n - Sølvberget

noe sjenert av meg, skjønner De - , men til alt hell var
gatene praktisk talt sopt rene for levende vesener, så det
var ikke så fælt mange som fikk ta meg og «børen» min
i øyesyn.
Men jeg gledet meg nok for tidlig! Katastrofen inn-
traff! Hadde uttrykket «dø av skam» vært mer enn en
tom frase, er det Lite sannsynlig at stedets kemner lenger
ville hatt glede av meg som skatteobjekt.
Nettopp som jeg skulle skrå over Baron von Storken-
dorfs plass, rente jeg, forsyne meg, like på kontorets
kvinnelige bokholder, frøken Bløme. Hva hun egentlig
gjorde ute på dette tidspunktet, var neimen ikke så like-
til å skjønne, sånn med det samme.
«Å gid, er det Dem, herr Sakkariassen?» utbrøt hun og
ble flammende rød.
«Ja, og . . . Dem, frøken Blame,» svarte jeg og fikk Sam-
me kuløren.
«Men hva ser jeg!» ropte hun, idet hun stirret interes-
sert bort på Rosa, som lå trygt i armen min og glodde
fram for seg med store øyne.
«En fille kattunge,» bemerkte jeg en smule forvirret.
«Jeg skal gå å drukne den.»
«Hva er det De sier - skal De . . . .»
«Ja, absolutt,» avbrøt jeg. «Den er dødssyk, ser De, og
jo lenger tid det går før jeg rekker fram til sjøen, jo mer
seigpines den.»
«De er vittig, herr Sakkariassen,» sa frøken Bløme al-
vorlig. «Jeg er aldeles overbevist om at Bamse ikke er
mer dødssyk enn De og jeg. Men det var jo ordentlig
heldig at De fant den, så jeg slipper å gå lenger her og
lete.»
Jeg gir historien en brå avslutning på dette tidspunk-
tet. Nærmest for å slippe å skildre den tort og svie jeg
fikk i beleinning for min oppriktige trang til å ville gjøre
julekvelden lys og hyggelig for en stakkars liten hjemløs
pusekatt.