n - Sølvberget

lang, må en nødvendigvis ha en ide. Og det viste seg
snart at det var nettopp den jeg manglet.
Jeg grunnet fram og tilbake - time etter time. Men nei,
- kjødet var mer enn villig, mens ånden derimot - nok
sagt!
*
Det var blitt kveld den samme dag. Alt så like håpløst
ut med hensyn til historien. Jeg orket simpelthen ikke å
sitte inne lenger. Forlot derfor fortvilt mitt arbeidsvæ-
relse (hadde ikke avdøde kollega Ibsen et sånt?). Nå vil-
le jeg ut i ensomheten - i naturen, for der å søke etter
ideen.
Jeg gikk og jeg gikk, langs vatnet, opp den bratte skrå-
ningen p3 østsiden, over den øde sletten, gjennom bjør-
kelunden med de kvitrende måltsoster (kanskje var det
lerker - zoologi er ikke min hobby), ned en ny skråning,
fram til mitt mål: Min vesle dikterhytte i dalsøkket.
Hytten er sannelig ikke stor - 2x3 meter kan jeg tenke
meg, - men hvilke geniale ideer er ikke i tidens løp blitt
unnfanget der!
Jeg gikk inn og låste døren forsvarlig bak meg, skjønt
intet menneske fant på å besøke meg der i ensomheten.
Slengte jakken over en stolrygg og kastet meg dernest
selv ned på brisken ved vinduet med ansiktet vendt mot
taket, som ville jeg derfra søke det jeg begjærte.
En ide! Et kongerike for en ide!
*
Det tok til å skumre. Lommeuret tikket og tikket. Ly-
den tok etter hvert til å irritere meg. Men det skal en
urmaker eller et ubetenksomt barn med en hammer til å
stanse en klokke om kvelden når den er opptrukket om
morgenen. Så den fikk bare tikke så mye den lystet.
Nærmest i desperasjon hadde jeg gitt meg til å skrive
på en novelette. Jeg skrev side opp og side ned i blokken
min. Først litt om vær og vind, om «småsprudlende bek-
ker i ulendt terreng» og den slags ordinære ting. Så om
henne som gikk der og stundet . . Om han som på sin
side gikk og . .