Bok Vilje til endring (2802,94 Kb) - Mother Courage

Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig (red.) 

Vilje til endring 

Sosialt Entreprenørskap 

på norsk

Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig (red.) 

Vilje til endring 

Sosialt entreprenørskap 

på norsk

Redaktører: Bitten Schei og Elisabeth Rønnevig 

Grafisk design, layout og omslag: 

Marit Heggenhougen / www.cmykdesign.no 

Forfatterportretter ved bidragsyterne. 

Satt med Dante 11,2/14,5 

Papir: Munken print 90g bulk 1.5 

Trykk: Dardedze Holography, Latvia 

ISBN 978-82-998183-0-8 

Innholdet i denne boka er beskyttet i henhold 

til norsk lov om opphavsrett.

innhold 

Forord 5 

Blå kuer Bitten Schei 9 

Språket er for alle Jorunn Solli 25 

Barna i verden ved siden Heidi Saxegaard Eriksen og 

Wivi Ingeborg Pedersen 35 

La ballen rulle! Glenn Andersen og Tor Sandnes 49 

Vold i nære relasjoner Beate R. Zahl 56 

EduSport Arve Solhaug 67 

Du ser det ikke før du tror det Hilde Dalen 80 

Heartlift med hjertebank Vigdis Jordal 97 

Reisen innover og Ut igjen Ingeborg Omdal Lykseth 109 

Et hull i vårt Sosialdemokrati Eddi Eidsvåg 121 

Penger og andre verdier? Jon Schau og Nicolai Prydz 128 

Mikrofinans som får ting til å gro Unni Beate Sekkesæter 133 

Mer enn profitt. Sosialt entreprenørskap i afrikansk 

perspektiv Jon Bøhmer 144 

Ashokas historie Ingrid Stange 155 

Sosialt entreprenørskap – på timeplanen? Elisabeth Rønnevig 169 

Ferds Sosiale Entreprenører Johan H. Andresen 181 

Lederskap Nedenfra Trond Arne Undheim 191 

Verdiskapende delingskultur Ann Therese Lotherington 202 

Sosialt entreprenørskap og sosialkapital Per Espen Stoknes 213 

Sosialt entreprenørskap – en klargjøring av begrepet 

Eline Synneva Lorentzen Ingstad 227

FoRoRd 

Vi har reist gjennom et landskap der vi har møtt mennesker med 

et unikt samfunnsengasjement – de sosiale entreprenørene. Det 

som kjennetegner en sosial entreprenør er at han eller hun har en 

visjon og et indre behov for å gjennomføre en forandring for marginaliserte 

grupper. Deres lidenskap til å tro på sin sak gjør dem 

utholdende og kreative for at de skal lykkes. Mens vi lærte dem å 

kjenne, vokste vårt engasjement. Vi gleder oss over kreativiteten, 

omtanken, pågangsmotet og styrken deres. 

Det første kapittelet i denne boka startet på Notodden i august 

2008, stedet Sam Eyde valgte som Norsk Hydros vugge over hundre 

år tidligere. Eyde var kosmopolitt, samfunnsbygger og gründer med 

en utpreget global bevissthet. Det var fattigdommen i verden som 

utløste hans forretningsidé. Han var en ansvarlig kapitalist. 

Tretten kvinner kom sammen for å fortelle sine historier som 

endringsaktører og sosiale entreprenører. Det ble fortellinger om 

galskap og gode gjerninger, drevet av drømmer om en bedre verden. 

Mange av historiene finner du i denne boken. Og de ble til en større 

kraft, fordi kvinnene forsto at det blir lettere å gå når motbakkene 

blir tatt i lag. Så vi etablerte et nettverk i sosialt entreprenørskap. 

Nettverket ville finne ut om det offentlige rom i Norge var åpen 

for å lytte til de annerledes stemmene til de sosiale innovatørene – de 

som prøver å gå opp nye stier, i stedet for å gå i sporene som fører 

til mer av det samme. Vi samlet oss i Stortinget og på Høyskolen i 

Oslo for å sette temaet på dagsorden og belyse hvem den sosiale 

5

entreprenøren er. Fortsatt er det i Norge en holdning om at det er 

Staten som skal løse sosiale problemer. Men interessen for sosialt 

entreprenørskap er økende, og bare det faktum at begrepet finnes, 

gjør at ildsjeler blir bevisste på verdien av det arbeidet de gjør. 

Vi bestemte oss for å skrive denne boken, fordi vi ser at det er 

behov for kunnskap og oppmerksomhet for å skape større for ståelse 

for sosialt entreprenørskap. En bok som vi ønsker skal inspirere til 

handling. For du kan ikke bare si halleluja, du må gjøre det. 

Skriveprosessen har vært en reise i seg selv. Vi inviterte sosiale 

entreprenører; personer som er genuint opptatt av å søke en annen 

vei til verdens utvikling, til å skrive. Bidragsyterne representerer 

mangfold og bredde. De skriver fra Kenya, Boston og Tromsø, fra 

Skien, Oslo, Hamar og Rakkestad. De er kvinner og menn. Noen 

er i starten av sin egen historie, mens andre har arbeidet med sitt 

prosjekt lenge. Felles er et ønske om å sette lys på rollen og kontekst 

en til en sosial entreprenør. Her er personer som overskrider råd ende 

tankegang om hvordan løse de store utfordringene en globalisert 

verden står overfor, både når det gjelder fattigdom, miljø og fordeling 

av verdier. Når enkeltindividet forstår at det kan forandre verden 

ved å ha mot til å realisere sine drømmer til fellesskapets beste, 

og faktisk gjøre en forskjell, kan vi forløse alle de menneskelige 

ressursene som ligger brakk. 

Vi er kommet et sted i utviklingen, hvor vi er nødt til å ta utgangspunkt 

i oss selv, i våre hjerter, for å utvikle oss et nytt skritt, i 

et nytt paradigme og i generøsitetens økonomi. Ikke på markedets 

premisser, men for å utvikle oss selv og hjelpe andre. 

Sosialt entreprenørskap er en måte å søke en annen vei, som 

springer ut av et ønske om å bidra til verdens utvikling – et behov 

for en annen og høyere bevissthet om felleskap, empati, samhørighet 

og gjensidighet. 

På veien har det vært mange gode hjelpere. Vi takker først og 

fremst alle bidragsyterne til denne boka som har gitt sin fortelling 

6

til oss. Vi gir også en stor takk til forfatter og journalist Elisabeth 

Arnet som laget skrivekursene «Å skrive med hjertet» slik at vi kom 

i gang. 

Hvis du ikke liker verden, så forandrer du den. Det er din plikt. 

Du må bare gjøre det et steg om gangen. 

Marian Wright Edelman, Am. politiker 

November 2009 

Bitten Schei Elisabeth Rønnevig 

Notodden Hamar

Bitten Schei, 

Mother Courage 

«Jeg oppdaget at Afrika er 

større enn sin fattigdom, og at 

det var det positive i dette jeg 

måtte fokusere på i mitt 

arbeid.»

Blå kuer 

Acholi – møte med lidelsen og håpet 

En ettermiddag i juli ankommer jeg til fots Acholi kvinnene sitt sted 

i Banda, et slumområde øst for hovedstaden Kampala i Uganda. Der 

bor det 60 kvinner med egne barn, samt mange foreldreløse barn 

fra stammen Acholi i Nord – Uganda. De har flyktet fra en brutal 

og langvarig borgerkrig. De er bokstavelig talt utstøtt av samfunnet, 

fordi Acholi stammen oppfattes som krigersk. Alle Acholi kvinnene 

har mistet noen. Gruppen er en del av kvinneprosjektet KERWDA. 

Slumområde er plassert i en åsside, som nesten er fri for grønn 

vegetasjon. Det går en smal vei mellom alle skurene, som har tak 

av bølgeblikk og er bygget langs veien. Denne leder til steinbruddet. 

Det vrimler av mennesker. Dette er Dead-End Street, et sted Gud 

må ha glemt, tenker jeg. 

Men kvinnene tar imot besøkende fra Norge med stor glede, 

velkomsthyl sang og dans, der de spiller på sine tretrommer og 

blåser i fløyter. Det er stekende varmt. Støvet er klebrig og legger 

seg som en hinne på hud og klær. Skurene, veien og steinbruddet, 

og det karakteristiske røde støvet i Uganda virker grått. Hvordan 

kan mennesker leve slik, tenker jeg. I steinbruddet må kvinnene 

arbeide hardt for å klare å tjene en dollar hver dag, som er den internasjonale 

standarden for ekstrem fattigdom. Det er et tungt og 

9

Vilje til endring – Sosialt entreprenørskap på norsk 

smertefullt arbeid som går utover hender, rygg og knær. Leder for 

gruppen heter Beatrice. Hun har mange små musefletter, og hilser 

oss velkommen med ordene; «Det eneste vi kan gjøre er å be». 

Jeg må tenke på en strofe i John Lennons sang God. «God is a 

consept by which we measure our pain». Og jeg kjenner på smerten 

deres. 

Mange av kvinnene er syke av fattigdom og et hardt liv. Majoriteten 

av kvinnene er enker, etter at deres menn ble ofre for krigen. 

Beatrice påpeker at de fleste er HIV-smittet av sine egne ektemenn, 

som ofte har omgang med flere kvinner. Hun forteller at mørketallene 

er store, fordi HIV er ensbetydende med skam. Hun er opptatt 

av å gi HIV et ansikt, slik at det går an å bekjempes, og at de som er 

smittet får et behandlingstilbud. Både Beatrice og søsteren Jenifer har 

HIV. Jenifer er 29 år, men ser ut som ei tynn lita jente. Hun har fire 

barn med to ektemenn, som er døde. Beatrice holder rundt sin 

gråtende søster og forteller at Jenifer i tillegg til HIV, har tuberkulose 

og en kreftdiagnose i øyet. På veien til steinbruddet holder 

Beatrice meg i hånden, og peker stolt på huset sitt. Det er 12 stykker 

som bor i et 2x4 meter steinhus med jordgulv. 

Fargene kommer til syne i Acholi smykkene 

Bak smerten til Beatrice, kjenner jeg på styrken hennes. Det er en 

kraftfull kvinne som er blitt slipt gjennom mye motgang. Beatrice 

har utdannelse innen håndverksarbeid og «Export Trade Course» 

for håndverksprodukter, og har videreformidlet sine kunnskaper til 

andre Acholi kvinner. De har derfor unik kunnskap i å lage papirsmykker 

som kalles for Acholi smykker. Papiret de bruker finnes i 

mange forskjellige farger, og er resirkulert papir som de mottar fra 

trykkerier i Kampala. Papiret kuttes opp, og hver enkelt papirperle 

rulles sammen og formes til flotte smykker. Kvinnene arbeider 

hjemme eller sammen i grupper. Hver uke drar de til markedet i 

10

Bitten Schei Blå kuer 

Kampala, hvor de forsøker å selge produktene sine. 

Smykkene er nydelige. Acholi kvinnenes historie gjør dem unike. 

De ber oss om hjelp til å selge smykkene i Norge, fordi det ikke er 

marked for dette i Uganda. Det vil vi. 

Mitt indre kompass peker mot Afrika 

Det er en kjede av begivenheter som gjør at jeg vandrer på håpløshetens 

vei i Banda. Veien går fra Bergen julen 2004, der tsunamikatastrofen 

i Asia flommer ut fra TV-skjermen, og jeg tenker at nå 

vil fokuset på Afrika bli borte. Så får jeg en telefon fra Ingrid G. 

Henriksen i Norges Bygdekvinnelag på nyåret, som forteller meg 

at mitt ønske om å dra til FNs kvinne konferanse nå kan realiseres. 

Der møter jeg en kvinne fra Uganda på et seminar i FN i New York, 

som inviterer meg til hennes hjem. Og sist, men ikke minst – telefonen 

jeg tar til direktør Dag Swanstrøm i ostefabrikken Synnøve 

Finden, som uten forbehold gir meg en økonomisk mulighet til å 

dra ut på mitt livs eventyr i oktober 2005. 

Kvinnen jeg møtte i FN heter Joanita Sitenda Najuka. Hun har 

opprettet en frivillig organisasjon (NGO) i Uganda kalt KERWDA 

(Kyadondo Rural Woman Development Association). 400 kvinner 

fordelt over 9 distrikter er med. Formålet er å hjelpe fattige kvinner 

med barn på landsbygda til å bli selvforsynte. Uten henne hadde 

denne beretningen aldri funnet sted. Historien om å følge sin drøm 

og finne sin livsvei. 

En annen virkelighet 

Jeg glemmer aldri da jeg kom gående til fots ut på landsbygda. Fire 

kvinner fra Norge var de første hvite som besøkte stedet. Det var 

så ufattelig mange barn der, og fattigdommen skrek i mot oss. Kvinnene 

eide ingenting. Familiene levde på et måltid om dagen, og 

11


flertallet av barna gikk ikke på skole. De hadde verken vann eller 

strøm. Barna tok på brillene mine og klokken min, og syntes det 

var rart at jeg var hvit. 

Det tok heller ikke lang tid før jeg innså hvor undertrykte kvinnene 

var. 

Kvinnene blir behandlet som kveg av sine menn. De blir giftet 

bort når de er 13 år, og mannen har ofte to koner. Sammen får de 

mellom fem og ni barn. Kvinnene er også analfabeter, fordi de ikke 

har muligheter til skolegang. Dette er spesielt ille fordi mennene 

deres faller bort. Enten fordi de dør av Aids, eller reiser vekk. Derfor 

blir kvinnene stående igjen alene med ansvaret for barn og husholdning. 

Det finnes 2 millioner foreldreløse barn i Uganda, og mange 

av dem bor hos bestemor. 

Jeg tok innover meg fattigdommen, elendigheten, mangelen på 

alt det som vi tar for gitt; strøm, vann, mat, skikkelige boliger, skole 

for barna, og uendelig mye mer. Tilbake til Norge gikk jeg mentalt 

«ned i kjelleren», og tenkte at det ville være en umulig oppgave å få 

gjort noe. Men, når inntrykkene var fordøyd fokuserte jeg på mulighetene. 

Jeg ble spesielt imponert av overlevelsesevnen deres. De har 

en unik evne til å ta vare på familien, skaffe mat på bordet og streve 

etter at barna skal få gå på skolen. Dessuten har de et fantastisk 

kvinnesamhold. 

Kugalskap 

Mitt første møte med kvinnenes liv på grasrotnivå i Uganda ga meg 

helt nye innsikter om meg selv. I møte med kvinnene på landsbygda, 

havner jeg nå nederst på Maslows behovspyramide. Fokuset er på 

kuer, griser, høner og andre praktiske løsninger. Det handler om å 

skaffe mat hver eneste dag. Da vi spurte Joanita om hva kvinnene 

trengte, svarte hun ganske enkelt; «Vi ønsker oss ei ku. Melken kan 

selges på markedet. Den vil gi inntekter til skolepenger, og melk til 

12


barna». Slik gikk det til at fire norske kvinner spleiset på ei ku. Den 

kostet 4.000 NOK og fikk navnet «Miss Norway». 

Det ble starten på samarbeidet vårt. Siden har det blitt mange 

kuer fra norske donorer. Alle har fått sitt spesielle navn; Miss Hattfjelldal, 

Miss Jondal, Miss Lyngdal, Miss Tronett, Miss Blues, etc. To 

velforeninger i Norge; Nordre Vel i Trondheim og Strupa Vel på 

Notodden, har kuer som går og gresser i Uganda. Mange kvinnenettverk 

og enkeltpersoner i Norge har også kuer der. 

Uganda er enkenes land 

Anifah sin mann er død. Hun er leder for 72 kvinner i Kabbubu sin 

kvinnegruppe. Hun tar hånd om fire kuer, og har bygget et lite fjøs. 

Anifah må mette 21 barn hver dag. Hun har begravet sine egne barn 

som er døde av Aids. Hun er utrolig glad for kuene som er kommet. 

Det betyr mye at hun nå kan gi barna næringsrik melk, og være i 

stand til å betale litt skolepenger. Gruppen har 120 foreldreløse barn 

i tillegg til sine egne. Siden kuene er blitt firedoblet, trenger de å 

bygge et nytt fjøs. 

Det er kvinnene i Afrika som er bærere av endring. De arbeider 

med jorda, og tar ansvar for sine barn og barnebarn. På den afrikanske 

kvinnen hviler det derfor en tung byrde, men vi kan støtte 

dem i deres kamp for å bli selvforsynte. Miss Norway ble et viktig 

symbol på det å gi kvinnene en mulighet. Senere, har det blitt nærmere 

50 kuer i prosjektet. 

Afrika er større enn sin fattigdom 

Den andre gangen jeg dro til Uganda, klarte jeg å se bak fattigdommen. 

Jeg fikk del i noe som vi med all vår velstand har glemt; 

fellesskapet, fargene, sangen, dansen, hverdagskunsten og kulturen 

som de omgir seg med. Jeg oppdaget at Afrika er større enn sin 

13


fattig dom, og at det var det positive i dette som jeg trengte å fokusere 

på i mitt arbeid. Det var det kunstneriske jeg skulle gjenoppdage 

i meg selv. 

Gudstjeneste på søndag i Kasangati Full Gospel Church i landsbyen. 

Musikken, sangen og dansen er til å bli religiøs av. Så lar vi oss 

svinge med, og løfter våre hender til himmels, med tårer som renner. 

Det er en spesiell energi i kirkerommet. Du fornemmer håpet 

og trøsten som folk får når de synger og priser sin Gud. Kirken har 

sin egen kvinnegruppe i KERWDA. De er så glade for å se oss, og 

omfavner oss hjertelig. Nå forstår de at vi ikke bedriver et politisk 

stunt, men at vi er lojale og trofaste medmennesker som vil komme 

tilbake hvert år. 

Kunst som verktøy 

Jeg bruker kunst/design og kultur som katalysator for å skape blest 

om prosjektet i Norge, og for å skaffe finansiering via nettverket 

mitt som består av ca 3000 personer; politikere, kunstnere, bedrifter, 

organisasjoner og enkeltpersoner. Det har blitt mange kunstutstillinger, 

stands og events i Norge, både på Notodden, i Hattfjelldal, 

Røldal, Odda, Oslo og i Bærum. Her deltar både norske kunstnere, 

designere og afrikanske billedehuggere. Jeg har holdt uttallige foredrag 

om mitt samarbeid med KERWDA hos bygdekvinnelag, på 

høgskoler, på kurs i NAV, på Stortinget, i menighetshus, på eldresenter, 

Universitet, barne- og ungdomskoler, samt i videregående 

skole. 

Flere profilerte personer har blitt koblet til prosjektet; fredsprisvinner 

Muhammad Yunus, Kulturminister Trond Giske, musiker 

Beth Hart og tidligere Kommunal- og regionalminister Åslaug 

Haga. Alle har fått en liten blå ku som takk for sitt bidrag. 

14

Kvinner eier 1% av verdens eiendom 


Tilgang til egen jord og egne penger, er grunnleggende for at kvinner 

i Afrika skal bli økonomisk selvstendige og oppnå frihet. I 2009, 

har kunststuntet «1% Mother Earth» blitt benyttet for å fortelle om 

kvinners manglende tilgang på kapital og eiendom. 

I juli 2009 dro 5 kvinner til Uganda og gjennomførte to workshops, 

der målet var å komme frem til en prototype, en merkevare som 

gir muligheter for inntekter til kjøp av land. 

KERWDA kvinner og kvinner fra en NGO i byen Jinja deltok på 

workshopene. Kvinnene er flinke til å flette kurver og matter i naturmaterialer, 

og kunnskapen overføres fra mor til datter. De er allikevel 

lite kreative i det å videreutvikle sine håndlagede produkter. Vi 

lar oss inspirere av kunst og massemedia for å utvikle vår kreativitet. 

Slik er det ikke på landsbygda. Derfor ga vi dem inspirasjon, verktøy 

og materialer som de kunne arbeide med. Kunstobjektene, små 

dukker, blir laget i naturmaterialer. Det er nå bevilget midler til en 

lokal lærer og materialer for å videreutvikle de beste produktene. 

Dukkene skal selges i Norge gjennom bedriften Mother Courage 

og hennes nettverk. Inntekten av salget går til å kjøpe land som 

kvinnene skal eie i kooperativer gjennom KERWDA. 

Et voldelig samfunn 

Kunstprosjektets bakgrunn er historien om rivingen av grisehuset 

hos Acholi kvinnene. Penger til grisehuset ble skaffet til veie av 

gudmødrene Cecilie M. Endresen og Kari Mæland i NHO. De ønsket 

at Acholi kvinnene skal ha flere ben å stå på enn smykkelaging og 

steinknusing. Da det sto ferdig i 2008, og 15 griser var innkjøpt, ble 

murhuset fullstendig knust på oppdrag av en sjalu ektemann, som 

eier stedet der det sto. Dette synliggjør at kvinner må eie sin egen 

jord, fordi menn betrakter dem som annenrangs og tillater ikke at 

15


de blir selvgående. 80% av kvinnene i Afrika utsettes for vold av sine 

ektemenn. Veien til frihet for kvinnene går gjennom å bli økonomisk 

selvstendige. På tross av tilbakeslaget vi fikk gjennom ødeleggelsene 

av det første grisehuset som ble bygget, reises et nytt grisehus. 

TroNett – et kvinnenettverk i Trondheim, har startet med å 

bygge et grisehus på KERWDA sitt eget område Sætre Land, som 

ligger i en avskjermet og frodig region. Penger til kjøp av Sætre 

Land er gitt av Sætre barneskole på Notodden, som har hatt et 

prosjekt om Afrika der Mother Courage har vært involvert. Sætre 

Land skal være en læringsarena for alle kvinnene som er medlem i 

KERWDA. Hvordan dyrke ulike grønnsaker, hvordan holde griser, 

kuer, høner, etc. Når grisehuset er ferdig, skal Acholi kvinnene få 

opplæring i grisehold, og så settes det opp en skiftordning for pass 

av grisene. I tillegg bygges det en bolig hvor den som er på skift kan 

bo. TroNett- og NHO gudmødrene, bistår med å fullføre byggingen 

av latrine og vaskerom. 

En grisete historie 

44 griser ble i starten av samarbeidet fordelt til forskjellige kvinnegrupper. 

Etter hvert ble det flere hundre griser, fordi grisene produserte 

mange grisunger. Dessverre kom det et utbrudd av svinefeber 

som drepte mange av dem. Kvinnene som fremdeles hadde 

griser, delte villig ut grisunger til de som hadde mistet sine. Disse 

dyrene formerer seg fort, er enkle å ale opp, og svinekjøtt er populært. 

Det satses nå på å få produksjonen opp igjen. 

Mary er 49 år og er med i kvinnegruppen Masooli i KERWDA. 

Mary har en snill ektemann, og paret har 8 barn. Griser og kuer fra 

Norge har gitt dem en mulighet. Mary fikk en gris som fikk 10 

grisunger. To av dem døde, så hun fikk 8 igjen. Hun byttet 2 av dem 

med en galte, og ga de 6 andre grisungene til andre kvinner. Den 

16


første grisen hun hadde fikk på nytt 10 grisunger. Denne gangen 

døde en, og hun solgte 6 av dem da de var 6 måneder. 

Hun tjente 800 NOK, og betalte skolepenger for sine barn. Hun 

forteller at grisen hadde født 9 grisunger den tredje gangen. Disse 

vil hun beholde til de blir halvvoksne, for så å selge dem. Hun kan 

da utvide prosjektet sitt og skaffe seg flere inntekter. Er ikke det 

fantastisk! Hennes drøm er at alle barna skal få utdanning og et godt 

liv i fremtiden. Det er mange flinke griserøktere i KERWDA. «Business 

is multiplying pigs», er nå mantraet blant kvinnene. 

God couldn´t be everywhere, so she created Mothers 

På min tredje tur til Uganda oppdaget jeg hvilken positiv ressurs 

kvinner er. De får til alt det de vil, og tross mangel på utdanning, er 

de like smarte som oss. Mother Courages oppgave er å gi dem en 

mulighet i form av en ku, eller et lite lån. Det handler om verdighet 

i form av hjelp til selvhjelp. I dag har vi et flott partnerskap der det 

er utviklet mange delprosjekter i regi av andre gründere og organisasjoner 

som Female Future i NHO og TroNett kvinnenettverk i 

Trondheim. Enkeltpersoner som Anne Grete Kjørrefjord, Bergen, 

Marta Rabbe fra Tonstad, samt Unni Viken i Oslo bidrar med sitt. 

Alle har besøkt KERWDA, og har engasjert seg videre. 

Kraften og suksessen i prosjektet fra norsk side er grasrota med 

alle enkeltpersonene. Dette er hva de har bidratt med; De har kjøpt 

kuer, griser, høner og aksjer i banken, Acholi smykker, kurver og blå 

kuer. De har skaffet penger til grisehus og butikk, drevet opplæring 

av kvinnene og lært dem å strikke, skaffet skolemateriell til barna, 

myggnett til alle familiene, kjøpt Sætre land, bidratt med PCer, digitalt 

kamera, kopimaskin, salg av kunstbilder og skulpturer, vært 

samarbeidspartnere til kunststunt på Notodden Oslo og Hattfjelldal, 

og designet klær til inntekt for KERWDA. Vi har arbeidet med TV, 

teknologi og informasjon, bidratt med bilder og laget musikk, kjøpt 

17


lodd i Kunstlotterier og på auksjon og stått på stand etc. Mange har 

hjulpet til, fordi de vet at dette er et non-profit prosjekt, der alle 

pengene går direkte til brukerne. 

Blues og feminisme 

Jeg startet min sosiale karriere på Notodden som bluesfestivalens 

mor for over 20 år tilbake. Notodden var i krise, og trengte en selvtillitsstrategi. 

Resultatet ble Blueskraften, som etter to tiår i løpet 

av tre dager på sensommeren gjør Notodden til en sydende og 

kokende metropol av musikk, folk og marked. Tusenvis av mennesker 

kommer for å delta på det årlige blueseventyret. Et eventyr 

som ble startet av noen få mennesker som valgte å gå fra ord til 

handling en juni ettermiddag i 1988, da det første møte fant sted på 

byens hotell. 13 personer møtte opp. 

Jeg har vært feminist i hele mitt liv. Og med feminisme mener 

jeg frihet til å få lov til å være meg selv, uten å bli puttet i snevre 

rammer fra samfunnets side. 

Det er kvinner og barn som er på bunnen av pyramiden i verden. 

Derfor er mitt livs oppgave og bidra til å gi kvinner en mulighet til å 

skape sin egen virksomhet slik at de kan ta vare på seg selv og sine 

barn. «Selfemployment» er mitt stikkord. Kan du for eksempel skaffe 

deg ei ku, har du mulighet til å brødfø deg selv og dine barn. 

Jeg har gjennom bedriften Mother Courage arbeidet strategisk 

med kvinner og entreprenørskap i 20 år, lokalt, regionalt, nasjonalt 

og internasjonalt. Min drøm og min indre drivkraft har ført meg til 

Stortinget, Russland, Kina, FN og Afrika. Ikke på oppdrag fra noen, 

men i kraft av meg selv og med støtte fra private sponsorer, en flott 

mor og et stort nettverk. Jeg har en sterk tro på at det enkelte menneske 

kan forandre verden dersom det våger å realisere sine drømmer. 

18

Finnes det blå kuer? 


Forfatter George Bernard Shaw har en gang sagt: «Det fornuftige 

mennesket tilpasser seg verden, det ufornuftige forsøker å skape sin 

egen.» All endring er basert på mennesker med galskap og visjoner 

som ønsker å forandre, og det er derfor ganske logisk at blå kuer 

eksisterer. 

Dette perspektivet er utgangspunktet for historien om et partnerskap 

på tvers av land på to kontinenter – Uganda og Norge. To 

ulike kulturer og tenkemåter, og to ganske forskjellige økonomiske 

og velferdsmessige rammebetingelser. Felles stikkord er kvinner og 

entreprenørskap, solidaritet, samarbeid, kamp mot fattigdom og 

om å tro på egne krefter. Konturene av et felles magisk univers fullt 

av blå kuer og flygende griser, der troen på at alt er mulig, flyter 

som en elv gjennom fire års samarbeid. 

«Vær barmhjertig Herre, vis en særlig omsorg for de menneskene 

som er så logiske, praktiske og realistiske, at de forarges når 

noen kan tro at det finnes en liten blå ku», er mottoet til Mother 

Courage sitt samarbeid med analfabeter i Uganda. Vi har sett at de 

blå kuene finnes, at det umulige er mulig. Vi valgte oss en blå ku 

som merkevare da vi ønsket å koble Notodden med Uganda. 

En perfekt match! 

Vårt arbeid er ikke bare knyttet til KERWDA. Vi eskalerer arbeidet 

ved å matchmake norske enkeltpersoner/bedrifter som vil arbeide 

med utviklingsprosjekter i Uganda. Vi var hjertelig vitne til det første 

kjærlighetsfylte møte mellom Jenfrid fra Bergen og Arthur fra 

Jinja. De skal arbeide i partnerskap med mikrokreditt og entreprenørskap 

med 200 fattige kvinner fra Jinja i Uganda. Mange fra Norge 

har lyst til å arbeide direkte med grasrota i Afrika. Mother Courage 

ønsker å gi alle en mulighet. 

