Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

ikke blant de vakreste han visste om. Han hadde aldri merket noe
til at han var ettertraktet.
Men når han tenkte etter ... Han hadde mange ganger kikket på
Marte. Ja, min santen - de hadde til og med gått side om side
bortetter veien et par ganger. Hun var noe nebbete i munnen, det
var så. Kanskje noe stor på det også. Hun kunne bli dyr i drift, for
det han visste.
Hva med Josefine utpå holmen? Det kunne være noe å tenke på.
Hun var mer liketil og blid av seg. Flink skulle hun også være, hun
kunne både melke og stelle dyr og hus, etter det han hadde hørt.
Om han ikke husket feil, kunne hun ikke bare strikke, men veve
også. Det kunne min santen være noe å få til kjerring, når en først
skulle gifte seg. Bare hun nå ikke ga ham kurven!
Per bestemte seg for å gjøre et forsøk. Det måtte nok bli Josefine,
eller ingen - i første omgang, da ...
Første prekensøndag staset Per seg opp og dro til kirke. Der
visste han at Josefine gjerne møtte fram. Han ville nå helst se litt
nærmere på henne før han tok det store og vågelige spranget.
J o, der kom hun til syne nede ved kirkegårdsporten. Liten og
tykk - nei lubben, mente han - det var Josefine, pertentlig og
staselig. Ja, staselig syntes han hun tok seg ut. På hodet bar hun
skaut med røde roser i. Sjal i snipp over skuldrene. Samleboken
holdt hun rett frem på magen, med lommetørkle pent sammenlagt
oppå.
Så pen og godslig hun så ut! Per kunne ikke huske å ha sett
henne så blid noen gang. Så rart det begynte å krible i ham. Det var
som det hamret i brystet, kjente han. Aldri hadde han kjent maken.
Var det slikt som skjedde når en begynte å interessere seg for
jenter, tro? Han hadde nok hørt om den store kjærligheten. Det
måtte være den som plutselig hadde gitt seg til å husere i ham. Og
nå skottet hun sannelig bort på ham. Han fikk somlet seg til å
nikke, og hun smilte til ham, så yndig at han et øyeblikk syntes at
det begynte å svimle.
Nå var han sikrere enn noen gang før i sitt liv. Josefine måtte det
bli for ham, eller ingen. Allerede i kveld skulle han ro over til
holmen og fri til henne. Det var sikkert som lås.
Samme kveld kom Per anstigende hjem til Josefine. Han var
iført kirkedressen og bar hatten i hånden. Han hilste «god kveld»,
og stol ble satt fram til ham. Han ble traktert både med skjenk og
med kveldsmat. Josefine gikk både ut og inn, stelte litt her og der
mens hun kastet varme blikk på ham både nå og da. Dette så ut til å
lage seg fint.
De gamle trakk seg snart tilbake for å gå til køys. Per fikk J osefine
for seg selv. Det ble riktig trivelig, syntes Per, med både klem-
28
ming og kyssing. I grunnen var det visst Josefine som tok initiativet.
Per svevde i den syvende himmel. Før han rodde hjem hadde
han også fått hennes «ja», så det var ikke fritt for at han syntes han
hadde hatt hellet med seg i ærendet sitt.
Da Per nå først var blitt forlovet, var han også blitt riktig forhippen
på å gifte seg. Faktisk maste han både sent og tidlig.
«Vi kan ikke gifte oss med tomme hender», sa den fornuftige
Josefine.
«Pytt!» mente Per, «vi trenger ikke stort. Har du kanskje ikke
både kopper og skjeer? Jeg har ett og annet jeg også. En seng kan
jeg snart nok snekre sammen!»
«Ja, men det skal være noe å ligge på og å ha over seg i senga
også», sa Josefine. Hun hadde det ikke så brått. Alt skulle gå rett og
riktig for seg.
Bryllupet ble fastsatt til lørdag før St. Hans, den deiligste årstiden,
med «hus under hver busk». Hun ville vies i kirken, Josefine,
ikke bare renne innom prestekontoret. Og i det stykket fikk hun
det også som hun ville.
A, du - så fin hun var i brudestasen: Svart kjole med hvit smekke
og krage, slør, og med myrthekrans på hodet. Per kunne ikke dy
seg - og hvis det ikke hadde vært for det at hun stakk albuen
temmelig ublidt inn i siden på ham, hadde han nok gitt henne en
durabelig omfavnelse da de steg inn i kirkegangen. Han måtte nok
styre seg, enda så forsmedelig det var.
Da de nådde alterringen, syntes Per det var like godt å knele med
det samme, og få det overstått. Josefine tok et kraftig tak i ham, så
han rent holdt på å ynke seg. Presten tok seg også urimelig god tid.
H va var det nå han sa? Det virket rent som om han truet og tordnet:
«Du skal forlate din far og din mor og bli fast hos din hustru.» Og
«i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød». Nei og nei. Hva var det nå
han hadde innlatt seg på? Dette gikk for vidt. Han begynte nesten å
bli redd.
Men presten var ikke snau overfor Josefine heller. «Du skal være
din mann underdanig», sa han. Ja, så sannelig - der fikk hun sittog
det var da enda en trøst. Han lyste opp i fjeset. Han skulle nok
merke seg prestens ord. «Med smerte skal du føde dine barn»,
fortsatte presten. Da syntes Per det kunne være nok. Han ville
henne ikke så vondt likevel, når det kom til stykket. Presten kunne
gjerne bremse litt. Stakkars Josefine!
Og bryllupet ble feiret til den lyse morgen, med runddans og
springdans og med salutt fra haugen så den gamle stua knaket i
sine sammenføyninger og rutene klirret ...
Dermed var Per og Josefine kommet inn i ekteskapets trygge
havn, som det heter, og ikke lenge etter var han i full gang med
29