n - Sølvberget

nene nokså avgjemt oppe i Madlaliå (eller «Mallelien»
som han selv sa, fordi dette var den gamle skrivemåten),
og her på dette bostedet, uten nære naboer, var det jo
ganske nifst å tilbringe nettene. Hva skulle vel de tre
gamle eneboerne foreta seg hvis noen skumle slusker
ville trenge seg inn og overfalle dem? Tanken var ikke til
å holde ut. Her måtte de gardere seg, mente Haakon, og
gikk til anskaffelse av en skikkelig, ladd revolver, plas-
sert på nattbordet. Heldigvis slapp han å ta den i bruk,
men den fulgte jo med i bagasjen da de flyttet til Hom-
mersåk (der frykten for illgjerningsmenn ikke var min-
dre), og siden til huset nær Gassverket.
Da så sistlevende søster Ella var på vei ut til sitt al-
dershjem, ønsket hun aldeles ikke å bringe med seg noe
skytevåpen. Hun spurte da meg - husvennen - om jeg
var interessert i å overta gjenstanden. Etter en tids be-
tenkningstid fant jeg det riktigst å takke nei. Hvor våpe-
net til slutt havnet, vet jeg ikke.
At jeg mange år senere skulle få noe mer med «skyte-
re» å bestille, lar seg ikke nekte. Da jeg nemlig etter kri-
gen ble utkommandert for å gjennomgå fire ukers kurs i
Reservepolitiet, ble jeg nødt til å få en viss opplæring i
Her står pasifisten Gottfred, maskert med den ufarlige rmolveren han i
barneårene fikk av oberst Rolls sønn Knut, og skremmer livet av en
fredelig person (Niels) i et tilsynelatende skummelt strøk.