n - Sølvberget

Det kan neppe la seg hindre at to mennesker som sit-
ter klint opp i hverandre i noen tid, nødvendigvis må
innlede en samtale.
Hvem av oss det var som begynte, kan være det Sam-
me. Det er nok å slå fast at etter en tids forløp var damen
og jeg i livlig konversasjon. Samtalen dreide seg til å be-
gynne med om de mest dagligdagse ting. Det viste seg
imidlertid at vi hadde visse felles interesser, så vi kom
ikke til å stå opprådd for stoff!
Det var en deilig tur. Bare synd at tiden gikk så forbis-
tret fort! Før vi fikk sukk for oss, var vi ved målet: Pors-
heia.
Samtlige turister steg ut av bilene og tok fotturer i alle
retninger.
Da dama «mi» i likhet med meg var mutters alene, falt
det så velsignet naturlig at vi slo oss i hop og spaserte
innover vidda. Vi nøt naturen og det behagelige Sam-
været. Hadde det riktig festlig som bare to - jeg kom nær
i skade for å si forelskede - unge mennesker kan ha det
en slik deilig påskedag ute i ensomheten.
Begge hadde vi tatt med oss litt å bite i, hun også en
termosflaske med kaffe -jeg, som på utferder hyller en-
kelthetens prinsipp, bare noen smørbrød og litt frukt.
Vi satte oss på et lunt sted og delte nisten vår. Det
smakte vidunderlig!
«Se der,» sa plutselig damen og pekte i sørvestlig ret-
ning.
«Ja,» svarte jeg, «den ligger flott!» Det var en hytte det
dreide seg om. Folk var der også, for vi så røyk fra skor-
steinen.
Vi ble enige om å ta en tur dit bort. Kanskje var det
mennesker vi kjente.
%
Vi traff en frøken i hytten. Hun kunne vel ikke være
helt alene?
Nei, fortalte hun, vennen hennes var der, men han
hadde tatt seg en liten utferd på egen hånd. Kom visst
straks tilbake.