Interkulturell forståelse i bistand - Akademika forlag

001-040-TOLO-Bistand-Klippefil.fm Page 3 Tuesday, February 1, 2011 10:03 AM 

Arne Tolo og Line Alice Ytrehus (red.) 

Interkulturell 

forståelse i bistand


© Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2011 

ISBN 978-82-519-2697-3 

Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i 

«Lov om opphavsrett til åndsverk», og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. 

Grafisk formgivning og tilrettelegging: 07 Gruppen AS 

Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag 

Trykk og innbinding: AIT AS e-dit, Oslo 

Papir: Munken Lynx 90 g 

Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle og utgi gode 

læremidler og alle typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og gir ut 

ca. 100 nye titler i året. Vi har basis i undervisnings- og forskningsmiljøet i 

Trondheim, men vi har forfattere fra fagmiljøer i hele landet. Våre viktigste 

produktområder er: 

• Læremidler for høyere utdanning 

• Fagbøker for profesjonsmarkedet 

• Sakprosa for det regionale allmennmarkedet (regional kultur, historie og natur) 

Tapir Akademisk Forlag 

7005 Trondheim 

Tlf.: 73 59 32 10 

Faks: 73 59 84 94 

E-post: forlag@tapir.no 

www.tapirforlag.no 

Forlagsredaktør: vebjorn.andreassen@tapir.no


Forord 

Utviklingssamarbeid og nord-sør-dimensjonen står sentralt i den faglige profilen 

til Interkulturell forståelse (IKF) ved NLA Høgskolen. Det er samtidig et 

vidt, omfattende og komplekst tema innenfor et vidt og komplekst fag. IKF 

startet en forskergruppe på bistand i 2006 som et felles krafttak der samtlige 

vitenskapelige ansatte ved seksjonen deltok. Arbeidstittelen var «Bistand – fra 

veldedighet til samarbeid?» Vi har organisert årlige seminar og workshops 

mellom 2006 og 2009. Denne boken er resultatet av arbeidet. Mange deltakere 

har vært med og gitt innspill i deler av prosessen. Vi er glad for våre to eksterne 

medforfattere, Martin Peterson og Asle Jøssang, som har vært med til siste 

slutt. Prosjektets formål har vært 1) å produsere kunnskap om bistandsarbeid i 

«den tredje verden» med fokus på interkulturelle utfordringer og etiske 

dilemma. 2) å styrke faggruppens forskningskompetanse på feltet, og 3) å oppfylle 

behovet for pensum på grunnnivå i bachelorstudier om bistand og interkulturell 

forståelse og å knytte an til stedene som vi har studieturer til: Bolivia, 

Etiopia og Kina. 

Det er som nevnt mange som har bidratt til at denne boken ble realisert. 

Vi vil særlig takke Hanne Louise Svane og Siri Elisabeth Haug for god hjelp 

med oversettelse eller gjendiktning fra engelsk og svensk for ett av kapitlene og 

Siri Elisabeth Haug for språkråd og kontroll av referanser. Vi vil også gjerne 

takke Israel Mandujano, Knut Erlend Rosvold og alle deltakere i forskergruppen 

for deltakelse, innspill og diskusjoner. Sist men ikke minst: Tusen takk til 

NLA Høgskolen og NFR smådriftsmidler for økonomisk støtte til seminarer 

2006–2009 og for støtte til publisering. 

Arne Tolo og Line Alice Ytrehus 

NLA Høgskolen, januar 2011 

5


Innhold 

Forord ...................................................................................................... 5 

Interkulturell forståelse i bistand ........................................................... 9 

Beveggrunner for bistand – barmhjertighet, brorskap, business ........ 15 

SVEIN STRAND 

6 

Formål og struktur ........................................................................................................ 15 

Verdibasert bistand ........................................................................................................ 16 

Verdien av verdigrunnlag .............................................................................................. 18 

Kristen bistand ............................................................................................................... 21 

Sosialdemokratisk bistand ............................................................................................. 26 

Bistand som business ..................................................................................................... 31 

Avsluttende kommentarer ............................................................................................. 37 

En historie om utviklingshjelp: Makt, muligheter og fallgruver ......... 41 

MARTIN PETERSON 

Innledning ..................................................................................................................... 41 

Den universelle fremgangsmåtens opprinnelse ............................................................ 43 

Den kalde krigens betydning ........................................................................................ 44 

Nye utviklingshorisonter ............................................................................................... 46 

Sammenligning av tilnærmingsmåter til utviklingshjelp gjennom 50 år ..................... 47 

Den svenske bistandspolitikkdebatten: multilateral vs. bilateral bistand ..................... 53 

Den nye «åpen intervensjon-strategien» ...................................................................... 54 

Strategien om gjensidig ansvar ...................................................................................... 55 

Skyggen av en ny aktør: Kina ........................................................................................ 58 

Manipulerte og reelle grunner til frykt ......................................................................... 59 

Avslutning ......................................................................................................................61 

Et skråblikk på utviklingsbegrepets historie ........................................ 63 

LINE ALICE YTREHUS 

Kulturevolusjonismen: Utviklingsbegrepet i det gamle paradigmet ............................ 65 

Moderne og tradisjonelle samfunn ............................................................................... 67 

Underutvikling og «den hvite manns byrde» ............................................................... 69 

Rasisme, nasjonalisme og «det moderne» .................................................................... 70 

Kritikk mot det kulturevolusjonistiske paradigmet ...................................................... 72


Det evolusjonistiske utviklingsbegrepet i ny ham? ....................................................... 73 

Nye mål for utvikling? Utvikling som fattigdomsbekjempelse .................................... 75 

Norsk bistandspolitikk .................................................................................................. 79 

NGO-er og drømmen om partnerskap ........................................................................ 82 

Refleksjoner til avslutning ............................................................................................. 85 

Norsk bistandshistorie – misjonens plass ............................................. 93 

ARNE TOLO 

Innledning ..................................................................................................................... 93 

Utviklingshjelpen i «et historisk perspektiv»? .............................................................. 95 

