n - Sølvberget

strengeste diskresjon. Vi får så mange rent personlige
ting å ta oss av at vi er nødt til å holde munn.
Etter disse, etter fattig evne noenlunde velvalgte, inn-
ledende gloser, tenker jeg vi begynner med
STARTEN
Den var, som allerede nevnt, beskjeden. Skjønt folk som
den 1. oktober 1933 leste annonsene i byens aviser, måtte
jo få et annet inntrykk. Kanskje noen ble imponert, mens
andre nok syntes jeg var en tanke dristig.
Som alle unge himmelstormere mente jeg imidlertid å
kunne litt av hvert - uten at jeg egentlig hadde grunn til
å betrakte meg som fagmann på noe område. Men for-
holdene hadde nå engang gjort det slik at jeg- mitt pasi-
fistiske livssyn til tross - fant å måtte kjøpe meg en ka-
non og begynne for meg selv.
Jeg leide et lite kjellerhål inne i et gårdsrom for fem
kroner måneden, lys inklusive. Det siste var ganske vik-
tig, for på grunn av det evige mørket som hersket i «hå-
let» måtte jeg nytte kunstig belysning hele dagen, som-
mermånedene ikke unntatt!
En gutt som var atskillig yngre enn meg (og jeg var
ingen olding, gudbedre) påtok seg å lage reklameskilt i
samsvar med annonseteksten. Men da skiltet omsider
var ferdig og med møye og besvær opphengt over por-
ten, viste det seg å være så ubeskrivelig heslig at husei-
eren skånselsløst utstedte en forordning med øyeblikke-
lig virkning, der det ble pålagt meg å fjerne den skjem-
mende sinkplaten. Om byen ikke nettopp kunne rose
seg av å være begunstiget med et særlig våkent og hand-
lekraftig skjønnhetsråd, så ville det sikkert nå krype ut
av hiet og få anfektelser, ble det framholdt. Og da jeg
aldri har hatt til hensikt å skade medskapningene mine
(aller minst noe så bedårende som et skjønnhetsråd),
varte det ikke lenge før jeg tok forordningen ad notam.
Så det der var i grunnen «en skitt historie».