You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
alvor I
STAVANGERFORLAGET
Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet:<br />
Fra spak til alvor<br />
Den som visste -<br />
Sistemann setter sluttstrek<br />
Lende'n<br />
Meninger om mangt og mye<br />
(20 radiokåserier og 8 epistler)<br />
Lende'n i storm og striregn<br />
Pensjonist på interrail<br />
Adle kan snofla<br />
(40 petiter på dialekt)<br />
Stavangerske rariteter<br />
Folk og forhold i gamle Stavanger<br />
To repriser<br />
(En uhyggelig weekend, og Sistemann -)<br />
I et lite hus på Øvre Blåsenborg<br />
Vekslende kår i unge år<br />
Vandringen går videre -<br />
Bortsett fra dem som er merket med *), kan berkene<br />
fortsatt skaffes.<br />
Sats: Omega trykk as, Stavanger<br />
Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/ S<br />
Bind IV utgitt år 1994<br />
O Stavangerforlaget<br />
#ampensg. 42,4024 STAkTANGER, telefon 51 52 33 42<br />
ISBN 82-991207-9-9
Neste bok i memoarserien:<br />
«Nærmere målstreken»<br />
er planlagt å foreligge ferdig høsten 1995.<br />
Interesserte kjøpere som ønsker bøker med personlig<br />
dedikasjon, kan ringe til forfatteren, tlf. 51 52 33 42,<br />
og forhåndsbestille. Det er bare hyggelig!
MER SP0K ENN ALVOR<br />
(Firkløveren)<br />
På sin 85 års-dag, 13/4 1994,<br />
ble Gottfi-ed utnevnt som det første<br />
æresmedlem i Madla Historielag.<br />
Bildet vis0 nes fformannen i laget,<br />
Oddvar Høiland, i det han med noen<br />
anerkjennende uttalelsn; overrekker<br />
den skriftlige bekreftelsen.<br />
(Foto: Fredrik Moss-lvmsen)
INNHOLD<br />
Side<br />
Forord ............................................................................ 7<br />
Lendegutten med Fagamatøren .................................. 9<br />
Sildebein i halsen .......................................................... 10<br />
Dobbelrolle ..................................................................... 12<br />
Kjøpmann Grønn og sønn ............................................ 14<br />
Dompapper. eller: Dom papper .................................. 15<br />
Min første bokutgivelse på samnorsk ........................ 17<br />
Pusekatten ...................................................................... 20<br />
Radiokåsøren lager skandale ....................................... 24<br />
........................................................................<br />
Elleve øre 28<br />
En pinlig historie ........................................................... 31<br />
Hastverk .......................................................................... 38<br />
En underlig forelesning ................................................ 40<br />
All slutning er vanskelig ............................................ 44<br />
Vesle «Kramkar-Henry» .............................................. 49<br />
Fire Sfinx-humoresker på stavangerdialekt .............. 57<br />
Han Sjarles ...................................................................... 57<br />
Gullungen min ............................................................ 60<br />
Han Kornelius ................................................................ 64<br />
.........................................................................<br />
Tyrannen 67<br />
Sjøbloms avskrivningskontor feirer<br />
10-års jubileum ......................................................... 71<br />
Damen med løstennene ................................................ 88<br />
Sangproduksjonen ........................................................ 90<br />
..............................<br />
Byrået utvider og flytter i høyden 92<br />
Skyhøye planer .............................................................. 93<br />
Byråets 10-års jubileum. med festforestilling<br />
i Teateret ..................................................................... 97<br />
12-års festen på Kampen ........................................ 106<br />
Den første sangen jeg selv skrev på bestilling ........... 110<br />
Fra Hitler og Stalin ........................................................ 112<br />
Min befatning med revolvere ...................................... 114<br />
.........................................<br />
Skipsførerens yngste datter 118<br />
Leilighetssang-parodien ............................................... 121<br />
Dagligliv på byrået ........................................................ 129
Dårlige leilighetssanger<br />
Strannagutten er en av dem ..................................... 138<br />
To malerier ...................................................................... 144<br />
Julegaven .................................................................. 145<br />
Sanger til Per. Petrine og Agnes .................................. 150<br />
En vinterdags opplevelse ............................................. 155<br />
Null og null er null ........................................................ 156<br />
Hattemaker Eriksen ...................................................... 159<br />
Sverre Ivan og hans skulptureksperiment ................ 160<br />
Min ukjente. kjccre venninne. spinningskjeringå ...... 167<br />
Hjelmtvang - også for mopedkjørere? ....................... 170<br />
Noen små påskeoppfinnelser ...................................... 173<br />
Lenden og gjeidå ........................................................... 174<br />
«Spionasjevirksomhet» ................................................. 175<br />
Emissærer på kino ......................................................... 175<br />
På de små skrå bredder ................................................ 176<br />
Gamle byoriginaler ....................................................... 177<br />
Hyggelige priser i 1933 ................................................. 178<br />
Billettpris med buss til Oslo for 15 kroner ................. 179<br />
Til byens brannmenn! ................................................... 180<br />
Flere minner fra tiden i manufakturbutikken ........... 181<br />
Litt om fotballinteresse i begynnelsen av<br />
tretti-årene ................................................................. 183<br />
Det gamle panoptikon .................................................. 186<br />
Prolog av Odd Overland Hansen ved Byråets<br />
10-års jubileum i Stavanger Teater 6/4 1943 ......... 190<br />
En underlig hilsen ........................................................ 192<br />
Maleri av Reinhold Nicolay ......................................... 193<br />
Stafangr Buudsticke ...................................................... 194<br />
Rettelser i tidligere utkomne bøker ............................ 206<br />
Reiseruten for interrail-turen i 1980 207<br />
...........................<br />
Flere av illustrasjonene og faksimilene som forekommer<br />
i boken. er plassert mellom stoffet. uten at de i alle tilfel-<br />
ler har noe med den nærliggende teksten å gjøre. eller at<br />
det gis en forklaring i hvert enkelt tilfelle . Der det er mer<br />
nødvendig. f.eks. i forbindelse med person.fotografier.<br />
tas navn etc . med .
FORORD<br />
Mens jeg forberedte arbeidet med min neste memoarbok:<br />
«Nærmere målstreken», som etter planen skal utgis i 1995,<br />
fikk jeg en innskytelse, nemlig i mellomtiden å sende ut en<br />
gøyal bok, med et noe uensartet innhold, nærmest en smule i<br />
likhet med min debutbok «Fra spøk til alvor» i 1941, bare med<br />
langtflere sider og enda mer allsidighet. Debutboken ble nokså<br />
snart utsolgt, og jeg tror ikke at den fortsatt finnes i særlig<br />
mange stavangerske bokhyller. For noen år siden var det en<br />
samler som i en avisannonse etterlyste «klenodiet», uten at<br />
noen reagerte, så her må det vel nesten dreie seg om et verdi-<br />
fullt samleobjekt, slik det også kan bli tale om når det gjelder<br />
samtlige av mine førsteutgaver. Den som lever tilstrekkelig<br />
lenge får se. Skribenten selv vil nok være avskåret fra å kunne<br />
delta i gleden!<br />
I og med at jeg i en alder av 85 år har to ganske omfattende<br />
bøker i produksjon samtidig, er det ikke til å unngå at jeg nep-<br />
pe får lagt tilstrekkelig vekt på språkbruken, slik intensjonen<br />
hele tiden bør være. Skulle det oppdages feilskjær som har pas-<br />
sert min venn dataskriveren og den etterfølgende korrektur,<br />
ber jeg om lesernes forståelse. For meg har det jo vært viktigere<br />
å få bøkene ferdig mens min hjerne er intakt, enn ikke å få<br />
fulljiørt noe i det hele tatt.<br />
Med vennlig hilsen<br />
Gottfred
Ordfører Brit Egaas Roen avduker skulpturen.
LENDE-GUTTEN MED<br />
«FAGAMAT0REN»<br />
Prolog ved avdukingen av skulpturen<br />
lsrdag 23. oktober 1993<br />
Her står han, Lende-gutten,<br />
med den rette futten,<br />
- reine storsjarmren,<br />
selle «Fagamatøren»,<br />
- det berømta blade',<br />
spør om folk vi ha det.<br />
Tittelen den same.<br />
Snakk om fin reklame<br />
for det samfunnsarbeid som Lars Lende dreiv,<br />
og de mange visdomsordå så han skreiv.<br />
Men om han va' amatør<br />
gjekk han på med godt humør<br />
som blad-distributør.<br />
Kjekkast va' det, absolutt,<br />
når han fekk ein flinke gutt<br />
med et prima salgstalent<br />
te å vera assistent,<br />
vorså han som ifra denne stunden<br />
ska' ha sin permanente plass i Lendelunden.<br />
Samtidig som jeg retter en hjertelig takk til den ut-<br />
øvende kunstner, Gøril Førsund, for hennes vellykkede<br />
arbeid, har jeg æren av å anmode byens nye ordfører,<br />
Brit Egaas Røen, om å avduke og dermed overta skulp-<br />
turen, som heretter skal være hele byens eiendom, til<br />
glede for alle som i årenes løp passerer den på vandrin-<br />
gen til og fra «gamle Stavanger».<br />
Og så er det laget så velsignet at denne Lende-gutten<br />
ikke eldes med årene, blir heller aldri grånet i hårene - i<br />
likhet med meg selv og samtlige av byens øvrige nåle-<br />
vende innvånere. En mager trøst: Han kommer til å<br />
overleve oss alle sammen. Vær så god, ordfører!
SILDEBEIN I HALSEN<br />
Eller: Hva innbilningskraften kan forårsake<br />
Vi hadde sild til middag. Det hadde vi forresten ofte,<br />
ikke minst i sesongene, når de kjempesvære stimene var<br />
i farvannet i fjorden og i sin uvitenhet villig lot seg fange<br />
i fiskernes nøter, uten å være i stand til å ane hvilken<br />
fryktelig skjebne de gikk i møte. Det vet imidlertid in-<br />
derlig vel de mange mennesker som kan ha gleden av å<br />
nyte byttet. Sild er nemlig herlig mat, servert i de fleste<br />
fasonger, ikke minst tilberedt fersk eller røykt og fortært<br />
sammen med kokte poteter og flatbrød. Men den har,<br />
med rette, ord på seg for å være utstyrt med litt for tall-<br />
rike bein i kroppen. (Kanskje for å bevise at ingen skal<br />
være feilfrie her på jorden!)<br />
Men hadde jeg ikke nettopp sittet her og påstått at<br />
beina ingenting har å si, når en bare vet å renske fisken<br />
på rptte måten, og så like etter, før måltidet var til ende,<br />
oppleve at ett av disse fordømte sildebeina satte seg fast<br />
inne ved tungeroten. Jeg tok øyeblikkelig i bruk det<br />
eneste middelet jeg kjente til, nemlig flatbrødet. Ved<br />
hjelp av disse harde, men sikkert næringsrike byggmel-<br />
platene søkte jeg å svelge «fremmedlegemet». (Alt i livet<br />
-kanskje unntatt vareprisene -har som kjent lettere for<br />
å gå ned enn opp!)<br />
Det gikk tre-fire dager, og jeg hadde allerede glemt<br />
hele episoden, da jeg plutselig kjente noe kvast nede i<br />
halsen.<br />
Sildebeinet! Du godeste, det satt der ennå! Egentlig<br />
vondt gjorde det ikke, men det ville neimen ikke være<br />
bra å traske omkring resten av levetiden med en slik<br />
ubehagelig tingest innvortes, og da minst av alt i «provi-<br />
anteringskartalen».<br />
Så vekk måtte beinet! Men hvordan? Universalmid-<br />
delet flatbrød hjalp altså ikke. Det måtte vel en fagmann<br />
til - en lege. Mon en allmennpraktiserende ville greie<br />
det, eller måtte jeg søke en spesialist? I så fall en hals-<br />
eller en beinspesialist?
Nå pleier ikke jeg ha for vane å renne til medisinmenn<br />
i utrengsmål. For noen år siden hadde jeg imidlertid fått<br />
det i hodet at jeg hadde hovne mandler (ikke brente!),<br />
men da jeg slett ikke hadde noen utpreget lyst til å klip-<br />
pe dem, gikk jeg - med respekt å melde -til en kvakksal-<br />
ver, som for fem kroner ga meg en «resept» på noen<br />
snurrige piller jeg skulle sluke før og etter maten i så og<br />
så lang tid.<br />
Da heller ikke det hadde den virkningen jeg onsket,<br />
og da jeg dagen derpå skulle holde avholdsforedrag i<br />
radio og derfor helst ikke burde ha en altfor sløret stem-<br />
me, måtte jeg ty til en virkelig og autorisert medisin-<br />
mann, nemlig Sven Oftedal (som senere, etter siste ver-<br />
denskrig, ble sosialminister). Han kunne konstatere at<br />
mandlene på ingen måte var hovne, men at jeg rett og<br />
slett hadde en vanlig halskatarr.<br />
Men denne gangen var det annerledes. Et sildebein i<br />
halsen! Det måtte bli en vanskelig oppgave å få et slikt<br />
fremmedlegeme vekk. Nå var jeg tåpelig nok til å for-<br />
telle om dette ulykksalige beinet til nær sagt alle kjente<br />
jeg traff på min vandring. Og hver og en hadde noe å<br />
trøste meg med.<br />
«Kanskje må de røntgenfotografere halsen,» sa noen.<br />
«Det hender de må skjære en åpning på utsiden,» sa an-<br />
dre. Men best var han som betrodde meg at det just var<br />
slike «irritasjonsmomenter» som var årsaken til kreft.<br />
Jeg kunne rett og slett få strupekreft hvis jeg gikk lenger,<br />
sa han.<br />
Jeg ble stående som lamslått. Fyren hadde utvilsomt<br />
rett, - dette kunne bli en alvorlig historie! Det var som<br />
følte jeg halsen stod i brann. Beinet måtte fjernes øye-<br />
blikkelig. Men de legene jeg prøvde å få tak i, hadde ikke<br />
kontortid så seint på dagen (klokken var 18.30). Jeg be-<br />
sluttet derfor å ta sjansen og vente til neste dag, som<br />
pussig nok var 1. april.<br />
Av grunner som allerede tidligere er antydet, har jeg<br />
ikke hittil hatt bruk for noen huslege, så jeg stakk innom<br />
den første og beste doktoren jeg kom over på veien. Han
kjørte et skohorn, eller hva det nå var for noe rart, inn i<br />
munnen min for å holde tungen nede. Litt etter tok han<br />
remediet ut igjen og sa til sin måpende pasient:<br />
«Det er nok ikke noe sildebein du har, men bare en lett<br />
halskatarr.» Denne gangen også!<br />
«Hva?» Jeg trodde ikke mine egne ører. «Er det ikke<br />
noe sildebein?»<br />
«Nei. »<br />
«Er De sikker på det?»<br />
«Skråsikker! Bare en lett halskatarr.»<br />
- Lett halskatarr - det som jeg har til alle tider - -Jo,<br />
når jeg først kjente etter, så var det akkurat slik kribling<br />
jeg var så vel fortrolig med fra tidligere. Men nå hadde<br />
jeg altså fått den fikse ideen at det denne gangen var et<br />
sildebein.<br />
Så jeg var nesten en smule skuffet. Skjønt jeg burde<br />
naturligvis ha vært strålende tilfreds. Det var jeg nå for-<br />
resfen også, når jeg skal være helt ærlig. Men at innbil-<br />
ningskraften kan være så stor, hadde jeg ikke tenkt meg.<br />
DOBBELTROLLE<br />
Det var seint på kvelden. Midtvinters, under krigen. Jeg<br />
hadde hatt overtidsarbeid på kontoret og skyndte meg<br />
hjem. Hvis det med uttrykket «skyndte» tenkes på lyn-<br />
rapp marsj eller noe i den retningen, så stemmer det ikke<br />
helt med de faktiske forholdene. En må nemlig ta i be-<br />
traktning at det på den tiden var blending og s&mmen-<br />
de mørkt, og under slike tilhøve er det jo visse forsiktig-<br />
hetsregler å ta omsyn til. Ikke minst når det samstundes<br />
er glatt holkeføre.<br />
I nærheten av Torget hørte jeg stemmen av en full øst-<br />
lending like ved siden av meg.<br />
- Kan De si åssen jeg skal komme fram til huset mitt?<br />
ble det spurt.<br />
- Hvor bor De da?<br />
- I Egenesveien - hikk.
- I Egenesveien hikk?<br />
-Ja, ved siden av banksjef - hikk.<br />
-Jeg kjenner ingen ved det navnet.<br />
- Gjør ikke De? Kjenner De kanskje ikke meg heller?<br />
- Beklager, men - -<br />
- Vel, mitt navn er Frydenlund -bror av direktør Fry-<br />
denlund som eier Frydenlunds bryggeri i Oslo.<br />
Jeg holdt på å miste pusten. Følte det nærmest som et<br />
av skjebnens snurrige påfunn, at jeg - totalavholdsman-<br />
nen par excellence - skulle bli stilt ansikt til ansikt med<br />
en herremann som tilhørte en så fornem alkoholfamilie.<br />
- Da passer det jo glimrende at De opptrer beruset,<br />
tillot jeg meg å bemerke.<br />
- Beruset - er jeg beruset? Vel, jeg har kanskje tatt en<br />
dram for mye - en tår over tørsten som dem sier, he, he.<br />
Jeg har vært i møte hos advokat - hikk.<br />
- Hikk - han også?<br />
- Hos advokat Schvenn Holmåt, ser De.<br />
- Nå vel, i direksjonsmøte kan jeg tenke?<br />
- Nettopp, i direksjonsmøte. De er snurre meg skarp,<br />
De.<br />
- Fenemonal skarp, tilføyde jeg, idet jeg en slik bek-<br />
svart vinterkveld fant at det ville være for ubeskjedent<br />
av meg å sette mitt lys under en skjeppe!<br />
-Da må De vel også være i stand til å si meg åssen jeg<br />
skal komme hjem. Jeg sanser ingen ting, skjønner De.<br />
Det går trill rundt for meg alt. Mitt navn er - hikk.<br />
- Hikk - hva sa De?<br />
-Mitt navn er - Pasmer. (Her brukt som pseudonym.)<br />
- Men De hette jo Frydenlund for et øyeblikk siden?<br />
-Ja, men jeg heter altså Pasmer.<br />
- Pasmer - skuespilleren?<br />
- Ganske riktig. Vi er kommet hit til byen for å filme,<br />
ser De. Vi kom nettopp i dag, hele butikken - hele sel-<br />
skapet, som det kalles. Skal filme, forstår De. Unnskyld!<br />
Han hilste gjentatte ganger med hatten og tumlet vi-<br />
dere bortover. Jeg stod måpende igjen.<br />
Hvem var mannen i mørket? Var han bror av brygge-
idirektør Frydenlund, eller var han den landskjente<br />
skuespilleren Pasmer?<br />
Kan hende ingen av delene!<br />
Når alt kom til alt var han ikke seg selv engang. Han<br />
hadde ved hjelp av en berusende væske latt seg om-<br />
skape.<br />
Resultatet var slett ikke oppmuntrende!<br />
KJBPMANN GRØNN OG SBNN<br />
Eller: Man suppe på en spiker ei kan koke<br />
(Uten tvil inspirert av Johan Herman Wessel)<br />
Her i vår by bor Grønn,<br />
en ostehandler med sin sønn.<br />
Og denne sønn, vi kan forstå,<br />
i farens fotspor ville gå,<br />
og bakom disken stå og selge.<br />
Men han fikk ikke lov å velge.<br />
For faren mente, kort og godt,<br />
at det var ei så gromt og flott<br />
å ha en diskenspringer-sann.<br />
«Nei, han skal kalles pastor Grønn.<br />
Jo-ho, det skal han riktig, det.<br />
Om noen år skal folk få se<br />
en stilig mann i prestekjolen<br />
forkynne Ordet ifra Stolen. »<br />
Men gutten, stakkar, bar seg ille,<br />
og sa til faren: «Søte, snille,<br />
du vet så vel jeg heller ville<br />
bli handelsmann, som deg, min far.»<br />
Men denne slo i bord til svar:<br />
«Du skal bli prest og stå på Stolen!»<br />
Og gutten måtte gå på skolen. . .<br />
Dog håpet brast for kjøpmann Grønn.<br />
(Fortuna driver ofte gjøn!)<br />
For gutten viste seg å være
en dåre, som ei kunne lære<br />
sin lekse i den lærde boken.<br />
Til hver eksamen fikk han «Nogen».<br />
Til slutt sa skolens rektor: Stopp!<br />
Og fyren måtte gi det opp . . .<br />
Moralen blir, med andre ord<br />
(Vi går i Johan Wessels spor):<br />
Man suppe på en spiker ei kan koke.<br />
Langt mindre får man idioter kloke!<br />
DOMPAPPER<br />
Eller: Dom papper<br />
I en av Kringkastingens visekonkurranser for flere år si-<br />
den var «Dompapper» oppgitt som stikkord. Jeg følte<br />
meg inspirert til å yte mitt bidrag med en noe usedvan-<br />
lig «vri» på oppgave-ordet, ved å dele dette i to, noe som<br />
også gjorde det nødvendig å bruke en slags østlands-<br />
dialekt:<br />
Je' tjuge år har venta<br />
å få et sted å bu.<br />
Til slutt je' mista jenta,<br />
for luta lei blei hu.<br />
Je' var så reint fortvila, -<br />
da aller verst det kneip<br />
je' traska halve mila<br />
for å få kjøpt et reip.<br />
Men før je' løkka laga,<br />
je' fyllepennen greip,<br />
for nå je' ville klaga<br />
til sjølve statsråd Seip.<br />
Det lenge itte varte<br />
før je' fikk grei beskje',<br />
at hvis je' penger sparte,<br />
et under ville skje - -<br />
Je' bau' fram tusen-lapper,<br />
og da blei Seipen bli'.<br />
Nå malerne DOM PAPPER<br />
og sparkler og står i.<br />
Je' ber at dom seg rapper,<br />
for je' har lita ti'.<br />
Ja, tenk, at nå dom papper<br />
i Husbank-stua mi!
Jeg hører ikke til dem som syntes at Postkontoret ved Breiavatnet var<br />
lite pent, og derfor gjerne så at det ble revet. Her vises bygningen,<br />
sverst sett på avstand og nederst mot Torget, der hovedinngangen var.<br />
Den moderne «erstatningen» tvers over gaten er så visst ingen skjønn-<br />
hetsåpenbaring, noe den kanskje heller ikke var tenkt å være.
MIN FØRSTE BOKUTGIVELSE PÅ<br />
SAMNORSK I KRIGSARET 1941<br />
Helt fra jeg var 12 år hadde jeg planer om å skrive bøker.<br />
Allerede mens jeg gikk på Storhaug folkeskole, for ikke<br />
å snakke om St. Svithuns Middelskole, kontaktet jeg fle-<br />
re Oslo-forlag, og fikk seriøse svar, naturligvis negative,<br />
men ligavel!<br />
I 1941 bestemte jeg at nå skulle det skje, i form av en<br />
samling av likt og ulikt, med andre ord en slags «blanna<br />
drops», med noe for enhver smak. Derfor fikk boken tit-<br />
telen «Fra spøk til alvor», med vekselvis humor og rø-<br />
rende, realistiske skildringer fra livet, de siste gjerne<br />
med en viss brodd mot de mektige i samfunnet, og der<br />
det selvsagt var min naturlige oppgave å ta i forsvar den<br />
svakeste parten. Egentlig er vel satiren den form som<br />
ligger best til rette for meg, og den har jeg vel fortrinns-<br />
vis dyrket både skriftlig og muntlig. Det har falt meg lett<br />
å se de humoristiske sidene ved tilværelsen, selv i pin-<br />
lige episoder hvor jeg virkelig skulle ha grunn til å<br />
skjemmes.<br />
Den siste episoden hendte forleden dag, da jeg, som<br />
syklist, av forsiktighetsgrunner skulle stoppe opp for en<br />
bil i et veikryss i enden av Eiganesveien. Bilen fra ven-<br />
stre hadde stoppeplikt for meg, men for ikke å risikere<br />
noe uheldig, stanset jeg resolutt, men sindig, og steg av<br />
sykkelen. Dermed kom jeg til å dreie styret på denne slik<br />
at den falt, og jeg med den. Verst var det at den høyre<br />
foten ble liggende så forkjært at jeg slett ikke kunne få<br />
den 10s og dermed bli i stand til å reise meg opp. Situa-<br />
sjonen var i høy grad tragikomisk. Biler, la jeg merke til,<br />
stanset i lange kolonner, men av hensyn til den sterke<br />
rushtrafikken i den tverrgående hovedtrafikkåren og<br />
nysgjerrigheten fra dem bak rattene, kunne alle med-<br />
følende og villige «hjelpere» i de forskjellige bilene, som<br />
rimeligvis måtte tro at den tilsynelatende ubehjelpelige<br />
oldingen i gaten enten var overkjørt eller hadde fått et<br />
illebefinnende og måtte fraktes til hospitalet.
Endelig var det tre forskjellige pene yngre damer som<br />
klarte å komme ilende bort til meg, og spent spurte om<br />
jeg hadde vondt noe sted. Det benektet jeg, som korrekt<br />
var. «Men dere må være snille og hjelpe meg opp,» ba<br />
jeg. Den ene fikk reist sykkelen, så jeg fikk løs foten, og<br />
de to andre dro meg opp i stående stilling. Ingen skade<br />
var skjedd (bortsett fra et skjult skrubbsår på venstre<br />
kne). Men jeg betrodde det hjelpsomme redningskorp-<br />
set at verst av alt var det pinlige momentet ved situasjo-<br />
nen. Det var så ubeskrivelig flaut, sa jeg. Og det kunne<br />
de så godt forstå. Komikken, der jeg selv spilte hoved-<br />
rollen, var jeg i høy grad oppmerksom på - hvis det bare<br />
hadde vært i en seriøs og morsom Chaplin-film - og<br />
ikke en fortærende tabbe på en asfaltbelagt gate like fm<br />
den eneste rundkjøringen på den eksklusive Eiganes-<br />
veien en kjølig sommerdag i år 1994.<br />
Men - du gule kineser - det var jo debutboken i 1941<br />
jeg skulle fortelle om! Utgivelsen skulle offisielt finne<br />
sted på Dreyers Forlag, som også serget for kontakten<br />
med Boksentralen i Oslo, som på sin side igjen fordelte<br />
opplaget på ett tusen eksemplarer (men med et svinn på<br />
bortimot et par hundre) til landets bokhandlere. Noe<br />
økonomisk forlis led visst verken Dreyer eller forfatte-<br />
ren, men heller ikke noen egentlig økonomisk gevinst<br />
ble partene til del. Forsiden og reklameplakaten så ut<br />
slik det framstilles på neste side. Samme illustrasjonen<br />
brukes, som leserne nok har oppdaget, i årets bok, bare<br />
med den forskjellen at tittelen nå lyder:<br />
MER SPOK ENN ALVOR<br />
Tegningen framstiller situasjonen der hovedpersonen<br />
møter den søte pusekatten en fredelig julekveld.<br />
Av de opprinnelige historiene tas her med 8 av humo-<br />
reskene, og - som en kontrast - den vemodige om vesle<br />
Kramkar-Henry.<br />
Som en kuriositet kan opplyses at på den tiden da de-<br />
butboken ble lansert, var det blitt innført en ny, radikal
ettskrivning, den såkalte samnorsk. Personlig hadde<br />
jeg sans for denne endringen, nemlig dette at de to mål-<br />
fordene, ved tillempninger fra begge parter kunne la<br />
oss få ett Mlles skriftspråk i landet vårt, så vi slapp å slite<br />
med to temmelig like skriftvarianter.<br />
I DREYERS<br />
a<br />
FORLAG + STAVANGER<br />
Illustrasjoner av Trygve M. Davidsen og Henry Imsland.<br />
19
For selv å bidra til reformenes virkeliggjøring, skrev<br />
jeg derfor både boken i 1941 og romanen «Den som vis-<br />
ste -D på det nye fellesspråket. Det er således ikke helt<br />
utelukket at det i de 8 aktuelle reprisene som er tatt med<br />
i årets bok muligens kan forekomme noen skjønnhets-<br />
feil som ikke er blitt revidert, noe jeg i så fall beklager,<br />
fordi jeg jo gjerne vil at alt det jeg skriver skal være mest<br />
mulig feilfritt.<br />
PUSEKATTEN<br />
Eller: Den gangen jeg trodde å ha en misjon i livet<br />
Det er jamen trist å være ungkar en julekveld. Jeg vet<br />
hva jeg snakker om, - for jeg er ungkar selv. Fem og førr<br />
og uten håp.<br />
Ikke nettopp så å forstå at ungkarslivet sånn i sin al-<br />
minnelighet behøver å være trist. Slett ikke! Til sine ti-<br />
der: Tvertimot. Men, som sagt, julekvelden er det bedrø-<br />
velig. I hvert fall hvis en skal være nødt til å tilbringe<br />
den i ensomhet på en hybel. Slik som jeg.<br />
Det var i fjor jul. Heldigvis var det snøfritt. Når jeg -<br />
sikkert til forbauselse for noen hver - sier heldigvis, så<br />
er det rett og slett fordi julesnø gjør meg aldeles, kom-<br />
plett skrullet. Den minner meg nemlig så ubeskrivelig<br />
om de lykkelige barndomsårene hjemme på lensmanns-<br />
gården, da hele familien for til kirke med gamp og slede,<br />
dombjeller og alt det De vet som hører med til det vanli-<br />
ge, romantiske juleutstyret. I fjor var det altså ikke en<br />
snøfille å oppdrive, så det kunne gjerne ha vært midt i<br />
hundedagemne for den saks skyld.<br />
Gamle Bertine, som jeg gikk i kost hos, og som for<br />
øvrig pleide gjøre alt som stod i hennes makt for å hygge<br />
for meg, var fluksens reist hjem for å ta farvel med en<br />
døende bror. Jeg satt alene tilbake i leiligheten med et<br />
humør som lå 16-17 grader under middels. Hvilket vil si<br />
faretruende slett.
Etter gammel sedvane hadde jeg deltatt i gudstjenes-<br />
ten om ettermiddagen, likesom jeg hadde gasset meg<br />
med mye lekker mat. Men hva hjalp det alt sammen, når<br />
jeg skulle sitte der mutters alene i den tomme stuen hele<br />
kvelden! Riktignok hadde jeg fått meg tilsendt en popu-<br />
lær smakebit av årets bokflom og en bunke vakkert ut-<br />
styrte julehefter fra en hyggelig søster oppe i Trøndelag.<br />
Litt tidsfordriv var det jo alltid. men - nei, jeg orket det<br />
simpelthen ikke.<br />
Jeg tok frakk og hatt på meg, puttet de lange fingrene<br />
mine (ikke kan jeg hjelpe for at jeg er langfingret!) ned i<br />
et par mørkebrune hansker, klemte entredloren godt<br />
igjen og gikk meg en tur. Rundt i gatene mest helt på<br />
måfå.<br />
Fra annethvert hus hørte jeg bedårende julemelodier<br />
og lyden av mange føtter som gikk og gikk.<br />
Å, jul med din glede!<br />
*<br />
Det har sikkert aldri hørt til god takt og tone å lytte.<br />
Jeg vet oppriktig talt ikke om det er skjedd en radikal<br />
endring i reglementet siden radioen ble tatt i bruk, da<br />
selv ikke våre mest framtredende personligheter unnser<br />
seg for å være «lyttere». Men hvordan det nå enn forhol-<br />
der seg- enten folkeopinionen vil kalle meg dannet eller<br />
udannet - så er det et uomtvistelig faktum at jeg stilte<br />
meg foran det ene vinduet etter det andre og lyttet med<br />
gapende munn. Det var likesom jeg tok del i barnas og<br />
de voksnes juleglede innenfor de nedrullede gardinene.<br />
Mens jeg stod slik og drømte - det var forresten uten-<br />
for feiermester Nathanielsens bolig - kom en liten katt-<br />
unge trippende bort til meg og ga seg til å kjærtegne<br />
støvteskaftene mine. Glad i dyr som jeg til en viss grad<br />
er, bøyde jeg meg ned og tok den vesle «frieren» opp i<br />
armen min.<br />
«Pusen, 'takars pusen,» hvisket jeg sukkersøtt inn i<br />
dens ene ore.
«Nrrrrrrrrr.. . . .» malte dyret til svar.<br />
I erotikk-språket skal det jo være noe som kalles<br />
«kjærlighet ved første blikk». Det høres kan hende en<br />
smule innbilsk, men jeg overdriver visselig ikke når jeg<br />
påstår at kattungen -la oss inntil videre kalle den Rosa -<br />
etter snaue to minutters bekjentskap var blitt vilt forel-<br />
sket i meg. Så grenseløst forelsket at den, etter at jeg had-<br />
de sluppet den ned på gaten igjen og fortsatte min vand-<br />
ring, tok til å følge meg hakk i hel. Med det samme la jeg<br />
ikke særlig vekt på det, men da forfølgelsen vedvarte<br />
flere kvartaler oppover, begynte jeg så smått å få bange<br />
anelser. Jeg satte farten opp - småsprang. Stakk rundt<br />
det første, det beste gatehjørnet. Rosa fulgte etter i full<br />
galopp. Jeg lurte meg inn i et åpent gårdrom, der jeg nær<br />
kom til å skremme livet av en eldre dame med et lyse-<br />
blått sjal over skuldrene. Rosa ga seg ikke. Jeg forsøkte å<br />
jage den vekk.<br />
«Gå nå pent hjem, pusen!» sa jeg i en tone som verken<br />
var barsk eller sukkersøt. «De venter på deg med jule-<br />
grøten.»<br />
«Mjau!» svarte katten og sendte meg et av sine forel-<br />
skede og bønnfallende blikk.<br />
Det gikk et julelys opp for meg: Dyret hadde ikke noe<br />
hjem! Nei, visst. Slik hang det i hop. Kan hende det vesle<br />
kreket både frøs og sultet. Midt på selveste julekvelden!<br />
Saken stod øyeblikkelig helt klar for meg: Her hadde<br />
skjebnen sendt meg som en reddende engel til en skap-<br />
ning i nød! Min gjerning var opplagt: Jeg skulle sørge for<br />
at Rosa fikk et hjem, ble varm og mett.<br />
Andre mennesker tilfredsstiller sin mer eller mindre<br />
ømme samvittighet ved å putte en krone i slumsøstrenes<br />
gryter eller forære en velslitt trøye til «Fattige barns be-<br />
kledning». Jeg skulle få gjøre en liten kattunge lykkelig.<br />
Hver sin oppgave!<br />
Etter i en fei å ha gjort disse refleksjonene bøyde jeg<br />
meg ned og løftet Rosa opp i armen min for annen gang.<br />
Og så bar det avsted hjemover . . . .<br />
Naturligvis følte jeg meg litt flau - jeg er dessverre
noe sjenert av meg, skjønner De - , men til alt hell var<br />
gatene praktisk talt sopt rene for levende vesener, så det<br />
var ikke så fælt mange som fikk ta meg og «børen» min<br />
i øyesyn.<br />
Men jeg gledet meg nok for tidlig! Katastrofen inn-<br />
traff! Hadde uttrykket «dø av skam» vært mer enn en<br />
tom frase, er det Lite sannsynlig at stedets kemner lenger<br />
ville hatt glede av meg som skatteobjekt.<br />
Nettopp som jeg skulle skrå over Baron von Storken-<br />
dorfs plass, rente jeg, forsyne meg, like på kontorets<br />
kvinnelige bokholder, frøken Bløme. Hva hun egentlig<br />
gjorde ute på dette tidspunktet, var neimen ikke så like-<br />
til å skjønne, sånn med det samme.<br />
«Å gid, er det Dem, herr Sakkariassen?» utbrøt hun og<br />
ble flammende rød.<br />
«Ja, og . . . Dem, frøken Blame,» svarte jeg og fikk Sam-<br />
me kuløren.<br />
«Men hva ser jeg!» ropte hun, idet hun stirret interes-<br />
sert bort på Rosa, som lå trygt i armen min og glodde<br />
fram for seg med store øyne.<br />
«En fille kattunge,» bemerkte jeg en smule forvirret.<br />
«Jeg skal gå å drukne den.»<br />
«Hva er det De sier - skal De . . . .»<br />
«Ja, absolutt,» avbrøt jeg. «Den er dødssyk, ser De, og<br />
jo lenger tid det går før jeg rekker fram til sjøen, jo mer<br />
seigpines den.»<br />
«De er vittig, herr Sakkariassen,» sa frøken Bløme al-<br />
vorlig. «Jeg er aldeles overbevist om at Bamse ikke er<br />
mer dødssyk enn De og jeg. Men det var jo ordentlig<br />
heldig at De fant den, så jeg slipper å gå lenger her og<br />
lete.»<br />
Jeg gir historien en brå avslutning på dette tidspunk-<br />
tet. Nærmest for å slippe å skildre den tort og svie jeg<br />
fikk i beleinning for min oppriktige trang til å ville gjøre<br />
julekvelden lys og hyggelig for en stakkars liten hjemløs<br />
pusekatt.
