Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

sitt program. Om noen uker var vi i New York, fartøyet ble avrigget,
opplagt og mannskapet avmønstret.
Millionæren tok farvel med hver enkelt etter fem måneders tur.
Kapteinen inviterte styrmannen og meg på et glass vin ved avskjeden.
Han minnet meg om at Mr. Smith ville snakke med meg neste
dag.
Da fortalte jeg ham at nå ville jeg til Norge, og at min forlovede
hadde ventet lenge. Mr. Smith ble meget betenkt og alvorlig. Han
nevnte redningen i Middelhavet, noe de aldri kunne glemme, og
han roste 2. styrmanns karakter og evner, hadde lært ham å kjenne
som en dyktig og dypttenkende kar.
Siden ble jeg med ham hjem til middag og tok farvel med hans
elskelige, vakre frue og guttene. Etterpå ble det kjøretur i byen i en
flott ekvipasje - med to brune, prektige hester og kusk.
Ved hjemkomsten bød de på vin og frukt, og millionæren holdt
avskjedstale for meg, og kom nok en gang inn på min redningsdåd.
«J eg ønsker deg god hjemreise, og at du må få et lykkelig hjem", og
så ga han meg et gullur med massivt kjede.
Fruen ga meg bilder - innlagt i en elegant lommebok. Sønnen
Arthur satte en ring på min finger og ba meg bære den som et bånd
som alltid bandt ham til meg i takknemlighet.
Deretter ga Mr. Smith ham (A. Johnsen) et testimonium i lukket
konvolutt, og sluttet med ordene «Hvis du kommer til å trenge
hjelp, må du komme til meg med ditt ønske». Og fruen kom med en
bryllupsgave. Alle tre ga meg hånden med de beste ønsker om min
fremtid.
Dagen etter var jeg på hjemreise. Etter ti dager var vi i Liverpool.
På hotellet om kvelden tok jeg frem min attest, og den var så
utmerket at det passet ikke ta matroshyre hjem. I konvolutten lå en
veksel, samt en liten lapp:
«Reisepenger» - rikelig til å ta damskip hjem.
Konsulen attesterte attestkopien, omsatte min veksel på en bank
i Kristiania. Dit sendtejeg min orginalattest til en onkel og assurerte
mitt tøy og verdisaker.
Jeg ville sette Karolines kjælighet på prøve og sendte et kortfattet
brev: «Jeg er på hjemvei - som simpel matros og har ikke mer
enn det jeg står og går i - kan ikke fortelle deg hvordan alt har gått
til. Det får være til vi møtes. - Din Andreas.»
Så gikk jeg ombord i barken «Fredrikstad». Straks var vi ute i
storm og styggvær. Det var jo svarte høsten. Dag og natt lå vi og
basket. To ganger var vi oppe under norskekysten; men ble drevet
til havs. Store deler av skansekledningen var slått inn, båter og
rundhus knust, seil og rigg var slemt ramponert. - Hva hadde skute
34
og mannskap i vente? Jeg angret på at jeg hadde narret min kjæreste
- et stygt påfunn.
Endelig fikk vi god vind og satte kurs mot øst. 138 dager hadde vi
bare seilt etter bestikket og mente å være i trygt farvann - tvers av
Neset. Ved 8-tiden om kvelden skrek utkikksmannen: «Brått og
brann forut!» Dermed støtte skuta flere ganger og hogg voldsomt.
Det gikk et stikk gjennom oss. - Vår siste time var kommet. Det
gjaldt redning - forlis, liv eller død.
Flere brott rullet over oss; en måtte holde seg godt fast. Plutselig
lå briggen flott, sjøene minket Vi var kommet inn i smulere vann.
Ved hjelp av lanternene fant vi ut at det ikke var noe videre vann i
bunnen.
Men stormen økte utenfor, og belgmørkt var det.
A, for en lang natt, og en tumlet med tvil og spennende tanker og
drev mot land. Da det lysnet lå vi ved fastlandet, og straks kom det
båter til assistanse. Vi var havnet innenfor en av Hvalerøyene.
Noen pumpet - andre hvilte ut, og uværet gav seg. To loser tok
skuta inn til Fredrikstad. Alle var strålende glade for berging av liv
og skute. Dertil nærmet det seg jul.
Straks skrev jeg et brev til Karoline: «Nettopp kommet i land; vil
komme til deg i kveld mellom kl. 18.00 og 19.00. Dersom du vil se
meg så la det være lys i butikken. Hvis ikke så la det være mørkt og
trist likesom jeg har det i mitt sinn. Da reiser jeg fra byen like så
ukjent som jeg er kommet.
A. Johnsen. >,
En guttunge fikk 2 skilling og sprang med brevet.
Tenk! Det lyste i butikken og over hele leiligheten og strålene
gikk like til mitt hjerte. Nå hadde jeg vært borte i 3% år.
Karolines mor var enke og drev handel. Døtrene, Karoline og
Johanne hjalp sin mor, og de klarte seg bra. For snart fire år siden
hadde Karoline en kveld vært i Gamle-byen med noen varer. På
veien hjem ble hun antastet av noen skumle personer. De rev
nesten klærne av henne.
Da hørte Andreas skrikene, løp til og reddet henne. Han fulgte
henne hjem. Hun gråt og skalv og trang trøst og forståelse. Andreas
ble med inn og ble forestilt for moren og søsteren. Gutten begynte å
vanke i hjemmet deres, og de ble forlovet.
Det skuffende brevet hun nylig hadde fått fra London leste hun
blek om kinnene uten å si et ord til de andre. «Er det noe galt?»
spurte moren. «Ja», svarte hun, gikk opp på rommet sitt og leste
det nok en gang. «Stakkars Andreas! kanskje han har vært ute for
et uhell- både røvet, plyndret», tenkte hun. Gudskjelov, han er da i
live, og jeg tror han er glad i meg. Da skal nok alt bli oppklart og
35