Misjon – forkynning – humanitær innsats .................................................................... 98 

Misjonens utviklingshjelp og misjonshistorien – Etiopia ........................................... 107 

Konklusjon ................................................................................................................... 111 

Hva innebærer kulturtilpasning i bistand? ......................................... 115 

LIVE DANBOLT DRANGE 

Etnisitet og kultur ....................................................................................................... 117 

Religion ........................................................................................................................ 119 

Alfabetisme – analfabetisme ........................................................................................ 120 

Analfabetisme og alfabetisering i Bolivia .................................................................... 121 

Bistand ......................................................................................................................... 123 

Alfabetiseringsprosjektene Alfalit og Yo si puedo ....................................................... 124 

Kulturtilpasning ........................................................................................................... 128 

Avsluttende refleksjoner .............................................................................................. 135 

Ydmykhetens nødvendighet: belysning av det forståelsesmessige 

grunnlaget for bistandsarbeid ............................................................. 141 

ASLE F. JØSSANG 

Fra kontroll tilbake til kontroll ................................................................................... 142 

Makt til å universalisere egne forståelser .................................................................... 144 

Nok er nok i Bolivia .................................................................................................... 148 

Avslutning .................................................................................................................... 151 

Om forfatterne .................................................................................... 153 

Emneindeks ......................................................................................... 155 

7

001-040-TOLO-Bistand-Klippefil.fm Page 8 Tuesday, February 1, 2011 10:03 AM


Interkulturell forståelse i bistand 

Arne Tolo 

I fagmiljøet tilknyttet interkulturell forståelse ved NLA Høgskolen i Bergen 

har vi i en treårsperiode hatt en forskergruppe som har arbeidet med problemstilinger 

innenfor utviklingshjelp og bistand. I den forbindelse har vi hatt flere 

faglige seminarer hvor deltakerne har lagt fram materiale som er blitt gjennomgått, 

bearbeidet og som nå foreligger i kapitler. Begrepene utviklingshjelp og 

bistand er brukt om et saksområde som har en kort historie. Utviklingshjelp 

eller bistand er utrykk for internasjonale programmer der den rike del av verden 

har som målsetting å bistå med hjelp og støtte til den fattige del av verden. 

I bistandssammenheng er det helt avgjørende at interkulturell forståelse blir 

vektlagt. Innenfor bistandstenkning og -praksis holdt man seg nok i altfor stor 

grad innenfor sin egen kulturelle forståelseshorisont. Spesielt innen bistand er 

det derfor viktig å vise forståelse over kulturgrensene. Enhver bistandsaktivitet 

er dømt til å mislykkes om det ikke skjer i en interkulturell forståelse. Bistandssystemet 

forutsettes nærmest å måtte fungere i en interkulturell kontekst mellom 

giver og mottaker om det skal lykkes. En slik kommunikativ situasjon gjør 

det nødvendig å forhandle om språk, mening og referanseramme. En må skape 

en overenskomst som innebærer en felles kulturell forståelse, og her kan man 

tale om en felles utvidet forståelseshorisont. 

Selv om det er helt avgjørende at interkulturell forståelse blir vektlagt i 

bistandssammenheng, har det dessverre ikke alltid vært slik. Lenge ble bistand 

betraktet som et giver–mottaker-forhold. Giveren var den som visste hva mottakeren 

hadde bruk for. Derfor skjedde planleggingen av bistandsprosjekter på 

giverens premisser og hjemmebane. Giveren visste alltid hva mottaker trengte, 

og kunne derfor både planlegge, iverksette og evaluere programmet. Nå for 

tiden snakkes det ikke lenger om bistand uten at «mottakerens» forutsetninger 

blir tatt med. Vi tar det for gitt at både planlegging og gjennomføring av programmene 

skjer i en bistandsdialog. Denne dialogen skaper en bevisstgjøring 

om de forutsetninger og den kompetanse som allerede finnes hos «mottakeren». 

De senere årene er utviklingshjelp eller bistand blitt et stadig mer aktuelt 

emneområde i utviklingsstudier, interkulturell kommunikasjon og interkulturell 

forståelse. Av den grunn bør en bok som denne bli ønsket velkommen som 

pensumlitteratur. Likevel håper vi at det ikke bare er studentene som finner 

Kunnskaps- og prestasjonsutvikling i organisasjoner 9


boka interessant, men at også bistandsarbeidere og personer engasjert i misjon 

og annet hjelpearbeid vil ha nytte av den. 

Bistand ble satt på den politiske dagsorden like etter den andre verdenskrig. 

Utviklingshjelp som politisk program ble lansert og aktualisert i forbindelse 

med Marshallhjelpen, og enda tydeligere utformet da USAs president 

Harry Truman lanserte et hjelpeprogram i 1949. Andre land, inkludert vårt 

eget, fulgte etter. I Norge startet den statlige utviklingshjelpen med Indiafondet 

og fiskerihjelpen til Kerala i 1952. Deretter fortsatte det med organiseringen 

av Norsk Utviklingshjelp i 1962 og NORAD i 1968. Utviklingshjelpen var 

en bred virksomhet som etter hvert engasjerte store deler av det norske samfunnet, 

inkludert frivillige organisasjoner og næringsliv. Da man i 2002 markerte 

at det var femti år siden oppstarten av dette arbeidet, var norske bistandsprosjekter 

på gang i mer enn hundre land. Den økonomiske innsatsen begynte 

med en bevilgning på 10 millioner i 1952. Det totale forbruket av bistandsmidler 

fra 1960 til 2002 var på 178 milliarder – i løpende kroneverdier. Og tusener 

av norske borgere hadde gjort tjeneste som bistandspersonell i utviklingsland. 

I samme periode hadde NORAD rekruttert fagpersonell tilsvarende 9000 årsverk. 

Denne virksomhet bidro til å forme norske verdensoppfatninger. Etter 

hvert ble dette et sentralt virkemiddel i norsk utenrikspolitikk og en viktig del 

av vårt nasjonale selvbilde. Ved femtiårsmarkeringen i 2002 uttalte statsministeren 

at å være god i bistand var like viktig som å være god på ski. 