RADIOKÅSBREN LAGER<br />
SKANDALE<br />
«Foredragsholderen er ennå ikke kommet, så vi sender<br />
en grammofonplate så lenge.»<br />
--v<br />
«Vi hørte «Lucky start» av McHugh. Dessverre lar<br />
foredragsholderen fremdeles vente på seg. Vi sender<br />
derfor en ny plate.»<br />
- Hva kan det bety?<br />
De av lytterne som hadde apparatene sine innstilt på<br />
«vår» stasjon så undrende på hverandre. Det at den an-<br />
nonserte foredragsholder ikke møter fram i studio til<br />
avtalt tid, er jo en meget sjelden foreteelse.<br />
«Han må være full,» hvisket enkelte, som var uviten-<br />
de om at den ventede herre ikke nøt annen alkohol enn<br />
den som skal forekomme i brød og sur melk, «noen an-<br />
nen løsning kan ikke finnes!»<br />
Jo. Og atter jo! En annen bsning kan finnes. Den hnrres<br />
riktignok noe usannsynlig. Men til hvilken nytte er det<br />
vel å slå en skrøne i en så sannhetssøkende lesekrets som<br />
det formodes kan omfatte denne trykksaks mest lojale<br />
og sympatiske venneskare?<br />
Og dermed overlater vi ordet til den mystiske radio-<br />
kåsøren:<br />
--- Jeg er ingen egentlig sportsmann, som ynder å<br />
slå denne eller hin rekord på idrettsarenaen, begynner<br />
han. Det eneste jeg dyrker, er sykkelsporten. Den gir<br />
ypperlig mosjon for en stillesittende, skrivende mann<br />
med anlegg for hengemage og andre ulemper.<br />
Etter en dags mer eller mindre slit ved pulten smaker<br />
det vidunderlig å komme seg et aldri så lite stykke uten-<br />
for bygrensen og nyte en smule frisk luft. Selv om denne<br />
til sine tider kan ha en ikke helt ubetydelig beisk smak<br />
av forråtnende ekskrementer.<br />
---
Nå hadde skjebnen ordnet det så - jeg hadde nær<br />
kommet i skade for å si viselig - at jeg skulle holde et 20<br />
minutters foredrag i radio forleden kveld.<br />
I den hensikten å kunne forberede meg riktig godt,<br />
slik at det jeg hadde å servere i eteren skulle komme til å<br />
slå best mulig an, hadde jeg ut på ettermiddagen tatt<br />
meg en tur til Byneset, for der i fred og ro å lese gjennom<br />
manuskriptet mitt og, om nødvendig, foreta en liten fin-<br />
pussing.<br />
En slik deilig sommerdag på landet kryr det imidler-<br />
tid som regel bestandig av folk alle steder. Men jeg fant<br />
på råd!<br />
Like ved Byneset ligger den store og ikke helt ukjente<br />
paraplyspil-fabrikken. Til bedriften hører det et betyde-<br />
lig tomteareal, som for øvrig er omgitt av et nesten 3<br />
meter høyt massivt nettinggjerde med flere rader tjukk<br />
piggtråd øverst oppe.<br />
Jeg satte sykkelen fra meg et stykke innenfor porten<br />
og fortsatte til fots videre bortover. Nede ved vasskan-<br />
ten, der elven som driver paraplyspil-fabrikkens maski-<br />
neri forlater fastlandet, satte jeg meg godt til rette under<br />
et rognetre. Her tok jeg fram manuskriptet og ga meg i<br />
kast med foredraget. De eneste tilhørerne var et selv-<br />
invitert fuglepar, som lot til å ha en særlig interesse av å<br />
kretse i min umiddelbare nærhet.<br />
Sjelden, eller (hva det er mest sannsynlig) aldri, har<br />
vel de to små bevingede skapningene lyttet til en mer<br />
interessant forelesning! Det forsikrer jeg. På ære og sam-<br />
vittighet!<br />
---<br />
Jeg så på uret. Det viste 18.50. Om godt og vel en time<br />
skulle jeg være i studio.<br />
Nå var det heldigvis ikke stort mer enn 15 minutters<br />
vei pr. sykkel dit hen, så jeg hadde forholdsvis god tid.<br />
Fant derfor på å ta en siste generalprave på foredraget,<br />
slik at jeg skulle være absolutt sikker når jeg satt foran<br />
mikrofonen.<br />
---
Klokken 19.25 presis reiste jeg meg og ruslet tilbake til<br />
utgangspunktet.<br />
Hvem kan vel sette seg helt inn i den situasjonen jeg<br />
plutselig stod overfor?<br />
- Sykkelen stjålet, vil kanskje noen tenke.<br />
Nei - men porten låst! Jeg gjentar: Porten låst!<br />
Jeg har neppe verken før eller siden følt hvor fryktelig<br />
det er å være innesperret på et avgrenset område, som i<br />
det øyeblikket. Selv om jeg hadde hatt god tid, ville virk-<br />
ningen ha vært sterk og umiddelbar. Men nå -jeg stod<br />
som lammet. Det svirret for øynene mine et lite sekund,<br />
strupen snørte seg i hop - - Nei, jeg makter ikke å skil-<br />
dre situasjonen slik som den virkelig fortonte seg.<br />
Hvert minutt var fra nå av dobbelt kostbart. Hva skul-<br />
le jeg vel gjøre?<br />
Jumpe over gjerdet var helt utelukket - selv om jeg<br />
hadde vært norgesmester i stavhopp. Dessuten måtte<br />
jeg ha sykkelen med, ellers ville jeg ikke rekke fram til<br />
fastsatt tid.<br />
Dersom det var en alminnelig forsamling jeg skulle ha<br />
talt til, hadde det ikke vært så farlig - der spiller det van-<br />
ligvis ingen som helst rolle om en begynner en halv time<br />
eller mer etter fastsatt tid. Radioprogrammene skal der-<br />
imot følge minuttstrekene med pinlig nøyaktighet.<br />
- Om 20 minutter var det min tur.<br />
---<br />
Som en desperat villmann for jeg bortover «fengsels-<br />
gården» med sykkelen ved siden.<br />
Til min glede fant jeg omsider en åpen grind ut til jern-<br />
banesporet i den andre enden av eiendommen. Men for<br />
det første er det som kjent forbudt å gå (for ikke å snakke<br />
om sykle) langs linjen, og dessuten var denne omgitt av<br />
høye gjerder på begge sider. Ikke en åpning å øyne noe<br />
steds!<br />
Fortvilet som jeg var, gikk jeg på enhver hindring uten<br />
å reflektere.<br />
Sykkelen slengte jeg over det ene gjerdet etter det an-<br />
dre. Selv hoppet jeg over etterpå. At det dermed kom en
flenge eller to i den nye dressen min, spilte ingen rolle.<br />
Det bidro bare til å gjøre meg enn mer desperat.<br />
---<br />
Nå var jeg endelig kommet til det siste - forholdsvis<br />
lave gjerdet, som skilte meg fra friheten. Armbåndsuret<br />
viste nøyaktig 19.48. Jeg ville så vidt greie å nå fram i<br />
noenlunde rett tid. Det vil si hvis jeg kjørte alt hva rem-<br />
mer og (flerret) tøy kunne holde.<br />
Trett og utmattet etter strabasene søkte jeg å lempe<br />
mitt to-hjulte befordringsmiddel over.<br />
En, to, tre, der hadde jeg det nesten!<br />
Men - da lød det et kraftig smell. - Bakringen fikk en<br />
flerre av piggtråden, som var festet på kanten av gjerdet,<br />
og tømtes øyeblikkelig for luft.<br />
Verre skjebne kunne umulig ha rammet meg!<br />
«Det ser ikke ut til at foredragsholderen kommer, så vi<br />
sender nok en grammofonplate. - Vi hører «Happy<br />
End» av Wood.»<br />
I forbindelse med utgivel-<br />
sen av Gottfreds første bok i<br />
1941 måtte han la seg foto-<br />
grafere i Alf Norlands ate-<br />
lier i Kongsgt. 22, vis-&vis<br />
inngangen til Byparken.<br />
Huset ble senere revet.
ELLEVE BRE<br />
Jeg stod en lys julikveld ved det såkalte «blinkende øye»<br />
i min kjære fødeby og betraktet en hvit, men svært lite<br />
ren svane som kom svømmende i langsom kino med<br />
den ene svarte foten hvilende på ryggen. Domkirkens<br />
ærverdige klokker ringte just menneskeungene hjem for<br />
natten, ergo måtte klokken være sånn et par-tre minut-<br />
ter over 21.30. Det var usedvanlig stille i været - hadde<br />
nyss regnet en smule - og vatnet skinte derfor like<br />
blankt som skrivebordsplaten min da den var nypolert.<br />
Svanen kom sakte bort imot min ringhet, trodde visst<br />
jeg hadde mat å forære vekk, hvilket jeg slett ikke hadde<br />
akkurat da. Forresten, den var mett nok - hadde til be-<br />
skytter selveste advokat Penneknekt, som punktlig sør-<br />
get for at alle Byselskapets inntekter gikk til fuglemat -<br />
skam sku' tigge! Antagelig var det slik svanemor tenkte<br />
i sitt, for øyeblikket stille sinn, da hun med kneisende<br />
hals padlet seg vekk igjen med den foten som ikke lå på<br />
=-Y<br />
*<br />
Men ikke før hadde skapningen forlatt meg, før en ny<br />
kom meg i møte: En temmelig låg og atskillig ubarbert<br />
herremann - muligens i 30-årsalderen -i noen altfor vel-<br />
brukte og av den grunn ikke helt uklanderlige klær.<br />
«Golkveld, mister!» Han lettet på sin fabelaktig skitne<br />
sixpence på en klosset høflig måte.<br />
«God kveld.» Jeg besvarte hilsenen nokså galant,<br />
skjønt jeg på forhånd visste meget vel hva «besøket»<br />
gjaldt.<br />
«Hørr, mister, eg går ronnt og spnrrre itte 65 øre te' nat-<br />
telosji på Frelsesarmeens herberge . . .<br />
Ål så nå, -jeg kjente den der ramsen fra før.<br />
«Di konne vel 'kje hjelpa meg, så eg slapp te ligga ude<br />
i nått?»<br />
Jeg forsikret at: Nei, det kunne jeg dessverre ikke.<br />
«Bare med ein 50-oring, då?»<br />
Nei.
«25?»<br />
«Absolutt ikke.»<br />
«Å, du har vel nå alltid någen slantar - 15 eller 10.~ Vi<br />
var allerede blitt dus lot det til.<br />
«Kunne De ikke like så godt prutte beløpet ned til 5<br />
øre?» foreslo jeg - det hadde jeg muligens råd til. Dette<br />
foregikk nemlig en del år før likningsmyndighetene<br />
hadde funnet på at jeg egentlig burde være en «formu-<br />
ende mann» - med en bankkonto på 10.000 kroner og 4<br />
regningssvarende aksjer i skulpturstøperiet på Fager-<br />
nes.<br />
«Di vett ikkje ka det vil seia å leva sånn så eg gjårr.»<br />
Dus-formen var alt jagd på porten. Noen tårer felte jeg<br />
ikke av den grunn!<br />
Nei, gudskjelov, det visste jeg ikke. Men -jeg gjorde<br />
meg passelig verdig i stemmen - kunne det ikke la seg<br />
gjøre å begynne fra nytt av . . . ikke leve «sånn», men på<br />
en mer normal måte? Det var kan hende ikke det klokes-<br />
te jeg kunne si, men slike ord faller en så lett i munnen,<br />
når en snakker med samfunnets utskudd.<br />
Som svar ga han seg til å fortelle meg at han en gang<br />
for 5-6 år siden hadde arbeidet ved hermetikkfabrikk-<br />
ene i brislingbyen et par uker, samt vært på ansjosfiske<br />
utenfor Island noen dager. Nå var han kommet hertil<br />
med «Vikingen» for å . . . ja, det fortalte han selvsagt<br />
ikke.<br />
«Men De snakker jo stavangersk,» sa jeg detektivak-<br />
tig.<br />
Jo, han var, ganske riktig, født i Stavanger.<br />
Bodd henne da?<br />
Hos en kjerring på Ska'en, eller der i nærheten, for 25<br />
kroner måneden.<br />
«Det var formodentlig den gangen De hadde fast ga-<br />
sje på islandsfisket?»<br />
Jo - jovisst.<br />
*<br />
Men selv om jeg på denne måten søkte å lede samta-<br />
len inn på slike - skal jeg si fjerntliggende - felter, glemte
han ikke de 65 ørene til natteherberget. Forresten hadde<br />
han ikke smakt mat siden i går heller, når unntas noen få<br />
smørbrød like før middag.<br />
Jeg forholdt meg likevel kald som en istapp. Her kom<br />
så mange og klagde sin nød overfor meg, armingen, sa<br />
jeg. Og oppriktig talt - som det sannhetskjærlige men-<br />
neske jeg innbiller meg og andre å være - løy jeg ikke<br />
særlig kraftig den gangen. For enten grunnen nå kan<br />
være den at jeg ser ut til å være i besittelse av mye klin-<br />
gende mammon, eller mitt utseende minner om en fys-<br />
akk som det går an å få til alt mulig, nok om det - noen<br />
sjeldenhet er det i hvert fall ikke at mer eller mindre pro-<br />
fesjonelle betlere praier meg på gaten.<br />
Ja, han var såre enig med meg i det, - der gikk så alt<br />
for mange dessverre - og «praiet». «Men,» sa han og vif-<br />
tet formanende med den ene hånden under haken min,<br />
«sånne lassaroner ska' Di 'kje tru någe på, - di har gjed-<br />
na både kåna og hus. . . Men når eg komme og seie at eg<br />
har 'kje plass te ligga i nått, då, då . . .»<br />
Tja, ja, jeg tvilte såmen ikke på at mannen var et ut-<br />
merket menneske i og for seg, sa jeg, - men hvem kunne<br />
skille klinten fra hveten . . . når en ikke var møllearbei-<br />
der av fag, la jeg - kanskje litt ironisk - til.<br />
«Di må 'kje tru eg gjårr det for fornøyelsens skyld,» sa<br />
han meget alvorlig.<br />
Nei, nei, bevars.<br />
«Her går jeg nu for hvermanns dør, Gud vet at jeg det<br />
nødig gjør . . .D siterte han ordrett fra ABC-en.<br />
«Tja, det er meg bare så ufattelig at De kan klare å hol-<br />
de ut en slik kummerlig tilværelse. For eksempel: Hvor-<br />
dan skal De få mat i morgen?»<br />
«Ja, det vett 'kje eg nå.»<br />
Men hvordan det kunne gå?<br />
«Å, det . . . det må gå.»<br />
Jeg syntes tydelig jeg hadde hørt de glosene før!<br />
. . . . Enskjønt nå om sommeren var det ikke fullt så<br />
vondt, holdt han fram.<br />
Men om vinteren?
«Ja, då gjårr eg akkerat så isbjørnen: Eg suge på lab-<br />
ben, og går øve med loppa og lus.»<br />
*<br />
Jeg hadde imidlertid vrengt de fire vestelommene mi-<br />
ne med det resultat at det kom for dagen to «femmere»<br />
(av kopper), en enkel enøre samt et 10-øres Abel-merke.<br />
Dette siste hadde han ikke bruk for - skrev aldri brev<br />
formodentlig - , men metallstykkene grep han begjær-<br />
lig. Skjønt like misfornøyd var han. Elleve øre!<br />
«Har du 'kje marr?» spurte han bare.<br />
Endelig, da jeg på ære og samvittighet hadde tilstått at<br />
lommene mine ikke inneholdt det som vanligvis penger<br />
kaltes, gjorde han som svanen: Han forlot meg. -For å ta<br />
fatt på sitt neste offer, som satt på en av de grønnmalte<br />
benkene vis-a-vis.<br />
*<br />
Men borte ved hjørnet hadde en politikonstabel stått<br />
på lur.<br />
Jeg skyndte meg vekk. Likte ikke å være vitne til noen<br />
arrestasjon akkurat da.<br />
EN PINLIG HISTORIE<br />
om en biltur i påsken<br />
Tilfellet ville at jeg skulle gå hjemme i byen og slenge<br />
hele påskehelgen. Vennene mine ville hatt meg med til<br />
fjells, men skjebnen hadde andre planer.<br />
Jeg ble altså hjemme, og lot de andre reise.<br />
Har du, kjære leser, stått på bryggen og sett rute- og<br />
ekstrabåtene fylles av strålende livsglade unge mennes-<br />
ker? I så fall har du sikkert hatt denne eiendommelige<br />
følelsen, som jeg for øvrig tror er felles for alle hjemme-<br />
sittere. Du føler deg, om ikke akkurat sveket, så i hvert<br />
fall forlatt. Lik en eremitt som for bestandig er fratatt alle<br />
menneskerettigheter.
Hva i all verden skal du fordrive tiden med?<br />
Skrive noveller? Nei, det gjør jo alle de andre.<br />
Lese noveller? Glad du slipper!<br />
Ta småturer i omegnen? Ingen dum ide!<br />
--v<br />
Jeg kikket igjennom avisens annonser under rubrik-<br />
ken: «Reiseliv og utfart». Min oppmerksomhet festet<br />
seg straks ved en kunngjprring om en 5-mils tur med tu-<br />
ristbiler til Porsheia, der en ny vei nettopp var ferdig.<br />
Jeg ringte fluksens opp byrået og bestilte billett.<br />
Turen skulle foregå annen påskedag med start fra Ti-<br />
mianstorget klokken 9 formiddag.<br />
Da, som tidligere nevnt, vennene mine var på sitt<br />
sted, var jeg nødt til å reise alene.<br />
På grunn av mitt upåklagelige sovehjerte skal jeg vil-<br />
lig innrømme at klokken snarere var over enn under 9<br />
da jeg heseblesende innfant meg i min vogn. Den om-<br />
stendighet gjorde at jeg måtte ta til takke med den plas-<br />
sen som kunne skaffes til veie.<br />
La det straks være sagt: Jeg ble plassert ved siden av<br />
en yngre, ganske pen dame som - antakelig fordi hun<br />
var litt av det en kaller morgenfugl, i motsetning til meg,<br />
altså - satt og fordrev ventetiden med å lese i ett eller<br />
annet ukemagasin.<br />
Bilene ble satt i gang og turen tok sin begynnelse.<br />
---<br />
Hvis det ikke lyder en smule ubeskjedent, vil jeg få<br />
lov til å betegne meg selv som litt av en naturtilbeder.<br />
Det kan således aldri falle meg inn å lese verken uke-<br />
magasiner eller bøker under en reise. Da nyter jeg ute-<br />
lukkende utsynet.<br />
Jeg lot derfor også denne gangen blikket interessert<br />
gli hen over de vakre landskapene vi passerte.<br />
Damen ved siden av meg la omsider lesestoffet vekk<br />
og ga seg, som de øvrige passasjerene, til å fordype seg i<br />
omgivelsene, først innen selve vognen og siden utenfor.
Det kan neppe la seg hindre at to mennesker som sit-<br />
ter klint opp i hverandre i noen tid, nødvendigvis må<br />
innlede en samtale.<br />
Hvem av oss det var som begynte, kan være det Sam-<br />
me. Det er nok å slå fast at etter en tids forløp var damen<br />
og jeg i livlig konversasjon. Samtalen dreide seg til å be-<br />
gynne med om de mest dagligdagse ting. Det viste seg<br />
imidlertid at vi hadde visse felles interesser, så vi kom<br />
ikke til å stå opprådd for stoff!<br />
Det var en deilig tur. Bare synd at tiden gikk så forbis-<br />
tret fort! Før vi fikk sukk for oss, var vi ved målet: Pors-<br />
heia.<br />
Samtlige turister steg ut av bilene og tok fotturer i alle<br />
retninger.<br />
Da dama «mi» i likhet med meg var mutters alene, falt<br />
det så velsignet naturlig at vi slo oss i hop og spaserte<br />
innover vidda. Vi nøt naturen og det behagelige Sam-<br />
været. Hadde det riktig festlig som bare to - jeg kom nær<br />
i skade for å si forelskede - unge mennesker kan ha det<br />
en slik deilig påskedag ute i ensomheten.<br />
Begge hadde vi tatt med oss litt å bite i, hun også en<br />
termosflaske med kaffe -jeg, som på utferder hyller en-<br />
kelthetens prinsipp, bare noen smørbrød og litt frukt.<br />
Vi satte oss på et lunt sted og delte nisten vår. Det<br />
smakte vidunderlig!<br />
«Se der,» sa plutselig damen og pekte i sørvestlig ret-<br />
ning.<br />
«Ja,» svarte jeg, «den ligger flott!» Det var en hytte det<br />
dreide seg om. Folk var der også, for vi så røyk fra skor-<br />
steinen.<br />
Vi ble enige om å ta en tur dit bort. Kanskje var det<br />
mennesker vi kjente.<br />
%<br />
Vi traff en frøken i hytten. Hun kunne vel ikke være<br />
helt alene?<br />
Nei, fortalte hun, vennen hennes var der, men han<br />
hadde tatt seg en liten utferd på egen hånd. Kom visst<br />
straks tilbake.
Vi ble bedt om å sitte ned, -hun hadde nettopp hengt<br />
kjelen over, så hvis vi ville stanse litt.<br />
Jo, mange takk, vi hadde tid til det, - det var ennå<br />
næmere 3 timer til bilen vår skulle returnere til byen.<br />
*<br />
Litt etter viste vennen seg i døren.<br />
Og dermed akter jeg å avslutte denne historien.<br />
Det vil forbause deg, kjære leser, jeg er klar over det.<br />
Du vil føle deg snytt og bedradd!<br />
Men da skal jeg trøste deg med at jeg vet et menneske<br />
som i langt høyere grad har følt seg bedradd. Mennesket<br />
er ingen ringere enn min dame fra bussen.<br />
Det viste seg nemlig at «vennen» som kom til syne i<br />
hyttedøren, var damens kjæreste. Han hadde fortalt at<br />
han skulle reise på påsketur sammen med noen kamera-<br />
ter. Og så hadde den laban av en elsker i stedet funnet<br />
seg en ny «darling» og reist på hyttetur med henne.<br />
Jeg har aldri verken før eller siden opplevd noe så pin-<br />
lig. Så du forstår at jeg nødig vil dvele mer ved dette,<br />
ikke sant?<br />
Hestemønstring på Lutsi i 1941. Den unge mannen midt på bildet<br />
mener jeg het Eiane og var grønnsakselger på Torget. Gottfred ytterst til<br />
høyre. Barna er ukjente, men de hørte kanskje til i teltet inne i skogen.
Lars H. Lende må være med også i denne boken. Teksten til det nederste<br />
bildet forteller når og hvor det er tatt, nemlig Fredrikstad i 1960. Kjøre-<br />
doningen øverst, med en tungtveiende kone på setet, er jofotografert et<br />
sted i Norge, men hvor? Året er sannsynligvis 1955. Lendes motto var<br />
å glede barna, ikke bare i Stavanger, og han for vidt omkring.
Tindebestigeren<br />
(med høydeskrekk)<br />
har her latt seg av-<br />
bilde fire steder i<br />
Rogaland<br />
På Vdrlivarden.
Rast ved siste veiviseren for Prekestolen sommeren 1982. Ledsagere var<br />
stavangermannen Harald Oftedal Salomonsen og hans to sønner, Gun-<br />
nar og Helge (bosatt i Tranby).<br />
Med Lysefjorden langt nedenunder sliter Gottfred seg opp de bratte<br />
skråningene, til målet i høyden, men det var denne gangepr ikke Preke-<br />
stolen.
HASTVERK<br />
Et lite hverdagsbilde fra avskrivningskontoret<br />
Det bankes forsiktig - overmåte forsiktig - på kontordø-<br />
ren.<br />
«Vær så god!»<br />
Det bankes på ny.<br />
«Vær så god!»<br />
Lang pause.<br />
«Kom inn!» nesten roper jeg.<br />
« - Vær så god, kom inn!» supplerer assistenten, som<br />
tydelig lar til å irritere seg over sendrektigheten.<br />
Virkningen uteblir ikke. Merkelig nok. Døren åpner<br />
seg nemlig, om enn uhyre langsomt. Et bebrillet ansikt<br />
kommer til syne i sprekken.<br />
Dersom jeg forteller at ansiktet tilhsrer en mann fra<br />
landsbygda, risikerer jeg å bli steinet av den tallrike ska-<br />
ren mennesker som regnes til den gjeve og besungne<br />
bondeætta. -A ha, vil de si, en skittviktig byfant som vil<br />
søke å latterliggjøre grunnstammen i det norske folket,<br />
vi kjenner ukruttet! Derfor skal jeg klokelig unnlate å<br />
røpe hvorfra mannen stammer, kanskje ikke minst fordi<br />
jeg jo har en mengde gode kunder nettopp fra landsbyg-<br />
da! SA pass egoist må en da ha lov til å være! Ikke sant?<br />
«Æ dettane avskrivningskontoret?» spør mannen i<br />
dsråpningen da han har summet seg en stund.<br />
«Jo, vær så god, det stemmer det, som han sa, piano-<br />
stemmeren, han var ferdig med arbeidet sitt.» Jeg søker<br />
av gammel (u)vane å gripe etter en hsvelig blødme,<br />
hvilket jeg denne gang kunne ha spart meg.<br />
«Kæ kosta' det?» sperr den fantasiløse.<br />
«Tja, det kommer an på hvor mange vitnemål De har,<br />
hvor store de er og hvor mange kopier De vil ha av hver<br />
sort.»<br />
«Dæ kjæme an på prisen . . .B<br />
Jeg får omsider mannen til å ta attestbunken opp av<br />
lommen.
«Hvor mange kopier har De bruk for?» spør jeg.<br />
«Dæ kjæme an på prisen. . . «<br />
«Skal vi si 3,4,5 eller 6?»<br />
«Neimen om eg veid.»<br />
«Eller kanskje De skal ha 15,20 eller 30 . . . . »<br />
«Ål nei, longt derifrå, berre nokre fåe . . . »<br />
«Vel, vel, nå skal jeg regne ut hva det blir for 3 kopier.»<br />
Jeg setter opp mitt regnestykke, som jeg viser man-<br />
nen.<br />
Han blir stående en stund. Derpå sier han:<br />
«Men ka verte det for 4 av kvar?»<br />
Jeg nevner belspet.<br />
«Enn for 6?»<br />
Også det får han opplyst.<br />
«Ja, ja, eg konne ta tri, men» - legger han til - «spurs-<br />
målet æ om du fær det ferdigt te eg ska reisa . . . »<br />
«Hva tid går båten, da?»<br />
«Ka for ein båt, meine' du?»<br />
«Den De skal reise med!»<br />
«Eg ska' då vel ikkje reisa med nokon båt.»<br />
«Ål nå, De skal følge toget, da, formoder jeg?»<br />
«Tenk det og, eg ska' ikkje fylgja nok0 tog.»<br />
«Ikke det heller, - men De skulle jo reise, sa De?»<br />
«Eg sae så, ja. Det helle stikk, det!»<br />
«Men verken med båt eller tog - - »<br />
«Nei, det helle stikk, det!»<br />
«Tja, da er det så vidt jeg kan se bare to utveier tilbake:<br />
Bil og fly - - Eller kanskje det dreier seg om sykkel eller<br />
karjol? »<br />
«Rutebussen,» svarer han kort og godt.<br />
«Nå vel, og den går . . . . ?D<br />
«Bussen, -ja, den går. Det er sant og visst, sann!»<br />
«Jeg mener, den går klokken - - - ?»<br />
«Om klokkå går? Æ det mi du meine?»<br />
«Nei, jeg mener kort og godt hva tid rutebussen Deres<br />
e- >><br />
«Det æ 'kje min,» avbryter mannen.<br />
«Nei, nei, jeg skjønner det!» Min tålmodighet er nå på
istepunktet. «Det jeg vil ha svar på er når den rute-<br />
bilen går, som De skal følge . . . . >><br />
«Klokkå 12.D<br />
Jeg kaster et hurtig blikk på uret:<br />
«Men kjære Dem, den mangler jo bare tjue minutter!<br />
På så kort tid er det uråd å få arbeidet utført.»<br />
«Tek det so long tid?» Mannen stryker seg gjentatte<br />
ganger rundt haken sin. «Ja, då fær det berre vara. For eg<br />
ska' segja deg: Eg har hastverk!»<br />
EN UNDERLIG FORELESNING<br />
I min forholdsvis korte levetid har jeg deltatt i et utall<br />
møter av alle slag, og lyttet til hundrevis av mer eller<br />
mindre belærende foredrag. men jeg kan neppe minnes<br />
å ha vært tilstede ved en snurrigere «forelesning» enn<br />
den jeg nedenfor skal gi et autentisk referat fra.<br />
Et avertissement i Aftenbladet forleden hadde denne<br />
ordlyden:<br />
Kom og har!<br />
Den internasjonale bekjente reisende Victor<br />
Larsen Sand holder foredrag her i byen tors-<br />
dag aften kl. 20.15 i Samholds store sal. Hans<br />
levnetsløp i og utenom fengslene såvel her i<br />
landet som i flere andre land vil forklares på<br />
en gripende måte, samt de underlige opple-<br />
velser i hans liv. Ingen vil angre besøket, som<br />
er av de sjeldne. Entre 50 øre. Alle velkomne.<br />
Jeg har bestandig hatt sans for det sensasjonelle, så det<br />
er i grunnen litt av en tragedie at jeg var en ukjent stør-<br />
relse for «Dagbladet» i den perioden av mitt liv da jeg<br />
ikke hadde sagt nei til et engasjement der i gården. (Nå<br />
kan det være just det samme!)<br />
Nok om det.
Hva nevnte annonse angår, vil De nok være enig med<br />
meg i at det hele smakte litt av sensasjon. Og som jeg<br />
nettopp har gitt uttrykk for, er jeg ikke den som lar slikt<br />
gå min nese forbi.<br />
Om lag 30 kvinner og menn, hvorav minst tredjepar-<br />
ten synlig påvirket av alkohol, har plassert seg på de<br />
primitive benkene i «Samhold» da kveldens foredrags-<br />
holder trer fram på podiet. Det er en liten, tykkfallen,<br />
skallet herremann, rolig i sine bevegelser og helst gods-<br />
lig å se til.<br />
«Jeg sier sannheten så langt jeg formår,» er de første<br />
ordene som kommer over leppene hans,
sang, som Alexander Kielland trykte gratis for meg.<br />
Sangen var ikke god - nei da - men «trykken» var fin-<br />
fin.<br />
I 1886 kom jeg til Kristiania. Her ble jeg snart hekta for<br />
tyveri. Men etter innesperringa dro jeg over grensa til<br />
Sverige, der jeg ble i fire år. En tid var jag endog karusell-<br />
eier - ja, da. Men så stjal jag og kom i fengsel i Malmø i tri<br />
månader. (Ni må unnskylde at jag av og til1 bruker noen<br />
svenske ord, for jag talar mycket bra svenska!)<br />
Kommet tilbake til Norge igjen, ble jeg løytnant i Frel-<br />
sesarmeen i Hønefoss. Men armeen var for streng for<br />
meg . . . Jeg ble sendt hjem, og her fikk jeg hyre med<br />
Kornelius Olsens båt «Hanna af Stavanger», som for-<br />
liste. De ville sende meg til New York, men jeg ba om å få<br />
komme til London i steden. Og det fikk jeg. I London ble<br />
jeg satt i fengsel i 1889 for tyveri. Jeg tigger aldri, men<br />
stjeler hver gang det er nødvendig!<br />
Jeg erkjenner at jeg er en skurk, en tyv, en svindler.<br />
Skulle jeg fortelle om alle skurkestrekene mine, ville det<br />
bli fælt!<br />
Det er kjedelig å være på en slik bane som jeg, men<br />
skjebnen skal Gud i himmelen skjenke oss. Jeg er ikke<br />
religiøs - ingen hykler - men jeg tror på Gud. En gang<br />
overnattet jeg i en løe på landet. Jeg hørte der en stemme<br />
som hvisket til meg fra høystakken: «Gå til høyre!» Jeg<br />
gikk til høyre og unngikk derved å falle ned i en åpen<br />
luke og bli drept. Det var Gud! Gud holder i tømmene -<br />
han har holdt meg til i kveld.<br />
Jeg er i alt dømt 22 ganger og har tilbrakt 14 år av livet<br />
mitt i fengsel. Dessuten har jeg 7 ganger vært innlagt på<br />
sykehus og 2 ganger på sinnsykeasyl. De trodde jeg var<br />
gal - jeg var bare en dyktig skuespiller - og ved to anled-<br />
ninger slapp jeg fengsel av den grunn.»<br />
Fengslene i Norge er meget humane, forteller fore-<br />
dragsholderen videre. «Her er i forsamlingen finnes<br />
kjente ansikter, som har sittet sammen med meg på<br />
Akershus, og som kan bevitne det.» (En robust herre<br />
som føler sin ære krenket: «Så for svingende si hvem det
er!») Du har det godt i fengslet -hva mat og stell angår.<br />
Men du trives Likevel ikke. Hvorfor ikke? Fordi du ikke<br />
får prate med Per og Pål, slik som jeg i dag. Når du hører<br />
en fugl synge, da gråter du om du aldri har gjort det før.<br />
En flue på vinduet. -Du blir glad i dyr.<br />
Hadde jeg nå hatt alle de pengene jeg har stjålet, kun-<br />
ne jeg vært eier av minst tre svære hus her i byen og<br />
enda hatt atskillig til overs. Men det følger ingen velsig-<br />
nelse med den slags, - det som lett kommer, skal lett<br />
gå!.<br />
Foredragsholderen ville rose svenskene. «De har lært<br />
meg dannelse,» sier han. «Om du ikke har sko på beina,<br />
så hilser de svenske gossarna ærbødig på deg: «God<br />
dag, min herre! Hur står det till i Norge?» Men om barna<br />
her er uhøflige, så er det ikke deres skyld, men lærernes.<br />
I Norge er det ingen herregård som vil huse meg. Men i<br />
Sverige er det! Om finnene har jeg for liten erfaring, så<br />
dem kan jeg ikke uttale meg om, men England er fælslig<br />
kaldt. Syntes jeg i all fall!<br />
Det finnes ikke en dør i denne byen, ikke en lås -jo,<br />
kanskje en lås - men intet vindu som jeg ikke skulle kun-<br />
ne åpne. Det viste seg for to år siden, da jeg rømte fra<br />
Akershus - og da var jeg 61 år gammel!<br />
Jeg er så dum - herregud så dum jeg er. Men jeg sier:<br />
Stjel ikke fra de fattige, men stjel fra dem som har mye -<br />
hvis du gjør det - og heng heller noe bort til dem som lite<br />
har. . .<br />
Om denne mannen nå hadde spilt sin rolle til ende?<br />
Om han ville unne seg alders hvile? Det lot ikke til det.<br />
Han ønsket å vite enda mer om livet, var meningen.<br />
Han burde ha lært tilstrekkelig, synes jeg.<br />
Synes De?
Dikteren Blekkskvetts bitre erfaring:<br />
ALL SLUTNING ER VANSKELIG<br />
Eller:<br />
Hvor kan man plukke roser, hvor ingen roser gror?<br />
Under forutsetning av at De, kjære leser, driver et land.-<br />
handleri eller en annen forretning som jeg ikke misun-<br />
ner Dem, og en god kunde ber om å få kj0pe en bestemt<br />
vare som De har vanskelig for å skaffe, -ja, da tror jeg<br />
nesten De så noenlunde vil kunne sette Dem inn i hva<br />
det vil si for meg - dikteren Blekkskvett - å få et slikt<br />
brev fra redaktøren av «Til Nytte og Glede»:<br />
«Da satsen til vårt sommernummer nå er fer-<br />
dig, og det viser seg at det mangler en side<br />
underholdningsstoff, ber vi Dem pr. omgå-<br />
ende sende oss en liten, men god historie<br />
som kan fylle det ledige tomrommet.<br />
Ærbødigst<br />
Johs. Emanuel Mostasche<br />
ed. av «Til Nytte og Gledex<br />
P.s.<br />
Deres bidrag vil i tilfelle denne gangen bli<br />
honorert! D.s.<br />
Takk, skjebne!<br />
Her sitter jeg nettopp i sommerheten og strever med<br />
en nærmest vitenskapelig artikkel om «Nordisk over-<br />
tro», som jeg i parantes sagt tenker å prakke innpå fun-<br />
gerende bladstyrar i «Langstrands Sokneblad». Og så . .<br />
. . . en liten, men god historie! . . pr. omgående . .<br />
Jeg slenger øyeblikkelig «Nordisk overtro» bort i hyl-<br />
len og åpner manuskriptskuffene mine. Blar febrilsk<br />
gjennom papirbunkene. «Livsløgn. En tragisk novelle<br />
om to unge mennesker.» Nei, den går ikke. «Tro, håp og<br />
-
så skal si det selv. «Støvtørrende mannfolk.» Ubrukelig!<br />
«Stolen som gikk opp i limingen.» Ubrukelig den også<br />
(novellen altså, stolen kan jo repareres!).<br />
--A<br />
Har De noensinne diktet, kjære leser?<br />
Det har De ganske sikkert -De som alle andre. . . . Kan<br />
hende De da har lagt merke til at det som De i fjor syntes<br />
var så vidunderlig, så strålende mesterlig, at neppe Vic-<br />
tor Hugo (eller Bjørnstjerne Bjørnson, for å ta en av våre<br />
egne) kunne ha prestert det bedre, - selvsamme produkt<br />
finner De i år er temmelig middelmådig, for ikke å si<br />
redselsfullt. Moralen som kan trekkes herav skulle vel<br />
altså være noe slikt som: La alt av ånd lagres et års tid før<br />
det sendes ut på markedet! Sett ikke opp sure miner om<br />
forleggeren eller redaktøren refuserer det De mer eller<br />
mindre møysommelig har smørt i hop! De høster ikke<br />
mynt på det -nei vel, men var det ikke så at vi skulle ta<br />
aldri så lite hensyn til medmenneskene våre også?<br />
Etter disse merknadene, som i grunnen ikke direkte<br />
har noe med denne historien å gjøre, må jeg sikkert ha<br />
maktet å stille meg selv i et edelt perspektiv like overfor<br />
mine elskverdige lesere. Imidlertid er dette med edel-<br />
heten litt av en misforståelse. Hensikten er nemlig ute-<br />
lukkende den å få Dem awennet med skrivingen, slik at<br />
sjansene for meg kan bli tilsvarende starrre.<br />
Og - tro meg - det trengs!<br />
Hvorom allting er: Jeg hadde ikke på lager en ene-ste<br />
«liten, men god historie» som kunne fylle en side i «Til<br />
Nytte og Glede». Den eneste utveien jeg derfor hadde,<br />
var i en fart å trylle fram ett eller annet fra mitt i egne<br />
øyne så geniale hjerneskrin. Ha stadig det for øyet, kjære<br />
leser, at det denne gangen var utsikt til et aldri så lite<br />
honorar. - Og det er nå engang pengene som har noe å si<br />
her i verden. Selv for en dikter. Kanskje ikke minst for en<br />
dikter, forresten!<br />
Men for å skrive en historie, den være seg kort eller
lang, må en nødvendigvis ha en ide. Og det viste seg<br />
snart at det var nettopp den jeg manglet.<br />
Jeg grunnet fram og tilbake - time etter time. Men nei,<br />
- kjødet var mer enn villig, mens ånden derimot - nok<br />
sagt!<br />
*<br />
Det var blitt kveld den samme dag. Alt så like håpløst<br />
ut med hensyn til historien. Jeg orket simpelthen ikke å<br />
sitte inne lenger. Forlot derfor fortvilt mitt arbeidsvæ-<br />
relse (hadde ikke avdøde kollega Ibsen et sånt?). Nå vil-<br />
le jeg ut i ensomheten - i naturen, for der å søke etter<br />
ideen.<br />
Jeg gikk og jeg gikk, langs vatnet, opp den bratte skrå-<br />
ningen p3 østsiden, over den øde sletten, gjennom bjør-<br />
kelunden med de kvitrende måltsoster (kanskje var det<br />
lerker - zoologi er ikke min hobby), ned en ny skråning,<br />
fram til mitt mål: Min vesle dikterhytte i dalsøkket.<br />
Hytten er sannelig ikke stor - 2x3 meter kan jeg tenke<br />
meg, - men hvilke geniale ideer er ikke i tidens løp blitt<br />
unnfanget der!<br />
Jeg gikk inn og låste døren forsvarlig bak meg, skjønt<br />
intet menneske fant på å besøke meg der i ensomheten.<br />
Slengte jakken over en stolrygg og kastet meg dernest<br />
selv ned på brisken ved vinduet med ansiktet vendt mot<br />
taket, som ville jeg derfra søke det jeg begjærte.<br />
En ide! Et kongerike for en ide!<br />
*<br />
Det tok til å skumre. Lommeuret tikket og tikket. Ly-<br />
den tok etter hvert til å irritere meg. Men det skal en<br />
urmaker eller et ubetenksomt barn med en hammer til å<br />
stanse en klokke om kvelden når den er opptrukket om<br />
morgenen. Så den fikk bare tikke så mye den lystet.<br />
Nærmest i desperasjon hadde jeg gitt meg til å skrive<br />
på en novelette. Jeg skrev side opp og side ned i blokken<br />
min. Først litt om vær og vind, om «småsprudlende bek-<br />
ker i ulendt terreng» og den slags ordinære ting. Så om<br />
henne som gikk der og stundet . . Om han som på sin<br />
side gikk og . .
