Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

i
, I
I
Arøyfolket ble bedt i begravelsen, men var redde for smitten. Det
var ikke pent å nekte. Hjelp trengte de også. Helst karfolk møtte.
Per ble også spurt. Da svarte han: «Hvis det blir vestavind og dere
binder to farkoster sammen og setter kista i den bakerste, så skal
jeg bli med".
På hjemveien måtte de først innom Arøy med Per. Etterpå rodde
de andre til Fluer for å drikke kaffe som skikken var. De satt ute og
spiste og hadde med mat - sending.
Frukttrærne var overlesset med plommer mange steder. Det lå
tykt på bakken, mange var redde for å spise. Om høsten var det i
mengdevis med hummer og krabbe - skalldyr som det var vanskelig
å få solgt.
Mor døde fra to små
For mange år siden rev og flyttet en Arøymann et hus i Vesterstrand
og bygde i Humlevika. Han var visst toller. Kona og to
småjenter på 5 og 3 år var mye alene og mamma hadde hjertefeil og
kunne dø når som helst. Hun hadde hatt flere anfall. En dag sa hun
til de to små: «Hvis dere ser jeg siger sammen, så gå til Kalvetangen
(naboene) og si det».
Flere ganger gjentok hun dette og hun skjønte at de forsto det. Så
en dag hendte det. Mamma seg sammen og var død. De små lukket
døra og gikk - veien kjente de. Fra Kalvetangen så de småjentene
komme. De leide hverandre. De kunne aldri glemme synet av de
små og hva de hadde å si. Som voksne kom de to til å bo på
Stråholmen.
Spøkelser - Vardøger?
En 12-åring fra Daniels hus opplevde dette. En dag gikk jeg mot
stranda for å lete etter drivgods. Havet sto på og det drev mye rart
inn av og til. Det var sporsnø. Om litt såjeg en mann foran meg. Det
sto store graner like ved. Jeg ropte på Peder. Da dro mannen det
ene benet til seg og forsvant mellom granene. Jeg gikk bort, men så
hverken mann eller spor i snøen.
En dag var min søster, Elise, i Vesterstrand og gravde poteter.
J eg tok båten bort for å hjelpe henne og få hjem de tunge sekker.
Jeg kjørte forbi Kalvtangen og der sto kona, Gunda og gravde, og
ved siden av henne sto Stina.
Jeg ropte opp og spurte Stina om de hadde fått mye fisk på
76
Stråholmen i det siste, men fikk ikke svar, og jeg kjørte videre. Da
jeg traff Elise sa jeg at Stina var kommet. «Det var rarb" sa hun.
«Jeg har ikke sett noen stråholmbåt forbi her i dag".
Neste dag spurte han Gunda: «Var du alene i åkeren i går?" «Ja".
Mannen som opplevde dette, er over 80 år. Dagen etter kom Stina.
Men fortelleren forsikrer at han så henne dagen før. Stina la handa
over øynene - laget solhylle og så mot stranda der to barn lekte.
Husholdersken som gikk igjen
En rik mann som bodde på fastlandet drev som skipsreder og
hadde istrafikk. I nærheten av det flotte huset lå istjenna med
renner ned til sjøen der isblokkene ble lastet like ombord i skutene.
Da han ble enkemann, fikk han en husholderske som ble hos ham
en del år.
To arbeidskarer la båtene ved stranda og gikk mot tjenna en
sommerkveld. Ved muren fikk de se en kvinne som gikk foran dem
langs tjenna og hadde et grønt, gammelt sjal rundt kroppen, men
plutselig var hun vekk.
Dette fortalte de til husmannen - naboen til den rike som da var
død. Han stusset litt, men kunne bekrefte at flere hadde sett det
samme.
Da husmannen lå for døden, fortalte han mere. En høstkveld for
nokså lenge siden fant man husholdersken til den rike i tjenna.
Hun hadde visst tatt sitt liv. Husmannen ble hentet og var med og
bar henne i hus. Hun ble begravd på vanlig måte, og mannen som
var med og bar, lovet at han ingenting skulle si hvordan det hadde
gått for seg.
Det ble en del snakk blant folk i nabolaget som mente at det
måtte være husholdersken som gikk igjen, for de pleide av og til å
se henne i det grønne sjalet.
Gullringen som ble funnet
Før i tiden gikk alltid begravelser fra hjemmene - gravøl. Kista sto
åpen, og folk gikk rundt for å se avdøde før presten kom.
Dette hendte i et hjem ved Bamblekysten.
Like før de skulle begynne å synge, kom en person inn i gangen.
Hun stanset, fikk øye på en kvinne foran vinduet, like ved låven.
Hun i gangen vinket, og hun ved båren gikk ut, og fortsatte føre inn
i et kott der hun forsvant. Presten og flere hadde lagt merke til
opptrinnet, og spurte hvem det var, for hun var så lik avdøde.
77