Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Da midnattstimen nærmet seg, så man engstelse i enkelte ansikter
- noen var bleke.
Det spøkte på Solhaug - i Blåkammerset som vendte ut mot
grankledt fjellskråning. Gamle Nils som hadde tjent på gården fra
han var guttunge, samlet all oppmerksomhet om seg. Han satt
nærmest skorsteinen og sugde på krittpipa som han holdt fyr i med
en trestikke fra varmen.
«I Pers tid kom det inn en fin dame en sen høstkveld og ba om
husvær. Hun var så nydelig og ble vartet opp på det beste og fikk
ligge på Blåkammerset hvor de fyrte godt i ovnen. - Husmora var
alene med gutten Nils.
Da den pene damen hadde gått til sengs, sa Hanna til meg: «Det
er noe rart ved det menneske vi har fått i huset. Hun har ikke smakt
en matbit enda vi satte fram det beste vi eide, - ei heller har hun
sagt et ord.
Da jeg tok henne i handa, kjentes den iskald ut, og da hun gikk
opp trappa, satte hun noen øyne på meg somjeg aldri kommer til å
glemme. Hanna syntes det var så uhyggelig å gå til sengs og satt på
kjøkkenet til over midnatt.»
«J eg var flere ganger ute og kikket opp på vinduet i Blåkammerset,»
sa Nils. «Lyset brant og gjennom gardinene såjeg skyggen av
en skikkelse som gikk att og fram - hvileløs.
Dette syntes jeg var nifst, og det tok lang tid før jeg sovnet. Da
klokka var 3-4, våknet jeg, og så et menneske sveve gjennom
kjøkkenet. Jeg satte meg opp i senga og ropte: «Hvem er det?» Ikke
noe svar. - Svar da vel! En skikkelse listet seg over golvet og
forsvant.
J eg ble så redd at jeg svettet og frøs - helst nedover ryggen - og
skalv - sto opp og rev på meg noen klær - tenkte å vekke noen, men
syntes det var leit. Jeg gikk ut og så opp mot Blåkammerset. Der
var det mørkL»
Da Nils var ferdig med å fortelle, hørte man gråt fra en krok i stua.
Det var gamle Helene som felte tårer og som aldri tålte å høre slike
historier. Da kom alltid tårene trillende fra de små, røde øynene.
«Å, det er mye rart på land og vann vi ikke forstår,» sukket hun.
Tenk bare på prestefrua på Saga. Hun var så pen og altfor god for
denne onde verden. - Og plutselig ble hun tatt bort da hun hadde
født til verden en datter - en deilig unge.
Fruen fikk aldri fred i sin grav. Verst ble det da presten giftet seg
på ny og fikk barn med den siste. Anna, som tjente der, hadde sett
den første fruen komme inn og bøye seg over vuggen. Siste gangen
sto hun der så lenge at Anna ble redd og hentet presten. Han kom i
full samarie og sa: «Hva ondt har jeg gj ort deg, siden du ikke kan få
36
fred? » Da så hun lenge på ham; men så forsvant hun gjennom den
lukkede dør.
Presten søkte seg bort i et annet kall- til byen. Og på datterens
bryllupsdag, mens de satt til bords, falt den dødes portrett ned av
veggen med et brak. Alle kvakk opp. Var det et dårlig varsel? - Da
de skulle se etter, var den tykke snora ikke gått av, men løftet av
kroken, mente de. - Siden merket de aldri noe til henne.
Gamle Helene vugget på hodet og tørket øynene. «Å ja - å ja!»
Nå kom historiene slag i slag. Nils gårdsgutt hadde fått nokså
mange toddier innenfor vesten og ble enda mere veltalende. -
Husets eldste sønn, studenten, hadde fylt glasset flere ganger som
Nils ikke la merke til.
Til slutt døde varmen på skorsteinen. Det var langt over midnatt.
Ute lyste stjernene, og halvmånen skinte.
Under spøk, latter og små-erting gikk alle til sine rom. Kaptein
Ræder skulle ligge på det beryktede Blåkammerset. «Der kan du
kanskje få øye på ånder,» sa de. - Den modige kriger var ikke redd.
Han så seg rundt i det hyggelige rommet, bjerkeveden spraket i
den kjempestore ovn. - Ræder kledde av seg - strakte seg med
velbehag i den store senga og slukket lyset. Kveldens historier var
ikke i hans tanker. Trett etter dagens lange kjøretur falt han straks i
søvn og tumlet i vei med mange slags drømmer:
Prestefruen viste seg, en fin vakker jente slepte på et veldig
maleri, men kom ingen vei. Da han også fikk se en olding med
- krittpipe i munnen, så var det Nils som gikk ustøtt på sine føtter.
Straks ble det enda mere uhyggelig - han sukket i søvne, og så en
høy, blek dame komme imot seg - først som en skygge - siden ble
hun mere tydelig - og levende - så rørte hun ved hans panne med
iskald hånd. Da kastet han seg mot veggen.
Så kjente han nok en gang en som rørte hans panne, og han
våknet. - En skikkelse sto like ved. Kapteinens mot var helt borte.
Han stivnet og klarte ikke å løfte sine armer. Han skalv og stammet
- stemmen var ugjenkjennelig. «Er du levende eller død ?» Da hørte
krigeren en kjent røst som lallet: «Jeg skulle opp og finne Styggen.»
«Men i all verden er det deg da, Nils?» sa kapteinen og tente
lyset. «Hva er det du finner på?»
Foran sengen sto gamle Nils som hadde fått litt for mye av det
sterke - noe som skjedde bare en gang i året. Nå streifet han rundt i
huset på jakt etter spøkelser. Kapteinen hjalp ham ned på sofaen.
Han sovnet straks. Det var enda et par timer til de kunne sette seg
ved et veIdekket 1. juledags frokostbord.
37