Nei, så sannelig - jeg fikk gi det hele opp! Jeg hadde jo<br />
ingen idd! Jeg hadde bare skrevet og skrevet i håp om at<br />
inspirasjonen skulle komme etter hvert som handlingen<br />
skred fram. Inspirasjonen til å skape en «ende».<br />
Jeg kom til det eiendommelige resultat at det i grun-<br />
nen er noe sludder når ordtaket vet å fortelle at «all be-<br />
gynnelse er vanskelig». Det er slutten som er vanskelig!<br />
Så menn er det det. I hvert fall når en skal spille en dik-<br />
ters ingenlunde lette rolle. *<br />
Det er fryktelig å tenke på, men ikke desto mindre<br />
sant, at da jeg endelig fant meg selv igjen neste morgen<br />
etter en natt fylt med kval og smerte på grunn av mitt<br />
trøstesløse jag etter «idden», var det så vidt det var kref-<br />
ter nok igjen til å skrive følgende brev:<br />
Herr Redaktør Johs. E. Mostasche,<br />
«Til Nytte og Glede».<br />
Da jeg for tiden har bundet meg til så mange avta-<br />
ler med aviser og magasiner, beklager jeg å måtte<br />
meddele at jeg denne gangen ikke får anledning til<br />
å fylle Deres tomrom.<br />
Ærbødigst<br />
Leonard Blekkskvett<br />
(Dikter)<br />
Idet jeg klebet konvolutten igjen, kom jeg til å tenke<br />
at i grunnen ville de eventuelle leserne av «Til Nytte<br />
Glede» være best tjent med tomrommet . . .
Fra Wkingetiden.<br />
Uforskammet fyr som aldrig kan holde sig hjemme!<br />
Træller, kom hit ! l Læg mit visitkort i brevkassen l<br />
Fra Molbopostens jubileumsnummer 1925.
Av de 14 kontrastene i boken «Fra spøk til alvor» fra<br />
1941 er her tatt med seks av den muntre kategorien. Jeg<br />
finner det rimelig at det også gjengis en av de alvorlige,<br />
sosialpregede novellene, nemlig<br />
VESLE «KRAMKAR-HENRY»<br />
Henry hadde aldri undret seg over at foreldrene hans<br />
var fattige. At de bodde i en kjellerleilighet, at møblene<br />
var få og tarvelige, at det ofte hendte at maten ikke<br />
strakk til - alt det syntes ham nesten naturlig. Det skulle<br />
visst være slik!<br />
Han manglet noen måneder på ti år, Henry. Kroppen<br />
var spinkel og mager - klærne, ikke minst, rspte den<br />
armoden foreldrene fortvilet måtte kjempe med. Stort<br />
likere var det ikke med hans fire søsken heller - like fil-<br />
lete og uttærte alle.<br />
Jo, det var nok slik menneskene måtte ha det! En-<br />
skjønt . . . Karlsen ovenpå hadde mye flottere msbler -<br />
til og med stoler med fjører i setene - og Karlsens unger<br />
fortalte at de fikk ete så mye mat de ville, nesten, og fa-<br />
ren deres gikk regelmessig på arbeid . . . hans pappa<br />
hadde bare av og til noen jobber. Så sannelig, når han<br />
ville tenke seg om, måtte det være gildere å bo hos Karl-<br />
sen, likevel. Men han fikk seg ikke til å tenke . . . .<br />
Så liten som Henry var, måtte han være med å skaffe<br />
penger og mat til veie. Han fikk unngjelde for at forel-<br />
drene var fattige. Som om han hadde skylden! Hadde<br />
han gjort noen fæl forbrytelse siden han måtte straffes<br />
med noe verre enn fengsel og tortur - en ulykkelig barn-<br />
dom, ja kanskje et helt ulykkelig liv. . .<br />
Det var faren som hadde funnet på at han - eldste bar-<br />
net - skulle gå fra hus til hus og selge kramvarer: Såpe,<br />
nåler, skrivepapir og liknende, - for faren mente som så,<br />
at det måtte vekke medkjensle når den blåfrosne, lasete<br />
smågutten banket på dørene til de rike. Ville i det hele
tatt noe vekke medkjensle hos pengefolkene, så jamen<br />
måtte det være Henry! Når han lå på kne foran entredø-<br />
ren med den vesle håndkofferten sin åpen og viste fram<br />
herligheten, ja, det var et syn en måtte be Gud fri seg fra<br />
å se om igjen! Det måtte være noen riktig hardhjertede<br />
mennesker som kunne smelle døra igjen for ham. Men<br />
det hendte - det hendte ofte -nesten bestandig. «Nei, vi<br />
har skrot nok i huset fra før!» kunne svaret lyde, eller litt<br />
høfligere: «Takk, men vi kan dessverre ikke kjøpe noe i<br />
dag.<br />
Vesle «Kramkar-Henry» - ungene i nabolaget hadde<br />
gitt ham det ærefulle navnet - ble snart vant med den<br />
slags svar, og det var som om en uvilje mot tilværet og<br />
menneskene vokste i ham. Med bestemthet visste han at<br />
ikke alle småguttene måtte ha det slik som han - de<br />
slapp da, de andre, å selge kram iallfall. . . Aviser var en<br />
annen ting, det var ingen skam.<br />
Nei, det var nok bare på ham folk stirret medlidende,<br />
bare til ham de sa: «Stakkars gutt!» Men stirre medliden-<br />
de og si «stakkars gutt», det kunne alle, det. . . Men hva<br />
hjalp det ham?<br />
*<br />
En dag hadde han tumlet seg opp i det aller gjeveste<br />
villakvarteret. Du verden, så flotte hus! Nesten slik måt-<br />
te slottene i eventyrene se ut, om de ble til virkelighet.<br />
Praktfulle hager med roser og grønne grasplener! Det<br />
måtte jamen være små konger som bodde der. De kunne<br />
vel ha råd til å kjøpe en såpe til 30 øre, eller seks ark<br />
skrivepapir til 35. . . . Men da trodde han feil. «Småkon-<br />
gene» kjøpte praktisk talt ikke noen ting. Nettopp de<br />
klemte dørene kraftigst igjen, nettopp de var mest ube-<br />
hagelige i stemmen. Hvorfor? Han kunne umulig fatte<br />
det. . . .<br />
*<br />
Et sted opplevde han noe:<br />
Mørket tok til å falle på, - han var trøtt og sulten, og<br />
tenkte derfor å dra hjem til kjellerleiligheten igjen. Men<br />
først ville han besøke det siste huset i alleen, en villa som
lå nesten skjult bak en rekke kjempegraner. På en blank<br />
messingplate på døren stod gravert med sirlige bok-<br />
staver:<br />
Ikke så å forstå, verken navnet eller tittelen imponerte<br />
ham mer enn alle de andres i kvartalet. Der hadde det<br />
stått både lege, pastor, konsul, skipsreder, høyesteretts-<br />
advokat og en rekke liknende flotte ting, så høyttra-<br />
vende ofte at han ikke skjønte meningen.<br />
Nå, han ringte på hos direktør Mangen. En gutt på<br />
hans alder - sønnen i huset - kom ut og gjorde et galant<br />
bukk for den fremmede, som var det en greve han hilste<br />
på.<br />
Om de ville være så snille der i huset å kjøpe noe?<br />
«Å er det du har å selge da?>><br />
«Dette. . .D Kramkaren holdt fram den åpne kofferten<br />
sin, senket unnselig blikket, for gutten snakket så fint og<br />
hadde slike vakre klær at han med sitt gatespråk og sin<br />
lappete dress følte seg helt skamfull. Den fyren slapp<br />
nok å selge såpe og skrivepapir, slapp sikkert å gå med<br />
aviser også.<br />
Koffertens innhold ble nøye gransket, - direktørsøn-<br />
nen grov og lette gjennom hele beholdningen, rotet alt<br />
om hverandre, så eiermannen fikk vondt av å se på. Men<br />
kjøpmenn må som kjent finne seg i alt! Endelig kom en<br />
pen, original lommekniv for dagen.<br />
<br />
«En femti,» kom det spakt.<br />
«En femti? Jeg vil kjøpe den, jeg. Bare vent litt . . .»<br />
Med et livlig ansiktsuttrykk skyndte han seg inn i huset,<br />
men kom snart tilbake med sure folder i fjeset.<br />
«Jeg fikk ikke lov for mamma å kjøpe kniven din,» sa<br />
han, «men hvis du vil bytte den i noe, så . . .»<br />
«Bytte?»<br />
«Ja, enten i et par rulleskoyter, eller i en 1eketøybil.n
«E - nei,» Henry dro på det, «jeg tør ikke for faren<br />
min. »<br />
«Men om det var en liten fin kutter, da?» fristet den<br />
andre. «Jeg har den nede i hagelysthuset. Kom, bli med<br />
ned og se på den!»<br />
*<br />
Lysthuset, kledd med frodig, grønn eføy bruktes mest<br />
til leikestue for barna. På golvet lå det strødd dokker,<br />
trehester, småvogner og slikt noe i massevis. Døren var<br />
ikke låst, så guttene slapp uhindret inn. Kuttermodellen<br />
ble hentet ned fra en hylle, og Henry fikk beglo den rik-<br />
tig grundig. Den var ganske liten, ikke en halv meter<br />
lang, men svært pen og naturtro laget. En riktig ønske-<br />
ting for et barnhjerte, så det var neimen ikke rart at fat-<br />
tiggutten ble sterkt forelsket i den.<br />
«Men tør du bytte bort den fine båten din?» spurte<br />
han synlig forbauset.<br />
«Skitt, jeg har sånn en mengde ting fra før, så jeg bryr<br />
meg ikke noe om den. Hvis de spør hvor den er blitt av,<br />
sier jeg naturligvis bare at den er forsvunnet.»<br />
- Og Kramkar-Henry fikk båten mot å gi kniven i<br />
pant.<br />
*<br />
Da han litt seinere gikk ut gjennom hageporten, kom<br />
en fin herre imot ham. Det var ingen ringere enn direk-<br />
tør Mangen sjøl. Kan være at hans høyhet gjorde store<br />
øyne da han oppdaget den fremmede gutten med en av<br />
sønnens julegaver under armen.<br />
«Si meg, hvor har du fått den der fra?» spurte han<br />
med barsk stemme.<br />
«Jeg har . . byttet den i en kniv . . med gutten i dette<br />
huset . . .» Henry skalv, så alterert var han.<br />
«Byttet den - hva er det du sier? Det er jo Nicolays<br />
båt!»<br />
«Det . . . det var han som fant på det . .»<br />
«For noe sludder. Bli med meg opp, så får vi under-<br />
søke forholdet nærmere!»<br />
Det var ikke noe annet for gutten å gjøre enn å adlyde
mannen. Forresten behøvde han jo ikke å være redd, -<br />
feilen var ikke hans.<br />
*<br />
Nicolay benektet imidlertid å ha hatt noen befatning<br />
med hele saken, langt mindre tatt noen kniv i bytte, og<br />
faren var dum nok til å tro det. «Ja, der ser en pøbelungenes<br />
oppførsel,» sa han oppbrakt og med lynende øyne, -<br />
«de hvis foreldre klorer seg fast til samfunnslegemet<br />
som grådige blodigler og suger det ut - suger oss ut,<br />
som holder samfunnet oppe.»<br />
Direktøren tilhørte den mennesketypen som kan bli<br />
aldeles rasende for en tilsynelatende bagatell. Han la i<br />
vei på en måte som nesten ville være en opphisset agitator<br />
verdig: «Og takken? En spytter på oss, forbannede<br />
pakk, skjeller oss huden full, for til sist å røve vår eiendom<br />
fra oss! Småungene blir opplært. Ta fra de rike, sier<br />
en til dem, plyndre aristokratene, ribb dem til beinet!<br />
Hvilken moral . . . I hullet med pøbelen!»<br />
noen ord i øret hans. Disse ordene gjorde slik virkning<br />
på direktøren at han straks etter snudde seg til Henry:<br />
«Du kan gå. Min sønn tilgir deg og vil ikke ha deg straf-<br />
fet. - Men husk, den slags går ikke oftere verken hos<br />
meg eller andre!»<br />
Den tiltalte ble stående likevel, uten å si noe. Men en-<br />
tredøren ble lukket foran nesen hans. . . . Her var intet å<br />
gjøre, selv om retten var på hans side, Han var liten og<br />
hjelpeløs, direktør Mangen stor og mektig!<br />
Men, men . . . . hva ville far si når han kom hjem og<br />
fortalte det? Henry kunne ikke lenger holde gråten til-<br />
bake. Ål om han bare kunne . . . . Nei, det var umulig,<br />
han ville aldri få rett! Med tunge skritt gikk han nedover<br />
mot hageporten.<br />
Da hørte han en stemme oppe fra huset: «Hei, du!»<br />
Han snudde seg og oppdaget direktørens sønn.<br />
«Se, her har du kniven din tilbake!» ropte gutten, idet<br />
lian kastet gjenstanden nedover mot eiermannen.<br />
«Be-hold den, din usling!» svarte Henry stammende,<br />
slengte samtidig kofferten fra seg og sprang oppover<br />
mot Nicolay. Nå skulle han få ordentlig juling, den feige<br />
uslingen! Og vær skråsikker, han hadde fått juling som<br />
sa seks, om han ikke hadde vært klok nok til å smette<br />
innenfor døren! Men alt levende er klokt når det gjelder<br />
å redde sitt eget skinn.<br />
*<br />
- - - Vesle Kramkar-Henry var på vei hjemover. Vare-<br />
kofferten dinglet fram og tilbake i hånden hans, hodet<br />
lutet forover, og munnen var fast sammenknepet. Det<br />
var eventyrslottene og småkongene han nå forlot, - det<br />
var mot kjellerleiligheten og fattigdommen han stevnet.<br />
Han hadde kikket litt inn i den for ham ukjente herlighe-<br />
ten. Men det han hadde sett, hadde skuffet ham. Sanne-<br />
lig, det var ikke bare de små i samfunnet som kunne<br />
være kjeltringer. - De store, de som satt inne med rik-<br />
dom og anseelse, var kanskje vel så durkdrevne.
KRAFT<br />
ELEKTRISKE KOMFYRER NORSK FABRIKAT<br />
Solidifef - Vakkert utseende - Effektiv utnyttelse av str~rnrnen.<br />
Koke og steke maten<br />
Approbert av elektrisitetsverkene<br />
Rimelige avbetalingsvilkbr Forlang demonstrasjon<br />
FABRIKANT:<br />
J. KRAFT */c<br />
Moderne reklame i 1930.
Stavanger Sparekasse<br />
Konf rabok<br />
(/5 paginerte sider)<br />
med<br />
Sfavanger Sparekasse<br />
(Bosted) /<br />
for<br />
/I<br />
e$r,rbp.--8
FIRE SFINX-HUMORESKER PÅ<br />
STAVANGERDIALEKT<br />
Ved forrige århundreskifte virket to morsomme skri-<br />
vende kvinner i Kristiania, den ene under pseudonymet<br />
«Fru Amalie Pettersen, født Schwanenflugel», den an-<br />
dre med dekknavnet «Sfinx». Begge utga gøyale, popu-<br />
lære bøker, som jeg i min ungdom - og mange med meg<br />
- var svært begeistret for. Sistnevntes borgerlige navn<br />
var Edle Hartmann Schjødt, født 1862 i Larvik. Språket<br />
var i høy grad sjargongpreget, og hennes historier pas-<br />
ser derfor naturligvis best å bli lest slik de foreligger,<br />
nemlig på østlandsdialekt.<br />
Men jeg fikk tidlig den id6 å oversette de av petitene<br />
som egner seg, til stavangerdialekt. Jeg har foreløpig<br />
valgt ut fire, som her presenteres:<br />
HAN SJARLES<br />
«Ja, her ska dåkker få se gutten min (sier den stolte mo-<br />
ren). Akkurat 5 månar va' 'an nå tirsdag så va', og sette<br />
ikkje guttongen alt bein onna seg, tror dåkker! Og bare<br />
se nå, kossen 'an hyppsa på seg. Ja, det e' ein flinke onge,<br />
det. Men så spis 'an så godt atte, reint så ein voksen kar.<br />
Ja, vil dåkker tru det, guttongen legge i seg to svere tal-<br />
lerkar med kålsuppa te middag, og ennå te kjydd og<br />
poteter og pibbarrotsos.<br />
Og 'an spise fisk, og 'an drikke kaffi, - a, skitt, det<br />
naua ikkje mer litt kaffi, å langtifra! Og sill, dåkker, jøss,<br />
e' 'kje guttongen så galen itte sill, atte auene hans står<br />
stive så pinnar på 'an om lørdagen, når det e' sill og<br />
graud, - og han fekte og mase både med armane og bei-<br />
nå, og synes i&je att 'an kan få det fort nok. Og flesk,<br />
dåkker! Han hålle di tjokke fleskabedane så trofast i<br />
hånnå som ein kar, og potte i mo'en så fort, så fort atte,<br />
ja, det går vorså et olja lyn. -Ja, friske, han Sjarles! Han<br />
har aldrig feilt så møje så bag på hånnå mi. Ja, litt maga-
syga nå og då, vett dåkker, det ska jo bådden ha, men det<br />
har jo ikkje någe på seg, for det så ska ud, det må ud.<br />
Forkjøla? Han Sjarles?? Ford6 om at han nyse??? Vett<br />
dåkker ikkje at det e' di friskaste bådnå, di så nyse?<br />
Nei, Sjarles har våre friske, han, heilt fra han kom te<br />
verå, og det va' endå'te -ja, dåkker kan'kje tru så kleine<br />
og liden han va' den gongen -ja, hu sa det, jormorå, at<br />
det va' reint et under at han livde, - men se på 'an nå, ja,<br />
der kan dokker se ka maden kan jørra. Han hadde det<br />
me det for ei ti' siden, att han va' 'kje goffer å spisa. Men<br />
så begynte eg å legga fadost på sjevene hans, og då sko<br />
dokker tro kossen de' jekk ner! Ja, han fekk ein abbetitt,<br />
guttongen! Og så får 'an bare nysilte melk, vett dåkker,<br />
og bryst med siå av, så han lie sandeligt ikkje någen nau!<br />
Nei, eg har 'kje visst av å hatt ei einaste urolige nått<br />
med han, eg, -ja, han våkkna jo klokkå 4 om morningen,<br />
de' jørr 'an. Men han e' så snille atte og ligge så stilt, så<br />
stilt, at det knette ikkje i han, når han bare får lov te å dra<br />
meg litt i håret då og då. Han tar ett og a'ent hårstråe om<br />
gongen, og så drar han te', og det synes han e' den besta<br />
moroå han kan tenka seg te. Ja, Sjarles e' min gutt, det. -<br />
Men heila nåttå sov 'an så han reint snorke, og når han<br />
våkne lide grann, så bare pott' eg tytten i mo'en på 'an, -<br />
ja, den tytten sin e' han vel gla i - ja, se bare på 'an kossen<br />
han ler, -ja, han sjynne allting, han e' reint omfram den<br />
pjokken. Han e' mesten som ein gammalle mann!<br />
Ja, du Sjarles, du e' 'kje någe glae i tytten din, du, e' du<br />
vel? Ska mamma ta 'an ifra deg, kanskje? Og je 'an te<br />
damå? Nei, du, det ska' eg slett ikkje. Tytten e' din te<br />
odel og eie!<br />
Ka va det nå eg sko ha sagt. Jo, nå ska dåkker hørra: I<br />
forbindelse med tytten, så pleie eg å tygga ein kavring,<br />
og blanna med litt sokker, og legg 'an i ei lidå fine filla og<br />
dypp 'an i litt søde fløde og bare stikk 'an inn i mo'en på<br />
'an, og då ro 'an seg så godt atte.<br />
Ja, Sjarles e' min gutt, det.<br />
Se nå bare på den h å så går der bårte med den vesle<br />
pynta pysen sin, bare se kor bleige og Meine og tander
Tegning av Olaf Culbransson.<br />
han ser ud. Ja, fine folk, di svelte nå ongane sine mange<br />
gonger, di e' så redde for å je di mad, -ja, eg veid om ei<br />
gromme frua som hadde ei tulla så døe bare forde atte<br />
hu fekk for lide mad i seg.<br />
Ja, e' det ikkje både synn og skam, dokker, folk så har<br />
flust opp av adle ting.<br />
Nei, di e' reint galne sådden, mange. Men ka ska di<br />
leva av, di stakkarane, når di ikkje får mad i seg? - Ma-<br />
den e' jo halla føå, så di seie.<br />
Nei, ikkje bytte eg mitt gudlabaden imod han bleigfi-<br />
sen der, nei ikkje om eg fekk tusen kroner på bordet!<br />
Nei, han Sjarles'en min, han e' gutten i røygen, han!<br />
Og aldrig e' han redde for fremmane, nei då! Det e' så<br />
det ska vera, allting, med han Sjarles.»
GULLUNGEN MIN<br />
Før, i gamle dager, fantes det koner som Livnærte seg<br />
med å vaske klær for folk. Nilla var en av dem. Forleden<br />
dag skulle jeg bort til henne for å høre etter noe tøy som<br />
forlengst skulle ha vært tilbakelevert. På lang avstand<br />
hører jeg stemmen hennes. Hun er, som vanlig, i gang<br />
med å «oppdra» sønnen sin, han Edvar:<br />
«Edvar, - hørre du ikkje, Edvar? Den traven! Ka mon<br />
han bestille nå? Edvar? Vil du se å komma deg opp or<br />
baljen, med di skitne beinå dine! Vil du -ja, nå ska eg<br />
komma å ta deg. E' det rektigt, synes du, å stå på den der<br />
måden, når mor di snakke te deg? Va' det ikkje deg så<br />
hadde om det fjera budet i relligion i går, ka? Huske du<br />
ikkje ka der står for någe om de så ikkje hedre sin fader<br />
og sin moder, så det kan gå dem vel, og de må lenge leve<br />
i landet? Ja, det e' nok best du begynne å tenke litt på<br />
det. Ka va' det du sa? Ja, nå sko han pappa hørrt deg.<br />
Bevare meg vel, sådden ein utidige onge. Ka tror du han<br />
pappa ville ha sagt om han hadde hørrt deg nå? Ka? Ka<br />
e' det du mokke om? Sei det ein gong te, om du våge. Ja,<br />
du Edvar, du Edvar, du komme nok ein gong te å sanna<br />
mine ord, det skal du få se på, det. Har du lov te det,<br />
synes du, å gjørra foreldrene dine så møje sorg og skam?<br />
Vil du se te å komma deg opp or stampen, eller ska eg<br />
--ja, du vett ka det e' for någe så står bag speielen. Bare<br />
ta deg i akt, du! Hørrte han pappa deg nå, så tenke eg du<br />
fekk.<br />
Vil du se te å få trekt beinå dine vekk fra det skitna<br />
sølevattene'? Vil du? Du vil ikkje, seie du. Eg ska gje deg<br />
«vil ikkje» ein a'en plass, eg. Ja, han pappa ska nok få<br />
veda kossen du e'. Eg tenke det e' best du komme på<br />
poltikammerse' med ein gong, eg.<br />
Vil du ta beinå vekk, seie eg. Du skamfere di nye sko-<br />
nå dine. Fy, skamme deg, Edvar. Nei, magen te gutton-<br />
ge. Og så forkjøla så du bler i det våda vattene'. Så ska<br />
me kosta dokter på deg, og begravelse og abbotek og
allting. Ja, du sko hatt, du! Vil du ta vekk beinå? Men<br />
Edvar, e' du reint spinngalen? Ka e' det du seile med i<br />
det sølevattenefl då? Jyss, bevar' oss, tror eg ikkje det e'<br />
han pappa sine tøfler, så guttongen rett og slett har toge<br />
i brug te seilebåd. E' du reint ifra vedet nå, Edvar? Ka?<br />
Vil du se te å komma bårt med tøflene? Edvar, står du<br />
å jeibe te di eiå mor? Ka tror du at Gud så ser alt, seie te<br />
det, då? Kor tror du, at du komme hen når du gjørr såd-<br />
den någe? Ka tror du forresten han far ville ha sagt om<br />
han hadde sitt deg nå? Sjekke du og? Edvar, Edvar, ka<br />
tror du det ska bli te med ein sådden ein, så deg, som<br />
ikkje eingong har rispekt for si eiå kjødelige mor, så har<br />
fydt deg te verdå med smerte? Kan det ble folk av slikt,<br />
tror du? Trampe du med beinå dine te mor di? Eg ska<br />
lera deg, eg! Din travonge!<br />
Ja, nåde deg, Edvar, om du nå skvette på vaskå mi, så<br />
henge der på snorå, nåde deg, seie eg! Edvar, vil du se te<br />
å ta opp det blåa forklee' så du har reve ner for meg? Sa<br />
du någe? Ja, når han pappa komme, så ska han sandeligt<br />
få veda kossen du har båre deg åd. Så tenke eg du får, eg.<br />
Edvar, ka e' det du bestille der? Går han ikkje verke-<br />
ligt, så sant så eg står her, og grise ud frøken Pedersen<br />
sine fine linneder med den svarte kålbeden! E' du reint<br />
fra sans og samling i dag, då, eller ka betyr dette herane<br />
for någe? Ka tror du at den fina frøken Pedersen vil seia<br />
om det når eg komme te 'na med vaskå? Ja, du tar gjed-<br />
na levebrødet ifra mor di, du bryr deg ikkje om det, du.<br />
Å nei, då! Så kan du pent få eda brød uden smør og drik-<br />
ka vatn te maden, istedenfor nå, då du får kveidebrød<br />
med meirismør og nydelige, fine kaffi med kremfløde<br />
oppi. Kor tror du at sådden någe komme ifra, du? Tror<br />
du det komme dettanes ner fra skyene kanskje, heller ka<br />
meine du?<br />
Nei, Edvar, e' du reint - reint - - stikk' 'an ikkje likså-<br />
godt kjeppen inn imydlå blondene på onnebokså te fru<br />
Hermansen. Vil du la vera å røra di! Nei, nei, nei, nei,<br />
men Edvar, Edvar! Står 'kje guttongen liksågodt og drar<br />
på seg den fina blondebokså! Har du sitt på magen!
Trøste meg, eg bler heilt ulykkelige, eg. Ka tror du hu vil<br />
seia når hu oppdage' det?<br />
Edvar, vil du vera så grusomt stygge med mor di?<br />
Konne du ikkje finna på någe nyttigare å ta deg te, enn te<br />
å søla på det reina tøyet for meg? Edvar, eg ska seia deg<br />
ein ting, eg, ka trur du det e' for, at eg har fydt deg te<br />
verdå, eg og far din? Trur du det e' bare for fornøyelsens<br />
skyld, kanskje? Heller tror du det e' forde atte du ska<br />
konna gjørra så møje ugagen så du bare har lyst te? Ka<br />
seie du? Tror du 'kje heller det e' for det atte du ska ble et<br />
godt menneske og gjørra dine foreldre glede og Gud<br />
era? For du ska huska på atte han ser adle ting så skjer,<br />
han. Det kan 'kje skjulast for hans auer, ikkje at ein spurv<br />
falle te jordå eingong!<br />
Ska du gå te 'na bestemor, seie du, og fortella at eg<br />
skjenne på deg? Kadle du det for skjenning, du, atte eg<br />
formane deg te det så rett og rektigt e'? Ja, gå te bestemor<br />
di, qu, og hels 'na fra meg og spør 'na om at hu någen<br />
gong har - - Nei, jysses, Edvar, eg bler ulykkelige, eg,<br />
hvis atte du stikke hål på skjortå te Larsen. Va' der hål<br />
før, seie du? Å ja, det e' hål i hål, heila greiå. Og sådden<br />
någen kadle seg for bedrefolk! Eg ville ikkje gå med det,<br />
om atte - nei, ikkje om atte eg - -. Men gå bare te beste-<br />
mor di med ein gong, du, - eg e' gla'e atte hu ikkje e' mi<br />
mor, kan du helse 'na fra meg å seia.<br />
Ka e' det du pynska på å gjørra nå, Edvar? Edvar, du<br />
må for all del ikkje røra slibesteinen! Det e' fort gjort å<br />
skamfera hånnå!<br />
Edvar, hørre du ka eg seie? Du kan ganske forderva<br />
deg. Ja, eg ska ta deg, eg, din røvarsonge, hvis du ikkje<br />
ser te å pitla deg vekk fra slibesteinen, og det på fyganes<br />
flekken.<br />
Ka ska det bli te med deg, tror du? Du slutta 'kje, du,<br />
før du enne på tukthuset.»<br />
I samme øyeblikk får den ordrike mor Nilla 0ye på<br />
meg, som innfinner meg for å etterlyse den innleverte<br />
«vasken» som etter avtalen skulle vært ferdig for lenge<br />
siden, og fortsetter:
«Spør bare den fina fruå der om at eg ikkje har rett. Ja,<br />
der kan du hørra, Edvarden min, når atte ei fine frua seie<br />
det, så må du vel tru det? Ja, stakkars Edvarden min, han<br />
e' litt vilter av seg, men han e' nå så inderligt go'e, den<br />
gutten, når ein bare skjynne å ta 'an på rette måden. Der<br />
finnes ikkje vondt i 'an, nei då. Men me har jo formant<br />
'an og formant 'an, eg kan gjedna sei fra han kom te, - å<br />
ja, der e' møje gle'a med bådden. Og sånt selskab, Dok-<br />
ker! Eg seie titt, eg, atte den mektigaste bølgå i verå, det<br />
e' morsbølgå, hu slår høgast av adle.<br />
Edvarden min, ikkje rør nå tøyet då, gullongen min,<br />
så ska du få någe godt av meg siden. Så la nå tøyet henga<br />
pent på snorå.<br />
Men ka fekk du av den snilla fruå? Meine eg ikkje det<br />
e' ein femtiøring, ja, det blir vel stas! Bokke du pent og<br />
seie takk nå, godgutten min? Nei, den pena hånnå, vett<br />
du. Så ja, det va' flinke gutt, det. Eg seie allti' det, at den<br />
komme ingen vei, så ikkje har fått ein go'e oppdragelse.<br />
Ka ska du gjørra med den femtiøringen, då, gull-<br />
ongen min? Ska du legg 'an på sparebørså di? Va' det<br />
ikkje det du ville seia? Ja, det va' forstandige gutt, det.<br />
Fruå har 'kje gitt deg pengar for det atte du ska gå å sløsa<br />
di bårt på någe hennesløysa.<br />
Ja, om adle folk tenkte litt merr på å spara te alder-<br />
dommen komme, og de dage om hvilke vi må sige, at de<br />
behage mig ikke, å ja, å ja!<br />
Ja, vaskå komme eg med imårå kveld. Men fruå må<br />
unnskylda så møje at der har komt et par rustflekkar på<br />
den stysste damaskdugen. Men her hos meg har de ikkje<br />
komt på, så de må ha våre der på forhånd. Så va' der<br />
någe eg ville få lov å spørra om. Om fruå har någe imod<br />
at eg tar med meg ein av blomstrane mine, når eg kom-<br />
me med vaskå. Det e' bare ein simpel fuksia, - eg har<br />
såddennågen enfoldige blomster, eg. Men hvis atte te eg<br />
kan få lov å gje 'an te fruå, så kan Dokker se at han har<br />
knoppar på flerne plasser, og avleggerar i mengdevis.<br />
Men han e' jo så simpel, så simpel. Men han e' gitt av et<br />
godt hjerta, og det e' rart med blomster, det e' nå blom-
ster ligavel. Ja, du va' heldige, du gullongen min, så fekk<br />
pengar av den snilla fruå.<br />
Men se, der ude på gadå, den onge gutten så komme<br />
sjanglanes så fodle, så fodle. Tenke seg te atte han og har<br />
ei mor så sidde og sørge øve han! Ja, der e' møje sorg i<br />
verden, det e' jo syndens sold, det, å ja, å ja. Gud styrke<br />
og bevare både meg og Dokker og adle i hob.»<br />
«Kor e' du henne, for svarte?» lyder en grov røst inne<br />
fra huset. «Kaffer har du iaje huskt på det eg sa? Ka har<br />
me ei kjering te, når hu ikkje kan huska på den ringaste<br />
tingen? »<br />
Da får mor Nilla en lukket munn et øyeblikk, og den<br />
«snilla fruå» lister seg vekk, mens «gullongen» piler<br />
over til snobå med femtiøringen sin. Så noen hjelp til<br />
hans alderdom blir den dessverre ikke.<br />
MAN KORNELIUS<br />
Madam Eliassen og madam Jonsen sitter på trappen og<br />
prater. - Å ja, sier madam Eliassen, det e ein stri før ein<br />
får di ifra seg. Men jammen synes eg ikkje det va ganske<br />
rart, då han Kornelius jekk avsted i mårres. Han har fått<br />
seg plass, vett dåkker, på kontore' hos Bru og Ånesta, di<br />
så drive den fine grosserarforretningen på Breialmen-<br />
ningen, ja, di e kjende nok øve heile byen, di fålkå. Og<br />
rektig snille sjefar har di or på seg for å vera mod perso-<br />
nalet sitt.<br />
Eg kan 'kje nettopp seia eg vett det, men eg tvile ikkje<br />
på at det e sant. Og e bare han Kornelius hallparten så<br />
vell tjente me' di, så di blir me' han, så har det sandeligt<br />
ikkje någen nau. For eg trur nok eg våge å seia det uden<br />
å rosa mitt eie baden, at bere og flinkare gutt ska ein få<br />
lov te å leida itte. Han e vorså ein gammalle mann, han.<br />
Ja, han e så eneståanne atte. Ja, det seie eg så e hans eien<br />
mor.<br />
Ja, den gutten - nei, ingen kan tru kossen han har vå-<br />
re. Han va' kje som andre bådden han, ser dåkker. Al-
Tegn ing av<br />
Olaf Gulbransson.<br />
drig at han, sådden så di andre ongane i gadå, ville je seg<br />
te å slåsst og grisa seg te, nei, han ville helst sidda inne,<br />
han, og lesa i någe, når han hadde någe, og jamen hållt<br />
eg ikkje
dagen, og aldri så fort e an udanføre dørene, han Olof,<br />
før han e så sjeden at det ikkje e muligt å se ka han e gjort<br />
av. Ikkje at han e usjikkelige på någensomhelst måde,<br />
han Olof heller, nei, han e så goe den gutten og, at det e<br />
fele greier. Men han e merr lige faren på mange mådar,<br />
mens han Kornelius slekte merr på mitt fålk. Det e 'kje<br />
på langt ner den hushyggå me' han Olof som me' han<br />
Kornelius. Han va 'kje store pjokken før han sa te meg,<br />
atte når eg bler rige, mor, sa han, så ska du sleppa å slida,<br />
og du ska få kaffi og kveidebrø' med ekta meierismør på<br />
sengå kver bidige morning, sa han.<br />
Og han va 'kje store kroppen då han fekk ros av bi-<br />
skoppen på overhøringå. Han klapp' an på håve, og så<br />
sa han det, biskoppen, at eg sko ikke ha någe høgare<br />
ønske enn atte prestane mine konne tingå så godt, sa<br />
han. Og det va 'kje småtteri han blei hørte i, kan dåkker<br />
tro, for det va ennå heila det deranne vonna om jenfø-<br />
delsen og fornydelsen og alt det vrina bagerst i bogå. Ja,<br />
og så skreiv 'an ei skrift, så va som den finaste trykk, me'<br />
store svingar og greier.<br />
Ja, og så nydeligt så han kunne synga! Ja, det va reint<br />
så et syn å hørra 'an synga, og tror dåkker ikkje at gutt-<br />
ungen hadde lert seg sjøl å spela på trekkspel, og jissa<br />
kor gammalle han va då? På det tålta året, det e så sant<br />
så eg sidde her. Og sådden ein medfølelse han hadde<br />
både me' mennesker og dyr. Han va 'kje i stann te å se ei<br />
flua pinas. Ein gong kom han draganes me' ei lidå skar-<br />
vebikkja så hadde vont i beine og ville ha meg te å legga<br />
graudomslag på 'na.<br />
Så kan eg huska ein kvell, eg hadde fått åbne fydder<br />
av å stå og vaska, og eg måtte je meg reint og ligga et par<br />
dager. Så kom han vesle Kornelius bårt te sengå og glan-<br />
te på meg me' de store auene sine: «Kossen e det mer<br />
deg, mor mi?» Og han va vel ikkje merr enn åtta-ni år<br />
gammalle. Ein kunne snakka me' han som me' et gam-<br />
malt menneske. Ein gong fant han håndveska te ei fine<br />
frua, og då fekk han to kroner i finnarlønn. Men tror<br />
dåkker at han sløste di vekk, så tar dåkker feil. Å nei,
han kom te meg me' kvert øre. Og sådden et skarpt aua<br />
han har te å finna firkløver! Og så troskyldige så han e.<br />
Kom han ikkje her og spurte meg koffer det bare va hu-<br />
kattana så fekk ongar. «Jo, for det atte di e så møje snill-<br />
are,» sa eg, «enn hannkattane.» Ka aent sko eg vel seia te<br />
badne?<br />
Og så e han sanndrømmanes. Drømte han ikkje her<br />
forleden at håve hans va så follt at det yrte og krøyb.<br />
Dåkker vett nå vel at det betyr pengar? Og ganske rek-<br />
tig, dagen itte fekk han fem og tyve øre av ei dama så<br />
han hadde gått æren for. Mange andre ting har slått te på<br />
same måden.<br />
Ja, får han bare behålla helså, så greie nok han seg!<br />
Goe te sjikka seg mydlå fålk e han og, og det e ingen<br />
liden ting.<br />
Nå e 'kje eg akkurat av den sorten, så skrøyde av mitt<br />
eget, men det må eg ha låv te å seia, ennå eg e hans egen<br />
mor, atte den gutten e verkeligt ein av di sjeldne!<br />
TYRANNEN<br />
Moderne kvinnesakskvinner og likestillingsforkjempe-<br />
re vil neppe være overbegeistret for innholdet i denne<br />
humoresken, selv om replikkene er lagt i munnen av en<br />
kvinne, riktig nok for uendelig mange år siden, noe som<br />
får tjene som unnskyldning. I den tiden kunne man tilla-<br />
te seg å skjemte med den såkalte kvinnediskriminerin-<br />
gen, som vel til alle tider har eksistert, endog i moderne<br />
kulturstater og ikke bare blant fjerntliggende, primitive<br />
folkeslag. Forfatterinnen av «Tyrannen» har satt som<br />
motto: «Kvinne, husk, det er meg som er herre i huset,»<br />
sa skredderen, han krøp under bordet.<br />
Han har meget bestemte meninger, min venn Petter-<br />
sen. De er bestemt av hans kone! Han kan være så pussig<br />
med sine små spredte betroelser.<br />
«Eg sjynne ikkje det, eg,» kan han si, «at hvis ikkje<br />
kvinnene frir en gang imydlå, kossen då enkelte ekte-
skaber i det heila tatt kan komma i stand? E det ikkje<br />
rart, dåkker, at den fysste dumheten ein mann gjørr når<br />
han e blitt et fornuftig menneske, det e å gå hen å gifta<br />
seg? Og så ska eg sei dåkker ein ting te, og det e, at av to<br />
kvinnekandidatar ska du velga den så ikkje vil ha deg.<br />
Og e det ikkje rart, dåkker, at ein allti e mest glae i den<br />
som minst fortjene det? Akkja, akkja, det e vel derfor<br />
Gud skapte kvinnen, fordi det va for godt for maen å<br />
vera aleina. Ja, ikkje så å forstå, ein gammale pibbar-<br />
svenn kan nok vera ein tosk han og, men det har den<br />
fordelen at han ikkje så titt bler minde om det. Kvinnen<br />
sitt kall e underkastelse. Men te gjengjell så får han ikkje<br />
ha si meining i fred eingång. Men eg e lure eg, ser dåk-<br />
ker, for eg beholde meiningane mine for meg sjøl, eg, så<br />
e det ingen som kan nekta meg retten te å ha di.<br />
Hu e jo både kloge og fine, kjeringå mi, men ein ting<br />
kan hu ikkje fatta, og det e ka eg ska me' lommapengar.<br />
Me kunne ha det så bra, bare at hu ikkje va så uforskam-<br />
ma. Vett dåkker ka hu sa for någe i går? Jo, du e 'kje<br />
eingong kloge nok te å skjynna din egen dumhed, sa hu<br />
forsyne meg, - stikk den!<br />
Ja, når eg bare kunne skjynna koffer hu e så nertrykte<br />
og pygren stytt og stadigt, kjeringå mi. Kaffi får hu på<br />
sengå om morningen og tri goe måltider om dagen, og<br />
ellers alt det hu bare pega på med fingen. Men her for-<br />
leden dag blei hu så sinte! Det va jebursdagen min, og så<br />
hadde hu forert meg ein brevåbnar av syllplett. Då tog<br />
eg mod te meg og spøkte litt med 'na - for det va jo jib-<br />
bursdagen min, den eine i året. Og så sa eg det -ja, ikkje<br />
for vondt, forstår dåkker: «Men kjera deg, kånå mi du e<br />
jo brevåbnaren min,» sa eg og klappte 'na litt på ryggen.<br />
Ja, for hu åbne adle brevene så komme te meg, ser dåk-<br />
ker. Men då sko' dåkker sitt på lyn og torna -å jøssbeva-<br />
remegvel!<br />
Og mens me ennå va forlovte -ja, at di kan forandra<br />
seg sådden! - Ja, hu va så ei dua! Som han sa, ein av<br />
kameratane: «Eg skjynn' ikkje kor det bler av adle di sø-<br />
de unge pigene,» sa 'an. «Eg ser bare gamle, sinte kjer-
ingar, eg,» sa 'an. Akkja, akkja, någen forlovelser enne<br />
lykkeligt, andre enne med ekteskab. Ha, ha, som han sa<br />
kusken te Jensen, då han blei spurte om han va gifte:<br />
Neidå, sa 'an, disse riftene så eg har i ansiktet skrive seg<br />
fra då eg kveltra med vågnå. Ja, ja! Nei, men i går va hu<br />
goe den litle jentungen vår. Kånå mi hadde kjypt seg ein<br />
galante silkejumpers, og så sko hu belera tullå då, lik-<br />
som. Og så sa hu, at tenk, denne silken her e komt ifra<br />
ein ganske liden orm, sa 'u. Jentungen grunna på dette<br />
her då, og så spurte hu: «E det han pappa du meine?»<br />
Ha, ha. -Ja, då måtte eg le ein hjertelige ein.<br />
Så va det ein dag hu sa någe te jentungen, eg huse<br />
ikkje ka, men eg kom til å seia det: Nei, det e 'kje sånn, sa<br />
eg. Og vett dåkker ka jentungen svarte meg? Joho, det e<br />
sånn, sa hu, for når mamma seie at det e sånn, då e det<br />
sånn, sjøl om det ikkje e sånn, sa 'u. Ja, hu e kvikke i<br />
tankegangen, den tyttå.<br />
Dåkker sko forresten hørt ka han little Nilsemann sa<br />
her forleden dag, itte han hadde hørrt morå kjeggla med<br />
meg. «Du pappa,» spurt' an, «viss atte te at ein liden gutt<br />
e' rektigt snille og lydige, behsve han då plent å ble gifte<br />
når han bler store?» spurt' an.<br />
Hermed er det på tide å sette munnkurv på Tyrannen,<br />
selv om Sfinks lar ham fortsette en stund til.<br />
DELLERIN'S<br />
Er der<br />
6 eller 7<br />
stykker<br />
Foriang altid<br />
Pellerinc Margarin<br />
Sc fast<br />
nogcn<br />
aieblikke<br />
o de vil<br />
Borandre<br />
I I<br />
Et morsomt reklamekort med den cforanderlige* illustrasjonen.
