Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

fantene og Palmene. Kristian Fant strøk gjennom farvannet i
mange år. En gang kom han til Roligheden med mye salgsvarer og
skrøt voldsomt av sakene. Mannen i huset hadde ingen kjøpelyst
og sa følgende: «Det er en dårlig håndverker som roser sine varer.»
Da dro fanten kniven og rente etter inn gangen og opp i trappa. På
loftet grep mannen en jernstang og truet med å bruke den. Det ble
ikke mer av det.
Gamle Bærulf ble nesten blind og tunghørt. En gang det kom
fant på kjøkkenet, ble denne sittende noe lenge. Bærulftrodde han
var gått og ropte: «Fanten har vel gått nå?»
«Kaller du meg fant?»
Om ikke lenge var han ute.
Nils Anton var ekte fant, brunøyd og mørk. Kona hans kalte de
Svarte-Marja. De likte seg så godt på Arøy, og Nils Anton feiet
pipene. Mens arbeidet sto på, satt fenta på en stol i nærheten. Hun
likte å sladre om dem de kom fra. Rett som det var, gikk hun frem
til skorsteinen og spurte. «Assen går det, Nils Anton?»
Klokkeren i Skåtøy var en av de første som fikk motorbåt. En
gang måtte han være med lensmann Bakke ut og gripe noen fanter
som sloss i båt på fjorden. De var beruset og ville drepe hverandre.
Da de kom bort til, sto den ene i kahyttluka med børse; den andre
sto på bakken med en lyster. Så fort gevær-fanten stakk hodet over
hytta, var lystra der, så han fikk aldri tid til å skyte. De ga seg med
en gang da de hørte stemmer og fikk se lensmannslua. Lyster-fanten
hadde fått inn flere stikk, så trøye og skjorte var hullet og fillet.
Fanten med geværet druknet noen år etter ved Grimstadkanten,
sies det. Han var kommet ut i is, hadde motoren i gang, om ikke
lenge gikk det hull i skroget. Han hadde med seg en ung taterjente
som hadde et lite jentebarn med seg; det var litt aven tragedie.
Den første verdenskrig gjorde i grunnen slutt på fantelivet langs
kysten. r dag er det få eller ingen som reiser slik. De er blitt folk og
fastboende.
«Tater Else»
Hun kom til verden på en liten gård på Brunlanes i Berg sogn. Mor
hennes var av gode folk; men faren var ekte tater, brunøyd, svarthåret
og farlig vakker. Han kom som tjenestegutt til grenda og
hadde tilhold der i flere år. Han var ikke bare vakker, men en støver
til å danse og synge, og dertil spilte han på fele. Han møtte på alle
14
dansemoroer og ble ofte buden i selskaper og brylluper for å underholde.
Og liv i leken ble det når Terkei kom med sitt feleskrin.
Jenter flest ble snart gale etter ham, og en dag ble det sagt at to
bedre-manns-døtre hadde kommet i ulykke for hans skyld. Plutselig
var fanten borte og viste seg aldri mere. Han dro sin vei ved
nattetid med feleskrin og klesbylt. Den ene jenta fikk snart et
dødfødt barn; den andre, vakre 19 årige Rønnaug forsvant og dro til
en onkel og tante som bodde ved kysten. Far hennes drev datteren
bort, trusler og forbannelser fulgte henne på reisen, og i de dager
hun hadde igjen å leve. Hun døde i barselseng; men datteren var
velskapt og vokste opp, og Else ble vakker som få, lyshåret, tidlig
moden, stor og velutviklet. Hun var så lik sin mor ble det sagt, for
vakrerejente hadde ingen sett der i bygda. Mange beklaget hennes
sørgelige skjebne.
rIO års alderen fikk Else vite sin herkomst. På veien fra skolen
slengte enjentunge følgende gloser i fjeset på Else: «Fantunge! Du
er av fant, du. Vet du ikke det?» Stakkaren ble først målløs og
sprang hjem og gråt så hjerteskjærende at tante ble helt redd, og
hun fortalte sannheten og ble glad over det. På konfirmasjonsdagen
var Else nummer en av jentene og den vakreste, og hun bodde
hos sine snille slektninger som tok til å bli gamle, og deres mening
var at Else skulle ha alt etter dem, for de var barnløse.
Tre år etter hendte noe som forandret Elses liv. En kveld kom
hun roende fra fiskeren på holmen. Da sto det en gutt på brygga og
tok imot fangelina. Han var vel 20 år, slank og så godt ut; lua bar
han på snei og brunsvart, tykt hår stakk fram under skyggen. Han
smilte og hvite, fine tenner kom til syne. Gutten sjarmerte henne
fullstendig og pratet henne rundt så hun lovte å møte ham samme
kveld. Fire kvelder tumlet Else med Fredrik til langt på natt. Hun
listet seg ut og inn mens de gamle snorket i kammerset. Det varte
ikke lenge før de unge gav seg til hverandre. De la seg tett omslynget
på sommervarm gras bakke, på tørr mose og solvarm lyng.
Rundt seg hadde de ensomheten, bare himmel, hav og måkeskrik.
Havet glitret fint under stjernedryss.
Fredriks foreldre og lille søster reiste i båt langs kysten. Nå kom
de fra Asgårdstrand og lå i den lun2 vik innenfor holmen. Sist i uka
skulle de seile mot Brevik der de hørte hjemme. Else hadde hilst på
familien og entret båten flere ganger. Faren hette også Fredrik;
derfor kalte de sønnen Fred. Moren hette Amanda eller bare Manda.
Hun snakket litt for mye og var sukkersøt. Else la merke til at
det lå stablet fullt av limer, tvarer, sleiver, visper og forskjellig slags
blikktøy alt pent forseggjort. - Fred prekte fortsatt Else nesten i
svime og lovte henne gull og grønne skoger. Han var inne på at
snart skulle de gifte seg og bo for seg selv. Gutten kytte av at han
15