Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Da det ble mørkt og stille, kom det lille dyret for å se etter maten
sin, gjorde litt støy og losen våknet. Han ble livende redd og slo
alarm. Kahyttgutten hørte skrikene og sprang til: «Hva er det? »
Losen sto der i mørket og slo i veggen, og kapteinen kom med et
lys. Der satt den vettskremte losen si med en stor kniv i handa - og
mente på at hele lugaren var full av trollpakk. Han var helt forvirret
og ville der ifra. - Annenstyrmannen måtte bytte lugar med ham.
Da losen steg ut av køya kom det lille piggsvinet imot ham med
redde øyne.
Atter en gang seilte vi innom Helsingør, og der ble det proviantert
rikelig. Det kom folk ombord som hadde tilsalgs egg, tobakk,
mykt brød, brennevin o.a. Mannskapet byttet med tauverk eller
betalte kontant.
I Kattegat kom vi i kollisjon med en engelskmann. Det blåste
hardt, sjøen var opprørt og krapp. Skutene tørnet sammen baug
mot baug, og det var temmelig mørkt. Vi mistet klyverbommen,
men den andre fikk større skader.
Vi nådde Grimsby, og nå seilte jeg som matros, og var snart på
hjemreis, og lengselen etter hjemmet økte for hver dag.
En dag hadde vi lappedag - stelte i stand vårt tøy, sydde, stoppet
og reparerte sko.
Bark Gefion var godt utrustet med nattsignaler, kjøpt i Grimsby,
tre kulørte glass, grønt, rødt og hvitt. Lanterner var noe helt nytt
den gang.
En dag ble vinden nordlig og frisknet på. Vi lot det stå til med
fulle seil for en rom slør, og gjorde god fart.
Omkring 4 glass ropte utkikksmannen: «Fyr forut om babord!»
Alle fikk øye på lyset. Det måtte være Lindesnes. Kapteinen kom
til. Det var Hantsholmen (på Jylland).
Kursen måtte legges om, og alle seil satt. Bramseilene ble gjort
fast, men mersseilene ble stående. Snart var all fare over.
Hele natta holdt vinden seg frisk og vestlig. Om ettermiddagen
neste dag fikk vi landkjenning og ankret opp i en uthavn. Neste dag
blåste det opp til storm som varte i tre døgn. Da stormen ga seg, ble
skuta seilt til sitt opplagssted og avrigget og lagt i vinteropplag og
mannskapet ble avmønstret.
På havet var Peder en Jonas
Neste gang jeg tok ut var med barken «Enigheten». Der traff jeg
min skolekamerat Peder Stølen som kom ut for mange slags uhell
både på land og sjø.
En gang vi lå ved en lasteplass i østersjøen, holdt han på å brenne
24
opp kabyssa. Noen dager etterpå ble han sendt i land et ærend. Da
drev prammen av for ham. En dag brant han opp kapteinens støvler
som sto til tørk i byssa.
I to år seilte Peder som kokk, så ble han jungmann. I Sundsvall
ble han tvunget med i et slagsmål og fikk så herlig juling at han
måtte på sykehus. Om vinteren gav han seg til å være i Sverige, og
der lærte han å lage trebunnsko.
Da han kom til Norge, fortsatte han med å lage slike og fikk en
masse å gjøre -la seg opp endel penger. Han burde ha fortsatt med
dette og ikke reist til sjøs igjen.
«Siden var vi sammen i marinen», forteller onkel Karl. Da tjenesten
var over, tok jeg hyre med «Tordenskjold» - en Risørbark.
Kaptein Gundersen førte den, og eide mesteparten i skuta.
Første turen gjaldt en plankelast til Amerika, og derfra seilte vi til
Sundsvall. Da vi var innom Helsingør fikk vi en ny annenstyrmann,
og til min glede viste det seg å være Peder Stølen - min gode
venn.
Skuta skulle på sydhavsseilas og tok inn en mengde proviant.
«J eg var 1. styrmann», skriver onkel Karl, «og hadde lugar sammen
med Peder».
De fikk mye uvær og motvind på turen, og kapteinen som ikke
var noen hyggelig kar, ble etter hvert stadig mer grinete - utilfreds
med alt og alle og seg selv.
Den eneste som fant nåde for hans øyne var kahyttsgutten, en
snill, pen svenske. Peder fikk stadig gjennomgå.
Lille julaften seilte vi inn på Barselonas havn - ingen hygge å
spore - en trist stemning ruget over skuta i denne søte juletid.
Tankene gikk hjemover - lengslen tok noen hver.
Vi fikk julekveldsgrøt begge helligdagene og slapp å arbeide -
det var lite å ta seg til.
En søndag dro Peder og jeg gjennom gatene. Plutselig vinket en
fyr på oss, pratet og slo ut med armene, men vi forsto ingen ting.
Dermed stoppet han en hesteskyss, hoppet inn og vinket oss
med. Det var en gild kar som ville spandere tur på oss. Utover bar
det på en flat landevei.
Drosjen stanset ved et torg med vakker bebyggelse rundt. Der
hoppet fyren av og forsvant som om han skulle ha lånt varme. Vi
måtte betale skyssen.
Vi tok inn på en kafe. Da vi kom ut derfra, var det ingen skysskar
å oppdrive og få folk å se, og Barselona øynet vi i det fjerne.
Det ble en lang spasertur, og da vi entret skuta langt på natt var vi
usigelig trette. Neste anløp var Taraveja. Der skulle vi ta inn salt,
men en mengde skip hadde tørn for oss, så her fikk vi god tid til å
25