Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

. t -; ..
' .
Snart red vi mot Evjemoen og lå ute nok en natt. Et stykke fra
moen ble vi møtt aven menig tysk soldat, som gikk foran. Mange
tyske offiserer sto der og ventet og tok imot, og våre måtte ta disse i
hendene - det føltes motbydelig.
«Den 20. april var jeg hjemme», sa Jens Vinner.
Gunnar Jensen var den gang ansatt ved fyret. Den 8. hadde han
frivakt, og over radio kom det melding fra generalstaben om at alle
fyrtårn skulle slukkes. Med en gang gikk jeg opp i tårnet med
beskjeden til de to vakthavende, men de ventet med å slukke før
det kom ordre fra fyrdirektøren. Tåkeluren gikk også for fullt.
Neste dag kom svarte, tyske fly inn over land.
Anker Sørensen måtte 8. april til Kragerø om ettermiddagen og
hente medisiner til hesten som hadde fått kollik. Hele natta kjørte
han i tåka. Ved %5-tiden om morgenen fikk han landkjenning og lå
da innerst i Bureid-kilen. Med det samme han steg i land på brygga
i byen fikk han høre siste nytt: «Det er krig i Norge».
Harriet Schønberg opplevde 9. april i Oslo, og ble vekket av
skudd og kanondrønn.
I grunnen ventet jeg noe sådant, etter hva radioen meddelte. I
1936 var jeg i Tyskland. Da sa en svartskjortet soldat til meg:
«Bare vent til vi kommer til Norge med dette bindet på armen­
hakekorseb> .
Vi evakuerte til Bestum - det farligste stedet, like ved Fornebu,
som tyskerne inntok straks. Store kollonner masjerte inn og masse
fly hadde vi over oss, et fløy så lavt at det tok toppen aven gran.
Om natten lå vi i punkthus et på Frogner, og vi hadde skinnkåper
på hele mai måned.
Siden gikk jeg inn i hjemmefronten. Et nytt 9. april må ikke
gjenta seg .
. Dagfinn Aasvik var nettopp kommet hjem fra sjøen og nettopp
fått vernepliktsbok der det sto at han skulle inn i marinen 9. april.
Da han kom inn til byen samme dag, sa lensmannen: «Reis hjem
igjen, vi har visst ikke noen marine lenger».
Jens Martin Sørensen, som fører «Langøy», møtte på skolen for
Skåtøy for lærer Ljosland som sendte dem hjem. Simonsen var
ombord i torpedojageren Odin, som bevoktet kysten fra svenskekysten
til Flekkefjord. Den 9. april lå vi ved Lillesand og fikk ordre
om å rykke ut og berge tyskere etter torpedering av et troppetrans­
portskip som var blitt senket aven polsk ubåt.
98
Flere hundre mann gikk til bunns med skipet.
Vi plukket opp 18.
I
J
Verdensomflygeren Jimmie (James) Matterns nødLanding på
JomfruLand 4. juni 1933
Mattern startet fra New-York 3. juni kl. 5.25 i sitt fly «Century
Progress» med 525 hk motor og 9 cylindre. Flyets farge var rødt,
hvitt og blått. Målet var å slå Post og Gattys rekord. Mattern klarte
ikke sitt mål, men ble allikevel verdensberømt. Hans mot og prestasjoner
var for stor til det, og hans flysertifikat er plassert på
månen. Astronauten White plantet det der for noen år siden.
Da han nødlandet på Jomfruland, hadde han fløyet i et strekk fra
New York på ca. 23 timer. Han kom ut for storm i Atlanteren,
kjempet seg fram gjennom is og tåke.
Det var litt aven redselstur. Mattern hadde kurs for Paris; men
stormsentret drev ham nordover. Han prøvde å komme ut av området,
fløy ut til siden. Tåken ble snart så tett som en vegg, og flyet
holdt på å ned-ise, for han var oppe i 600 fots høyde.
Derfor gikk han ned i et bratt stup mot havflaten for å prøve om
han kunne komme der og unngå tåken; men stormen var så voldsom,
og tåken hang så lavt at alt så utgjort ut. Under det bratte
stupet hørte han et knekk i den ene vingen som ble skadet. Flyveren
var da kommet ca. 200 miles nordover.
Da han endelig fikk se land i det fjerne, - en kystlinje, trodde han
det var Skottland; men da kysten bøyet av mente han det måtte
være Norge eller Sverige.
Mattern fulgte kysten og tok flere turer innover for å finne landingsplass.
Det viste seg at han var kommet inn litt syd for Bergen,
Her har Hans Løkstadsatt parhesteneforan «kjøredoningen» iferd
med å sLepe Matterns fly ut av steinområdet med hjelp av mannsterke
karer. Litt aven jobb før de kom ut på start-jordet.
99