n - Sølvberget

«E - nei,» Henry dro på det, «jeg tør ikke for faren
min. »
«Men om det var en liten fin kutter, da?» fristet den
andre. «Jeg har den nede i hagelysthuset. Kom, bli med
ned og se på den!»
*
Lysthuset, kledd med frodig, grønn eføy bruktes mest
til leikestue for barna. På golvet lå det strødd dokker,
trehester, småvogner og slikt noe i massevis. Døren var
ikke låst, så guttene slapp uhindret inn. Kuttermodellen
ble hentet ned fra en hylle, og Henry fikk beglo den rik-
tig grundig. Den var ganske liten, ikke en halv meter
lang, men svært pen og naturtro laget. En riktig ønske-
ting for et barnhjerte, så det var neimen ikke rart at fat-
tiggutten ble sterkt forelsket i den.
«Men tør du bytte bort den fine båten din?» spurte
han synlig forbauset.
«Skitt, jeg har sånn en mengde ting fra før, så jeg bryr
meg ikke noe om den. Hvis de spør hvor den er blitt av,
sier jeg naturligvis bare at den er forsvunnet.»
- Og Kramkar-Henry fikk båten mot å gi kniven i
pant.
*
Da han litt seinere gikk ut gjennom hageporten, kom
en fin herre imot ham. Det var ingen ringere enn direk-
tør Mangen sjøl. Kan være at hans høyhet gjorde store
øyne da han oppdaget den fremmede gutten med en av
sønnens julegaver under armen.
«Si meg, hvor har du fått den der fra?» spurte han
med barsk stemme.
«Jeg har . . byttet den i en kniv . . med gutten i dette
huset . . .» Henry skalv, så alterert var han.
«Byttet den - hva er det du sier? Det er jo Nicolays
båt!»
«Det . . . det var han som fant på det . .»
«For noe sludder. Bli med meg opp, så får vi under-
søke forholdet nærmere!»
Det var ikke noe annet for gutten å gjøre enn å adlyde