Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Neste dag ble kottet undersøkt, og de rev vekk noen kledningsbord.
Innenfor hang det en del gamle klær, og i en kåpelomme fant
de en gullring.
En merkelig fuglefangst
Det var i Ramsdalen vi traff Knut og jentungen (13 år). I en ukes
tid hadde de meiet korn, og en slik «legde» på kornåker hadde far
aldri sett maken til. U dyr hadde ett opp mye og tråkket så grusomt,
for et slit det var å få meiet det og bundet nek.
Mor var hjemme og hadde syv mindreårige rundt seg og så alt for
mye å gjøre.
Plutselig var Knut borti noe med ljåen, en fugl flakset og slo med
vingene. Det var en tiur som han straks tok livet av og gjennom
åkeren beveget seg to-tre i alt fem storfugl (kyllinger) temmelig
store. Med vingene kunne de bare flakse litt. Dessuten var de så
tunge og foretne at de fikk beina dårlig med seg, bare vralta i vei
som gjess. Jentungen greip en staur og slo nr. to i hjel. I steden for
fluer, ble det to tiurer i ett smekk - noe som ikke hender ofte. Så
nydelig mat hadde de aldri spist.
Det var mye storfugl den høsten og de fråtset i bær og eikenøtter.
Jegere kom både øst- og vestfra, skjøt og skremte fuglene som
rømte fra kysten senhøstes - de som fikk overleve.
Noen påsto at i flere år var det invasjon av storfugl fra Russland
som kom hit over Finland. Den skulle være noe mindre enn vår
norske.
På Gumøy hadde vi under'krigen en tam, mannevond tiur som
jagde en femåring fra skogkanten ned Sørijordet. Guttungen
skreik av full hals og løp for livet, like til huset med tiuren flaksende
i leggene.
Om morgenen satt den flere ganger utenfor vinduet til Jens mens
han spiste frokost. Der sto den og slo med vingene, brisket seg og
buldret, saget og klunket. Mot kveld satt den på topp og «leika»
med hunfugl rundt seg. Jeg var en av dem som så og hørte på.
En kveld hørtes et skudd, og alt ble tyst, idyllen var borte.
Under krigen var det mye orrfugl også. Da fikk fuglene utfolde
seg mer i trygghet for jaktlystne fordi nazistene hadde konfiskert
geværer under lås og lukke.
Enkelte hadde lurt unna geværer og skjøt i smug. En kar i skjær-
78
gården med bare ei hånd skjøt mang en tiur på leik, og enkelte
andre.
I dag hverken ser eller hører man matnyttig fugl i skogen, sjelden
en trost å se.
Ulv og gaupe
Omkring 1750 var det mye ulv i landet. Da snakket de om ulveår
omtrent som vi i dag snakker om museår. Når det var stor snø og
sprengkulde inne i landet, streifet ulv og gaupe mot kysten for på
isen ble det sjelden store snømengder. U dyrene skreik av sult.
Ulvehyl brakte redsel i folk og fe, nærgående ble de også. Etter
1850 kom udyr sjeldnere ned til kysten, på grunn av mer veibygging
og annen uro.
I hus og hytte fortalte de eldre dyrehistorier så unger - voksne
også - ble så redde at de ikke torde gå over tunet om kvelden. Det
gikk kaldt nedover ryggen på enkelte og noen hadde vanskelig for
å sovne., De fikk mareritt og uhyggelige drømmer
Mannen ved Lillefjord som fortalte om Jerusalems skomaker,
hadde hatt ulv nær innpå seg i en sprengkald vinter.
På Buholmen hadde de også hørt hyl, eller ul, flere kvelder, og en
kveld var de der - og omringet det røde, lille huset til Lillefjordmannen
og han hørte gaul rundt seg. Det var vel flokkens leder,
kanskje, som stakk labben inn i dørsprekken. Dermed fikk den et
hogg av tollekniven. Den forsvant og blodet rant. Da fikk snart de
andre blod på tann, kastet seg over den og det ble slagsmål og drap
utover natta, de åt hverandre. De overlevende forsvant.
Isen kunne ligge nesten metertykk, og ingen råker stengte. På
fjøset ble det ofte sulteforing. Folk ga dyra tollbar (av furu) eller
brukte å gi dem bjerkekvister. På Arøy hadde de hest en tid, og en
vinter kjørte de toll bar fra Fluer, for det var så ekstra godt. En dag
de var på hjemvei i skumringa, ble hesten så veldig redd og urolig.
Da de snudde seg, kom to ulver snikende - en på hver side av
sleden. Karene skreik og gjorde «geberder», heiv noen barkvister
på isen, og kom seg hjem. Det sies at bare to ulver ikke går til
angrep - må minst være tre eller flere. En gang for lenge siden så
folk fra Arøy fem stykker komme østfra og streife forbi mot Arøysundet
- videre gjennom sunda. De ble også sett fra Haukeberg.
79