n - Sølvberget

fløkte skatteproblemer. Jeg spilte visst rollen upåklage-
lig bra, gjorde meg passe verdig og svarte «ja» og «nei»
og «så vidt jeg kan forstå - - D, og så videre i den duren.
Det er ganske pussig, men når jeg i dag - med ti års
rutine - får ukjente problemer til behandling, opptrer
jeg langt mer forsiktig enn den gangen jeg var helt fersk.
Men det er nesten en dyd av nødvendighet for en kon-
sulent å gi det utseende av at han er ekspert. Dersom
han vakler, røper tvil, mister nemlig klienten tilliten, og
det er jo ikke bra! Selvsagt vil jeg dermed på ingen måte
anbefale bløff i noen form, men hvis konsulenten er i
besittelse av et sunt folkevett, kan resonnere fornuftig
og i tillegg hertil har en del allmennviten, vil han kunne
greie oppgaver som kan synes å være temmelig vrange.
Og et avskrivningskontor får de mest forunderlige opp-
drag.
i
For å få litt fart i sakene, besluttet jeg å gi ut et rekla-
meblad, som skulle spres i et opplag på 10.000. Da jeg jo
nødig ville tape penger på den affæren også, sendte jeg
skriftlige forespørsler til alle byens forretninger hvis fir-
manavn begynte på S (Spekesildcentralen, A/s Såpeko-
keriet, Selleridyrkernes Salgskontor, Syversens Snope-
butikk, Slakter Spekelår og så videre). Bladet skulle
nemlig hete