19


Flygende griser 

Hva er forskjellen mellom et fly og en gris? Ugandas president Yoweri 

Museveni har kjøpt ett av verdens mest eksklusive fly i privatjetklassen, 

til 335 millioner NOK. Norge gir 400 millioner NOK i bistand 

til landet hvert år. 65 av millionene er budsjettstøtte. Norges ambassadør 

i Uganda sier til Aftenposten at det i Afrika generelt kan være 

vanskelig å finne gunstige flyforbindelser med kommersielle selskap 

mellom de enkelte land. 

Dette svaret får Mother Courage fra ambassaden i Kampala når 

vi for tredje gang søker en liten økonomisk støtte til å holde griser 

for å klare å bli økonomisk selvstendig og kunne kjøpe seg eget land, 

på vegne av KERWDA: 

«Vi har dessverre ikke budsjettlinjer som er beregnet på denne 

typen prosjekter. Lykke til med prosjektet og hold oss oppdatert 

fremover også!» Her vil det altså være snakk om budsjettlinjer som 

passer til flykjøp, men ikke til kjøp av griser i et land der utvikling 

av jordbruket er livsviktig for å brødfø folk og skape ny økonomisk 

vekst. For å unngå sult og nød. 

Det er ikke oljen som redder Afrika, men kuer, griser og høner. 

Det er absurd at Den norske regjering har mer fokus på olje enn 

jordbruk i sin politiske bistandstrategi for Uganda. Det er derfor 

nødvendig at politiske strategier og utviklingsprogrammer når kvinner 

på grasrotnivå. 

Blod, svette og tårer 

Positiv endring skjer på individ nivå, fra menneske til menneske. 

Derfor må politikere ned fra pidestallen og til grasrota for å kjenne 

på behovene og for å ta de riktige avgjørelsene. Enten det gjelder 

fattigdom i Norge eller ellers i verden, så må det et genuint engasjement 

til, og slett ikke kun en kort visitt. 

20


I boka «Dead Aid», skriver økonomen Dambisa Moyo fra Zambia; 

«If you come to help me you are wasting your time. But if you have 

come because of your liberation is bound up with mine, then let us 

work together.» 

Vi har trosset konstant mangel på penger, svinepest, kuer som 

er døde av sykdom og tørke, aggressive og voldelige ektemenn, 

kulturkollisjon, stort sett det som skjer i et utviklingsarbeid mellom 

to kulturer. Vi var i Den norske ambassaden for fjerde gang med 

våre grasrotkvinner. Jeg blir flau på vegne av norsk bistand, hvor 

liten interesse byråkratiets representanter viser for vårt partnerskap. 

De henviser oss bare videre. Da jeg gikk ut av det flotte ambassadebygget 

tenkte jeg at vi trenger verken aksept eller økonomisk støtte 

fra et system som virker utgått på dato. 

De fleste innovasjoner tar mellom 3- 5 år for å bli bærekraftige. 

Å søke offentlig støtte er en utmattelses- og kanossagang som 

ofte føles nedverdigende for mennesker med initiativ og entreprenørånd. 

Du føler at du kommer i en myr, der du synker stadig dypere 

ned. I starten tror du at prosjektet ditt ikke er godt nok, du har ikke 

uttrykt deg klart nok, du må kunne vise til større resultater etc. 

Etter hvert går det opp for deg at når du tenker utenfor boksen, er 

det veldig vanskelig å få til en dialog. 

Målet er å inspirere kvinnene til entreprenørskap, nettverksarbeid 

og mikrofinans i småskala perspektiv. Det bygges også opp en 

kvinnebank der kvinnene kan få små lån. Flere kvinnegrupper har 

egne sparegrupper, der de sparer penger og låner ut til hverandre. 

Mother Courage sitt nettverk skaffer midler til kuer, griser og høner, 

til etablering av butikk, samt kjøp av land. Det er en bottom-up 

strategi hvor prosessen bygges skritt for skritt. 

21


Hjernevasking 

Nøkkel til suksess i vårt partnerskap, er den handlekraftige koordinatoren 

Joanita. Hun har skjønt at grasrotkvinnene må organisere 

seg; «I would like to see the status of women around me in the 

society at the same level, that they can afford having some basic 

needs in life». 

Joanita er en ekte heltinne, som arbeider utrettelig for å bedre 

sine medsøstres liv. Jeg har spilt en mentorrolle, der jeg kontinuerlig 

har oppmuntret henne til å ta sine egne avgjørelser. Å bli sett av 

noen utenfor Uganda er veldig viktig, for sjansene til å bli profet i 

eget land er fremdeles minimale – også i Uganda. Gjennom vårt 

samarbeid ser vi at den menneskelige støtten ofte er mer viktig enn 

økonomisk støtte. Paradokset er hvor mye penger som pøses ut fra 

det norske bistandsregimet, uten at menneskelige faktorer vektlegges 

i tilstrekkelig grad. Vi bruker mye tid på å rose, oppmuntre 

og fortelle kvinnene at de er fantastisk dyktige. De kan få til alt det 

de vil, og vi kan være med på å gi dem en mulighet. Vi er også 

veldig klar på at samarbeidet slik det er i dag, opphører i 2010. Målet 

er jo at de skal bli selvgående, og klare seg selv. 

Helping is healing 

«Stundom møter vi menneske som hentar fram det beste i oss. Menneske 

som opnar for våre kjelder, som lokkar fram våre fargar – som aukar varmen 

i våre liv. Stundom møter vi menneske som ser bak våre skal så vi 

gløymer vi har dei og glitrar fram i vår prakt. Menneske som vi ber i oss 

etterpå med takksemd». Bente Bratlund Mæland 

Mine egne traumer fra en vanskelig barndom har løsnet i mitt 

arbeid med disse flotte og kraftfulle kvinnene. Jeg tror at dersom vi 

legger mesteparten av vår energi på å hjelpe andre mennesker, vil 

vi bli lykkeligere. 

22


På en av mine reiser besøker jeg en bestemor. Hun har ei ku. Hennes 

datter er død av Aids. Hun takker meg dypt og inderlig, og gir meg 

en halv maiskolbe som hun har tilberedt. Alt er fattigslig og fillete. 

Nøden roper mot meg. Hun forteller at hennes barnebarn, som 

antakelig er HIV- smittet, har nytt godt av ku prosjektet. Den lille 

gutten hadde vært død hvis det ikke var for kua som har gitt ham 

melk. Da gråter jeg, og isen rundt hjertet mitt smelter. Hjertedøren 

min er blitt helt åpen i møte med fattigdommen og kvinnefellesskapet. 

«Det hjelper å hjelpe andre», sa moren til healeren fra Snåsa, da 

Joralf Gjerstad var barn. Mye livssmerte, ensomhet og selvmedlidenhet 

som vi fra Vesten lider av, kunne vært helet dersom mennesker 

hadde vist omsorg for andre. Mine erfaringer med afrikanske 

kvinner har gitt meg verktøy til å hjelpe folk i Norge som faller 

utenfor arbeidslivet. Vi mennesker er jo ikke redde for mørket i oss, 

men det er lyset i oss, kraften vi har inne i oss som vi stenger inne 

og ikke våger å ta frem. 

Det er nød nok til alle. Du føler kanskje at ditt bidrag vil være 

en liten dråpe i havet, men når du bidrar med ditt, gjør dette til at 

du unngår å la elendigheten dra deg til bunns. All verdens coaching 

og ledelsesutdanning kunne ikke ha gjort meg mer hel enn ved å 

hjelpe de fattigste av de fattigste. Og det å få lov til å bidra til å forandre 

andre kvinners liv, forandrer i sin tur også mitt liv. Det gjør 

meg ydmyk og takknemlig. 

23

Jorunn Solli, 

Tekstuniversitetet 

«Jeg tror manglende evne til å 

utrykke seg kan føre til mye 

ensomhet.»

Språket er for alle 

Men alle har vi ikke like lett tilgang til språket. Språket leder ikke 

alltid til kontakt, at vi møtes eller at vi blir forstått. Alle har sin egen 

røst, men alle skal ikke bli forfattere. Noen skriver dagbøker, noen 

brev, andre skriver artikler, sms, essay eller dikt. Det er fint å kjenne 

gleden ved å skape genuine ordsammensetninger som man står inne 

for. Det er ikke sikkert at man blir forstått, men håpet er – hvis teksten 

er godt skrevet, at i alle fall noen har muligheten til å gå inn i 

den og finne gjenklang. 

Språket som et uttrykk, avtrykk, inntrykk som et indre 

trykk, eller et håndtrykk 

Grunnen til at jeg har startet Tekstuniverset, er det sterke engasjementet 

jeg har på språkets vegne. Tekstuniverset skal drive skriveverksted 

for ulike grupper. Mine skriveverksteder er ikke terapi, 

men det å skrive kan virke terapeutisk i den forstand at man kan 

glede seg selv og omgivelsene ved å slippe språket løs. Vi har jo 

språk rundt oss på alle kanter, og for de fleste av oss er det der hvis 

vi bare lar det slippe til. Jeg tror at språklig og mental utvikling er 

noe som går hånd i hånd. 

For meg var det psykisk smerte som hemmet språkutfoldelsen. 

25


Det var som om noe blokkerte min mulighet til å uttrykke meg 

nyansert, presist, variert og forståelig. Når man er plaget av angst 

eller depresjon kan det være vanskelig å uttrykke seg muntlig eller 

skriftlig. Jeg tror at hvis vi heller går inn bakdøra og jobber aktivt 

med språket, vil vi bli mindre forknytte når vi skal formulere oss. 

Som en følge av dette, kan vi oppleve å få mer kontroll over våre 

mentale plager. 

Jeg har fremdeles tungt for å skrive, men er over smerten. Nå 

føler jeg meg inkludert i et språkfellesskap på en annen måte. Nå 

kan jeg endelig skrive på en måte jeg ikke skammer meg over, og 

det var også denne erfaringen som gjorde at jeg startet Tekstuniverset. 

Vi må ikke utelukke noen fra dette fellesskapet – for språket 

er for alle. 

«Folk og Matroser, selv elskende, misforstaar hinannen i lange 

Baner, fordi de ikke formaar at udtrykke deres Følelser. De brender 

inde med dem; de faar forkerte og forskruede Følelser; de bliver 

tilsidst stumpe og følelsesløse af Mangel paa Udtryksevne» (Paul V. 

Rubow: 1964 s.282). 

Slipp språket løs – det er alltid vår 

Jeg tror at manglende evne til å utrykke seg kan føre til mye ensomhet. 

En type eksistensiell ensomhet deler nok alle mennesker, men 

gjennom språket kan man oppnå glimt av kontakt. Vi kan i det 

minste føle at vi er alene sammen. Jeg tror paradoksalt nok at vi vil 

føle oss mindre ensomme dersom vi opparbeidet evne til å klare å 

uttrykke ensomheten. 

Det er en god følelse når man skjønner man har nådd fram til 

noen, ved at det man sier eller skriver leder til at man mottar 

menings full respons. Responsen kan være overraskende og interessant, 

morsom eller aller helst klok. Forhåpentligvis har også det 

usagte blitt oppfattet. Bare tenk på humor. Hvis det er flere som ler 

26

Jorunn Solli Språket er for alle 

av det samme, har det oppstått kontakt. Det er sjelden morsomt 

hvis noen skal overforklare en vits. Det samme gjelder når man 

skriver. Man må ha tillit til at mottageren vil skjønne underteksten 

eller det som står mellom linjene. Selv har jeg problemer med tekster 

som blir matet inn med teskje. Vi må tørre å ta sjansen på ikke 

å bli forstått av alle. 

Jeg har ofte frydet meg over uventede tolkninger og tilbakemeldinger 

på det jeg har skrevet, og jeg vet at det går an å føle lykke når 

man har klart å uttrykke noe særegent og konkretisert de abstrakte 

følelsene. Det være seg glede, sorg eller noe av alt det som befinner 

seg midt i mellom. 

Er man først hekta på skriving, skulle det være helt unødvendig 

å kjede seg. Ha en notatbok og beskriv det du ser nå du sitter på 

bussen, noter morsomme dialoger, formuler noen forunderlige 

tanker eller anekdoter. 

Språket, et offentlig framkomstmiddel 

Noen har opplevd at språket ikke når fram. Kanskje har de hatt 

foreldre som ikke har kunnet eller villet forstå? Andre har vært i så 

autoritære miljøer at det ikke har hjulpet hvordan de enn har prøvd 

å uttrykke seg. Mange blir tause eller aggressive fordi de ikke er blitt 

sett eller hørt. De tror kanskje ikke at språket kan påvirke omgivelsene 

eller deres egen virkelighet. 

En gutt vokste opp i et dårlig fungerende hjem der foreldrene 

kranglet mye. Han innrettet seg, han var lett å ha med å gjøre og 

han svelget alle ydmykelser. Til tross for at han var virkelig redd, 

hadde han bestemt seg for å snakke med moren sin. Hun var jo 

sosionom og veldig opptatt av folks ve og vel. En formiddag han 

hadde ryddet kjøkkenet, bestemte han seg for å snakke med henne. 

Han fortalte at han ble ordentlig redd av alt bråket hjemme. Moren 

repliserte med at han jo fikk mat og kunne spise seg mett. 

27


Dette var en av mange hendelser som fikk gutten til å føle at språket 

hans ikke nådde fram, at språket til en gutt på 10-12 år ikke var av 

noen betydning. Han hadde opplevd mer traumatiske ting, men 

denne hendelsen ble på en måte et symbol på det som senere kom 

til å plage ham – følelsen av å være betydningsløs. Reaksjonen var 

å slå seg selv på kinnet til han begynte å blø neseblod. Andre utfall, 

kunne handle om at han ble utagerende og aggressiv, og påførte 

andre skade. 

Magne Raundalen fortalte en gang om en gutt som var nokså 

rabiat, og som det viste seg at bare hadde to ord for sitt følelsesliv: 

«Gøy» og «kjedelig». Det kan være livsviktig å utvikle språkrepertoaret 

for ikke å bli en fare for seg selv og omgivelsene. 

Mitt ønske er at alle skal utvikle sin genuine røst. Målet er at folk 

skal skrive fram sine egne erfaringer, tanker eller bilder. Jeg siterer 

Trude Marstein: «Å skrive demper ikke dødsangsten; å skrive gjør 

ting og følelser virkelige, virkeligheten mer betydningsfull og meg 

mer redd for å dø. Jeg var alltid så redd for at ting skulle forsvinne, 

at noe skulle være bortkastet – hendelser, tanker, bilder jeg så og alt 

de vekket – men nå er ingenting lenger bortkastet, alt kan forestilles 

å ha vært en virkelig forutsetning: dunjakka jeg aldri fikk, den 

kvisete gutten som vraket meg, tusenlappen jeg mistet, alle minuttene 

i kø på postkontoret og vinmonopolet, familieselskaper, et 

ubrukelig grunnfag, alle bakrusdagene. Det å skrive har erstattet 

mye av livsangsten med dødsangst, og det er tross alt mer rasjonelt, 

mer konstruktivt. Meningsløsheten er svekket i sin overbevisning. 

Nå står tingene og fenomenene og strutter av mening, for eksempel 

bare det nedtagga cocacolaskiltet på den nedlagte igjenspikrede 

malingsavskallede pølsebua der, hvor mye betydning er ikke heftet 

til det? Det er ikke til å holde ut» (Trude Marstein: 2004 s.163) 

28


De uttrykksfulle detaljene og de spennende 

trivialitetene 

På skriveverkstedene mine bruker jeg ikke rødblyant. Jeg gir heller 

ikke tekstkritikk, men jeg gir noen generelle skriveråd. Jeg sier blant 

annet at ingen detalj er for triviell. Likevel må man jo velge ut noen 

detaljer som er betydningsfulle blant alt det som omgir oss. Jeg sier 

også at jeg liker tekster som kan fungere som et springbrett for assosiasjoner, 

følelser og bilder hos leseren. Vi er alle i besittelse av 

forskjellig lynne og har ulik måte å skrive på. Noen skriver som Jon 

Fosse, nakent og minimalistisk, andre mer frodig, som Karen 

Blixen. 

Bilder, metaforer og sammenligninger kan virke klargjørende 

eller utvidende, men jeg synes at de skal unngås hvis de bare er der 

for å pynte opp i teksten. 

Om du skriver at dette er en spennende, melankolsk eller morsom 

historie, blir det bare en påstand. Det må fortelles på hvilken 

måte noe er spennende, melankolsk eller morsomt. Gjennom teksten 

går det an å vise fram ulike sider og nyanser av virkeligheten. 

Det kan være vanskelig å få formidlet noe ved bruk av abstrakte 

ord. La oss si at du vil fortelle at en person i en tekst elsker en annen. 

Det er jo uendelig mange måter å elske noen på, og som leser vil 

jeg vite hva slags kjærlighet det handler om – hvordan akkurat 

denne personen elsker. 

En dame jeg hadde på skriveverksted skrev en tekst der hun 

omhyggelig og presist beskrev dokkevognen som faren hadde laget 

til henne. «Faren min ropte på meg fra hobbyverkstedet sitt og ba 

meg komme inn. Der stod den. Dukkevognen. Den var kremgul, 

hadde lindegrønne skjermer over de lyse gummihjulene, kalesje 

som kunne slås opp og ned, og et regntrekk som ble festet med 

trykknapper – akkurat som på riktige barnevogner. Oppi vognen 

var det madrass med hvitt laken, pute og dynetrekk av hvitt lillemartinestoff 

med små roser og forglemmegei på, og rysjekanter. 

29


Det hadde moren min sydd.» (Sigrun A. Halvorsen). Denne teksten 

sier mye om forholdet mellom henne og foreldrene hennes, mye 

mer enn om hun hadde skrevet noe sånt som: «Jeg hadde snille 

foreldre som jeg var veldig glade i». 

Det beste er å fortelle uten å tolke. La det være opp til leseren å 

forstå historien. Ingen liker å bli fortalt hvordan de skal oppleve, 

tenke og føle. 

Når man skal skrive, foreslår jeg at man legger bak seg konvensjonelle 

forventninger man har til hvordan for eksempel et dikt skal 

være eller hvordan tanker skal uttrykkes. Overrask leseren, men 

mest av alt deg selv, og husk – det er bare deg som ser verden akkurat 

slik du gjør det. 

Det finnes ikke kjedelige mennesker, bare kjedelige 

tekster 

På noen skriveverksteder grupperer jeg etter alder. Grunnen til at 

jeg gjør dette, er at deltagere som har vokst opp i samme tidsperiode 

lettere kan assosiere sammen. De finner likheter og ulikheter i 

hverandres opplevelser som framkaller egne minner. 

Jeg gir konkrete oppgaver som for eksempel å skrive om lukten 

av såpe eller bensin, smaken av kaffe, eller hvordan penskoene eller 

utedoen så ut. Slike konkrete oppgaver kan føre til store fortellinger, 

mye større enn om oppgaven var å skrive om havet, døden og kjærligheten. 

– Lukten av bensin kan minne om den gangen du satt i bilen på 

vei til tantes begravelse. Oppgaven om sko, kan minne deg om at 

du var mest opptatt av dine nye hvite lakksko den dagen krigen brøt 

ut. Kanskje fikk du ditt første kyss på utedoen til blikkenslagerens 

datter. Det kan ofte være lettere å skrive og være skapende innenfor 

gitte rammer. 

Det leses ofte høyt fra egne tekster på skriveverkstedene. Siden 

30


vi har en morsom og upretensiøs ramme er det ikke så skummelt, 

og enda mindre skummelt blir det fordi tekstene skrives ned på kort 

tid. Men jeg presiser alltid at om noen skulle skrive en tekst de av 

en eller annen personlig grunn ikke vil dele, så er det også lov. Det 

er viktig at folk er oppmerksomme på, og tar vare på sine egne 

grenser. 

De små hverdagshistoriene er en viktig del av den store historien 

som historikerne beskjeftiger seg med, men de blir borte hvis 

ikke vi tar vare på dem selv. Jeg tenker det er viktig for den enkelte 

å få skrevet ned minner fra en tid med enorme forandringer. Det er 

også interessant og morsomt for familie og venner å få lese om 

gamle dager. 

I dag er det billig og enkelt å lage bøker i begrenset opplag som 

man kan gi til venner og familie. Man kan også ha bilder i slike 

bøker, som tegninger eller gamle fotografier. Jeg har et ønske om 

en gang å samle noen av disse historiene i en bok sammen med 

oppgavene mine. 

Det er min bestemte oppfatning at ingen har et liv det er for 

kjedelig å skrive om. Du kan skrive en bra tekst selv om du ikke har 

vært på jordomseiling og hatt en kjæreste i hver havn. Du kan for 

eksempel ha bodd i en sokkelleilighet på Lambertseter og jobbet 

som postmann, hatt to barn og en livsledsager som vasker skoler. 

Kjedelig? Det kommer bare an på hvordan det er skrevet. Kanskje 

det hadde vært en idé å hamre inn noen kiler i livshistorien? Fargelegge, 

nyansere, presisere og konkretisere? Hvis man tenker etter 

er jo livet er virvar av hendelser og historier, en vrimmel av inntrykk 

og bilder. 

Taushet er taushet 

Etter hvert som jeg får mer erfaring og kunnskap, vil jeg også henvende 

meg til folk som ikke så ofte ytrer seg eller som har begrenset 

31


mulighet til å komme til orde. Det kan være psykisk utviklingshemmede, 

folk med Alzheimer, folk som er innenfor psykiatrien eller 

rusmisbrukere. Håpet er at flere – ved hjelp av en ny tilnærming til 

språket, kan inkluderes i samfunnet – om enn på ulikt vis. 

Min erfaring er at folk som har gått lenge i terapi eller vært 

innenfor behandlingsinstitusjoner veldig ofte har livshistorien på 

autopilot. De har fortalt den så mange ganger at de har mistet kontakten 

med den. Første gang var det blodig alvor, men senere gjenfortalte 

du kanskje historien til en ny terapeut og så til en ny terapeut, 

og så til en ny – helt til den rullet og gikk uten innlevelse og 

med minimale kraftanstrengelser. Hva med å spenne bein på denne 

historien eller få den til å stupe kråke? 

Jeg tenker ikke nødvendigvis å jobbe med minner overfor alle 

grupper. For noen vil det være alt for smertefullt. For meg er leken 

med ordene det viktige. En spontan utfoldelse i språket som kan 

skape glede og overraskelse over egne tekster, over eget liv. 

Slimete padder som glitrer 

Det er ikke sikkert at den som har den mest glitrende pennen nødvendigvis 

er den som skriver den mest virkningsfulle litteraturen. 

Kan hende er det greit å møte litt motstand i språket, at du smaker, 

lukter og føler på ordene og at du virkelig ser bildene for deg? Man 

ser jo andre ting enn roser, blått hav og hvite duer. Man ser påkjørte 

bufo bufo padder og snegler i haven som ligner en liten bæsj, 

og sneiper i halvspiste bløtekaker. Hvordan smaker melk som er 

utgått på dato? Hvordan lukter det av den gamle snille, snille mormoren 

når hun ikke har lenge igjen? Hvordan føles det når den 

mannen som du har flørta med hele kvelden stikker av fra regningen, 

når barnet ditt får melding med hjem fra skolen eller når du 

ser onkelen din full for første gang? 

32


Det finnes selvfølgelig ikke klisjéfylte følelser, fornemmelser, tanker 

ønsker og drømmer, og nettopp derfor skal du heller ikke bruke 

klisjeer for å uttrykke dem. Utfordringen ligger i å stole på egne 

bilder, finne selvstendige vinklinger og perspektiver å se virkeligheten 

fra. Jeg mener ikke at man skal være så fryktelig original, bare 

man gir det et eget uttrykk. Det er vanskelig å bruke ord som sann 

og ærlig, men jeg tror man må strebe etter sannferdighet og ærlighet 

i det man skriver. Det er et spørsmål om å våge å være oppriktig. 

Det å skrive er å synliggjøre fornemmelser følelser og tanker, det 

er en utforskning av verden, universet, det unike menneske og det 

mellommenneskelige. 

Venterommet 

Venterommet på statens senter for epilepsi var mørkt. Jeg satt i en hjørnesofa, 

og på bordet foran meg lå fargerike magasiner. Det er så lenge siden, 

og jeg har flere ganger, både muntlig og skriftlig, prøvd å beskrive denne 

episoden. Jeg tror en veldig grønn bjørk stod og gnisset mot vinduet. Søvnig 

satt jeg og bladde i Allers. 

En voksen dame og en jente i tenårene kom inn i venteværelse. Ansiktet 

til jenta var smalt, benene og armene beveget seg klønete, og det virket som 

om hun ikke hadde kontroll over kroppen. Jeg tenkte at hun nok var så tynn 

fordi hun brukte så mye krefter på å bevege seg. Ansiktet hennes var lyst 

mot den mørke døra. Hun kom rett mot meg og lagde noen uforståelig lyder. 

Jeg responderte instinktivt ved å gi henne ukebladet jeg satt med. Ansiktet 

ble rolig og øynene hennes møtte mine, men jeg er ikke sikker på om hun 

smilte. Denne kontakten varte ikke lenge, og igjen ble hun urolig, og jeg 

forsvant fra blikket hennes. «Hun trodde nok at hun endelig hadde funnet 

en som forsto henne,» sa damen som jeg antok var moren. Hun liksom 

mumlet det for seg selv da hun satte seg ned på en liten stol ved Legobordet. 

Jenta utstøtte lyder som var helt ubegripelige. Det eneste åpenbare for meg, 

var at lydene uttrykte naken smerte. 

33

34 

Heidi Saxegaard Eriksen og Wivi Ingeborg Pedersen, 

DeVikti DA 

«Det er ikke sant om du ikke 

tror det. 330 000 voksne lever 

med overgrepsbakgrunn i Norge. 

Det skal godt la seg gjøre å ikke 

kjenne noen av disse.»

Barna i verden ved 

siden av 

– Det er ikke sant om du ikke tror det! 

– Hvem er barna i verden ved siden av? 

Det er alle de som har fått sin seksuelle integritet fysisk eller 

psykisk utnyttet og krenket. De som har blitt fratatt kontrollen over 

egen kropp. De som har mistet troen på egne følelser og verdier. De 

som har fått hele sitt liv og sin fremtid omdefinert. De som ikke blir 

sett fordi ingen vil se. De som ikke blir hørt fordi ingen vil høre. 

Mange barn forsøker å gi uttrykk for sin smerte. Det kan være 

at gutten med store adferds- og konsentrasjonsvansker tilhører den 

usynlige gruppen, enda han roper høyt. Den alltid så pliktoppfyllende 

og tause lille jenta likeså, der hun taust skriker ut sin smerte. 

Det er de som opplever at kommunikasjonen mellom hode og 

kropp opphører, at de to delene lever hvert sitt liv i en egen verden. 

– Verden ved siden av. Barna i verden ved siden av – det er ikke 

sant om du ikke tror det! Med denne setningen startet Wivi Ingeborg 

Pedersen og jeg vårt samarbeid tidlig i 2007. 

Wivi har overgrepsbakgrunn. Hun har kjempet seg tilbake til 

livet gjennom en lang og smertefull prosess. Hun har brukt skrivingen 

som terapi. Da vi møttes, helt tilfeldig på et skrivekurs i Småland, 

var hun i gang med et bokmanus. Hun skrev sitt liv. Denne 

35


boken var tenkt som en dokumentar av en roman med illustrasjoner. 

Noen illustratør hadde hun ennå ikke funnet. Tonen oss imellom 

hadde vi derimot funnet. Jeg er autodidakt kunstner med enn 

viss suksess. Da Wivi fikk se noen av mine bilder, var saken klar. Vi 

skulle gjøre noe sammen. Hun kom med en bunke dikt og tekster, 

noen bilder var allerede malt. De hang og ventet på et dikt å samarbeide 

med. Når ord og bilde sammenfaller, blir det kjemi. Vi så at 

det fungerte. 

Å sette seg inn i – og samtidig distansere seg fra andres smerte, 

er ingen enkel oppgave. For meg ble det en lærerik prosess. 

Bakgrunn 

Wivi har arbeidet med overgrepsproblematikken i mange år. Hun 

var en av pådriverne bak etableringen av Støttesenteret mot incest 

i Finnmark på slutten av 1980-tallet. Hun er en kriger. Hun har fulgt 

med på samfunnets manglende utvikling på dette området. Det er 

den samme «rundt grøten» debatten i dag, som det var for 20 år 

siden. Hvis utvikling skal ha en mening i denne sammenheng, må 

det være å vikle seg ut av gamle holdninger, fordommer, tabuer og 

taushet. Norge i dag er fortsatt innviklet. 

Fra 1986 til 2003 hadde jeg mitt daglige virke som konsulent i 

politiet. Sivilsaker og stevnevitne. Jeg har møtt mange overgrepsutsatte 

og overgripere. Det har blitt mange samtaler med pårørende 

til begge grupper. Kunnskap om overgrep, hadde jeg derimot forsømt 

å skaffe meg. Jeg forholdt meg til lovverket i overgrepssaker. 

