Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

skog og li», «I barndommens dage så glade vi går». Sangstemmen
deres var i orden, og de lærte seg fort både tekst og tone. De sang
med ekte følelse og la melankolien inn der den passet; de apte etter
far. - Else gikk smilende og hørte på, nynnet med mens hun stelte i
kjøkken og stue - og tenkte stundom på Terje Viken som satte livet
til i disse farvann. Far fortalte dem ofte om den tapre losen. Alt var
forbi! - for et tomrom.
Den vinteren gikk Else sterkt i rette med Vår Herre. Tvers over
sundet bodde Halstein, snart 90 år; en elendig heslig kropp å se på.
Han hadde ikke nese som andre, bare to hol midt i fjeset. Ørene var
ulike av størrelse, øynene rødkantet og talen utydelig. Han både så
og hørte dårlig. Gikta hadde også fart slemt med stakkaren; den
venstre armen var så vridd at tommelen pekte bakover. Fra det
venstre kne og ned hadde han trebein og fot av samme. Det smalt i
leddet når han gikk, og tungt støttet han seg til en stav. Det fantes
mange elendige i bygd og by til byrde for den enkelte og samfunnet.
Halstein hadde vettskremt mange barn. Når de så ham tenkte
de på troll og vetter -
«J o, slike fikk lov til å leve og ble eldgamle, og så skulle Ingebret
ryddes bort i sin beste ungdom? Forstå det den som kan» sa hun til
presten og andre. - Hun storgråt da hun sa det. - Snille forsørgere
må ofte vike i ung alder, mens koneplagere og drukkenbolter ble
gamle.
Tater-Else på nye eventyr
Heretter ble forsørgelsen hennes lodd alene. Hun måtte ut på arbeid.
Den første vinteren tenkte hun mye på Fred, og studerte på
om hun skulle straffes slik fordi hun svek ham. Utpå vinteren fikk
hun om kveldene besøk av ungkarer og et par enkemenn var også
frampå. Ja, de ville hilse på, muntre henne opp i sorgen. Pent gjort!
En så ung og vakker enke kunne nok muntres opp og var til stor
fristelse for flere. - En og annen hadde lerke på lomma og ville
spandere. «Ta deg nå en angstfordriver». Nei takk. Han måtte
drikke alene eller ta det med seg. - Else var høflig og avvisende, og
slapp ingen inn på seg. Den andre vinteren var Fred ofte i hennes
tanker. Hun ble mere urolig til sinns og gruet for framtiden. Da
våren kom med liv og lengting, fikk hun stor lyst til å oppleve noe
farlig og spennende - slå seg løs. Som 17 åring gjennomlevde hun
det samme.
En dag fikk Ludvig besøk av slektninger fra Flekkefjord. Det var
et ektepar og en ung mann. Kvinnfolket så i alle fall ut som tater. De
kom i stor båt, og de to mannfolka hadde drevet havfiske etter sild
og makrell. Ungkaren ville nå reise til Amerika, og den andre ville
24
ikke overta. Nå var de på vei østover. De ville selge båten.
De ville ha Else med, og Ludvigane var villige til å passe barna et
par ukers tid «Du har så godt av å komme ut litt». De maste så! - og
lovte at dette skulle bli alle tiders tur.
Hun sov på tilbudet i to netter og tenkte grundig for og imot. «De
så kjekke ut og den store, flotte båten var jo et syn» mente hun.
Else kunne ikke stå imot, bet hodet av all skam og gjorde gode
forsetter og dro på fantevis fra sine kjære barn. De fikk ikke greie
på at hun dro i båt. «Nei, hun var reist en tur østover for å søke post
på et gamlehjem». De slo seg til ro med det, og sov da båten gled ut
fjorden med mor ombord. Den første natta lå de ved Narestø i
Flosta. - Der gikk det for seg. De hadde vært innom Arendal, ... og
drikkevarene kom fram. De tok inn mye mer enn de hadde godt av,
og Else gikk også over streken og ble vill som aldri før. Enkeltheter
skal ikke nevnes. Den gifte kvinne ble sjalu, kastet farlige øyne
rundt seg og sa giftige ord.
Else rømte på land, men ungkaren fant henne. Hun orket ikke
mere, ustø på foten som hun var. Det finnes stunder i livet da
mennesker ikke mestrer sine handlinger, problemene blir for
store, over evne. Neste morgen kom, og uvel følte noen og enhver
seg. Siden takket Else Gud for at ikke hendelsene den natten fikk
følger, og et ødelagt liv. Hun hadde veldig dårlig samvittighet. -
«Å, barna som hun hadde narret så stygt og reist ifra».
Hun sa ikke mange ord den dagen ei heller de følgende, og de
fikk henne ikke med på leken sin. Kameraten hang etter henne
sent og tidlig, men han var motbydelig. Hun tålte ham ikke. De
gjorde narr av henne og gav henne ukvemsord: «Nei, du er nok for
fin du», sa fenta. Hun var ekkel, den verste ... Else lengtet så etter
barna og tenkte bare på å komme hjem.
De var innom både Risør og Kragerø og bød fram båten. Karene
slo opp plakat på masta: «Til salgs!» Jo, mange så på den, men folk
hadde lite penger. En flink fisker på østre Gumøy hadde nær kjøpt
den.
På husbesøk og vendereis på Valle
En dag lå båten ved Løvsalen, og Else tok en tur alene inn til
Gumøy, og ingen hadde sett så vakker og veloppdragen jente;
høflig og smilende steg hun inn og tagg ikke. På den første gården
hun var innom, kom tre barn fra skolen, den yngste, fireåringen,
satt alt ved bordenden og ventet på mat. Husmor øste opp lappskaus,
og etterpå fikk de sviskevelling med helgryn. Jenta fikk også
en god porsjon, og kona bad henne sette seg inntil. «Ja, men spiser
jeg ikke opp mat for barna nå da?» sa hun. «Nei, da. Vær så god».
25