Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

\i!
"HoLd fing?'ene fra fatet! »
Kvinnfolkene vasket og tørket, bakte og stekte, brygget og ryddet
opp som skikken er. Omtrent alt i husene ble snudd eller endevendt
og fikk en eller flere omganger av klut, kost eller børste. Over
gjerder og snorer hang tepper, ryer og klær som ble banket grundig
med lime. Kvinnenelarmet og dengte løs som om de var rasende.
Fru Sivertsen stekte smultringer den ettermiddagen, og da
klokka slo 16.30 lå det på bordet en anseelig deigklatt som skulle
bakes ut og stekes. Mannen i huset dristet seg til å minne sin kone
om tiden, men hun svarte ikke et ord.
Så deilig de fettglinsende ringene så ut. Alt i ett rørte hun om-
32
kring i gryten med gaffel og fisket stadig flere av dem opp etter som
de fikk den rette brune fargen.
De er i grunnen best når de er nystekte og litt varme, men en får
aldri gjøre innhogg da, bare smake aller nådigst.
På bordet sto et velfylt fat med snesvis av ringer. Så fristende de
så ut! Av erfaring visste Sivertsen at det var best å holde fingrene
fra fatet. Se, men ikke røre. Tilla tillot ikke naskerier.
Sivertsen stilte seg opp i en krok det var fremkommelig, filosoferte
og tok omgivelsene i øyesyn. Han torde ikke ytre seg, men å
tenke kunne ingen nekte ham. I nesten en uke hadde mannen fått
altfor lite av både vått og tørt, og grunnen var ganske enkelt den at
Tilla hadde gått inn for julestrev. Han var hol og sulten der han sto,
mens han alltid de 2-3 første juledagene fikk spise og drikke ubegrenset
og vel så det. Sivertsen hadde lest om storspisere som
havnet på legevakta så tidlig som første juledag.
Ottar lurte på om han skulle foreslå en forandring, men det var
vel nyttløst.
I julen raser menneskene mot fornuften og glemmer diet og
kalorier. Det gikk et kvarter. Da kom følgende ord over Sivertsens
lepper: «Klokken 18 fra Køhlers brygge».
Når jeg er ferdig med å steke, skal jeg ha øl på flasker og korke
dem». Da glemte mannen hvem han snakket til, det sprakk for
Ottar Sivertsen: «Er du gal kjerring, du kan vel ikke rekke det?».
«Jo, jeg må ha gjort det».
Jeg skal si det ble arbeidet i Sivertsens hus i de kommende
minutter. Deigresten ble til ringer og alt ble gjemt, og ølet flasket
og korket.
Da klokken var 7 % minutt på 18 for to uvær- og festkledde
mennesker ut porten i Biørnebyen. Mannen med ryggesekk og
noteveske, kona med håndveske og mateske.
Ja visst var det farlig å gå, og så vått i gatene! Her må vises
forsiktighet! De var i tidsnød og nervøse for å falle. Da kunne en
snu. A reise til havs med våt bukse og videre sitte på lokalet i
timevis, ville være en tvilsom fornøyelse.
N ed første trappen gikk det fint. Tilla som for en mannsalder
siden var et ivrig og interessert medlem av byens dameturntropp,
hadde nok den beste kondisjonen av de to. Hun lå ca. 3% meter
foran.
Han følte seg utrygg, der han kom sjanglende etter på lange ustøe
bein som en beruset person. Da de nådde banktrappene hendte
det. Den første og lengste trappen har 20 trinn, og da Sivertsen tok
første trinnet og hadde 19 igjen bar det over ende med lynets fart,
ikke på enden, det hadde vært naturlig og mindre farlig. Han falt på
nesa.
33