Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

undt seg. De minste hang på ryggen. De små var dårlig kledd, og
så skulle de helst sutre litt og klage over at de var sultne. Da vanket
det gjerne en kakeskive eller to. De gamle fenter var merket av
tidens tann, stormaget etter mange fødsler og gulgustne i fjeset av
lort og røyk. På noen sto magen litt opp og ut. Derover bandt de
skjørtet som bak hang helt ned til helene, men foran rakk det
nesten oppunder knærne. Rundt halsen og i ørene staset de seg til
med kjeder og dobber, krimskrams, kjøpt på en 15-øres basar.
Brunøyet og mørke av hår var de fleste. Unge, vakre taterjenter var
et meget sjeldent syn, slike som vi synger om i tatervisene. De
hørte nok helst romantikken til.
Fantene hadde sine faste båtplasser, og ville aldri ligge ved offentlige
eller private brygger. På Vågøy, Isnes, Malmhella, Lille
Furuholmen, ved Korsund og i Kjeholmsundet trivdes de utmerket.
Ellers hadde de i hundrevis av plasser, og få kjente skjærgården
og folket bedre enn dem. De mest idylliske, ubebodde steder
De hadde ----­ hendenefulle og fyr i krittpipa;fenta måtte streife om med
unger til hjelp. Denslags var ikke fantenes jobb.
8
tok de i besiddeIse og førte seg som om de eide det meste av
skjærgården. Det kunne aldri falle dem inn å spørre om båtfeste,
og de foretrakk å ligge i ly og le og på skyggesiden, og som folk flest
i den tiden kledde de varmen ute. De hadde på seg et par skjorter,
den nærmest kroppen var av ull og så kom vest og trøye, islender
og halsklut var innen rekkevidde. Med sixpensen på hodet og med
harde, tykksålte snørestøvler på bena var de først velkledde.
Bikkjer var fantene redde for «Har dere den store, vonde bikkja
enda, så hold for Guds skyld den inne» . På Gumøy hadde de for
mange år siden en stor hund som det sto skrekk av. En gang slapp
Paddy uforvarende ut idet fantene skulle gå. De ble livredde og
rasende, for de trodde noen slapp hunden på dem med vilje og av
ondskap. De la til bens, skrek og forbannet husets folk som ikke
unte fattigfolk å leve. Hunden ble straks ropt inn, og gjorde ingen
skade. Fantene dro til båten i Kvernkilen. Der gikk kuflokken. De
lot grinda stå halvåpen, og da juringen kom til jordet et par timer
etter gikk det 10 dyr i åker og eng. Ja, der så det ille ut, og kuene var
nesten sprekkeferdige. Fantene forsto å hevne seg. Ble de sinte,
fant de på et eller annet, å løse farkoster, 1juvmelke kuene, stjele
fisk i ruser og teiner. «Du skal ikke erte fanten,» ble det sagt. « Vær
heller til venns med ham.» «Fanten s1jeler ikke når han kommer,
bare når han reiser til et annet sted,» var ordtaket.
Fantene fikk ofte skylden når noe galt hendte. For over hundre år
siden, raste det en voldsom brann ved Langårsund-Kreppa. Den
fikk fantene skylden for å ha påsatt. Flere år etter ble grunnen
oppklart. En mann fra Kragerø hadde kjøpt høyet i Ramsdalen.
Om våren var han der ute en dag og ryddet og brant bråte. Da han
reiste om ettermiddagen, syntes han brannen var slukket, men nei.
Utpå kvelden kom sydvesten, og snart sto hele åsen i brann. Et par
fante familier hadde ligget i nærheten i flere døgn. Da de reiste
samme kveld, fikk de mistanken på seg.
Fantene ba sjelden om husvær; men skikken var at en sendte
dem ikke videre i mørke og uvær når de ba om husly og hadde barn
med seg.
Til en gård på Skåtøy kom det en regnværsdag i frisk kuling en
fantejakt. Ekteparet hadde to pene gutter i alderen 4-6 år. De gråt
så sårt, og hakket tenner, gjennomvåte og barbente som de var.
Foreldrene ba så vakkert om å få overnatte på låven og ligge i
høyet. De fikk lov til det. På gården hadde de to gutter omtrent på
samme alder, og de fire lekte sammen og ble beste venner. På låven
tumlet de i høyet, veltet seg, tok ryggetak på ungers vis, latter og
skrik ljomet utover i uthuset. Den ene guttungen var inne hos mor
og kom ut med smørbrød med Kilsost på.
Neste dag var det solskinn. Fantebåten stevnet ut forbi odden da
9