I det foregående avsnittet har vi brukt begrepene utviklingshjelp og 

bistand om hverandre. Det er typisk for norske framstillinger av saksområdet. 

På engelsk er det enklere; der bruker en konsekvent «development» og 

«development aid». At en i det norske språket har to forskjellige begreper beror 

nok på at man har prøvd å nyansere innholdet. Ved å bruke ordet bistand 

understreker en at det strengt tatt dreier seg om assistanse uten å uttrykke mål 

om utvikling. Begrepet utviklingshjelp uttrykker mer konkret et mål om at 

hjelpen skal føre til utvikling/modernisering. Tendensen var nok at en brukte 

begrepet utviklingshjelp fram til ca. 1980, mens en senere har gått over til å 

bruke begrepet bistand. I dag synes det å være en viss reservasjon mot å bruke 

begrepene utvikling og utvikingshjelp, fordi de kan gi inntrykk av at det er den 

rike del av verden som er modellen for utvikling og som arbeider for å få bringe 

utviklingen på rett spor. Samtidig får en inntrykk av at det meste dreier seg om 

teknisk og økonomisk utvikling, mens en i liten grad er opptatt av kulturelle og 

politiske forutsetninger for å bekjempe fattigdom og urett. Vi ønsker med 

denne boka å gi en bred fremstilling av problemstillinger som går sammen med 

ordparet bistand og utviklingshjelp. Vi vektlegger ikke økonomi, men ønsker å 

se utviklingshjelp i forhold til kultur og politikk. Spørsmålet om grunnlag og 

10 Interkulturell forståelse i bistand


motivering for en aktivitet av dette omfanget må også belyses. Det er også av 

stor betydning at et emne som dette blir satt i et historisk perspektiv. Bistand 

som begrep og praksis hører hjemme i en historisk sammenheng. 

I de forskjellige kapitlene vil vi analysere bistand, misjon, kultur og makt. 

Forfatterne ønsker å argumentere for et kulturelt perspektiv på utviklingssamarbeid, 

og de tar sikte på å kontekstualisere relasjonen mellom bistand og 

kultur. Vi vil i den forbindelse problematisere forestillingen om at bistand kan 

være kulturelt nøytral. Utviklingsarbeid er farget av kultur både fra givers side 

(i norsk sammenheng) og fra mottakers ståsted (Bolivia og Etiopia). Boka tar 

opp misjonens plass i bistandshistorien og drøfter hvordan forståelsen av 

bistand og misjon har endret seg gjennom tidene. Formålet med antologien er 

ikke bistandskritikk, men å reflektere over ulike former for bistand, dens motivasjon 

og forutsetninger. Verden har tilstrekkelig med ressurser til å brødfø 

hele befolkningen, men de er svært ulikt fordelt. Det gjør at millioner av mennesker 

lever under uverdige forhold; i ekstrem fattigdom og sult. Kapitlene har 

en etisk grunnholdning som bygger på menneskeverd, menneskerettigheter og 

et misjonsdiakonalt perspektiv. Flere av forfatterne er opptatt av makt i nord– 

sør forholdet. Et av formålene er å stimulere til etiske refleksjoner basert på 

interkulturell forståelse og likeverd. Hvert kapittel understreker at kulturperspektivet 

må inkluderes for å forstå hva bistand er og hvordan den utføres i 

praksis. 

I en antologi om bistand er det naturlig å begynne med å belyse grunnlaget 

– det vil si de ulike beveggrunnene for å drive en slik aktivitet. Førsteamanuensis 

Svein Strand tar for seg dette i kapitlet Bistand: Barmhjertighet, Brorskap 

eller Business. Ingen beveggrunn er verdinøytral, og forfatteren ønsker å 

formidle viktigheten av at aktørene klargjør sitt eget verdigrunnlag og ser 

verdien av at andre aktører har andre beveggrunner for å drive bistand. Den 

kristne vektleggingen av det å vise barmhjertighet var lenge en vesentlig drivkraft, 

senere har brorskaps- og solidaritetstanken fra den sosialdemokratiske 

bevegelsen stått sentralt. Både innen kristen og sosialdemokratisk bistand er det 

i den senere tid lagt større vekt på menneskerettigheter som beveggrunn for 

bistand. En tredje beveggrunn er business. Kinas sitt inntog i Afrika danner 

utgangspunk for en kort vurdering av business i bistand. 

De neste kapitlene har et historisk perspektiv. Professor Martin Peterson 

tar for seg trekk ved den internasjonale bistandshistorien. Bistand er en annen 

sak i dag enn for fire til fem tiår siden. Mange av temaene er de samme, men 

forholdene har endret seg dramatisk. Teknologien er lett tilgjengelig, og kunnskapen 

om klimaspørsmål, naturen og sykdommer er større. For Peterson er 

det viktig å se utviklingen innen FN-samarbeidet med de ulike underorganisa- 

11


sjonene. Det er viktig å se bistandshistorien i lys av den internasjonale politiske 

situasjonen. Den kalde krigen og enkelte kriser – som for eksempel Suezkrisen 

– er en viktig forklaringsbakgrunn for bistandstanke og -innsats. For FN har 

det hele tiden vært et overordnet mål at bistanden ytes til verdens mindre privilegerte 

og mindre utviklede regioner. Ubalanse mellom den rike og den 

fattige del av verden er både umoralsk og en fare for en ny verdensorden. Avkoloniseringen 

har vært avgjørende for bistanden. Etter hvert som de koloniserte 

områdene i Asia og Asia fikk selvstendighet, ble bistanden rettet mot disse. 

Bistandsproblematikken har også de siste årtiene blitt preget av en stadig sterkere 

globalisering. 

