Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

ygg», sa de to damene, som hadde kister fulle av fine tøyer, silke,
kniplinger, sølv og andre verdisaker.
Han fortalte at kaperlosene nesten sloss når de kapret skutersprengrodde
eller seilte inn i sida på hverandre med skjellsord og
grovt munnhuggeri. Dette ble fortalt hjemme og guttunger tok
parti, trettet og sloss av og til. Vi kan vel gå ut ifra at slike opptrinn
under kapring hendte.
Herskapshuset på østre Arøy
For ca. 100 år siden sto det igjen noe av nevnte hus som da var
nesten falleferdig. Opprinnelig var det en stor 2-etasjes vinkelbygning
med to rommelige loft. Bygget hadde gjennomgang, en
stor sal og flere større og mindre rom. En tid bodde det tre familier
der.
D,et var den rike trelasthandler Halvor Heuch i Kragerø som
kostet opp huset i 1762, og han eide så godt som hele Arøy. Stedet
måtte jo være et eldorado for kapergaster og smuglere. Ikke godt å
vite hva de der har drevet med. Noen snakker om at stedet var et
rikt kjøpmannshus, og at en dame fra Skien i sin tid bestyrte
forretningen. Hva slags varer de solgte der, sier tradisjonen ingen
ting om.
Det var Johannes Abrahamsen fra Melkertangen (nå Skutvik)
som rev resten av det gamle Arøyhuset og bygde seg hus på østre
Store Fluer.
Sagn og historier
I Johannes' og Daniels hus samlet de seg helst på kveldstid. De
gikk som regel på tresko og de sto så fint på rad utenfor, så koselig å
komme hit. Straks kom pipene frem - skråtobakk ble karvet, så
tente de på og blåste rundt seg. Bestemor, som var plaget av astma
gikk gjerne ut på kjøkkenet, enda så morsomt det var å høre på.
På Arøy bodde det engang en kjempe ved navn «Nubb». En dag
tok Nubb øksa med seg og rodde inn til Kil for å flette lindebark til
teinetau. Der møtte han Kilskjempa, Flaske Frøvig - og de barka på
hverandre. Flaske tok øksa fra Nubb, gjorde et kjempehogg, men
traff ikke. Men du kan se merker i Kilskleivene ennå.
Som guttunge kunne Daniel huske de bodde i Heuchs-huset -
den nordre delen. En dag holdtfar-J oh annes - på å snekre, og sa til
74
guttungen: «Daniel - vil du hente den hammeren som ligger i
vinduet. Da gutten kikket ut, så han en ulv som satt på fjellet bare
5-6 meter fra huset.
Ungkaren Per
Johannes hadde flere brødre. Den merkeligste var Per. Som ung så
han kjekk ut og hadde visst omgang med «Heuchane». Han ble
med dem til Kragerø og holdt sammen med «fiffen». Da dresset
han seg opp og var riktig stilig, og trakk på seg hvite hansker når
han «trådte» inn i ballsalen.
Som eldre ble Per rar og sykelig - stakkar. Han led av noe som de
kaller «St. Veitsdans» - uhelbredelig - og forverres etter hvert.
Gikk han til skogs en dag med øksa i armkroken, snudde han snart,
satte øksa i fra seg og tok sigden. Flere ganger gjentok dette seg. De
måtte hjelpe ham, og Per hadde det for seg at han alltid måtte gå
sist, han var redd for bakholdshogg hvis de skulle til skogs - med
øks.
På hjemvei fra byen en dag hadde Per mistet pengepungen. Midt
på Bærøfjorden merket han dette, snudde, og rodde til byen for å
lete. Gutten som var med ble så ergerlig og ble på «Kaffesjappa»
mens den andre lette. Jo, han fant pungen. Dette syntes han var
morsomt, og storlo. Han gikk noen skritt og kastet pungen bak seg
over hodet, snudde og tok den opp. Slik holdt han på lenge. Dette
var nok mer moro enn den gangen han var med «fiffen» på ball i
ungdomsår.
Han kastet langt også. Flere stanset opp og mente mannen måtte
være «klin» gal.
Endelig kom gutten fra «sjappa» og fikk en ende på dårskapen,
dro han med seg og rodde hjem.
Da han Per ble gammel, rotet han noe forskrekkelig og hadde
hønsa på kjøkkenet om vinteren - vaglet dem over ildstedet. Det
var toppen.
To Arøykarer var i byen en dag. Ut på ettermiddagen skulle de gå
isen hjem, litt aven tur for det var mye snø å stolpe i. Dertil hadde
de tatt seg en tår over tørsten. Da de rakk «hjørnstolen» - ved
Skutvik - satte den ene seg pladask ned og var så godt som sprengt.
Det nyttet ikke å få ham med. Kameraten gikk til Arøy etter hjelp
og spurte Per som på ingen måte ville: «Nei, la den «pentlingen»
ligge». Han fikk med seg to andre og de fikk «pentlingen» i hus.
På Store Fluer bodde den gang en mann de kalte Knut Fluer, i et
lite hus, sammen med sønnen. Han døde aven farlig, smittsom
sykdom som de mente han hadde med seg fra Langøy.
75