Humoristen, øverst som sjdf0r uten sertifikat, men med passasjerer i<br />
luksusbilen, Ål i Hallingdal 1943; nederst som Napoleon Bonaparte<br />
ved Bjorheimsvatnet i 1956.<br />
70
SJOBLOMS<br />
AVSKRIVNINGSKONTOR FEIRER<br />
10-ÅRS JUBILEUM<br />
og innehaveren nytter høvet til å skrive sine<br />
memoarer<br />
«Ha - ha - ha - - » Børstefabrikant Skaftenkost kommer<br />
stormende inn på kontoret. Han skyver hatten bak i nak-<br />
ken og ler så hjertelig at verken jeg eller de tilstedevæ-<br />
rende kunder kan unnlate å bli smittet.<br />
«Hva er det egentlig De finner så rasende morsomt?»<br />
spør jeg, og blir plutselig alvorlig. «Det skulle vel aldri<br />
være meg - byråsjef Malvin Sjøblom - som De holder for<br />
narr? »<br />
«Ha - ha -ha - - » fortsetter børstefabrikanten.<br />
«Ha - ha - ha - » istemmer jeg idiotisk. Flirer han av<br />
meg, så flirer jeg av ham! Øye for øye, og tann for tann.<br />
«Nå må De være så vennlig å fortelle hva grunnen er<br />
til Deres høyst besynderlige opptreden,» sier jeg da han<br />
har ledd så pass lenge at det vil være på sin plass å kom-<br />
me til saken. Ja, for mannen har selvsagt ikke kravlet<br />
opp de 15 trappetrinnene bare for å få seg «ein billige<br />
lått».<br />
«Ha - ha - ha - - Jo, herr Sjøblom, jeg synes det er så<br />
komisk å tenke på at her kommer vi - kvinner og menn<br />
- akkurat lik verpesyke høns - -<br />
«Som hva, sa De?»<br />
«Som verpesyke høns. Vi har strevd og strevd med å<br />
klekke ut et egg - - >><br />
«Egg? Men - - -<br />
«Egg, ja. Åndelige egg, skjønner De - - .n<br />
«Nei, det skjønner jeg virkelig ikke.»<br />
«Jo, åndelige egg, eller dikt som de kalles. Så møtes vi<br />
altså her hos Dem og slipper egget. Plopp - - -<br />
«Hva? »<br />
«Plopp, sa jeg. Og i neste øyeblikk ligger egget - eller
diktet - i hånden Deres. De skal lage eggedosis av det,<br />
forøke det - -<br />
«Mangfoldiggjøre det, mener De.»<br />
«Nettopp. De driver med andre ord en slags<br />
utklekkingsanstalt. Alle de verpesyke hønene tropper<br />
opp her og legger fra seg. Ha - ha - ha - - Tanken er så<br />
kostelig at jeg kan le meg kvekk i hjel.»<br />
Det virker kanskje noe fjollet, dette, men i grunnen<br />
har han rett, filosofen -ja, for filosof må han sies å være,<br />
den gode Skaftenkost.<br />
Plutselig står det klart for meg hvilken ansvarsfull<br />
stilling i samfunnet jeg har som innehaver av den ånde-<br />
lige utklekkingsanstalten som i daglig tale bærer det for-<br />
dringsløse navnet<br />
AVCKRIVNINGSKONTOR<br />
- eller «Avskrivningsbureau» som de skrev det for noen<br />
år siden.<br />
Jeg har et slikt «bureau» på min samvittighet, har hatt<br />
det i ti lange år, og må det derfor være meg forunt å be-<br />
trakte meg som litt av en fagmann på området.<br />
De ti årene som er gått siden den beskjedne starten,<br />
har slett ikke vært grå og triste, som en uinnvidd gjerne<br />
skulle tro.<br />
Selvsagt er det mye «negerarbeid» som må utføres,<br />
noe som for en utpreget individualist ofte kan være gørr<br />
kjedelig. Men ellers er arbeidet svært avvekslende og gir<br />
utøveren anledning til å treffe en mengde ulike mennes-<br />
ketyper som gjør «hver dag ny».<br />
Jeg har tenkt å feire jubileet ved å gi ut disse enkle<br />
memoarer, og dessuten arrangere en offentlig minne-<br />
forestilling i byens teater. Dessverre er mangt og mye<br />
gått i glemselens bunnløse osean. Ellers må jeg jo være<br />
overmåte forsiktig i min behandling av stoffet, slik at jeg<br />
ikke risikerer å komme i kasjotten på grunn av injurie-<br />
rende betroelser. Saken er nemlig den at et avskriv-<br />
ningskontor ifølge sin art nødvendigvis må iaktta den
strengeste diskresjon. Vi får så mange rent personlige<br />
ting å ta oss av at vi er nødt til å holde munn.<br />
Etter disse, etter fattig evne noenlunde velvalgte, inn-<br />
ledende gloser, tenker jeg vi begynner med<br />
STARTEN<br />
Den var, som allerede nevnt, beskjeden. Skjønt folk som<br />
den 1. oktober 1933 leste annonsene i byens aviser, måtte<br />
jo få et annet inntrykk. Kanskje noen ble imponert, mens<br />
andre nok syntes jeg var en tanke dristig.<br />
Som alle unge himmelstormere mente jeg imidlertid å<br />
kunne litt av hvert - uten at jeg egentlig hadde grunn til<br />
å betrakte meg som fagmann på noe område. Men for-<br />
holdene hadde nå engang gjort det slik at jeg- mitt pasi-<br />
fistiske livssyn til tross - fant å måtte kjøpe meg en ka-<br />
non og begynne for meg selv.<br />
Jeg leide et lite kjellerhål inne i et gårdsrom for fem<br />
kroner måneden, lys inklusive. Det siste var ganske vik-<br />
tig, for på grunn av det evige mørket som hersket i «hå-<br />
let» måtte jeg nytte kunstig belysning hele dagen, som-<br />
mermånedene ikke unntatt!<br />
En gutt som var atskillig yngre enn meg (og jeg var<br />
ingen olding, gudbedre) påtok seg å lage reklameskilt i<br />
samsvar med annonseteksten. Men da skiltet omsider<br />
var ferdig og med møye og besvær opphengt over por-<br />
ten, viste det seg å være så ubeskrivelig heslig at husei-<br />
eren skånselsløst utstedte en forordning med øyeblikke-<br />
lig virkning, der det ble pålagt meg å fjerne den skjem-<br />
mende sinkplaten. Om byen ikke nettopp kunne rose<br />
seg av å være begunstiget med et særlig våkent og hand-<br />
lekraftig skjønnhetsråd, så ville det sikkert nå krype ut<br />
av hiet og få anfektelser, ble det framholdt. Og da jeg<br />
aldri har hatt til hensikt å skade medskapningene mine<br />
(aller minst noe så bedårende som et skjønnhetsråd),<br />
varte det ikke lenge før jeg tok forordningen ad notam.<br />
Så det der var i grunnen «en skitt historie».
KONTORETS INVENTAR<br />
besto av mitt private skrivebord i dragestil, en vaskeser-<br />
vant av tre på tre bein, for ikke å si trebein, laget på sløy-<br />
den i sjette klasse på folkeskolen. Servanten tjente som<br />
skrivemaskinbord. Men for at hele stasen ikke skulle<br />
ramle i golvet (hva den forresten en gang gjorde), måtte<br />
jeg tjore den til veggen med en solid hyssing.<br />
Det viktigste av alt - skrivemaskinen, var en brukt li-<br />
ten tingest som jeg hadde gitt seksti kroner for hos en<br />
smart subagent. Duplikatoren var en enkel norsk mo-<br />
dell som jeg hadde oppdaget på en varemesse. Foruten<br />
disse større gjenstandene rådde jeg over blekkhus,<br />
penn, blyant, «dabbe», stempel med tilhsrende sverte-<br />
pute, et lite viskelær og Aftenbladets kjempedigre «Kart<br />
over Europa». Det var vel det hele.<br />
Så gikk jeg da til «kontoret» for fsrste gang (med en<br />
mappe under armen), satte meg ved skrivebordet og<br />
ventet med spenning og gru på den første «klienten».<br />
Det varte og det rakk før han kom. Like før jeg skulle<br />
gå hjem om kvelden den andre dagen, kom det en ung<br />
mann med et blankt papirark i neven. Han skulle ha<br />
avskrevet en søknad til politimesteren i løpet av noen få<br />
minutter.<br />
Død og plage, her gjaldt det å bevare fatningen! Jeg<br />
var alterert som en jaget harepus, men søkte å gi det ut-<br />
seende av at jeg ikke hadde gjort noe annet i mitt hittil<br />
troskyldige liv enn å skrive søknader. Når mannen tilsy-<br />
nelatende hadde vært så forutseende å ta med seg papir,<br />
var grunnen utelukkende den at han skulle ha en spesi-<br />
ell sort, og ikke - som de infame leserne tror - fordi han<br />
regnet med at jeg ennå ikke hadde fått anledning til å<br />
anskaffe en sånn luksus som brevpapir. Det hadde jeg<br />
nemlig vært forutseende nok til å gjsre. (Bæ!!) Blant an-<br />
net hadde jeg tatt risken og kjøpt en hel pakke (500 ark)<br />
«cyklostyle» og minst 4-5 stensiler. (Lite ante jeg vel den<br />
gangen at jeg senere skulle foreta papirbestillinger på
opptil 30.000 ark i slengen, og samtidig ta imot stensil-<br />
sendinger for flere hundre kroner. Men nok om det.<br />
Jeg satte «klientens» papir i maskinen. Slo på tastene:<br />
Til Politi<br />
Så langt gikk det feilfritt. Men heller ikke lenger.<br />
Da jeg langt om lenge var kommet omtrent halvveis i<br />
det første avsnittet, fant jeg det ikke tilrådelig å ødeleg-<br />
ge resten av det kostbare arket.<br />
Jeg sa «Fanken», eller noe i den stilen,
Regnskapet den første måneden så slik ut:<br />
INNTEKTER:<br />
Diverse rundskriv kr. 10,50<br />
Bokfaring
fløkte skatteproblemer. Jeg spilte visst rollen upåklage-<br />
lig bra, gjorde meg passe verdig og svarte «ja» og «nei»<br />
og «så vidt jeg kan forstå - - D, og så videre i den duren.<br />
Det er ganske pussig, men når jeg i dag - med ti års<br />
rutine - får ukjente problemer til behandling, opptrer<br />
jeg langt mer forsiktig enn den gangen jeg var helt fersk.<br />
Men det er nesten en dyd av nødvendighet for en kon-<br />
sulent å gi det utseende av at han er ekspert. Dersom<br />
han vakler, røper tvil, mister nemlig klienten tilliten, og<br />
det er jo ikke bra! Selvsagt vil jeg dermed på ingen måte<br />
anbefale bløff i noen form, men hvis konsulenten er i<br />
besittelse av et sunt folkevett, kan resonnere fornuftig<br />
og i tillegg hertil har en del allmennviten, vil han kunne<br />
greie oppgaver som kan synes å være temmelig vrange.<br />
Og et avskrivningskontor får de mest forunderlige opp-<br />
drag.<br />
i<br />
For å få litt fart i sakene, besluttet jeg å gi ut et rekla-<br />
meblad, som skulle spres i et opplag på 10.000. Da jeg jo<br />
nødig ville tape penger på den affæren også, sendte jeg<br />
skriftlige forespørsler til alle byens forretninger hvis fir-<br />
manavn begynte på S (Spekesildcentralen, A/s Såpeko-<br />
keriet, Selleridyrkernes Salgskontor, Syversens Snope-<br />
butikk, Slakter Spekelår og så videre). Bladet skulle<br />
nemlig hete
er sant, kunne planen gjennomføres, ville det utvilsomt<br />
bli liv og virksomhet i en verden som nettopp sukker<br />
under mangel på fritt, sprudlende liv. En klam neve har<br />
likesom tatt tak i produksjons- og omsetningslivet. Men<br />
julen stimulerer. Derfor imøteses denne høytiden med<br />
udelt glede av alle dem som har noe å frambringe og<br />
selge . . . »<br />
Ved siden av noen små vitser bød side 2 og 3 på en lett<br />
kryssordoppgave og en såkalt «tålmodighetsprøve»,<br />
som gikk ut på å telle hvor mang S-er det var medgått til<br />
oppsetningen av S-bladet. Av det øvrige, «lødige» inn-<br />
holdet nevnes følgende poem av redaktøren:<br />
Når mot julehelg det li'r,<br />
da det liv i leiren blir, -<br />
det er hundre tusen ting som da skal gjøres.<br />
Df-r skal bakes ditt og datt,<br />
for til jul en trenger mat!<br />
Etter penger i en sådan tid det spørres.<br />
Og presanger kjøpes skal:<br />
Lillemor vil ha en ball,<br />
vesle Olemann, han ønsker seg en tromme.<br />
Tor vil være voksen mann, -<br />
gå med kniv - det fordrer han -<br />
i sin ene, meget dype bukselomme.<br />
Så skal mor og far ha sitt,<br />
tanter, onkler også litt,<br />
og kusiner, fettere og mange flere.<br />
--<br />
Men det er 'ke bedre vel<br />
for en stakkars ensom sjel<br />
som har penger nok, men slettes ingen kjære!<br />
For å få bladet planmessig og samvittighetsfullt dis-<br />
tribuert, averterte jeg etter to gutter for en ukes jobb.
Resultatet av annonsen var en lang kø av halwoksne<br />
gutter, som etter hvert fylte hele gårdsrommet. Det var i<br />
en tid da ledigheten blant den oppvoksende slekt var<br />
enorm, så det gjaldt å nytte enhver sjanse.<br />
To pengesedlerpa henholdsvis 1921 og 1923. Den ene er en tysk milli-<br />
on-mark, den andre en russisk, pålydende 50.000 rubler. Mynthandler<br />
Knud E. Frost kan fortelle at en gammel mann en gang hadde nevnt at<br />
det i de problematiske inflasjonsårene etter første verdenskrig kom en<br />
russisk båt til Stavanger. Mannskapet fikk ikke lov til å gå i land. De<br />
hadde imidlertid stort behovfor nær sagt alt mulig, og prøvde å få tak i<br />
aktuelle ting ved hjelp av disse pengesedlene som de leverte over rekken<br />
i rikelige mengder. Det virket unektelig imponerende med de skyhøye<br />
valørene, men i virkeligheten var sedlene praktisk talt verdiløse. Det er<br />
de også fremdeles, men unektelig artige å være i besittelse av for sam-<br />
lere.
Jeg var forberedt på et større innrykk, så jeg hadde på<br />
forhånd alliert meg med min gode venn Niels. Han var<br />
interessert i at det gikk mitt foretagende vel, og var villig<br />
til å gjøre sin innsats. Ved denne anledningen bestod<br />
innsatsen i å agere sekretær og dørvakt. Han åpnet dø-<br />
ren og sa «Vær så god, neste!», hvorpå han satte seg ned<br />
og noterte søkernes navn og adresse og andre opplys-<br />
ninger som sjefen personlig behaget å ønske om den en-<br />
kelte. Det virket fryktelig vidløftig og kunne neppe unn-<br />
late å gjøre et uutslettelig inntrykk på alle ungdommene<br />
som stod foran porten til arbeidslivets nesten uoppnåe-<br />
lige eventyrslott. Ville porten denne gang åpnes for<br />
dem? Skulle de virkelig oppleve å tjene sin første tier?<br />
Spenningen var stor.<br />
For oss som hadde avgjørelsen i våre hender, var det<br />
slett ikke så liketil å finne de rette. Vi drøftet situasjonen<br />
meget grundig da vi omsider syntes vi hadde tilstrekke-<br />
lig mange tilbud, og derfor kunne sette oppslag på dø-<br />
ren om at<br />
«Stillingene er besatt».<br />
Det var de aldeles ikke. Men vi greide omsider å sam-<br />
le oss om to som måtte kunne være kvalifisert til å om-<br />
bringe de innholdsrike reklameblad: Den ene en nybakt<br />
underoffiser, som stilte seg i giv akt for den mest betyd-<br />
ningsløse henvendelsen, den andre en fotballspillende<br />
gutt med solid merkantil utdannelse. Sikkert var det<br />
mange med enda større kunnskaper, men det må da<br />
fordundre meg være grenser!<br />
Så spredtes da disse julebladene rundt omkring i<br />
hjemmene. Dessverre lå nettopp isen fin og blank på<br />
Mosvatnet i de dagene, så ryktet visste senere å fortelle<br />
at en del av opplaget for den mest lettvinte veien, nem-<br />
lig inn i kakkelovnen hos den av distributørene som<br />
bodde nærmest shyteisen. Fred være med både bla-<br />
dene og gutten!<br />
Hvorvidt de averterende firmaer merket noen nevne-<br />
verdig øket omsetning etter at publikasjonen var spredt<br />
for alle vinder, har jeg aldri fått brakt i erfaring. Men jeg
oppnådde i det minste å slå et slag for mitt eget nystartede<br />
byrå, slik at det ble kjent. (Endog i vittighetspressen!)<br />
Da jeg etter et års slit skulle gjøre opp firmaets regnskap,<br />
viste det seg at jeg hadde hatt en personlig årsinntekt<br />
av kr. 129,15. Dertil kom byråets emaskinelle utstyr»<br />
og øvrige inventar på i alt kr. 400.<br />
Men etter som tiden gikk, økte kundekretsen og dermed<br />
også inntektene. Nå vil jeg gjerne ha presisert at det<br />
aldri hadde vært tanken min å gjøre avskrivningskontoret<br />
til en gullgruve. Hvis noen av de ærede lesere måtte<br />
nære ønske om å slå seg fram til millionær på kort tid,<br />
bør de helst ikke velge seg denne bransjen. Det skal Sannelig<br />
arbeides intenst for å kunne oppnå en noenlunde<br />
anstendig inntekt. Men hver gang folk spurte meg hvordan<br />
det gikk (og det var de elskverdige nok til å gjøre<br />
rett ofte), svarte jeg bestandig:<br />
- Fint!<br />
Hemmeligheten var nemlig den at jeg hele tiden stilte<br />
ganske beskjedne forventninger til forretningen. Derved<br />
kunne jeg ikke bli skuffet, men snarere oppmuntret<br />
hver gang jeg oppdaget at alt gikk bedre en beregnet.<br />
Skal jeg være ærlig, kan jeg forresten tilstå at det slett<br />
ikke var forutsetningen å skape et permanent levebrød<br />
av byrået. Det skulle nærmest tjene som en slags midlertidig<br />
«overgangsbeskjeftigelse>> i en tid da virkelysten<br />
og (tilgi min skammelige ubeskjedenhet!) begavet ungdom<br />
ikke stod i særlig høy kurs på arbeidsmarkedet, i<br />
det minste ikke hvis vedkommende vegret seg for å selge<br />
sin sjel til et eller annet politisk parti eller hadde en<br />
innflytelsesrik slektning i bakhånden. Men da det etter<br />
hvert viste seg at dette arbeidet i grunnen egnet seg særlig<br />
bra for meg, og det levnet så pass fortjeneste at mine<br />
forholdsvis beskjedne krav til livet ble tilfredsstilt, slo<br />
jeg andre planer ut av hodet og ga meg «avskrivningstjenesten»<br />
i vold.<br />
Etter nøyaktig fem års skyggetilværelse i det fior omtalte<br />
kjellerhålet, besluttet jeg å gå til utvidelse. Mer om<br />
det senere i boken.
Arbeidet ved et kontor som har begrenset sitt virkefelt<br />
til «avskrivning og mangfoldiggjøring» skulle synes å<br />
være temmelig stereotypt og uinteressant. Det er imid-<br />
lertid slett ikke tilfelle. For det første kommer en i berø-<br />
ring med en mengde forskjellige mennesketyper, og<br />
hver ny kunde bærer noe nytt i sitt skjød.<br />
Hva består så dette «nye» i?<br />
En sang? Et rundskriv? En årsmelding? Et regnskap?<br />
En novelle? En avhandling? Et vitnemål? En søknad? Et<br />
testamente? En selvangivelse? En klage? En kontrakt?<br />
Et vanlig brev? I så fall hva slags innhold? Alltid noe<br />
nytt.<br />
Riktignok er det slik at avskriveren ikke fester seg<br />
særlig ved innholdet, det hele går ofte ganske mekanisk,<br />
og alt er glemt etter kort tid.<br />
Jeg har personlig skrevet om alt mellom himmel og<br />
jord, fra skilsmisseandragende med dertil hørende<br />
skildringer av de mest intime ekteskapelige forhold -til<br />
strikkeoppskrifter, fra delikate arvesaker - til søknader<br />
om å få påmontere karbidgenerator på bilen.<br />
Apropos Søknader, så dreier de fleste seg om ledige<br />
stillinger, da først og fremst i stat og kommune. Offent-<br />
lige stillinger regnes jo som de beste, fordi de er «sik-<br />
rest» og gir løfte om en økonomisk trygget alderdom.<br />
Et fenomen under siste krig var de mange søknader<br />
om å få sluttseddel. På grunn av mangel på arbeidskraft,<br />
var kroppsarbeiderne nesten av større verdi enn gull.<br />
Og gull gir en nødig fra seg godvillig. Så en måtte ha<br />
vektige grunner dersom en ønsket å forlate jobben sin.<br />
--<br />
Rent objektivt sett må det være tillatt å si at et avskriv-<br />
ningskontor har sin store berettigelse, ikke minst for den<br />
hjelpen det yter ved oppsetting av brev, kontrakter, søk-<br />
nader og liknende. Vi skryter - og sikkert med rett - av å<br />
leve i et land som kulturelt står meget h0yt. Hos oss kan<br />
alle lese og skrive. Ja, det første kan visst alle - men skri-<br />
ve -. En får neimen ikke noe overbevisende inntrykk av
Når De overlater Deres venner kopien, gi dem da en<br />
postanvisning påsatt den persons navn og adresse som<br />
står øverst på listen. Påse at Deres venner poster kr. 5!<br />
Send ikke noe annet enn pengene! Dette må gjøres før<br />
brevet overrekkes vedkommende. Ved personlig overle-<br />
vering fra venn til venn garanteres kjedens fortsettelse,<br />
og De får hurtigere Deres kr. 5.120.<br />
Tar De imot dette brev, må det være en æressak for<br />
Dem å følge ovenstående helt nøyaktig.<br />
Min oppgave bestod i å skaffe tekst og påføre de ti<br />
navnene. Hvert sett ble betalt med 40 øre, men jeg regnet<br />
som så at det er mengden som skal gjøre det regnings-<br />
svarende.<br />
Selv har jeg ingen som helst sans for lotterier og andre<br />
hasardiøse foretagender, så jeg hadde liten eller inge tro<br />
på hele greia. Men det raket jo ikke meg, om voksne folk<br />
ville la seg bedra. Det eneste var at jo flere som gikk på<br />
limpinnen, jo flere ører fant veien til pengeskuffen min.<br />
Til slutt ble det ellers øvd slikt press på meg, at også jeg<br />
måtte ut med en femmer. Den ble, som foreskrevet var,<br />
sendt pr. postanvisning til en herr Pettersen i Torbjørn<br />
Hornkloves gate. Selvsagt rykket jeg aldri så høyt opp<br />
på listen at jeg fikk to øre igjen. Utenom nevnte herr Pet-<br />
tersen vet jeg ikke om en sjel som tjente noe på svinde-<br />
len. Derimot kjenner jeg hundrevis som ofret.<br />
DAMEN MED LOSTENNENE<br />
Enkelte mistet helt fatningen. De la ned sitt arbeid for en<br />
tid og for byen rundt som forvirrede markmils for å<br />
samle troskyldige medspillere. Og det er nærmest en<br />
skam for den lovpriste hvite rase hvor mange tilsynela-<br />
tende oppvakte personer som lot seg dåre. Men det hele<br />
virket så logisk - en måtte simpelthen gjøre forretning.<br />
En dag opplevde jeg noe urkomisk, som kan få meg til<br />
å skrubb-le hver gang jeg tenker på det. En ellevill frø-<br />
ken i seksti-årene kom inn sammen med sin unge niese.
STORTINGET<br />
Gode Borghammer.<br />
O s l o l mai 1947;<br />
Svogeren min skal ha sekstiaarshrdgtid<br />
10 mai. Eg har maatta sala min Pegasus ( han er<br />
troytt og gama1 naa ) og maa ha opuset gjort kjent.<br />
Kan De laga 75 trykk til laurdag 10 mai kl. ll?<br />
Utstyr &J! faar De ta som De sjØlv finn havelegt.<br />
Brev fia stortingsmann Ramndal<br />
Med v y a l s i n g<br />
Lars hamndal.<br />
Hun snakket seg varm om velstandskjedens mangfol-<br />
dige fordeler. Jeg søkte (lite forretningsmessig som det<br />
var) å tvile litt på at alt var bare herlighet og glede. Fler-<br />
tallet måtte nødvendigvis forlise sine utlegg, mente jeg.
Hun fortsatte med lovtalene sine, og fektet vilt med armene.<br />
Da skjedde katastrofen.<br />
«Klask!» sa det idet gebisset til frøkenen deiste i golvet.<br />
Hun bøyde seg ned med lynets hurtighet, grep<br />
tanngarden og puttet den behendig inn igjen på sin rette<br />
plass. Dette greide verken niesen eller jeg å stå oss for. Vi<br />
satte i å le så hjertelig at ingen makt i verden kunne stanse<br />
oss. Det var ikke pent gjort, jeg innrømmer det villig,<br />
men vi mente selvsagt ikke noe vondt med det. Å være<br />
lattermild er neimen ingen spøk!<br />
«Hva ler dere av?» spurte damen og lot som hun ikke<br />
skjønte det kvekk.<br />
«Av ingen ting,» svarte vi og lo enda mer.<br />
I og for seg en bagatell-historie. Men det er gjerne slike<br />
som er med å ((forlenge livet».<br />
De skaffer ofte en sunnere og mer velgjørende latter<br />
enn et par timers kabaret. Bare ikke latterens årsak hører<br />
til de snerpete eller nærtagende typene. For da er det<br />
ikke alltid fullt så hyggelig!<br />
Her sluttet mitt manuskript til den påbegynte boken.<br />
Mye morsomt stoff ble dermed ikke nedtegnet. Noen<br />
spredte ting vil likevel dukke opp før denne boken er<br />
ferdig, men Malvin Sjøblom vil fordufte på dette tids-<br />
punkt, og den identiske hovedpersonen står åpent fram<br />
og tilstår det som ikke bør forties.<br />
SANGPRODUKSJONEN<br />
var, uten tvil, den beskjeftigelsen som etter hvert ble do-<br />
minerende ved byrået. Det gjaldt nok i første rekke<br />
mangfoldiggjøring av medbrakte tekster for alle tenkeli-<br />
ge anledninger, der brylluper og konfirmasjoner toppet<br />
statistikken. Etter hvert viste det seg at behovet for ori-<br />
ginaltekster stadig ble større. Under krigen var trangen<br />
til å synge enorm. Folk kom gjerne sammen i festlige lag<br />
for å «kompensere». Matmenyene ble ikke alltid så vari-
erte og fyldige som ønskelig, og utefester tilsvarende re-<br />
duserte.<br />
Det var derfor rundt om i hjemmene folk gjerne sam-<br />
let seg for å gjøre det beste ut av forholdene. Det gjaldt<br />
visesang og kanskje ikke minst: gode, gamle fedrelands-<br />
sanger og salmer, foruten mer fordekte, ironiske viser<br />
som helst ikke burde synges hvor som helst. Mange per-<br />
soner gikk i gang med å lage egne tekster, ofte enormt<br />
lange og iblant noe haltende hva rim og rytme angikk.<br />
Men med en god del velvilje gikk det jo å fremkvede<br />
produktene. Iblant oppstod det skribenter som leverte<br />
ganske brukbare tekster.<br />
Da jeg personlig ikke var så lysten på å tilbringe kvel-<br />
der og helligdager med å dikte leilighetssanger, fikk jeg<br />
kontakt med mer profesjonelle privatpersoner, som<br />
hadde den rette gnisten, og som jeg kunne stole på ville<br />
klare jobben. A drive den slags skapende åndsarbeid<br />
var nesten uråd i kontortiden.<br />
Kalven,<br />
Den i aviserne omskrevne levende fedte<br />
kalv med 2 hoder, 6 ben, 2 rygrader og<br />
2 haler, forløst av hr. stats- og politi-<br />
dyrlæge Hanson, Drammen, fedt paa<br />
Sjeldrum gaard i Skoger, forevises under<br />
markedet paa Kiellands tomt<br />
ved Karusellen.
Etter i fem år å ha tilbrakt en noe tilbaketrukket tilværelse<br />
inne i kjellerlokalet i Vaisenhusgaten 5, tok jeg 1 / 10<br />
1938 det store spranget å flytte byrået til et mer iøynefallende<br />
sted i byens sentrum, nemlig i Bergjelandsgaten 1,<br />
med vinduene vendt rett mot St. Petri rødmalte statskirke.<br />
Hele 2. etasje hadde lenge stått ledig. Opprinnelig<br />
var den bebodd av huseieren selv, skipsfører Julius 01sen<br />
og hustruen Albertine. Ekteparet ble velsignet med<br />
to døtre og en sønn. Sistnevnte slo seg ned i Amerika,<br />
mens begge døtrene ble boende, ugfite, i fedrehjemmet<br />
all sin tid, de senere årene i tredje etasje.<br />
Den eldste, som var tynn og vever, var ute i yrkeslivet<br />
som kontorjomfru, b1.a. på Stavanger Støberi & Dok.<br />
Hennes navn var Gurine. Den yngste, Bergit, var rund<br />
og l'ubben, og var hjemmeværende datter - med kunstneriske<br />
interesser, dog kanskje uten de mest fremtredende<br />
nådegaver når det gjaldt kunstmaleri. Hun Likte øyensynlig<br />
også å dekorere krukker og fat med blomster i<br />
grelle farger. En hobby skulle jo en kapteinsdatter ha.<br />
Verken hun eller storesøsteren lot til å bli noen virtuoser<br />
i pianospill, så instrumentet stod stadig ubrukt i de siste<br />
årene (mer om Bergit i et senere kapittel).<br />
I mange år drev doktor Chr. Langberg sin virksomhet<br />
i 2. etasje, og etter han kom tannlege Henrik Helliesen.<br />
Etter sistnevnte kom der en utenbys naturlege eller kiropraktor.<br />
Noenlunde samtidig med meg startet en damefrisør<br />
i to av de gamle storstuene mot Bergjelandsgaten.<br />
Samtidig ansatte jeg en ung, intelligent, tegnende og<br />
maskinskrivende medarbeider, E. Kåre Johannessen fra<br />
Blåsenborg. Han skulle til å begynne med ha en fast gasje<br />
på femti kroner pr. måned. Mer tjente ikke mange<br />
unge menn med god utdannelse, selv på byens rederikontorer,<br />
i enkelte tilfeller kanskje minst nettopp på disse.<br />
For min egen del var jeg så optimistisk at jeg regner
med at sjefen sjøl ville kunne oppnå en noe høyere inn-<br />
tekt enn volontøren, men det måtte jo tiden vise.<br />
SKYH0YE PLANER<br />
Ikke før var vi kommet på plass i Bergjelandsgaten, før<br />
våre hjerner tok til å sysle med nye, høytflyvende ideer,<br />
utvilsomt inspirert av den unge, nye medarbeideren Kå-<br />
re, som utvilsomt var både begavet og oppfinnsom. Han<br />
viste seg å være i besittelse av uvanlig gode anlegg som<br />
tegner, i første rekke på det humoristiske område. Alle-<br />
rede i barneårene eksperimenterte han med å lage teg-<br />
neserier, og da han nå som attenåring foreslo at vi skulle<br />
henvende oss til et stort antall aviser og tilby regelmessi-<br />
ge serier, hadde jeg lite å innvende. Dermed gikk vi i vår<br />
optimisme i gang med å forme og framstille et rund-<br />
skriv, ikke bare til norske publikasjoner, men til de fleste<br />
i hele Skandinavia, sammen med et prøvetrykk av den<br />
første fire-delte serieåpningen, som gjengis nedenfor i<br />
forminsket målestokk. For kuriositetens skyld skal også<br />
brevet som fulgte, avsløres for denne bokens priviliger-<br />
te lesere. Vær så god:<br />
Melding til Nordisk Presse!<br />
Stavanger, 11. oktober 1938<br />
Vi tillater oss med dette å meddele, at vårt byrå i Stavan-<br />
ger fra nu av også vil omfatte vanlig PRESSETJENESTE<br />
med egen avdeling for tegneserier og illustr. Formidling<br />
av: Underholdningsstoff, intervjuer, aktualitet, barne-<br />
og ungdomsstoff etc.<br />
Idag har vi den fornøielse å tilby Deres blad en liten<br />
morsom avsluttet tegneserie: «Radiogymnastikk», som<br />
gjengis stencilert nederst på dette ark. MATRICEN<br />
(med full disposisjonsrett) vil bli levert for Kr. 10,- til<br />
aviser med oplag under 10.000 ekspl. (med oplag over
10.000: Kr. 15,-, over 20.000 ekspl.: Kr. 20,-.) Bare en avis<br />
på hvert sted kan få benytte tegningene. Den samme re-<br />
gel gjelder også stoffet forøvrig.<br />
Bestillinger på denne tegneserie må være oss i hende<br />
senest 25. okt. (Innrykning vil skje samtidig i de aviser<br />
som ønsker å benytte seg av tilbudet).<br />
Videre meddeles at vi i nær fremtid vil sende ut en<br />
original tegneserie på ca. 100 billeder (4 pr. gang). Det<br />
dreier sig om en fantastisk historie: «Reidar Rytt's ople-<br />
velser», hvor handlingen for det meste foregår under<br />
havflaten. (Spennende både for voksne og barn!) Prisen<br />
for matricene vil avhenge av bestillingenes antall, men<br />
vil i alle tilfeller bli overkommelig selv for mindre avi-<br />
ser. Serien kan bestilles med forbehold.<br />
Idet vi håper at vi i fremtiden på forskjellig vis må få<br />
anledning til å stå til tjeneste for Deres avis, tegner<br />
Ærbødigst<br />
Borghammers Byrå<br />
(signatur)<br />
Så ble det da de nærmeste dagene å vente med stor<br />
spenning og forventning på at de velvillige, interesserte<br />
kundene skulle la oss bli overstrømmet med bestillin-<br />
ger. Jeg må bare straks innrømme at ikke stort mer enn<br />
to publikasjoner kontaktet oss. Den ene var «Frem-<br />
tiden» i Drammen, pr. brev, og den andre «Gula Tidend»<br />
i Bergen, pr. telefon. Det sier seg selv at dette var et altfor<br />
snevert kundegrunnlag til at planen kunne gjennom-<br />
føres! Kåre, stakkar, hadde visst allerede ett hundre<br />
morsomme tegninger parat - - -.
