Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Trist å tenke på at Fluør, Garpevika, Bringebærkastet og Ramsdalen
lå folketomme og øde.
Det var kvinnfolkene som helst rodde til byen med produkter for
salg. Mannfolkene var på fiske eller tok annet arbeide. Daglønna
var 2 kroner dagen, siden ble den 3 kroner med 9-10 timers dag.
Folk hadde det trivelig i skjærgården. Straks det kom noen på
besøk, satte de kaffekjelen over; om kveldene ga de voksne seg od
tid med å prate om løst og fast. Da satt vi barn stille og hørte på.
Stundom kom de inn på spøkelseshistorier. Da ble vi redde og følte
kulde nedetter ryggen, Langt morsommere var det når de eldste
fortalte fra sjølivet. Kunne jeg ha husket alt det de gamle fortalte, så
hadde det vært stoff nok for «Skib O hoi» for et helt år.
Tante Lena fortalte om en skomaker som fartet rund t i husene og
sydde sko eller halvsålte. Slike hadde både kost og husvær. På
større gårder kunne han ha nok å gjøre en hel uke eller mer.
På en gård synes han det ble litt for mye grøt; han ble så lei av
den. En kveld ba kona jenta om å sette over vann til grøt, og hun
hadde salt i vannet. Også skomakeren hadde en neve oppi. Om en
stund kom husmora inn, begynte å røre i grøten og saltet. Snart ble
den øst opp, og enhver tok sin skje og begynte å spise. Husbonden
var den første som sa noe og ga et høylytt grin fra seg - og ble ikke
så lite rasende. «Bevare meg vel som du har saltet grauten, kjerring?»
Han var rød i fjeset. «Jeg bare saltet somjeg pleien>, sa hun.
«Jeg hadde salt i van'net da jeg satte gryta over», sa jenta. «Jeg
hadde også en neve oppi», sa skomakeren. Det ble siden noe mindre
med grøt på den gården.
Skattene var meget lave i min barndoms tid. Jeg husker en
kjøpmann, Karl Berg i Kragerø. Han drev kolonial, skipshandel og
solgte vin. Et år fikk han kr. 350 i skatt; det syntes folk var temmelig
mye.
Min far hette Johannes og bodde på Fluør. l ungdommen for han
til sjøs og seilte under 8 nasjoners flagg. l Australia rømte han og
dro innover på gullgraving. Dette var i 1850-60-årene da gullfeberen
raste, og sjørøverne hadde sin glanstid særlig i Middelhavet.
Nils Buholmen, Daniel Arøy, Henrik Breisand og flere kunne da
fortelle om dette.
Min far var heldig til å finne gull og ble en grunnrik mann, dro
mot kysten og ville hjem. Han laget dobbelt bunn i kufferten (eller
kista) og la gullet underst. Det gjaldt å passe på. På tross av dette
stjal de det meste. - Han kom hjem etter mange års slit, kjøpte
Fluør og bygde der.
Sønnen Christian overtok Melkertangen etter besteforeldrene,
Abraham og Ellen - som først bygde og bodde i et lite hus på en
76
t
I
holme ved Oterøyfjorden. - «Abrahams sund og Ellens holme»,
sier folk ennå. Du kan ennå se stedet der huset sto.
l krigsårene fra 1807-14 bodde de her på Thorjusholmen som
nygifte. Det var sult og barkebrødstider. Thorjusholmen ligger
midt mellom Nesbukten og Oterøy brygge.
Bestemor Ellen, fortalte sine barnebarn om krigen, og de harde
tider. Stundom var Ellen på østre Gumøy hvor grevens leilendinger
holdt til. Det bodde fire familier der. De hadde hver sine hus
med fehus og grisehus.
Når de kom dit, sto grisene og åt og «slafset» i troene med mel
rundt trynet og var så feite og fine. De fikk mel som for folk flest var
mangelvare - som måtte blandes med bark eller knuste fiskebein.
Det synet av de feite grisene midt i sulten og krigens tid, glemte
aldri bestemor Ellen.
Siden kjøpte Abraham og Ellen Melkertangen, rev ned stua på
Thorjusholmen og brukte materialene til fjøs. De ryddet og slet og
fisket med ruser og teiner. De fisket i to dager og rodde til byen den
tredje for å selge. De seilte og rodde i en kogg og hadde fiskebrønnen
på slep. Når noen rodde forbi, pleide Ellen å si: «Ja, brønnen
henger igjen».
Før de reiste fra byen, var de innom samlaget og tok reisedrammen.
Stundom kjøpte de noe med seg - helst når det var motvind,
surt og kaldt. Et par steder på veien la de innom for å hvile. Da tok
kona frem flasken og skjenkte en dram eller to - st yrke dråper som
de sa. Snart rodde de videre igjen.
En snøvinter (visstnok i 1877) var Abraham med på en slitsom
jobb. De skulle frakte et lik fra Buholmen til graven. To ganger
måtte de snu; den andre gangen kom de fram.
Christian har angret «bitterlig» på at han solgte Melkertangen i
1917 og fikk bare 4500 kroner. Etter to år solgte «lversane» stedet til
rektor Brinchman og fikk det dobbelte.
Mange ganger har Fluør ll'!ngtet hit. Han fant seg aldri til rette på
Tromøya. «Jeg skulle ha klart meg på Melkertangen - den vakreste
på neIe den lange norske kyst. Kan du tenke deg noe mer idyllisk
enn strøket mellom østre Gumøy, Buholmen og Oterøy med alle
holmene med sund og bukter. .
Lenge var strøket et uoppdaget område. Så mye fisk det var her i
min tid av alle slag. En sommer fisket jeg for 18 000 kroner i bunngarn
ved Stråholmen, og hjemmefisket spilte en stor rolle. Nå er
det ikke slik lenger - noe vi kan takke trålingen for.
Christians kone hette Elise Eliassen og var fra Langøy. Da de
flyttet herfra hadde de to barn. På Tromøya kom det 10 til- dusinet
fullt. - Småbruket fødde 3 kuer. Tvers over eiendommen går et
steingjerde. De som i sin tid satte det opp, hadde 20 øre pr. favn.
77