n - Sølvberget

Nå pleier ikke jeg ha for vane å renne til medisinmenn
i utrengsmål. For noen år siden hadde jeg imidlertid fått
det i hodet at jeg hadde hovne mandler (ikke brente!),
men da jeg slett ikke hadde noen utpreget lyst til å klip-
pe dem, gikk jeg - med respekt å melde -til en kvakksal-
ver, som for fem kroner ga meg en «resept» på noen
snurrige piller jeg skulle sluke før og etter maten i så og
så lang tid.
Da heller ikke det hadde den virkningen jeg onsket,
og da jeg dagen derpå skulle holde avholdsforedrag i
radio og derfor helst ikke burde ha en altfor sløret stem-
me, måtte jeg ty til en virkelig og autorisert medisin-
mann, nemlig Sven Oftedal (som senere, etter siste ver-
denskrig, ble sosialminister). Han kunne konstatere at
mandlene på ingen måte var hovne, men at jeg rett og
slett hadde en vanlig halskatarr.
Men denne gangen var det annerledes. Et sildebein i
halsen! Det måtte bli en vanskelig oppgave å få et slikt
fremmedlegeme vekk. Nå var jeg tåpelig nok til å for-
telle om dette ulykksalige beinet til nær sagt alle kjente
jeg traff på min vandring. Og hver og en hadde noe å
trøste meg med.
«Kanskje må de røntgenfotografere halsen,» sa noen.
«Det hender de må skjære en åpning på utsiden,» sa an-
dre. Men best var han som betrodde meg at det just var
slike «irritasjonsmomenter» som var årsaken til kreft.
Jeg kunne rett og slett få strupekreft hvis jeg gikk lenger,
sa han.
Jeg ble stående som lamslått. Fyren hadde utvilsomt
rett, - dette kunne bli en alvorlig historie! Det var som
følte jeg halsen stod i brann. Beinet måtte fjernes øye-
blikkelig. Men de legene jeg prøvde å få tak i, hadde ikke
kontortid så seint på dagen (klokken var 18.30). Jeg be-
sluttet derfor å ta sjansen og vente til neste dag, som
pussig nok var 1. april.
Av grunner som allerede tidligere er antydet, har jeg
ikke hittil hatt bruk for noen huslege, så jeg stakk innom
den første og beste doktoren jeg kom over på veien. Han