Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

I'
I I
I '
I
aLminneLig skoLe, hvor aUe biLLige Fordringer bedre vare fyLdestgjorde
end her.
Dåe. Hartwig. A . EUefsen.»
I 1860 opplevde man noe så sjeldent som skolestreik, og lærer
Johnsen skriver følgende:
En Dreng i øvre samt 4 i nedre, samt 1 pige i øvre og 4 i nedre kLasse er
af deres foreLdre indtiL videre uttagne af SkoLe på Grund aven af
disse Mennesker tiL Provstiet indgiven KLage over min Strenghed
ved Undervisningen. Børnene bLevne udtagne den 17 de September.
Ad majoren parentium gLorian. Disse barn møder ikke såLenge
KLage over min Strænghed verserer.
Det var trolig far til 16-åringen Arne Eriksen som fikk aksjonen
igang og klagen sendt. Streiken varte Vz år. Den 4de august 1862
fikk kretsen ny lærer, Lars G. Espeland, som hadde en sjelden flott
håndskrift. Han leste privat med stigerens datter Anna Marie
Schagerberg.
I 1864 står det noe oppsiktsvekkende ord igjen i protokollen. 9
elever ere fra 7. april af og indtil videre nektet Adgang til Værkets
skole, L. G. Espeland. Dette var barn hvis forsørgere ikke arbeidet
ved gruvene. De fikk lov igjen året etter.
I 1865 kom lærer K. Lien som var i 1874. Lien hadde ord for å
være meget streng, og han svingte stundom tuktens ris over elevene.
Mester Erik som det hette. J ens Jørgensen 10 år ble 4. desember
1869 tildelt legemlig straff for gjentagen Løgn og Tyveri, det samme
fikk 12 åringen Elias Ludvig Mikkelsen, og Gustav Ingebret
Thorsen 8 år fikk staff for løgn, og Andreas Olsen for gjentagende
gange for at have forstyrred under morgenandakten. Det går igjen
et-par historier fra Langø Værks skole fortalt av forlengst avdøde
elever.
Læreren pleide i den tiden å slå med linjal over fingertupper som
skikken var. En dag gikk det noe ille. En stor gutt, Peder, grep
læreren over håndleddene og holdt ham bomfast, det nyttet så lite
at læreren spente noe hardt i golvet og ropte rasende: «Ditt gjenstridige
barn». Han måtte nok til med det gode for å bli løs. En
mindre gutt tok det på en annen måte. Etter første slaget så han opp
på læreren, smilte fult og sa: «Du kan godt slå hard ære, det gjørn'te
vondt.»
Den siste læreren i Værksskolen var G. Rolstad fra 1874-1882. I
den store snøvinteren 1878 kom det gauper utover på isen. På
Gumøy drepte den en hund ikke langt fra husene. På Langøy skjøt
de to stykker, lærer Rolstad var med på det.
I 1868 ble gruvedriften innstilt, men det fortsatte å være mange
elever. I 1875 er det 21 i øverste og 24 i nederste klasse + 10 barn fra
108
andre krester:' Gumøy, Valle, Eidet og Bamble, de gikk tilsammen
162 dager det året, noe de fikk lov til de siste 8-10 år.
Sommeren 1883 flyttet lærer Rolstad. Yngste sønnen, Gustav var
da 8 år og var såvidt begynt på skolen. Peder Ankers gamle skolehus
var ute av historien som sådan. Siden har den minneverdige
skolestue vært i familien Biørns eie og brukt som sommerbolig.
Familien Rolstad reiste til Stabekk, men Gustav lengtet til
Langøy som ingen annen. Etter mange år, som gift mann kom han
innom, traff kamerater og lette opp gamle lekestueplasser rundt
Værksskolen, men da var de mosegrodde og nesten gjemt i terrenget
av gras og kratt. Det ble mange besøk siden. Langøy var
stedet for ham. «Her skulle jeg gjerne hvile når jeg er død», sa han
siste gangen han var der.
Det er så underlig med den plassen en er født, oppvokst og trådte
sine barnesko.
Lærer Sigurd Risting kom til distriktet 1890 årene
Lærer S. Risting var først huslærer på Lovisenberg. Der leste han
privat med tre meget begavede gutter: Johannes Knudsen, ble
høyesterettsadvokat, bopel Porsgrunn, og Lars Blom Bakke, sønn
av lærer, senere lensmann, Bakke. Sønnen Blom Bakke ble distriktslege
i en Telemarksbygd. Den 3. gutten ble også akademiker,
men har glemt hans navn.
Før Risting reiste herfra var han innom Tåtøy som vikar en kort
tid.
Lærer Risting hadde en god venn i lærer Kristen Knudsen som
også var ungkar og skolet i kretsene Oterøy, Jomfruland og Stråholmen
som Knutsen kalte «Patmos». Risting fortalte også om en
kjekk sjarmant stortingsmannssønn som ble forlovet med en
skipperdatter, et godt parti.
Skipperen hjalp seminaristen inn i tollvesenet hvor han fikk en
meget god stilling. Tenk da slo han snart opp med sin forlovede
som visstnok sørget bitterlig. (Jade mannfolka kan da være svikefulle
nok).
Det varte ikke lenge før lærer Risting hadde hilst på alle sine
kolleger i Sannidal så nær som Tørris Hjertaas. Begge ønsket en
presentasjon. En kveld Risting satt på sin hybel, hørte han et
rabalder, porten ble revet opp og slengtigjen. Huset «rista» litt men _
ikke så det gjorde noe. Opp trappa kom en person som ikke for med
109