n - Sølvberget

Dermed ble det til at jeg i flere år kom til å utføre en-
kelte slike oppdrag, som jeg dog helst ønsket jeg slapp.
Etter at jeg i 1975 definitivt avsluttet byråvirksomheten,
har jeg neppe forfattet stort annet enn de bøkene jeg har
produsert, og som jeg finner å være en mer betydnings-
full måte å anvende alderdommen på.
I og med at noen kanskje vil oppfatte min kritikk mot
andre, endog navngitte personer, som et utslag av «sja-
lusi» eller misunnelse, må jeg på det sterkeste proteste-
re. De to det gjelder, hadde jeg det beste forhold til.
Reinhold Nicholay f.eks. sendte gjerne sine oppdrags-
givere til mitt byrå. Han var jo kjent som en lokal poet,
som påtok seg leilighetsjobber for private, utelukkende
fordi han trengte penger. Dermed hadde jeg inntrykk av
at han ikke la så mye arbeid i skrivejobbene at han kun-
ne vente så mange rosende omtaler av produktene. Han
gjorde det vanligvis på letteste måte, ved b1.a. å bruke
enkle, lettvinte rimord, selv om han ikke fusket noe sær-
lig i rytmen når standardmelodiene hørte til dem han
var fortrolig med.
Laurits Torssen pleide, særlig i de siste årene han lev-
de, komme innom, godslig, smilende, og leverte sine
pent oppsatte, maskinskrevne manus. De oppfylte de
krav og ønsker som hans klienter aksepterte og gjerne
syntes var bra. Heller ikke jeg vil, med en skånsom be-
dermmelse, mæle et klandrende ord. Noe helt annet er
hans berømte vise «Eg e fydde på Straen, eg». Den har
vært meg til stadig mer og mer gremmelse, men jeg har
vegret meg for å si min hjertens mening, verken muntlig
eller - som nå - skriftlig. Men etter at jeg sist herrte det
festlige og dyktige stavangerske mannskoret, med radi-
atoren som kjennemerke, under en konsert i Sølvberget
kulturhus proklamerte at de nå ville synge Stavanger
bys ukronede «nasjonalsang»: «Eg e fydde .... D, unn-
skyld, da måtte jeg (etter i årenes løp å ha hørt den fram-
ført 124 ganger) ile vekk fra åstedet, for ikke å få kvalme.