Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

distrikteb>. Jeg var nok en av dem som brukte kortest tid. Både
Ingerid og Erling Risting var tilhørere, og om kvelden refe.rerte 9åringen
Erling for hele Ristingfamilien hva Hole sa om mItt foredrag:
«De beste stiler er de korte og gode, så følger de lange og
gode, deretter de korte og dårlige og til slutt de lange og dårlige. Ha!
ha!»
Sigurd Risting og ElIa var min onkel og tante, det var jeg stolt av.
J eg var helst sammen med Ingerid og Erling. Vi lekte sammen i
skog og hage. Når vi tumlet på ski i Nordbybakken, var stundom
Egil Thoresen med.
Flere ganger var vi i Virikbakken og rant ned fra hoppet. I et
skirenn satte Sigrid og noen andre kjekke jenter på godt føre ned
unnarennet, litt aven bragd i de dager.
På den tiden brevvekslet Hjørdis med Søren. Hun hadde foto av
ham på nattbordet. En kveld ble jeg med opp for å se ham. Da jeg
gikk, f6r jeg utover trappa, gikk rundt flere ganger, rabaldret drønnet
gjennom huset, dørene ble revet opp. Husets folk trodde jeg var
skamslått, men jeg reiste opp min lange tynne ulenkelige kropp og
klarte fint å stå på to.
114
Lærer Tørris Hjertaas
født 30 .8. -1862 på HoLsenøy
i HordaLand. Han var
ansatt i Farsjø skoLe fra
1889 tiL 1900. Ved Kragerø
foLkeskoLefra 1900 tiL 1926.
Døde i 1945.
Sigrid gledet oss ved pianoet, spilte vakre taterviser og annen lett
musikk, jeg ble aldri lei av å lytte. Hun opptrådte i tablåer nede i
byen, utkledd som sigøynerske, grønnkledt og fager med band i
håret, ringer på fingrer og armer, hadde gull og sølvstas (dingeldangel)
rundt hals og på bryst. Det glitret noe trolsk i hennes vakre,
mørke øyne. Hun var «fortjusande» et oppkomme av smil og latter,
å for en sjarm hun omga seg med.
Julen 1918 feiret jeg på Trollhaug, det ble et minne for livet,
stedet ble siden mitt annet hjem. Om formiddagen skulle juletreet
hentes. Vi tre gikk i forveien mot jernbanelinjen, og så en mann
som kom mot Sandefjord på drasin. Plutselig kom et ekstratog fra
Larvik. Dette så nifst ut, mannen reagerte ikke. Vi vinket, skreik og
pekte og var 100 prosent oppskaket. Toget sto på alle bremser.
Mannen på «tralla» tenkte for mye på ribbe og annet godt mot
denne «Søde juletid». Endelig snudde han på hodet, hoppet av og
rev «tralla» med seg.
Straks kom tante med øksa, og treet bar vi til dørs. Dajuleklokkene
ringte, var også advokat Jens Risting hans frue og Johannes
kommet for en ukes opphold.
På kontoret hadde tante lagt et grønsvær rundt den ovale fotorammen
til Leif som for en tid siden hadde forulykket til sjøs, for en
tragedie. To år etter da jeg atter var på besøk, hang det også et foto
av Erling med ramme av samme slag.
Jeg stirret inn i deres øyne. Så skulle de miste begge sine sønner,
noe så meningsløst.
Av og til sto Risting ved skrivebordet og så på sine to sønner som
var så evnerike, han sto i dype tanker, lenge. Endelig snudde han
seg, tok av seg lorgnettene som var dugget og pusset dem.
Lærer Risting kom fra Kragerø-distriktet til Vestfold. En vinter
holdt han forsetteisesskole på den gamle slektsgård, Rinde i Sannidal,
og ElIa søster til min mor, var en av hans elever. En dag ved
middagsbordet var det en som spurte ElIa: «Hvordan liker du den
unge læreren». Han er ikke noe pen, hun rødmet og følte seg brydd.
Da det siden ble forlovelse og ekteskap, ertet og minnet de henne
med dette: - «ikke noe pen».
Onkel sa engang til meg: «Din tante ElIa var en av de flinkeste
elever jeg har hatt». Det sier ikke lite, en god attest. Tante ElIa var
helt makeløs i mine øyne og ble gammel og mett av dage.
På begravelsesdagen holdt Egil Thoresen en vakker minnetale
over vår kjære tante, og sa bl.a. «Skolen (Skiringssal) har mistet
mor».
115