Førsteamanuensis Line Alice Ytrehus tar for seg utviklingsbegrepet og 

dets historie. Hva betyr egentlig «utvikling» i begrep som utviklingsland, utviklingshjelp 

og utviklingssamarbeid? Hun er opptatt av at det ikke er det geografiske 

skillet, men kulturelle, historiske og økonomiske skillelinjer som er 

avgjørende for begrepsbruken. Det dreier seg om en nord–sør dikotomi som 

ligger bak begrepspar som u-land og i-land, ‘tredje verden’ og ‘første verden’. 

Betegnelsen ‘tredje verden’ kan forstås som en rangordning der den ‘første 

verden’ er først og best, mens den ‘tredje verden’ er noe mindre utviklet og 

mindreverdig. Ideen om utvikling som en prosess mot noe bedre kan spores 

tilbake til antikkens greske filosofer. Likevel er det først fra slutten av 1800tallet 

– da darwinismen oppstod – at utviklingstanken slo igjennom som den 

viktigste teorien for å forklare både organisk utvikling og historisk, økonomisk 

og kulturell utvikling. Samfunn kategorisert som primitive måtte utvikles til 

sivilisasjoner. De tilbakestående og umoderne samfunn måtte gjennomgå en 

prosess i retning av mer komplekse, byråkratiske og dermed moderne samfunn. 

Utviklingshjelpens strateger har hele tiden vært opptatt av å sette nye mål for 

utviklingen. Et av de siste definerte målene er fattigdomsbekjempelsen. Her 

dreier det seg om følgende tre elementer: fattigdomskartlegging, politiske strategier 

og målsettinger. Vi tar også for oss norsk bistandspolitikk og viser 

hvordan spørsmålet om menneskerettighetene er blitt et viktig satsningsområde. 

Selv om bistand er et relativt nytt begrep, er saken ordet står for ikke ny. 

Helt fra de første kristnes tid har kirken vært opptatt av å hjelpe og vise omsorg. 

Å avhjelpe nød og hjelpe enker og farløse var gjennom historien et kjennetegn 

for den kristne kirke. I mellomalderen var nonner og munker sterkt engasjert i 

skole- og helsearbeid. Det diakonale perspektivet var viktig for kirken og dens 

misjonsinnsats. Dette kom også til å prege den moderne misjonsbevegelsen 

som vokste fram på 1700- og 1800-tallet. I Norge kom misjonens praktiske 

innsats på mange måter til å danne forhistorien til den statlige utviklingshjelpen 



som så dagens lys tidlig på 1950-tallet. Det er derfor naturlig at førsteamanuensis 

Arne Tolo tar for seg norsk bistandshistorie og misjonen i et eget kapittel. 

Kristen misjon hadde gjennom århundrer drevet sitt praktiske arbeid. Før det 

statlige utviklingsarbeidet begynte på 1950-tallet, var det fra misjonen som stod 

for det internasjonale humanitære hjelpearbeidet. Misjonens praktiske virksomhet 

hadde gått sammen med den åndelige virksomheten, og gjort «evangelisering» 

og «sivilisering» til to sider av samme sak. Da norsk utviklingshjelp 

startet opp, ble den møtt med velvilje og vant gjenklang i misjonskretser. Misjonens 

praktiske innsats var på en måte forløperen til utviklingshjelpen. Det er da 

merkelig at misjonens aktiviteter og bistandsinnsats har fått påfallende liten 

plass i historiefremstillingen. Et annet forhold kapitlet tar opp er den ambivalensen 

som har gjort seg gjeldende når misjonsbevegelsen skal begrunne sin 

humanitære innsats. Helt fram til 1980 pågikk det innen norsk misjon en diskusjon 

om hvordan en skulle forstå forholdet mellom forkynning og sosial innsats. 

Det neste kapitlet omhandler forholdet mellom bistand og kultur. Kulturtilpasning 

er blitt helt avgjørende innen bistandstenkning og -aktivitet. En bør 

ikke starte opp prosjekter som ikke er kulturelt tilpasset den aktuelle konteksten. 

Men hvordan og i hvilken grad foregår kulturtilpasning av bistand i praksis? 

Førstelektor Live Danbolt Drange viser hvordan alfabetisering er blitt et 

sentralt område innenfor bistand i Bolivia. I mer enn hundre år har Bolivia 

ligget langt tilbake på området lese- og skrivekyndighet. Landet har samtidig 

vært karakterisert som et av de fattigste i Latin-Amerika. Det er en nær sammenheng 

mellom analfabetisme og fattigdom. Skal en kunne oppnå noe i fattigdomsbekjempelsen, 

må en gjøre noe med elementær opplæring. Bolivias 

alfabetiseringshistorie gjenspeiler de ulike regjeringenes manglende ansvarstaking 

for urbefolkningens lesekyndighet. Nå er analfabetismen formelt sett 

utryddet i Bolivia, men det finnes fremdeles mange funksjonelle analfabeter. I 

kapitlet analyseres to ulike tiltak som har bidratt sterkt til å alfabetisere befolkningen 

i Bolivia; med vekt på hvordan de er tilpasset lokal kultur og behov. 

Førsteamanuensis Asle Jøssang ved Mediehøgskolen i Kristiansand 

belyser det epistemologiske grunnlaget for bistandsarbeid og understreker hvor 

avgjørende ydmykheten er i denne sammenheng. Selv om dette er en holdning 

alle som er engasjert i bistandens problematikk og aktiviteter burde preges av, 

er det dessverre ikke slik. Jøssang vil vise med sitt kapittel at det vestlige 

bistandssystemet har tatt en tilbakevendende dreining mot overlegenhet igjen. 

Man skulle vel egentlig ha forventet at det med globalisering og de nye internasjonale 

strukturer var grunnlag for mer likeverdige forhold. Hele kolonihistorien 

viser at det handlet om å kategorisere De Andre som tilbakestående i 

13


forhold til de siviliserte europeerne. Misjonsbevegelsen og kolonimaktene 

skapte et slikt bilde sammen. Faglig var også sosialantropologien paradoksalt 

nok medansvarlige for å «primitivisere» folkegrupper og levesett under fjerne 

himmelstrøk. Utviklingshjelpen førte videre tankegang og praksis fra kolonitiden. 

