n - Sølvberget

Jeg var forberedt på et større innrykk, så jeg hadde på
forhånd alliert meg med min gode venn Niels. Han var
interessert i at det gikk mitt foretagende vel, og var villig
til å gjøre sin innsats. Ved denne anledningen bestod
innsatsen i å agere sekretær og dørvakt. Han åpnet dø-
ren og sa «Vær så god, neste!», hvorpå han satte seg ned
og noterte søkernes navn og adresse og andre opplys-
ninger som sjefen personlig behaget å ønske om den en-
kelte. Det virket fryktelig vidløftig og kunne neppe unn-
late å gjøre et uutslettelig inntrykk på alle ungdommene
som stod foran porten til arbeidslivets nesten uoppnåe-
lige eventyrslott. Ville porten denne gang åpnes for
dem? Skulle de virkelig oppleve å tjene sin første tier?
Spenningen var stor.
For oss som hadde avgjørelsen i våre hender, var det
slett ikke så liketil å finne de rette. Vi drøftet situasjonen
meget grundig da vi omsider syntes vi hadde tilstrekke-
lig mange tilbud, og derfor kunne sette oppslag på dø-
ren om at
«Stillingene er besatt».
Det var de aldeles ikke. Men vi greide omsider å sam-
le oss om to som måtte kunne være kvalifisert til å om-
bringe de innholdsrike reklameblad: Den ene en nybakt
underoffiser, som stilte seg i giv akt for den mest betyd-
ningsløse henvendelsen, den andre en fotballspillende
gutt med solid merkantil utdannelse. Sikkert var det
mange med enda større kunnskaper, men det må da
fordundre meg være grenser!
Så spredtes da disse julebladene rundt omkring i
hjemmene. Dessverre lå nettopp isen fin og blank på
Mosvatnet i de dagene, så ryktet visste senere å fortelle
at en del av opplaget for den mest lettvinte veien, nem-
lig inn i kakkelovnen hos den av distributørene som
bodde nærmest shyteisen. Fred være med både bla-
dene og gutten!
Hvorvidt de averterende firmaer merket noen nevne-
verdig øket omsetning etter at publikasjonen var spredt
for alle vinder, har jeg aldri fått brakt i erfaring. Men jeg