Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

sen som var fra Bamble. Stedet het Sjerke. Kona hans het Ingeborg,
og døde tidlig. I ungdommen var han en uredd type.
Som unggutt skulle han like før jul besøke et par gamle folk som
hadde lite å leve av. Han dro frem skjækerkjelken og la på en god
del matvarer, hadde alt i en rommelig kasse, og bandt den fast. Det
var stor sno, og det var ulv på den tiden. De hadde hørt ul ved
nattetid. Jo, den hadde også vist seg ved høylys dag. Derfor tok han
med en skarpslipt øks og la i kassa og et langt tau. På halvveien
sprang det en over veien. Da snudde gutten kjelken og skjøv den
føre seg, og det lange tauet bandt han i kjelken og det dinglet og
slang etter. Han kom hjem i god behold.
Som litt eldre mann kom Hans til Vegre på Gumøy. En natt brant
huset ned. Da gikk han til Haukeberg - der bodde hans eldste sønn
- og spurte om han kunne være der. «For nå har huset brent opp for
meg», sa han. «Men det er jo så det står skrevet at det som ikke
kommer i Vår herres pengeskrin, skal i den ondes askehaug». Han
tok det svært med ro. (En kaldblodig manns tale som ikke var
plaget av stress).
Snart bygde han opp et nytt hus, og likte seg best når han kunne
rusle omkring og stelle alene. I den tiden hadde ikke folk store
jordflekken for å ha noen husdyr, så mannen på Vegre hadde både
ku, sauer og gris. Han var ensom og syntes det var selskap i å ha dyr
rundt seg.
Om sommeren hadde han grisen i en hole i Vegreheia. Den hadde
formet seg inn i fjellet med en halvrundt hvelv - noe som naturen
hadde ordnet til - gulvet var slett og fint. Hans satte en lem foran
inngangen.
Kua gikk rundt huset. Av og til dro han den opp på Vegreheia,
noe som ingen annen har klart å gjøre, for det var vrient nok for folk
å entre den. Det er mulig at Hans ville vise kua den fine utsikten
over skjærgården helt til Jomfruland. Sauene gikk der i dagevis og
en gang falt en sau ned i en dyp kløft og satte livet til.
Slagsmål
Mens Per Elevsen lå ved Sandåsen med familien sin, kom det to
fantepar fra Sørlandet - Lyngør. Da flyttet Ludvigane til Lille
Furuholmen og Per til Malmhella for nå gjorde de regning med at
det ville bli bråk. De fire var farlige hvis de ble beruset. Den ene
karen grep etter kniven når det riktig knep, holdt da knivbladet
inne i handa, så spissen kom til syne. Med den stakk og rispet han.
De to kvinnelige var krakilske nok på sin måte. De fire vinket og
ropte til dem som flyttet seg bort. «Takk for sist! Kom ombord og
hils på kjentfolk!»
52
De gliste fult og hvite tenner kom tilsyne i skitne, brune fjes.
Snart gikk de til byen og kjøpte øl og billig vin - var innom flere
kneiper, traff kjentfolk som ble med dem til Sandåsen.
Det ble fyll og oppstyr utover kvelden - skrik og skrål. Folk
samlet seg på veien og var fulle av nysgjerrighet.
Fantene drakk og festet i flere jakter. Seilene var halvveis oppheist
i masta med bommen langs båten, slik klarte de å skjule seg
for skuelystne.
Bak seilet klinte de med koner ogjenter. Slagsmålet begynte på
land. Det var fyll og sjalusi som satte det igang, og knivstikkerens
kone var skyld i mange slagsmål. Hun var meget pen og «fyrrig» -
tateraktig -likte å erte sin mann - å få karfolk til å sloss. Da mannen
fant kona sammen med en kar, begynte levenet.
Politiet var underveis ble det sagt. Brannmannskaper hadde
plikt til å hjelpe - og enkelte i nabolaget. Da de fikk se politiet,
stakk noen seg vekk. Enkelte hoppet i båtene og kasta loss - men
ikke knivstikkeren, som rømte til båten med flere etter seg.
Plutselig hadde de to poliser foran seg - ferdige til å borde. Da
grep fentene hver sin åre og slo etter dem, mens skjelsordene fosset
ut av deres munner. En av polisene fikk et slag i armen, ble vond,
og idet han skulle til å hoppe uti, ble båten puffet fra land og
politikaren for til sjøs - bare lua holdt seg nokså tørr, ble det sagt.
Den uniformerte med snorer og stas, som de fryktet og hatet så
inderlig.
Knivstikkeren ble med på rådstua og fikk