Fortsatt snakkes det om rike og fattige land. Dette skapte forutsetningen 

for den toneangivende moderniseringsteori, Vesten som «utviklet», hadde 

ansvaret for å modernisere de underutviklede land og folk i sør. Likeverdig deltakelse 

i bistandsarbeidet er et vesentlig anliggende for folk og land i sør. Dessverre 

er det enda ikke blitt slik. Derimot er opplevelse av ydmykelse en drivkraft 

som stadig fører til konflikter. Asymmetriske maktforhold sør og nord 

gjør seg fortsatt gjeldende. 

Vestlige forutsetninger synes å være viktigere for bistandsaktivitetene enn 

bidragene «mottakerne» måtte ha. Tydelig kommer det fram når en ser 

hvordan vestens sekulariserte verdensbilde blir forutsatt som grunnleggende 

for bistandsvirksomhet. I Norge kommer dette klart fram ved at myndighetene 

krever at det blir satt skille mellom bistand og åndelig virksomhet. Religiøs 

aktivitet anses som «innblanding i kultur», mens materiell innsats innen helse, 

utdanning og teknologi ikke blir problematisert. En slik skjelning mellom det 

religiøse og materielle er i strid med holistisk virkelighetsoppfatninger som er 

typisk i sør. Jøssang viser også et eksempel på hvordan Bolivia fikk nok av at forutsetningene 

fra nord skulle være avgjørende i bistandssammenheng. Her fikk 

en den berømte «vannkrigen». Bolivianerne protesterte på verdensbankens 

krav om å privatisere og slik «effektivisere» forvaltningen av vannressursene i 

Cochabamba. Denne enkeltsaken vakte oppsikt og fikk stor betydning i og med 

at den ga grunnlag for at urbefolkningen kom til makten i 2005. 



Beveggrunner for bistand 

– barmhjertighet, brorskap, business 

Svein Strand 

Det er forskjellige beveggrunner for bistandsarbeid. Barmhjertighet er en 

hovedmotivasjon innenfor kristne organisasjoner. Brorskap er et sentralt 

begrep innen sosialdemokratisk tenkning. Disse er både overlappende og forskjellige 

som beveggrunner for bistand. Barmhjertighet kommer fra et kristent 

bud om å vise handlende medfølelse, mens brorskap stammer fra en humanistisk 

tradisjon med stor vekt på solidaritet og omsorg for andre mennesker. Business 

som beveggrunn er litt annerledes, grunnlaget kommer fra markedskapitalismen. 

Likevel kan en beveggrunn for businessbistand også være at begge 

parter vil være tjent ved samhandel. 

Barmhjertighet, brorskap og business dekker ikke alle motivasjonsfaktorene 

for giverlandene. Internasjonal politikk (blant annet Afghanistan) og miljø 

(blant annet bevaring av regnskog) blir stadig mer synlig innen globalt 

bistandsarbeid. Videre påviser Fretheim at menneskerettigheter er fremtredende 

i norsk bistand (2007:337). 

Formål og struktur 

Formålet med dette kapittelet er å gi en innføring i barmhjertighet, brorskap 

og business som tre ulike beveggrunner for bistand. Målsettingen er at en i 

årene som kommer verdsetter forskjellige beveggrunner og at en kan lære av 

hverandres ulike tilnærminger. Mottakerlandenes bakgrunn og behov er ulike. 

Noen er mest tjent ved handel, andre ved at det arbeides gjennom et eksisterende 

religiøst nettverk, i en tredje kontekst kan det mest hensiktsmessige være 

å støtte politiske grupper som arbeider for borgerrettigheter. Et mangfold i 

motivasjonsgrunnlaget kan også gi større tilpasningsevne til den interkulturelle 

samhandling som bistandsarbeid utgjør. 

I dette kapittelet blir de tre beveggrunnene presentert og drøftet med 

utgangspunkt i dokumenter som viser historisk utvikling, ideologisk og/eller 

politisk bakgrunn samt evalueringsrapporter. Norsk utviklingshjelps historie 

(2003) er hovedkilde for det historiske perspektivet, og her vektlegges spesielt 

15


perioden etter annen verdenskrig, da fundamentet for norsk bistandspolitikk 

ble lagt. De kristne organisasjonenes bistandsengasjement gjennomgikk også 

store endringer. Det som etter hvert ble kalt «den norske modellen», med 

offentlige midler til ideelle bistandsorganisasjoner, ble formet i denne perioden. 

Videre er litteraturvalget motivert av kilder som viser det ideologiske 

grunnlaget. Bibelen er sentral for den kristne bistand, politiske strategidokumenter 

for brorskap, og Kinas begrunnelse for sitt engasjement i Afrika er valgt 

for å gi et bilde av business i bistand. Den siste delen av det strategiske utvalget 

er rapporter som evaluerer de forskjellige motivasjonene for bistand. 

I dette kapittelet ønsker jeg å vise at de tre beveggrunnene er forskjellige, 

og i noen grad historisk og ideologisk overlappende. «Historisk overlappende» 

betyr at både barmhjertighet og brorskap har vært sterke beveggrunner for 

norsk bistand de siste femti årene. Det har imidlertid vært en utvikling hvor 

barmhjertighet var den første store motivasjonsfaktoren, senere ble brorskap 

toneangivende innen norsk offentlig bistand, mens en i de seneste årene har en 

sett en større åpning for business. Business har imidlertid vært en del av det 

norske bistandsbildet gjennom hele bistandshistorien. Norsk skipsfart har for 

eksempel tjent på frakt knyttet til bistand, tilbakeføringsprosent og blandede 

kreditter, og dette vitner om et ensidig (donors) handelsperspektiv. Etableringen 

av Norfund 1 i 1997 var imidlertid et steg i retning et mer tosidig perspektiv 

på business i bistand. Videre vil denne delen av boken også vise at foregangsmenn 

innenfor den sosialdemokratiske bevegelsen også var positive til kristen 

bistand. Selv om det er ideologiske forskjeller mellom en kristen og en sosialdemokratisk 

ideologi, vil aktørene enes om å arbeide for en mest mulig lik fordeling 

av ressurser og muligheter. 

