Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

markpokalen og kr. 2 000. Opal var den første Telemarkshest som
dro avgårde med det trofeet. Siden tok den Halvardpokalen i
Drammen.
«Av ca. 30 hester vi har dressert og innkjørt her på gården, var
Opal den greieste, helt makeløs til hingst å være,» sa Harald.
«Hingster kan stundom bli de beste hester,» sa Ole. «De var mye i
bruk i Amerika.»
«Den hesten var så intelligent,» fortsatte Harald. «Den gikk på
om det var noe ulendt og skrittet over brøytekanter om de var
temmelig høye,» sa Per.
«Dessverre måtte vi slakte den i 1967, femten år gammel.»
«Den dagen dro jeg til skogs,» sa Harald, «orket ikke å være
hjemme.»
At Opal løp inn så mange tusen kom sikkert godt med da det
store, flotte våningshuset ble oppført med alt nytt inventar, løsøre
og bruksting.
Det siste vi tok i øyesyn var premiesamlingen, pokaler og foto av
hester i begge etasjer.
En dame som nylig var på Midtgården sa følgende: «Der var det
så mye på hyller og vegger at Harald og Tordis ennå ikke har fått
hengt opp sitt brudebilde.»
Harald Farsjø er levende interessert i travsport, er godt kjent i de
kretser og har atskillig å fortelle fra travbaner.
Dessuten er han en stor humorist og kunne gjerne opptre på
grautfester og andre arrangementer på Bygdetunet.
For noen år siden lå Harald på tømmerhogst, var uheldig, kløvde
en tå, og vel så det.
På sykehuset komplimenterte overlegen Farsjø med at det var et
fint hugg, og det ble spøkt atskillig under visittene.
Harald kom seg fort vekk. Takket være god forpleining, og
Farsjø-mannens smittende humør ikke minst kom hele belegget
seg på stue 2, så da den andre lørdagen kom, reiste samtlige hjem
-på en nær.
Paddy - bare en hund, og som vi aldri kunne
glemme
Ved århundreskiftet kom onkel Jens hjem fra Canada med en
hund ved navn Paddy (utt. Paddi). Da skuta kom til hjembyen på
Sørlandet, og onkel skulle ut igjen, ble hunden igjen hos min
bestefar som da hadde flyttet fra landet og kjøpt hus i byen.
Det store gamle huset, som lå ved Kirketomten, er for lengst
revet og en bensinstasjon med verksted råder grunnen idag.
44
Paddy var Newfoundlender, sort og brun, et prektig dyr, og hver
dag spaserte den med bestefar på byen og oppførte seg upåklagelig.
En dag møtte de en fin uniformert herremann med blanke knapper
og røde renner på trøye og lue og med hund etter seg. Denne for
rasende løs på Paddy og det ble et fryktelig leven og spetakkel med
gaul og biting. De veltet seg i gata og brukte tenner og labber på
beste vis.
Folk stimlet sammen for å se.
Paddy som ble overfalt var den sterkeste, og ga den andre kraftig
pryl. Eieren ble rasende og redd og slo Paddy over hodet med sin
spaserstokk og traff øyet.
Hunden satte i et smertehyl som bestefar aldri glemte, og Paddy
måtte bæres i hus. De overveide å ta dens liv. øyet var stygt forslått;
tårer og blod rant.
I tre-fire uker lå den inne. Da hadde den kviknet til, og snart fikk
den være med på bytur.
Dessverre, hundens oppførsel var blitt helt forandret. Den var
blitt vond og bister, og tålte ikke synet av personer i uniform.
Politifolk, tollere, ja, om det var selveste byens politimester som
kom i dens vei, så fikk det hundens raseri og hat til å gløde. Den
flekket tenner og reiste nakkehårene når den møtte slike.
Bestefar hadde full jobb med å stagge den, og da den ble altfor
brysom sendte bestefar den ut av byen til min far som hadde gård
en mils vei utenfor.
Den dagen Paddy ble flyttet, leide bestefar den ned til brygga til
seilbåten. På veien ned møtte de politi Næsseby i full mundur, en
kraftig rugg med flotte barter. Paddy ble helt vill og ville ta ham,
reiste seg på to, og folk stanset og så på opptrinnet. Bestefar holdt
den i bandet og var glad for å bli kvitt Paddy.
Vi var åtte søsken og Paddy ble vår kjæreste venn og lekekamerat
i årene som fulgte. Da den ble litt hjemmevant, tålte den mye av
oss unger. Stundom krabbet de minste opp på hundens rygg, dro
den i pels og ører, veltet seg over den på golv eller grasbakke. Når
de ble for grove, ristet den dem av seg og bykset avgårde.
Den var ualminnelig klok, det var ikke maken, mente vi. - Når
det kom noen på besøk, måtte Paddy vise sine kunster. Vi fikk den
til å sitte på to, så la vi en sukkerbit på dens nese og telte oppover.
Når vi kom til 12, slengte den sukkerbiten høyt til værs og grep den.
Stundom var de ekle og hoppet over 12 og telte videre til 60 og 70
mot 100 tallet. Da så den på deg med et bedrøvet blikk fullt av
bebreidelse som om den ville si: «Hvordan kan du ha hjerte til å
plage meg slik». Den skalv rundt neseborene. Så måtte en si 12 da,
selvsagt.
45