Melding<br />
Stavanger, 11. okt. 1935<br />
Til N o r d i s k P r e s s e !<br />
......................................<br />
Vi tillater oss med dette K<br />
meddele, at vart byrå i Stavanger<br />
fra nu av også vil omfatte varllig<br />
PRESSETJENESTE<br />
++++,++++++++++!-+++++-b+++++<br />
med egen avdeling for tegneseii-<br />
er og illustr. Formidling av:<br />
Undtrholdnj.ngsutoff, intervjuer,<br />
aktualitet, barne- og ungdomsstoff etc
DRAMMEN<br />
Borghammr ra 3yr&, Stav: ngc r.<br />
fra Dcm sk..l meddalas at vi gjfrna vil kj6pi tranaseri<br />
"Eodiogymnastikk". TI1 oriantarinq kan oplyses at Frem<br />
5rn har r t oplag p& omkring 17,000. 73e talin~an far skul<br />
P<br />
silades bli 15 kr. Det framgår ilidlertid ikke,av Der<br />
tilbud om d* nnc ba taling eJeldarchvt rt enke l t qatrisr ,<br />
for<br />
larkscrien i sia hclhet. Og P5r vi slutter noen ~indend<br />
avtale a6d Cem må vi be om k f6 dette farhold klarlaat<br />
Vi hnr tenkt i bruka tcgnesericn i fi'rcatidens radioti<br />
Ire*, som P5lecr ard avisen hver Predag.<br />
Drammrn 14 oktober 1938<br />
For Frrmtidtns red<br />
LANDETS TREDJE STØRSTE AVIS UTENFOR OSLO
BYRÅETS 10 ÅRS JUBILEUM<br />
med festforestilling i Teateret<br />
I og med at byrået startet i 1933, hadde det jo i 1943 ek-<br />
sistert i hele ti år. Hvorfor ikke markere det på en eller<br />
annen måte? Med en festforestilling i Teateret for ek-<br />
sempel? Det måtte vel være det grommeste. Vi lekte Litt<br />
med ideen. Niels bodde ikke i Stavanger lenger, ellers<br />
hadde det nok vært naturlig å få han med på foretagen-<br />
det. Men han hadde jo for lengst slått seg ned i Oslo,<br />
med ektemake, barn, pianoelever og spilleoppgaver, fra<br />
organistvikariater til restaurantmusikk og repetitøren-<br />
gasjementer (etter hvert mange år fast på Det Norske<br />
Teateret).<br />
Hovedbyrden med feiringen måtte jeg nødvendigvis<br />
legge på mine egne skuldrer. Og det var mye som skulle<br />
foretas ved en slik anledning; planlegging av program-<br />
met, leieavtale med Teateret, konferanser med de poten-<br />
sielle medvirkende, trykking av programmer og annon-<br />
sering, for bare å nevne noen stikkord. Alt skulle besør-<br />
ges. Det var jo midt under krigen, så det måtte søkes om<br />
«løyve» av det nasistiske, statlige «Teaterdirektorat» i<br />
Oslo - med forhåndssensurering av de tekstene som<br />
skulle brukes, for så vidt av hele programmet. Her drei-<br />
de det seg jo om en forholdsvis ufarlig oppsetning, så jeg<br />
fikk grønt lys for hele greia, etter godkjenning av den<br />
stedlige «propagandaleder». Slik lød brevet:<br />
Statens Teaterdirektorat<br />
S.T.j.nr. 694/43 EBINH<br />
Borghammers Byrå v/herr G.B.<br />
Underhoidninspronram.<br />
Deres brev av 10.d.m.<br />
Borghammers Byrå har hermed Teaterdirektoratets<br />
bevilling til å arrangere en underholdningsaften med<br />
2matører i Stavanger Teater torsdag 8. april d.å. med det<br />
program som er godkjent av propagandaleder C. T.
ondag 8 april kl.<br />
BORGHAMMERS BYRA<br />
arrangexer et populsxt<br />
undezholdningspxogxam:<br />
Gottfred Borghammel<br />
I<br />
arrangerer underholdnings<br />
program i Teatret<br />
-<br />
Og gir ut roman<br />
TY Her er diktende trang" tit hasten<br />
MEDVIRKENDE: -<br />
8 MANNS ORKESTER Fsrstkommende torsdag blir det<br />
rangert et stort og allsidig underh<br />
ningsprogram i Teatret.<br />
Programmet er lagt p& et hegt, i<br />
likwel populært plan, og er bere:<br />
ogsa pzi folk som ikke har for van<br />
g& i Teatret. Det blir sang av Stavar<br />
Damekor, som teller 40 personer. I:<br />
gent er den kjente korleder K. K n<br />
e n. Dessuten gir et spesielt Samn<br />
satt orkester, ledet av Harry L a r s J<br />
et par konsertavdelinger. De spiller<br />
a. Poem Fiebich, Wienerblut<br />
Strauss, Stiindchen av Schubert, et 1<br />
purri over norske folkemelodier i<br />
Cellisten Aksel W o l d spiller Ve<br />
meys sang av Halvorsen og fiolini!<br />
M HUSHER Dm Ivan Kn ud aen Czardaa av Mont~<br />
Videre blir det opplesning av<br />
Ila n s en og Gottfred B o r gh i<br />
Over 20 forskjellige melodier m er. Den siste, som har ansvaret<br />
omfatter den sangpotpourien som programmet, vil lese dikt av tre S<br />
*blikum skal være med og synge i anger-lyrikere, bl. a. av Ounnar.Sa<br />
Teatret i kveld. sen. Til slutt blir det en festlig sa<br />
Billettsalget hos Hals har gatt fint. parodi, der bilde kor og pubikum ,<br />
men det er forhapentlig enno noen plas- tar Det blir sikkert en riktig hyggl<br />
ser ledige for dem som snsker a over- hyeld.<br />
være det allsidige underholdsningsprogrammet.<br />
I denne forbindelse kan nevnes<br />
Borghammer til hesten akter gi u!<br />
bok - .Den som visste -.a<br />
Av forhhdsmtldinger framgir det<br />
Tilstelningen i Teateret<br />
boka er underholdende og gir unge<br />
eldre stoff til ettertanke.<br />
ble behørig dekket i byens<br />
Men det er ferst til hesten.<br />
aviser, som i 1943 bestod<br />
av Stavanger Aftenblad,<br />
Stavangeren og Dagbladet<br />
Rogaland. Som kjent måtte «Iste Mai» innstille<br />
virksomheten etter å ha trykt redaktør Hegnas<br />
legendariske artikkel «Ingen nordmann til salg».
Da det dreier seg om et amatørforetagende må en for-<br />
lange at 25% av det økonomiske overskudd tilfaller NS<br />
Hjelpeorganisasjon og imøteser regnskap for arrange-<br />
mentet.<br />
Oslo, den 13. mars 1943<br />
Heil og sæl T. W. Borch<br />
v 34er er diktenbe trang".<br />
arrangert av BORGHAMMERS BYRA<br />
ianlednincj av 10 års jubileet.
1. PROLOG. Odd Hansen (gjengis side 192:<br />
2.6 MANNS ORKESTER: (Leder: Harry Larsen)<br />
L. Orvan: «Jegermarsj».<br />
3. ÅPNINGSSANG. (Publikum synger):<br />
(Mel.: Stavanger, det er ingen filleby)<br />
Det er for oss i kveld en frydfull trang, fallera,<br />
å stemme i en ganske liten sang, fallera.<br />
Vi synger alle med det nebb vi har, fallera,<br />
og bryr oss ei om låten blir litt rar, fallera.<br />
For vi gir ikke slipp på vårt humør, fallera.<br />
(Om det kan hende var litt bedre fror, fallera!)<br />
Vi synes det må være veldig trist, fallera,<br />
å leve livet her som pessimist, fallera.<br />
Det hjelper nemlig ei å gå omkring, fallera,<br />
å sutre, jamre for hver liten ting, fallera.<br />
Den strorste gleden vi på jord kan ha, fallera,<br />
det er som kjent å gjøre andre gla', fallera.<br />
4. ORKESTERET: J. S trauss: «Wienerblut».<br />
Ole Bull: «I ensomme stunder».<br />
Fiebich: «Poem».<br />
5. OPPLESNING. Gottfred Borghammer:<br />
R. Nicolay: «Sirkus».<br />
S. Obstfelder: «Regn».<br />
G. Salvesen: «Tribonius».<br />
Oscar Borg: «Pinselilje».<br />
Alf Wold: «I midnattssolen».<br />
PAUSE: 7 minutter.<br />
1. ORKESTERET. O. Måseide: «Norske folkemelodier».<br />
E Schubert: «Standchen».<br />
2. OPPLESNING. Odd Hansen:<br />
«Sildah» (av O.H.)<br />
«Hastverk» (av G.B.)<br />
3. FIOLINSOLO. Ivan Knudsen:<br />
Monti: «Czardas».<br />
2. KÅSERI. G.B.: «Her er diktende trang.»<br />
Festsang-parodi v/ kor og publikum.<br />
5. DAMEKORET. H. Schafer: «Aftenen».<br />
E. Gluck: «Skumring».<br />
Rotter & Jurmann: «En underbar tango».<br />
5. SLUTNINGSSANG. (Publikum synger.):<br />
(Mel.: «Rhenvinets lof»)<br />
Så i sang vårt samvær ender,<br />
vier arbeidsdagen inn,<br />
mot og håp i bryst det tender,<br />
legger vår og sol i sinn.<br />
La den stå blant skjønne minner,<br />
hver en løftet samlingsstund,<br />
: / : så vi alltid, alltid finner<br />
ungdomstro i hjertets grunn! : / :<br />
7. ORKESTERET. K. Noak: «Nissenes parade».
I siste avdeling står oppført «Festsang-parodi», der<br />
publikum deltar med å synge sammen med damekoret.<br />
Det er for det meste de samme versene - og etter samme<br />
ideen - som er tatt med i den potpurrien som følger litt<br />
lenger ute i boken.<br />
Odd Hansen, som hadde skrevet og leste prologen og<br />
et par humoresker i programmet, var stavangermann,<br />
født 1919 og oppvokst i Pedersgaten 11, bror av gull-<br />
smed Leif Hansen. Odd hadde evner på flere felter, b1.a.<br />
som tegner, skribent og naturfotograf. Han var speider-<br />
leder i Frelsesarmeen, studerte senere teologi og endte<br />
som sokneprest i Lilleborg, Oslo (foto side 192). I 1993<br />
fylte han 75 år.<br />
Det var C. Hals Als i Kirkegaten som besørget den<br />
forretningsmessige del av arrangementet, og det ble da-<br />
gen etter levert en detaljert avregning, sålydende:<br />
Inntekt: Billettsalg:<br />
Av 598 billetter ble solgt:<br />
Parkett 62 Kr. 4,- Kr. 248,-<br />
1. balcon, 1. benk 15 « « 4,- « 60,-<br />
1. « 214 20 « « 2,50 « 70,-<br />
Parterre 68 « « 3,- « 204,-<br />
2. balcon 18 « « 2,50 « 45,-<br />
Galleri, ståplass 23 « « 1,- « 23,-<br />
I alt solgt 214 Kr. 650,-<br />
Fribilletter 45 17,50<br />
I alt 259 Kr. 632,50<br />
Overpriser « 58,-<br />
Samlet solgt for Kr. 690,50<br />
Men så var det utgiftene, da:<br />
Politivakt<br />
(forestillingen varte i 2,5 timer!) Kr. 11,-
Brannvakt a 18,-<br />
Billetter G 10,-<br />
5% provisjon til konsertbyrået .x 34/53<br />
4 annonser 139,06<br />
Leie av Teateret 250,-<br />
Luksusskatt, 12%
sent «proff». Omregnet til pengeverdien i 1994 ville ut-<br />
giftene og dermed underskuddet ha blitt over ti tusen<br />
kroner, og det kan neppe betegnes som «lommerusk». Vi<br />
ville jo da ha sluppet å betale 12% i luksusskatt. Men<br />
bidraget til NS Hjelpefond ble vi i det minste fritatt for!<br />
Noen gjentakelse av offentlige feiringer ved senere<br />
merkepeler kom ikke på tale, når en kanskje ser bort fra<br />
førti årsdagen i 1973, da en avisannonse kunngjorde:<br />
BORGHAMMERS BYRÅ 40 ÅR 21 10<br />
Jubileumstilbud i oktober: Førsteutgaven av<br />
innehaverens bok «Sistemann», solid og pent<br />
innbundet, med dedikasjon,<br />
HALV PRIS kr. lo,-. Hver tiende bok gratis!<br />
Prøv den nye trappen i Bergjelandsg. 1<br />
(vis-&vis Politikammeret) - også når det gjelder<br />
FESTSANGER!
Like etter at krigen var slutt, nærmere bestemt i oktober<br />
1945, skal det ikke forties at det på Kampen ble holdt et<br />
tolv års-kalas for de fleste av dem som til da, mer eller<br />
mindre, hadde vært tilknyttet byrået. Noen av bildene<br />
som ved den anledning ble knipset og sanger som ble<br />
sunget unisont, skal være en slags dokumentasjon, for<br />
ikke å si sannhetsvitne, på den «midlertidige beskjefti-<br />
gelsen» jeg i 1933 startet som en ren nsdlssning, mens<br />
jeg i depresjonsårene ventet på å ta fatt på det som<br />
egentlig var min livsoppgave, og som b1.a. ga seg ut-<br />
trykk i femten bøker og litt til, som ettertiden får dsmme<br />
om var umaken verdt.<br />
VELKOMSTSANG<br />
(Mel.:
Oppslutningen om det genersse tilbudet var imidler-<br />
tid ikke tilnærmelsesvis så imponerende at reklame-<br />
utgiften ble dekket. Noe liknende viste seg da det siste<br />
bindet i memoartrilogien ble tilbudt «Mortepumpen»s<br />
tolv tusen pensjonistabonnenter, med 25% rabatt. Det<br />
meldte seg, sier og skriver, 2 -to- interesserte, enda salgs-<br />
summen skulle tilfalle et sosialt formål. Utgivelse av lit-<br />
teratur på et begrenset salgsområde blir sjelden reg-<br />
ningssvarende - i hvert fall ikke i Stavanger. Så fikk jeg<br />
sagt det også!<br />
Ingen rockesanger, men Gottfred som leser sin prolog ved SOT'S jubile-<br />
umsfest for firmaets ansatte i Folkets Hus 20/4 1985 og2214 i Victoria<br />
Hote1 for aksjonærene.<br />
105
Andre hamrer<br />
trutt på sitt hakkebrett.<br />
Ingen jamrer<br />
om de er noe trett.<br />
En fjerdemann tegner streker<br />
mens han i iver preker<br />
om fred og rett,<br />
barmhjertighet,<br />
- ønsker en statsråds-taburett<br />
Men i kveld vi<br />
legger vårt våpen ned.<br />
Her er heldig-<br />
vis slik en osjordsk fred!<br />
Vi avslutte vil vår vise,<br />
for nå skal alle spise<br />
seg god og mett<br />
av enkel rett<br />
som for oss er blitt tilberedt.<br />
Leilighetsmedarbeider Agnes Landmark bidro med føl-<br />
gende sang, som var illustrert av Louis Osjord:<br />
(Mel.: «Neri Coragadå»)<br />
Sanger liker du jo godt,<br />
og når du har vært så flott<br />
denne kveldsstund å spandere på oss alle,<br />
er det vel min simple plikt<br />
å prestere nok et dikt.<br />
Altså, harr på meg når jeg for deg vil tralle.<br />
(Mel.: «Tyven, tyven»)<br />
Første gang jeg i byrået<br />
trådte inn, jeg husker grant.<br />
Jeg av søster hadde fået<br />
grei beskjed hvor det jeg fant.
Der du stod så from<br />
enda jeg jo kom<br />
med bestilling rar<br />
som altfor lang tid tar.<br />
Neste gang i spøk jeg sagde:<br />
Byråets 12-års jubileum 1945.<br />
Øverste bilde, 1. rekke fra venstre: Louis Osjord, Øystein Gaudesen,<br />
Tormod Mehlum-Hansen. 2. rekke: Agnes Landmark, byråsjefen i egen<br />
person, Margot Nilsen. 3. rekke: Odd Øverland Hansen, Eivind Hal-<br />
vorsen, Leif Ambjørnsen, Einar Kåre Johannessen.<br />
Nederste bilde: Deltakerne ved festbordet, muligens noe mindre velas-<br />
sortert enn ønskelig, for det var så vidt krigen var endt og rasjoneringen<br />
var på langt nær avsluttet. Men feststemningen var slett ikke rasjonert!
for slunken var din pung.<br />
Da et byrå du startet,<br />
modig startet.<br />
Snart fullt av kunder fartet<br />
til deg med manuskript.<br />
Tolv år er siden svunnet,<br />
og ditt byrå utvidet er.<br />
Du har nok ikke blundet<br />
i arbeidstiden der.<br />
To kontorister har du,<br />
tenk, det har du!<br />
En tegner dertil lar du<br />
hver sang utstyre fint.<br />
Vi deg vil gratulere<br />
med tolv års virksomhet så flott!<br />
Så mangt du kan prestere,<br />
og allting gjør du godt.<br />
Vi her din skål utbringer,<br />
glad utbringer.<br />
Vår kaffekopp vi svinger<br />
og tømmer den til bunns.<br />
DEN F0RSTE SANGEN<br />
JEG SELV SKREV PÅ BESTILLING<br />
Brudgommen, Arne Holgersen, var min klassekamera<br />
på Storhaug skole, men oppdragsgiveren var på bru<br />
dens side. I og med at sistnevnte het Astri, valgte jej<br />
tonen «Astri, mi Astri».<br />
Amor er spøkefull, det må vi sie, -<br />
han kjenner alt mellom himmel og jord.<br />
Ønsker han først at en herre skal frie,<br />
er han ei sparsom på velvalgte ord:<br />
:/ : «Vil du ha Arne, vil Arne ha deg.<br />
Astri, mi Astri, hva svarer du meg? : / :
Begge på Uldal, de gikk for å lære<br />
stenografi - helst en vanskelig ting.<br />
Begge het «A», og da kan det vel være<br />
Amor fikk fart med å sette i sving.<br />
: / : Venner de ble førenn kurset var slutt.<br />
Arne, han følte seg ganske kaputt. :/ :<br />
«Ut vil jeg, ut,» det har Bjørnson skrevet.<br />
Astri, hun tok det som myntet på seg.<br />
Lenge nok har jeg gått hjemme og strevet.<br />
Nå vil jeg ut! Og så la hun i vei. . .<br />
: / : Til Rivieraen nådde hun frem, -<br />
men i Paris helst hun hadde sitt hjem. : / :<br />
Arne, her hjemme i Norge han fartet, -<br />
skisport han dyrket på Ustaos' sne<br />
Hardanger han har ikke heller foraktet, -<br />
vakker natur som jo der er å se.<br />
:/ : At de har herlige minner, vi tror, -<br />
hun i fra Syden og han i fra nord. : / :<br />
Men så omsider kom Astri tilbake.<br />
Arne han ble vel i festlig humør!<br />
Likevel skulle det gå år og dage<br />
førenn de alvor av planene gjør.<br />
:/ : Nå er det skjedd, og vi gler oss med dem,<br />
som har besluttet å skape et hjem. : 1:<br />
Hjemmet, det ligger fra byen et stykke,<br />
riktig idyllisk, en funkis-modell.<br />
Alle vi ønsker dem glede og lykke,<br />
at det må gå dem så inderlig vel.<br />
: / : Derfor vi roper, oppriktig og glad,<br />
for brudeparet et kraftig hurra! : l:
FRA HITLER OG STALIN<br />
Et av de rareste sangoppdragene jeg fikk, var da en al<br />
mine «klienter» skulle gifte seg noen få år etter at kriger<br />
var slutt. Mannen var i virkeligheten en kjekk kar, sel\<br />
om han muligens kan ha vært på «den gale siden», -not<br />
jeg merket lite til fsr sangene skulle skrives.<br />
Brudgommen var i det minste en humoristisk kar, og :<br />
besittelse av så mye selvironi at han ville ha to sanger<br />
den ene fra selveste Hitler, den andre fra Stalin.<br />
TE KOMPISSEN MIN, - HAN TORGRIM<br />
PÅ ENSRETTINGSDAGEN<br />
ÅR 6 ITTE DET DU VETT<br />
(Tone: «Turalleri, turalleran)<br />
Hallo, gamle kompiss, her har du «han sj0l».<br />
- Heil Hitler, heil, - du tar 'kje feil,<br />
eg leve fremdeles, men slutt er alt «brøl»:<br />
- Heil Hitler, - ikkje steil!<br />
Det hemmeligt e' kor eg nå hålle te',<br />
eg går her «inkognito», fristas å le.<br />
- Turalleri, - nå e' forbi<br />
heila mitt hitleri. -<br />
Men eg skulle ønska eg fekk ta meg fri,<br />
- turalteri - ei lidå ri'<br />
og gjesta deg Torgrim med kjeringå di,<br />
- då sko' det radling bli!<br />
Me enige va' jo i msje og mangt,<br />
og begge to va' me og komne svert langt!<br />
- Men det blei slutt, ganske kaputt,<br />
skjsnt me holdt tappert ut.
Du og fant ei Eva, me heldige va',<br />
- heil falturi, heil faltura!<br />
Ja, nå kan du vera så strålande gla'<br />
- kånå e' sikkert bra!<br />
Snart stikke eg opp, for som eg har for skikk<br />
å radla med dåkker om vår politikk.<br />
- Ja, me ska' ha ordskifte da.<br />
Levvelogbra! H urr a !<br />
Adolf H -<br />
(Ukjent oppholdssted)<br />
TIL MIN HOYT ELSKEDE TORGRIM<br />
MED LIVSLEDSAGERINNE<br />
ved kontraktsinngåelsen 14.12.1949<br />
(Mel.: «Rallarvise»)<br />
Her er Stalin - din forbundne barndomsvenn<br />
som har lyst å være Torgrims brudesvenn.<br />
Vi har jo lekt mye sammen helt fra vi var bitte små,<br />
så det er naturlig at jeg kommer nå!<br />
Da du drev ditt verdenskjente snekkeri,<br />
var det ikke sjelden at jeg stod deg bi.<br />
Når du trengte hjelp og støtte, var jeg villig til å gi,<br />
ja, jeg hjalp deg jo på gli, så du fikk fri.<br />
Da du fridde, sa din Guri jo straks ja,<br />
(Hun var redd at Stalin ville henne ta!)<br />
Men jeg unte deg det beste, så du flerten skumme fikk.<br />
Jeg er veldig raus og gavmild av meg slik.<br />
Snart jeg tenker på å komme på visitt.<br />
Jeg har jo, som kjent, en veldig appetitt.<br />
Så jeg håper jeg får gasse meg med mye melk og smør,<br />
slik at jeg, om mulig, kan bli mere «før»!
Lykke til med dagen, kjære brudepar!<br />
Jeg vil ønske dere lyse, rike da'r.<br />
La oss fortsatt kjempe sammen, løfte fanen rød mot skj<br />
Ta imot meg når jeg kommer i mitt fly!!!<br />
Kreml, 14.12.1949. Din for evig, Josef.<br />
MIN BEFATNING<br />
MED REVOLVERE<br />
Som pasifist må det jo sies at mitt interessefelt neppe ha:<br />
omfattet våpenbruk. For den saks skyld burde jeg vel hi<br />
tatt aktiv del i den organisasjonen som hadde som mot<br />
to: «Ned med våpnene!» Riktignok hadde jeg som barr<br />
en serie med små infanterisoldater utskåret i tre, og er<br />
del støpt av tinn. Som stiftere av en slags klubb hadde v<br />
hver vår hjemmelagte tredolk i en voksdukslire, hen.<br />
gende i et belte rundt magen. På hodet bar vi en slag!<br />
skottelue med dusk foran, og utstyrt med ulike banc<br />
som anga grad og verdighet for hver enkelt offiser og<br />
menig. Rangsforskjell til tusen, uten at vi hadde til hen.<br />
sikt å myrde hverandre ved hjelp av våre tredolker.<br />
Men så var det revolveren da, den som jeg hadde fåti<br />
nesten gratis av Knut Roll, som foruten å være min sko-<br />
lekamerat også var sønn av den øverstbefalende for in-<br />
fanteriregiment nr. 8, oberst Carl Roll. Knut var så lite<br />
barsk og krigersk som et menneskebarn kan være, stak-<br />
kars liten! Det var etter han fikk en anmodning om å<br />
oppsøke Bøkkersmugets tivoli i hus nr. 9's bakgård og<br />
kjeller at han følte trang til å overlate sitt våpen til meg.<br />
@et står ellers omtalt i bind I på side 96.)<br />
Revolver nr. 2 var neimen ikke noen troskyldig krutt-<br />
lappistol, men «forrektige». Den hadde tilhørt Haakon<br />
Asche Moe. Her bodde jo han og de to tilårskomne sask-
nene nokså avgjemt oppe i Madlaliå (eller «Mallelien»<br />
som han selv sa, fordi dette var den gamle skrivemåten),<br />
og her på dette bostedet, uten nære naboer, var det jo<br />
ganske nifst å tilbringe nettene. Hva skulle vel de tre<br />
gamle eneboerne foreta seg hvis noen skumle slusker<br />
ville trenge seg inn og overfalle dem? Tanken var ikke til<br />
å holde ut. Her måtte de gardere seg, mente Haakon, og<br />
gikk til anskaffelse av en skikkelig, ladd revolver, plas-<br />
sert på nattbordet. Heldigvis slapp han å ta den i bruk,<br />
men den fulgte jo med i bagasjen da de flyttet til Hom-<br />
mersåk (der frykten for illgjerningsmenn ikke var min-<br />
dre), og siden til huset nær Gassverket.<br />
Da så sistlevende søster Ella var på vei ut til sitt al-<br />
dershjem, ønsket hun aldeles ikke å bringe med seg noe<br />
skytevåpen. Hun spurte da meg - husvennen - om jeg<br />
var interessert i å overta gjenstanden. Etter en tids be-<br />
tenkningstid fant jeg det riktigst å takke nei. Hvor våpe-<br />
net til slutt havnet, vet jeg ikke.<br />
At jeg mange år senere skulle få noe mer med «skyte-<br />
re» å bestille, lar seg ikke nekte. Da jeg nemlig etter kri-<br />
gen ble utkommandert for å gjennomgå fire ukers kurs i<br />
Reservepolitiet, ble jeg nødt til å få en viss opplæring i<br />
Her står pasifisten Gottfred, maskert med den ufarlige rmolveren han i<br />
barneårene fikk av oberst Rolls sønn Knut, og skremmer livet av en<br />
fredelig person (Niels) i et tilsynelatende skummelt strøk.
våpenbruk. Det forbausende var at jeg i skytekonkur<br />
ranser med revolver faktisk talt var en av de beste hvi<br />
treffsikkerhet angår. En av dem jeg dog ikke «slo», va:<br />
rektor Johannes Kopren, men da han var gammelt med<br />
lem av skytterlaget, «sko han goe vera»! (Min tjeneste<br />
Reservepolitiet vil jeg komme nærmere tilbake til sene<br />
re.) Jeg var jo ikke helt ferdig med den tredje revolverer<br />
under krigen. Den var - uten at jeg visste det - i mir<br />
besittelse, og havnet omsider hos Statspolitiet og Gesta,<br />
po, etter et innbrudd i Byrået. Spennende, ikke sant:<br />
Folg med! I bind V kommer skildringen.<br />
Sangkonsert på tømmerstabelen. Som dirigent fungerer Gottfred foi<br />
noen av reservepolititroppen. Karsten spiller også på en liten balalaika.<br />
116
;e to bildene er tatt i Vagleleiren i 1954, da G. var under opplæring<br />
litiresewen, og vis te seg å være forbausende treflsikker på skyte-<br />
t. På nederste foto (med maskinpistol) i knestående er han ytterst til<br />
:tre. På det øverste foto er han nr. 2 i høyre rad, bak Olav Høiland.<br />
istnevntes høyre side er Karsten Johannesen og Karl Røstvik.
SKIPSFBRERENS YNGSTE DATTE<br />
Bergit Olsen var en høyst original dame, som etter ht<br />
ble kjent av alle stavangere. I sin ungdom var hun s,<br />
deles vakker, det framgår av et stort fotografi som 1-<br />
etterlot seg. Originaliteten gav seg uttrykk på flere r<br />
ter. Ikke minst ble hun kjent for sine markskriker<br />
kostymer, som hun til stadighet skiftet. Hun elsket bi<br />
juggel til utstaffering. Det ene halsbåndet dekket o<br />
det andre og dinglet som svære lassoer på brystet.<br />
For moro skyld begynte jeg en dag i 1954 å føre «d<br />
bok» over hennes kostymer de dagene jeg så henne<br />
på fortauet, der hun gjerne stilte seg opp for å se på<br />
kelivet og prate med forbipasserende som ville stol<br />
opp. En dag husker jeg hun ropte på en person som h<br />
tet forbi. «Hør, De! Hør, De!>> ropte hun. Vedkommer<br />
gikk bort for å høre hva det gjaldt. «Der er sol i da<br />
Den intetsigende opplysningen skulle være innledr<br />
gen til den kontakt hun savnet.<br />
Mine notater forteller følgende om noen av dam<br />
kostymer, som aldri var helt de samme fra dag til da<br />
Gule sko, beige hatt, beige sjal og svart kjolc<br />
(regnvær): Hvite sko, hvit lue, hvitt sjal, blå<br />
kjole og hvit veske.<br />
Lyserøde sko, lyserød lue og lakserød kåpe.<br />
Hvite sko, hvit hatt, lyserødt sjal og hvit kjo<br />
Gule sko, rustbrun hatt, do. jakke og skjørt,<br />
svart veske.<br />
Svart kjole, svart «napoleonshatt», ferskenrr<br />
kåpe + lyserødt stort perlekjede.<br />
Sterkt gule sko, beige sjal med frynser, rustr<br />
hatt og blågrått skjørt.<br />
Lilla lue, beige sko, lilla skjørt, rosa kåpe og<br />
rosa genser.<br />
Grønn kåpe, grønn hatt, grønn veske og<br />
grønnkantede sko.
Rustrød kåpe, dyprød hatt og do. kjole. Lyse<br />
sko.<br />
Hvit lue/ hatt, mørkblå kåpe og do. skjørt.<br />
Hvitspraglet strikkegenser og hvitt (flagrende)<br />
tørkle.<br />
Svart kåpe, mørk hatt og mørke sko.<br />
Brun kåpe, brune sko, rød hatt og grått skjerf<br />
med røde blomster.<br />
Stor, vid hatt, svart, brun kåpe, do. skjørt, sterk<br />
rød bluse med brune ringer innfelt.<br />
Grsnn kåpe, beige hatt, beige skinnkrave, gule<br />
sko og grønn veske.<br />
Gul kjole, svart kåpe, gul hatt, brune sko og<br />
gult skjerf.<br />
Blå hatt, blå kåpe med skinn på ermene,<br />
hvittlrødt skjerf og svart veske.<br />
Svart hatt, svart kjole og gråspraglet kåpe (som<br />
ullteppe).<br />
Fiolett hatt og bluse, svart kåpe.<br />
lår ikke alle dager er observert og notert, så skyldes det<br />
La. at jeg jo ikke la merke til damen hver eneste dag, og<br />
anskje tillot ikke tiden at jeg noterte. Men utvalget er jo<br />
ieget stort likevel.<br />
Den første julen jeg var leieboer hos frøknene, ville de<br />
jerne vise hvor stor pris de satte på meg. De inviterte<br />
leg opp til et lite juleseskap, der de hadde tatt spanderuksene<br />
på, og av sin leieboer i 1. etasje, frukthandleren,<br />
iøpt en flaske brus. De gammeldagse brusglassene var<br />
leget små, og flasken inneholdt faktisk talt mer enn tre<br />
oenlunde fylte glass. Vi hadde derfor ett hver, og enda<br />
ar det mer væske i flasken. Bergit trakk imidlertid dene<br />
nærmere seg, slik at den kom til å bli delvis skjult bak<br />
.i potteplante. Derfor kunne hun reservere resten av<br />
uneralvannet for sin egen hals når æresgjesten var gått.<br />
De siste årene levde Bergit oppe i familieleiligheten i<br />
edje etasje, omgitt av foreldrenes møbler, malerier og<br />
~dre eiendeler, sin egen originale garderobe, hånd-
malte krukker og sm).kkejuggelsamling, kjøpt for en bi<br />
lig penge på auksjoner, eller ervervet på annen måte. C<br />
midt oppe i alt rotet tuslet hun omkring sammen me<br />
sin sauegjeterhund. Senere kom det flere valper, so:<br />
hun ikke ville skille seg med.<br />
Det varte ikke lenge før urensligheten ble så stor<br />
den i høy grad kom til å sjenere leieboerne i de underli;<br />
gende etasjer. Den intense lukten trengte seg ned tra]<br />
pene og forpestet luften så ubeskrivelig at våre klienter<br />
i tillegg til oss selv - burde ha blitt utstyrt med gas<br />
masker for å oppholde oss i huset. Vi gjorde henvende<br />
ser til Helserådet, men de ville nødig trenge seg inn I<br />
privat område uten at det gjaldt livet. En anmodning 1<br />
den kommunale dyrevernsnemnda førte heller ikke 1<br />
noe positivt resultat. Hundene fikk jo mat og følte kai<br />
skje ikke noe særlig ubehag i sine forpestede omgive<br />
ser!<br />
Men etter mange måneders tålmodige lidelser for o<br />
leieboere, som til slutt måtte sette opp plakater på kol<br />
tordørene med teksten: «Unnskyld stanken, - den kon<br />
mer ovenfra!», skjedde det at husets dronning midle<br />
tidig skulle flytte til en av byøyene der hennes «oppa<br />
serinne» bodde. Dermed kom veterinæren inn i bildc<br />
Han fikk gitt det firbente menasjeriet hver sin sprøyt<br />
Det hjalp jo atskillig. Men først etter dronningens de<br />
og grundig rengjøring av leiligheten, fortok stanken se<br />
Sant å si føltes det vemodig å være vitne til at kaptei<br />
Olsens gamle eiendeler ble lempet opp på lasteplan<br />
sammen med den yngste datterens mangfoldige og 01<br />
ginale garderobe.<br />
Det siste som toppet lasset, var alt krimskramset c<br />
juggelet hun hadde gledet seg med å bære rundt hals, I<br />
bryst og armer år etter år.<br />
Ville jeg i det øyeblikket ha gitt mine kjensler ful<br />
spillerom, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å 1.<br />
presset ut noen oppriktige tårer over den tragiske a1<br />
slutningen på den menneskelige skjebne, slik den fo<br />
toner seg for alle dem som er «siste mann ut».
LEILIGHETSSANG-PARODIEN<br />
Jår en i nærmere et snes år har drevet et byrå som for en<br />
kor del har til oppgave å produsere leilighetssanger, er<br />
iet en lett sak å kunne bekrefte at «Her er diktende<br />
:ang» i Norge, at vi i sannhet er et syngende folk. Og<br />
.et får en vel si er storartet. For vi vet jo at<br />
Sangen har lysning!<br />
Sangen har varme!<br />
Sangen har evighet!<br />
Sangen forener, - og<br />
Sangen forsoner.<br />
Det er med andre ord ikke den ting som sangen ikke<br />
r i stand til å utrette. Den skaffer endog arbeid. Arbeid<br />
sr leilighetspoeter og avskrivningsbyråer!<br />
Så syng kun i din ungdoms vår!<br />
Syng om du har grånet hår!<br />
Syng når du alene går!<br />
Syng når fler' skal sammen bindes!<br />
Syng så steinen spruter gnister!<br />
Syng så dyrehammen brister!<br />
Her er det meningen å gi en prøve på hva det gjen-<br />
,omsnittlig presteres og leveres av leilighetsviser. - Det<br />
'g kan få med i dette vesle programmet, blir derfor noe<br />
fullstendig. Men det gir da et aldri så lite tverrsnitt av<br />
poesien». Poesien i gåseøyne.<br />
Det har hendt noe stort i familien Johannesen: Et barn<br />
r født til verden. Et lite nøste har i dag vært til dåpen og<br />
itt navn. Begivenheten må feires i familiens skjød. Og<br />
å - mine damer og herrer - får LISE sin første sang:
(Tone: Brahms voggevise)<br />
Denne dagen er stor<br />
for din far og din mor.<br />
De med fryd står og ser<br />
på sin baby så kjær.<br />
LISE - navnet hun bær'.<br />
Hun fortryllende er,<br />
der hun ligger og ler<br />
i de snehvite klær.<br />
Men i et hus i en annen bydel - hos Hermansen - hadc<br />
de noen måneder tidligere fått en gutt. De ga ham na<br />
net KISSA. Ja, egentlig skulle det ha vært Kristian, mer<br />
daglig tale ble det altså KISSA. Han fyller ett år. C<br />
hvorfor ikke hylle jubilanten med en sang?<br />
(Tone: «Lille Lotten)<br />
Kissa, han for første gang<br />
fødselsdag skal feire.<br />
Derfor får han denne sang,<br />
- siden kommer fleire.<br />
Han vårt kjære «gudlaba»<br />
er bestandig bare gla'<br />
- unntatt når han grine'<br />
for sin magepine.<br />
Omsider blir LISE 4 år. Og da synger familien:<br />
(Mel.: «Tordenskjold»)<br />
Du, å du, hvor tiden går!<br />
LISE hun er fire år,<br />
denne vesle jenta vår<br />
med det gyllenbrune hår.
los KISSA feires stort 5-års kalas:<br />
(Mel.: «En vakker pike i ringen går»)<br />
En liten gutt vi i stuen har,<br />
han fem år nå kan fylle.<br />
Og tanter, onkler, mor og far<br />
vil ham så gjerne hylle.<br />
Du er oss så kjær.<br />
I det fjerne<br />
lykkens stjerne<br />
til deg vinker, kjære venn.<br />
Gid du må dit opp finne<br />
- lykken vinne!<br />
)en første virkelig store hendingen i de fleste mennes-<br />
.ers liv er vel konfirmasjonen. Det er da virkelig også<br />
,oe å se hen til, ikke sant? Presanger av alle slag, flun-<br />
:ende nye klær («voksne klær»), selskaper med lassevis<br />
v brus og bløte kaker - og sanger. Ja, jeg sa sanger i<br />
lertall, for det bør minst være to. Skal det være, så skal<br />
let være - ikke noe knussel!<br />
los LISE synger de av full hals:<br />
(Tone: «Hvor i verden du går»)<br />
Gratulerer i dag<br />
vi er samlet til lag<br />
denne høytidens stund i ditt hjem.<br />
Ute godt, hjemme best,<br />
og i kveld er her fest<br />
- våre ønsker, de bærer vi frem.
KISSA skal også ha sin porsjon skrøyd for anledninge:<br />
(Tone: «Jungmann Janson. .B)<br />
Nå vi synge vil en vise<br />
om en gutt som er blitt stor.<br />
Vi vil ham så gjerne prise<br />
- maken hans fins ei på jord (*)<br />
Han er alltid grei og stille,<br />
- gjnr en flue ei fortred.<br />
Ja, han KISSA e' så gilde,<br />
har et glupende «ved».<br />
(*) Selv om han er den største røveren som kan<br />
gå i et par sko!<br />
Uten kunnskap ingen mann kommer fram i dette land.<br />
Både Lise og Kissa må gjennomgå den «torturen» sor<br />
kalles skole. Man en sjelden gang holder de en liten fes<br />
Og da synger de f.eks.:<br />
(Tone: «Liten ekorn satt. . D)<br />
Ja, det er en stri<br />
i vårt slaveri.<br />
Vi må henge i<br />
helt fra klokka ni.<br />
Mye skjenn å få,<br />
lekser pugge på,<br />
om vi ikke kan et grann forstå.<br />
Men de hamler da med - og når omsider så langt at d<br />
kan ta artium. Og i russetiden skal det festes som al&<br />
før.<br />
(Tone: «Gaudeamus . . c)<br />
Glade lakser samlet er<br />
her til denne festen,<br />
sammen med vår hjertenskjær,<br />
som er hedersgjesten.
Vi vil alle bruke måle',<br />
noen liker best å skåle,<br />
synge, plystre, juble, skråle<br />
: / : mer enn naboen kan tåle. : / :<br />
den tilbake til familien Johannesen. LISE fyller 17 år, og<br />
tet synges:<br />
(Mel.: «Livets fargespill*)<br />
LISE er sytten år,<br />
midt i sin blomstring står.<br />
Hun har så mangen gang<br />
sittet på - - mammas fang!<br />
)g hos Hermansen er KISSA en vakker dag blitt 18 år.<br />
Ivorfor ikke tolke det i sang?<br />
(Mel.: «Har ar gudagott att vara»)<br />
KISSA, han er nå blitt myndig<br />
og står foran livets krav.<br />
Han til verden smiler yndig,<br />
og vi ham jo holder av.<br />
Vær nå med og stem i sangen,<br />
ja, syng med så det forslår!<br />
For vår KISSA denne gangen<br />
er i dag blitt atten år.<br />
dyttårskvelden - der er vel festenes kveld framfor noen<br />
nnen. Alle som kan krype og gå slutter seg sammen for<br />
: se det gamle året vel av sted, og denne kvelden synges<br />
tet vel mer enn noensinne:<br />
(Mel.: «Her er liv, ja, liv i leirenn)<br />
Her er nyttårsfest i staden,<br />
gøy og leven i hvert hus,<br />
seige wienerbrød og brus.<br />
Men vi syter ei for maten.<br />
Her er dittam, her er duttam,<br />
fulle fater og krus.