Før de tre beveggrunner for bistand presenteres, må det imidlertid klargjøres 

hva som menes med verdibasert bistand og hvorfor det kan være positivt 

å klargjøre sitt eget verdigrunnlag i bistandsarbeid. 

Verdibasert bistand 

Både giver og mottaker av bistand har sine verdigrunnlag. Dette kapittelet tar 

utgangspunkt i donoren, og kommer i begrenset grad også inn på mottakeren. 

1 Norfund (Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland) er et 

investeringsselskap som skal utvikle og etablere lønnsomme og bærekraftige bedrifter 

i fattige land. Hensikten er å bidra til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon 

(Norfund.no). 



Mottakers verdigrunnlag er imidlertid også av stor betydning, ikke minst når 

vestlige verdigrunnlag møter kulturer som er langt mer religiøst forankret. 

Verdibasert bistand er nokså misvisende blitt brukt som synonym til 

kristen bistand. Det er innlysende at kristen bistand har et verdigrunnlag, men 

det har også andre typer bistand. Sammenstillingen mellom kristen bistand og 

verdibasert bistand henger i noen grad sammen med utgangspunktet for debatten 

rundt den såkalte «nøytralitetsparagrafen». Stortingsmelding nr. 81, 1962– 

63, sier følgende: «Støtte fra Norsk Utviklingshjelp er betinget av at vedkommende 

tiltak ikke blir brukt til å fremme politiske eller religiøse særformål.» 

«Nøytralitetsparagrafen» tar frem både politiske og religiøse formål, men 

debattens grunnlag på begynnelsen av 1960-tallet var entydig rettet mot religiøse 

særformål. Den mest omtalte enkelthendelsen i kjølvannet av nøytralitetsdebatten, 

er kanskje den 18 tonn tunge bulldoseren som ble sendt til Wondo 

Gennet i Etiopia med presisering i gavebrevet om at den ikke under noe 

omstendighet kunne brukes til evangelisering (Smith-Simonsen 2003). Som en 

kuriositet i sin doktoravhandling tar Christine Smith-Simonsen med at 

«…malingsfabrikant Alf Bjerckes rapport til Utenriksdepartementet fra 

Etiopia i 1971 [kommer] med følgende hilsen fra Norsk Luthersk Misjonssamband: 

Jeg er spesielt bedt om å nevne at en har fulgt instruksene når det gjelder 

bulldoserens anvendelse, og at den ikke er brukt til noe evangelisk arbeid» 

(2006:303). 

Debatten rundt verdibasert bistand ut fra kristen misjon har vært lang og 

av vekslende intensitet. Øyvind Dahl, som har fulgt norsk bistand og misjon i 

en mannsalder, nevner at det var en tilspissing i nøytralitetsdebatten i 1983 da 

en kommisjon gav misjonærer ros for sin innsatsvilje, sine språkkunnskaper og 

sin enkle livsstil, samtidig som den påpekte at det ikke var noen klar grenseoppgang 

mellom evangeliserende arbeid og utviklingsarbeid (Bistandsaktuelt 8, 

2002). I dag er Terje Tvedt en av bidragsyterne som holder liv i nøytralitetsdebatten. 

Tvedt er kritisk til i hvilken grad nøytralitetsparagrafen har blitt overholdt 

i norsk bistand, og i Dagbladet spissformulerte han seg og blåste nytt liv 

i debatten med følgende uttalelse: «Hva hadde Stortinget sagt om [den] indonesiske 

eller saudiarabiske staten finansierte fundamentalistiske muslimske 

organisasjoner som drev veldedighet blant gatebarn i Oslo, men primært var 

opptatt av islamisering av hele det norske samfunnet?» (Dagbladet 01.03.2004). 

Tvedt går til angrep på det han kaller statsmisjon, og selv om deler av tallmaterialet 

og argumentasjonen er tilbakevist, 2 er det bra med kritiske innspill som 

2 Jf. svar i Dagbladet fra Hilde Frafjord Johnson 03.03.2004 og Espen Ottesen 

17.03.2004. 



kan brukes til å fremme en konstruktiv debatt rundt forskjellige beveggrunner 

for bistand. 

Debatten rundt Stortingsmelding 81 viste også at noen var snare til å se at 

forskjellige verdigrunnlag kunne arbeide for mange av de samme målene. Da 

debatten gikk på 1960-tallet, uttalte Trygve Lie: 3 «Kan vi ikke være med på og 

støtte et godt foretakende som drives av norsk misjon, vil jeg ikke være med på 

dette» (Simensen 2003:216). Bondevik II-regjeringen (2002) inviterte til finpussing 

av verdigrunnlaget i regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom 

i sør mot 2015. Handlingsplanen sier: «Norske organisasjoner utfordres 

til å rendyrke sin egenart, ideologi, verdigrunnlag og sin bistandsstrategi». 

4 Videre sier bistandsminister Erik Solheim at «upolitisk bistand er 

absurd» (Bistandsaktuelt 8:2007). Dette samstemmer godt med den etter hvert 

anerkjente sannhet om at ingen handlig er verdinøytral: «Ingen samhandling 

mellom mennesker er verdinøytral, heller ikke offentlig humanitær bistand. 

Det er derfor viktig i alt bistandsarbeid at partene tydeliggjør hva slags verdier 

de står for» (Møgedal og Skjelmerud 2004:352). 

Verdien av verdigrunnlag 

Å tydeliggjøre verdiene en står for er viktig av flere årsaker: 

a) Tydelig verdigrunnlag gir engasjement i arbeidet. 

b) Tydeliggjøring av verdigrunnlag kan gi bedre samarbeid mellom donor og 

mottaker. 

c) Trygghet i eget verdigrunnlag åpner for å se verdien i andre sitt verdigrunnlag. 

Her kan det presiseres at ikke alle motivasjoner nødvendigvis er like gode. 

