n - Sølvberget

malte krukker og sm).kkejuggelsamling, kjøpt for en bi
lig penge på auksjoner, eller ervervet på annen måte. C
midt oppe i alt rotet tuslet hun omkring sammen me
sin sauegjeterhund. Senere kom det flere valper, so:
hun ikke ville skille seg med.
Det varte ikke lenge før urensligheten ble så stor
den i høy grad kom til å sjenere leieboerne i de underli;
gende etasjer. Den intense lukten trengte seg ned tra]
pene og forpestet luften så ubeskrivelig at våre klienter
i tillegg til oss selv - burde ha blitt utstyrt med gas
masker for å oppholde oss i huset. Vi gjorde henvende
ser til Helserådet, men de ville nødig trenge seg inn I
privat område uten at det gjaldt livet. En anmodning 1
den kommunale dyrevernsnemnda førte heller ikke 1
noe positivt resultat. Hundene fikk jo mat og følte kai
skje ikke noe særlig ubehag i sine forpestede omgive
ser!
Men etter mange måneders tålmodige lidelser for o
leieboere, som til slutt måtte sette opp plakater på kol
tordørene med teksten: «Unnskyld stanken, - den kon
mer ovenfra!», skjedde det at husets dronning midle
tidig skulle flytte til en av byøyene der hennes «oppa
serinne» bodde. Dermed kom veterinæren inn i bildc
Han fikk gitt det firbente menasjeriet hver sin sprøyt
Det hjalp jo atskillig. Men først etter dronningens de
og grundig rengjøring av leiligheten, fortok stanken se
Sant å si føltes det vemodig å være vitne til at kaptei
Olsens gamle eiendeler ble lempet opp på lasteplan
sammen med den yngste datterens mangfoldige og 01
ginale garderobe.
Det siste som toppet lasset, var alt krimskramset c
juggelet hun hadde gledet seg med å bære rundt hals, I
bryst og armer år etter år.
Ville jeg i det øyeblikket ha gitt mine kjensler ful
spillerom, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å 1.
presset ut noen oppriktige tårer over den tragiske a1
slutningen på den menneskelige skjebne, slik den fo
toner seg for alle dem som er «siste mann ut».