At vi har et lovverk på dette området som er laget av menn for 

menn for hundre år siden (Justisminister Knut Storberget) reflekterte 

jeg ikke mye over. Det jeg derimot var klar over, er at dette er 

et stort samfunnsproblem. Med såpass forskjellig bakgrunn og erfaringsgrunnlag, 

fant altså Wivi og jeg en felles plattform og etablerte 

et DA som vi kalte DeVikti DA. Fordi det er viktig, da. 

36

heidi Saxegaard Eriksen og Wivi ingeborg Pedersen Barna i verden ved siden av 

Foretaket 

Forretningsideen var gjennom kunst, litteratur og teater, å sette 

fokus på incest og seksuelle overgrep. Vi ville forebygge, opplyse og 

informere, samt synliggjøre og bryte tausheten rundt dette tabubelagte 

samfunnsproblemet. Vi ville ta bort skammen. Avskamme. 

At dette er et stort og omfattende problem, vet vi. Statistikk og 

forskningsrapporter sier at av alle barn og unge i Norge i 2009, skal 

22 % av jentene og 15 % av guttene bli utsatt for overgrep før de 

fyller 18 år. 

Vi vet også at det er store mørketall i forskningen på området, 

spesielt når det gjelder mannlige utsatte, funksjonshemmede utsatte, 

samt kvinnelige overgripere. 

Fordi det er så vanskelig å snakke om, lever mange med sine 

hemmeligheter. De er usynlige. At så få av de overgrepsutsatte får 

nødvendig hjelp, kan vi lese ut fra andre statistikker; 

50 % av jenter med alvorlige spiseforstyrrelser har vært utsatt 

for overgrep. 

45 % av kvinnelige alkoholikere har vært utsatt for overgrep. 

Nesten 6 av 10 kvinner innlagt i psykiatriske sykehus har vært 

utsatt for overgrep. 

80 % av rusmisbrukerne har vært utsatt for overgrep. 

50 % av overgriperne har selv vært utsatt for overgrep. 

61 % av overgrepssakene blir «avvist» i rettssystemet. 

I tillegg sliter mange med alvorlige fysiske senskader. 

I 12 av 13 saker er gjerningsmannen/kvinnen kjent. Det er en som 

står barnet nær, en tillitsperson, en «omsorgsperson». 

Mange distanserer seg fra problematikken ved å forklare; Det er 

så fjernt fra meg og mitt liv. Vi tror det er motsatt. 330 000 voksne 

lever med overgrepsbakgrunn i Norge. Det skal godt la seg gjøre å 

ikke kjenne noen av disse. Et annet mye brukt argument for ikke å 

gjøre noe, er selvfølgelig redselen for å ta feil. Én telefon, gjerne 

37


anonym, til politi eller barnevern ved mistanke. Èn telefon kan være 

alt som skal til. Man behøver ikke angi eller rette mistanke mot 

noen. Det er politiet og barnevernets oppgave å undersøke. Lærere, 

barnehageansatte, leger og annet helsepersonell, plikter å melde fra 

ved mistanke. Mange tier allikevel, av frykt for å ta feil. 

Økonomi 

Vi i DeVikti DA hadde utviklet et konsept for foredrag/seminarvirksomhet 

med billedutstilling og informasjon om overgrepstematikken. 

For å videreutvikle prosjektet, ønsket vi et samarbeid med vår 

kommune. 

En pilotkommune var det vi trengte, og søkte om etableringsstøtte 

til blant annet bearbeidelse av Wivis bokmanus. Vi var på det 

tidspunktet ukjent med kommunale irrganger, og søknaden vår var 

nok for enkel å forstå. Vi la den først fram for kommunens kultursjef, 

og hun lo høyt og skingrende. 

Vi hadde et budsjett/finansieringsplan, men visste ikke hvor mye 

et teaterstykke kostet. Kilopris? Hvor mye veier et teaterstykke? Vi 

tok direkte kontakt med Ordføreren. Han skaffet oss taletid i Formannskapet. 

Vi la fram våre planer og ideer, men da vår søknad 

skulle behandles i Formannskapet hadde vi ikke tatt høyde for administrasjonens 

makt. Vi hadde hatt flere møter med politikere i 

forskjellige nemnder og utvalg, og hadde møtt velvilje og interesse. 

Stort sett velvilje. 

Sosialt entreprenørskap var ennå ikke blitt et kjent begrep. En 

politiker mente at hobbyvirksomhet måtte selvfinansieres. En ansvarlig 

innenfor de kommunale helsetjenester fryktet at dette kunne 

bli å stikke hull på en verkebyll som kommunen på ingen måte 

hadde ressurser til å håndtere. Han så kanskje for seg en strøm av 

overgrepsutsatte komme skrikende og forlange hjelp. 

38


Etter Rådmannens innstilling, ble søknaden avslått. Vi hadde ikke 

vært flinke nok i å formidle til administrasjonen hva det var vi ønsket 

å oppnå. 

Jeg skal ikke påstå at rådmannen har numerisk makt, men han 

leder en administrasjon som forbereder, vedtar/avslår og iverksetter. 

I Makt- og demokratiutredningen fra UiO, kalles dette for administrativ 

manipulering. 

Formannskapet besluttet likevel å innvilge kr 7.000,- til dekning 

av husleiekostnader i 6 mnd. 

Vi fortsetter. Vi sender søknader til departementer, legater, 

Norsk kulturråd, private bedrifter, til alt av offentlige utlysninger 

av kulturmidler, Innovasjon Norge m.fl. Vi hadde kontor i Navet 

næringshage, en næringshage i SIVA nettverket, og næringshagens 

prosjektansvarlig hjalp oss å sette opp prosjektbeskrivelse/søknad. 

Den var rasende god. Det hjalp ikke. Ingen midler ble sendt vår vei. 

Bortsett fra, ironisk nok – Fritt ord. Fritt ord ga oss i 2008, kr 50.000,- 

til arbeidet med å snakke om det som ingen vil høre. 

Teater 

Grunnsteinen i dette prosjektet er kultur. Nå hadde vi fått ideen om 

en teateroppsetning. Wivi var i gang med å skrive manus. Vi kontaktet 

fylkeskultursjefen og fikk legge fram prosjektet der. Han var 

meget positiv, og så for seg at dette måtte være noe for fylkets eget 

teater. Vi fikk 25.000,- med oss da vi gikk derfra. Mer kunne han 

dessverre ikke gi oss uten et fylkeskommunalt kulturvedtak. Han 

ga oss likevel mer enn penger. Han ga oss troen tilbake. 

Møtet med direktøren for fylkets eget teater var, slik vi oppfattet 

det, både konstruktivt og lovende. Hun skulle vurdere, og komme 

med en innstilling. Innstillingen kom, og tok nesten pusten fra Wivi 

og sinnsroen fra meg. Hun skriver; 

– Og vise dette temaet som et kunstnerisk uttrykk, er jeg veldig 

39


skeptisk til. Om min deltakelse i prosjektet, må jeg si at jeg verken 

som skuespiller eller instruktør våger å bevege meg ut i det. 

Det var en ærlig sak. Hun skal ha honnør for det. Men hun skriver 

videre: 

– Jeg har tro på at rollespill kan fungere som terapi for incestutsatte 

og som teater, men som kunst, vil det ikke fungere. Teater 

som terapi kan være virkningsfullt for de som er med på det. Det 

kalles psykodrama, men kan ikke presenteres for et publikum. 

Det var tre sider med «stakkars deg Wivi, du er et offer». Dette 

illustrerer dessverre samfunnets holding til incest og overgrepsutsatte. 

Det er med på å usynliggjøre dem. De har å oppføre seg som 

de ofrene de er. Men Wivi hadde ingen «offervilje»! 

Det var da vi fikk ideen om å lage et fotografisk teater, på ren 

trass. Vi skulle motbevise at teaterkunst ikke kunne brukes som 

middel i kampen mot overgrep. 

Møte med en overgriper 

I februar 2007 hadde Dagbladet Magasinet et seks siders oppslag 

om Frank-Thomas Holen Andersen. Han hadde sonet en dom for 

overgrep. 27 måneder frihetsberøvelse var han idømt for å ha forgrepet 

seg på fire unge gutter. Nå sto han fram med navn og bilde 

og fortalte sin historie. Tøft gjort? Dumt gjort? Wivi og jeg hadde 

en formening om at overgriperen er en stor del av problemet incest 

og seksuelle overgrep, ergo er han en del av løsningen. 

– Kan man forstå en overgriper? 

– Man kan forsøke. 

Som Frank-Thomas selv sier det; Fravær av fordømmelse er ikke 

å godta, men et skritt i retningen av å forsøke å forstå. Frank-Thomas 

er ærlig. Brutalt ærlig. Han utfordrer. Når overgriperen viser seg å 

være reflektert ærlig og ekte, hvor skal vi da gjøre av frykten? Raseriet? 

Hevnlysten? 

40


Da vi kontaktet Frank-Thomas, gikk han med på å møte oss – dog 

med en viss reservasjon. En overgrepsutsatt ber om et møte med 

en overgriper. Hvilke hensikter hadde vi? Men, det ble et godt møte. 

Et møte vi skal huske tilbake på med takknemlighet og glede. Det 

ble også et sterkt møte med egne holdninger og fordommer. 

Frank-Thomas hadde i tiden etter løslatelsen vært engasjert ved 

Vardeteateret, som et ledd i rehabiliteringsprosessen sin. Han mente 

vår teater- ide var strålende, og introduserte oss for art director 

Jo Skjønberg ved Vardeteateret. Han så også at det helt klart kunne 

lages teater av dette temaet. Som institusjon er Vardeteateret unikt. 

De driver rehabilitering av langtidsinnsatte, og forsøker gjennom 

teaterkunst å gjøre veien tilbake til samfunnet litt lettere å gå. 

Som teaterdirektør er Jo Skjønberg unik. Han leste manus, kom 

med innspill, tanker og ideer. Om våre teater- griller sa han følgende; 

Hvis bare Wivi får den nødvendige hjelp og støtte til å fortsette sin 

modige skrivevei, vil dette kunne bli et brennaktuelt teaterstykke i 

vår samtid. Han ville gjerne være med på å bryte ned noen tabuer. 

Et fotografisk teater blir til 

Vi la fram vår ide om et fotografisk teater for Jo Skjønberg. Det 

syntes han at var en god ide. Han stilte opp som manus- tilrettelegger, 

og ble etter hvert så engasjert at han ga seg selv hovedrollen 

som bestefar. Da de andre rollene skulle besettes kontaktet vi Sirius 

Teater, og ble møtt av to driftige damer ved navn Siw Skjønberg og 

Inger-Lise Westby. Sirius Teater har en sosial og samfunnsengasjert 

profil, og har laget teater om tabu- områder som blant annet spiseforstyrrelser. 

De ville også gjerne være med å bryte noen flere 

tabuer. 

Selve fotograferingen skulle foregå på location. Vi skulle tilbake 

til 60-tallet, og det bød på noen uante utfordringer. Klær, inventar, 

utstyr osv. Den største utfordringen, var å få gjøre opptak i en kirke. 

41


På kirkevergens kontor var det først bare velvilje. Da de ble kjent 

med temaet, var all velvilje borte. Kirken kunne ikke bli koblet til 

dette temaet. Det var ikke snakk om. Dagen etter, mottok vi allikevel 

kontrabeskjed. 

Kirkevergens kontor hadde kontaktet både sokneprest, og Kirkens 

ressurssenter mot incest og seksuelle overgrep. 

Kirkens ressurssenter hadde gjort det helt klart at dette var en 

viktig sak. Viktig og riktig. 

Vi fikk kirken til disposisjon med medfølgende kirketjener, og alt 

ble tilrettelagt etter våre ønsker og behov! Kommunen stilte med 

rom på pleiehjemmet, og en nedlagt skole. Hjemmefrontmuseet 

hadde gamle sykler. Bruktbutikken hadde gamle klær vi fikk låne. 

Wivis niese, Synne Pedersen Ørka, spilte hovedrollen. Min sønn 

Dag Morgan Lie, fotograferte. Statister stilte opp. Frisør/teatersminkør 

Camilla Haakegård, meldte seg frivillig til innsats. Det ble en 

hektisk dag rundt om i kommunen. 

Et provisorisk lydstudio ble anlagt på loftet i Vardeteateret. Skuespillerne 

leste replikker i to dager. Vi hadde engasjert en profesjonell 

lydmann, den eneste som fikk betalt for jobben. Nå gjensto bare 

redigeringen, utvelgelsen av bilder, billedbehandling, legge på lyd 

og illustrasjoner – og vips; Et fotografisk teater på DVD! 

Manus til teateret er bygget på Wivis egen historie. Hun er også 

brutalt ærlig. Et av hennes dikt «Ikke lås meg inne» ligger til grunn, 

og går som en rød tråd igjennom hele teateret. 

42 

Ikke lås meg inne, jeg trenger å komme meg ut.. 

Ut av det helvetes grepet han har – 

Min egen kjære – bestefar. 

Han knuste min sjel, gjorde livet mitt til skamme 

Visste han ikke hva han sleit i to? 

Hvor hardt det ville ramme? 

Sjelen, hodet, kroppen min..


Alt som skulle gi meg ro. 

Jeg skulle vokse, men sårene ville ikke gro. 

Hvordan torde han å få meg til å tie? 

Tie helvetet i så mange år, 

alle kvelende dype sår. 

Helvete heller! 

Han får ikke slite meg sønder og sammen. 

Det er han – og han alene 

som eier skammen. 

Første visning 

I forbindelse med markeringen av Barnekonvensjonens «fødselsdag», 

var vi invitert til å vise fototeateret vårt på Stortinget. 

Leder av Stortingets tverrpolitiske nettverk for barns rettigheter, 

mente det var en god ide. Bildeutstillingen skulle være med, og vi 

skulle presentere prosjektet. Frank-Thomas skulle holde sitt foredrag. 

Wivi og jeg skulle holde innlegg. 

– Og selvfølgelig dagens høydepunkt; premiere på fototeateret 

vi hadde kalt «Ida». 

Vi hadde sendt ut invitasjoner til mange forskjellige aktører 

innenfor fagfeltet. De kom fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter 

om vold og traumatisk stress), Redd Barna, Kirkens resurssenter, 

Støttesenteret mot incest i Oslo osv. Vår egen varaordfører kom. 

Fra Stortinget møtte to. Fra KrFs hjemmeside kunne vi i etterkant 

lese: «Det var en gripende forestilling som satte følelser i sving. De 

har knyttet til seg samarbeidspartnere som forteller sanne historier 

om det å bli utsatt for overgrep. Vi fikk også høre en overgripers 

historie, noe som ble veldig sterkt og satte engasjementet i sving 

hos oss». 

Vi vil bruke fototeateret som en døråpner inn til de forskjellige 

departementer og de statsråder som har ulikt ansvar for dette skjulte 

43


samfunnsproblem. Vi ble også lovet økonomisk støtte til et «ordentlig» 

teater. 1 mill skulle vi få. Fikk vi dem? Nei! 

Nå hadde vi kommet så langt at vi mente et nytt fremstøt overfor 

kommunen kunne igangsettes. Det hadde vært kommunestyrevalg, 

og nye koster var på plass. Denne gangen skulle vi gå via 

administrasjonsvei. Opplegget var det samme, men denne gangen 

hadde vi med flere aktører fra vår side. Nå hadde vi Frank-Thomas 

med på laget. I tillegg hadde vi startet et samarbeid med Møtestedet 

Livsgnisten i Aremark. Kristin Johnsen, ildsjel av dimensjoner, kontaktet 

oss en gang tidlig i 2008. Hun hadde sammen med Tormod 

Kleiven og Wenche Høidahl startet Møtestedet Livsgnisten, et tilbud 

til mennesker i livskrise. Et møtested hvor man kan få hjelp til å 

finne ressursene i seg selv, og tenne livsgnisten igjen. 

Kristin har også overgrepsbakgrunn. Hun har, i likhet med Wivi, 

kjempet seg ut av offerrollen og kommet styrket tilbake til livet. 

Hun betegner seg selv som erfaringskonsulent. Hun arbeider for å 

få til «erfaringshus» med «erfaringsterapeuter» inni, hvor mennesker 

kan komme sammen, finne tilbake til seg selv, og bruke sine ressurser. 

For mange med overgrepsbakgrunn er det en langvarig prosess, 

dette å skulle ta livet sitt tilbake. 

Kristin hadde et ønske om en temautstilling på Galleri Strømsfoss 

i Aremark. En hel uke hadde hun sett for seg, med utstilling, foredrag, 

innlegg fra overgrepsutsatte, dialogmøter og visning av fototeateret. 

Vi tente på ideen, og samarbeidet skulle bli fruktbart. 

På åpningen, en fredag kveld i mai 2008, var det fullsatt på Galleri 

Strømsfoss. I løpet av uken var rundt 250 besøkende innom. 

Mange reaksjoner, de fleste positive. 

Et tverrfaglig team i kommunen, skulle vurdere tilbudet vårt 

denne gangen. I samarbeid med ordfører og flere utvalgsledere 

innenfor barn/ungdom/skole hadde vi laget et tilbud til kommunen 

hvor vi skulle leies inn som eksterne konsulenter i en kort periode 

for å arrangere et seminar. Vi ønsket å gi informasjon om hvordan 

44


avdekke overgrep, hva gjør vi ved mistanke, hvordan snakke med 

barn om overgrep, hvordan snakke med voksne om overgrep, hvordan 

snakke om overgrep i det hele tatt. Politikerne var ikke fremmede 

for tanken om et slikt seminar for alle ansatte i kommunen, 

skole/barnehage, fritidsledere, menigheter, politi osv. 

Vi hadde flere møter, og innstillingen deres trakk ut. Det er 

mange måter å trenere på, sendrektighet og gjentatte møteutsettelser 

for eksempel. Nå var tilbudet vårt blitt behovsprøvd og kvalitetsbedømt. 

Konklusjonen var at kommunen ikke hadde behov for 

et slikt opplegg. De har både SO-team og fylkeskommunal krisetelefon. 

Kvaliteten stiller de seg tvilende til. Samtidig blir vi kontaktet 

av rektor ved kommunens største barneskole. De har et skrikende 

behov for informasjon. Vi stilte opp – gratis. Ingen av skolens ansatte 

visste hva et SO-team var, eller hvordan de skulle gå fram ved 

mistanke om overgrep (SO=seksuelle overgrep). 

I forbindelse med tema- uken på Galleri Strømsfoss, fikk vi bred 

pressedekning. NRK-Østfold var til stede og laget et bra innslag. 

Flere aviser var der, og dyktige journalister formidlet budskapet 

vårt ut til menigmann. Nå begynte ting å skje. Vi ble kontaktet av 

Rotary som ville ha et temamøte. Det ble meget vellykket. Divisjonsdirektør 

for psykisk Helse Øst, Irene Dahl Andersen, hadde åpningsinnlegget. 

U3 psykiatrisk dagsenter fra Fredrikstad deltok, og vi, 

som nå hadde blitt til «Barna i verden ved siden av». Møtestedet 

Livsgnisten og NeoInnsikt/Frank-Thomas Holen Andersen, hadde 

hovedansvaret for innholdet. 

Høyskolen i Oslo ville ha et heldagsseminar for Barnevernspedagoglinja. 

For studentene var det en helt unik anledning. De fikk 

stille spørsmål direkte til en overgrepsdømt. Tormod Kleiven stilte 

også opp som en kjemperessurs i dette arbeidet. Han er sosionom 

og diakon. Kleiven er forfatter av artikler om temaet, samt boka 

«Når den utsatte blir usynlig – om seksuelle overgrep i kristne miljøer». 

45


Han er nå studiedekan ved Høyskolen Diakonova. Kleivens 

teo lo giske doktoravhandling med tittelen«Intimitetsgrenser og tillitsmakt», 

om seksuelle krenkelser i kirkelig sammenheng, ble fullført 

i 2008. Dessuten er han en strålende foredragsholder. 

Veien videre 

Vår målgruppe er høyskoler innenfor lærer/barnevern/sosionom/ 

syke-/vernepleiere/jordmødre/tannleger, instanser og institusjoner, 

så som politi/rettsvesen/fengselsvesen, lag og foreninger, politikere 

og journalister. 

Media er med på å opprettholde tabu og skam i overgrepssaker. 

De fokuserer på sex i overskrifter som; «Lærer hadde sex med elev.» 

«Dømt for sex med stedatter.» Nei, nei, nei. Det er mulig læreren/ 

stefaren, som med makt tilfredsstiller sine behov ut fra en forvaklet 

seksualitet, tror at dette dreier seg om sex. 

Eleven/stedatteren har vært utsatt for en grov krenkelse og en 

ytterst smertefull erfaring. Utfordringene i rettsvesenet blir for omfattende 

å komme inn på her. 

Dette sitatet fra en dom avsagt i en Norsk Lagmannsrett i 2009, 

illustrerer litt av utfordringen: «To av barna ble misbrukt over flere 

år fra åtte-års alder». Dommerne skriver at samleier med innslag av 

vold og tvang grenser mot voldtekt. Legger dere merke til ordvalget/ 

begrepsdefinisjonene her; «Åtte år, samleie, vold, tvang, grenser mot 

voldtekt»!? 

Barneporno er det et stort marked for i Norge. Kripos stoppfilter 

blokkerer 16.000 søk i døgnet. Det er ikke uvanlig at politietterforskerne 

ser de samme barna gå igjen på overgrepsbildene år etter år, 

helt fra spedbarnsstadiet. Bevisene er synlige, de ligger på Internett. 

Dokumentert voldtekt av barn. Det er sant, selv om du ikke tror 

det! 

46


Tverrfaglig samarbeid 

Med så vidt forskjellige erfaringer fra liv og arbeid som en styrke, 

går vi nå mot et felles mål, at seksuelle overgrep blir synliggjort. 

Vi har, til dette formål, utarbeidet et salgbart produkt. Vi arbeider 

for tiden med å ferdigstille materiell til bruk både i markedsføring 

og til seminar/foredrag samt undervisning. En barnebok er 

påbegynt. Vi har ikke gitt opp teaterdrømmen. 

– Vi fortsetter. 

– Hvorfor? 

– Fordi det handler om å leve. 

– Det handler om å være et menneske. 

Drivkraften og essensen, kan meget vel illustreres med følgende 

utdrag fra Arnulf Øverlands udødelige dikt: «Du skal ikke tåle så 

inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». 

For Barna i verden ved siden av. 

Alle tall, fakta og statistikker er hentet fra Felleskap mot seksuelle overgrep, 

www.fmso.no 

47

Tor Sandnes, 

Gladiator 

Glenn Andersen, 

Gladiator 

«Gjennom arbeidet vårt i Gladiator 

opplever vi at barna åpner seg. 

De ser at selv om vi mennesker har 

ulik bakgrunn, så kan vi være 

venner.»

La ballen rulle! 

Akers Avis Groruddalen 28.1 2007: «Ett av ti drap begått i Groruddalen, 

mandag 13.10 2008 smalt det igjen på Furuset». 

«Gjengoppgjør i Groruddalen» fyller alle de store nettavisene. 

«Narkotika omsettes på skolene»! 

«Innvandrerkvinner lider av diabetes»! 

«Ungdommen dropper ut av skolen». 

«Barna er for feite» og lignende overskrifter finner du i riksavisene. 

Avisoverskriftene om Groruddalen taler for seg. Lesningen er ikke 

lystig, og problemene ser ut til å være mange. 

Groruddalen ligger nord i hovedstaden og har like mange innbyggere 

som Stavanger. De fleste bor i blokk. Dalen er by og land på samme tid, for 

her finnes både høyhus, rekkehus, kjøpesentre, villahager, gamle bondegårder 

og skog. 

Hva gjør dette miljøet så spesielt i norsk sammenheng? Er det beliggenheten, 

som er tett på Oslo? Er det de kulturelle avstandene mellom folk? 

Hvilket bilde av dalen vil være det riktige? Mangfoldet av kulturer, mat, 

mennesker natur og utvikling, eller ungdomskriminalitet, trafikk, rasisme, 

fattigdom søppel og forurensning? 

Den største utfordringen vi leser om i pressen, er kanskje at barn 

lider av overvekt. Unge mennesker plages av livsstilsykdommer i 

49


stadig større grad. Dette går i sin tur utover læringen, og det er en 

kjensgjerning at inaktive elever ofte presterer dårligere enn de som 

er aktive. Lokalavisene skriver om idrettslag som mangler ressurser 

for å ta imot nye medlemmer. I hovedstadsavisene leser vi om ungdom 

som kjeder seg og tiltrekkes av de kriminelle miljøene. 

Vi ønsker å gjøre noe med dette! 

Vår visjon er ganske enkelt å bedre forholdene for barn og unge. 

Vi vil drive forebyggende samfunnsarbeid. 

Vi vil gjøre Groruddalen til et forbilde for andre drabantbyer i 

Norge. 

«Vi», er Tor Sandnes og Glenn Andersen. To som kjenner Groruddalen 

innenfra. 

Vi vokste begge opp på Årvoll og har lang fartstid i fotballmiljøet 

både som spillere og trenere. For tre år siden startet vi bedriften 

Gladiator GT. 

Vi forlot forholdsvis godt betalte jobber for å sette alle krefter 

inn på barne- og ungdomsarbeid. Hvorfor? Fordi vi gjennom idretten 

så at de tradisjonelle tilnærmingsmetodene ikke løser de store 

utfordringene vi står overfor. 

I Groruddalen har man ikke nok idrettsanlegg for at alle skal kunne 

oppleve et godt tilbud. Det er mangel på svømmehaller, og over 60 prosent 

av 14 åringene kan ikke svømme. På skolen slipper barn unna gymnastikktimen 

på grunn av religiøse eller andre årsaker. Det dusjes ikke i fellesdusjen. 

Noen av guttene dusjer dersom de får bruke badebukse. Det finnes 

ingen oppvarmede kunstgressbaner for aktivitet i vinterhalvåret. Ingen er 

født med ski på beina (!) – og det er veldig få med ikkenorsk etnisk bakgrunn 

som driver aktiv vinteridrett. I praksis betyr dette et halvår uten 

aktivitet for veldig mange. 

Gladiators bærebjelker er: Folkehelse, miljø og integrering. Vi 

har utviklet aktiviteter med mening, og som er rettet mot skoler og 

idrettslag. Det viktigste målet er å kombinere fysisk lek og trening 

med læring. 

50

Glenn Andersen og Tor Sandnes La ballen rulle! 

Enkelte barn får ikke lov til å delta i organisert fritidsaktivitet. Enten 

fordi det koster penger og familien må prioritere annerledes, eller det kan 

være tradisjon og religion som hindrer dem i å utøve idrett. Jentene kan ha 

arbeidsoppgaver i hjemmet etter skolen, oppgaver som begrenser tiden for 

annen type aktivitet. 

Vi bruker ofte ball, for ballen er universell! 

Det sparkes, kastes og trilles ball i alle verdens hjørner. Den 

runde kula binder oss sammen. Slik er det også for Groruddalens 

multietniske befolkning. 

En grå novemberdag 2008 var Gladiator invitert til Stig skole på 

Haugenstua. Tema for dagen var balltilvenning. Vi hadde kjøpt inn 

25 baller. «Dessverre» hadde butikken kun 13 røde baller, slik at vi 

måtte fylle opp med 12 blå baller. Alle skulle få bruke en ball hver. 

Vi brukte fargeforskjellen for å motivere til ekstra innsats og 

kløkt. Elever som fikk ball med blå farge fikk 10 poeng, og de som 

fikk røde baller fikk 5 poeng. Dermed hadde vi funnet en enkel 

måte å utvikle ballspill på til å innebefatte læring, og vi opplevde at 

elevene umiddelbart ble fanget inn av dette lille ekstra elementet i 

ball-leken. 

Vi på vår side, fikk følelsen av at dette var noe vi kunne spinne 

videre på. Her måtte det finnes utviklingsmuligheter! Jeg hadde en 

søvnløs natt, og – Eureka! Vi ga hver av ballene en egen bokstav og 

et tall fra 0-9. Ett sett består av 50 baller fordelt på to farger. Antallet 

av hver bokstav er basert på bruk i det norske språk. 

Den første dagen var vi usikre. Var dette en god oppfinnelse? 

Men etter som tanken fikk satt seg, ble vi klar over hvilke fantastiske 

muligheter som faktisk lå i dette. 

Det rekrutteres for få nye foreldre til å administrere lagene i dalen. 

Mangelen på oppmenn, vaffelbakere, trenere, sjåfører som vil hjelpe til med 

å kjøre til og fra kamper er stor. Mange foreldre er dobbeltarbeidende og 

har ikke tid, og flere har ikke bil. 

Foreldreengasjement er en stor utfordring for alle idrettslag i Grorud 

51


dalen. En utfordring som faktisk ligger der som en udetonert bombe. Her 

må det settes inn store ressurser, ellers vil tilbudene til barn og unge forsvinne 

etter hvert. Et eksempel er Drafn i Drammen, et idrettslag med 

hundrevis av medlemmer av ulikt etnisk opphav. De måtte legge ned virksomheten 

da det var mangel på engasjerte voksne. 