Nyttårskvelden treffes LISE og KISSA. Det blir selvsa,<br />
kjærlighet ved første blikk, og påsketider neste år feir<br />
kan hende forlovelsen - med sang:<br />
(Mel.: «En pige vandred . . «)<br />
Det hender mangt her i denne verden,<br />
- i dag jo LISE og KISSA har<br />
høytidelig lovt på livets ferden<br />
å vandre som et forelsket par . . . .<br />
Ja, så vandrer de da slik - - inntil den store begivenhet6<br />
omsider inntreffer: B yllupsfesten. Har det vært sung<br />
før, så synges det mangedobbelt her. Brudens foreld<br />
og brudens søsken, hjemmeværende og fraværende -<br />
brudgommens mor og far, søstre og brødre, begges tal<br />
ter og onkler, besteforeldre, venner og venninner - al<br />
skal de vise brudeparte sin ære - i sang. En stor del 2<br />
sangene er «drøvtygg», det vil si sanger som andre hi<br />
brukt tidligere. Noen av dem har gått igjen i hundrev<br />
av brylluper, for eksempel denne:<br />
(Mel.: «Å kjøre vatn . . »)<br />
Å være vakker, å være snill,<br />
å være munter og spøken,<br />
å være sådan som mannen vil<br />
er ingen sak for en frøken.<br />
La bare kona bli som jenta var,<br />
da mannens kjærlighet du alltid har.<br />
Vær bare glad,<br />
lag lekker mat,<br />
da blir det morosamt å leva!<br />
Denne er heller ikke ualminnelig:<br />
(Mel.: «Millom bakkar og berg»)<br />
Når nå LISE og KISSA har våget<br />
sine pjalter i sammen å slå,<br />
vil vi hermed få gi dem det rådet,<br />
at de ikke hverandre må flå.
Men å elske og ære hverandre<br />
fra den tidlige morgen til kveld,<br />
så de livsveien sammen kan vandre<br />
i velsignelse, lykke og hell.<br />
Ifi år er gått. KISSA og LISE synes de må feire denne<br />
>egivenheten. Her er det kanskje bare en eneste «for an-<br />
edningen forfattet sang», nemlig:<br />
(Mel.: «Alle fugler små . . D)<br />
Ti år sammen har de levd<br />
som to turtelduer.<br />
Begge har de kavd og strevd<br />
- de for intet gruer.<br />
Fire barn de sammen har,<br />
som er glad i mor og far.<br />
Vi et mønsterektepar<br />
ser i disse stuer.<br />
Epranget til sølvbryllupet er ikke så langt. Nå er de fleste<br />
LV barna blitt voksne. Og så er det deres tur til å dikte<br />
anger - til FAR OG MOR:<br />
(Mel.: «Se Norges blomsterdal»)<br />
Om salvet er det sagt,<br />
har tusen år i jord det lagt,<br />
vil glansen dog bestå<br />
og ei av rust forgå.<br />
Og dette er et tegn,<br />
at lykken med sitt sølverhegn<br />
har vernet dere to<br />
i deres felles bo.<br />
\Tår mor er femti år, kan det ikke passere ubemerket. Det<br />
nå skrives i avisen, festes og synges:
(Mel.: «Nisser og dverge»)<br />
Femti er LISE, -<br />
det kan ei vise<br />
på hennes ansikt, som ennå er pent.<br />
Flink til å strikke,<br />
feil gjør hun ikke. (Nei, tenk det, da!)<br />
Hun henger i<br />
både tidlig og sent.<br />
LISE og KISSA blir velsignet med et langt og lykkeli<br />
samliv. Raske og rørige kan de feire sitt gullbryllup.<br />
(Mel.: «Når solen ganger . . . «)<br />
Vi sitter her benket om bordet<br />
omkring vårt ærverdige par.<br />
Samtidig så griper vi ordet,<br />
i minnenes album vi blar . . .<br />
Så meget omskifter i livet<br />
på veien fra vogge til grav.<br />
Ei bare det gode blir givet<br />
- vi møter atskillige krav.<br />
KISSA er - så utrolig det enn høres - blitt åtti år - e<br />
aktet og hvitskjegget borger av samfunnet. Han er enn<br />
forholdsvis lett på foten, og lett av sinn. Så han tar ikk<br />
anstøt om hyllingskvadet går på en litt kvikk melodi:<br />
(Mel.: Gjest Bårdsen-visa)<br />
Vår elskede far fyller åtti i dag.<br />
Vi derfor ham hyller med blomster og flagg.<br />
En sang han fortjener,<br />
det alle nok mener,<br />
som samlet er her i vårt festlige lag.<br />
At han nå er åtti, vi neppe kan se,<br />
for lett som en ungdom han tripper av sted.<br />
Må han lenge leve<br />
og slippe å streve,<br />
så hundreårsdagen kan feires i fred!
Det ble ingen hundreårsdag. Så sangen til åttiårsdagen<br />
ble nok KISSAs nest siste. Den aller siste skal ifølge tra-<br />
disjonen ikke mangfoldiggjøres i et avskrivningsbyrå -<br />
den skal trykkes i boktrykk - med sørgerand. Så den<br />
slipper altså vi, som får nøye oss med de røde, grønne,<br />
blå og gule sangene til livets og gledens pris. Og det er<br />
da også en oppgave i livet! Ikke sant?<br />
Strø noen sanger på den vei vi vandrer - - -<br />
(Mel.: «Gi meg en blomst»)<br />
Gi meg en sang mens jeg lever,<br />
og spar ei på kjærlige ord.<br />
Jeg sangene kan ikke høre<br />
når jeg - senket er i jord.<br />
Så stakket er livet her nede,<br />
og hvorfor forstår en dog ei<br />
av sang og av sol å sprede<br />
et vell på hverandres vei?<br />
skildret av «første-kopist» Eivind Halvorsen og lest på<br />
Byråets 12-års jubileumsfest i 1945:<br />
Klokken er fem minutter på ti.<br />
Halvorsen slentrer lett opp trappen<br />
og tenker på dagens strid.<br />
---<br />
Morn, morn, er alt jeg sier.<br />
Maskinen til Gaudesen tier<br />
~g et tostemmig «Godmorn» erklærer<br />
at dagen kan begynne.<br />
---<br />
maskinen er stensilen på plass<br />
~g på bordet ligger manuskripter i store lass,<br />
jom alle skal skrives ned.
Ja, folk de synger og trives med det.<br />
Du hold 'an te venstre med plass te tegning,<br />
ska ha en to tre på sia.<br />
Jeg kjenner denne sjefens beregning.<br />
En lærer jo litt med tida.<br />
Det at folk vil ha sanger er en av nåtidens gode sider,<br />
og for Borghammer, meg og visse andre<br />
betyr det gode tider.<br />
---<br />
Dagens kunder begynner å komme.<br />
Det innfinner seg mange far dagen er omme,<br />
og bestillingene strømmer inn.<br />
«Kan De trykka denne sangen?»<br />
roper de alt mens de er i gangen,<br />
og Borghammer svarer som regel ja,<br />
og spør så hvor mange de skal ha,<br />
deretter hvem den er til og fra.<br />
Og spør så med listig beregning:<br />
Ka e han, ka e hu, e han kort eller lang?<br />
Jeg har hørt det samme så mangen en gang.<br />
Kunden sier at bruden syr og at han er garver.<br />
Vel, så foreslås det to ulike farver.<br />
---<br />
Snart blir det forandring i tonen.<br />
Det er den velsignede telefonen,<br />
som røper at nå skal det snakkes og tatles.<br />
Ja - hallo, sier jeg, mener det mest<br />
som en vennlig hilsen.<br />
Det er meg, du harer vel, det er fru Nilsen?<br />
I tanken er jeg på Mariero,<br />
nærmere bestemt i det nilsenske bo,<br />
hvor fruen skriver sanger fra ni til to,<br />
men likevel også får tid til no'.<br />
Inn gjennom døren kommer mannen i huset<br />
og hilser flott.<br />
(De kjenner ham sikkert, agenten for Glott.)<br />
Nå kjære kone, skal jeg få noen skiver?<br />
Jo, men ser du ikke jeg sitter og skriver.
Margot Nilsen greier absolutt alt,<br />
like fra hus og mann og barn.<br />
Et ideal må hun bli kalt,<br />
i alt er hun fullbefar'n.<br />
Dessuten skriver hun en sang når hun får en.<br />
Kvinnen av i dag? Nei - hun er kvinnen av i morgen!<br />
Borghammer tar rerret, begynner nesten å skjelve,<br />
da fruen sier: Jeg kommer med toget ti over elleve.<br />
Jeg har sangen med, den til hun som er sytti år.<br />
Jeg skrev den i dag, jeg var så trett i går.<br />
Det er i kveld den skal brukes, det må gå litt fort.<br />
Jo, sier Borghammer, det skal bli gjort.<br />
Med de vanlige fraser legges der på,<br />
klokken er tyve over ti, og hva så?<br />
---<br />
Nå må 'an komme, for ellers går det gale!<br />
Sjefen er arg, det merkes lett på hans tale,<br />
og særlig når han snakker om ham,<br />
De vet nok hvem det er.<br />
Jo, ganske riktig, det er Osjord, han sitter forresten der.<br />
I det samme herrer vi raske skritt,<br />
jeg ser på Borghammer at hjertet hans stopper litt,<br />
og mens derren går opp, så utbryter han: Takk og pris!<br />
Nei, tenk at Osjord har vært presis!<br />
Det er nesten som å ha kjelleren på loftet.<br />
Det kan nok hende, men det er ikke ofte.<br />
Osjord går ut og får av seg fillene,<br />
svinser litt rundt mens han tar på seg brillene,<br />
men endelig så sitter han da ved tegnebordet,<br />
Borghammer griper så fluksens ordet,<br />
o& gir den ene og den andre beskjed,<br />
men Osjord tenker på hobbyen, den evige fred.<br />
Han skal gå ut og reformere verden.<br />
Her er mitt ønske: Lykke på ferden!<br />
Men Osjord betrakter meg bare nøyere han<br />
og svarer at Halvorsen er gal, han er h~yremann.<br />
For når Osjord kommer med sine teorier<br />
blir det slutt på Gaudesens og mine skriverier,
og vi lytter begge ivrig til,<br />
men Borghammer kommer med en ny stensil,<br />
og dermed dør det hen, det frie ordet.<br />
---<br />
Mens vi arbeider som aller best<br />
kommer en mann inn døren, mumler om en attest.<br />
Bare ved å høre dette ordet<br />
snur Gaudesen seg resolutt mot bordet<br />
og begynner sin vante eksaminering<br />
om attestenes antall og disses kopiering.<br />
Det viktigste moment er kopienes henting.<br />
Byråets motto er: Ingen venting,<br />
men Borghammer sier uten å blunke,<br />
at her ligger en kolossale bunke,<br />
og flere av disse har ligget snart en måne'.<br />
Gaudesen sukker: Ja, me e meste gåne.<br />
Mannen sier forsiktig: Eg ska liga te Tonstad.<br />
Resultat: Kom i morgen på onsdag.<br />
--p<br />
Skal en kunde ha diktet en sang i en fei,<br />
er det godt vi kan ty til en dame så grei.<br />
Agnes Landmark, får hun oppgitt gode «momenter»,<br />
på «sangen til mor» vi forgjeves ei venter.<br />
---<br />
Nå må jeg ta det store steget<br />
å slutte, ellers blir det for meget.<br />
Jeg avlegger denne erklæringen:<br />
Skal ikke gå yrkesskribentene i næringen.<br />
Denne beretningen ble jo i lengste laget (selv om noe<br />
av originalen er kuttet vekk), men den skal være et min-<br />
ne om og en takk til Eivind Halvorsen, sønn av gamle<br />
tannlege W. Halvorsen i Pedersgaten 14. Eivind tok si-<br />
den sin juridiske eksamen og havnet til slutt på et offent-<br />
lig kontor i Hamar, der han også ble gift. Han døde barn-<br />
Lss i forholdsvis ung alder. Han hadde ellers to brodre,
tannlege Karl Lauritz og sjømann Arne. Begge er døde,<br />
den første med etterkommere.<br />
Det var faren som bidro til at Eivind skulle få litt prak-<br />
sis på byrået, der han viste seg å være en velegnet med-<br />
arbeider, småvittig, underfundig, og svært interessert i å<br />
snappe opp pussige stavangerske lokaluttrykk, som<br />
han smilende repeterte. Selv var han født i Langesund,<br />
og brukte sin østlandske dialekt. Faren kom fra Hauge-<br />
sund, som sønn av den kjente kulturpersonligheten<br />
overlærer Halvorsen, som b1.a. har skrevet bysangen<br />
«Ser du havet vest der ute» og byhistorien «Haugesund<br />
i 50 år» i 1916.<br />
Under et stevne i Øyslebø i 1947 lot Gottfred og organist Moe seg iføre<br />
+orrektige» tyskerhjelmer, for med tregeværer rede til å tjenestegjøre<br />
spm aktpågivne vaktsoldater, oppstilt foran regnværskuret: Først-<br />
nevnte person må vel nærmest kunne betegnes som det snikende ull-<br />
teppe i oppreist stilling. Slett ikke å forrakte å være besjelet av «det<br />
barnlige sinn» i en alder av 38 år!
TABBER OG MORSOMME EPISODER<br />
En må vel regne med at alle mennesker og «virksomhe-<br />
ter» opplever både morsomme og kjedelige episoder i<br />
årenes løp. Noen er til å smile av (for eksempel om kun-<br />
den som mistet gebisset på golvet under en samtale, og<br />
som jeg allerede har skildret).<br />
En annen gjelder den unge kineseren som oppsøkte<br />
byrået for å få kopiert et eller annet dokument. Da jeg<br />
leverte papiret, spurte han på en blanding av kinesisk,<br />
engelsk og norsk hva han skulle betale for den utførte<br />
tjenesten. For å vise hvor «human» jeg kunne være, i<br />
dette tilfelle når det gjaldt en representant for den gule<br />
rasen, sa jeg så elskverdig jeg kunne: «Det holder med<br />
en krone og femti øre, takk.» Kunden åpnet da sin porte-<br />
mone, tok opp et kronestykke og sa med sitt blideste<br />
smil: «Vaer så god, det stemmer.» Jeg skjønte jo straks at<br />
han ikke oppfattet hva jeg hadde sagt, bortsett fra «femti<br />
øre». Da han naturligvis fant et slikt beløp altfor beskje-<br />
dent, doblet han altså til en krone. For ikke å skuffe ham,<br />
bukket jeg dypt og takket hjerteligst. Han bukket både<br />
en og to ganger, idet han med et triumferende smil forlot<br />
kontoret, mens jeg fortsatte å bukke, som tegn på min<br />
lykke for å ha mottatt to tredeler av det usle beløpet jeg<br />
hadde forlangt. Den generøse kineseren skulle få behol-<br />
de illusjonen!<br />
En dag kom det inn en en mann som skulle ha skrevet<br />
en eller annen søknad. Han virket ikke helt edru. Jeg<br />
satte meg ved skrivemaskinen, med ryggen til mannen.<br />
Selv satte han seg i en stol nær ovnen, som sjelden ble<br />
brukt, da det jo var enklere og mer praktisk med elek-<br />
trisk oppvarming. Det tok litt tid med utformingen av<br />
dokumentet. Jeg reiste meg da tiden var inne og lot ham<br />
få lese det. Han betalte salæret og gikk. Luften i lokalet<br />
hadde fått en umiskjennelig stenk av alkohol. Jeg kom<br />
da til å se ned på golvet, der jeg oppdaget en tom bren-<br />
nevinsflaske i ovnskroken. Mannen hadde altså sittet<br />
der og brukt tiden til å svelge (kanskje han ville ha brukt
ordet nyte) atskillige slurker av sin medbrakte, berusen-<br />
de væske, og kunne derfor komme seg ut på gaten ustø,<br />
som hadde han vært inne i en skjenkestue med alle ret-<br />
tigheter, slik det gjerne så tillokkende lyder i reklamean-<br />
nonsene.<br />
Så var det «tabbene» da. I farten minnes jeg bare tre,<br />
men de var kjedelige nok. Den ene var den gangen vi<br />
hadde mangfoldiggjort to helt vidt forskjellige rund-<br />
skriv. Det ene var en innbydelse til en kristelig sammen-<br />
komst, med tale av menighetens forstander og sang av<br />
ungdomskvintetten, frie vitnesbyrd og mere til. Det an-<br />
dre rundskrivet gjaldt en dansetilstelning som skulle<br />
arrangeres av et idrettslag. Byrået skulle påta seg å sen-<br />
de reklamebrevene med innbydelsene, i posten. Ved en<br />
ytterst beklagelig feiltakelse ble de to høyst ulike papi-<br />
rene forbyttet, slik at de religiøse personene fikk innby-<br />
delsen til dansemoroen og de verdslige til bønnemøtet.<br />
Sant å si husker jeg ikke hvordan den grusomme situa-<br />
sjonen ble taklet, men det skjedde sannsynligvis slik at<br />
nye konvolutter ble sendt ut til de respektive mottakere,<br />
som forhåpentligvis fikk beskjeden så pass tidlig at de<br />
havnet på de riktige stedene!<br />
En gang skulle det lages noen sanger som skulle bru-<br />
kes i Filmteatret ved åpningen av et landsmøte, der det<br />
også var tilstede representanter fra Storbritannia. De re-<br />
spektive fedrelandssanger skulle synges ved åpnings-<br />
høytideligheten. For sent ble det oppdaget at det stod<br />
«God save the King», etter at landet nylig hadde fått<br />
som monark en kvinne, og det derfor skulle stått «God<br />
save the Queen». En fryktelig opplevelse for den som<br />
var ansvarlig for feilen, det kan rette vedkommende be-<br />
krefte. Hans navn skal ikke røpes.<br />
Byrået skulle en gang lage noen fine rundskriv for<br />
trygdeselskapet Hygea. Byråsjefen visste meget vel at<br />
det eldste apoteket i Stavanger i alle år hadde båret nav-<br />
net «Hygiea», ergo måtte vel også forsikringsselskapet<br />
skrive navnet på samme måten. Resultatet ble at hele<br />
arbeidet måtte gjøres om igjen.
DÅRLIGE LEILIGHETSSANGER<br />
Strannagutten er en av dem<br />
Etter at jeg i over førti år har måttet tilbringe mye av min<br />
tid med å behandle tusenvis av såkalte leilighetssanger,<br />
tror jeg det er berettiget å betrakte meg som litt av en<br />
spesialist på området. Å mangfoldiggjøre alle disse skri-<br />
bleriene ble jo etter hvert en rutine. Hadde kundene en<br />
sang som de gjerne ville ha sunget i et bryllup, en konfir-<br />
masjon, fødselsdag, jubileum, eller hva det måtte være,<br />
var det jo ikke min oppgave å fraråde dem, fordi jeg fant<br />
at en betydelig del av produktene på langt nær holdt<br />
mål. Jeg forsøkte jo i enkelte tilfeller å fikse litt på for-<br />
kjærte, nærmest usyngbare rytmer, noe mange ba meg<br />
om og var takknemlige for. Men det hendte saktens<br />
iblant at noen syntes de var flinkere selv, og derfor mis-<br />
likte forbedringene, slik at jeg kunne ha spart meg for<br />
ekstraarbeidet.<br />
Jeg har tatt vare på de grusomste eksemplarene av<br />
makkverket, som til dels knapt kunne synges i det hele<br />
tatt. Vanligst var det jo at folk kopierte gamle sanger,<br />
som gikk igjen i hundrevis av festligheter. Selvsagt fore-<br />
kom det jo at sanger var skrevet av mennesker som vir-<br />
kelig hadde anlegg for slik virksomhet. Kom det en eller<br />
annen fra disse begavede, var det en lyst å behandle<br />
dem. Men det var med lange mellomrom!<br />
En gruppe for seg var de kunder som ba oss besørge<br />
sangen forfattet i henhold til medbrakte punkter, eller<br />
opplysninger. Disse produktene måtte jo byrået være<br />
ansvarlig for var brukbare, for å si det beskjedent. Per-<br />
sonlig var jeg lenge ikke innstilt på å nytte tiden til dik-<br />
ting av leilighetssanger, taler, prologer etc. Men en som-<br />
mer hadde jeg tatt imot to bestillinger, uten å være klar<br />
over at vedkommende medarbeider var reist på ferie.<br />
Da jeg ikke kunne ta sjansen på å skuffe oppdragsgive-<br />
ren, idet heller ikke noen vikar var disponibel, syklet jeg<br />
ut til Mosvatnet og satte meg nede ved strandbredden<br />
og fullfarte oppdraget, til kundens tilfredshet.
Dermed ble det til at jeg i flere år kom til å utføre en-<br />
kelte slike oppdrag, som jeg dog helst ønsket jeg slapp.<br />
Etter at jeg i 1975 definitivt avsluttet byråvirksomheten,<br />
har jeg neppe forfattet stort annet enn de bøkene jeg har<br />
produsert, og som jeg finner å være en mer betydnings-<br />
full måte å anvende alderdommen på.<br />
I og med at noen kanskje vil oppfatte min kritikk mot<br />
andre, endog navngitte personer, som et utslag av «sja-<br />
lusi» eller misunnelse, må jeg på det sterkeste proteste-<br />
re. De to det gjelder, hadde jeg det beste forhold til.<br />
Reinhold Nicholay f.eks. sendte gjerne sine oppdrags-<br />
givere til mitt byrå. Han var jo kjent som en lokal poet,<br />
som påtok seg leilighetsjobber for private, utelukkende<br />
fordi han trengte penger. Dermed hadde jeg inntrykk av<br />
at han ikke la så mye arbeid i skrivejobbene at han kun-<br />
ne vente så mange rosende omtaler av produktene. Han<br />
gjorde det vanligvis på letteste måte, ved b1.a. å bruke<br />
enkle, lettvinte rimord, selv om han ikke fusket noe sær-<br />
lig i rytmen når standardmelodiene hørte til dem han<br />
var fortrolig med.<br />
Laurits Torssen pleide, særlig i de siste årene han lev-<br />
de, komme innom, godslig, smilende, og leverte sine<br />
pent oppsatte, maskinskrevne manus. De oppfylte de<br />
krav og ønsker som hans klienter aksepterte og gjerne<br />
syntes var bra. Heller ikke jeg vil, med en skånsom be-<br />
dermmelse, mæle et klandrende ord. Noe helt annet er<br />
hans berømte vise «Eg e fydde på Straen, eg». Den har<br />
vært meg til stadig mer og mer gremmelse, men jeg har<br />
vegret meg for å si min hjertens mening, verken muntlig<br />
eller - som nå - skriftlig. Men etter at jeg sist herrte det<br />
festlige og dyktige stavangerske mannskoret, med radi-<br />
atoren som kjennemerke, under en konsert i <strong>Sølvberget</strong><br />
kulturhus proklamerte at de nå ville synge Stavanger<br />
bys ukronede «nasjonalsang»: «Eg e fydde .... D, unn-<br />
skyld, da måtte jeg (etter i årenes løp å ha hørt den fram-<br />
ført 124 ganger) ile vekk fra åstedet, for ikke å få kvalme.
Det dreier seg nemlig om det mest dilletantiske produkt,<br />
som for mange år siden burde ha blitt gjemt vekk<br />
sammen med de «åndelige bykuriositetene».<br />
Vi kjenner til at visen ble laget i hast, til bruk i en av de<br />
populære markedsukene i Folkets Hus, der inngangspengene<br />
var sølle 50 øre (og hvor også jeg i mine tidlige<br />
ungdomsår var en forholdsvis flittig tilhører, på den tiden<br />
uten kritiske ambisjoner). Jeg vet at Torssen selv senere<br />
ikke følte at det egentlig var noe mesterverk han<br />
den dagen rablet ned på papiret. Men visen slo an, og<br />
grunnen var for det første at den var knyttet til en populær<br />
og lett «antennelig» melodi, dernest at ideen var<br />
god: Tjuagutten fra Straen.<br />
Først noen ord om bydelen. Egentlig hørte bebyggelsen<br />
på strandsiden ikke til det som kunne betraktes som<br />
byens «eastend», hva den ellers ikke geografisk sett<br />
kunne sies å være. Det var helst folk fra sjømannsstanden,som<br />
kom til å bosette seg her, i nærheten av havnen<br />
og skutene der. Senere ble det mer slik at det ble finere å<br />
ta bopel andre steder i byen, på Våland, Eiganes, Storhaug<br />
og Stokka, for å nevne noen eksempler. Dermed<br />
forfalt småhusene i Strandgatene og ble overtatt av mindre<br />
bemidlede familier, etter hvert også av kommunen,<br />
med noen planer om sanering og til bruk for fattige, barnerike<br />
familier, som måtte skaffes husrom av fattigkassen.<br />
Dermed kunne en tenke seg at en > eller<br />
«snåttapave» kunne holde til huse her i smågatene og<br />
smauene. Men ikke nå lenger - for i våre øyne er det<br />
både populært og gromt å ha adresse i dette strøket, som<br />
gjerne vises fram for både gud og hvermann, ikke minst<br />
for turistene som blir guidet hit.<br />
Så skal jeg gå over til å peke på det dilletantiske produktet<br />
jeg brutalt skal bidra til blir slaktet, fordi det nesten<br />
ikke på noe punkt holder mål, selv med et aldri så<br />
lite snev av velvilje. Jeg har nok inntrykk av at noe i årenes<br />
løp er blitt korrigert og forbedret av den opprinnelige<br />
teksten, men det er ille nok likevel.<br />
Jeg har foran meg den originale teksten, som Aften-
ladet offentliggjorde da forfatteren ble fotografert i full<br />
fargeprakt samtidig med at han ble tildelt avisens<br />
«Markblomst» (noe Laurits fortjente, bare ikke for den-<br />
ne teksten!).<br />
Min kritikk når det gjelder «Eg e fydde på %aen»<br />
omfatter selvsagt ikke Laurits Torssens viseproduksjon i<br />
sin alminnelighet. Foruten en rekke bryllupsssanger fra<br />
hans hånd, som det ikke er noe kritikkverdig ved, har<br />
han jo skrevet flere stavangerske revyviser, som det ikke<br />
ville falle meg inn å si ett vondt ord om. Her skal nevnes<br />
5: «Eg har fart heila verå omkring», «Mor vår e'kje hjem-<br />
ma», «Då ska' me bu udpå Bakkeland», «Bådsmaen» og<br />
«Hu Karoline på Yvra Blåsenborg», fine og vellykkede<br />
alle sammen. Det er bare det fortærende at den mest dil-<br />
letantiske av hans produksjon, skal bli ført fram som<br />
hans «flaggskip».<br />
Det heldigste (og nesten utslagsgivende) ved visen er<br />
rett og slett melodien. Den er festlig og fengende. Ideen<br />
er også god, dette med å framstille en halvstor «sjøyden<br />
snåttapave» i et fattigslig miljø som vi forlengst har kvit-<br />
tet oss med, slik at de som etter krigen har vokst opp i en<br />
by uten bestemte fattigstrøk, der ongane måtte gå i «tri-<br />
skostyvlar» og ikkje smaga ein aldrig så liden slork med<br />
bringeberbrus, ikke kan kjenne seg igjen, og helst ikke<br />
lenger bør dvele ved den livsformen som antydes.<br />
Skal vi så se litt på detaljene: Vers 1 slutter slik: «om eg<br />
har lappe bag, slutta å Mag'» Menes det at folk som ser<br />
lappen, skal slutte med klagingen, eller betyr det at gut-<br />
ten selv ikke finner grunn til å beklage seg? I begge tilfel-<br />
ler er det språklig ukorrekt.<br />
Så kommer koret: «Eg e fydde på Straen, eg, eg e<br />
Strannagutt,» slik L.T. uttrykte seg, og som ble brukt i<br />
Aftenbladet i forbindelse med tildelingen av Mark-<br />
blomsten. Her er det brukt et par varianter, den ene er<br />
«eg e Strannagutt», den andre som Aftenbladet har<br />
valgt, nemlig «trallalallala», som hver gang det brukes<br />
bare er en lettvint måte å unngå rimord.<br />
«Om eg mangla kulør» betyr formodentlig at gutten
ikke har fått brunfarge i ansiktet, selv om solen skinner<br />
like kraftig i alle bydeler, «så har eg fin-fint humør», som<br />
dessuten rimer på bondesmør. Første ordet «så» bør<br />
sløyfes, det bryter nemlig rytmen, som i enhver sang er<br />
viktig å ha med. Det samme gjelder «ei» foran trihjuls-<br />
kjerrå. Men hvem i all verden har kjerrer med tre hjul i<br />
Stavanger? De hjemmelagde «bilene» har jo fire hjul.<br />
I hovedpersonens hjem har de ikke springmadrasser,<br />
fordi «halmen e' gol». At de ikke har «grammafon», var<br />
ille nok, men det å ha «niks telefon» var svært alminne-<br />
lig hos folk i hele byen. Privattelefoner hadde bare en<br />
liten del av befolkningen, mens de i dag brukes så å si<br />
hos de aller fleste.<br />
I dette hjemmet på Straen har de selvsagt ikke forrek-<br />
tige bil. Men her skal det i nabolinjen finnes et ord som<br />
rimer på denne bilen. Bravo, her går det et Mauritzens<br />
lys opp for forfatteren: «Chesterfield», selv om guttun-<br />
gen ikke aner hva ordet betyr!<br />
I ?orssens versjon heter det: «Me har ikkje Jo-jo, men<br />
det tar eg med ro». I Aftenbladets siste versjon er «Jo-<br />
joen» heldigvis tatt vekk, men i stedet er det kommet:<br />
«Og me har bare do, men det tar eg med ro.» Hvor man-<br />
ge utedo finnes det i byen nå, tro?<br />
Så er det verset der det heter at i guttens hjem ikke<br />
finnes det som kalles syltetøy (pga. fattigdommen?),<br />
men de har det likevel «gøy».<br />
I siste verset må gutten si noe positivt om seg sjøl,<br />
nemlig «Her ser du kompis mel strage her. . . Mon det<br />
fins någen her som har gildare kler, trallallala (falturilt-<br />
ura!)».<br />
Endelig skal jeg omtale det verset som dreier seg om<br />
farens drikkfeldighet: «Me har 'kje kjellar med fin ake-<br />
vitt. Far min han liga 'kje aent enn sprit» (som nok i dette<br />
tilfelle betyr «denas», dvs. denaturert sprit). Det er vel<br />
tvilsomt om han ville avslå hvis noen bød ham et glass<br />
eller tre av den sterkeste olsorten, vin eller brennevin for<br />
den saks skyld. Den gangen Torssen fikk Aftenbladets<br />
«markblomster», var dette verset forandret. Det tør væ-
e en teori at siden Torssen nå var blitt med i Kamerat-<br />
klubbens virksomhet, så ønsket han selv denne endrin-<br />
gen.<br />
Dermed kom nevnte vers til å lyde slik:<br />
En kan jo av og te tysta et grann,<br />
men det fins rå' med det,<br />
- springen har vann.<br />
Aldri får me i hus<br />
bringeberbrus.<br />
Me har 'kje syltetøy,<br />
men har det gøy.<br />
Kan leserne fortenke meg i at jeg ikke tåler å høre spel-<br />
korlaget framføre sangen i <strong>Sølvberget</strong> kulturhus, eller<br />
noe annet sted?<br />
Blant byens renovatører var Trampe-Johan i mange år en kjent type.<br />
Han bodde i det som på folkemunne ble kalt «Sekken», en liten gate-<br />
stump som stakk inn på høyre side av Kongsteinsgaten, ved nr. 15.<br />
Mannen gikk i tresko, og det hørtes på trampingen når han var ifarvan-<br />
net. Et annet kjennetegn skal ikke settes på t rykk, for selv originaler bør<br />
behandles med pietet.<br />
Tegningen er laget av Louis Osjord. Arenaen er midt på det gamle<br />
Torget, ved Kiellands-monumentet, der dette h var plassert. Feiesym-<br />
bolikken synes også å være merkbar.
TO MALERIER<br />
Jeg var en gang i mine unge år på en maleriauksjon. En<br />
rekke vakre bilder ble budt fram, og folk kjøpte - . I den<br />
rikholdige kunstsamlingen festet jeg meg spesielt ved to<br />
naturmotiver. Det ene forestilte en større vestlandsk<br />
bondegård, med høye fjell i bakgrunnen. Solskinn og<br />
sommer, herlighet og glede. Rammen omkring dette<br />
maleriet var forgylt og bred. «Et vakkert bilde,» sa jeg til<br />
meg selv. «Gi bud!» ropte auksjonarius. Ingen bød. «Gi<br />
bud!» kommandertes på ny. «Ti kroner,» var det en<br />
mann som svarte. Han fikk tilslaget.<br />
Det neste maleriet som ble holdt fram, var mørkt og<br />
nesten ensfarget. Det skulle visst forestille et slags<br />
skogsområde, sett med en moderne kunstners øyne.<br />
Rammen her var også forgylt, men smal og enkel. «Et<br />
fattigslig bilde.» sa jeg til meg selv. «Gi bud!» ba auksjo-<br />
narius. «Hundre kroner,» ropte straks en middelaldren-<br />
de herre i forsamlingen. «Hundre og tyve,» kom det fra<br />
en annen. Den første fikk omsider tilslaget for ett hun-<br />
dre og nitti kroner.<br />
Hvordan kunne det nå ha seg at det største, lyseste -<br />
og for meg det vakreste bildet - ble solgt for den ringe<br />
sum av ti kroner, mens det minste, mørkeste - og for<br />
meg ikke særlig beundringsverdige - oppnådde en pris<br />
som var nitten ganger større? Løsningen fant jeg snart:<br />
Maleri nummer to var lagd av en mann som hadde slått<br />
igjennom som kunstner, og dermed fått et skattet navn.<br />
Skaperen av det første var imidlertid ingen anerkjent<br />
kunstner.<br />
Her kan det være fristende å minnes den verdens-<br />
berømte maleren Edvard Munchs bilde «Skriket», som<br />
ble stjålet i 1993. Motivet er så grotesk at de færreste nep-<br />
pe kunne tenke seg å ha det på veggen, men det har en<br />
takstverdi på fire hundre millioner kroner. Det slo meg<br />
at det måtte være en smal sak for en dertil egnet kunst-<br />
maler å etterlikne dette maleriet så nøyaktig at det kun-
ne henges opp på samme sted i Nasjonalgalleriet, uten<br />
at det kunstelskende publikum ville miste nytelsen -<br />
hvis det ikke ble proklamert at det dreide seg om et per-<br />
fekt plagiat!<br />
Vel bekomme, sier nå ubetydelige lille jeg, som i mine<br />
unge dager falt pladask for Ola Varhaugs kunstverk:<br />
«Møllen ved bekken» og «Jaerhus på Varhaug», begge<br />
malt på deler av et gammelt rullegardin og betalt med i<br />
alt en femkroneseddel. Innrammingen av motivene var<br />
noe dyrere, men verdt utlegget.<br />
F~lgende humoreske er skrevet av Agnes Landmark og<br />
ble offentliggjort i Illustrert Familieblad nr. 51-52 1952.<br />
Modellen (hr. Borg) er Gottfred B., og innholdet minner<br />
om faktiske hendelser i Kampensgate 42:<br />
Bokholder Fredrik Borg hadde for lengst fylt forti år.<br />
Men ennå befant han seg i ungkarsstanden. Han elsket<br />
fred og ro over alt i verden, og kunne ikke tenke seg et<br />
hjem med bråkende unger og en masende kone. Slik for-<br />
145
tonte seg nemlig for ham de fleste av de ekteskap han<br />
hadde kjennskap til. Da var det bedre med en omsorgs-<br />
full mor som alltid gjettet hans ønsker og hadde mål-<br />
tidene ferdig på klokkeslettet. Om han ble forsinket på<br />
kontoret en og annen gang, var hun like blid og forståel-<br />
sesfull.<br />
For noen år siden hadde han kjøpt seg et hus med to<br />
leiligheter i. Annen etasje og de to rommene på loftet<br />
beholdt han selv. Første etasje leide han ut til en familie<br />
med to halvvoksne barn. Det var rolige og hyggelige<br />
mennesker, så han hadde det like fredelig som i en ene-<br />
bolig. Det ene året etter det andre gikk uten noen for-<br />
styrrende hendelser.<br />
Så var det en kveld på siste nyåret at fruen i første<br />
kom opp og ba om en samtale. Hun så helt forknytt ut,<br />
så han skjønte det var noe ekstra hun hadde på hjertet.<br />
Han forsøkte å hjelpe henne på glid:<br />
«Nå, fru Jørgensen, hva gjelder det?»<br />
Da kom det i rivende tempo: «Kunne De tenke Dem<br />
å leie ut det ene loftsrommet til min bror? Han er nett-<br />
opp ansatt ved postkontoret. Men han kan ikke ta imot<br />
stillingen hvis han ikke får et sted å bo. Han skal ha<br />
kosten hos oss, så hvis han bare kunne få et rom å sove<br />
i, ville han være hjulpet. Nå det er så vanskelig om hus<br />
kan De vel ikke ha det rommet stående tomt lenger<br />
likevel.» Hun snappet etter pusten, så fort hadde hun<br />
snakket.<br />
«Hm, nei, jeg liker best å ha loftet for meg selv,» svarte<br />
Borg tvert. «Det kan også være greitt å kunne ta imot en<br />
farende venn ved tid og leilighet, og da har jeg ikke noe<br />
annet sted å plassere ham.»<br />
Dette hørtes ikke ut som et avgjort nei, så fru Jørgen-<br />
sen ble modigere.<br />
«Det blir jo bare om natten han kommer til å være der,<br />
og han er en skikkelig og rolig mann. Han verken røyker<br />
eller drikker, så jeg kan garantere at det ikke blir noe<br />
bråk med ham. Og i feriene reiser han hjem,» la hun iv-<br />
rig til.
