Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

hadde lagt seg opp noen penger, tjent på issjau og lasting, fisket litt
og jobbet i skog og mark. Stakkars Else hun var altfor ung og
uerfaren og tenkte ikke lenger enn nesa rakk. Siden tiårsalderen
hadde hun tenkt ofte på at hun var av fant uten at noen fikk del i
hennes tanker, ikke engang hennes snille tante. - Nå var hun blitt
hardt forelsket og kjærlighet gjør blind, og en slags heftig tross
besatte henne. Til slutt gav hun etter og lovte å seile med sin
kjæreste.
Else rømmer
En fredagskveld reiste Else sin vei i besteklærne og med bylt i
hånd. Hun skrevet ark og takket for alt og bad dem ikke om å lete
etter henne. Dette kom ut vidt og bredt og heretter hette hun Tater
Else. - To uker etter seilte de vestover. Flere ganger hadde jenta
opplevd skuffelser. Det viste seg snart at Manda var et troll - og
sønnen noe viljesvak. På Rognsfjorden oppstod trette og spetakkel
mellom mor og sønn. Faren var en godslig mann som sa lite. Han
Her lot Else seg overtale og friste av fantegutten , Fredrik. Og en
kveld fulgte hun med sin elskede ifantebåten.
16
styrte og smattet på sin krittpipe. J o, gutten sa at han og Else ville
gifte seg og-få sitt eget hjem. Da farte snart Manda opp: «Dere må
først bli tørre bak øra! » For en taterkjeft hun brukte. - Nei, Fred
hadde plikt til først og fremst å hjelpe sine foreldre enda noen år.
Idyllen var brutt, Manda fikk det siste ord. Else og Fredrik satte seg
forut og Else gråt, - og gav luft for sin store skuffelse, mens Fred
trøstet og gav løfter. I et lite hus på Vågøy bodde tante, Vina-Elvine
var hennes døpenavn - som var så glad i Fred. Hos henne hadde
han vært så ofte i barneåra og siden. Hun sa så ofte «Gutten min».
Der får vi lov å bo foreløpig; for tante er så hjertens god. Ved
Vallebrygga oppsto trette nummer to så voldsom at folk stanset på
veien, enkelte sto i vinduer. Etter en liten handel seilte de alle
videre. Manda fikk sin vilje som vanlig, og var rasende, for her
pleide de å handle så godt. De unge hadde ødelagt alt. Sønnen var
kuet og sturet. Den dagen hadde de unge sin første og siste trette.
De var innom både Fluer og Roligheten, tagg og solgte litt; det var
Manda ·og jentungen som dro på hussalg. Så bar det videre, fanten
stakk ut langåra. Else satte seg alene lengst forut og stirret mot vest
og mange tanker og stor anger plaget henne; tårene rant på kinn.
Hun ønsket seg hjem, men skammet seg for å vise seg der. De gled
så fint forbi Skutvik -landet over Gumøysunda og passerte Kjeholmen.
På flere brygger sto folk og så langt etter dem. De var
sjelden velsette.
Snart møtte de Anne som kom fra byen etter endt torvdag. Hun
brukte alltid å skåte sin tjærebredde pram, en så aldri hun rodde.
Anne var sterk i armene som en kar, men dårlig til bens. Hun måtte
bruke stav. Fantebåten rundet Tanganodden. Her slo de seg til for
natta og kokte kaffe. Manda hadde kjøpt flust med vørtekake og
brød. Ingen pratet noe.
Fredrik gikk snart på land, tente pipa og så utover Kvernkilen.
Tankene passerte revy. Han mintes sin barndoms tid sammen med
foreldre og bestefar. - For et lunt og fredelig sted. Om våren plukket
de egg på de mange holmer, av ender, måker og ærfugl. Utpå
sommeren kunne de finne litervis av jordbær. Stundom støtte de
sammen med fastboende.
Om høsten gikk ørreten på bekken og var lett å fange. De skremte
den slik at den fOr på land og kunne taes med hendene. - J a, det
var litt aven sport; men de måtte passe seg for grunneieren med
den store bikkja. Både folk og fant satte garn og ruser ved munningen
og lurte seg til mye fisk helst i nattens mulm og mørke. Stua
på Tangane var borte nå, men uhuset sto. Flere i hans slekt hadde
bodd der, plassen var liten og leilendingene var fattige og flyttet
ofte. Enkelte likte å få besøk av fant og de opererte sammen.
Tanganodden var et yndet oppholdssted for fant.
17