n - Sølvberget

Etter gammel sedvane hadde jeg deltatt i gudstjenes-
ten om ettermiddagen, likesom jeg hadde gasset meg
med mye lekker mat. Men hva hjalp det alt sammen, når
jeg skulle sitte der mutters alene i den tomme stuen hele
kvelden! Riktignok hadde jeg fått meg tilsendt en popu-
lær smakebit av årets bokflom og en bunke vakkert ut-
styrte julehefter fra en hyggelig søster oppe i Trøndelag.
Litt tidsfordriv var det jo alltid. men - nei, jeg orket det
simpelthen ikke.
Jeg tok frakk og hatt på meg, puttet de lange fingrene
mine (ikke kan jeg hjelpe for at jeg er langfingret!) ned i
et par mørkebrune hansker, klemte entredloren godt
igjen og gikk meg en tur. Rundt i gatene mest helt på
måfå.
Fra annethvert hus hørte jeg bedårende julemelodier
og lyden av mange føtter som gikk og gikk.
Å, jul med din glede!
*
Det har sikkert aldri hørt til god takt og tone å lytte.
Jeg vet oppriktig talt ikke om det er skjedd en radikal
endring i reglementet siden radioen ble tatt i bruk, da
selv ikke våre mest framtredende personligheter unnser
seg for å være «lyttere». Men hvordan det nå enn forhol-
der seg- enten folkeopinionen vil kalle meg dannet eller
udannet - så er det et uomtvistelig faktum at jeg stilte
meg foran det ene vinduet etter det andre og lyttet med
gapende munn. Det var likesom jeg tok del i barnas og
de voksnes juleglede innenfor de nedrullede gardinene.
Mens jeg stod slik og drømte - det var forresten uten-
for feiermester Nathanielsens bolig - kom en liten katt-
unge trippende bort til meg og ga seg til å kjærtegne
støvteskaftene mine. Glad i dyr som jeg til en viss grad
er, bøyde jeg meg ned og tok den vesle «frieren» opp i
armen min.
«Pusen, 'takars pusen,» hvisket jeg sukkersøtt inn i
dens ene ore.