Vi i Gladiator ser at aktivitetene og mulighetene for kombinasjoner 

med ball innenfor skolefagene er enorm. Per dags dato har 

vi utviklet 30 forskjellige øvelser som setter sammen fysisk aktivitet 

med læring. Eksempel på en øvelse: 

Alle ballene kastes ut i gymsalen. Utvelgelsen av to lag baserer 

seg på vilkårligheten av hvilken ball de har i hånden. Dette blir gjort 

for å forebygge klikkdannelse, noe som er en utfordring. 

Lagene får i oppgave å samle inn bokstaver for å stave en grønnsak 

eller en frukt. Det laget som først finner ordet, vinner. Andre 

varianter er å finne flest verb, eller legge sammen tall. 

Her er en annen morsom variant: «Finn det lengste ordet». Elevene 

på Linderud skole har den stående rekorden. På seks minutter 

hentet de baller og satt sammen ordet «Gorillarompestol». 

Navnet på konseptet vårt ble «A-Ball-1». 

A-Ball-1 er et pedagogisk ballspill. Vi har opplevd at jenter som aldri 

har gymnastikk deltar med stor begeistring. Samarbeid gir glede, 

og de som ikke alltid trives med fysisk aktivitet kan nå plutselig bli 

nøkkelpersoner for at laget skal lykkes. 

Utvikling av A-Ball-1 er et eksempel på hva sosialt entreprenørskap 

kan være og hva arbeid med barn og unge kan frigjøre av 

kreativitet. Innovasjon Norge har gitt oss stipend for videreutvikling 

av konseptet. Vi mener at A-Ball-1 også har et stort internasjonalt 

potensial. Vi ønsker i fremtiden å samarbeide med en humanitær 

organisasjon for å spre A-Ball-1 til utviklingsland. 

52

Glenn Andersen og Tor Sandnes La ballen rulle! 

Vi i Gladiator hjelper også idrettslagene med å organisere seg. Vi 

samarbeider med skoler, idrettslag og Utdanningsetaten i Oslo. 

Videre arbeider vi som instruktører og støttespillere, og har åpne 

og gratis ballaktiviteter. Flere er rene tilbud til jenter. Navn på prosjektene, 

er «Stovner Sisters» og «Bjerke Sisters». I tillegg har vi blant 

annet arrangert akedager, snowboardlek, fotballtrening og kamper. 

For 4. klassetrinnet på barneskolen er «Groruddalsmesterskapet i 

skyll, brett og stapp» en årlig morsom konkurranse som åpner 

øynene for viktigheten av kildesortering. 

Vi har også latt oss inspirere av Fryshuset i Stockholm, som har 

prosjekter som «Lugna gatan» og «Sharafs hjältar». Her jobber ungdom 

som selv har hatt problemer, men som Fryshuset har ansatt 

for å komme i dialog med utsatte ungdomsgrupper. «Fryshusandan» 

er et begrep som sier alt om virksomheten i dette huset; mangfold, 

utvikling, samarbeid, glede og ansvar satt i system der ungdommen 

selv må bidra. 

Vi arbeider for at det skal bygges et lignende og nasjonalt kompetansesenter 

for ungdomskultur og idrett i Groruddalen. 

Målet er at tomten til Norges Fotballforbunds nye landslagsarena 

skal ha plass til «Arena Groruddalen» – et hus som skal fylles med 

idrett, dans, musikk og andre gode prosjekter som retter seg mot 

ungdomskultur. På veien til et slikt multikulturhus vil vi invitere 

ungdom selv til å komme med forslag til gode prosjekter som skal 

fylle huset. 

Gjennom arbeidet vårt i Gladiator opplever vi at barna åpner 

seg. De ser at selv om vi mennesker har ulik bakgrunn, så kan vi 

være venner. 

Dette skjønte for eksempel 13-åringen Ali. Han er fra Marokko, 

og jeg har kjent ham i flere år gjennom ulike prosjekter på Rommen 

skole. Han spurte meg en dag om jeg trodde på Allah. Jeg svarte 

som sant var: «Nei, Ali jeg tror ikke på noen gud». Han så forskrekket 

på meg og sa: «Dersom du ikke tror på Allah, vil du gå ned i 

53


helvete og du vil brenne, du vil gå opp igjen og ned igjen og brenne». 

Jeg så på Ali at tanken på at jeg kunne havne i en slik situasjon, 

var vanskelig for ham. Jeg spurte: «Men tror du virkelig at Allah vil 

gjøre det mot meg, Ali»? Han så på meg med store øyne, så hvisket 

han: «Jeg vil ikke snakke mer om dette». 

Det ble for ham litt vanskelig at jeg ikke passet inn i hans verdensbilde, 

men vi er fortsatt gode venner. 

– Tenk nytt, ta ansvar! 

– La ballen rulle! 

54

Beate R. Zahl 

«Hun er opptatt av å bryte den 

onde sirkelen, arven – som 

overføres fra den ene generasjonen 

til den neste, der vold er en del av 

atferden i hjemmet.»

Beate R. Zahl intervjues av Elisabeth Rønnevig. 

Vold i nære relasjoner 

Tillit 

Beate sitter utenfor Majorstuhuset og venter på meg. Hun forteller 

om en ung mann som nettopp kom bort til henne; «Kan du passe 

sykkelen min og tingene mine, mens jeg går på et visst sted»? 

– Så du stoler på meg, spurte Beate. – Jeg ser an folk, var svaret 

hun fikk. Dette er fullt forståelig, siden Beates fremtoning inngir 

tillit. Hun er en blond, frodig kvinne med et åpent, klassisk vakkert 

ansikt og med kinnben som skaper assosiasjoner til urmoderen. Så 

er hun også nordlending i bunnen, samt telemarking. Hennes slekt 

kommer fra Nord-Norge der det er fiskerfamilier på både fars og 

morssiden, og hun har stor slekt med mange søskenbarn, onkler og 

tanter. 

Når vi får satt oss på den indiske restauranten i Kirkeveien, dreier 

samtalen seg om tillit. Hvordan tillit skapes når man gir av seg 

selv og tør å vise hvem man er med både lekne og sårbare sider. 

Dette danner en type likeverd og troverdighet i kommunikasjonen 

mellom to mennesker. Da eksisterer ikke lenger en hierarkisk struktur, 

men gjensidig respekt og anerkjennelse. Dersom man også har 

den intuitive utstrålingen av en trygg selvfølelse, øker sjansene for 

at man blir vist tillit. 

56

Beate R. Zahl Vold i nære relasjoner 

– Skal jeg arbeide som sosial entreprenør, er det nødvendig at jeg 

har en innstilling for likeverd og respekt overfor andre mennesker. 

Når jeg gjør noe for deg, gjør jeg også noe for meg selv. Vi er likeverdige, 

og mitt prosjekt skal skape en vinn-vinn situasjon, sier 

Beate. Jeg bruker hjertet mitt i alt jeg gjør. Det kan hende at mine 

valg noen ganger fører meg ut av fokus men det er greit det også, 

en lærer underveis. 

Det sosiale entreprenørskapsprosjekt 

Beates sosiale entreprenørskapsprosjekt er å redusere vold i nære 

relasjoner, som er den offisielle terminologien på det som også er 

blitt kalt husbråk, kvinnemishandling og overgrep. Det er spesielt 

kvinnene Beate er opptatt av. 

I regjeringens handlingsplan «Vendepunkt» (2008-2011) står det: 

«Vi kan ikke akseptere vold, heller ikke den som foregår i det 

private rom. Det er et offentlig ansvar å bidra til å forebygge og 

hindre vold i alle grupper av befolkningen. Gjennom Soria Moriaerklæringen 

har regjeringen forpliktet seg til å styrke innsatsen mot 

vold i nære relasjoner.» 

Videre står det: «Vold i nære relasjoner rammer hardt og har 

alvorlige følger for de som opplever den. Volden innebærer minst 

en tredelt krenkelse. For det første er både den fysiske og den psykiske 

volden som utøves ofte rå og brutal. For det andre innebærer 

den et tillitsbrudd, fordi den utøves av et menneske som en i utgangspunktet 

har et nært forhold til. Og for det tredje foregår den 

ofte på et sted der en skal føle seg trygg – i eget hjem. Desto større 

blir derfor overgrepet mot den som blir utsatt. Vold i nære relasjoner 

er alvorlig kriminalitet, kan gi store helseskader og er et brudd på 

grunnleggende menneskerettigheter.» 

Nettopp dette siste tar Beate fatt i – det er et brudd på grunnleggende 

menneskerettigheter og likevel er problemet underkom- 

57


munisert, skambelagt og skjult. Når et fenomen ikke får oppmerksomhet, 

ikke blir satt på dagsorden, og folk vegrer seg for å snakke 

om det, så får det leve et liv i stille aksept. Vi lukker øyne og ører 

og lar det forbli i den private sfæren. Beate vil ha dette store samfunnsproblemet 

belyst av offentligheten, tydeliggjort og debattert; 

«Jeg vil at det skal bli en bevisstgjøring og åpenhet, og derav mindre 

skam og tabu rundt temaet. Det må gjøres mer for å spre kunnskap 

og informasjon. På den måten kan vi oppnå en preventiv effekt». 

Hun er opptatt av å bryte den onde sirkelen og den arv som 

overføres fra den ene generasjonen til den neste, der vold er en del 

av atferden i hjemmet. Man må ikke privatisere det samfunnsproblem 

som dette vitterlig er, ved å holde tilbake den kunnskap og 

den åpenhet som behøves for å skape endringer til det positive. 

Prosjekter for å bekjempe vold i dag er altfor kortsiktige, og de 

dreier seg mest om ad-hoc- tiltak. 

Dette er imidlertid et sammensatt og komplisert problem som 

krever mange tiltak. Det dreier seg om å skape nye holdninger og 

bryte mønstre, sier Beate. 

– Min idé er å skape holdningsendringer gjennom å bruke visuelle 

midler som billedkunst, fotografier, tekst, musikk og få til større 

eller mindre arrangement som skaper engasjement over tid. 

Starten 

Beate mener at hun alltid har vært en sosial entreprenør. Både egen 

legning med ønske om å hjelpe andre og egne smertefulle erfaringer 

fra vold, har gitt henne et ønske og behov for å hjelpe. Motgang har 

hun opplevd i form av blant annet store lese- og skrivevansker, og 

den kroniske sykdommen Endometriose. 

– I 1999 ble jeg aktiv sosial entreprenør. Først brukte jeg lang tid 

på å finne ut hvordan jeg skulle gå fram. I starten var jeg utålmodig 

og tenkte for stort, ved at jeg skulle få til mye på kort tid. Først da 

58


jeg oppdaget at det var best å ta små skritt, fant jeg min vei. 

Beate startet med å intervjue en rekke kvinner som hadde vært 

utsatt for vold. Hensikten var å dokumentere enkeltmenneskers 

historier, og samle informasjon, finne fellestrekk og definere viktige 

tiltak for og redusere vold og for å komme ut av voldelige forhold. 

Her beskrives skadevirkningene, angsten og traumene som har satt 

seg i kroppen, med hvordan kvinnene har problemer med fordøyelse 

og uro. 

– Jeg fikk lov til å bruke historiene anonymisert i arbeidet med 

å sette søkelyset på vold i nære relasjoner, men jeg tror at jeg gjorde 

feil i starten og skremte bort folk med å fortelle for detaljert fra 

konkrete voldsepisoder. Derfor ble det mange avvisninger på de 

initiativene jeg tok i første fase av arbeidet mitt. Det er vanskelig og 

ubehagelig å skulle forholde seg til vold. 

– Min sterke vilje gjorde at jeg ikke ga opp. Ved å være åpen, stå 

fram og være tydelig om dette temaet selv, kom jeg etter hvert i 

kontakt med stadig flere mennesker. For å få til de ulike arrangementene 

og tiltakene trengte jeg penger, og da måtte jeg få beslutningstakere 

og politikere til å tro på meg og saken min for at de 

skulle kunne bevilge penger til arbeidet. 

Beate har fortsatt kontakt med mange av kvinnene som ble intervjuet, 

og stiller opp som samtalepartner for dem. Da benytter 

hun seg av coach-utdanningen sin, ved å få dem til å rette fokus mot 

seg selv, hva de vil med livet sitt, og hvordan de kan sørge for positive 

opplevelser som bidrar til å bygge opp selvfølelsen. Der kvinnene 

fortsatt lever i voldelige relasjoner, appellerer hun ofte til ansvaret 

for barna. «Du trenger å komme deg ut av dette forholdet av 

hensyn til barna dine – se for deg hvordan deres framtid blir dersom 

dere fortsatt skal forbli i denne situasjonen.» 

59


Nettverk 

Vi snakker om det å bygge nettverk. «Jeg brukte lang tid på å finne 

de rette folka. De må være samfunnsengasjerte. Jeg saumfarte presse, 

media og artikler – både lokalt og nasjonalt. Finnes det noen 

som brenner for «mitt» tema og vil samarbeide med meg»? 

– Jeg har i dag klart å bygge opp et stort nettverk gjennom et 

tidsrom på ca 10 år, som består av både politikere og andre samfunnsengasjerte 

mennesker. Jeg har fått mange nye venner i disse 

årene med nettverksbygging. Det å bygge sosiale nettverk, er særdeles 

viktig i arbeidet for å lykkes som sosial entreprenør. Måten jeg 

har gjort det på, er å skrive e-post og be om møter. I disse forsamlingene 

forteller jeg om målet mitt, som handler om å bekjempe 

vold i nære relasjoner gjennom å trekke fenomenet fram i lyset. Jeg 

er glad i mennesker og liker å prate. Når kontakten er der, kan vi 

begynne å legge planer og utvikle ideer sammen. 

Beate vil gjerne fremheve Øystein Beyer, ordføreren i Porsgrunn 

som har hjulpet med konkrete råd og knyttet henne til viktige nøkkelpersoner. 

Han hjalp til med hennes første arrangement; «Verdens 

dag for psykisk helse» 10. oktober 2004. Dette ble en dag med billedkunst, 

foredrag og dialog som visualiserte den skjulte volden. 

– Det som har vært utfordringen i slike sammenhenger er å få 

ting til å gjenta seg, slik at arrangement jeg får i stand ikke skal 

stanse opp etter kun en gang. 

Videre vil Beate framheve Venstre-politikeren Rita Sletner på 

Stortinget som også har engasjert seg, og gitt mange gode råd. 

– Jeg har flere ganger hatt møter med representanter fra regjering 

og storting og møtt mange flotte politikere. Øyvind Ashjem 

fra Alternativ til Vold, vil jeg også trekke fram. Han har gitt viktig 

råd og innspill både for meg personlig og for arbeidet mitt. 

– Einfrid Halvorsen er min viktigste mentor. Hun hjelper meg 

å holde fokus på visjon og mål for arbeidet mitt. Sist og ikke minst 

er det viktig å ha støtte fra de nærmeste. Mannen min er den som 

60


heier mest på meg, og det er bra, for det å være sosial entreprenør 

slutter ikke fredag ettermiddag og venter til mandag morgen. Det 

er med oss hele tiden og har blitt en livsstil. 

Arbeidsform 

Et tiltak har vært å arrangere seminarer og konferanser med foredrag 

og musikk der det er samlet aktører som jobber med temaet. 

Målgruppen er blant annet kvinner med egne erfaringer fra vold. 

Her får de erfare at de er en av mange og at de er ikke alene, noe 

som igjen understreker at dette er et samfunnsanliggende og ikke 

et privat problem. Andre målgrupper for slike seminarer er ansatte 

i hjelpeapparatet, politi, krisesentra, politikere og andre. 

– Gjennom kultur, kunnskap og informasjon kan vi mennesker 

klarer å knytte nye relasjoner og ny tenkning, som igjen skaper 

interesse til å gjøre en forandring. 

– Jeg har fotografert siden jeg var ung. Over tid har jeg blitt kjent 

i mitt nettverk for å ta gode portrettfotografier. Dette medførte at 

Bitten Schei ba meg om å bli med i kunstprosjektet «1% Mother 

Earth i Uganda» som fotograf. Der fotograferte jeg lokale kvinner 

og barn som var med i prosjektet KERWDA. Det å møte disse fattige 

menneskene i deres hverdag, har gitt meg nye perspektiver i livet 

som jeg tar med meg videre i mitt arbeid som sosialentreprenør. 

– For tiden arbeider jeg med å forberede innholdet i en dokumentarfilm 

om mitt liv. I dette prosjektet samarbeider jeg med Ingeborg 

Lykseth (som forteller om sitt entreprenørskapsprosjekt et 

annet sted i denne boka (red. anm.)). 

– Filmen skal fortelle om det å bryte ut av et negativt mønster i 

familien. Her har jeg en arv der det på farsiden har vært vold i nære 

relasjoner. Jeg vil bruke min historie for å skape åpenhet og bevisstgjøring 

om temaet. Jeg kan ikke si så mye om innholdet i filmen 

fordi det er for tidlig i prosessen, men «Alternativ til Vold» skal blant 

61


annet bidra med sin kunnskap ved å fortelle om hva som skjer med 

barna som vokser opp med overgrep. Krisesenteret skal fortelle om 

deres erfaring. Det skal også være med en voldskoordinator fra Telemark 

som skal bidra med sitt perspektiv angående dette temaet. 

Neste steg i prosessen er å skaffe økonomiske midler til å finansiere 

produksjonen av dokumentarfilmen. Akkurat nå skrives det søknad 

som skal sendes til Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og 

politidepartementet. 

– Denne filmen skal selges til organisasjoner, tv-selskaper og til 

skoleverket i undervisningssammenheng, slik at jeg på denne måten 

kan tjene penger i mitt arbeid som sosialentreprenør. I dette konseptet 

ligger det også muligheter for at jeg kan reise rundt å holde 

foredrag». 

En annen plan for Beate nå, er at hun vil endre loven. Hun viser 

til Danmark der man har en lov som tvinger overgriperen til å forlate 

hjemmet i stedet for den som blir krenket, slik tilfellet ofte er. 

Den krenkede skal være sikret rett til å forbli i egen bolig. Og at hun 

klarer å endre loven, er hun sikker på. Alt er mulig, det kan bare ta 

litt tid. 

Anerkjennelse 

– I 2008 ble jeg kåret til «Årets Hverdagsheltinne» av bladet Kamille 

etter at jeg ble nominert til 1 av 3 kandidater for arbeidet jeg har 

utført i forbindelse med vold i nære relasjoner. Det var en hederserklæring 

for arbeidet jeg har lagt ned, og som varmet mitt hjerte. 

Premien som var på kr 25.000, ga jeg i sin helhet til barna på krisesenteret 

i Skien, forteller Beate. 

– Denne kåringen gjorde at jeg fikk enda større oppmerksomhet 

for mitt engasjement. Dette ledet igjen til at jeg ble bedt om å sitte 

i styret til Mental Helse i Skien. 

62


– Et resultat av mitt arbeid overfor politikerne, er at Skien kommune 

har gjort vedtak om en 3-årig kampanje for å gi kunnskap 

om temaet «Vold i nære relasjoner». Min rolle i denne kampanjen 

er fortsatt uviss, da politikerne ikke har funnet nok penger til å 

starte den opp ennå». 

Arbeidet med det sosiale entreprenørskapsprosjektet gjør henne 

glad, sier hun. 

– Jeg får en livsglede som gjør at jeg gleder meg til å stå opp om 

morgenen og starte dagen. For å realisere en drøm, må du ha mot 

til å gjennomføre den, noe som jeg henter fra urkraften dypt i meg 

selv. Min drøm er å jobbe som sosial entreprenør – det å gjøre verden 

til en litt bedre plass å leve. 

Metafor 

Som avslutning på intervjuet, ønsker Beate å ha med dette even tyret 

som beskriver hennes liv frem til år 2009: 

«Det var en gang et dyrerike, som lå midt i Universet. Der levde mange 

forskjellige dyr. I en landsby i bodde det en ørnefamilie. Den eldste av barna 

var Ørnejenta. Nå var hun veldig lei seg, fordi hun ikke kunne fly så 

høyt og så lange turer, som hun ønsket, og hun kunne heller ikke hjelpe de 

dyrene, som hun så ikke hadde det så godt. Den medfødte vingebegrensningen 

hadde nå slått til med hele sin tyngde. 

Ørnejenta, som hadde vært på svært lange turer og sett både prinser, 

prinsesser, frosker, slanger og en og annen skorpion da hun var ung, måtte 

plutselig en dag fly hjem til mamma og pappa Ørn. Hun hadde nemlig 

kjent at vingene ikke var gode lenger, og hun måtte derfor ligge helt stille i 

redet sitt gjennom en hel lang og mørk vinter. Hun var så fortvilet av ikke 

å kunne fly mer, at hun ba om hjelp fra den store Mesteren. 

Mesteren, som var både vis, klok og kjærlig tok henne opp på fanget og 

visket inn i hennes fjærkledte ørneøre; «Når Jetstrømmen når deg og du er 

63


førtiårsmoden, ligger det en stor livsoppgave foran deg, hvor du får bruk 

for alle dine kreative og visjonære egenskaper og ferdigheter. Vær ikke redd, 

jeg vil være med deg.» 

Årene gikk og vingene ble gradvis bedre. En dag hun var ute og fløy, så 

hun at alle de kloke uglene satt i trærne. «Hva skjer a?» sa Ørnejenta. 

Uglene ropte i kor: «Kom nærmere, vi har ventet på deg gjennom mange 

somre!» 

Hun fløy og satte seg sammen med alle uglene. Uglene så på henne med 

de store kloke øynene sine og sa i kor: «Tiden er inne til å ta Trinntesten i 

Lykkehjulet! Når du har tatt denne, kommer du inn i Jetstrømmen.» 

Den eldste uglen med de mørkeste fjærene så på henne og da oppdaget 

hun at det glimtet ekstra i hans øyne. Det var som en stjerne i blikket hans 

som fortalte Ørnejenta instinktivt at han har vært der; Tatt Testen og 

Nådd det store Lykkehjulet. 

«Alle svarene er i deg!» sa den uglen som satt helt til høyre. Det var den 

vakreste og lyseste av dem alle. Om du likevel ikke finner alle svarene inni 

deg selv, kan de være i Hvorsomhelstlandet. 

Den mørke klokeste med stjerner i øynene sa så: «Jeg vet at du har en 

viktig livsoppgave, men at du kanskje ikke vet helt selv vet hva den konkret 

går ut på ennå. Når fjærene dine er litt lengre og du kan fly ennå høyere 

enn i dag vil du finne livsoppgaven din i trinnene på Lykkehjulet. 

Uglen så på henne med et blikk som sa: jeghartropåatdetteklarerdu 

og sa videre: «I natt må du finne den øverste fjelltoppen, spise og sove godt, 

så vil Drømmeren vise deg trinnene mens du sover.» 

Ørnejenta foldet sine vinger ut og gav alle uglene klemmer og takket for 

alle gode ord og blikk. 

Neste morgen våknet hun tidlig av at solen kilte henne og med en klarhet 

i tankene og forventning i hjertet. 

Hun la seg på vingene med friskt mot og fløy høyt og lenge. Så ble hun 

tørst, og landet ved elven Sorgogglede for å drikke. Krokodillene, som lå 

døsige i vannskorpa, mumlet misbilligende noe om at Ørnejenta trodde at 

hun var noe og at de ville skremme henne litt. Plutselig smalt de med ha 

64


lene sine, så vannspruten sto mens de brølte. Ørnejenta ble så forskrekket 

og falt i vannet og slo opp den gamle skaden i den høyre vingen sin. Strømmen 

førte henne nedover elva. Hun forsøkte å ta seg til land, men strømmen 

ble bare striere og striere og hun skjønte at hun var på vei ned mot den 

store fossen. Mens hun falt og falt mistet hun håpet og alt ble svart. 

Ør i hodet, våknet hun med en visshet i hjertet om at fra nå av er det 

bare en vei, nemlig oppover. Hun lå mykt og varmt i en himmelseng, og 

over henne fløy hundre sommerfugler i sirkel, mens de nynnet en vakker 

melodi. Hun stod opp av sengen og Bjørnene åpnet dørene helt ut til Eventyrskogen. 

På utsiden av porten til ble hun overrasket av lyden av elefanttrompeter. 

Lyden kom nærmere, og rundt hjørnet kom det en fantastisk 

parade av styrke og tro. Der galopperte de kraftfulle hestene, de stødige 

oksene brølte og elefantene bar faner med skriften: Du er verdifull! 

Ørnejenta tok fart og fløy opp i toppen av spiret og bivånet den vakre 

paraden. Lykken sprengte på i brystet og med ett kjente hun et kraftig 

vindpust. Hun lot leende vinden ta henne med mot regnbuen, som i all sin 

fargeprakt spente seg i bue mellom åsene. På toppen av regnbuen satt en 

flokk med Kremhjørninger. De møtte henne med nysgjerrighet, entusiasme 

og forventning. Kremhjørningene viste henne at skatten i regnbuen er inne 

i en selv. Full av nytt mot og glede takket hun, og fløy besluttsomt rett mot 

stjernene. 

65

Arve Solhaug, 

EduSport 

«Denne gutten vil for meg i all 

tid stå som symbolet på at vi har 

plikt til å hjelpe og bidra i miljøer 

der mennesker ikke har hatt 

de samme mulighetene og 

ressursene som mange av oss 

tar som en selvfølge.»

EduSport 

Det første møtet 

Heten er trykkende, der vi snirkler oss fremover på noe man i Norge 

ikke engang ville kalle en vei. Bilen, en Toyota Hiace med noen 

forunderlige hjemmesnekrede seter plassert på hver sin side bak i 

lasterommet, jobber hardt for å stampe seg frem mot et for meg 

totalt nytt territorium. Fra min plass bak i bilen kan jeg følge sjåføren, 

en godt voksen mørkhudet mann med trill rundt ansikt og like 

runde brune øyne. En lang svetterand nedover skjorteryggen har for 

lengst gjort sitt til at skjorta ser velbrukt ut. Skjorteermene er rullet 

så langt oppover at man kan ane et kraftig skulderparti bli blottlagt. 

Man kan se muskelspillet i armene til sjåføren for hver gang bilen 

når et nytt hull og rattet får et slag. Det høye gresset pisker mot 

frontruta, og rundt bilen virvler det opp en rød sky av støv fra afrikansk 

jord som lett sniker seg inn i kupeen etter hvert som bilen åler 

seg frem. Jeg kan kjenne støvet trenge seg inn i nesebor og munn, 

og legge seg som sandpapir over tennene mine. Svetten siler, men 

jeg vet vi snart er fremme, og jeg merker nå for alvor at kroppen sitrer 

av spenning. Endelig skal jeg med egne øyne og følelser få oppleve 

nærheten av et oppdrag som for meg startet for syv år siden. 

Inntrykkene er store og mange, ja overveldende. Og så – endelig 

åpenbarer det seg to hvitkalkede bygninger med stråtak, og et myl- 

67


der av unge og gamle i skjønn forening. Sjåføren, Macknon som han 

heter, bråstopper bilen idet han snur seg rundt for å få sine norske 

venners oppmerksomhet. Han viser fram et smil som blottlegger 

en hvit perlerad av tenner. En kraftig hånd stryker bestemt over 

pannen for å fjerne det meste av støvet og svetten, i det han på en 

forunderlig syngende måte og med dyp røst konstaterer: «Nice 

trip»! 

Endelig er vi fremme i Kabangalala, som ligger to timers biltur 

nordvest for Lusaka i Zambia. Mange forskjellige stammer bor i 

dette området, og i dag er de alle samlet til fest for å feire åpningen 

av en ny skole i området, som også er den eneste. 

«This mountain shall be removed, times to, times to, by my 

spirit, says the Lord. Not by power, not by power, not by mighty, 

by my spirit says the Lord». Dette er sangen utført av et utall vakre 

barnestemmer, som nok har øvd i ukevis for å vise sin takknemlighet 

overfor sine norske venner som de aldri har møtt før. Tenke seg 

til, her har de lagd sin egen hymne, en takkehymne til EduSport, 

som handler om at hvert enkelt barn og ungdom med hjelp fra Gud, 

må komme over fjellet av problemer som de har å slite med. Og 

veien skal gå gjennom utdannelse og idrett. 

Jeg går mot inngangen til et av skolebyggene. Jeg kan høre at her 

foregår det undervisning. En spinkel kvinnestemme instruerer sine 

elever. Det blir fort stille inne i skolebygget når vårt følge åpenbarer 

seg for de rundt femti elevene, som inntil da har hatt fullt fokus på 

det den unge læreren og hennes budskap. 

Det er forunderlig hvor svalt og godt det er inne i denne bygningen 

som er laget på enkleste måte. Det er støpt en betongplate direkte 

på bakken, som fungerer som gulv. Et reisverk av aluminium 

for veggene er boret ned i bakken og skrudd sammen med aluminiumsstenger 

som danner taket. Videre er det produsert mursteiner 

lokalt, og veggene er bygget opp av disse og kalkslammet. De ser 

hvite og delikate ut. Taket er gjort av gress som er hentet fra om- 

68

Arve Solhaug EduSport 

rådet og buntet sammen på en spesiell måte, lagt med overlapp lag 

for lag til det er helt tett. Det holder også tett for vannet som vil 

flomme ned under regntiden. 