Dette kapittelets formål er imidlertid ikke å vurdere de ulike verdigrunnlagene 

for bistand, derimot er hensikten å påvise at forskjellige motivasjoner for 

bistand kan både utfylle og berike hverandre. 

3 Trygve Lie, FNs første generalsekretær (1946–53) og første formann i Norsk Utviklingshjelp, 

som ble etablert i 1962 og omorganisert til Norad i 1968. 

4 www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/rapporter_planer/Planer/2002/Kamp-mot-fattigdom/8.html?id448 

588 



Tydelig verdigrunnlag gir engasjement i arbeidet 

Det kan hevdes at viktigheten av å identifisere seg med verdigrunnlaget bare 

gjelder for barmhjertighet og brorskap. Det kan imidlertid også være positivt å 

løfte opp verdigrunnlaget som ligger i business som beveggrunn for bistand. 

Det er åpenbart at økonomi er det sentrale i business, men når en hevder – som 

det vil bli belyst senere i kapittelet – at utviklingen av levestandard først og 

fremst skjer gjennom lokal verdiskapning og internasjonal samhandel, kan en 

blankpussing av verdigrunnlaget også innenfor business være nyttig. 

Når det gjelder barmhjertighet og brorskap er det avgjørende for engasjementet 

at en stadig vender tilbake til bistandsarbeidets verdigrunnlag. Norsk 

bistand har vært kjent for å kanalisere relativt store deler av sitt budsjett 

gjennom frivillige organisasjoner. Tidligere statssekretær i UD, Jan Egeland, 

har uttalt følgende: «Den norske modellen …[er] strategisk, fleksibel og målretta 

bruk av bistandsbudsjettet» (Liland og Kjærland 2003:251). 

Norsk bistandshistorie lister opp både positive og negative sider ved å 

kanalisere bistand gjennom frivillige organisasjoner (Ruud og Kjærland 

2003:219). Denne oversikten kunne også inneholdt frivillige organisasjoners 

sterke og vedvarende motivasjon i bistandsarbeidet. Både den kristne barmhjertighet 

og det sosialdemokratiske brorskap er sterke og vedvarende beveggrunner, 

og det kan med fordel børstes støv av disse. Nærhet til verdigrunnlaget 

motiverer fortsatt til bistandsarbeid. 

Tydeliggjøring av verdigrunnlaget bedrer samarbeidet mellom donor og mottaker 

Det kenyanske folk er «oerhörd religiösa» utbrøt en svensk bistandsarbeider 

under en flytur vi hadde sammen fra Nairobi. Bakgrunnen for uttalelsen var at et 

kommunestyremøte han hadde deltatt i, ble innledet med bønn. Et annet eksempel 

er brevet som Den evangelisk-lutherske Mekane Yesus-kirken i Etiopia skrev 

i 1971 til Det lutherske verdensforbund. Her påpekes det at det vestlige skillet 

mellom det åndelige og det materielle er problematisk i en etiopisk kontekst. 

Øyvind Dahl refererer til initiativet fra Mekane Yesus-kirken og sier følgende: 

I brevet ble det også pekt på at giverorganisasjonene med sin praksis gjorde mottakerne 

til «objects» for sin hjelp i stedet for å gjøre dem til «agents» for sin egen 

utvikling. Dermed ble ikke det utviklingspotensial som kunne ligge i lokalsamfunnene, 

utløst. I afrikansk tradisjon var det slik at «å utelukke religionen fra 

noen sektor av livet var utenkelig... Å velge å stå utenfor troen var som å velge 

å stå utenfor livet (Bistandsaktuelt 8: 2002). 



Følgelig kan dette 40 år gamle brevet også kaste lys over utfordringer i samarbeidet. 

Mottakers og givers verdigrunnlag er ikke tydeliggjort, og dette kan 

være en av årsakene til at en får en asymmetrisk relasjon hvor bistandsarbeideren 

står «over» mottakerne. Asymmetri i relasjonene er imidlertid noe alle står 

i fare for å utvikle i bistand, ikke minst når en finpusser sin egen identitet. Det 

kan likevel hevdes at trygghet på egen identitet generelt gir større spillerom for 

andre tilnærminger til virkeligheten, både religiøst og sosialt. Dette innebærer 

at når en er seg bevisst sitt eget livssyn og sine egne kjønnsroller, for å nevne en 

del av det sosiale aspekt, er en bedre i stand til å forholde seg til andres religiøse 

og sosiale normer. I «Diakoni og kampen for holistisk bistand i EECMY 

[Mekane Yesus-Kirken]» spør Knut Erlend Rosvold i hvilken grad hensynet til 

donorene har påvirket den holistiske tenkingen 5 som ofte ligger implisitt i kulturen. 

Rosvold sier at «money talks», og en av hans informanter sier det slik: 

«…So there are a lot of opportunities given to us to speak about our identity, 

but sometimes there are conditions where we are made to compromise. We 

cannot be that very strong (because then) we might lose some of our benefits» 

(2008:122). Følgelig vil en tydeliggjøring av verdigrunnlaget, og aksept for 

andres verdigrunnlag, være til hjelp i samarbeidet mellom nord og sør. 

En utfordring når det gjelder religiøst verdigrunnlag er at «tro» i vår del 

av verden i stor grad er begrenset til den private sfære. Går en tilbake til 

bistandsarbeideren som problematiserte religiøsiteten blant kenyanerne, skulle 

en tro at Norge og Kenya er en god match, siden begge land har i underkant av 

90 % kristne. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Når det religiøse begrenses til 

den private delen av livet, blir en mindre tydelig på det religiøse (eller sekulære) 

verdigrunnlaget en bringer med seg inn i bistandssamarbeidet. I Kenya hører 

det religiøse i mye større grad hjemme også i det offentlige rom, i kommunestyret 

så vel som i kirker. Behovet for ikke å skille mellom bistand og religion i 

Kenya er kanskje mest synlig i Kibera, slummen i Nairobi med over 700 000 

innbyggere, hvor det er flere kirker enn toaletter. Samtidig som Kiberaslummen 

viser at religionen har en svært sentral plass i samfunnet, er det også 

en tankevekker at mangelen på basale behov er så stor når den religiøse tilstedeværelsen 

er så sentral. Det viser et behov for å analysere og gå dypere inn i 

både den religiøse og den sosiale delen av samfunnet, og ofte sammenhengen 

mellom disse, for å finne løsninger. 

