Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Faren tok fatt i eieren og sa: «Du må ha oksen din i tjor eller på
båsen. Han hadde fått flere klager. «Nei! «Jo»! Slik sto de og trettet
og ble stadig mere sinte.
«Tirsdag følger jeg jentene mine på skolevei, og kommer stuten
din så hogger jeg øksa i hue på den. Øksa tar jeg med, og den er
nyslipt. Da tok bonden oksen ut av skogen.
På en annen gård hendte noe mere dramatisk. Der fulgte to okser
med kuene - en årsgammel, den andre var nære på to år og farlig
sint og oppertet. Store gutter kastet stein og kongler etter den og
kom seg alltid unna.
En dag kløv gutteflokken opp på en stor stein. Oksen kom brølende
helt bort, og rasende grov den i bakken. «Kan vi ikke finne
noe stein her da?» Jo, en stor gutt på 15 år, Kristian, grov opp en
temmelig stor en, løftet den høyt over hodet og traff oksen mellom
hornene, så den falt i kne, svimet av og ble liggende. Så satte de
avgårde på hjemvei. «Merittene» deres kom ikke for en dag på det
første.
Ved juletider ble stuten avlivet.
Hjemme i gjen hos mor og far
En dag i oktober med rimfrost på bakken ble kuene satt på bås. De
ville gjerne hatt Elev på gården. Snart skulle de til å treske korn,
men nå ville gutten hjem og han hadde med seg flere dalere, bra
sko og klær etter barna på gården. Han så godt ut og hadde mye å
fortelle.
Foreldrene hadde ikke vært lenger unna enn forbi Risør, der
snudde de og Elev var i deres tanker til hver dag - ja om nettene
også. De så ham traske etter buskapen i all slags vær barbeint i
skjorte og lue med hjemmesydde seler i kryss over ryggen. Noe av
det første Elev spurte etter var dette: «Var dere innom Stråholmen?
«Nei, vi hadde så fin sydvest og strøk forbi og lå flere uker i
Helgeroa» .
Sykdom og armod
Elev var glad da han satt på skolebenken igjen. Lærer og kamerater
tok smilende imot ham - godt kledd var han - så frisk og sund ut.
Uti november hendte noe trist. Mange ble syke. De kalte det
krilla - den var smittsom. Elev var den første som la seg nedpå og lå
flere dager i «ørska». Og pappa ble så gruelig dårlig. Det sto om
livet.
I ukevis holdt han senga, og da han endelig sto på golvet, var bein
og kropp ut av lage.
40
Dalerne til Elev var oppbrukt og en fattigmanns jul sto for døra.
Da var pappa så pass at han hadde holdt på en tid og laget «kram»
for salg.
Svart julaften dro mor og sønn på bygda på salg og tiggerferd.
Mor føre og gutten hang på med gråt i halsen - skamfull og lei som
han var.
Det luktet av stekt slagt og kakebakst på gårdstun og åpne gangdører;
men det gikk tregt med salget og få noe i sekken. - Begge to
var meget sultne og hjemme satt pappa matløs.
Snart skilte de to lag, og Elev strøk avgårde 3 km til Nord-Torp i
sin fattigdom og nød. Der tok de pent imot ham, ble buden til bords
og fikk all den mat han kunne spise - melk og julekost. Han fortalte
bm hvor syk han og pappa hadde vært, og sa at de eide ikke mat like
før julekvelden.
Husets folk fikk inderlig vondt av den snille pene fantegutten
som var en bedre skjebne verd. I sekken fikk han to brød, to
rugkaker og en søsterkake, ett kjøtt- og fleskestykke, epler og
andre godter. Han fikk smake på mjøden og det hjembryggede
ølet.
Før han dro, var han borte i fjøset der han klappet og godsnakket
med bjellekua, Brandgås, som var nedkommet med fin kalv som
danset i bingen. Brandgås snudde seg mot ham og strøk mulen
kjærlig mot gutten.
En god trøye dro de på ham, en lue med klaffer og votter på de
kalde bare hender fikk han også. Elev takket med tårer i øynene -
så glad han følte seg.
Det hadde snødd i flere timer, og vinden økte på. For å korte inn
på hjemveien, tok han skogsveien - risikabelt nok - men tok sjansen
og småsprang gjennom granskogen. Nå rusket det hardt i
toppene og vinden ulte. Det monnet med snø. Han følte seg nervøs;
men gikk trøstig på og han følte seg mett og i godlag.
Da Elev var vel halvveis, stoppet han opp litt og tok en pustehvil
like ved gruba der han hadde reddet kua - en hendelse som lå i
overkant av hva en liten fattiggutt kunne bære.
Men nå var det tussmørkt - noe som gjorde det enda mere uhyggelig.
Flere ganger var han i tvil om rette veien. To, tre åpninger
kom han i møte.
Ofte så han opp - instinkt og hell var med ham. I skogkanten
støtte han på det lange solide steingjerde som husmenn - fattigfolk
- hadde unnagjort før de ble lagt i sine graver. Nå var han bergetskulle
bare ned de langejordene langs bekken der ørreten gikk opp
hver høst, og hvor bøndene med hund etter seg passet på at de mest
sultne ikke kom her og lystret.
Det var helt mørkt da han steg inn i den tarvelige stua. Mor hadde
41