n - Sølvberget

«Vel, jeg kan jo tenke på det,» svarte Borg, «De skal få
svar i morgen.»
«Så er det håp da?» kom det skjelvende fra fru Jørgensen
idet hun reiste seg fra stolen.
«Jeg vil ikke love noe,» svarte Borg avvisende, og med
dette måtte hun gå.
Fredrik Borg var ingen hardhjertet mann, selv om det
kunne virke slik. I virkeligheten hadde han vanskelig
for å si nei til en bønn, også når han visste at oppfyllelsen
av den ville få ubehagelige følger for ham selv. Derfor
hadde han det som prinsipp aldri å ta en avgjsrelse
før han hadde tenkt grundig over tingen.
Da han neste morgen gikk til kontoret, stakk han innom
fru J~rgensen for å berolige henne med at broren
skulle få leie rommet.
I en måneds tid gikk alt vel og bra. Den nye leieboeren
så han lite til. Den vanlige fred hersket på loftet. Men en
dag de møttes i trappen, ba han om å få snakke et par
ord med huseieren.
«Ja, vær så god, snakk vekk, hva gjelder det?»
«Jo, ser De, jeg er forlovet, og vi vil gjerne gifte oss.
Men det er umulig å få leilighet akkurat nå. Når en er
gift, er det lettere å få tak i noe, sies det. Har De noe imot
at vi bor sammen på rommet mitt til vi får noe annet?»
Borg følte seg overrumplet og visste ikke hva han
skulle svare. Så for det som et lyn gjennom hjernen hans:
Barneskrik! Nattevåking! Han hadde ikke sovet riktig
godt i det siste, og skulle han nå risikere å bli vekket av
en skrikende unge, ville han ikke bli mye skikket til sitt
arbeid i banken.
«Det har jeg ikke lyst til,» sa han så morskt han kunne
få det til. «Rommet er dessuten altfor lite til to, og skulle
det bli flere . . . »
«Å nei, barn har vi ikke råd til med det første, så noe
slikt skalDe ikke være redd for,» avbrøt den unge mann.
Borg skjønte ikke hva det gikk av ham da han mot
sedvane fant det rådeligst å få saken avgjort straks.
«Ja, ja, De har jo vært en utmerket leieboer hittil, og jeg