n - Sølvberget

TABBER OG MORSOMME EPISODER
En må vel regne med at alle mennesker og «virksomhe-
ter» opplever både morsomme og kjedelige episoder i
årenes løp. Noen er til å smile av (for eksempel om kun-
den som mistet gebisset på golvet under en samtale, og
som jeg allerede har skildret).
En annen gjelder den unge kineseren som oppsøkte
byrået for å få kopiert et eller annet dokument. Da jeg
leverte papiret, spurte han på en blanding av kinesisk,
engelsk og norsk hva han skulle betale for den utførte
tjenesten. For å vise hvor «human» jeg kunne være, i
dette tilfelle når det gjaldt en representant for den gule
rasen, sa jeg så elskverdig jeg kunne: «Det holder med
en krone og femti øre, takk.» Kunden åpnet da sin porte-
mone, tok opp et kronestykke og sa med sitt blideste
smil: «Vaer så god, det stemmer.» Jeg skjønte jo straks at
han ikke oppfattet hva jeg hadde sagt, bortsett fra «femti
øre». Da han naturligvis fant et slikt beløp altfor beskje-
dent, doblet han altså til en krone. For ikke å skuffe ham,
bukket jeg dypt og takket hjerteligst. Han bukket både
en og to ganger, idet han med et triumferende smil forlot
kontoret, mens jeg fortsatte å bukke, som tegn på min
lykke for å ha mottatt to tredeler av det usle beløpet jeg
hadde forlangt. Den generøse kineseren skulle få behol-
de illusjonen!
En dag kom det inn en en mann som skulle ha skrevet
en eller annen søknad. Han virket ikke helt edru. Jeg
satte meg ved skrivemaskinen, med ryggen til mannen.
Selv satte han seg i en stol nær ovnen, som sjelden ble
brukt, da det jo var enklere og mer praktisk med elek-
trisk oppvarming. Det tok litt tid med utformingen av
dokumentet. Jeg reiste meg da tiden var inne og lot ham
få lese det. Han betalte salæret og gikk. Luften i lokalet
hadde fått en umiskjennelig stenk av alkohol. Jeg kom
da til å se ned på golvet, der jeg oppdaget en tom bren-
nevinsflaske i ovnskroken. Mannen hadde altså sittet
der og brukt tiden til å svelge (kanskje han ville ha brukt