«Vel, jeg kan jo tenke på det,» svarte Borg, «De skal få<br />
svar i morgen.»<br />
«Så er det håp da?» kom det skjelvende fra fru Jørgensen<br />
idet hun reiste seg fra stolen.<br />
«Jeg vil ikke love noe,» svarte Borg avvisende, og med<br />
dette måtte hun gå.<br />
Fredrik Borg var ingen hardhjertet mann, selv om det<br />
kunne virke slik. I virkeligheten hadde han vanskelig<br />
for å si nei til en bønn, også når han visste at oppfyllelsen<br />
av den ville få ubehagelige følger for ham selv. Derfor<br />
hadde han det som prinsipp aldri å ta en avgjsrelse<br />
før han hadde tenkt grundig over tingen.<br />
Da han neste morgen gikk til kontoret, stakk han innom<br />
fru J~rgensen for å berolige henne med at broren<br />
skulle få leie rommet.<br />
I en måneds tid gikk alt vel og bra. Den nye leieboeren<br />
så han lite til. Den vanlige fred hersket på loftet. Men en<br />
dag de møttes i trappen, ba han om å få snakke et par<br />
ord med huseieren.<br />
«Ja, vær så god, snakk vekk, hva gjelder det?»<br />
«Jo, ser De, jeg er forlovet, og vi vil gjerne gifte oss.<br />
Men det er umulig å få leilighet akkurat nå. Når en er<br />
gift, er det lettere å få tak i noe, sies det. Har De noe imot<br />
at vi bor sammen på rommet mitt til vi får noe annet?»<br />
Borg følte seg overrumplet og visste ikke hva han<br />
skulle svare. Så for det som et lyn gjennom hjernen hans:<br />
Barneskrik! Nattevåking! Han hadde ikke sovet riktig<br />
godt i det siste, og skulle han nå risikere å bli vekket av<br />
en skrikende unge, ville han ikke bli mye skikket til sitt<br />
arbeid i banken.<br />
«Det har jeg ikke lyst til,» sa han så morskt han kunne<br />
få det til. «Rommet er dessuten altfor lite til to, og skulle<br />
det bli flere . . . »<br />
«Å nei, barn har vi ikke råd til med det første, så noe<br />
slikt skalDe ikke være redd for,» avbrøt den unge mann.<br />
Borg skjønte ikke hva det gikk av ham da han mot<br />
sedvane fant det rådeligst å få saken avgjort straks.<br />
«Ja, ja, De har jo vært en utmerket leieboer hittil, og jeg
går ut fra at Deres kone blir like grei, så hvis det bare blir<br />
for en kort tid, må det vel kunne gå, men ingen småbarn!<br />
Det er betingelsen!»<br />
«Det skal jeg love,» svarte mannen lettet. «Vi vil jo<br />
helst ha en leilighet, og som sagt, den blir det større sjan-<br />
se til å få når vi er gifte.»<br />
Det unge paret installerte seg på loftsrommet og tok<br />
etter hvert også en god del av loftet i bruk. For der skulle<br />
det kokes.<br />
«Nå ja, bare det ikke blir noe somforstyrrer nattesøv-<br />
nen, får det våge seg,» tenkte Borg. Men helt trygg følte<br />
han seg ikke. Den minste lyd kunne gjøre ham lys vå-<br />
ken.<br />
Hans bange anelser skulle snart gå i oppfyllelse. Utpå<br />
høsten ble det synlig for enhver at store begivenheter<br />
var i vente. Uten tvil ville den lille loftsverden snart bli<br />
forøket. Ja, var det ikke det han visste! Unge mennesker<br />
var lettsindige! Å sette barn inn i verden når en så vidt<br />
har tak over hodet! Nå måtte de vel å få noe annet. Men<br />
det så ut til at ekteparet var lykkelig nok hvor de var.<br />
Han herrte i hvert fall aldri noe hardt ord ble vekslet<br />
mellom dem. Tvert imot, det formelig strålte av dem.<br />
Tenk, de gledet seg kanskje til det barnet som skulle<br />
komme? Men det gjorde ikke han, nei! Søvnbsheten<br />
hans hadde tiltatt svært i det siste. Ofte lå han våken<br />
flere timer midt på natten. Var det alle disse fremmede<br />
menneskene som begynte å gå ham på nervene?<br />
Det led mot jul. En dag Borg kom hjem fra kontoret,<br />
var hans mor helt oppskaket.<br />
«Har du hørt det, Fredrik?»<br />
«Hva for noe?»<br />
«Fruen på loftet har fått tvillinger, to piker.»<br />
Borg ville ikke tro sine egne ører. Tvillinger! Som om<br />
det ikke skulle være nok med en skrikerunge! Det var jo<br />
det rene bedrageri. Han fikk henvende seg til en sak-<br />
fører den dag i dag. Han hadde da ikke noe med å skaffe<br />
hus til andres unger!
Da han ennå en stund hadde utgytt seg om det me-<br />
ningsløse i situasjonen, tok han hatt og frakk på og gikk<br />
ut.<br />
I fri luft er det lettere å tenke. Hjernen ble klarere etter<br />
hvert som han gikk, og han begynte å se saken fra de<br />
unge foreldres synspunkt. De var da virkelig i en for-<br />
tvilet stilling. Ikke hadde han greidd å bo på et lite rom<br />
med kone og to nyfødte barn. Han grøsset ved tanken.<br />
Det måtte da bli altfor lite luft til så mange lunger. De<br />
små barna kunne trenge et rom for seg selv. Men hvor<br />
skulle en finne det? Gi dem ditt soverom! Det ville bli en<br />
fin julegave til tvillingene! Du kan selv ligge på divanen<br />
i stuen! Nei, aldri i verden! Jeg er da ikke blitt gal! Her<br />
har de menneskene trengt seg inn på meg, og så skulle<br />
jeg attpå belønne dem for det! Han lo hånlig, snudde seg<br />
på hælen og vendte nesen hjemover.<br />
Dagene gikk, og snart skulle mor og barn hentes hjem<br />
fra klinikken. Hjem! Et loftsrom med knapt ti kvadrat-<br />
meters golvflate og skråtak!<br />
Borg hadde forsøkt å holde tanken på tvillingene på<br />
avstand den siste uken. Men da hjemkomsten ble nær<br />
forestående, var gnaget der igjen. Han kunne ikke få<br />
fred for det faktum at de trengte eget rom.<br />
Da han lille julaftens morgen gikk forbi den store<br />
granen på torget, klang tonene av de gamle, kjære<br />
julesangene ut i den klare vinterluften. Uvilkårlig nyn-<br />
net han med: «Her kommer dine arme små.» Der kom<br />
tvillingene for ham igjen! Dette var ikke til å holde ut.<br />
Nå måtte han ta en avgjørelse. Med det samme han<br />
kom inn på kontoret, grep han penn og papir og skrev<br />
et brev adressert til postassistent Karl Hansen, Fredens-<br />
gate 42 111.<br />
Innholdet av brevet gjorde et lykkelig foreldrepar en-<br />
da lykkeligere. For dagen var omme ble to yndige baby-<br />
kurver plassert i det beste loftsrommet. Tilstede var hus-<br />
verten i egen høye person. Forlegen, men synlig rørt be-<br />
traktet han to små, lyserøde ansikter som så vidt tittet<br />
opp over dunteppet.
Det ble en glad jul for Fredrik Borg. Han følte det som<br />
var det han som hadde fått en stor gave.<br />
A.L.<br />
Agnes Landmark var i mange år lærer i Stavanger (sist<br />
ved Kampen skole). Hun var en allsidig personlighet,<br />
som b1.a. var leilighetspoet og leverte festsanger til By-<br />
rået. Meningen er å komme nærmere tilbake til henne i<br />
min neste bok.<br />
Når det angår ekteparet med tvillingene, deltok jeg i<br />
deres bryllup og skrev personlig denne litt ironiske san-<br />
gen<br />
Til PER<br />
når han har latt seg binde<br />
til sin PETRINE<br />
(Mel.: «Mot i brystet. . .»)<br />
Når den staute postmann Per<br />
er gift med sin Petrine<br />
får han sikkert høre mange pene ord.<br />
Begge to i brudestasen sitter her så fine<br />
ved et delikat og vakkert bryllupsbord.<br />
Også jeg har trang<br />
i en liten sang<br />
å få ønske lykke til i dag.<br />
Må de trives,<br />
aldri kives,<br />
da vil de erfare<br />
at det yndig er å vandre to i lag . . .
De har neimen ikke lenge dinglet som forlovte.<br />
Helst det gikk en smule fort, det synes jeg.<br />
Men så har de heldig vært, og fått seg oppå loftet<br />
nå en vakker leilighet - det skyldes meg!<br />
Men en ungkar sær<br />
husets eier er,<br />
så nå blir det mangt å huske på:<br />
Ikke brage,<br />
aldri lage<br />
noen stsy og plage, -<br />
da vil dere kjeft og reprimande få!<br />
I den første tiden Per blir kanskje litt alene.<br />
Kona hans er opptatt på en annen plass.<br />
Det blir lengting da på begge sider, skal jeg mene.<br />
Når de møtes ved hver weekend blir det stas.<br />
Men til neste år<br />
blir det bedre kår,<br />
da de flytte sammen skal for godt.<br />
Fryd og glede<br />
blir tilstede<br />
i det lille rede<br />
som de i Stavanger nå hos meg har fått.<br />
Jeg blir deres sure husvert, som de har å lystre.<br />
De må gå på tøfler, lukke dører pent.<br />
PER får synge lågt og kviskre, slettes ikke plystre!<br />
Han har ikke lov å være ute sent!<br />
Men allikevel<br />
gir jeg dem i kveld<br />
ønsket om at alt går såre bra.<br />
PER - PETRINE<br />
jeg vil trine<br />
fram, be alle hine<br />
være med å rope for de to H U R R A !<br />
Vennligst Husverten.
Omtrent på denne tiden fylte «Agnes, min deilige<br />
sommerfugl» sin 60 års dag, 08 fikk av byråsjefen dette<br />
hyllingskvadet på stevtonen «A, kor du brygger, å, kor<br />
du bakar»:<br />
En vakker høstdag en gang det hendte<br />
det kom til verden en liten jente<br />
med mørke lokker og øyne blå.<br />
Hun kunne bite sin storetå.<br />
Så snål en baby du aldri så.<br />
Og denne baby, som var så liten,<br />
hun vokste til og ble større siden.<br />
På skole kom hun og flittig var,<br />
ga bare kloke og rappe svar.<br />
Hun var det svenskene kaller «rar».<br />
Med folkeskolen hun så ble ferdig<br />
men da hun fortsatt var svært iherdig,<br />
hun i gymnasiet peiste på<br />
så hun sin artium kunne få,<br />
for lærerskolen dernest å gå.<br />
Så tok hun på seg sin yrkes-kjole<br />
og startet ferden i livets skole.<br />
Hun gikk til Kampen med lyst humør,<br />
som jo en småskole-frøken bør,<br />
og som de fleste da ellers gjør!<br />
Vår Agnes hun har så mang' slags gaver,<br />
og ikke ned sine pund hun graver.<br />
Hun er jo en pedagog av rang<br />
og da ei minst når det gjelder sang,<br />
den dyrker hun hele dagen lang.<br />
Det finnes rimsmeder i Stavanger,<br />
som lager viser og bryllupssanger.<br />
Hun skriver «dikt» og hun skriver «sant»<br />
og tjener derved så mang en slant!
Og så det glemmes skal ikke heller,<br />
hun skriver pussige små noveller<br />
som slukes rått i hver redaksjon<br />
og vekker publikums-sensasjon.<br />
Kun synd papiret er på rasjon!<br />
Og hun har gavmilde engle-hender.<br />
Til sine venner hun pakker sender.<br />
For alle er hennes omsorg stor.<br />
Ja, hun av somme blir kalt for MOR,<br />
- de sender tanker til «høye Nord» . .<br />
Jeg kunne sitte en klokketime<br />
og nesten rime meg helt i svime<br />
og presse fram alt det jeg formår<br />
til hennes ære som fyller år<br />
og som fortjener hver blomst hun får.<br />
Men jeg får lukke min munn og tie<br />
og bare nøye meg med å sie:<br />
Ha takk for allting av godt du ga!<br />
Må du i framtiden ha det bra!<br />
For Agnes roper vi høyt: H u r r a !<br />
Gottfred, karikert<br />
av Sverre Ivan.<br />
(Bordkort ved Agnes Landmai-ks<br />
60-års dag, 2/9 1949).<br />
Gottfred.
LEDÅL UTSALG<br />
Løkkeveien 43<br />
Skattetakst kr. 16 500.00<br />
Kjære, gamle Bikuben i 1930-40-drene. Store speilglassruter, men man-<br />
gelfull utnyttelse til varepresentasjon.<br />
Atter et amatørfoto av Lende med ponni og passasjer i kjerren, på torget<br />
i Stavanger.
EN VINTERDAGS OPPLEVELSE<br />
I slutten av tenårene falt det meg inn å lage en parodi på<br />
et dikt av Reinhold Nicolay som muligens var inspirert<br />
av bysbarnet Sigbjørn Obstfelder. Min harmløse harse-<br />
las fikk denne ordlyden:<br />
En vinterdag,<br />
det var kaldt,<br />
det var frost,<br />
det var en ubeskrivelig,<br />
bitende kulde.<br />
Jeg vandret<br />
under himmelens<br />
hvelving<br />
på gatens brostener,<br />
langs husrekkene.<br />
Vinden pep,<br />
den ulte,<br />
den brølte<br />
- som en torden.<br />
Da så jeg<br />
i et vindu<br />
en pike.<br />
Det vil si,<br />
hun så mig<br />
først - - -<br />
Og smilte<br />
til mig<br />
forst - - -<br />
Jeg smilte igjen.<br />
Hun var skjønn,<br />
deilig var hun,<br />
vidunderlig,<br />
herlig,<br />
praktfull,<br />
som en lilje.<br />
---<br />
Jeg forsmådde henne<br />
likevel,<br />
hadde simpelthen<br />
ikke fortjent<br />
hennes skjønnhet - - -<br />
Tross alt,<br />
stormen ulte,<br />
den brølte.<br />
Jeg fortsatte<br />
å gå<br />
under himmelens<br />
hvelving,<br />
på gatens brostener.<br />
---<br />
Da traff jeg - - -<br />
Nei, nu må jeg slutte!<br />
Jeg ser<br />
jeg kan ikke mer.
NULL OG NULL ER NULL<br />
Den 18. januar 1925 var jeg tilhører på en såkalt folke-<br />
viseaften, ved den litt aldrende teatersjef Rasmus Ras-<br />
mussen. Han fortalte blant annet en selvopplevd, mun-<br />
ter historie, som fengslet meg så sterkt at jeg ilte hjem og<br />
festet den på papiret, etter hukommelsen. Selv om beret-<br />
ningen ikke har noe med Stavanger å gjøre, tar jeg den<br />
med her i boken:<br />
Rasmus søkte i sin ungdom (omkring år 1840) å få seg<br />
en kontorjobb i Bergen, og ble derfor interessert da han i<br />
avisen leste en annonse som fortalte at «en kontorkarl<br />
får plads hos Knud Didrichsen Marken».<br />
Ynglingen Rasmus gikk øyeblikkelig til den oppgitte<br />
adressen og banket på den første og beste døren. Ingen<br />
reaksjon. Han åpnet forsiktig, men det fantes ikke et<br />
menpeske i rommet. Så banket han på neste dør. Heller<br />
ikke her skjedde det noe. Forsiktig åpnet ynglingen også<br />
denne døren, og kom på ny inn i et tomt værelse. Dette<br />
var da merkelig, tenkte han, idet han knakket på den<br />
tredje døren - uten å høre en lyd fra innsiden. «Besyn-<br />
derlig,» sa han til seg selv, og åpnet også denne døren.<br />
Heller ikke her noe levende vesen.<br />
Først etter å ha åpnet den fjerde døren fikk han øye på<br />
en mann bak en pult der han satt fordypet over en lang<br />
papirstrimmel med mange tall.<br />
«Null og null er null og null og null og null er null, og<br />
fire er fire og null er fire og null er fire og seks er null og<br />
en i mente.»<br />
Rasmus forsøkte å vekke oppmerksomhet, han krem-<br />
tet, men det hjalp ikke. Han trampet i golvet, det hjalp<br />
heller ikke. Så trakk han i snoren på en stor skipsklokke.<br />
Da endelig løftet Marken blikket.<br />
«Kven e' dåber?» ville han vite.<br />
«Jeg er ute for å søke kontorpost. Er det ikke her det er<br />
en ledig?»<br />
Mannen lot til å ha dårlig hørsel og utbryter:
«Bevares, - kven kan høyra det? Kom bort og rop inn<br />
i øyra mitt, eg e' tunghøyrt, må du veta!»<br />
Søkeren gjentok spørsmålet så høyt han kunne.<br />
«Jo, bevares, det e' då vel det!»<br />
«Kan jeg få begynne da?»<br />
«Ja, bevares, dåkker kan vel det, då! Men ka e' dåk-<br />
kers navn, då?»<br />
«Rasmus Rasmussen.»<br />
Ja, bevares, det e' då vel ingenting å seia på navnet.<br />
Det skjemme då ingen. Men - - men - - kor e' dåkker<br />
ifrå då?»<br />
«Molde. »<br />
«Ja, bevares vel, det e' då ingenting å seia på det. Der<br />
kjeme mange gode folk frå Molde, og. Men - - men - -<br />
kan du skriva då?»<br />
«Jo, jeg kan skrive.»<br />
«Enn rekna då, - kan dåkker det, då?»<br />
«Ja, regne, det kan jeg også.»<br />
«Vel, når ei tønna tran kostar førti kroner, kor møje<br />
kostar så to tønner?»<br />
«Åtti kroner.»<br />
«Ja, dåkker va' dyktige, dåkker. Men - - dåkker ska<br />
'kje stola for mykje på håve, heller - - . Dåkker ska seia:<br />
To gange null e' null, og to gange fira e' åtta, og åtta og<br />
null e' åtti. - - Dåkker vil vel ikkje skriva navnet mitt?»<br />
Rasmussen skrev: Knud Didrichsen Marken.<br />
«Nei, eg skrive 'kje navnet mitt på den måten. Eg skri-<br />
ve K med punktum etter, D med punktum etter og Mar-<br />
ken med punktum etter. Altså blir det: - - »<br />
«K. D. Marken.»<br />
Etter denne prøven ble Rasmus antatt, og han opplev-<br />
de mye rart det året han arbeidet på dette kontoret.
til<br />
og punbom til
HATTEMAKER ERIKSEN<br />
I det vi i ettertid betegner som «gamle dager», fantes det<br />
en del virksomheter og titler som ikke lenger er i bruk i<br />
Stavanger, og bare unntaksvis andre steder i Norge.<br />
Tenk på bøkkerfaget (som jeg tidligere har nevnt i for-<br />
bindelse med Bøkkersmauet). Gjørtlere er det vel ikke<br />
lenger flere av, heller ikke stukkatører, eller gipsmodell-<br />
ører. Kusker er det knapt noen lenger som kan kalle seg,<br />
heller ikke desinfektører.<br />
En ganske akseptabel tittel den gang var hattemaker.<br />
Blant disse hørte de tre ugifte brødrene Eriksen i Bred-<br />
gaten. I det minste på sine gamle dager gikk de samlet<br />
ute og spaserte - med verdighet. De ble regnet for å være<br />
litt særegne, og etter hvert gjorde jo alderdommen sitt til<br />
at - i det minste den ene - ble noe psykisk redusert.<br />
En mørk vinterkveld passerte han utenfor Petrikirken<br />
en venn av meg.<br />
«Si meg, hva er dette for noe?» spurte Eriksen og pek-<br />
te på kirkebygget. Min venn hørte at det lød orgelmu-<br />
sikk innenfra, og så at det var lys på galleriet, nærmest<br />
tårnet, og regnet derfor med at det var de musikalske<br />
lydene som hadde vakt speirrerens oppmerksomhet.<br />
«Det er nok bare organisten (som forresten også het<br />
Eriksen) som sitter og øver seg.»<br />
«Jeg mener, hva slags hus er dette?» lød hattemaker-<br />
ens nye spørsmål.<br />
«Jo, det er Petrikirken,» opplyste min venn, da han<br />
skjønte at den gamle herre nok var blitt atskillig årefor-<br />
kalket.<br />
«Sier De det,» mumlet Eriksen og ruslet videre.
SVERRE IVAN OG HANS<br />
SKULPTUREKSPERIMENT<br />
Sverre Ivan, født 1925, var jo kjent som en ganske pro-<br />
duktiv kunstmaler, som etter hvert laget store mengder<br />
av malerier og akvareller, ikke minst med stavangerske<br />
motiver. Han var i sine yngre dager litt i spekulasjon om<br />
han kanskje heller skulle prøve å velge billedhogger-<br />
faget. Det var derfor han, etter at vi ble kjente, fikk lyst<br />
til å forsøke å lage en byste av meg, bare selve hodet,<br />
uten hals eller skuldre.<br />
Jeg ble kjent med Sverre under krigen, og det var hos<br />
Agnes Landmark i Tordenskjolds gate 68. Han konsul-<br />
terte henne i forbindelse med sin sangerkarriere, jeg for-<br />
di hun leverte sangtekster til byrået, og fordi vi dessuten<br />
hadde felles interesser og synspunkter på viktige sam-<br />
funnssaker, b1.a. fredssaken (Hun var styremedlem i In-<br />
ternasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, jeg i Fredsfor-<br />
eningen).<br />
Sverre gjorde seg snart bemerket også som en meget<br />
dyktig sangsolist. Jeg husker godt da han like etter at<br />
krigen var slutt deltok i en konkurranse på Pressefore-<br />
ningens 7. juni-tilstelning i Bjergsted, og så å si ble be-<br />
rømt fra samme stund. Det var mange tusen mennesker<br />
tilstede den gangen, slik det ellers var vanlig når disse<br />
årlige tilstelningene ble holdt.<br />
«Eg har lyst te å prøva å lage ei bysta av deg,» sa Sver-<br />
re en gang vi begge var sammen i Agnes Landmarks<br />
koselige toppleilighet. Dermed begynte modelleringen<br />
hjemme hos meg. Han var jo nybegynner i faget, men<br />
hadde satt seg grundig inn i framgangsmåten ved be-<br />
handlingen av leiren, og deretter ved gipsavstøpningen.<br />
Det siste var i grunnen det mest spennende leddet i pro-<br />
sessen, og som skapte mest hodebry. Vanlig gips ville<br />
være for svak hvis bysten skulle sluttføres og bevares<br />
uten i bronse. Tannlegegips ville være løsenet, den var<br />
nesten bastant som fjell.
Foto: K ~ IS. L Vi?zdfallet. ~<br />
Nå var det så heldig at tannlege Henrik Helliesen og-<br />
så dyrket sangkunsten og hadde Agnes Landmark som<br />
akkompagnatør. Dermed ble det bestemt at bysten skul-<br />
le støpes på Helliesens laboratorium i Olavskleiva 6 (re-<br />
vet i forbindelse med oppføringen av Hote1 Atlantic).<br />
Jeg fikk - som modell - være tilstede og delta i spen-<br />
ningsnytelsen, selvsagt bare som forveden tilskuer.<br />
Takk og pris, alt gikk som det skulle.<br />
Det ble endog i samme stund fattet vedtak om at her<br />
skulle det gå skikkelig for seg: Bysten skulle avdukes<br />
med en festlig tilstelning noen dager senere på Kam-<br />
pens Plass - innenderrs, så klart. I modellens leilighet.<br />
Mange var invitert - om ikke akkurat ordføreren og bor-<br />
germesteren! Dessverre tror jeg samtlige tilstedeværen-<br />
de nå hører til «de hensoveden, og da jeg, sannsynligvis<br />
den eneste gjenlevende, ikke noterte en stavelse, er det
ikke mulig å huske selv vedkommende som holdt den<br />
høytidelige avdukingstalen.<br />
Men det jeg ikke kan glemme, er mitt eget typiske nar-<br />
respill, som gikk ut på følgende: Jeg har i min besittelse<br />
en gipsbyste av kollega Henrik Ibsen. Denne plasserte<br />
jeg på et bord under et klede, ved siden av en blomster-<br />
oppsats. Talen for den ferske skulpturen og personen<br />
som den skulle forestille, ble seriøst framfmt, og duken<br />
ble deretter trukket vekk. Det tilstedeværende spent for-<br />
ventningsfulle publikum - ikke minst taleren og kunst-<br />
neren - ble sittende og stående en stund, måpende og<br />
spørrende. Hva var dette for noe sludder? De oppfattet<br />
jo snart spøken, og latteren runget i stuene. Jeg måtte stå<br />
fram og beklage «forvekslingen», hvoretter jeg gikk ut i<br />
entreen og hentet det riktige hodet.<br />
Lenge etterpå kom Sverre Ivan på at han ville sende<br />
inn sin aller første skulptur til Vestlandsutstillingen,<br />
som skulle åpnes i Ålesund i 1950. Av en eller annen<br />
uforklarlig årsak kom gjenstanden ikke fram. Den var<br />
sporløst forsvunnet, og til slutt måtte både Sverre og jeg<br />
gjøre oss fortrolige med at vi aldri mer ville få nyte synet<br />
av gipshodet.<br />
Av en breweksling, som senere ble funnet i arkivet fra<br />
1951, ble imidlertid gåten til slutt løst. Etter en forespør-<br />
sel fra meg til Aalesund Kunstforening, mottok jeg f0l-<br />
gende svar:<br />
Aalesund, den 21. april 1951<br />
Herr G.B.<br />
Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og beklager meget<br />
at De ikke har fått i retur nevnte skulptur.<br />
På innmeldingsskjemaet hadde Sverre Ivan Larsen<br />
undertegnet med Stein Bratt, Kampensgt. 42, og skulpturen<br />
ble sammen med en rekke andre returkolli ekspedert<br />
herfra den 23/2 til nevnte navn og adresse, da vi<br />
selvfølgelig gikk ut fra at dette var riktig.
Vi har nå gjort henvendelse til herværende d/ s-ekspe-<br />
ditør som har lovet å sette undersøkelser i gang, og så<br />
snart det foreligger noe nytt vil De bli underrettet omgå-<br />
ende.<br />
Ærbødigst<br />
Aalesunds Kunstforening<br />
Sigurd Quale<br />
sekretær<br />
Stavanger, den 24. mai 1951<br />
C. Middelthons dampskibsekspedisjon.<br />
Jeg hadde lånt ut en skulptur til Vestlandsutstillingen.<br />
Skulpturen ble sendt fra Ålesund til Stavanger den 23.<br />
februar til Stein Bratt (skulptørens pseudonym), Kam-<br />
pensgt. 42. Da leieboerne i 1. etasje ikke kjente til dette<br />
navnet, ble følgebrevet av postbudet returnert.<br />
Da jeg erfarer at skulpturene fra Ålesund ble sendt til<br />
Deres eksp., ber jeg Dem undersøke hvor denne til Kam-<br />
pensgt. er blitt av.<br />
Jeg har tidligere pr. telefon konferert om denne saken<br />
uten resultat, men da andre har fått sine ting gjennom<br />
Dem, skulle det synes naturlig at også denne har gått<br />
samme veien.<br />
I håp om at skulpturen må komme til rette, og at De i<br />
så fall vil kontakte meg snarest, tegner<br />
Ærbødigst<br />
G.B.<br />
Stavanger 28. mai 1951<br />
Tilbakesendes herr G. Borghammer,<br />
idet meddeles at vi har nøie undersøkt angående den-<br />
ne sending og kan kun bekrefte at 1 kasse byste merket<br />
Stein Bratt, Kampensgt. 42 ikke er ankommet her, hver-<br />
ken med direkte skib fra Ålesund eller via Bergen. Vi<br />
finner at det 17/3 ankom to retursendinger fra Ålesund<br />
(malerier) via Bergen, speditør i Bergen er K.A,Foss. Vi<br />
har derfor for sikkerhets skyld også skrevet til Bergen<br />
om sendingen, og så snart vi horer fra exp. K.A.Foss, får
vi komme tilbake på saken. Forøvrig måtte den beste<br />
måten å få rede på kassen være å la senderen i Ålesund<br />
ta den expedisjon hvor kassen er levert.<br />
Ærbødigst<br />
Pr. Pro. C. Middelthon's Dampskibsexpedition<br />
C. Middelthon jr.<br />
Aalesund, den 29. mai 1951<br />
Herr G.B.<br />
Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og kan meddele at<br />
vi etter nye undersøkelser har funnet Deres skulptur og<br />
har ekspedert den direkte til Deres adresse med S. D.<br />
selskap som har sydgående båt herfra imorgen.<br />
Bysten er på en eller annen måte blitt stående etterglemt<br />
hos en d/ s.ekspeditør og vi kan vanskelig forstå<br />
at vi ikke har fått beskjed.<br />
Ved forsendelsen tegnet vi assuranse, og vi håper at<br />
De mottar bysten i god stand.<br />
Vi ber Dem undskylde forsinkelsen, og tegner<br />
ærbødigst<br />
Aalesunds Kunstforening<br />
Sigurd Quale<br />
sekretær<br />
Feilen var vel i grunnen at Sverre unnlot å fortelle<br />
meg at han hadde innlevert bysten under et pseudonym<br />
(antakelig for at juryen ikke skulle vite at det var en<br />
maler som hadde produsert den, og at han sannsynlig-<br />
vis også hadde sendt malerier i eget navn).<br />
Etter alle disse viderverdigheter kom da det etterlyste<br />
klenodium til slutt tilbake til eieren.<br />
Siden har det i en menneskealder vært plassert i min<br />
stue. Hvor det skal settes når min tid er ute her på jor-<br />
den, er uvisst. Sverre Ivans levetid utlaip i 1993. En liten<br />
stund før dødsfallet fikk jeg det for meg at jeg skulle be-<br />
søke ham i hans hjem i Paradisveien 68A.
For noen år siden hadde jeg ellers i radio et samtale-<br />
program med Sverre, der han fortalte og sang. Tapen er<br />
oppbevart i min samling av egne radioprogram.<br />
x-<br />
I tilknytning til det jeg hittil har fortalt om Sverre og<br />
hans skulptureksperiment, vil jeg ta med, og slutte meg<br />
til det som maleren Kjell Pahr-Iversen en gang skrev<br />
som et nærbilde om sin kollega:<br />
Naturen viser seg for oss i motsetninger og i likheter, i<br />
avveksling og ensartethet. I livet, som på billedflaten,<br />
Noen få år etter at Sverre Ivans byste av Gottfred var kommet til rette,<br />
kom klassekameratene sammen i sistnevntes hjem. Ba~e fire er i 1994<br />
fortsatt i live.<br />
1 første rekke fr-a venstre: Theodor Hornmersand, Knut Rage, Lars<br />
Fenne, Arne Lindø. 1 andre rekke: Martel Mai-tinsen, Martin Helle,<br />
Johannes Bøe, Berthold Hindal, Finn Paulsen. l øverste rekke: Odd<br />
Tjeldfåt, Conrad Dalaker, Terje Gudmundsen, Erling Bjørnsen, Nils<br />
D. Danielsen, 3ygue Opsal, Type Wallem, Sigurd Grude og ytterst<br />
til høyre Gottfred med bysten i den ene hånden og den utstoppede papegøyen<br />
Jakob i den andre.<br />
Alle sammen gir til kjenne at de er i godt humør.
synes det alltid å være lettere å oppfatte og å fremstille<br />
kontraster, elefanten - myggen, sort -hvitt, natt - dag. -<br />
Men mellom ytterpunktene ligger våre liv med sine mi-<br />
nutter, timer og år av rutiner og vaner.<br />
Den maler som vil bygge livets mangfold, må ha et<br />
sinn og en arbeidsmetode som lukker opp for både det<br />
store og det lille, og de myriader av liv som ligger i mel-<br />
lom. Bare den tålmodige og ydmyke makter å gi det<br />
ubetydelige og oversette et billedliv. Fordi dette er det<br />
vanskeligste: å gi betydning og verdighet til det hellige<br />
alminnelige dagligliv.<br />
Sverre Ivan, billedpoeten, som bedre enn noen har<br />
gestaltet ettermiddagslyset over Storhaug, som en til-<br />
stand i sinnet, har fortalt hvordan et kunstverk blir til.<br />
Sverre Ivan hadde hele sommeren holdt på med å<br />
male lyset i noe vissent gress på Brusand. Dette hadde i<br />
lang tid gått dårlig. Nå var det helt gått i stå. Sverre Ivan<br />
hadde nå tenkt å gjøre følgende: Han ville kle seg i dress,<br />
kjøre ut til Brusand og gå ned til motivet, ta hatten av,<br />
legge seg på kne, og si til det visne gresset: «Hjelp meg,<br />
så jeg får malt dere.»<br />
Dersom du er nedfor, eller verden går deg imot, tenk<br />
på denne historie, tenk på Sverre Ivan, maleren som på<br />
kne foran sitt motiv, trykker det til sitt hjerte: Hjelp meg<br />
så jeg får malt dere!<br />
For et stimulerende syn!
MIN UKJENTE, KJÆRE VENNINNE,<br />
SPINNINGSKJERINGA<br />
Overskriften virker nok en smule fjollet, og for noen<br />
muligens endog aldri så lite anstøtelig, for ikke å si fra-<br />
støtende. Edderkoppen, eller som jeg har kalt denne<br />
spesielle, på godt stavangersk - Spinningskjeringå, er<br />
ikke noen skapning som voksne, forstandige mennesker<br />
føler trang til å innlemme i venneflokken. Men her drei-<br />
er det seg om en skapning som jeg til dags dato ikke har<br />
sett med mine egne øyne. Jeg vet, sant å si, ikke om hun<br />
er stor, liten eller middels. Jeg vet bare at hun eksisterer<br />
på et bestemt område, og at jeg så å si har tatt henne<br />
under mine beskyttende vinger, uten at hun på sin side<br />
aner hvem jeg er. Dertil er jeg alt for velvoksen i forhold<br />
til henne.<br />
La meg forklare hvordan forholdet oppstod.<br />
En morgen midt i juli måned åpnet jeg kjellerdøren for<br />
å bære ut min trofaste venn, sykkelen. Det var deilig og<br />
varmt i solskinnet, og jeg hadde tenkt å trille en liten<br />
mosjonstur i omegnen. Uten å merke noen hindring i<br />
dmåpningen, følte jeg tydelig en ubehagelig påminnel-<br />
se i ansiktet, som fikk meg til å rygge tilbake. Jeg skjønte<br />
jo straks hva det var, et finmasket spindelvev i det høyre<br />
hjørnet i døråpningen. Nettet var solid forankret på alle<br />
kanter. Ved min brutale berøring røk faktisk alle bardu-<br />
nene, og det var neimen ikke mye igjen av mange timers<br />
spinnevirksomhet. Jeg ble oppriktig lei meg fordi jeg<br />
hadde forkludret et individs innsats i kampen for tilvæ-<br />
relsen. Men det var jo ikke med vilje gjort fra min side, så<br />
jeg måtte bare slå det hele fra meg, og håpe at «kjeringå»<br />
ville finne et annet sted å gjenreise byggverket.<br />
Neste morgen skulle jeg ut samme &ren. Atter en<br />
gang fikk jeg spindelvevet rett i trynet. Dette var ille!<br />
Her hadde krypet (som jeg fremdeles ikke fikk øye på)<br />
rutinemessig trukket seg tilbake til en eller annen hem-<br />
melig hule i treverket, der hun forskanset seg mot en
antatt fiende som ville henne til livs, eller mest sannsyn-<br />
lig at hun ønsket å ligge på lur for snarest mulig å kunne<br />
sikre seg et smakfullt bytte som intetanende hadde hav-<br />
net i hennes lumske fangnett. Nå måtte hun da gi seg, og<br />
se at slaget var tapt. Liv og lemmer og produksjonskjer-<br />
telen var fortsatt intakt, og instinktet måtte vel fortelle<br />
henne at hun ikke hadde valgt det aller gunstigste stedet<br />
som operasjonsfelt.<br />
Det hendte - ufattelig nok - ikke mindre enn fire da-<br />
ger på rad at jeg ble fanget i nettet. Men da fikk jeg fak-<br />
tisk talt vond samvittighet. Det var ikke til å holde ut<br />
lenger. Uten å ha sett denne flittige og utrettelige spin-<br />
nersken, følte jeg slik medynk med henne at jeg mente at<br />
noe effektivt måtte foretas, så mine herjinger mot en<br />
uskyldig medskapning måtte få en ende. Jeg besluttet å<br />
sette opp en trelist på skrå i det høyre hjørnet i darråp-<br />
ningen, slik at jeg senere kunne bli minnet om nettverket<br />
når jeg skulle ut. Nå lot spinnemesteren til å ha fått nytt<br />
mot og håp om at hennes utholdenhet skulle bli kronet<br />
med hell. Ganske riktig, - nettet ble på ny nøyaktig<br />
spunnet, og de nedre bardunene fast festet i trelisten.<br />
Selv om jeg neppe får se snurten av edderkoppen, er<br />
den underlig nok blitt som en god venninne, som driver<br />
sin fangstvirksomhet under min beskyttelse og kan bo<br />
trygt i sitt ønskehjem på min eiendom. Ikke vet jeg for-<br />
resten om fangsten er så overvettes stor, men jeg lever i<br />
håpet om at skapningen har nok til å opprettholde livet.<br />
Småfluene og myggene som havner i nettet (og som jeg<br />
forresten også synes synd på) blir vel transportert inn i<br />
den allerhelligste delen av området og fortært der, uten<br />
af jeg kan få føre noen kontroll. Jeg har i det minste bi-<br />
dradd mitt til at systemet fungerer. Selv om jeg i prinsip-<br />
pet ville ha foretrukket en venninne med vegetariske til-<br />
bøyeligheter. - Men gjerne hadde det da blitt for mange<br />
fykende insekter i naturen, og de som sørger for balan-<br />
sen har sikkert en oppgave, selv om jeg, med min men-<br />
neskelige livsfilosofi måtte finne den lite human og at-<br />
tråverdig.
Lærerkurset i Stavanger, holdt i sommerferien, 2416-417 1936. Bildet er<br />
hel- tatt med for å vise de innvendige dimensjonene i det daværende<br />
avholdslokalet, Vaisenhusg. 5. Det ble jo ironisk antydet at meningen<br />
var å konkurrere med Petl-ikirken. Senere ble jo taket betydelig senket.<br />
De mannlige deltakerne på sommerskolen i Orkdal 1930. Til venstre:<br />
Håkon Odd Christiansen, DNTU's sekretær, o.r.sakfører Kr. Vik, den<br />
blindefiolinisten og muntrasjonsrddet Jack Doksæter, Johs. Voldsund,<br />
Lars Berge og ytterst til høyregeneralsekretær Nils Høgevold. Gottfred<br />
nr. fire fra venstre.
