Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

sette alt ombord i god stand. Etter 6 ukers ventetid fikk vi lastet.
Saltet kom i lektere til skutesiden, det ble skuffet opp i korger to
mann tok i mot og tømte det i rommet.
En ung gutt fra lekteren hadde flere ganger vært ombord og
nasket. En dag kom Peder over ham og gav ham en ørefik. Hylende
sprang han i lekteren og bar seg ille.
Dermed begynte spetaklet
Lekterfolkene skrek veldig opp, skjelte og kom med trusler. De
ville ombord, og trengte på, men vi puffet dem ned fort vekk. Da
bombarderte de oss med saltklumper, men vi beskyttet oss da bak
skansekledningen, og de måtte kaste nedenfra og opp.
På tross av dette fikk den uheldige Peder (Jonas på havet) en
klump ved øret som gjorde ham rent rasende. Han sprang opp på
rekka med en handspak i neven og det samme gjorde onkel Karl.
Det ble en masse klumper på dekket, og følgen ble at mannskapet
stilte seg ved lasteporten, og lekterfolkene fikk da riktig kjørt seg,
flere fikk fulltreffere og raseriet økte tilsvarende.
Fire mann på lekteren grep en lang stand med jernpigg på enden
for å renne den i meg, skriver onkel Karl. Piggen traff like under
mine føtter, og ble stående så hardt at de måtte gjøre flere rykk for å
få den ut igjen.
Da grep også mannskapet handspaker, sprang opp på rekka i det
samme øyeblikk som lekterfolkene stormet mot skuta, og de var i
stort antall. Dermed begynte krigen på ny, og de fikk smake slag av
spakene. Snart løp de omkring som forvirrede høns som om hauken
var over dem.
De kastet seg ned i salthaugen, prøvde å gjemme seg ved å stikke
hodene under hverandre, idet de ventet en ny byge med handspaker.
Da vi snart innstilte, begynte flere å reise på seg. En kraftig kar
tok min spak med et flir og mange ord, og la den under forpiggen.
Han betraktet den som et prektig vidne.
Da ingen ville gå ned og hente den, ropte jeg til annenstyrmannen:
«Peder, - la meg få låne slirekniven din.» Og dermed spente
jeg beltet rundt meg.
«Nå må dere ikke la dem drepe meg!» Så steg jeg rolig ned i
lekteren; de rørte seg ikke, men så med forundring på min dristige
gange. Vi hørte ikke en lyd, - ikke en finger krøkte seg. Jeg hentet
min spak.
Snart var det fullstendig fred, og de begynte å fylle kurvene som
vanlig, og snart var lekteren losset. Da de var ferdige, overøste de
oss med en masse utrop og trusler. øynene lyste av mord. Vi forsto
deres gebærder.
De slo på sine kniver, pekte på oss og dro dem over strupen,
streket nedover bryst og mage. Slik aktet de å gjøre med oss; de
26
skulle fullstendig massakrere oss dersom vi kom i deres vei. Vi
hadde ikke mye godt i vente.
Konsulen ristet på hodet og likte ikke episoden, og han sa til
kapteinen at vi måtte ikke gå i land. Natt og dag ble det holdt skarp
vakt ombord. Vi hadde ikke annet å forsvare oss med enn handspaker
og tømmermannens økser.
Hver eneste mann la seg fullt påkledd klare til å rykke ut på
vaktmannens rop.
Når 2. styrmann var i land og provianterte møtte det opp folk fra
konsulens kontor.
Til å begynne med rørte de ikke kapteinen. Men når de to mann
hadde rodd ham i land, suste stein om ørene på dem.
En dag tok skipperen med seg kahyttgutten til konsulen som
advarte ham mot å gå på byen. Men i sin dumhet og uforstand gikk
han en tur, og ble grundig mørbanket. Vi var alle glade da vi heiste
seil og forlot Taraveja.
Motvind - gretten skipper - og «Tordenskjold»s lekkasje
Så snart vi var klar av land møtte vi motvind - lå og krysset uke
etter uke, møtte storm og stille og kom ingen vei. Plutselig kunne
vinden snu og vi drev tilbake. En tid kunne vi ligge på kurs, men så
måtte vi til med kryssing. Flere ganger var vi like oppunder Gibraltar
men ble drevet tilbake.
Tristheten ombord var ikke til å holde ut. «Lang reise - gjør
gretne folk! » sier et gammel ordspråk. Kapteinen ble skrekkelig
sur og gretten. Han tålte ikke å høre at noen lo. Han kalte det
skadefryd. Det var rent uhyggelig å se hans fjes.
2. styrmann P. Stølen var mest utsatt for kapteinens dårlige
luner. «Du er en Jonas på havet. - Ingen ting har gått bra siden du
kom ombord. - Vi har bare møtt uhell!»
Peder følte seg helt underkuet og motløs. Onkel Karl tok Peder i
forsvar, og flere ganger måtte kapteinen innrømme at gutten var
slik sjømann. I riggen var han nummer en når de andre sto fast.
Peder gremmet seg i stillhet; men jobben gjorde han til punkt og
prikke.
Da de endelig var ute av Middelhavet, ville skipperen snu for han
manglet kart å seile etter. Onkel Kral tilbød seg å lage et sådant, og
mente på at det var ingen fare å seile på det åpne hav. Men den
andre torde ikke av frykt for assuransen om noe galt skulle hende.
«Vi har jo en Jonas ombord», vet du.
Snart lå vi atter ved Gibraltar med små seil og ventet på god vind.
Endelig - en dag lå vi på Malaga red og fikk brød og annen mat
ombord. Der møtte oss et alvorlig uhell. Skuta var blitt lekk - den
27