Hvis en til slutt ser på verdigrunnlaget som preger business som beveggrunn 

for bistand, er det en viss skepsis, spesielt i vestlige land, til kinesernes 

5 «Holistisk» er i denne forbindelse en sammentenkning av både materialistiske og 

åndelige behov. 



inntog i Afrika. Hva er verdigrunnlaget? Er det en ny form for imperialisme 

styrt av mangelen på råvarer? Interessant er det imidlertid at det er en rimelig 

stor grad av åpenhet fra kinesernes side om verdigrunnlaget, blant annet at 

handel gir vekst, og at siktemålet er at både kineserne selv og afrikanske samarbeidsland 

skal tjene på dette engasjementet. Denne grunnideologien, samt en 

«no strings attached »-politikk, ser ut til å være et avklart og funksjonelt verdigrunnlag 

som gir grobunn for samarbeid. 

Trygghet i eget verdigrunnlag åpner for å se verdien i andres verdigrunnlag 

Tidligere i dette kapittelet ble det nevnt at Trygve Lie var romslig nok til å se 

det positive i gode bistandsprosjekter drevet av norsk misjon. Hans partifelle 

Haakon Lie, generalsekretær i Arbeiderpartiet i hele etterkrigstiden, var like 

positiv (Simensen 2003:225). Disse pionerene la føringer for «den norske 

modellen», med stor grad av overføringer til frivillige organisasjoner. Av disse 

går ca. 25 % til kristne organisasjoner (St.prp. nr. 1 UD 2008–2009:299). Ordningen 

bygger i stor grad på trygghet i egen verdiforankring, og åpner for ulike 

beveggrunner for bistand. Trygghet hjelper en til å se at god bistand er viktigere 

enn det som motiverer bistanden. 

Kristen bistand 

Barmhjertighet er et innholdsrikt begrep som gir oss en tilnærming til den 

kristne beveggrunnen for bistandsarbeid. Fortellingen om den barmhjertige 

samaritan (Lukas 10,25–37) er Jesu egen forklaring på hva det vil si å elske 

andre mennesker. I kristen tenkning er ikke kjærlighet noe en velger eller 

velger bort – alle skal vise kjærlighet til andre mennesker generelt, og spesielt 

til de som trenger det. 

Selve ordet barmhjertighet er ikke mye brukt i dagens norske språk. For 

mange gir det engelske «compassion» mer mening enn det norske «barmhjertighet». 

Ordet for barmhjertighet i det gamle testamentet (chesedh) kommer fra 

en identifikasjon med et annet menneske. I noen grad er det norske ordet 

«empati» dekkende. Det betyr å gå i andre mennesker sine sko slik at en 

kjenner hvor «livet trykker» – eller kanskje kjenne hvordan det er for barn som 

går uten sko på søppelberget i Manila. I det nye testamentet kommer barmhjertighet 

fra ordet éleos og benevner en handlende medlidenhet med de lidende. 

Gud er barmhjertig, derfor handler han i kjærlighet med oss. Kristne er kalt til 



å ha den samme handlende kjærlighet til andre. Derfor avsluttes fortellingen 

om den barmhjertige samaritan med ordene: «Gå du bort og gjør likeså.» 

Asymmetri? 

Gud elsker oss og viser oss barmhjertighet ved å strekke sin hånd ned til oss. 

Når kristne er kalt til å gjøre likeså, kan barmhjertighetsmotivet føre til en 

uheldig asymmetri hvor en strekker sine hender nedover – i stedet for bortover 

– i bistandsarbeidet. For ikke å la asymmetri ødelegge barmhjertighet som 

beveggrunn for bistand, kan det være viktig å huske at det finnes hjelp som 

krenker. 

Det finnes en hjelp som krenker, den hjelpende, utstrakte hånd kan bli en seiershånd: 

Jeg er hjelperen, du er gjenstand for hjelpen! Å være gjenstand er en byrde 

for den som blir hjulpet. Det er den hjelp som krenker. Hjelperen må hjelpe den 

forslåtte opp til likeverd, han må gjøre det Kierkegaard kaller vinne den overvundne 

(Møgedal og Skjelmerud 2004:339). 

Å hjelpe den forslåtte opp til likeverd er målet for den handlende kjærlighet 

som ligger i begrepet barmhjertighet. 

Glimt fra kristen barmhjertighetstenkning og misjonshistorie 

Den store kirkefader Augustin (354–430) gikk konsekvent inn for at «Kirken 

skulle hjælpe, ja endog med sit gods og guld, for at kunne sørge for de nødlidende, 

arbejdsløse og fattige» (Foss 1992:60). Reformatoren Martin Luther 

(1483–1546) hevdet at «De kristne er gennem troen blevet forvandlet, og deres 

væsen er kendetegnet ved tro og kærlighed, ikke kun for dem selv, men i en 

eksistens sammen med andre mennesker, De kan ikke leve uden gerninger og 

andres liv angår dem» (Foss 1992:69). 

I 1952 overførte den norske regjering 10 millioner kroner til Indiafondet. 

Dette var starten på norsk offentlig bistand. Samme år overførte norske 

misjonsorganisasjoner 20 millioner kroner fra frivillige gaver (Simensen 2003). 

Misjon og bistand er ikke synonymer, men barmhjertighet og utviklingsarbeid 

har gått hånd i hånd siden nyere norsk misjon startet opp i 1842. 6 Norsk 

bistandshistorie nevner at i Ghana ble misjonærene omtalt som «skolefolket», 

6 1842 er året Norsk Misjonsselskap (NMS) ble dannet. Dette var den første av de 

store misjonsorganisasjonene, og er derfor et referansepunkt for nyere norsk misjon.

Interkulturell forståelse i bistand - Akademika forlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?