Det er Karel Stork, en tsjekker bosatt i Elverum, som har utviklet 

disse skolebygningene. De er levert over store deler av Afrika blant 

annet i samarbeid med UNICEF. Han skal bli en viktig person for 

oss under forberedelsen, produksjonen og forsendelsen av senere 

aluminiumsreisverk. Erfaring viser at treverk holder noen år før det 

blir termittenes offer, mens aluminium derimot, holder i titalls år. 

Reisverket har blitt produsert på Gjøvik, og pakket i en container. 

Montasjebeskrivelser og verktøy følger også med i forsendelsen. Når 

byggverket står ferdig, blir byggemetodene evaluert sammen med 

«de lokale byggelederne». De bekrefter at dette er raske og enkle 

konstruksjoner å sette opp. Det vi legger stor vekt på og som alle 

er enige om, er viktigheten av at det jobbes med dette lokalt og at 

lokalsamfunnet skaper dette sammen, ikke minst for å få eierforhold 

til hele konseptet! 

Undervisningen er i gang. Ikke vet jeg at jeg nå skal oppleve noe 

som skal motivere meg kraftig videre i arbeidet for bekjempelse av 

HIV/AIDS. I dag er det undervisning i matematikk. Temaet er addering. 

Det er under denne settingen våre øyne møtes. En fem år 

gammel gutt. Blikket hans viker ikke fra meg. Han sitter der og er 

fullstendig oppslukt av meg. Timen er tydeligvis over for hans vedkommende. 

Han sitter og vrir seg med en sammenrullet kladdebok 

mellom de små uskyldige hendene. Jeg prøver forsiktig å opprette 

kontakt med gutten. Ikke er det enkelt, vi snakker jo ikke samme 

språk, men bruker blikk og kroppsbevegelser som vårt språk. Kontakten 

er opprettet. Han har forlatt plassen sin og står nå rett foran 

meg og møter blikket mitt. Han er så nære nå at jeg kan se noe som 

beveger seg i det småkrøllete håret. Selvfølgelig har heller ikke han 

sluppet unna de hersens lusene. Jeg føler at verden står stille et sekund 

da han rekker ut begge hendene og vil gi meg kladdeboken 

69


sin. Jeg smiler forlegent og kjenner en utrolig varme inne i meg. 

Tenke seg til at jeg har fått denne guttens tillit. Det er tydelig noe 

han nå vil vise meg, der han med litt forsiktige bevegelser bretter 

ut boken, tar tak i permen og åpner den slik at første side kommer 

til syne. Han ser skrått opp på meg mens han peker stolt ned på de 

to regnestykkene sine; En + en = to. To + to = fire. Han vet at 

dette kan han, og at svarene er riktige. Det har den unge kvinnelige 

læreren markert ved å sette en rød sirkel rundt hvert av svarene. 

Han ser på meg, og jeg nikker bekreftende. Aldri skal jeg glemme 

dette øyeblikket. Aldri har jeg noen gang sett øyne som har gjenspeilet 

en slik stolthet over å ha mestret noe. Tårene presser på, for 

jeg forstår med ett at alt arbeidet jeg har lagt ned gjennom sju-åtte 

år med EduSport, har båret frukter. Denne gutten vil for meg i all 

tid stå som symbolet på at vi har plikt til å hjelpe og bidra i miljøer 

der mennesker ikke har hatt de samme mulighetene og ressursene 

som mange av oss tar som en selvfølge. 

Slik startet det 

Alt startet i 1997 for meg og min familie. En herlig sommerdag 

døser vi avlappende på verandaen da telefonen ringer. Ikke spesielt 

uvanlig det, og i det jeg tar telefonen vet jeg ikke at denne samtalen 

skal forandre mye av min videre eksistens og opplevelse av en verden 

som har vært fjern og langt vekk for meg. 

En mannstemme høres i andre enden. Hans korte forespørsel 

dreier seg om familien kan stille rom til disposisjon, og være vertskap 

for to unge gutter på 14 år fra Zambia. Guttene er medlemmer 

av fotballaget Chilenje, som skal delta i Norway Cup. Chilenje er 

en forstad eller rettere sagt en bydel i Lusaka, der mat på bordet 

hver dag ikke er en selvfølge. En utrolig fattigdom preger dette 

området. Vel, dette laget er altså invitert til å tilbringe en uke på 

Hamar etter Norway Cup. Vi brukte ikke mange minuttene på å 

70


bestemme oss. Vi hadde gutter på samme alder og var klare på at 

dette ble en erfaring å ta med seg videre i livet for både ungdommen 

og de voksne. 

Nye kontakter etableres – i Zambia og Norge 

Denne uka skulle gi oss mange minner for livet. Dagen jeg møtte 

deres leder, Oscar Mwaanga som selv hadde vokst opp under fattige 

kår, ble nok for meg et møte som gjorde at jeg ble virkelig engasjert. 

Oscar er en høyreist mann, atletisk etter mange år som basketballspiller 

og med en klar, nærmest melodiøs stemme. Øynene var 

vennlige og engasjementet stort, når han begynte å fortelle om sine 

planer for å bedre livskvaliteten for sine medmennesker i slumområdene 

i og rundt Lusaka. Det hele startet et år før, da Geir fra Bø 

i Telemark var sendt ned til Zambia gjennom Norges Idrettsforbund 

for å holde kurs for zambiske ledere, innen barne- og ungdomsidrett. 

Der var også Oscar. Dette skulle bli starten på utviklingen av 

EduSport. Gjennom å lytte til det denne mannen hadde å si, ble jeg 

mer og mer fascinert av tanken på bli en del av det. Til slutt måtte 

det bare komme: «Oscar, hvis du trenger støtte og hjelp til dette 

prosjektet, så vær vennlig å gi meg beskjed», var det jeg fikk uttrykt 

etter noen tids konsentrert lytting. Et halvt minutt etter kommer 

svaret: «Arve, jeg trenger deg og din støtte». Der og da ble på sett 

og vis arbeidet med å bygge opp en organisasjon satt i gang. Oscar 

hadde startet sine studier på Idrettshøyskolen, og avstanden mellom 

Hamar og Oslo er ikke lang. Det var en grei start å ha Oscar så 

geografisk nær, for her hadde jeg mye, for ikke å si alt, å lære. 

Det blir jobbet hardt det neste året for å utvikle våre planer. Vi 

har i mellomtiden fått med oss Bjørn fra Moss som under Norway 

Cup et år, vant en tur til Zambia. Her kommer det inn en utrolig 

god støttespiller som også hadde vært i områdene der vi jobber. Nå 

er vi fire personer med forskjellig bakgrunn og erfaring som kan 

71


utveksle meninger og synspunkter, men essensen ligger i det å bry 

seg. Det blir åpnet et kontor i Lusaka som styres av en ansatt leder, 

og mange ungdommer som engasjerer seg i prosjektet. Dette engasjementet 

innebærer at mange barn får en bedre hverdag, og får 

startet opp med undervisning basert på kun lokale krefter. Samtidig 

har ungdommene, gutter som jenter, fått grundig opplæring innen 

HIV/AIDS problematikken. Det utvikles nå et program om hvordan 

dette på best mulig måte kan formidles. Det er blant annet 

utviklet leker og spill som barn og ungdom benytter seg av for å få 

forståelse av hvor alvorlig HIV/AIDS spredningen er for deres verdensdel. 

Dette blir starten på utviklingen av «Kicking Aids Out» som 

EduSport lanserte i 2001 og som har blitt et begrep i hele det sørlige 

Afrika, men ikke bare der. Dette begrepet har også nådd Norge, 

og er et bidrag hvert år i Norway Cup, stort sett i regi av Norad. 

EduSport ble offisielt stiftet som frivillig organisasjon i Zambia i 

1999. Omtrent på denne tiden tar jeg kontakt med Hilde Grankel 

som er rektor ved Storhamar barneskole. Vi har fått signaler fra 

Lusaka om at to 8 år gamle tvillinger, John og Michael, sårt trenger 

hjelp for om mulig å komme videre i livet. Begge foreldrene var 

døde av AIDS, og situasjonen var prekær. Mitt spørsmål til Hilde 

var om skolen kunne tenke seg å støtte et prosjekt for disse guttene. 

Det positive svaret jeg fikk var viktig også for meg, fordi det viste 

at noen i mitt nærmiljø virkelig trodde på det som var satt i gang. 

Elevene på Storhamar barneskole ble engasjert, og snart var John 

og Michael tatt hånd om og fikk starte på en skole i Lusaka med 

støtte av alle barna fra denne skolen på Hamar. Dette ble en suksess, 

og årlig, ja flere ganger i året, blir det satt i gang aksjoner for å 

samle inn penger slik at tvillingene kan fortsette sin utdannelse. 

Snart ble også næringslivet engasjert, og det endte med at bedrifter 

donerte penger, slik at en dag kom den STORE opplevelsen: John 

og Michael var på vei til Norge som enslige 14 åringer. Disse guttene 

som aldri hadde vært utenfor Lusaka, reiste alene til Norge for 

72


å hilse på sine venner der. Alle formaliteter var i orden. Alle elevene 

ved Storhamar skole ventet spent på å få hilse på guttene, disse som 

de hadde lagt ned slik en heroisk jobb for! Spenningen var til å ta 

og føle på. Deres egen skole, deres eget initiativ hadde gitt så positive 

resultater, og nå endelig skulle de få møte de to som hele tiden 

hadde vært nokså fjerne og langt borte, men dog så nære. 

De fjorten dagene John og Michael oppholdt seg på Storhamar 

barneskole gikk raskt, slik det vel alltid er når mennesker møtes og 

gode følelser settes i sving. Men at de norske barna hadde fått oppleve 

på nært hold hvor viktig det er å bry seg og holde fokus på ting 

som skjer ute i verden, var uomtvistelig. Hvert enkelt individ kunne 

med omtanke for andre bidra til å gi disse trengende det lille som 

skulle til for å komme videre i livet. 

John og Michael har, takket være de norske elevene, fått fullført 

den første delen av sin utdannelse og ønsker nå å utdanne seg som 

journalister i Europa. På den måten kan de reise til hjemlandet og 

være med på å påvirke og skape en verden som kan bli et bedre sted 

for alle. De er nå i ferd med å bli ressurspersoner i sitt eget miljø, 

noe som for få år siden virket helt utenkelig. 

Det jobbes iherdig i organisasjonen fra 1999. Mange vellykkede 

tiltak blir satt i gang, blant annet et jenteprosjekt, der idrett og da 

spesielt fotball kommer på programmet. Og den idrettslige suksessen 

kommer umiddelbart. Edusport blir representert i Norway Cup 

med et jentelag både i 1999 og i 2000. Alle jentene kommer fra 

slumområdet Kabwata, og de døper laget sitt for Kabwata Dream 

Team. Og Dream Team blir det virkelig. Begge årene går de av med 

finaleseire. 

Vi bygger oss sakte og sikkert opp til å bli en organisasjon å være 

stolt av, og 2003 blir et merkeår for EduSport. Overraskelsen og 

gleden i organisasjonen er stor, når beskjeden om at vi har fått tildelt 

200 000 kroner fra Kronprinsparets Humanitære fond, kommer. Nå 

har vi mer midler til å jobbe videre med jenteprosjektet vi startet 

73


på 1999. Det blir satt i gang tiltak for å drifte en fotballturnering, 

der alt skal ledes og utvikles av jenter og kvinner. Første året blir 12 

lag fra Zambia og et lag fra Tanzania invitert til en ukes samling. Vi 

får tillatelse fra Slottet til å kalle turneringen for «Mette Marit Cup» 

det året, og det blir en kjempesuksess. Det er ikke bare sport, men 

også samlinger der kvinnenes tilhørighet i samfunnet blir grundig 

diskutert. Det er en lang vei å gå, og hardt arbeid for skaffe kvinnene 

samme rettigheter og status som menn i dette samfunnet. 

Disse samlingene fortsetter i årene etter 2003, og vi har nå ca 

500 deltagere hvert år. Samlingens navn «Mette Marit Cup» får vi 

lov til å bruke bare det første året. Fra 2004 døper vi prosjektet «Go 

Sisters». Konseptet bygger videre på bevisstgjøring hos kvinner, 

samtidig som idrett er og blir en viktig del av opplegget for å høyne 

kvinnenes status. Per dags dato, har dette prosjektet samlet 40 lag 

fra Zambias provinser. 

Idrettskonseptet har vi stadig bygget videre på, og det resulterer 

i at Ham Kam engasjerer seg mer aktivt og direkte i prosjektet. 

Representanter fra klubben har vært i Zambia og sett at ting fungerer. 

De har i den forbindelse satt i gang et samarbeidsprosjekt 

sammen med sine sponsorer for å skaffe mer penger til å videreutvikle 

læringsarenaer og reise flere skolebygg i de områdene vi 

allerede opererer i. Her har vi allerede konkrete planer som kan 

settes i gang umiddelbart når sesongen 2009 er over, og pengene er 

på plass. 

Sportsdelen i EduSport bør være tilstrekkelig kommentert så 

langt, og hvorfor vi jobber med sport skulle det vel heller ikke være 

tvil om. 

Education 

Men «Edu» står for Education, for vi vet at utdannelse er den viktigste 

medisin for å forebygge HIV/AIDS. Tilrettelegging for disse 

74


unge menneskene som skal ha hele livet foran seg, er viktig. Kunnskap 

og selvrespekt er essensielt. De vet at mange ikke har noen 

skrupler med å utnytte barn når de er forsvarsløse. Når vi går igjennom 

Lusakas gater, merker vi oss plakater med følgende tekst: «Sex 

with me DOESN`T cure AIDS». Ved siden av teksten er det avbildet 

en mindreårig jente. Dette viser bare hvor lang veien er å gå. Det 

er ikke lov å gi opp, men derimot møte denne brutale og ubarmhjertig 

verden med mottiltak og informasjon. 

Jeg henger meg videre på ordet Education – utdannelse og på 

Hamars biskop i mange år, Rosemarie Køhn og hennes engasjement 

fra 2003. Da bispedømmet feiret sitt 850 års jubileum, valgte hun å 

samle inn midler for å støtte vårt arbeid for å bekjempe HIV/AIDS. 

Da året var omme og vi kunne telle opp og evaluere, viste det seg 

at den innsamlede summen var i underkant av 250 000 kroner. Etter 

en del diskusjoner i EduSport og etter påtrykk fra Biskopen, ble det 

bestemt at det skulle bygges skoler i tre områder som vi har fått til 

disposisjon fra myndighetene i Zambia. Skoleprosjektet ble satt i 

gang, og i juli 2005 var skolebyggene endelig ferdig i alle tre provinsene. 

Vi knyttet også på denne tiden kontakt med Brennabu leirskole 

i Valdres. Etter en del møter, ble det enighet om at for hver elev 

leierskolen huser, skal det avsettes fem kroner til EduSports arbeid. 

Skolen skulle bli en god støttespiller for oss, og denne inntektskilden 

gir nok penger til å drifte en av våre skoler. Igjen er det ungdom 

som hjelper ungdom! 

Noen utfordringer har det vært. Ikke minst for dem som skulle 

bygge disse skolehusene. Det er vanskelig å skaffe til veie vann. Her 

var det snakk om å gå med bøtter kilometervis for å få vann til 

sementen, men etter iherdig jobbing var byggene fullført. Under 

møter med lokalbefolkningen kom det klart frem at de hadde et 

skrikende behov for vann i nærmiljøet. 

Da vi kom tilbake til Norge kontaktet jeg mitt nærmiljø, og da 

75


skjedde noe positivt momentant! Gjennom samtaler med rektor 

ved Furnes ungdomsskole satte elevene i gang med et høstmarked, 

og på to år hadde de samlet inn den nette sum av kr. 60 000, som 

ble øremerket vårt brønnprosjekt. I tillegg fikk vi midler fra Rotary 

Hamar og Ham Kam. Pengene var på plass, men nå kom utfordringen; 

Hvem skulle bore etter vann? Vi søkte etter boreselskaper i 

Lusaka-området, men skjønte fort at her er det ikke bare å ta det 

første og beste firmaet. En del av disse er lite seriøse, og så nok sitt 

snitt til å jukse til seg mer penger enn de var berettiget til. Men etter 

en lang prosess fant vi et firma vi følte vi kunne stole på, og som i 

tillegg hadde en fornuftig pris som vi kunne godta. Så endelig i 

august 2008 kom de første bildene av vannet som sprutet opp gjennom 

boreriggen. Dette ble nesten som en månelanding for oss, en 

stor dag, og endelig kunne hverdagen for våre venner i Zambia bli 

så mye lettere. Alle tre områdene fikk nå vann nok til sitt lille samfunn. 

Pumpene står helt inn til skolebyggene. 

For å begrense avskogingen i området der ved blir brukt til brensel 

for å herde mursteinene de produserer, skal det nå investeres i 

en presse som er utviklet i Sør-Afrika. Dette er en håndpresse der 

du blander jord, vann og kalk, eller sement som helles ned i en trakt. 

Konstruksjonen er lagd slik at man med en lang vektstang kan 

presse blandingen sammen med en kraft på flere tonn. Den sammenpressede 

massen tas ut og legges i solen for tørking og herding. 

En utmerket og meget solid murstein er dermed produsert. Fire 

mann kan presse 400 steiner på en normal arbeidsdag. Slik vil steinene 

til våre neste byggeprosjekt produseres. 

Viktige erfaringer 

Vi har mange spennende prosjekter å jobbe videre med i disse områdene. 

Historien til EduSport er sikkert ikke unik, men det vi har 

lært og kan oppsummere gjennom den tiden vi har jobbet i dette 

76


prosjektet, bør kunne være viktig for andre som har lyst til å jobbe 

på frivillig basis innen bistand. Og dessverre er det så altfor mye å 

gripe tak i der ute. 

Det er en del elementer som er vært viktige for oss. EduSport 

er en frivillig organisasjon som ikke skal ha administrative kostnader, 

i alle fall ikke her i Norge. Organisasjonen lever på pengegaver 

fra idretten, næringslivet, skoler, kirken og privatpersoner. Det er 

viktig for oss at midlene går til dem som virkelig trenger det. Vi har 

også lært at det er viktig å ta små steg av gangen. Alt tar lengre tid 

enn det vi er vant til her i Norge. Tålmodighet. Ikke forvent resultater 

umiddelbart, og vær forberedt på å ta ansvar selv. Men når du 

begynner å se at det nytter og du får god respons på det du jobber 

med, vil du få en opplevelse jeg skulle ønske at alle mennesker fikk 

føle. Det er en følelse av velbehag som strømmer gjennom kroppen, 

og gir deg styrke og pågangsmot til å forsette arbeidet. For det skal 

ikke legges skjul på at det er en del nedturer og frustrasjoner på den 

veien du begir deg ut på. Og nettopp derfor startet jeg med historien 

om mitt første besøk i Zambia, og hvordan den ga meg et 

skikkelig løft som bidro sterkt til min motivasjon for å kunne fortsette. 

En annen viktig faktor, var at noen trodde på oss og støttet 

oss. Jeg må også nevne hvor viktig det er å kjenne kulturen og landet 

det skal jobbes i. Den lokalkunnskapen fikk vi i EduSport inn 

igjennom Oscar Mwaanga, som er nevnt tidlig i denne historien. 

Han hadde selv opplevd slummen på nært hold, og hans kunnskap 

om Zambia som han formidlet til oss som jobbet tett sammen med 

ham, var uvurderlig. Det er opprettet et kontor i Lusaka der det er 

ansatt lokale personer som følger opp prosjektene. På den måten 

har de en jobb å gå til hver dag. Det som også kan være verdifullt å 

ta med seg, er det å ha forretningserfaring. Det har vi sett en rekke 

ganger gjennom forsendelser og anbudsgjennomganger. Vi måtte 

slite mye noen ganger i Sør-Afrika for å få forsendelsene videre til 

Zambia uten å betale ekstra penger. 

77


Avslutningsvis vil jeg si at en enkeltperson eller en liten gruppe som 

har lyst til å jobbe med bistand ikke kan redde verden alene, men 

hold fokus på hvor stor betydningen den hjelpen du kan gi har, for 

det enkelte individ. Du kan med enkle midler hjelpe mennesker i 

den ytterste nød. La din drivkraft bli at du skaper en hverdag for 

disse menneskene som de har lyst til å våkne opp til. Hver dag. 

Vi i EduSport har valg utdannelse og idrett som medisin for et 

bedre liv for barn og ungdom i Zambia. Og derfor avslutter jeg med 

et sitat fra Nelson Mandela der han uttrykker hvor viktig idrett er: 

«Sport has the power to change the world. The power to change 

people in a way that little else can do.» 

78

Hilde Dalen, 

Krem 

«Krem er et veksthus for 

kreative og annerledes ideer og 

nye muligheter.»

Du ser det ikke før du 

tror det 

80 

Det du håper vil du til slutt tro 

Det du tror vil du til slutt vite 

Det du vet vil du til slutt skape 

Det du skaper vil du til slutt oppleve 

Det du opplever vil du til slutt uttrykke, 

og det du uttrykker vil du til slutt bli. 

Nye muligheter 

Året er 2009. Det er valgår, og det er finanskrise. En krise som nå 

endelig kan gi oss anledning til både refleksjon og aksjon. En anledning 

til å lete dypere og andre steder etter mulighetene fremfor årsakene. 

Krisen kan også gi oss den nødvendige kraften som må til 

for å omskape gode intensjoner, tanker og tro til konkret handling. 

Det handler nemlig om bevegelse. Bevegelse fra frustrasjon til inspirasjon, 

og sist men ikke minst; utholdenhet til å stå hele løpet ut og 

omgjøre denne inspirasjonen til samfunnsnyttig produksjon. 

Morten, en ung mann fra en liten kommune, vet hva en slik 

bevegelse betyr i praksis. Morten har gjennom samarbeid med Nav

hilde dalen Du ser det ikke før du tror det 

og KREM benyttet Kvalifiseringsprogrammet til en slik myndiggjørende 

bevegelse. Morten kaller møtet med KREM for en tretrinnsrakett 

og beskriver veien som en reise fra frustrasjon til 

inspirasjon og fra inspirasjon til produksjon. Morten drømte om å 

livnære seg som fotograf. Han har i dag etablert seg som fotograf 

og samarbeider med flere andre i faget, og mye av drømmen er i 

dag en realitet. Morten jobber også med en egen bok, og leverer 

bildene sine blant annet til bøker, kataloger, kalendere med mer. 

Han tar brudebilder, holder fotokurs og forbereder en egen fotoutstilling. 

Drevet av drømmer 

Jeg tror på drømmer og det er vesentlig i mitt fag. Jeg er nemlig 

landets eneste Luftslottsarkitekt og Regnbuemaker. Jeg er utstyrt 

med rosa solbriller og jeg har fortsatt en urokkelig tro på at det også 

finnes både mot, evne og vilje blant landets mange politikere og 

beslutningstakere. Som Luftslottsarkitekt og Regnbuemaker er min 

hovedoppgave å være positiv, skape håp og tro på at den tilsynelatende 

usynlige forandring er mulig, synliggjøre de skjulte mulighetene 

i alle regnbuens farger, inspirere til handling og samtidig gjennom 

handling vise hvordan ulikheter utfyller hverandre og skaper 

mer virksomme løsninger. Jeg har fokus på løsninger fremfor problemer, 

og på muligheter fremfor hindringer. Jeg er til stadighet på 

jakt etter drømmene til folk, på leting etter menneskelige talenter 

og ressurser både i og utenfor arbeidslivet. Parallelt søker jeg kontinuerlig 

etter nye måter å omforme disse til samfunnsnyttig og 

meningsfylt arbeid. 

Jeg har allikevel erfart at selv om interessen finnes, uteblir likevel 

de handlinger, metoder, verktøy og strukturer som virkeliggjør målet 

om flere i arbeid og færre på trygd. Jeg er eldre og klokere nå, og vet 

at det i stor grad er de samme folka med den samme utdannelsen 

81


og den samme virkelighetsforståelsen som plasseres i rollene med 

makt og posisjon, og jeg undrer meg fortsatt på om dette virkelig kan 

bidra til den nødvendige sosiale innovasjonen landet vårt trenger. 

Det finnes i dag en rekke fora, grupper, team og komiteer som 

produserer en rekke forskrifter, regler og oppskrifter, men man oppdager 

ingen nyskaping i disse dokumentene. Det er verken nye produkter, 

nye koblinger eller nye former for formidling å spore, og 

dette skyldes ene og alene den enkle grunn at menneskene reproduserer. 

I Norge betyr det, at vi gjennom en årrekke har utviklet stadig 

mer stivbente strukturer og uheldige kulturer. Således tilrettelegger 

man for reproduksjon som forsterker den sosiale ulikheten, i stedet 

for å muliggjøre sosial utjevning og avskaffelse av fattigdommen. 

Landet er preget av den økonomiske krisen. Bankene er i krise 

og Regjeringen trår til med pengeoverføringer og hindrer at renten 

fyker i været. Næringslivet er i krise og ledigheten øker. Dette igjen, 

leder til økt pågang på NAV. Landets aviser formidler at NAV i liten 

grad makter å håndtere denne krisen med effektivitet og brukervennlighet, 

samtidig som pengene fra Regjeringen strømmer inn i 

et tilnærmet bunnløst sluk av et system. Nærmere 790 millioner 

kroner i ekstra bevilgninger til NAV og noen få ekstra millioner kalt 

«Fattigdomsmidler» er eksempler på tiltak som ikke fungerer som 

stort annet enn brannslukking. Allikevel skjer det samme igjen og 

igjen. Vi gjentar oss selv, og gjentagelse endrer lite. Selv med mer 

av det samme, har gårsdagens løsninger fortsatt like liten effekt i 

nuet. Ytterligere kapital ser ikke ut til å kunne løse disse problemene 

alene. Regjeringen klarer muligvis heller ikke å løse disse 

utfordringene alene. NAV har ikke fungert som noen vidundermedisin, 

og puter under armene uansett størrelse på putene, skaper 

fortsatt ikke bedre helse eller mer selvhjulpne stønadsmottakere. 

Et gammelt kinesisk ordtak kan forklare dette med et enkelt bilde; 

Gi en mann en fisk og han har mat en dag. Lær en mann og fiske og han 

har mat resten av livet. 

82


– Og jeg fortsetter å undre meg; Hvor befinner det sosiale 

engasjementet seg? 

– Hvor er enkeltmenneskene og de private bedriftenes deltakelse? 

Kongens fortjenestemedalje i venting 

Det har regnet hele sommeren. Det er høst, nærmere bestemt september, 

og det er liten endring å spore. De mer enn 800 000 mennesker 

som befinner seg på utsiden av det ordinære arbeidslivet 

sitter fortsatt og venter, venter og venter. Flere av disse har etter 

hvert fortjent Venteknappen i gull eller Kongens fortjenestemedalje 

for tålmodig å ha ventet i en årrekke uten å oppleve særlig 

annet enn saksbehandlerbytte, stadige omorganiseringer og nye 

flotte logoer på skilt og brevark. 

Ved forrige valg kjempet LO med Gerd Liv Valla i spissen om 

Sykelønnsavtalen for alle i arbeid. Jeg er i disse dager spesielt opptatt 

med å skape en lignende kampvilje i de store fagforbundene. Vilje 

til å kjempe en tilsvarende kamp SAMMEN med oss det gjelder. 

Målet er å øke både kjøpekraften, verdigheten og livskvaliteten 

til de som er uten arbeid. Vi må stå sammen og vise at det norske 

folk fortsatt kan samles, og aksjonene vil være knyttet opp mot 

paroler som Retten til arbeid og Retten til et verdig liv. 

KREM er svært opptatt av dette og i disse dager utvikler vi 

KREM forbundet – Norges første forbund for folk som står utenfor 

arbeidslivet. Forbundet skal dannes av folk som vet hva det vil si å 

stå utenfor. Folk som er lei av å vente på politisk velvilje og som 

derfor tar saken i egne hender. KREM forbundet skal søke supplerende 

løsninger utover det å øke de statlige ytelsene. Dette gjør vi 

for å være i stand til å kunne bedre kjøpekraften blant landets stønadsmottakere. 

Tiden er nemlig overmoden for å utrette de små 

justeringene som skaper de store forandringene. 

83


Jeg vet at jeg ikke har doktorgrad, og at jeg ikke kan betraktes som 

gammel og vis, selv om jeg nå har mange grå hår. Jeg vet jeg verken 

har makt, nødvendig rolle eller er i posisjon til å fatte nødvendige 

beslutninger. Allikevel har KREM nå blitt interessante nok for dem 

med mer pondus. Vi har inngått en rekke samarbeidsavtaler med 

både forskning, høyskoler, kommuner og NAV-avdelinger rundt om 

i Norge. Avtalene bidrar til å synliggjøre både behovet for og effektene 

av slike justeringer i et akseptert språk som blir formidlet 

av mennesker med lang nok utdannelse til både å bli hørt og tatt 

alvorlig i den grad at tale vil kunne etterfølges av handlinger. Modige 

handlinger. 

