n - Sølvberget

tatt noe vekke medkjensle hos pengefolkene, så jamen
måtte det være Henry! Når han lå på kne foran entredø-
ren med den vesle håndkofferten sin åpen og viste fram
herligheten, ja, det var et syn en måtte be Gud fri seg fra
å se om igjen! Det måtte være noen riktig hardhjertede
mennesker som kunne smelle døra igjen for ham. Men
det hendte - det hendte ofte -nesten bestandig. «Nei, vi
har skrot nok i huset fra før!» kunne svaret lyde, eller litt
høfligere: «Takk, men vi kan dessverre ikke kjøpe noe i
dag.
Vesle «Kramkar-Henry» - ungene i nabolaget hadde
gitt ham det ærefulle navnet - ble snart vant med den
slags svar, og det var som om en uvilje mot tilværet og
menneskene vokste i ham. Med bestemthet visste han at
ikke alle småguttene måtte ha det slik som han - de
slapp da, de andre, å selge kram iallfall. . . Aviser var en
annen ting, det var ingen skam.
Nei, det var nok bare på ham folk stirret medlidende,
bare til ham de sa: «Stakkars gutt!» Men stirre medliden-
de og si «stakkars gutt», det kunne alle, det. . . Men hva
hjalp det ham?
*
En dag hadde han tumlet seg opp i det aller gjeveste
villakvarteret. Du verden, så flotte hus! Nesten slik måt-
te slottene i eventyrene se ut, om de ble til virkelighet.
Praktfulle hager med roser og grønne grasplener! Det
måtte jamen være små konger som bodde der. De kunne
vel ha råd til å kjøpe en såpe til 30 øre, eller seks ark
skrivepapir til 35. . . . Men da trodde han feil. «Småkon-
gene» kjøpte praktisk talt ikke noen ting. Nettopp de
klemte dørene kraftigst igjen, nettopp de var mest ube-
hagelige i stemmen. Hvorfor? Han kunne umulig fatte
det. . . .
*
Et sted opplevde han noe:
Mørket tok til å falle på, - han var trøtt og sulten, og
tenkte derfor å dra hjem til kjellerleiligheten igjen. Men
først ville han besøke det siste huset i alleen, en villa som