n - Sølvberget

MIN UKJENTE, KJÆRE VENNINNE,
SPINNINGSKJERINGA
Overskriften virker nok en smule fjollet, og for noen
muligens endog aldri så lite anstøtelig, for ikke å si fra-
støtende. Edderkoppen, eller som jeg har kalt denne
spesielle, på godt stavangersk - Spinningskjeringå, er
ikke noen skapning som voksne, forstandige mennesker
føler trang til å innlemme i venneflokken. Men her drei-
er det seg om en skapning som jeg til dags dato ikke har
sett med mine egne øyne. Jeg vet, sant å si, ikke om hun
er stor, liten eller middels. Jeg vet bare at hun eksisterer
på et bestemt område, og at jeg så å si har tatt henne
under mine beskyttende vinger, uten at hun på sin side
aner hvem jeg er. Dertil er jeg alt for velvoksen i forhold
til henne.
La meg forklare hvordan forholdet oppstod.
En morgen midt i juli måned åpnet jeg kjellerdøren for
å bære ut min trofaste venn, sykkelen. Det var deilig og
varmt i solskinnet, og jeg hadde tenkt å trille en liten
mosjonstur i omegnen. Uten å merke noen hindring i
dmåpningen, følte jeg tydelig en ubehagelig påminnel-
se i ansiktet, som fikk meg til å rygge tilbake. Jeg skjønte
jo straks hva det var, et finmasket spindelvev i det høyre
hjørnet i døråpningen. Nettet var solid forankret på alle
kanter. Ved min brutale berøring røk faktisk alle bardu-
nene, og det var neimen ikke mye igjen av mange timers
spinnevirksomhet. Jeg ble oppriktig lei meg fordi jeg
hadde forkludret et individs innsats i kampen for tilvæ-
relsen. Men det var jo ikke med vilje gjort fra min side, så
jeg måtte bare slå det hele fra meg, og håpe at «kjeringå»
ville finne et annet sted å gjenreise byggverket.
Neste morgen skulle jeg ut samme &ren. Atter en
gang fikk jeg spindelvevet rett i trynet. Dette var ille!
Her hadde krypet (som jeg fremdeles ikke fikk øye på)
rutinemessig trukket seg tilbake til en eller annen hem-
melig hule i treverket, der hun forskanset seg mot en