Jeg sitter i bilen. Det er kø. Det er grytidlig om morgen og jeg 

er på vei til Oslo. Telefonen ringer. Det er en journalist som ønsker 

et intervju med initiativtakeren og lederen av KREM. Journalisten 

stiller en mengde spørsmål. Noen av dem er gode, svært gode. De 

får meg til å reflektere. Ja, der og da foretar jeg plutselig en reise i 

tiden. En reise tilbake til da det hele startet. 

Den gangen befant jeg meg også i bilkø. Jeg hadde nettopp fått 

beskjed om at jeg ville ha begrenset tid igjen her nede dersom jeg 

ikke gjorde noen vesentlige endringer i livet mitt. Den største og 

vanskeligste av disse nødvendige endringene, var å ta imot en uførepensjon. 

Ordet lyder tungt og meningsløst. For hvem er jeg dersom 

jeg ikke jobber? 

Det nytter ikke å benytte samme tenkemåte som 

skapte problemene på å løse dem 

Dette er den siste bilturen jeg tar på lenge. Jeg går meg vill i flere år 

i et tørt og lite fruktbart ørkenlandskap uten verken kart eller kompass. 

Tornerose sov 100 år i tårnet sitt, mens hun drømte om en 

prins som skulle vekke henne til live igjen. Jeg beveget meg i sakte 

fart mellom sengen og det varme vannet i badekaret. Livet var tomt, 

84


uten særlig sosial omgang og uten særlig engasjement. Jeg ville mest 

av alt bare sove. Jeg drømte nok om et mirakel, men foreløpig var 

det ganske ubevisst. 

Det var Erik Thorstvedt som ble prinsen i mitt liv da han en 

kveld plutselig dukket opp på tv-skjermen med en gjeng nerder og 

en fotball i stedet for den velkjente hvite hesten. Thorstvedt som 

gjennom programmet Tufte IL viste oss hvordan nerder kunne bli 

til glade fotballspillere. En gnist ble tent, og en spore til engasjementet 

ble sådd i meg; Tenk om denne metoden også kunne benyttes i 

arbeidslivet? Tenk om vi kunne gi menneskene troen på egne ressurser 

og samtidig skape arenaer hvor mennesker hadde muligheter 

til å spille hverandre gode? Tenk om løsningene vil være nye og 

kreative koblinger? For – tenk om ingen av oss vet alt, verken om 

hva som er lurt, realistisk eller mulig? 

Det er galskap og gjøre mer av det samme 

Dagens situasjon med stadig flere sykemeldte, økt andel unge uføre 

og økende andel av de som velger bort videregående skole, viser oss 

at vi trenger noe mer enn offentlige løsninger. Troen på at sosialt 

entreprenørskap kan være et nyttig supplement til både NAV og det 

ordinære næringsliv, er vekket til live i meg. Det er nemlig galskap 

og gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente et annerledes 

resultat, og det er flere ulike måter å oppfatte den manglende 

arbeidsdeltakelsen på. 

Det finnes mennesker som tror at de som ikke går på arbeid er 

late mennesker. Mennesker som verken ønsker å stå opp om morgenen 

eller å delta i samfunnsskapingen. Andre oppfatter menneskene 

som står utenfor arbeidslivet som stakkarslige og svake. En 

gjeng med tapere. Mennesker som sitter på reservebenken med 

dårlig helse, liten utdanning og liten arbeidserfaring mens de venter 

på den rette medisin og skolering eller neste trygdeutbetaling. Dette 

85


er sannheter med store modifi kasjoner, så for meg ser bildet ganske 

annerledes ut. Jeg har møtt mange enkeltmennesker i årenes løp, og 

flertallet av disse har vært både viljesterke, kreative, talentfulle og 

modige. Dette er mennesker som mer enn noe annet ønsker å bidra, 

men som rett og slett ikke finner handlingsrom innenfor A4 boksen. 

Individer med drømmer og visjoner, strålende ideer og planer, nyskapende 

mennesker som kanskje er langt forut for sin tid. 

Boogi er en ung gutt med hovedinteresse for graffiti. Moren hans 

ringte meg i sin fortvilelse over at gutten stadig isolerte seg mer, 

samtidig med at han utviklet en stadig økende angst. Et kurs i graffiti 

kom i gang på KREM. Gutten og to kamerater lærte oss forskjellene 

på de ulike kulturene i graffiti og de ulike teknikkene som 

benyttes i denne uttrykksformen. Kontakten var skapt, og vi utfordret 

guttene til å lage kunsten sin på materiale som kunne brukes 

til en utstilling. De tok i mot utfordringen, og sammen skrevet vi 

eventyret om «De tre bukkene bruse som var på vei til seters for å gjøre 

seg fete». Eventyret ble sendt ut som pressemelding til mediene, og 

utstillingen var et faktum. Boogi solgte flere bilder på utstillingen og 

ble i tillegg rekruttert til å ha en egen utstilling i nabobyen. Han fikk 

flere salg på denne utstillingen, noe som igjen førte til utendørsoppdrag 

med dekorering for store bedrifter i nærmiljøet. Kamerat ene 

solgte lite, men en av dem kom inn på drømmelinjen sin gjennom 

å formidle hvordan graffiti kan brukes i markedsføring rettet mot 

ungdom. Han leverer i dag ulike reklame oppdrag til typiske ungdomsbutikker 

blant annet i Oslo. Den siste av guttene jobber i inkassobransjen. 

Min påstand er at vi er best tjent med å utvide A4 boksen. Samfunnet 

vårt trenger nemlig flere modige, nyskapende mennesker. 

Mennesker som våger å skape noe vesentlig nytt og annerledes. 

86

Kreativitet og mangfoldighet i fokus 


Et frø har begynt å spire, og jeg kjenner hvordan jeg gleder meg 

over dette enorme ubrukte potensial for nyutvikling, entreprenørskap 

og innovasjon. De fleste bedrifter er opptatt av høyere avkastning, 

men for å hevde seg i konkurransen må man gjøre noe annerledes 

enn konkurrentene. Blant menneskene som ikke befinner 

seg i ordinært arbeid, finnes det både kompetanse, erfaring, nytenkning 

og kreativitet som kan bidra til nettopp dette. Ved å ta disse 

ressursene i bruk kan både enkeltmennesket, bedriftene og samfunnet 

oppleve gevinst. Jeg tror at en av de viktigste nøklene til å få 

flere mennesker i arbeid, er å anerkjenne kompetansen deres og 

samtidig gi dem tilgang til vekstarenaer. Arbeid gir helse, og arbeidsplassen 

er den viktigste arenaen for å produsere egen helse i voksen 

alder. Men hvor skal de som ikke har noen arbeidsplasser bygge sin 

helse? 

Vi må skape nye vekstarenaer. Læringslaboratorier, hvor vi i 

fellesskap kan skape ny kunnskap basert på synteser av livserfaring, 

teoretisk forståelse og forskningserfaringer. 

Jeg oppdager en voksende drøm. En drøm om at vi i dette lille 

landet skal få muligheter til å erstatte utgåtte ord og trusler med 

Tuftemetoden, og heie folk inn i arbeidslivet. En drøm om at vi skal 

kunne få legge til rette både for nye arenaer, nye aktører og nye 

løsninger basert på enkeltmenneskers egen styrke. Jeg ser for meg 

kraft, vilje og evne til å omskape ledighet til arbeid. 

Et eventyr fra virkeligheten 

Det var engang, slik begynner de aller fleste eventyr og slik begynte 

også dette. Selv om resten av historien også minner om et 

eventyr, er den så absolutt en historie fra virkeligheten. Jeg startet 

opp igjen i det små, og etablerte egen virksomhet. På den tiden 

hadde jeg vært coach og veileder for flere mennesker i over et år, 

87


deriblant for en mann som etter mange år i godt betalte jobber i 

næringslivet hadde nådd grensen. Han ville noe mer, noe annet, og 

ønsket å bidra med sin kompetanse på en måte som kunne hjelpe 

andre videre og ut av uføret. Gjennom veiledningen ble vi veldig 

godt kjent og etter hvert ble det klart at vi ønsket mye av det samme. 

Vi utarbeidet en plan, og var svært fokusert på å finne nye 

løsninger og være annerledes. KREM så derfor dagens lys på et noe 

underlig tidspunkt. 

Den 12.12.2005 åpnet vi KREM i Snipetorpgata i Skien, og siden 

den gang har flere med oss både sett, lært, reflektert og utviklet nye 

metoder så vel som modeller både i og utenfor den stivbente forvaltningen. 

Du ser det ikke før du tror det 

Vår visjon er at KREM skal være et inspirerende senter for mennesker 

som tar ansvar for egen situasjon og som har ønske om og 

vilje til egenutvikling og nyskaping. KREM hjelper med å bidra til 

at enkeltmennesker i fellesskap skal kunne virkeliggjøre egne visjoner 

ønsker og mål, basert på de krefter som ligger i ens egen evne, 

vilje og mot. KREM arbeider også for å påvirke samfunnets holdninger 

til yrkespassive ved å vise hva som skjer når vi selv tar ansvar, 

og søker nye veier gjennom handling. KREM har som hovedmål å 

få yrkespassive ut av livskriser og over i virkeliggjøring av egne 

muligheter. Vi benytter Tuftemetoden, og skreddersyr prosessen 

basert på hvem du er og hvor du vil. Jeg har møtt mange mennesker 

opp gjennom årene. Alle har vært interessante, og noen av dem har 

gjort spesielt sterkt inntrykk på meg. 

Møte med Markko ble veldig spesielt for meg. Han var en ung, 

meget misforstått gutt som i sin historie forteller om hvordan han 

opplevde livet som esel i en saueflokk, og hvordan han forsøkte et 

uttall av mer eller mindre vellykkede metoder for å passe inn i sam- 

88


funnet. Etter flere dommer og mange innleggelser på psykiatrisk 

avdeling var han meget avvisende og tvilende, men styrken i blikket 

hans fanget øyeblikkelig min interesse. Gutten var allerede definert, 

og de eneste tilbudene som ble gitt fra det offentlige var å lime 

rammer på en lokal arbeidsmarkedsbedrift. Etter iherdig innsats fra 

flere offentlige innstanser fikk Markko etter hvert anledning til å 

prøve seg i KREM. Markko arbeidet systematisk, og gjorde en vanvittig 

bra innsats med å omskape sine minst verdsatte sider til samfunnsnyttig 

kompetanse. I dag, to år senere, er han i ferd med å 

etablere eget foretak. Han selger inspirasjonsforedrag til NAV- ansatte 

og lærere i videregående skole og deltar i fattigdomsprosjekter 

på Notodden og i Horten, samt bistår straffedømte på Bastøy i deres 

arbeid med å velge en ny retning i livet. 

Et veksthus for annerledes ideer 

Målene våre skal oppnås gjennom å systematisere brukernes erfaringskunnskap, 

og samtidig kvalifisere dagens brukere til selv å bli 

ressurspersoner og brobyggere mellom forvaltningen og andre stønadsmottakere. 

Vi bidrar til å øke omløpshastigheten i systemet, og 

bedrer kartleggingen, avklaringen og oppfølgingen av enkeltindivider. 

KREM er et kreativt og nyskapende fellesskap for mennesker 

i forandring. Et veksthus for kreative og annerledes ideer og nye 

muligheter. Et idèverksted som gir mennesker ulike verktøy til å 

omskape krise og negative opplevelser til endrings- og handlingskompetanse. 

Etableringen av KREM ble mitt eget attføringsprosjekt, slik det 

i dag også er attføringsprosjekt for mange andre. I tillegg til å ta imot 

folk på attføringstiltak, bistår vi folk både i og utenfor arbeidslivet 

med veiledning og coaching. 

«Det var en gang en bitte liten skilpadde», skriver Heidi i eventyret 

sitt. Hun forteller om hvordan hun gjennom livet har latt seg styre 

89


av andre på grunn av at behovet for å bli likt og angsten for konflikter 

alltid har vært sterkere enn tilliten til seg selv. Heidi kom i kontakt 

med KREM gjennom et samarbeid med en av bydelene i Oslo. 

Hun har i ett år hatt hospitering i KREM og har gjennom dette året 

arbeidet med å bli tryggere og tydelig, sette grenser, øke sine data 

kunnskaper og samtidig utvikle sine veiledningsevner. Parallelt med 

dette, har hun jobbet aktivt med realiseringen av en av sine, til nå, 

hemmelige drømmer; Drømmen om å skrive en bok om hvordan 

det er å leve med spiseforstyrrelser. Heidi har i dag laget en prosjektplan, 

omgjort denne til søknad, og avventer nå svar i forhold til 

økonomisk støtte til realisering av boken. 

Mangfoldig tilbud 

KREM tilbyr også kurs, foredrag, events og abonnement på coaching 

til næringslivet. Vi er opptatt av hvordan man kan øke trivselen 

og tilstedeværelsen på arbeid, i stedet for å ha fokus på fravær. De 

fleste som er knyttet til KREM er høyt utdannede mennesker som 

har klart å omskape livskriser til kompetanse. De besitter en unik 

endringskompetanse som er gull verdt både for næringsliv, offentlig 

forvaltning og mennesker som befinner seg i en eller annen livskrise. 

Coaching er en grunnpilar i arbeidet i KREM sammen med humanistisk 

teori, empowermentfilosofi, LØFT, narrativ metode og ulike 

relasjons- og kommunikasjonsmetoder. Vi er drømmefangere, og 

er på jakt etter drømmene til folk. Det er ikke vår oppgave og realitetsorientere 

folk. Det klarer de ofte ganske godt på egenhånd. 

Realitetsorientering er dessuten et ord som ikke står i ordboken vår. 

Vi styrker personenes egne drømmer og prosjekter, tar dem på alvor 

og utforsker i stedet hva som skal til, hvor de vil begynne og hva 

de trenger hjelp til for å komme seg dit. Folk lykkes nemlig bedre 

når de eier prosjektene selv. 

90


Nils Helge er en mann i 30 årene med en glitrende ide om å etablere 

et Bilstylingsverksted for ungdommen i sin kommune. Han 

har gjennom Kvalifiseringsprogrammet, beveget seg fra passiv mottaker 

av sosialhjelp til aktiv arbeidstrening i KREM. Arbeidstiden 

har han brukt til å forbedre sine kommunikasjonsevner, styrket sin 

selvfølelse og samtidig har han laget en konkret prosjektplan av 

ideen sin. Han sier selv at han det siste året har erfart mestring og 

en meningsfull hverdag. Helsen er bedret og han ser lysere på framtiden. 

Bilstyling prosjektet er nå av interesse for 2 ulike kommuner 

i Norge. 

Møte med omverden 

Jeg møtte Arbeids- og sosialkomiteen første gang i februar 2006. Jeg 

formidlet til dem at KREM både var faglig godt fundamentert, og 

en idé basert på lang erfaring knyttet til arbeid i dette feltet. En idé 

jeg på det tidspunktet ikke hadde vist særlig målbare resultater av. 

Jeg forventet derfor ingen økonomisk støtte fra det offentlige. Min 

idé og derfor min risiko. 

14 juni 2006 blir jeg hedret med Jobzone – prisen i Telemark for 

innsatsen jeg har gjort for å få de som har falt på utsiden av arbeidslivet 

tilbake i aktivitet. Høsten 2008 var jeg en av de 10 nominerte 

til årets gründerpris av magasinet Henne, men nådde ikke helt opp. 

Forskjellen på meg og de andre nominerte gründerne var antakelig 

det at jeg hadde millioner i gjeld i stedet for millioner i omsetning. 

Uansett, nominasjonen ga meg en bekreftelse på at ideen er god, 

og den stadig økende pågangen viser at det er marked for det vi 

driver med. Dessuten er det vi gjør både gøy, lærerikt og meningsfylt 

for oss, etterlengtet og svært nødvendig for enkeltmenneskene, 

og samfunnsnyttig i et makroperspektiv. 

I 2008, ble det bevilget 10 millioner kroner til frivillige organisasjoner 

som bidrar til fattigdomsbekjempelse. Normalt sett, vil det 

91


ta mange år før man mottar driftsstøtte fra staten. Sjokket var derfor 

stort da jeg fikk en telefon som fortalte meg at vi sto oppført 

med driftsstøtte. Jeg husker ennå denne samtalen og min direkte 

frustrasjon da jeg svarte – Å nei, da ødelegges alt. Jeg hadde ønsket at 

vi gjennom KREM skulle vise at næringslivet i Norge er langt mer 

inkluderende enn mediene formidler og politikerne tror. Jeg hadde 

i utgangspunktet en visjon om at vi ikke skulle trenge penger fra 

det offentlige, men i stedet være driftet av salg av annerledes kompetanse 

til næringslivet. Jeg har tydelig vært forut for min tid. I dag 

selger vi foredrag og kurs både til ansatte og brukere av forvaltningen. 

Vi selger også prosjektideer og gjennomføring og evaluering 

av disse, men har foreløpig ikke nådd helt fram i næringslivet. Egentlig 

tror jeg fortsatt at det handler om at vi ikke har lagt ned nok 

innsats. Jeg har nemlig i den seneste tiden fått positive tilbakemeldinger 

på våre ideer om å abonnere på coachingtjenester, adopsjon 

av arbeidsledige og nyutviklingsteam. 

April 2008 mottar KREM motvillig kr 500 000 i driftsstøtte. 

Vi møtte Arbeids- og sosialkomiteen i februar i år. I dette møtet 

fortalte vi hvordan virkeligheten ser ut for folk som oss. Mennesker 

som ved hjelp av egen kraft, vilje, evne og mot fortsatt holder ut. 

Vi fortalte om en virkelighet med pant i egen bolig, private banklån 

og foreldrekausjon som nødvendige virkemidler for å holde liv i 

organisasjonen fram til en eventuell drifts- og prosjektutbetaling i 

juni 2009. 

Refleksjon og læring 

2008 var et svært lærerikt år, der vi realiserte mange av våre tanker 

og ideer. Arbeidet har gitt oss nyttig erfaring, refleksjoner, læring 

og mange nye ideer. Vi har drevet kompetanseutvikling både overfor 

ansatte i forvaltningen og stønadsmottakere, og har arbeidet på 

mange ulike nivåer og arenaer. Vi har inngått partnerskapsavtaler 

92


med flere kommuner og bydeler, og slik det ser ut vil det bli inngått 

flere slike avtaler fremover. 

Avtalene og arbeidet med iverksetting av disse, muliggjør ansettelser 

av mennesker som befinner seg langt unna det ordinære arbeidslivet. 

Dette hjelper oss nærmere vårt mål, som er flere mennesker 

i arbeid. Som 3-åringer flest, lærte vi å gå i 2008. Vi lærte å løpe også, 

noen ganger så fort at de andre sto igjen og så på. 

Endringsmetodekurs i Tyrkia er et slikt eksempel. I 2008 hadde 

mer enn 100 mennesker, både ansatte i forvaltningen og stønadsmottakere, 

vært i Kemer/Antalya på KREM kurs. En 14 dagers 

endringsprosess med fokus på ansvarlighet, myndiggjøring og nye 

muligheter. Det er skrevet en egen forskningsrapport om 10 av dem, 

og i disse dager sendes det på oppfordring fra AV direktoratet en ny 

søknad om å utvide både antall personer og lengden på oppfølgingen. 

Utvikling av tjenestetilbudet i det offentlige. 

I dag er KREM en brobyggerorganisasjon og en sosialentreprenørskapsbedrift. 

KREM består av mennesker som selv har erfart hvor 

lang, svingete og bratt veien tilbake til arbeidslivet kan være. Vi er 

i nærmere 40 personer med både mot, evne og vilje, rosa solbriller 

og en sterk visjon om at dagens systemkrise skal benyttes til aktiv 

refleksjon og kloke og fremtidsrettede valg. Her er mennesker som 

deltar i helse- og arbeidsfremmende aktiviteter, både på nasjonalt 

og lokalt nivå. Vi samhandler og bygger broer mellom enkeltmennesker, 

forvaltning og næringsliv. Vi arbeider aktivt med utvikling 

av metodikk for fattigdomsbekjempelse og ansvarliggjøring av enkeltmennesker 

i partnerskap med forskning, undervisning og praksisfelt 

både i Oslo, Bærum, Notodden og i Horten. 

Vi er et team av mennesker som holder inspirasjonsforedrag, 

kurs, deltar i prosjekter, utvikler egne prosjekter og støtter det of- 

93


fentlige i tjenesteforbedring gjennom å skape læringslaboratorier 

rundt om i landet. Vi har hovedfokus på å øke arbeidsdeltakelsen 

og redusere fattigdommen gjennom å arbeide prosjektorientert, 

faglig, systematisk og målorientert sammen med både kommune, 

stat og næringsliv, og arbeidet gir konkrete resultater. 

Januar 2010 starter første kullet opp på en ny utdanning kalt 

«Brobygger» på Diakonhjemmets høyskole. Studiet er beregnet på 

mennesker med realkompetanse, knyttet til endringsarbeid. Det er 

også et tilleggsutdanningstilbud for NAV ansatte. Her handler det 

om å utvikle kunnskaper og holdninger for å kunne spille en kreativ 

og konstruktiv rolle som ressurs og løsningsfokusert brobygger mellom 

næringsliv/arbeidsliv, forvaltningen og enkeltpersoner. Målet 

er at studentene skal bidra til realisering av ressurser hos enkeltmennesker 

og grupper i og utenfor arbeidslivet. Studiet er et resultat av 

et samarbeid mellom KREM og Diakonhjemmets høyskole, og et 

resultat av vår deltakelse i den nasjonale satsningen «HUSK». Gjennomføring 

og evaluering gjøres i samarbeid mellom ressurser både 

fra høyskolen og KREM. 

Hva nå? 

KREM blir nå både hørt og sett. Våren 2009 ble et av våre prosjekter 

også vist på NRK. Programmet heter «Husdrømmen» og handlet om 

den lange veien fra dårlig midlertidig bolig til egnet bolig. Gjennom 

prosjektet «På vei til egen bolig», fikk 14 mennesker anledning til å 

skaffe seg varige boliger. 

Dokumentarserien rettet fokus mot at mennesker med ruserfaring 

også er folk. De er sønn og datter, de er foreldre, søsken eller 

kameraten til noen. De er folk med både positive og mindre heldige 

egenskaper som alle oss andre. Ove er en av gutta i prosjektet. 

Han har gjennom prosjektet vært pionèr og medforsker og har 

jobbet iherdig med å formidle sine kunnskaper og erfaringer, paral- 

94


lelt med bevisstgjøring av egne ressurser. Ove bor i dag i et lite hus 

i Skien og har nær tilknytning til KREM. Han ser lyst på framtiden 

og deltar mer enn gjerne med foredrag på høyskoler rundt om i 

landet med sin kompetanse knyttet til boligsosialt arbeid. 

Jeg er til tider både oppgitt og sliten. Ting tar tid, men drømmer 

gjør jeg fortsatt. Jeg drømmer om at den norske regjeringen, uavhengig 

av farge, skal vise mot og handling og følge opp sin interesse 

og positive respons med modige handlinger og øremerke midler 

til sosialt entreprenørskap. Bruk finanskrisen til å ta et oppgjør 

med snever profittenkning og foreldede institusjonelle strukturer, 

og benytt denne muligheten til å sette utviklingen av nye økonomiske 

løsninger på dagsorden. Gjør det mulig med nye og kreative 

løsninger, også her i dette lille landet. 

95

Vigdis Jordal, 

Hjertebank 

«Jeg brenner for å bruke 

enkeltpersoners kjøpekraft til å 

gjøre noe for andre. Heartlift 

bag skaper livgivende arbeid til 

afrikanske kvinner.»

Heartlift med hjertebank 

Att se seg själv i andra 

sina vilkor 

sin brist 

sina svagheter 

sitt mänskliga: 

Att vara social i hjärtat 

Ni andra som är sociala i huvudet! 

Och hjärtat är inte en känsla för ögonblinket 

men det som varar. 

Hjärtat är inte en konjunktur 

Gunnar Ekeløf 

Oldefar var gründer. Det var i Amerika han fikk inspirasjon til å 

tegne skoen, som lenge før den mektige naturen med smale fjorder 

og stupbratte fjell, ble et varemerke for bygda Aurland. Da jeg var 

liten var det godt å besøke skomakerverkstedet. Fremdeles kan jeg 

erindre lukta av lær og kokekaffe, hyllene fylt med nylaga sko, 

vegguret i harmonisk takt med arbeidsrytmen, det lune humøret 

og skrønene til de kjente og kjære karene i blå kjeledresser. Omsorgen. 

Skoen er et produkt av lær, men lesten er skapt under et 

levende engasjement i møter mellom mennesker. Jeg har alltid 

97


trodd, og tror fremdeles, at det er derfor ingen annen sko former 

seg bedre etter foten enn Aurlandsskoen. Den blir en del av deg. 

Akkurat det samme ønsker jeg å kunne si om produktet Heartlift 

bag. Et flerdimensjonalt varemerke med en hjertelig helhet. Norsk 

designet, sydd av fattige kvinner i Gambia, delvis basert på gjenbruk 

av klær fra velstående kvinner her hjemme. En dag vil blondekragen 

fra blusen til Line og baklomma på jeansen til Mari være sammensveiset 

med håndplukkede stoffer fra markedet i Serekunda. Materialet 

vil, satt sammen, forvandles til en ny tilværelse og bli en del 

av et travelt gatebilde i en europeisk storby eller på nærbutikken i 

en furet værbitt bygd. 

Oldefaren min er en inspirasjonskilde. Det samme er Nobel 

fredsprisvinner Mohammad Yunus, som viser at mikrokredittlån 

fremmer entreprenørskap og setter hver enkelt fattig, spesielt kvinner, 

i førersetet i eget liv. Jeg var heldig å få møte og snakke med 

Nobelprisvinneren. Et menneske som stråler som om hele sola var 

inni ham. Til meg ga han, ikke bare en gnist, men en flamme av 

motivasjon til arbeidet med Hjertebanken, et fond som blant annet 

skal hjelpe afrikanske kvinner til å skape sin egen levevei, og kunne 

forsørge seg selv og barna. 

Hvorfor bag? 

Vi mennesker blir båret av våre nærmest når vi blir født og etter at 

vi dør. Den avmålte tiden vi har på jorden mellom fødsel og død, 

bærer vi selv. Vi bærer vår egen historie gjennom dager og netter 

med glede og sorg, kjærlighetens lidenskap og lidelse, tro og tvil, 

undring og forundring. Løyndommer. Dette har vi til felles, svart 

som hvit. De rike bærer stresskofferter eller håndvesker i ulike 

fasonger, og italienske merker i alle regnbuens farger. Glitrende 

eller enkle alt etter hva motebildet dikterer, inneholder de dokumenter 

eller makeup for vakre smil og skarpe blikk, samt lomme- 

98

Vigdis Jordal Heartlift med hjertebank 

bøker, sprekkeferdige av behov for å kjøpe mer velstand som bæres 

hjem i plastposer til utstillingsvinduet. 

Nye plagg. Følelsen av å fortjene det. Kan ikke motstå fristelsen 

til å kjøpe den røde stilige kjolen som bare brukes en gang. Hver 

dag bæres pose etter pose med matvarer. Like fulle som de som skal 

spise middagen og desserten er mette. Stappmette. De minste barna 

bærer skolesekker. Blå med actionhelter, eller rosa med prinsesser. 

De større bærer sekker med sportsmerker, eller skuldervesker 

som minner om postveska den gangen postmannen slo opp lokket 

på veska med høgre hånden og bladde med fingrene gjennom kommunale 

brev, purrebrev og parfymerte brev. 

Fattige bærer bylter, bomullsstoff eller gjennomsiktige plastposer 

som er knyttet godt sammen for å beskytte det verdifulle innholdet. 

Kanskje er dette alt de eier av jordisk gods. Som regel er det kvinner 

som bærer. De har barnet på ryggen, og på hodet bæres leirkrukker 

eller plastdunker med vann fra brønnen eller det daglige brød i 

bastflettet kurv. Kvinnene er i vater, som en vekt, rake, med sterke 

hender som vektskåler i enden av tynne armer. 

Kjøp en – gi en 

Jeg brenner for å bruke enkeltpersoners kjøpekraft til å gjøre noe 

for andre. Heartlift bag skaper livgivende arbeid til afrikanske kvinner. 

Tenk den gode følelsen det er å kunne shoppe en tøff veske til 

deg selv og samtidig glede deg over at investeringen er med på å 

redusere fattigdom! 

Bruken og forsøpling av plastposer blir mindre. Miljøet applauderer 

valget, men det er enda flere som jubler, blir berørt og løftet. 

Ved å kjøpe en bag gir du en skolesekk til et afrikansk barn. Først 

vil kunnskapen bli lett å bære for ivrige svarte jenter og gutter og 

etter hvert fylles sekken opp med geografi og kjærlighet. Heartlift 

bag er et enkelt prinsipp; Kjøp en – gi en. 

99


Drivkraften min er å motivere og inspirere til fornyelse, og arbeide 

direkte med mennesker for å hjelpe enkeltpersoner til å hente fram 

kraften i seg selv. En direkte overføring av «hjertekraft for læring», 

uten tungrodde fastlagte prosesser. 

