Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Far fortalte at for noen år siden var han i konflikt med knivstikkeren
som smilte fult og sa: «Takk for sist!» De var flere i følge og
hadde fåttlov til å overnatte i ei sjøbu en fæl uværsnatt. De skulle til å
legge seg. Døra var stengt.
Da banka noen på og ville inn - to mann, og de var drukne - så
ville og skumle ut. Høyrøsta var de også. Du var liten den gang,
Elev, og vi hadde flere smårollinger rundt oss - et par begynte å
grine. Vi var 4 voksne - to ektepar. Plassen var trang og to fylliker
ville vi ikke ha inn.
De ble helt rasende. Den ene satte foten i åpningen. Døra for opp,
de brøt seg inn. Og tror du ikke, Elev, den ene hadde kniv i hand.
Jeg ble besatt og livredd - spente til armen hans, så han skreik.
Kniven skvatt or handa hans. I det han bøyde seg ned etter den slo
jeg ukjura loddrett ned. Vi heiv dem ut og satte slåen for - stengte.
Kniven beholdt jeg.
Knivstikkeren har vært etter meg flere ganger, menjeg har greid
å unngå ham.
«Du skal unngå slagsmål, Elev, i så fall må det skje i selvforsvar.
A drikke seg fra sans og samling er også forkastelig. Jenter skal en
gutt ikke narre og etterpå kaste dem fra seg».
Jerusalems skomaker
Elev ville østover mot hjemtraktene. I laber bris seilte de gjennom
Skåtøysund - over Oterøyfjorden og klarte å smyge seg inn i Lillefjord.
Der traff de en rar mann som hadde litt av hvert å fortelle.
Far hans var danske og kalte seg Jerusalems skomaker. Som yngre
mann satt far hans med hvite hansker og sydde sko ved det kongelige
hoff i København. En dag forlot han jobben og fikk den ide å
fare til Jerusalem. Han startet, gikk i dager og uker og kom langt
inn i Tyskland, og der så han i det fjerne et flott herskapshus - slott.
Noe så fint hadde han ikke sett på sin vei. Der gikk han inn i mange
rom, men ingen var å se. Mannen bar på en vadesekk og var så
sliten da han sto i et rom med en mengde sengeplasser. Han krøp
opp i en av de øverste køyene og sovnet straks.
Midt på natten ble det folksomt og de hadde med seg en mengde
saker og ting - høyrøstet var de også. Skomakeren hadde kommet
inn i et røverhus, men de så ham ikke.
Da alle sov, listet han seg ned med vadesekken, åpnet et vindu,
kastet vade sekken ut og hoppet etter. Han ville rømme. Med en
gang la han på sprang og stanset andpusten i en skog med høye
trær som svaiet i vinden. Der hang det noen menneskekropper
54
som røverne hadde hengt opp - et fryktelig syn. Mer fikk de ikke
høre om skomakeren, enda de spurte. En diger skrøne.
Om kvelden spurte Elev sin far hvem Ulabrand var. «Jo, han het
Anders Jakob Johansen, født i Tjølling, tok til sjøs, ble losgutt og
siden los - fra Ula stasjon. Han var en utmerket los og utførte
mangeheltebedrifter, og folk kalte ham Ulabrand». «Hva kalte han
de små drammene som han ikke ville ha»? «De kalte han 'stuteauer',»
sa far. «Han ville ha en stor dram før han tok st yringenroret.»
De to gamle istjenn
Fantefamilien Per, Berta og Elev fra Neset oppholdt seg tre uker i
skjærgården. Sommeren var så aldeles deilig og de koset seg så
ubegripelig og levde godt. Mor solgte unna og far strevde sent og
tidlig med knivstell (smiing), blikktøy og i trearbeid. Elev ville
gjerne oppleve Gumøy-sunda og området nord for Langøy. Per
hadde fortalt hvor fint det er der.
Da de seilte over De Mørke Buktene, bekjente for sin fiskerikdom,
holdt tre mann på med istjenna, grave den større og forsterke
muren som ennå er å se, og de dro gjennom det trange Linsund. Det
arbeidet et par mann på ei istjenn også der. De to første som de i en
kort tid tok is på - smått og tungvint - bare i sin vorden. Jakter og
småskuter la ofte til senhøstes, overvintret og tok inn islast som
kom i trerenner til båten. Isen ble til nytte under sildefisket, når de
seilte avgårde med last. De som drev ble nødt til å sette opp binge,
helst kaste litt jord rundt med dobbelte vegger fylt med sagmugg
eller annen fyll.
Elev i ferd med å bli voksen
For hver dag ble Elev i bedre humør. Gutten varferdig med stemmeskiftet
og snart 16 år. Han mente vel som så: - Det nytter ikke å
gråte over spilt melk. Gerd, forelskelsen og fantelivet tenkte han
mindre på.
Elev måtte smile da far sa: «Ja, nå er vi på «Burvikhaveb>, det
var noe lite til hav å være, - der ser du Langøy hovedgård, der
driftsherrene ved gru bene holder til. Litt nærmere vannet er det en
krambu. Der må vi kjøpe noe mat. De driver også byttehandel», noe
som passet godt, og de forsynte seg for minst en uke.
Ved Nordjordet måtte de gjennom det trange, grunne «Vrangsund»
. Over sundet har det gjerne vært bru over til Brønnholmen.
55