Jeg har hatt to mopeder i mitt liv, og de var nyttige og<br />
gilde befordringsmidler, både i det daglige liv og på turer<br />
i inn- og utland. Håper jeg senere får berette litt om<br />
disse. I 1961 ble det snakk om å innføre hjelmtvang. Dette<br />
reagerte jeg på, og skrev i den anledning følgende om<br />
saken:<br />
Spørsniålet om å innføre hjelmtvang for motorsyklister<br />
har i årevis svevd i luften. Nå lar det til at flertallet i<br />
samferdselskomit~en vil gå inn for at et slikt påbud blir<br />
gjennomført.<br />
At hjelm ved alvorlige trafikkulykker kan være av<br />
betydning, er vel hevet over enhver tvil, og at førerne av<br />
de tunge kjøret~yene som ungdommen elsker å sette<br />
fartsrekorder med på landeveiene, bør bruke hjelm på<br />
hodet, skulle derfor være selvsagt. Heldigvis er det<br />
«tøft» å iføre seg slike hodeplagg for disse trafikantene,<br />
så for dem synes det ikke å være noe problem.<br />
Verre blir det dersom et tvangspåbud skal gjelde også<br />
for alle som kjører moped. Disse enkle kjøretøyene er<br />
konstruert slik at de ikke kan oppnå noen kjempefart.<br />
De er nærmest å regne som hurtiggående sykler med<br />
liten motor. Men i stor utstrekning bruker de unge også<br />
hjelm når de kjører moped, fordi de kan «tøffe» seg som<br />
var de ordentlige motorsyklister. Godt er det når det blir<br />
mote å beskytte seg selv!<br />
Men oss da - vi som er kommet en smule over den<br />
første ungdomsperioden? Selv har jeg kjsrt moped i 20<br />
år og hatt mye glede og nytte av det. Jeg har kjørt til og<br />
fra kontoret i byens sentrum, og jeg har tatt lange ferieturer<br />
på samme doningen - gjennom hele Sentral-Europa<br />
-i alle år uten hjelm. Best liker jeg å få mest mulig sol<br />
i ansiktet og føle meg frank og fri. En hjelm ville ha fratatt<br />
meg en stor del av gleden ved kjøreturene. Skulle jeg<br />
et snarærend ett eller annet sted, måtte jeg takket være
en tvangsforordning bli nødt til å spenne på meg en fast-<br />
sittende ubehagelig hodebekledning. Nei, og atter nei!<br />
La meg - og alle i samme kategori - få slippe denne<br />
tvangen! Skån oss forsiktige og tilårskomne mopedister<br />
for et slikt påbud, men henstill gjerne til ungdommen<br />
om frivillig å bruke hjelm, selv om de bare kjører mo-<br />
ped.<br />
Den dagen lovverket bestemmer hva jeg skal ha på<br />
hodet når jeg er ute på en liten kjøretur, da tror jeg nær-<br />
mest jeg ser meg nødt til å skille meg av med min kjære<br />
tohjulte kamerat. Jeg har en så utpreget trang til å bære<br />
min hatt som jeg vil - eller la være å bruke hatt, for den<br />
saks skyld.<br />
$<br />
Stavanger Aftenblad laget i julenummeret 1961 en<br />
helsides enquete i sakens anledning, med innlegg av en<br />
rekke kjente personer. Selv fikk jeg en sentral plass med<br />
kjempefoto, der jeg opptrådte i en utlånt hjelm, som var<br />
noen nummer for liten fordi Sportshuset ikke hadde<br />
starrre. Komisk virket det i hvert fall.<br />
Det bør for ordens skyld nevnes at jeg senere fant<br />
hjelmtvangen for mopedførere berettiget. Så de siste<br />
årene brukte jeg naturligvis en ganske stor og kraftig<br />
hjelm, rødlakkert og virkelig tøff.<br />
Når det angår hjelmer for brukere av trøsykler, kan<br />
det sikkert være nyttig, ikke minst for barn. Men en akt-<br />
pågiven olding over 85 år vil være glad så lenge et even-<br />
tuelt påbud vil ha visse unntaksbestemmelser.
Litt harsellas fra eMolbopostenn 1925:<br />
NOGEN SMAA<br />
PAASKEOFFINDELSER<br />
«Molboposten»s påskenummer 1925 brakte denne ar-<br />
tikkelen (For sikkerhets skyld gjør vi oppmerksom på at<br />
det er redaktør Jocumsen som er forfatter):<br />
Jeg tillater mig, hr. redaktør, at gjøre opmerksom paa<br />
en høist sensationel opfindelse, som helt vil revolutio-<br />
nære skiløbningen. Som kjendt har man nylig i Tyskland<br />
opfundet en erstatning for seil, idet man anbringer to<br />
roterende cylindre foran og bak. Disse drives saa rundt<br />
av vinden, og skibet gaar fremover. Dette system har jeg<br />
overført paa skiløbningens omraade. Foran paa begge<br />
ski anbringes en roterende cylinder. Ved vindens hjelp<br />
drives man saa fremover. Man kan paa denne maate<br />
opnaa kolossal fart, slik at man tar bakker som ingen-<br />
ting. I en snestorm f.eks. kan man greie 100 mil i timen.<br />
For at undgaa haardkokte egg, har jeg konstruert en<br />
sindrig kasserolle. Ved et hul i siden, sættes den ved<br />
hjælp av et rør i forbindelse med en anden kasserolle.<br />
Fra det øieblik vandet koker, og eggene legges oppi, ren-<br />
der vandet langsomt gjennem røret over i den andre<br />
kasserollen. Og naar alt vand er rundet ut, ligger eggene<br />
tørre og nøiagtig passelig kokt paa bunden. I den andre<br />
kasserollen kan man imens koke noget andet.<br />
Ærbødigst Lars H. Lende
Han va' kje bare ein barnavenn, Lenden, men liga møje<br />
ein dyrevenn. Me huske han vel best som «ma'en me'<br />
ponnyane», men før den ti' hadde han et par gjeider, me'<br />
lange fryktinnjydanes hådden og greier.<br />
Ein syndags ittemiddag då han va' ude ein tur me'<br />
den eina, trefte han ett ektepar.<br />
«Du e' ude og lofta gjeidå di,» sa maen.<br />
«Ja, - og det same e' du åg, ser eg,» svarte Lenden og<br />
blonka te kånå. Om hu' hadde den same humoristiske<br />
sansen fortelle ikkje historiå någe om, men han Lars vå-<br />
ga nå vonå, han, - pleide ikkje vera så skogaredde når<br />
han kom me' replikkane sine. Han hadde fritt språg,<br />
enten han gjekk i gadene elle sto på talarstolen.<br />
Lars H. Lende hadde stadig i tankeneat barna og ungdommen måtte ha<br />
noe d sysselsette seg med. Som et ledd i sitt sosiale arbeidfikk han ved<br />
hjelp av noen digre, solide bjelker satt opp et lekeapparat med tre «dis-<br />
ser» på Ledaalsmarken noen dr før siste krig.<br />
Da politibetjent Alf Endsjø tok dette bildet, var det tre jenter som<br />
moret seg, mens mange holdt seg i nærheten og ventet pd å slippe til. De<br />
virker sd snille og tdlmodige, alle sammen, og det var en atmosfære som<br />
Lenden satte pris på.
Vi hadde utført et mangfoldigjøringsarbeid i byrået.<br />
Kan ikke huske hva innholdet dreide seg om. Men opp-<br />
dragsgiveren kontaktet meg like etter for å forsikre seg<br />
om at stencilen var makulert og ikke tilgjengelig for no-<br />
en som senere kunne finne på å ta kopier. Min spøkefull-<br />
het ga seg da utslag i at jeg sendte et svar, sålydende:<br />
Det kan på ære og samvittighet bekreftes at nevnte<br />
stencil er makulert, og derfor ikke lenger brukbar. Jeg<br />
går ellers ut fra at De selv ikke senere vil få bruk for den.<br />
Ellers var jeg forutseende nok til å ta tre tusen ekstra-<br />
eksemplarer av rundskrivet, av disse er 2.500 solgt til<br />
Bulganin for 34.000 rubler. De øvrige fem hundre ek-<br />
semplarer er solgt for god pris til andre stater i Qstblok-<br />
ken. Pengene for disse er imidlertid enda ikke kommet<br />
oss i hende.<br />
Skulle De gjøre krav på noen andel av det økono-<br />
miske utbyttet, skal jeg stille meg forståelsesfull, vel å<br />
merke dersom kravet holdes innenfor rimelighetens<br />
grenser.<br />
Med vennlig hilsen<br />
ERKESPIONEN PERSONLIG<br />
EMISSÆRER PÅ KINO<br />
For mange år siden ble den svenske filmen «Prasten från<br />
Uddarbo» vist i Verdensteateret. Den kvelden jeg så fil-<br />
men, kom det en flokk emisszrer som deltok i et sekre-<br />
tærmøte i Stavanger. Det var jo høyst uvant for dem å gå<br />
på en verdslig kino, men denne filmen kunne nesten<br />
regnes som «religiøs», Da emissærene forlot kinolokalet<br />
(samtidig med meg), utbrøt en av dem: «Det var sanne-<br />
lig en god film, faktisk den beste jeg har settt på lenge.»<br />
«Hva tid så du en film sist?» spurte en av de andre i<br />
flokken. «Det var vel i 1926, det,» lød svaret, «for akku-<br />
rat tredve år siden.»
De som har finlest mine memoarbøker, kan neppe ha<br />
unngått å merke at mine interesser i oppvekstårene også<br />
omfattet sceniske sysler, hovedsakelig i samarbeid med<br />
min venn fra skoleårene, Niels. I tillegg til de små vau-<br />
devillene som tidligere er omtalt, ble det oppsatt (for å ri<br />
det pompøst) et par mer seriøse enaktere i det koselige<br />
lokalet over Parkkafeen, Kongsgaten 41, tilhørende Un-<br />
derordnede Handelsstands Forening. Naturligvis ble<br />
det ved inngangen utdelt programmer, som til og med<br />
hadde reklameannonser, nemlig: 1) Organist Niels Niel-<br />
sen, Wessels gt. 35, tlf. 3150. Pianoelever mottas. 2) Vor-<br />
dende foreldre - husk frk. Retz' barnehave, Dronnin-<br />
gens gt. 19.3) Borghammers Byrå, Vaisenhusgt. 5.<br />
I. «TANTE BILLAD, Komedie i l akt:<br />
Personer:<br />
Tante Billa (tittelrollen)<br />
Hermansen, fullmektig<br />
Fru Hermansen, hans hustru<br />
Deres barn: Anna<br />
Ella<br />
Kitty<br />
Hansemann<br />
Kalle Killy student<br />
Arne Aas, Annas forlovede<br />
Thea, Hermansens hushjelp<br />
Glimt, detektiv<br />
Regi: H. Abel Lunde.<br />
Ingebjørg Sletten<br />
GottfredBorghammer<br />
Karen Retz<br />
Emilie Paulsen<br />
Randi Larsen<br />
Thordis Mæhle<br />
Karl Nilsen<br />
Niels Jules Nielsen<br />
Arne Solberg<br />
Agnes Larssen<br />
Kjeld Jensen<br />
Handlingen foregår i Hermansens leilighet.
11. «ERINDRINGENS TEMPEL»<br />
Skuespill i en akt av Sigurd Ibsen.<br />
Personer:<br />
Gabriel (30 år) Niels Jules Nielsen<br />
Adolf (36 år) Gottfred Borghammer<br />
Evelyn (22 år) Randi Larssen<br />
Handlingen foregår i Gabriels arbeidsværelse.<br />
GAMLE BYORIGINALER<br />
I min bok «Stavangerske rariteter (1985) har jeg tatt med<br />
en rekke av de mest kjente gamle originaler. Historiene<br />
som knyttet seg til disse menneskene, var jo mange.<br />
Noen var autentiske, andre mer eller mindre oppdiktet,<br />
eller fikset på av fortellerne. I min gjennomgåelse av et<br />
par av ble uteglemt tre små episoder, som nå skal kom-<br />
me med i denne bok. De lyder slik:<br />
Halte-Nils skal en gang ha arbeidet en periode i «Dok-<br />
ken» (Stavanger Støberi &Dok). Det var i seilskutetiden,<br />
og jobben hans bestod i å plukke opp kopperspiker, som<br />
den gang bruktes meget. For dette arbeidet fikk Nils to<br />
kroner dagen. En dag røk han uklar med formannen, og<br />
Nils, som neppe var så godt inne i myntverdien, gav<br />
dette svaret: «Tror dåkker eg vil gå her å arbeia for to<br />
kroner dagen, når eg kan få ei-femti kor eg vil i byen?»<br />
Samme Halte-Nils var en flittig gjest på kontoret hos<br />
Falck, for å spørre etter nytt fra skutene, både på grunn<br />
av egen forvedenskap, men like mye for å kunne farre<br />
nyhetene videre til mannskapenes familier, noe som<br />
kanskje medførte en liten påskjønnelse av ulikt slag. En<br />
gang var det en kontorist som ertet Nils, og det gjorde<br />
ham sint. Da han gikk ut, sa han oppbrakt: «Aldrig<br />
mærr ska eg tre inn på kontoret med Falck sin fod!»<br />
Nummer to av byoriginalene var Dibbe-Tollag. Han<br />
kom en dag inn til skomaker Bredal og ba om et lån på
fem kroner, fordi han ville starte egen «forretning» i<br />
støvlelisser og skosverte.<br />
«Du drikke bare opp pengene,» sa Bredal.<br />
«Eg har 'kje smakt någe på to månar,» sa Tollag.<br />
«Har du glemt at jeg traff deg i forrige uke oppe ved<br />
Brannvakten, så full at du verken kunne snakke eller gå,<br />
og at jeg fikk deg opp i en vogn og kjørt deg hjem?»<br />
BILLETTPRIS MED BUSS TIL OSLO<br />
Kr. 15,- i 1937<br />
Før Sørlandsbanen var ferdig, var det ikke så lettvint og<br />
snart å komme fra Stavanger til Oslo. I 1937 ble det star-<br />
tet en «reiseforening» som skulle gjøre det mulig å foreta<br />
bussturer til en rimelig pris. Ordinær rutebusstrafikk<br />
var det ikke tillatt å gå i gang med, men å etablere en<br />
forening der medlemmene leide en buss til å kjøre att og<br />
fram, og spleise på en sjåfør, lot seg gjøre. Bilteknisk<br />
konsulent G. Otterbech var den ansvarlige arrangør, og<br />
Thorleif Svihus eide kjøretøy og førte passasjerene (eller<br />
«medlemmene»).<br />
I juni 1937 skulle godt og vel 12 personer til et møte i<br />
Oslo, og på vegne av disse skrev jeg høytidelig under en<br />
kontrakt med Stavanger og Rogaland Reiseforening, G.<br />
Otterbech. Avgang fra Stavanger var lørdag 3. juli kl.<br />
0830 morgen, og retur fra Oslo fredag 16. juli ved mid-<br />
dagstider, mot en betaling stor kr. 30,- pr. person, tur-<br />
retur.<br />
Problemet var at det jo ble en lang ventetid i Oslo. Det<br />
var derfor viktig at det kunne transporteres en gruppe<br />
«medlemmer» i motsatt retning nokså umiddelbart, og<br />
at foreningen holdt det gående slik i håp om at det kon-<br />
tinuerlig ble noen med hver vei. Det var neppe bestan-<br />
dig like praktisk gjennomførlig og lønnsomt.<br />
Stavanger RutebiL<br />
I -<br />
1 ~ b~iti~~s, Oslo. l abritius. Oslo.<br />
2 bussbilletter i Stavanger, da prisen var 25 øre for voksne og 15 for<br />
barn, omtrent som pd karusellen.
TIL BYENS BRANNMENN!<br />
I 1977 ble jeg bedt om å kåsere ved en tilstelning på by-<br />
'ens brannstasjon. Innledningen kom til å lyde slik:<br />
Når jeg for første (og sannsynligvis siste) gang har<br />
den store ære å stå åsyn til åsyn med så mange utsøkte<br />
brannspesialister, burde jeg ha holdt en flammende, ild-<br />
full tale. Jo, jo.<br />
Kalte jeg dere for effektive ildslukkere, kunne det bli<br />
oppfattet som et kompliment. Sa jeg derimot ildslukere<br />
(med en k) ville dere straks bli stilt i klasse med fakirer<br />
og trollmenn, og det var uten tvil ikke fullt så populært.<br />
Enda verre ville det nok være om jeg brukte tittelen ill-<br />
gjerningsmenn, så det gjør jeg selvfølgelig ikke . . . . .<br />
17de MAI BILEN «PETER PIRSCH*<br />
Stavanger brannvesen var stasjonert på flere steder under higen. Her<br />
er et gammelt fotografi som er tatt på Ledaal. I spissen for et sf~amt lag<br />
av redningsmenn, er brannformann Nils Kornelius Nilsen. Sjåføren er<br />
ukjent, men de tre øvrige er brannkonstablene Svendsen, G. Bergeland<br />
og E. Østbø, sistnevnte til høyre for sin eldre leder. Navnet på brannmannen<br />
ytterst til høyre er ukjent.<br />
Det er blitt en tradisjon at denne gamle bilen, som ble bygget i 1936,<br />
og har en usedvanlig kraftig 12 sylinder motor, fortsatt kjører i spissen<br />
for hvert eneste 17de mai-tog. Derfor kalles den kort og godt for 17de<br />
mai-bilen, den gamle sliteren som var med og beskyttet liv og eiendom<br />
under krigen.
FLERE MINNER FRA TIDEN I<br />
MANUFAKTUR-BUTIKKEN<br />
På min 25 års fødselsdag i 1934 sendte en av mine tidli-<br />
gere kvinnelige «kolleger» en hilsen, der hun gjerne vil-<br />
le minne om noe av det som hendte. Det skulle egentlig<br />
være på rim, men i og med at at det nok var både første<br />
og siste gangen hun bega seg ut på den galeien, får det<br />
selvsagt tilgis at det mottas og leses i en ukritisk ånd og<br />
uten korrigeringer - som et supplement til det jeg selv<br />
fortalte i epistelen «Muntre minner fra forretningslivet»,<br />
i bind 11, side 60.<br />
Husker du, da du var fjorten,<br />
og i filialen gikk?<br />
Trasket rundt med store pakker,<br />
og av sære kvinnfolk fikk<br />
overhaling - over ting<br />
som du bragte galt avsted,<br />
og på travle dager hjalp i butikken med.<br />
Solgte bånd og pynteting<br />
til de unge fagre jenter.<br />
Men du mest forfjamset ble<br />
når de skulle se<br />
på ting som var «intime»,<br />
og vi andre fikk<br />
av deg et lite blikk<br />
som kunne tydes slik:<br />
«Kom og hjelp - eg besvimef!»<br />
Men til kunden et elskverdig nikk:<br />
«Hva slags benklær skal det være,<br />
gule, grønne eller blå?»<br />
En annen ting kan også minnes,<br />
den gang mam' Troholt var vår sjef.<br />
Da alt gammelt skrammel<br />
skulle gjøres om til mynt.
Sorte hansker skulle selges<br />
for en slikk og ingenting,<br />
og da disse jo er dyre, måtte kundene få spørre:<br />
«Hvorfor denne lave pris?<br />
Er de ikke noe tess?»<br />
Du villig gav beskjed<br />
om deres oppholdssted<br />
de siste tyve år:<br />
«Det er noe gammelt skrot<br />
som har ligget i et kott<br />
i flerfoldige år, uten å bli solgt, .<br />
men som vi nå håper mynt vil gi<br />
-ja, helst en masse -<br />
i firmaets slunkne kasse.»<br />
At det liten handel ble<br />
av slik lssmunnet ærlighet,<br />
er lett å forstå.<br />
Mam' Troholt var naturligvis ikke bli':<br />
«Den slags må man ikke si,<br />
når varer skal selges,<br />
de rette argumenter må velges.<br />
Man skal, med et smil,<br />
bare lytte til<br />
hva der fra kundehold sies.<br />
Oppriktige svar bør helst forties!»<br />
Med henblikk på de unådige, kritiske uttalelser jeg på<br />
annet sted i nærværende bind har rettet mot dårlige, dil-<br />
letantiske forsøk på poetiske og rytmiske utgydelser,<br />
gjorde jeg denne gang et unntak, idet jeg sendte min for-<br />
henværende forretningskollega en skriftlig takk, der jeg<br />
fortalte at jeg var både en smule rørt og flau. «Din dikte-<br />
riske utløsning skal bli oppbevart som et kjært minne i<br />
en formodentlig lang tilværelse. Måtte denne åndelige<br />
gnist være innledningen til et fruktbart liv for deg. Ned-<br />
grav ei ditt pund!».<br />
Når sant skal sies, gjorde hun nok det. Men livet skul-<br />
le vise seg å bli langdrygt for oss begge - -.
LITT OM FOTBALLINTERESSE I<br />
BEGYNNELSEN AV TRETTI-ÅRENE<br />
(«Første Mai» ca. 1930-31.)<br />
Forrige søndag stod en mann og leste de siste tele-<br />
grammene som var opslått.<br />
- Det var sørgelig, sa han melankolsk til kameraten<br />
sin.<br />
- Flyveulykken i Frankrike? spurte kameraten.<br />
-Nei, at de tapte, svarte mannen idet han drog et dypt<br />
sukk.<br />
At både Sif og Viking tapte! 46 tapte menneskeliv ved<br />
en flyvekatastrofe, det var «blåbær» mot noe så hår-<br />
reisende, som dette at Stavanger-guttene led nederlag i<br />
fotball!<br />
De er snart tellende, de mennesker (kvinnene selvsagt<br />
iberegnet) som ikke interesserer sig for den i og for sig<br />
«enfoldige» sport, fotballsparking. Selvsagt økes inter-<br />
essen betraktelig omkring finale-kampene, ikke minst<br />
når en av ens egne klubber har chansen til å seire. Vi var<br />
vidne til den søndagen Sif spilte mot Frigg og vant 5-4,<br />
og Viking spilte uavgjort mot Ørn. Hvor vi kom i byen<br />
snakket folk om de enestående begivenheter, diskuterte<br />
avgjørelsene og kritiserte eller roste spillet. Vi så det for-<br />
rige søndag, da semifinalen ble utkjempet i Drammen,<br />
og Vikingene sloss for livet i Bergen. Da resultatene nåd-<br />
de hit gjennem høittalerne i Teatret, Folketeatret og Fol-<br />
kets hus og derfra spredtes over byen, blev det alminde-<br />
lig sorg blandt befolkningen. De lyse forhåpninger var<br />
gått i kloakk-kummen!<br />
>C<br />
Det finnes ennu - tør jeg si gudskjelov? - mennesker<br />
som ikke er grepet av «fotballdilla». Persoiilig må jeg<br />
nok regne mig til dem. Den vesentligste grunnen til det-<br />
te er antagelig at jeg til dato ikke har vært tilstede på en<br />
ordentlig fotballkamp. En «match» på «Kjøvigen», Slet-<br />
tå eller «Parra» mellem «ongane i gadå» (hvilket i dette<br />
tilfelle vil si de utallige gutteklubbene her i byen) er ikke
nok til å skape særlig interesse for den edle(?) sport. Det<br />
kan vel best skje ved å legge veien opp til selve stadion.<br />
Men dit gidder man ikke gå så lenge interessen ikke er<br />
fangen. Og interessen fanges altså ikke før man har vært<br />
der! I-Ivad skal man så gjøre? Lese avisenes referater? Ja,<br />
de er skam fyldige og inngående nok. Selv de minste<br />
detaljer fra kampene er tatt med. Om f.eks. snoren<br />
sprakk på Vallens høire støvel, vilde referenten uten å<br />
blunke ofre et helt avsnitt på det. For ikke å snakke om<br />
hvis samme støvel besørget ballen inn mellom målsten-<br />
gene! For fotballreferatene må alt annet stoff vike i avi-<br />
sene. Og for så vidt kan man ikke by leserne noe mer<br />
uskyldig og ufarlig. . .<br />
*<br />
Som et bevis på at det ennu finnes mennesker for<br />
hvem fotballsporten er helt fremmed, skal jeg til slutt<br />
nevne følgende, som er helt sannferdig:<br />
En av mine bekjente skulde forleden søndag på fot-<br />
ballmatineen i Folkets hus. Like foran ham gikk to mid-<br />
delaldrende kvinner.<br />
- Ka e' de' her ska' vera? sier den ene til den andre da<br />
hun ser så mye folk strømme inn. E' de' konsert?<br />
- Nei de' e' fodball, svarer den andre sakkyndig.<br />
-Nei, ka seie du; e' di bejynt å spenna fodball inne nå?<br />
Ja de' va' kje så naude de' -nå, når de' bler så kjøligt ude.<br />
Gobo.<br />
Øverst foto: Fotballkamp på «Parra», den lokale sportsarena som ble<br />
planert oppå alt søppelet som i flere år ble dumpet i innerste vågen i<br />
Hillevågsvatnet. Her ved bredden brente det uavbrutt i papiravfall og<br />
treverk.<br />
Midterste foto: Yngres avd. «Fremskritt» i Totalen, stiftet 1929 (se<br />
bind l, side 114), utviklet seg til et populært ungdomslag. Det kadde<br />
b1.a. en fotballklubb, som b1.a. konkurrerte med tilsvarende i Hauge-<br />
sund og Kristiansand. På fotografiet finner vi lovende fotballspillere<br />
somJeks. Lauritz Abrahamsen, nederst til venstre, et par av Bertelsen-<br />
guttene, T ype Stensland, Einar Langberg og Egil Bø.<br />
Nederste bilde: Gottfred, Borghild Hjelmervik, Haugesund, og Eyg-<br />
ve Storm-Bern tsen, Kristiansand, lederne i de respektive by-lag.
DET GAMLE PANOPTIKON<br />
I en av mine «kister med det rare i» har jeg liggende et<br />
gammelt «titteapparat» som min tante Grethe i sin ung-<br />
dom fikk av ektefellen Jacob, sjsmannen som omkom i<br />
den mexicanske gulf 121 10 1910 (jf. bind I, side 30). Dis-<br />
se såkalte panoptikon var svært populære rundt om i<br />
hjemmene, og gjorde tjeneste som datidens «fjernsyn».<br />
Ved å plassere et dobbeltbilde i en bevegelig ramme og<br />
sikte avstanden inn etter «styrken» i titterens øyepupil-<br />
ler, kunne en få ganske fascinerende opplevelser.<br />
Mine bilder består blant annet av en serie med ameri-<br />
kanske fotografier, for eksempel «On Brooklyn Bridge»,<br />
«Up Chestnut Street from Ledger Building», «Spring St.<br />
Los Angeles, Gal.», «Canal St. New Orleans». To plater<br />
viser fattige «niggerboys», og flere forestiller «elskende<br />
par», i all ærbarhet for øvrig, og «Up to date Girls», som<br />
selv i omhyggelig påkledning vel var noe av det «dris-<br />
tigste» som i den tidsepoken kunne sendes ut på marke-<br />
det uten å vekke synderlig anstøt. De nevnte bilder er<br />
gulnet i tidens løp, og er derfor mindre skarpe. Derimot<br />
er fargefotografiene forholdsvis bra bevart og kan uten<br />
vanskelighet beskues gjennom titteren.<br />
Et yndet motiv er frieren som i all hemmelighet bess-<br />
ker sin elskede og er uheldig hver eneste gang, idet han<br />
i det kritiske øyeblikk blir iakttatt av de uskyldsrene jen-<br />
tenes foreldre og kan vente seg en ugjestmild overhaling<br />
med sopelime eller spade!<br />
Smilende barn er det også flere utgaver av, noen sei-<br />
lende i en liten trestamp. En barsk harejeger imøteser<br />
med fryd i sinnet «a good Dinnem. Damer viser tidens<br />
moter, en t0ff sigarettrøykende kvinnesakskvinne hviler<br />
den ene foten over stangen på en herresykkel for å vise<br />
sitt likeverd, en annen er derimot så mannsunderlegen<br />
at hun lar seg bære over en elv, mens to skjsrtemennes-<br />
ker rir på esler. Noen kler seg til ballet, og fire i nattkjoler<br />
ssker å hindre en ubuden ung mannlig inntrenger i å
Foto: Knut S. Vindfallet.<br />
sette sine f~tter<br />
innenfor dairen. «Keep him out, girls!»<br />
lyder teksten.<br />
Alt sammen virker jo i dag temmelig antikvert og<br />
umoderne, men det var god og populær underholdning<br />
i den tiden da en måtte ta til takke med de små, enkle<br />
gleder, fordi «de store» ennå ikke var oppfunnet. Mon<br />
de siste har gjort menneskene gladere og mer tilfredse?<br />
Det virker ikke sånn!
188<br />
56. Helping Herself 18. The Dawn of Easter<br />
95. Baby's Bath 90. Playing School<br />
73. Two Pair - Queens and Jacks<br />
58. Eavesdroppers
14. Crossing the Brook 93. Dressing for the Ball<br />
12. Only a Mouse 24. Fishing Under Difficulties<br />
40. Love Confidences 33. "Keep Him Out, Girls"
PROLOG<br />
av Odd Overland Hansen ved Byråets 10-års<br />
jubileum i Stavanger Teater 614 1943<br />
Her er diktende trang<br />
Vel møtt - og la det straks bli klart for dere alle<br />
at vi her vil søke å blande de reneste farger<br />
- i lette og lyse nyanser -<br />
dyppe penslene og med entusiastens glød<br />
dekke over det som er trist og grått<br />
og gi alt et islett av solskinn og blått -<br />
dekke - lyse opp - som et<br />
fattig forsøk å skape noe enkelt<br />
og forståelig, men vakkert -<br />
som heiens - ødemarkens fyrste -<br />
lyngen, med sin brunrøde kappe - dekker,<br />
skjermer og skaper glød og farge -<br />
hvor alt var trist og bart.<br />
Vi vil i kveld ødsle av hjertets fulle trang<br />
med farger - i dikt - i toner - og sang.<br />
Jeg har sadlet min Pegasus<br />
men må erkjenne jeg føler meg litt sår i baken<br />
- vi skylder det på kriselæret i sadlen.<br />
Jeg mangler sporer - og kappen er bare et laken,<br />
men hvorfor bryr jeg dere med slikt -<br />
det har jo ingenting å gjøre med saken.<br />
Der sitter kanskje en kritiker<br />
- mer eller mindre kompetent -<br />
og rister på hodet - av gammel vane ofte<br />
kaller det presterte for plaskregn og søl,<br />
og tar på seg i tanken sin varme kofte<br />
og tenker bare på seg sjøl.
Får vi glød - får vi glede av å stenges -<br />
bli møtt av mur av kritikk.<br />
Er det ikke lyst humør og sol som trenges<br />
- hvem skal skape den?<br />
Han eller hun? Nei, du og jeg.<br />
Hvad er Ibsen, Bjørnson, Wessel? spør mange,<br />
eller Wergeland, mot meg?<br />
Jeg skriver dikt og mange sange<br />
og rimer flott i veg.<br />
Hver linje og hvert vers er gjevt<br />
- for pennen er dyppet i hjertets blodpøl -<br />
med skaperens trang - er det blitt strevd<br />
- og godt er jo det som er lagt av meg sjøl.<br />
Og hvorfor ikke?<br />
Har ikke hver enkelt rett og lov<br />
å se lyst på sitt?<br />
Det skaper glede - og alt<br />
som skapes er godt - edelt - rent -<br />
det onde skapes ikke - det smyker<br />
seg fram av råttenskaps dynd,<br />
sprer uro omkring seg og synd.<br />
Her er diktende trang. . .<br />
og den går som et brus over land og hav<br />
- som regnflommen kommer den,<br />
og gir som den gav<br />
oss før.<br />
Den slår ned som stormens knyttneve<br />
hvit over knokene.<br />
Men oftest kommer den som vårbekken.<br />
Vi drikker som vi drakk<br />
før av den og sier takk - noen forsiktig -<br />
andre i villhet - det gjaldt få den tømt -<br />
atter andre fråtset med den i jubel<br />
og oppdagte så bratt<br />
den var borte - forsvunnet - den var rømt.
Vi onsker å få kontakt med dere i kveld -<br />
og byr på en passe blanding her<br />
av gleder - åndelig føde.<br />
Og skulle du finne et lite gullkorn<br />
blant dette som kommer, så behold det som finne-lønn.<br />
Vær da velkommen -<br />
Olsen - Nilsen og Jensen!<br />
Vi åpner med Festpolonese<br />
av Svendsen.<br />
Med hilsen til Odd,<br />
som 1713 1993 fylte 75 år!<br />
EN UNDERLIG HILSEN<br />
til min 85-års dag fikk jeg fra en av mine anonyme lesere<br />
(for ikke å si «beundrere»?), og siden dette skal være en<br />
artig bok, kan det usedvanlige rimeriet gjengis her:<br />
Gratla med de fem og åtti!<br />
Det er godt gjort å ha nått di,<br />
med alt det som du har stått i.<br />
Hvilken skole har du gått i?<br />
Hva slags fotspor har du trått i?<br />
På hodet hår med grått i,<br />
en nese uten snått i,<br />
en munn med mye lått i,<br />
sang flott som Pavarotti.<br />
Du må ha blod med blått i.<br />
(Et dikt langt borti nåtti!)
STAFANGR BUUDSTICKE<br />
I min bok «Stavangerske rariteter» (1985) har jeg omtalt<br />
byens navnkundige vittighetsblad, «Molboposten», og<br />
de to samarbeidspartnerne Henry Imsland og Gunnar<br />
Salvesen. Førstnevnte etterkom en anmodning fra meg<br />
om å skrive en beretning om bladets tilblivelse og utvik-<br />
ling til bruk i nevnte bok, og i forbindelse med et radio-<br />
program jeg presenterte 1212 1972.<br />
Imslands allsidighet og dyktighet var uomtvistelig.<br />
Under planleggingen av nærværende bok fikk jeg den<br />
fikse ideen å la Imsland bli representert i form av noen<br />
sider fra det fornøyelige ekstrabladet som ble skapt og<br />
distribuert ved byens 800 års jubileum i året 1925, nem-<br />
lig STAFANGR BUUDSTICKE. Det gjelder de følgende<br />
helsides illustrasjoner, som alle er meget morsomme,<br />
men - med ett unntak - sikkert de mest kvinnediskrimi-<br />
nerende personansamlinger som er satt på trykk, idet<br />
utelukkende menn er funnet verdige til å vises fram. På<br />
de nzrmeste fire sider kommer disse hærskarene av ti-<br />
dens kjente offentlige menn:<br />
Bildet på foregående side:<br />
Distriktsleder ved Storhaug sos ialkon tol; Leif Ma. Larsen, har tatt vare<br />
på 3 akvareller som er laget av Reinhold Nicolay. Jeg har lyst til å ta med<br />
en forminsket utgave av den ene, selv om fargen unektelig er nokså<br />
mørk og gjerne uegnet til å reproduseres i en bok av denne kategori.<br />
Reinhold har datert bildene 1971/72/73, og dedisert dem til sine «go-<br />
de venner og nære huskamerater til minne om ogfia R.N.2 Det er hans<br />
medpasienter på Stokka sykehjem det siktes til. Han oppholdet seg der<br />
til han døde.
alan oil ber iee aue btabene fienbte $erfoner meb Biffop Weinatb i bvibfen Base fra<br />
B6mfierfen i yroce3iion til RongBgaarb.<br />
1: Bispeprosesjonelzfra Domkirken, anført av organist Gustav Eriksen,<br />
deretter den nye bispen, i? C. Pettersen, videre oppover: C. Middelthon,<br />
borgermester Bertr. C. Middelthon, domprost Gierløfl, senere fylkes-<br />
mann John Norem, redaktør L. N. Rygh. De øvrige i prosesjonen kan<br />
ikke navngis, bortsett fra redaktør Jocumsen.
%i bringer $er et BiUebe frfl beit belifuehe geit i Ribberfalrlt.<br />
2: Festen i Riddersalen, ved høyre langbordside: Borgermesteren; videre<br />
oppover jernbanedistriktssjef Just Broch, L. N. Rygh, Peder l? Næsheim,<br />
S. Løge, overlege Pedersen. Øverst ved bordet: Kong Haakon. På<br />
motsatt side: Biskop Petersen. Opp langs venstre bordside: Skipsreder<br />
Torjer Meling, konsul Torgrimsen, John Norem, urmaker Kristiansen,<br />
kj~pmann L. T. K. Giertsen, skoleinspektør R. Tveteraas og så videre.
I<br />
8ranboa~jenet rqcter ub.<br />
3: Brand i staden: Mannen med vann i hjelmen: Stadsingeniør H. Juel.<br />
Vikingen med sverdet: Politimester l? C. Ruus. Ellers opptrer sannelig<br />
tre kjente politiker-kvinner.
ar fremfprebe8 et ngt 6tgcfe ,,Det nikne 6verbu, font miifte Fg at aare meget jpcenbenbe.<br />
4: Biografen: Stort sett representanter for almuen.
På de følgende 7 bogsider presenteres nogle av byens<br />
velagtede næringsdrivende, der med tre undtagelser<br />
forlængst er vandred heden, deres storhed og indfly-<br />
delse til trods:
RETTELSER<br />
i tidligere utkomne bsker<br />
Memoarserien, bind I:<br />
På side 74 har P. A. Wedell fått tittelen baron, mens han i<br />
boken «Folk og forhold i gamle Stavanger» er kalt greve.<br />
Baron er det korrekte. - Under fotografiet på side 26 er<br />
den midterste damen kalt Maren. Det skal være Hanna,<br />
gift med Ole Gausel i New Zealand. - På skole-bildet,<br />
side 118, er to navn falt ut. Det gjelder blant de guttene<br />
som står etter Arne Holgersen, nemlig Olav Thomassen<br />
og Jonas Hovland (sistnevnte med mørk matroslue). En<br />
beklagelig trykkfeil i bind I er en over-flødig «r» i ordet<br />
memoarer på omslaget og tittelsiden.<br />
Memoarserien, bind 11:<br />
På side 92 står det at rutebåten «Høgsfjord» ligger ved<br />
H0le-bryggen. Det skal være bryggen i Bersagel.<br />
På side 223 skal det angitte årstall ikke være 1936, men<br />
1930. På samme side er personen i mørk dress, general-<br />
sekretær i DNT og initiativtakeren til Motorførernes<br />
Avholdsforbund (MA), Nils Høgevold, feilaktig kalt<br />
Helgevold.<br />
Memoarserien, bind 111:<br />
På side 60 skal stå Asbjørn Hove (ikke Haave). På side 91<br />
står: «Hjelm med vikinger», som skal være «Hjelm med<br />
vinger».<br />
I min nå snart utsolgte bok «Pensjonist på interrail»,<br />
som ble utgitt i 1983, var det ved en inkurie (som ikke<br />
skyldtes forfatteren) utelatt de to siste planlagte sider,<br />
som inneholdt den imponerende reiseruten. Disse føl-<br />
ger på neste side.<br />
Endelig må en kjedelig lapsus i boken «To repriser»<br />
korrigeres. På side 3 er den navngjetne Mr. Hitchcock<br />
blitt betegnet som «den bersmte mesterdetektiv». Det<br />
skal selvsagt vzre «den berømte mester-regissør»!
Reiserute<br />
for interrailturen i 1980, gjennom 13 europeiske land.<br />
(Ved en forglemmelse i trykkeriet kom listen ikke med<br />
på de to reserverte sidene i boken da den ble produsert.)<br />
Tirsdag 1 / 4:<br />
Onsdag 2 / 4:<br />
Skjærtorsdag:<br />
Langfredag:<br />
1. påskedag:<br />
2. påskedag:<br />
Tirsdag 8 1 4:<br />
Onsdag 9 1 4:<br />
Torsdag 1014:<br />
Fredag 11 1 4:<br />
Lørdag 1214:<br />
Søndag 1314:<br />
Mandag 14/4:<br />
Tirsdag 15/4:<br />
Onsdag 161 4:<br />
Torsdag 1714:<br />
Fredag 1814:<br />
Lørdag 1914:<br />
Søndag 20 / 4:<br />
Mandag 21 /4:<br />
Tirsdag 22 / 4:<br />
Onsdag 23 / 4:<br />
Stavanger - Kristiansand<br />
Ferge: Kristiansand - Hirtshals<br />
Hirtshals - Hjørring - Padborg -<br />
Luneburg<br />
Luneburg - Hannover - Basel<br />
Basel - Genova - Viareggio - Lucca -<br />
Prato (Uscita) - Firenze - Livorno -<br />
Pica C - Roma<br />
Roma - Firenze - Roma - Trieste<br />
Trieste - Venecia - Beograd<br />
Beograd - Athen<br />
Athen<br />
Athen<br />
Athen - Laritsa - Thessaloniki<br />
Thessaloniki - Athen - Korintos -<br />
Athen - Thessaloniki<br />
Thessaloniki - Skopje<br />
Skopje - Beograd<br />
Beograd - Zagreb - Venecia<br />
Venecia - Milano C - Bologna -<br />
Milano - Basel<br />
Basel SBB - Lausanne - Geneve -<br />
Grenoble - Valence<br />
Valenc6 - Port Boa - Barcelona -<br />
Valencia - Madrid<br />
Madrid - Cordoba<br />
Cordoba - Sevilla - Ayamonte<br />
Ferge: Ayamonte - Vila Real de St.<br />
Antonio<br />
Sato Antonio - Lisboa<br />
Lisboa - Pampilhosa<br />
Fuentes de Onoro - Medina del Campo<br />
- San Sebastian