Sentralt dirigert tradisjonell bistand virker ikke alltid. I vår hverdag, 

i våre lune, bjørkevedfyrte stuer, i byens larm utenfor allfarvei, 

blir pengepunger åpnet og rause kroner fylt med omsorg og god 

samvittighet, havner i bøsser. Midler som skal forvandles til et nytt 

liv for mengder av fattige utenfor Norges grenser. Dessverre erfares 

det at pengebunkene blir klamme og verdiløse ved ikke å nå fram 

til de trengende enkeltmenneskene. Stortromma i u- landene forsyner 

seg grovt og de spede tonene overdøves. Klangen og egenarten 

blir ikke hørt. 

Human globalisering 

Jeg reflekter over hvorfor noen klarer seg godt i livet, mens andre går 

til grunne. Hvordan påvirkes vi når vi bare mottar, uten selv å yte? 

Jeg arbeidet en tid i Israel og erfarte betydningen av å være fri 

– og fordomsfri. På veien til Eilat passeres Dødehavet – 417 meter 

under havflata. Dødehavet. Ingen utløp. Vannet kommer bare inn, 

uten mulighet til å strømme ut igjen. Opphopingen av salt har drept 

det – dødt for glød og energi. Området rundt er trist og grått, i 

motsetning til Genesaretsjøen som ligger få mil unna. Genesaretsjøen 

er et grønt og frodig område som lever fordi det er fri flyt og 

åpent utløp. Som i naturen, er det også slik med oss mennesker at 

vi vokser, blir levende og trives når vi fritt gir av oss selv og ikke 

minst får tillit og mulighet til å skape vår egen levevei. 

I vårt travle forbrukssamfunn synes jeg at vi må begynne å ta enda 

mer vare på edle omsorgsverdier og deretter være med på dugnaden 

for en bedre verden. En human globalisering. Vi kan alle bidra med 

det vi kan. Sette vår egen grunntone for å fremme konkrete hand- 

100


linger som gir muligheter og resultat for enkeltmennesket. 

Min yngste sønn Jakob, sa spontant en vakker dag; «Hadde jeg 

hatt en annen mamma, hadde jeg elsket henne tusen ganger»! 

Han så opp på meg med lure øyne. Jeg stusset, så kom det forløsende; 

«Men siden jeg har deg, elsker jeg deg uendelig! Langt ut i 

verdensrommet, rundt månen, stjernene, solen og inn i konglene»! 

Et eksempel på å tenke stort. Det er noen ganger lite som skal 

til for en god forandring, og vi må gjøre halleluja, ikke bare si det! 

Ved å praktisere omsorg blir vi omsorgsfulle. 

«Enhver står ensom på jordens hjerte, gjennomboret av en solstråle. Og 

plutselig er det aften» 

Salvatore Quasimodo 

Litt om en vid verden 

Barndommen min på Voss var stort sett forutsigbar og trygg. Vi 

barn hadde stor frihet til leik og galskap ute i naturen. «Verdi er vid, 

men Voss er vidare» fikk vi inn med morsmelka. Kanskje denne 

optimistiske (for oss) sannheten, er noe av årsaken til at bygda har 

fostra mange helter og henta heim rekordmange OL- medaljer? 

Gjennom traktordur og lukta av fersk gjødsling, som svei i både 

øyner og nese, sprang vi om kapp nedover bakkene. Det var tirsdag 

og tid for nytt Donald Duck. Lektyre som skulle vise seg å gi inspirasjon 

til en større forståelse av oss selv og verden. Jeg glemmer ikke 

den tirsdags utgaven der Donald, Ole Dole og Doffen møtte firkantfolket 

i Eggmysteriet. Det spesielle med firkantfolket var at de 

snakka vossamål. Vi ungdommer vart både sinte og stolte. Sinte, 

fordi folk med firkanta hode, nese og klær kunne tillate seg å prata 

vossamål, og stolte fordi bygda vår vart synlig i et blad der handlingen 

stort sett foregår i Andeby. Bortsett fra å ha sett en neger på 

jernbanestasjonen året før, var dette mitt første «hjertebankende» 

101


møte med mennesker fra fremmed kultur. Fra den dagen startet 

prosessen med å forstå at det er møter med alle typer – også de som 

er firkanta, som lærer oss respekt og toleranse, slik at vi blir oss selv. 

Utferdstrangen og en nysgjerrighet til å bli kjent med mennesker 

meldte seg, og fremdeles har jeg det slik at når jeg kommer tilbake 

fra en reise, har jeg en ny på gang. 

Møter mellom mennesker 

Januar 2008. Jeg er i Gambia, det tredje fattigste landet i Afrika. Jeg 

våkner til bønner fra moskeen. Bønner om å slippe sult, å bli frisk 

fra malaria og å slippe unna aidsdøden. Bønner om utdannelse, en 

framtid, få barna på skole. Bønner om frihet til å tjene til livets 

opphold. Bønner om forandring. 

Samtidig, fra bølgeblikktaket over meg, forteller utålmodige 

fugler at det afrikanske lyset snart er på. Håpet. Morgenstunden er 

hellig for befolkningen i landsbyen ved Brefet Camp. I en finérhytte, 

liggende i en halmseng på et slitt, men fremdeles fargerikt batikklaken, 

erindrer jeg en kjølig, stille natt med utrygge bjeff fra hunder. 

Svake tromme rytmer og eimen av bål. Det er da jeg bestemmer 

meg. 

Jeg kan ikke ligge på latsiden som turist lenger og vente på endringer 

og at bistandsmønsteret brytes. Jeg vil gjøre tilværelsen bedre 

for menneskene her med handlinger som skaper engasjement i lokalmiljøet 

hjemme. Tankene og ideene forsterkes av soloppgangen, 

det rosa lyset som flommer over Gambia- floden. Pulsåren i den 

hjertevarme landstripen. 

Det rike fuglelivet i regnskogen starter dagen flerstemt, mens en 

ape svinger seg i et majestetisk gammelt Baubab-tre, selve symbolet 

på Afrikas røtter. Omgivelsene minner om Jungelboken, men du 

treffer ikke løvenes konge en tidlig morgen på savannene i Gambia. 

Den største skatten er menneskene, kulturen fra de åpne, blide, 

102


nysgjerrige menneskene. Til tross for uforutsigbare, ofte ubarmhjertelige 

levekår, gir menneskene varme, rause blikk som skaper 

nærhet i øyeblikkene. Frøet til å gjøre en forandring, løfte vanens 

slør og løfte hjertet er sådd. Heartlift bag skal bli symbolet på budbringeren 

av engasjement i møter mellom mennesker. Det andre 

tydelige inntrykket er plastposene langs veikanten, i landsbyer, på 

markedet, overalt. Behovet for et samarbeid om Heartlift bag er 

åpenbart. 

Næringsrikt påfyll 

Jeg returnerer tilbake til Gambia noen måneder senere. Bagasjen 

min inneholder femti kilo engelskbøker og mattebøker fra Snarøya 

skole og fotballer fra Snarøya sportsklubb. Noen av bøkene som 

lever fattige liv på et mørkt lager, får nå en rik tilværelse blant lærevillige 

afrikanske barn. For de heldige som har råd til skolepenger, 

er det likevel ingen garanti at det finnes skrivepulter. Heller ikke 

bøker eller skrivebøker. En liten plass på trebenken er det de små 

rumpene får tilbud om. Lydhøre og konsentrerte lytter de og gjentar 

i kor, etter lærerens uttalelse av nose, face, mouth, som også er 

krittegnet på den ujevne svarte tavla. I skoleuniformer er barna 

stolte av den vitamininnsprøytingen undervisningen tross alt gir. 

Mange blir ofte uten påfyll av annen næring den dagen. 

Utenfor klasserommet er det samme dekke av sand som inne. 

Til stor begeistring blir fotballene tatt i bruk med triksing, dribling, 

kampen er i gang og ingen bryr seg om støvet, varmen og insektene. 

Det er som om tilstedeværelsen omkring den runde lærkula 

vekker igjen den store drømmen om Champions League. Jentene 

ser på. De leker ikke med ball. Det er guttene og mennene som 

leker. Kvinnene arbeider, hjemme og på markedene. I Gambia er 

dyrking av peanøtter og turistnæring det primære, og turistene svikter. 

Enda en grunn til at det er kvinnene som må mobiliseres til å 

103


sanke flere og andre typer frukter til livets opphold. Kvinnene tar 

ansvar for barna, de gamle, familien, landsbyen, og de må sysselsettes, 

skaffe sin egen levevei og tjene sine egne penger. Slik ønsker jeg 

at kvinnene ved Fajara Skills Developement Centre skal utvikles. 

Senteret skolerer vanskeligstilte unge kvinner til en selvbærende 

framtid. For tiden undervises rundt 200 unge kvinner i frisørfaget, 

matlaging og søm. Undervisning i engelsk, fransk, hygiene, regnskap 

og entreprenørskap inngår, og det trengs ressurser på alle plan, 

blant annet flere manuelle symaskiner og undervisningsopplegg. 

Våren 2009 sender jeg mer enn 50 sekker med klær fra Snarøya 

til Gambia. Iherdige Snarøya Kvinne – og familielag arranger brukttøysalg 

to helger i året, vår og høst. Brukttøysalget er et av de største 

i landet. 70 prosent av inntektene går til dem som selger klærne, 

og 30 prosent til kvinne- og familielaget som blant annet driver 

barnehage og har igangsatt servering av varm lunsj til elevene på 

ungdomsskolen. Sekkene som sendes inneholder pent brukte klær 

som ikke ble solgt og som eierne derfor ønsker å gi til veldedighet. 

Slik blir gjenbruksverdien god for oss og stor for de nye mot takerne, 

våre afrikanske søstre, som dels har videresolgt plaggene og bruker 

pengene til innkjøp av symaskiner. 

Ved at gambiske kvinner syr bager som kombinerer brukte klær, 

fra velstående norske kvinner med afrikanske stoffer, skapes nye 

verdifulle historier i møter mellom mennesker. Denne ideen kan 

med fordel gjennomføres i andre lokalmiljø og i andre land. En 

Heartlift bag har ingen grenser i utbredelse. 

104 

År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene 

Du har samla deg meir kunnskap enn du treng til ni liv 

Når det kjem til stykke er det so lite som skal til, og det vesle har 

hjarta alltid visst 

I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape 

Olav H. Hauge


«Think global, act local» 

Jeg tror at vi her hjemme vil blir rikere mennesker av konkret sosialt 

samspill med omsorg og handling. Gambia og Snarøya er ytterpunkter. 

Kontrastene er som natt og dag, fattig og rik. 

Ved å samarbeide med lokalmiljøet på Snarøya/Lysaker der jeg 

bor, ønsker jeg å lage et spleiselag som gjør det mulig å videreutvikle 

prosjektet. Sammen kan vi skape en lokal bevegelse med varig 

verdi. 

Snarøya skole har en årlig aksjonsuke, der elevene i stedet for 

lekser, utfører små jobber til inntekt for barn som trenger det. I 

løpet av uka arrangeres åpen skole med salgsboder og talentkonkurranse. 

I år er det SOS barnebyer som er den heldige mottaker av 

inntektene. I 2004 gikk pengene til fotballklubben Dyoc i Tanzania. 

Bakgrunnen er Norway Cup der laget til tvillingguttene mine som 

da var 13 år, endelig fikk spille mot et afrikansk lag. 

Dyoc er suverene, og vi foreldre og barn heiet dem videre til 

seier i finalen. Guttene fra Snarøya er svært ivrige og vil gjerne bli 

bedre kjent med sine nye afrikanske venner. Kost og losji blir ordnet, 

og vi er sammen med dem de siste fem dagene av Norgesoppholdet. 

Det er mye positivt i dette møtet, og spesielt flott å oppleve empatien 

hos tenåringene våre når guttene fra Tanzania forteller historier 

om hvordan de har det hjemme. Historier om å bo hos bestemor 

eller andre slektninger fordi både mamma og pappa er døde 

av aids. 

Historiene setter spor. Sønnene mine, Isak og Henrik er svært 

opptatt av å adoptere en gutt, og sender meg blant annet tekstmeldinger 

med «plizz, plizz, vi MÅ adoptere»! For å vise at vi har et 

annet valg, blir sportsklubben og skolen engasjert. Med stor entusiasme 

blir det en nær og tydelig aksjonsuke der de innsamlede 

midlene går til skolepenger til glede for våre venner i Tanzania. 

Ved neste års aksjonsuke ønsker jeg at samarbeidet med lokalmiljøet 

også inneholder sosialt entreprenørskap. Det å stå sammen 

105


til glede for andre og oss selv basert på den enkle gylne regel; «Den 

største gleden du selv kan ha det er å gjøre andre glad», forstås 

unisont av barna i barnehagen og av de gamle på eldresenteret. 

Regelen virker hver gang når vi husker å praktisere den. Her i Stabækland, 

sier vi «alltid, uansett». Et hvert menneske har et ønske og dermed 

en kapasitet til å medvirke på en meningsfull måte til økonomisk 

og sosial utvikling. Vi har alle et ubenyttet potensial, det være seg om 

vi bor på Snarøya i Norge eller i Banjul i Gambia. 

Engasjement med varig verdi 

Prosjektet organiseres i Hjertebanken, og det baseres på samarbeid. 

Snarøya kvinne- og familielag bidrar med overskuddsvarer fra 

Brukttøysalget, noe som igjen vil være livgivende verdier til kvinner 

og familier. Snarøya Sportsklubb bidrar med fotballer, sko og drakter. 

Snarøya skole arrangerer aksjonsuke der inntektene går til 

skole gang for barn i Gambia. Eksempel på salgsaktivitet kan være 

«kjøp en pose ris og gi en sekk ris», eller «kjøp en myggspray og gi 

ti myggnett». I tillegg samles det inn penger til forsendelse av en 

container som fylles med skolesekkene, klærne fra Brukttøysalget, 

skolebøker, fotballer, sykler, mobiltelefoner, skolemøbler, medisinsk 

utstyr og ellers det folk ønsker å gi. Ved å reise ned og ta imot forsendelsen, 

kommuniser vi direkte med mottakerne. Bilder av skolebarn 

med gaver fra oss, en bok, en sekk ris til familien, bilde av klikk 

klakk skoene til Emilie som får nye føtter, blir en god opplevelse for 

barna på Snarøya skole. Det samme skal barna i Gambia oppleve 

ved å motta bilder og historier herfra. 

Næringslivet på Fornebu er med på spleiselaget i form av skolesekker 

og sponsormidler – en involvering i Heartlift som et «Corporate 

sosial responsibility» program. Et program der ansatte i bedrifter 

formidler kompetanse og hjelp til selvhjelp for kvinner i Afrika. 

Her er mange spennende muligheter for utveksling og interaksjon. 

106


Det jeg personlig bidrar med, er administrasjon og videreutvikling 

av den sosiale forretningstanke. Jeg står for kontinuerlig oppfølging 

av arbeidet, forsendelsen, PR, markedsføring, arbeidet med distribusjon 

av Heartlift bag her hjemme, fordeling av skolesekker i Gambia, 

opplæring av de afrikanske kvinnene, samt oppfølging og kommunikasjon 

med skolene. 

Til dette arbeidet trenger jeg en sponsor, en samarbeidspartner 

som lønner mitt arbeid som et ledd i bedriftens samfunnsansvar. 

Den dagen vi møtes på lokalbutikken Meny, med en Heartlift bag 

til å bære føden hjem, ser vi at vi har vært med på en endring. Og 

den dagen vi møter en stilig italiener med en slik bag, i Italia, forstår 

vi at vi er med på og har utrettet noe lokalt som har fått globale 

følger. Alt dette takket være godt samarbeid og troen på et engasjement 

med varig verdi i møter mellom mennesker. 

«Når hjertet har talt er det upassende av fornuften å komme med 

innvendinger» 

Milan Kundera 

107

Ingeborg Omdal Lykseth, 

Lyk-z-videoproduksjon 

«Vi gir de taleføre en stemme, de 

som later som de ikke kan, men 

er svært så kunnskapsrike.»

Reisen innover og ut igjen 

«Du må selv være den forandring du ønsker se i dine omgivelser». 

Ghandi 

Vi har nettopp begynt Workshopen «Media, Identitet og Tilhørighet», 

og 16 ungdommer sitter spredt i rommet. Stoler og bord står 

i en halvsirkel. Vi er i Norge. 

Jeg har stilt spørsmålet «Hvem er du»? og plukket en tilfeldig gutt 

fra gruppen. 

– For langt unna meg selv til å vite noe annet enn navnet mitt, er det 

overraskende svaret Johan gir. 

– Og hvem er du der borte – langt unna deg selv? 

Svaret er nølende og han leter litt etter hva han skal si. 

– Er det ok for deg å være der? 

Hver gang vi starter en ny gruppe, er jeg like spent. Hvordan fungerer 

denne gruppen, hvor er berøringspunktene her, hva kan de 

om å lytte og om å meddele seg. Noen ganger er gruppen på fem, 

og noen ganger på 50 deltakere. 

Store Workshops på omkring 50 ungdommer er en stor utfordring. 

Eksempler: religion, politikk og språk. Opp til 11 forskjellige 

land, og mange flere kulturer er representert. For de tyske ungdom- 

109


mene er ikke tyske, de er tyrkiske og ønsker å opprettholde sin 

tyrkiske kultur. Eller kanskje ikke de selv, men deres foreldre. De 

lever i to kulturer med to språk og er ikke helt hjemme i noen av 

dem. 

I Workshoppen trener de sin identitet og bevisstgjør sin tilhørighet 

gjennom øvelser og bruk av video og foto som verktøy. 

Der trenes de i å uttrykke sin egen indre identitet og å lytte til 

andres. 

Integritet 

Å late som, vår tidsalder sin spesialitet. Late som vi liker og misliker, 

late som vi ikke ser det vi ser, late som vi ikke hører det vi hører, og 

late som om det som er sagt ikke er sagt, eller så later vi som om 

det ikke var ment. 

Mitt arbeid blant unge, har til hensikt å styrke deres selvinnsikt 

og selvfølelse. Slutte å late som, bli kjent med sine egne verdier, og 

hvordan bruke disse verdiene til å skape seg en god hverdag og et 

godt liv. Trene dem i å stole på seg selv og ha tillit til at de kan påvirke 

sin fremtid, noen ganger til og med velge den. Trene dem i 

fredsskapende kommunikasjon til fred i deres lille verden. For deres 

verden er da i sannhet også vår. 

Identitet og Tilhørighet 

Vi gir de taleføre en stemme, de som later som de ikke kan, men er 

svært så kunnskapsrike. De som later som de ikke vil, men har en 

sterk vilje. De som later som de ikke evner, men har sterke evner. 

De taleføre i dette tilfellet, er ungdom over hele Europa i alderen 

14 – 25 år. Et vidt begrep på ungdom, tenker du kanskje. Ja, et vidt 

begrep som alt annet i denne Sosiale Entreprenørskapsverden. 

Bredere begreper finner du ikke for toleranse, omsorg, ivareta- 

110

ingeborg omdal lykseth Reisen innover og ut igjen 

kelse, kjærlighet og oppfølging. De er på en måte litt endeløse og 

svært ekte. Disse tjenestene betales det ikke for, hvilket på ingen 

måte betyr at de ikke er til salgs. For det er de. Kjøperen er vanskelig 

å finne, for hvem vil påta seg ansvaret for de som faller mellom 

alle stoler? Hvem vil kjøpe en tjeneste hvor resultatene er vanskelige 

å måle og definitivt ikke kan omsettes i kroner og øre? 

Målgruppen selv er helt uten penger i nesten alle sammenhenger. 

Tiden det tar å skaffe offentlig kapital er meget kostbar. 

Min formelle bakgrunn er miljøterapeut (barne og ungdomspsykiatrien), 

filmskole og sertifisert co-active coach. I tillegg en 

livspraksis som har gitt omfattende erfaring å bygge på. 

Jeg har hospitert på det som har vært å finne av kommunikasjonskurs 

og foredrag. Nyter rapporter om neurofysiologi og har 

selv utviklet en metode som er en blanding av alt dette. Jeg prøvde 

ut metoden første gang i 2001 og har siden prøvd den ut i mange 

miljøer og på mange aldersgrupper. Etter evalueringer og gjennomganger 

med målgrupper og andre deltakere, er metoden blitt 

det den er i dag. Metoden er dynamisk og tilpasser seg deltakernes 

nivå. Det har vært veldig kostbart å utvikle den, og pengene samt 

tiden som er gått med, er ikke nevnbar. 

Fredsskapende kommunikasjon 

Jeg vil forsøke å beskrive noe av det som skjer når unge mennesker 

trenes i freds-skapende kommunikasjon, om å leve ut seg selv og 

sine verdier, og i å være den de er der de er. Vi bruker blant annet 

film som verktøy. Workshoppen varer fra fire til ti dager, og drives 

etter en egenutviklet metode, som i noen Workshops suppleres med 

andres metoder og bidrag der det er hensiktsmessig. 

Her er hva en gutt på 16 år fra tungt belastet storbymiljø i Europa 

sier om det han opplevde på workshoppen: 

111


«Nobody ever listen to what I have to say and nobody ever ask me any 

question». 

Jeg er 16 år, jeg går ikke på skole og jobber litt der hvor det er jobb å få. 

Ingen snakker til meg og ingen gir meg noe oppmerksomhet. Når noen 

snakker til meg er det for å fortelle meg at jeg ikke duger og ikke er brukelig 

til noe. Når noen fysisk tar i meg, er det som oftest for å true meg eller 

slå. 

Aldri noen som spør meg om noe, for de er helt sikre på at jeg ikke har 

noen svar. 

I denne uken har jeg for første gang blitt sett og opplevd at noen stiller 

meg et spørsmål og så venter på svaret. De må vente for jeg trenger tid, men 

jeg har svar, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det. Så får jeg spørsmål 

om hva jeg mener om noe. 

Aldri noen som har spurt om mine meninger før. 

Så hører alle etter når jeg snakker, og til slutt snakker jeg i mikrofonen 

for å være sikker på at alle hører meg. 

Ankomst og markering 

Det er fantastisk å se rommet fylles av spente unge mennesker fra 

ulike kulturer og samfunnslag. Hver gang venter jeg spent på han 

eller henne, den person som åpenbart er den mest fremtredende. 

Noen ganger er det i form av sitt ønske om å være usynlig andre 

ganger synlig. Synlig gjennom kostyme, adferd eller lydnivå. Sikkert 

er det at en person kommer til å være den mest synlige. 

De kommer inn i rommet med den kraften de er mest trent i å 

utøve. Noen brautende og bråkende med ølbokser i handa og snusen 

langt utenfor leppa. Andre sniker seg nesten inn og setter seg ned like 

innenfor døren i frykt for å bli sett i det de «kryper» gjennom rommet. 

Hendene tett knyttet om kroppen med alt for tykke klær og stive 

stirrende øyne. Andre igjen, nesten uten klær og med tilsynelatende 

selvsikre bevegelser, går tvers gjennom rommet – sakte – og finner 

112


en plass hvor de blir sett, legger hendene i fanget eller drar i en tyggegummi 

og ser seg rundt i rommet etter noen «å ta». 

Alle sammen i utkledde identiteter med svart belte i å late 

som. 

De fyller rommet, og jeg kjenner hvordan energiene blandes og 

fyller hvert eneste lille tomrom. 

Jeg har hele tiden stått på samme sted og ikke sagt noe, bare smilt 

til de som velger å møte blikket mitt. Etter noen minutter med 

stolskraping, hosting og uro blir det stille. 

De vender seg mot meg og venter, og jeg lar dem vente. 

Jeg ser på dem en etter en og går frem til dem og håndhilser, sier 

mitt navn, ønsker velkommen, og gir hver enkelt en liten bok. Noen 

sier navnet sitt. Andre nekter å ta meg i hånden. Noen bruker muligheten 

til å vise hvor tøffe de er med å si noe særdeles vulgært eller 

bare middelmådig frekt. Dette utløser latter og lydnivået stiger 

igjen. 

Jeg fortsetter å snakke til tross for støy i rommet. Noen hysjer 

høyt og roper, hørte ikke hva du sa, kan du gjenta? 

– Nei, jeg kan ikke det. 

Oppdagelsen: Vi blir ansvarliggjorte. 

Rommet endrer lukt og smak i dette minuttet, og på storskjermen 

lyser Confucius Lov parallelt med at jeg snakker. 

Confucius lov: 

• Tell me and I will forget 

• Show me and I will remember 

• Involve me and I will learn 

Kjære alle dere i dette rommet. Tusen takk for at dere vil bruke tid 

sammen med meg og hverandre. Mange dager, 10 timer trening 

hver dag. Her snakker vi ikke om ansvarliggjøring, vi praktiserer 

113


den. Dere er alle her FRIVILLIG, dere har søkt om å få være her 

gjennom en eller annen organisasjon, skole, forelder eller rett og 

slett meldt dere på helt uavhengig av noen. Gratulerer. 

Dere har alle tatt et steg inn i en ny verden hvor dere modig skal 

titte litt inn i dere selv. 

Jeg skal gjøre mitt beste for å støtte dere på veien dit, og vi starter 

med presentasjoner. 

Jeg vil at en og en av dere kommer opp hit og presenterer seg 

med navn og forteller hvorfor du er her på dette kurset. Du avslutter 

med å fortelle oss noe du vil at vi skal vite om deg. 

Stillhet og blikk som farer rundt i rommet, ingen ser opp på 

meg. 

Ingen later til å melde seg så jeg velger en, tilfeldig. Hun klarer 

seg bra, og på spørsmålet om hva hun vil at vi skal vite om henne, 

sier hun plutselig høyt: 

– Jeg pleier aldri å følge opp skolen, kurs eller noen ting. Dropper 

alltid ut. 

Jeg spør hva hun trenger fra oss for å klare følge opp. Hun vet 

ikke. Vi gir henne tid og sier at hun kan tenke på det og gi beskjed 

senere. Vi gir henne applaus. Hun er synlig stolt. 

De andre kommer opp en etter en, og en etter en stopper de opp 

på siste spørsmål, de er utrente i å si noe om seg selv på denne 

måten. 

Men alle har kommet frem til noe: 

– Jeg er veldig aggressiv 

– Jeg går på medisiner 

– Jeg er rastløs og klarer ikke være rolig 

– Jeg har klaustrofobi 

– Jeg er dyslektisk 

På spørsmålet om hva de trenger fra oss for å kunne «holde ut» har 

noen svar, andre må tenke. 

Etter dette skifter rommet lukt og smak igjen. Jeg presentere 

114


verktøy som de skal få leke med underveis: Foto, film animasjon. 

– Vi skal vel lage film? 

Mange spørrende blikk, og mange som prater i munnen på hverandre. 

– Hvem spurte om det? 

En hand opp… nølende, med blikket litt rundt i rommet, og 

tungen febrilsk farende rundt for å feste snusen bedre. 

– Ja, hva heter du? 

– Gøran… Skal vi lage film? 

– Ja Gøran, noen av dere skal det. De av dere som rekker det 

etter andre dagen. 

To gutter, som åpenbart er smidd sammen i en lenke, snakker 

høyt og febrilsk om hvordan de har laget kule filmer og lagt ut på 

nettet. 

Den tomme boken 

De blar litt i den lille boken de fikk da de kom. Den er kun på åtte 

sider, OG den er tom. Kun sidetall. 

Første oppgaven er å fylle side to med: 

• Hvilke forventninger har du til denne uken 

• Hvordan kan du bidra til å innfri dine forventinger 

• Følelsen her og nå (hvordan har du det akkurat nå) på en 

skala fra 1-10 

De får ca 15 minutter på dette, og med forbausende iver setter 

de i gang. 

Når de kommer til følelser, trenger de hjelp og eksempler. 

De fleste har ikke mange ord om følelser. 

Jeg forklarer bruk av skala og gir eksempel på en følelse. Skalaen 

skal beskrive hvordan de har det i øyeblikket på en gradering fra 1 

til 10, hvor 10 er den sterkeste. 

De bruker mye ord som urolig 8, usikker 7. Rommet tetter seg 

115


sammen. Stolene er flyttet og har byttet eiere. 

Åpenbare ledere er blitt synlig. Det er på tide å dele i grupper. 

Tre til fem i hver gruppe. Splitte dem som åpenbart er avhengig av 

hverandre, og hvor det er like åpenbart at den ene ønsker å være i 

fred for en eller annen. 

Gruppene settes fort, og de flytter rundt, samtidig som de henter 

navneskiltene sine. 

De første timene – noen ganger to hele dager, går med til å 

trene bevisstgjøring rundt identitet og tilhørighet. Det er praktiske 

øvelser som utløser mye latter og noen ganger aggressive utbrudd. 

På dette tidspunktet får alle et ord på navneskiltene sine. Ordet er 

kommet fram fra dem selv eller en i gruppen. Ordet er en verdi som 

de ønsker å styrke, en verdi de vil ha mer av. Ordet har kommet 

frem under foregående øvelser. 

På Jason sin står det: Modig. 

På Merethe sin står det: Trygg. 

