Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Losen og ulvene
Denne historien fortalte Lars Bærulfsen fra Roligheta for ca. 50 år
siden. Losen var fra Stråholmen og skulle gå isen fra Kragerø og
hjem med en tung bør på ryggen av matvarer. Han gikk innom
«station» (Roligheden) for å spise og hvile. Han var så sliten - deilig
å komme inn i oppvarmet rom og få stillet sult og tørst og han ble
sittende for lenge.
Utpå Arøyfjorden - i tusmørket - skimtet han mørke dotter på
isen, som stadig nærmet seg og økte i antall. - Ulv, Ulv! Losen ble
full av skrekk og tok til beins, noe som nyttet lite. Snart var flere
lik-e innpå. Hvert øyeblikk kunne han vente overfall. Da rev han
børa av seg og kastet et brød, et dyrebart sådant. De heiv seg over
det i slåsskamp, og et lite forsprang ble det. Om litt var de helt
innpå - hadde et par på siden av seg. øynene lyste som glør, røde
ulvekjefter og hvite skarpe tenner lyste og skremte umåtelig.
Da han kastet siste matbeten, holdt han på å snuble og mistet
tomsekken som de reiv og sleit i. Han skreik også. Heldigvis
nærmet han seg land og skreik nå av livsens makt. Folk hørte skrik
og gaul, stormet utpå isen med staur og isvekker. De kom tidsnok
og så losen slå om seg med trøya, en dramatisk sisteakt. De hjalp
den stakkars mannen i hus. Da de åpnet gangdøra, sprang en ilter
bikkje utover isen, gjødde og var rasende. Om litt hørte de et
klagende hyl, og snart ble det stille. Neste dag lå det noen få dotter
på isen, blod i snøen og fullt av spor.
Losen overnattet og slapp med skrekken. Også på østre Arøy
drev de dengang med losing, men tok bare inn en to-tre skuter i
året. Det v,ar nok til at de beholdt sine lospapirer.
Litt gaupejakt
r den fæle snøvinteren i 1877 ble det skutt to gauper på Langøy, og
flere viste seg utover. På Gumøy østre tok den en hund like ved
husene. Tenk! den besøkte Store Fluer. En morgen kom Lina
meget redd inn fra fjøset med melkespannet og sa: «Jeg så et stort,
grått dyr i kirsebærtreet. Det hadde kraftige labber og klør, lange
ører med dusker på toppen. Det stirret på meg med stygge øyne,
ferdig til å kaste seg ned på meg».
De sendte bud til Arøy, og tre mann kom over. De skjøt etter
dyret, men det kom seg unna og sprang over til Arøy. r flere dager
jaget de etter det. Noen drev uten børser. Endelig fikk de gaupa på
skuddhold utpå etfjell og den hadde ingen sjanse til å slippe unna.
Da satte den seg på to, knurret og freste som en katt. Så smalt det,
og det var Bæruld Pettersen som skjøt med sin munnladning.
80
I
Dyret var seiglivet og Bæruld sprang til og slo med kolben som røk
av, slik ble den tatt av dage.
Vinteren 1879 skjøt Martin Johannesen den siste gaupa på Arøy.
De så to til - en stor og en litt mindre, men de kom seg unna. Om
sommeren fant hjuringen rester etter to rever som gaupene hadde
drept.
Minnes fra min barne- og ungdomstid de store flokker av tiur
som kom mot kysten etter store snøfall og streng kulde. De slo seg
ned helst i de høyeste furutopper og fråtset i godt bar. Som regel
fikk de sitte i fred - snøen var dyp, og folk flest hadde dårlige
geværer.
Vinteren 1912 og 17 hadde vi nok den største invasjon av storfugl
og flokker av ryper som særlig likte seg godt på Fluer og Arøy. Der
fanget de litt i snarer som de Snart sluttet med, for det var synd å
pine de vakre fuglene slik.
Rundt vakthuset på Arøyheia slo rypene seg gjerne ned og tolderne
hadde lett for å komme dem på skuddhold.
Glemmer aldri når vi i fine vårkvelder sto på tunet og hørte 3
århaner spille på hver sin skoghei i nærheten av husene - noe så
festlig. A v og til hørte vi skudd. Det var unggutten på nabogården
som var på ferde, og han kom av og til forbi med en tiur for den
spilte og trivdes på øyene i min barndomstid. Det er trist å vite at
dette fuglelivet er forbi forlengst - en saga blott.
Fra Roligheden
Jeg har før skrevet nokså utførlig om Nils Hansen og hans kone
Petronelle og deres etterkommere - Skauenfamilien på Langøy,
som er tallrik. Da flere har spurt meg om mere slektstoff, kommer
jeg med noe som kanskje kan interessere.
r 1774 den 13. mai, fikk en mann ved navn Hans Bjørnsen skjøte
på Roligheden av amtsforvalter Smith. Etter ham fikk Nils Hansen
festebrev på plassen i 1826 den 18. aug.
Kan Nils Hansen være sønn til Bjørn Hansen? Hvis det er tilfelle,
så blir Bjørn tippoldefar til Teodor og Marie Skauens barn.
Det var altså i Roligheden Nils hadde sine hvetebrødsdager med
gudmor og sin kone Petronelle. Siden flyttet de til det gamle huset
ved Vegre.
81