På Abdi sin står det: Glad. 

Nå vet alle noe om hverandre, og alle lytter og ser etter nettopp 

denne verdien og hjelper hverandre frem. 

Ønsket forandring 

Tiden er inne for å velge tema. De kan velge å sette fokus på noe 

de er opptatt av i samfunnet og lage en visualisering av dette. 

Hva ser de av urett i samfunnet, og hvordan kan de påvirke den 

urett de oppfatter? 

Historien de velger skal uttrykkes gjennom stumme bilder og 

gjennom et av våre andre medieverktøy. 

Gjennom det stumme bildet, erfarer de hvordan vi som lyttere 

er i stand til å forstå eller misforstå hva de forsøker si. I største del 

av sin hverdag er de stumme. De uttrykker seg sjeldent fra indre 

behov, men ut fra en forventning om hva de tror omgivelsene, tren- 

116


der, gjenger, foreldre vil høre. 

De kan lage en historie om hvordan de vil at deres liv skal se ut/ 

være, for deretter å finne løsninger på hvordan de skal få historien 

til å bli virkelighet. Ofte er det ikke store forandringer som skal til, 

og overrasket erfarer de at de selv er forandringen som må til. 

Etter endt Workshop sitter de med den lille boken hvor de har 

skrevet løsninger for seg selv, og hverdagen de ønsker å forandre. 

De har skrevet ned nye verdier de har oppdaget hos seg selv, og 

hvordan de kan holde liv i disse. De leser høyt for gruppen sine egne 

løfter om hva de skulle bidra med gjennom uken og gir seg selv 

egne scoringer på hvordan de lykkes, samt noen setninger om årsak 

til at de lykkes eller ikke. Det er også konklusjoner og tilbakemeldinger 

fra de andre deltakerne og meg. 

Den lille magiske boken er en bekreftelse på den endring de har 

gjennomført, og en forpliktelse til aktiv handling på veien videre. 

Etter at de har gjennomført første aktivitet sender de en sms til meg 

og forteller hvordan det føltes, og hva som skjedde i etterkant. De 

har også laget en liten film hvor de har uttrykt hva de ønsker å 

endre og hvordan. Hvem de selv vil være neste gang de står overfor 

et valg hvor tema de er opptatt av, omringer dem. 

Metoden 

Metoden er dynamisk og bygger på den energi og krav gruppen 

har. Dette skaper raskt tilstedeværelse og mot hos deltakerne. 

Selve evalueringen er som den berømte prikken over i`en. De 

blomstrer når de gir og mottar kritikk fra hverandre og meg. Det 

er både muntlig og skriftlig evaluering, og de fleste velger å skrive 

under med fullt navn. Det er åpenbart at de har utviklet seg, for 

evalueringen oser av trygghet og selvinnsikt. 

De står samlet. De står alene. De står rett opp og ned og sier: 

– Jeg føler at dette er et vendepunkt i mitt liv, jeg vet hva jeg har 

117


gjort disse dagene for å få det til, og jeg vet hva jeg har mottatt. 

– Fra nå av vil jeg når jeg møter motstand, løse det på en ny 

måte. Jeg vil trene på dette hver dag. Jeg vet at jeg kan. 

– Dette er magisk. Ingen har noensinne hørt etter hva jeg sier. 

Her hører alle meg, og jeg blir spurt om hva jeg synes. 

– Nå vet jeg at jeg ikke trenger si noe. Jeg kan vente, og så sier 

jeg noe når jeg har noe å si. 

– I dag skal jeg gå hjem og spørre om denne jenta får bo hjemme 

igjen. Jeg vet hva jeg ønsker meg hjemmefra, og jeg vet hva jeg kan 

gi dem. 

Som mamma til Workshoppen må jeg si: Det vakreste av det 

vakre er den lille spiren av selvrespekt, som er kommet på plass i 

dem alle, den lille ekte spiren. Som den nesten avkledde unge jenta 

som første dagen spaserte gjennom rommet og tok masse plass. 

Hun står nå kledd i et helt nytt antrekk; tights, tunika og en bolero, 

mer diskret og samtidig enda mer synlig. Hun stråler når hun ser 

på oss og sier: – Takk for at dere ser meg. 

Målgruppe og Kapital 

Dette er en dråpe i havet og et tidkrevende arbeid. Målet er å trene 

opp andre i Norge og Europa som kan drive slike Workshopper. Folk 

som av ulike grunner har valgt å jobbe i denne målgruppen 14-25 

år. De kan få et effektivt verktøy og trenes i å bruke det. Metoden er 

velutprøvd og fungerer åpenbart bra. 

Så det gjenstår og skaffe kapital til å foredle den, og gjøre den 

til et verktøy for alle som vil. 

Kundene er skoler, organisasjoner, foreninger, klubber, kommuner, 

kort og godt alle som har påtatt seg eller har lovpålagt ansvar 

for å ivareta ungdom og deres hverdag/fremtid. 

Disse kundene kjøper ikke denne type tjeneste fra et privat firma, 

for slike tjenester skal være gratis. 

118

Hva driver meg? 


Jeg har en uvane/vane. Jeg kan ikke se på noe som ikke fungerer 

uten å gjøre noe med det, eller i alle fall forsøke. Det resulterer i 

halsbrekkende øvelser i å bidra der hvor det virker mørkt og uten 

synlige veiskilt. Der hvor krybben er tom, og hestene bites. Der 

hvor all energi vender seg utover i kampen for å skaffe seg mest 

mulig, og grådigheten puster i alle kroker. 

– Du er gal, er noe jeg stadig får høre. 

– Dette vil du aldri tjene penger på. 

Eller en klassisk slager; Dette er statens ansvar, foreldrenes, mannens, 

konas, søsterens, brorens – ja kort og godt alle andre sitt ansvar 

og ikke mitt, fordi «du kan jo ikke tjene penger på dette». 

Jeg tror på at alle er i stand til å være ekte. Til å være hele. Til å 

være det man er født til å være og at alle kan trene seg frem dit. 

Jeg kort og godt TROR. Jeg drives av resultatene jeg ser, av troen 

på at alle kan, at alle er hele og fullstendige med et indre ønske 

om å få være seg selv fullt ut, med hva det måtte gi av konsekvenser. 

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. 

Arnulf Øverland 

119

Eddi Eidsvåg, 

Pøbelprosjektet 

«Hovedfokuset vårt er å hjelpe 

ungdom som har falt ut av den 

videregående skole tilbake til skolen 

eller ut i fast arbeid.»

Et hull i vårt 

Sosialdemokrati 

Ole er 12 år, og han trives veldig godt på skolen. Det er kjekt å møte 

klassekamerater, og fremfor alt elsker han friminuttene. I disse pausene 

får han anledning til å gjøre det han kjenner er viktigst, nemlig 

å leke og være i aktivitet med ben, armer og ball. For Ole er selve 

skoletimen oppholdet hvor han får slappe av, gi litt faen og bygge 

opp energi fram til det neste friminuttet. Da er det er godt å få tatt 

ut litt krefter igjen. Timen opplever Ole som mindre viktig. Det er 

da læreren peker, forklarer og kjefter. Læreren vier Ole og de to 

andre vennene hans i klassen masse oppmerksomhet. 

Jens er en annen gutt i klassen til Ole. Han elsker å lese og ser 

ikke vitsen med gymnastikk, eller leken ute i de tilmålte 10 minuttene. 

I timene irriterer Jens seg over klassens tre bråkebøtter, og han 

må slåss for å få lærerens oppmerksomhet. En kamp han er dømt 

til å tape, til tross for at Ole og kompisene gjerne skulle se at læreren 

ikke brydde seg slik om at de ikke følger med. Det ender ofte 

med at Ole og kompisene blir sendt til rådgiver der de i det minste 

slipper unna maset fra en plagsom lærer. 

Tilbake i klasserommet sitter da 24 andre, inklusive Jens. Minst 

tjue av disse bruker nå 10 – 15 minutter av timen, på å undre seg 

121


over hvorfor Ole og de andre bråker slik. De tre guttene er jo egentlig 

snille, greie og morsomme. Hvorfor kan de ikke bare gjøre som 

læreren sier og følge med, eller i alle fall late som, slik at de slipper 

meldinger hjem og møter med foreldre, psykologer og alt det der? 

Mange i klassen liker at Ole og gjengen lager liv på kveldene og 

arrangerer klassefester. Dessuten er det jo Ole, som faktisk bryr seg 

om de som ikke har det så greit hjemme, eller de som blir mobbet 

av eldre. Det er Ole og gjengen som rydder opp, og som er tryggheten 

for mange av disse 20. 

Tre helt andre elever i klassen sitter stille og tenker «takk». – Nå 

er det heldigvis bare 8. minutter igjen av timen. De tre har også i 

dag fått være usynlige helt bak i klassen. De vil ikke delta i kampen 

om oppmerksomhet. De vil bare sitte der å observere og få være i 

fred. De ønsker ikke å bli sett, de orker ikke tanken på å måtte åpne 

kjeften. 

Skjult smerte og bagatellisering 

Det er for mye som presser seg på etter hendelser hjemme i går 

kveld og natt. For en er det smertefullt nok å høre far bli kjeftet 

huden full av mor og vite at mor har ligget med en annen mann på 

jobb, og at hun bare bor med far fordi han er far. 

En annen har med seg opplevelser fra kvelden og natten, der 

mye ble sagt mellom de voksne i en tone som er alt annet enn god 

å høre på. Mor gråter, og far velger å legge seg på gjesterommet. 

Han er innom rommet og kysser gutten på pannen. Også fra ham 

kommer en salt tåre som drypper ned på guttens kinn. Den er fra 

far som hvisker «god natt gutten min, jeg er glad i deg». 

En gutt har opplevelse fra natten der han hørte mor romstere nede 

i stuen. Han vet at flaskene i skapet blir tømt, og at hun snart, ganske 

snart, kommer til å gjøre det som har skjedd så mange ganger før. 

Han kjenner redselen, skammen og håpet om at ingen ting skal skje. 

122

Eddi Eidsvåg Et hull i vårt sosialdemokrati 

Han håper mor skal roe seg, og at hun sovner. Kl. 01:00 hører han 

døren åpner seg til rommet sitt. Inn kommer hun nesten naken, og 

igjen kryper hun under dynen inntil gutten. Gutten ber henne om å 

ikke gjøre det. Han har lyst å rope. Han bare lot det stå til – igjen. Nå 

i timen på skolen, vil han bare ha fred. Han vil ikke at læreren skal 

bry seg eller at rådgivere og PPT- tjenesten skal blande seg. Sist han 

prøvde og si noe, ble alt feiet bort som pubertetsfantasier. 

Bekymringsfull fremtid 

I denne klassen nærmer elevene seg slutten av barneårene, og de 

skal etter hvert passe inn i vårt sosialdemokrati som ungdom og 

voksne. Med stormskritt skal alle føres inn i et videregående skolesystem, 

så analytisk og forventende, at selv de flinkeste vil kjenne 

presset. De skoleflinke har dog tid, ja, mye tid til å bestemme seg 

for hva de skal arbeide med. 

Deres jobb er å fortsette den gode trenden de er i, nemlig å 

følge med på skolen og å utvikle sin kunnskap. De er per definisjon 

«flinke» på skolen. Det gir dem tid. De kan ta videregående, forberedende, 

velge fag og studere, og vente til de nærmer seg midten 

av 20 årene før yrkesvalget bør tas. De andre, de som først og fremst 

har det i fingrene, bena og hjertet, de som møter teorien med skriveog 

lesevansker eller rett og slett lærevansker, må velge yrke tidligere. 

For mange blir det et tilfeldig valg bare fordi de må velge 

noe. Etter første år i videregående skole må yrkesvalget tas, og 

læringen er da rettet inn mot et spesielt yrke. 

Oppe i alt dette, er det noen som velger å skrive seg ut av skoleløpet. 

Noen velger å stå i det i håp om at de skal ende opp med et 

kompetansebevis, men stryker etter endt tid. De står alle uten formell 

kompetanse. De er mange. 34,6 % (Nifu Step 2008) av alle som 

starter på videregående, slutter eller stryker i løpet av fem år. Dette 

blir tatt på alvor av myndighetene. Det er satt inn tiltak på tiltak for 

123


å få det store frafallet ned. En jobb som gjøres, og som etter mitt 

syn, er nødvendig og viktig. 

Men … hva med de som har sluttet eller har strøket? 

Unge mennesker som faktisk står utenfor, havner i det jeg kaller 

«Hullet i vårt sosialdemokrati». De har skrevet seg ut eller brukt 

opp retten sin på skole. De er for unge til å ha opparbeidet seg noen 

rettigheter i NAV- systemet. De blir henvist til kjelleren og dataen, 

eller inn i grupper av samfunnet som tar vare på dem. Dette kan 

være grupper med religiøse hensikter, det kan være idrettslag, rus 

miljø eller kriminelle miljø. Men det offentlige har ingen tilbud til 

denne ungdommen. 

På dagtid får disse ungdommene liten oppmerksomhet, mens 

mange på kveldstid opptar politiets, uteseksjonenes og foreldrenes 

oppmerksomhet på alt de faktisk gjør. 

Endret fokus 

Her er det vi i Pøbelprosjektet ser at vi kan gjøre noe for å få kanalisert 

den positive energien og de enorme ressursene som renner 

ut i negativ oppmerksomhet. Vi ønsker å bygge disse menneskene 

opp, gå ved siden av dem og hviske oppmuntrende ord i øret deres. 

Fortelle dem at de er gode nok, og at ingenting er umulig bare de 

tror og satser på drømmene sine. Dette gjør vi gjennom et eget 

kurs i bevisstgjøring, motivasjon og arbeidslivets regler. Et kurs som 

for mange «forståsegpåere» er alt for strengt. Men strenge regler blir 

av pøblene selv oppfattet som nettopp det å bli vist omsorg og å bli 

sett. Kommer du for sent mer en to ganger, får du beskjed å komme 

tilbake når du er klar til å holde reglene og klar for å ville studere 

eller arbeide. Det er helt nødvendig å komme presis for å få med 

seg alt. Samtidig er det usolidarisk mot dine arbeidskollegaer å la 

de arbeide for deg, når du ikke har klarert det med dem. Det at du 

kommer rusa på kurset viser det samme – du er ikke i stand til og/ 

124

Eddi Eidsvåg Et hull i vårt sosialdemokrati 

eller har ikke valgt selv. Du lar rusen styre. Vi sier da; Kom tilbake, 

når du er klar til å bestemme over eget liv. 

Blant pøblenes tre øverste ønsker/drømmer om studie eller jobb, 

garanterer vi at de skal finne jobben så sant de følger disse enkle 

reglene. Til dags dato, har vi overholdt denne garantien. Etter 1 ½ 

år med 77 pøbler, er i dag 84,2 % i eller på vei til jobb. 

Det offentlige dekker 48.000 kroner, av en kostnad på 8.4000 

kroner i året per ungdom. 

Vi ansetter en oppfølger per 12 ungdommer, som har ansvar for 

hver enkelt av sine 12 pøbler i 2 år. De skal i samarbeide med pøbelfadder 

på bedriften følge pøbelen i arbeid, og være med å kartlegge 

både det sosiale, og familienettverket til hver pøbel. 

Etter hvert halvår er pøblene tilbake på et 3 dagers kurs i videre 

motivasjon, og ny handlingsplan blir laget. På siste felles samling er 

pøblene tilbake på et 3 dagers kurs. Her får pøblene sitt endelige 

«pøbelmål» som er et diplom, og kompetansebevis fra Pøbelprosjektet. 

Det er pøbelen som selv velger om og hvordan de vil dra nytte 

av rådene vi i Pøbelprosjektet har å gi. Vår jobb er bare «å løpe ved 

siden av og hviske oppmuntrende ord i øret til». Resultatet er pøbelens 

eget. 

Pøbelvisjon: Hjelpe mennesker som har valgt å stå utenfor det 

etablerte samfunnet til å komme i jobb eller utdanning. Hovedfokuset 

vårt er å hjelpe ungdom som har falt ut av den videregående 

skole tilbake til skolen, eller ut i fast arbeid. 

En god vei videre 

Historikk: Pøbelprosjektet startet i Eddis bakeri på Sandnes, hvor 

Eddi tok inn utsatt ungdom som lærlinger og hjalp dem videre ut i 

fast jobb. Selve kurskonseptet ble først utviklet for enslige forsørgere 

på overgangsstønad som skulle tilbake i jobb. Pøbelkonseptet 

125


bygger på disse erfaringene, og vi tar i bruk alternative undervisningsmetoder 

som psykodrama, lek og spill, for å hjelpe ungdom 

som har falt ut eller står i fare for å fall ut av videregående skole. 

Pøbelprosjektet har formelt samarbeid om pøblene med 

NAV. Pøbelprosjektet har til hensikt å stadig utvikle samarbeidet 

med de instanser pøblene kan være knyttet til, som Oppfølgingstjenesten 

OT, Politi, Barnevern, PPT m.fl. 

I tillegg har Pøbelprosjektet et bredt kontaktnett i næringslivet, 

hvor 462 bedrifter i Rogaland står klar til å ta i mot pøbler i arbeidspraksis/fast 

jobb. 

Pøbelprosjektet har samarbeid med videregående skoler i forbindelse 

med utvikling av alternative læringsmetoder, som «Pøbelspillet». 

Pøbelprosjektet har samarbeid med Norsk Psykodrama Institutt 

i utvikling av pøbelutdanning for lærere. 

Pøbelprosjektet skaffer inntekt fra flere hold. Vi mottar økonomisk 

støtte fra det offentlige, samarbeider med næringslivet, tegner 

fadderskap og mottar gaver fra organisasjoner og privatpersoner. I 

tillegg selges ulike produkter til inntekt for Pøbelprosjektet som for 

eksempel kurs, foredrag, pedagogisk redskap som Pøbelspillet, 

samt show/forestillinger, pøbelbok og pøbel-CD. 

Foreløpig finnes prosjektet i Stavanger. Neste år vil det åpne filialer 

i Asker/Bærum, Oslo, Tønsberg, Skien og Hamar. 

Ordet «pøbel» er nok et negativt ladet ord for de fleste. Men opprinnelig 

kommer ordet av latin «populus» og betyr «folkelig/det brede lag av folket». 

Pøbelprosjektet legger til grunn den opprinnelige og positive forståelsen av 

ordet pøbel. Ikke den snevre og negativt ladete forståelsen som for eksempel 

«ramp». Vi ser på pøbelen som en som vil kunne tilføre norsk arbeidsliv 

kreativitet og nyskaping. Du behøver altså ikke være av typen som tagger 

eller skjærer opp bildekk for å bli med på Pøbelprosjektet. Her er vi alle 

pøbler. 

126

Jon Schau og Nicolai Prydz, 

Hippiemedia 

«Jeg vil gjøre dette fordi jeg kan 

og VIL! Det er altså det de gjør 

som er drivkraften, og ikke 

hva de får.»

Penger og andre verdier? 

Vi bor på en planet der flesteparten av innbyggerne ikke aner hva 

penger er. De trenger ikke penger for å benytte seg av planetens 

verdier: mat, vann, luft, et sted å bo osv. osv. 

Men én rase på denne planeten har valgt å gjøre det motsatt: De 

lar ikke seg selv få ta del i verdiene uten å «betale for det» med papirlapper 

laget av trær. Denne rasen har til dels gått seg så bort i dette 

konseptet, at de ikke ser verdier for bare trær lenger. De tror at å 

skape papirlapper, er å skape verdier. En av grunnene til det, er at 

det i begynnelsen var slik at disse lappene speilet de «andre» verdiene. 

Dessverre er det ikke slik lenger. Per i dag, har vi i verden 

nesten 6 ganger så mye «verdier» i papir, som det vi har av de andre 

verdiene. 

Når dette skrives er vi midt i noe som kalles en global finans krise. 

Det betyr at disse papirverdiene har levd sitt eget liv så lenge, at det 

må justeres tilbake til et forhold som er sånn noenlunde 1:1 i forhold 

til de verdiene papirene påstår at de speiler. Det har rett og slett gått 

opp for oss at et hus er verdt et hus, selv om noen «betaler» med 

papir tilsvarende 10 hus. Denne «oppdagelsen» gjøres på denne planeten 

ca. hvert 15. år. 

Vi tror at det kunne ha vært hensiktsmessig å skifte fokus. Hva 

hadde skjedd med disse gjentatte pengeverdi- svingninger dersom 

128

Jon Schau og nicolai Prydz Penger og andre verdier 

vi hadde fokusert mer på de andre verdiene? De som faktisk er faste 

verdier, ganske uavhengig av trevareverdiindeksen som fyker opp 

og ned? 

Så- tadaaa!- Dagens gladnyhet; Det finnes mennesker som tenker 

sånn allerede. Som har fokus på å skape verdier og ikke penger. De 

tenker: Hva trenger folk, før de tenker «hvor mange trær kan jeg få 

i banken»? De finnes! Foreløpig er disse i mindretall. Og er man i 

mindretall, får man et eget navn. Sånn at man skal klare å skille dem 

fra de «vanlige». Denne gruppen mennesker kalles i dag for «sosiale 

entreprenører». 

Rart, egentlig? At det å skape varige verdier er så alternativt at 

vi har et navn for det, og at det å mangfoldiggjøre papir, er det de 

normale gjør? Og skape overskudd rundt seg, i virkeligheten, er 

unntaket. Og skape overskudd på papiret, er gjengs. Gyldig regel. 

Veien til lykke. Helt til 1:1- behovet dukker opp igjen, og alt overskudd 

har blitt til underskudd. På trær. 

Jeg vet at jeg hopper litt, men har du peiling på regnskap? Ikke 

jeg heller. Men jeg legger da merke til ting allikevel. For eksempel 

så er det slik i regnskaper at som inntekter, kan føres penger, penger 

– eller penger. Som utgifter kan føres for eksempel binderser, penner, 

flybilletter, mennesker og teip. Ja, du leste riktig. For regnskapsførere, 

de som holder oversikten over papirverdiene, er de ansatte 

utgifter i bedriften. Derfor er det slik at om produksjonen kan gjøres 

enklere (les: billigere) et annet sted, så bytter vi ut de menneskene 

som har vært med å lage pengene med noen andre. Dette 

fordi de nye er lavere i regnskapet enn de man hadde fra før. Lavere 

utgifter altså. (De er ikke kortere). Som igjen gir høyere tall på 

pluss- siden. Eller, om du vil – høyere verdi på papiret. 

Men. Nok om det. Nå: Megatrender. Svære greier. Makan til 

mye folk- følelsen. En hel drøss. MEGA- trend nå, i utlandet, der alt 

kommer fra bestandig: Sosialt entreprenørskap. Der ute er dette 

svært. I følge en dame som er verdenskjent for å kunne si hva som 

129


er det neste store, så er dette å se i mindretallets rekkefølge i ferd 

med å bli gjengs og vel så det. I følge mange undersøkelser, nemlig 

– så viser det seg at kunder, investorer, ansatte – ja, alle mennesker 

som har med et selskap å gjøre- LIKER å være med på å skape noe 

folk trenger. Dekke menneskers behov av noe slag. Så til de grader 

liker de det, at de bedriftene som har kastet seg på galeien og dekker 

behov med produktene sine, plutselig er de mest lønnsomme. I 

papirutgaven! De er best på alt, liksom! 

Denne damen jeg snakker om, heter Patricia Aburdene. I følge 

henne, er det slik at det finnes en liste over verdens 500 største selskaper; 

«Forbes 500». Og det finnes en liste over de selskapene som 

satser på sosialt entreprenørskap. Vet du hva jeg synes er ganske interessant? 

Om du tar gjennomsnittet av fortjenesten til de 500 og 

kaller det 100%, så har de på SE- lista i snitt en fortjeneste på 1100%! 

Nå skjønner du hva jeg mener med alt, ikke sant? Best i alt? 

For meg er dette helt utrolig kult! Jada, dette er en bok, ikke et 

ukeblad, men akkurat nå er kult mest dekkende. Eventuelt dritkult. 

Er det ikke flott, da? At det ser ut til at denne forbrukermakten vi 

har snakket om i årtier endelig ser ut til å ha våknet? Den gamle 

utopien om at man skal kunne leve sånn noenlunde normalt selv 

om man liker det man driver med, er i ferd med å bli virkelighet. 

Og dét er et nøkkelbegrep: Å like det man driver med. Det er 

nemlig valget disse utskuddene av noen sosiale entreprenører har 

tatt: Jeg vil gjøre dette fordi jeg kan og VIL! Det er altså det de gjør 

som er drivkraften, og ikke hva de får. 

Før, i skikkelig gamle dager, var det faktisk slik at veldig mange 

av oss hadde jobber vi ikke trivdes i. Jobber som ikke utfordret oss 

som mennesker. Et pliktløp vi kunne gjennomføre fordi vi tross alt 

fikk, for å sitere meg selv – mat, vann, luft, et sted å bo osv. osv. Når 

vi nå står her og ser tilbake på den tiden, er det nærmest ufattelig 

at vi holdt ut på den måten? Tenk – det å gå på jobb var det samme 

som å sette seg selv på vent. Som oftest resten av livet. Fordi da de 

130

Jon Schau og nicolai Prydz Penger og andre verdier 

gamle var blitt akkurat det – gamle, så orket de ikke. Å gjøre ut av 

livet det de ville. Det de kunne. Dem om det. Skål for entreprenørene! 

Jeg skriver med vilje ikke sosiale, for det andre entreprenørskapet 

finnes jo ikke lenger. Ikke nå. Nå skaper vi slikt som det er 

behov for. Ikke behov for det vi må få solgt på et vis. 

Do the Hippie shake. 

Er du litt Hippie du også? 

• Erkjenner du at enhver person har sin egen sanne oppfatning av 

virkeligheten. Den vil alltid være unik, dersom man er ærlig om 

opplevelsen? 

• Erkjenner du av denne grunn at ingen eier hele sannheten, og 

at det er opplevelsen av den som er viktig å være ærlig om? 

• Erkjenner du at opplevelsen er sannheten hver gang. For alle. 

Uansett hvor forskjellig opplevelsene oppleves? 

• Erkjenner du at den eneste måten å løse forskjeller mellom mennesker, 

ideologier og religioner er gjennom fred? Veien til fred 

går gjennom kjærlighet og toleranse. 

Bli medlem i Hippie på www.hippiemedia.ning.com eller se www. 

hippie.com. 

131

Unni Beate Sekkesæter, 

Nettverkskreditt 

«Nettverkskreditt-ordningen 

i Norge gir mulighet til å få 

nettverk, opplæring og småskala 

finansiering.»

Mikrofinans som får 

ting til å gro 

Mikrofinans som forandrer og en ny form for økonomisk tekning 

– hva har det med oss her i Norge å gjøre? Dette er min historie om 

sosialt entreprenørskap satt i system for å gi folk nye muligheter til 

å vokse. Muhammad Yunus – fredsprisvinner i 2006 beskriver fattige 

som små bonsai- trær som med tilstrekkelig jordsmonn (rammebetingelser 

og nettverk) og vann (penger og opplæring/veiledning) 

kan vokse til store livskraftige trær. 

Fredsprisen til Grameen Bank og Muhammad Yunus var en av 

mange positive hendelser som peker i positiv retning – spesielt for 

de som vil noe med livet sitt. En tro på menneskers evne til å skape 

et bedre liv for seg selv kjennetegner mikrofinans bevegelsen. En god 

forretningsidè, tilgang på små lån, spareordning, nettverk og veiledning 

er ingrediensene som skal til for å gi folk mulighet til å stå på 

egne ben økonomisk. Samtidig kan ofte den sosiale kapitalen være 

minst like viktig. Stolte kvinner og menn som har skapt sitt eget 

levebrød handler om mer enn penger. Det å få støtte fra et nettverk 

samt opplæring og oppmuntringer underveis, kan være like viktig. 

Her vil jeg fortelle min historie om hva mikrofinans har fått bety for 

meg og mange andre med meg. Det handler om en ny måte å tenke 

133


på: Istedet for å være arbeidstaker, blir fokuset forflyttet mot å være 

arbeidsskaper. I stedet for å snakke om fattigdom, kan vi nå fokusere 

på rikdommen i kultur og menneskelige relasjoner – ting vi ikke 

kan kjøpe for penger. Det handler om å handle her og nå, følge 

drømmene og la menneskemøter og felles innsats forandre fremtiden. 

Det er det Muhammad Yunus, min venn og kollega gjennom 

13 år har lært meg. Og hva har så det ført til? Her begynner min 

historie om sosialt entreprenørskap i praksis i Norge. 

Det hele begynte med mitt første møte med mikrofinans i India 

i 1989. Jeg var 20 år og var på besøk hos Ranchi KFUM. Jeg møtte 

en kvinne i slummen i Ranchi som hadde tatt lån og startet sin egen 

lille virksomhet, og som tidligere hadde levd av å feie gaten. Hun 

hadde på den måten klart å finansiere medisinstudier for sin sønn 

som var ferdig lege! Den opplevelsen og møte med sterke kvinner 

i Bangladesh KFUK og senere BRAC og Grameen Bank med Yunus 

i spissen, fikk meg til å velge arbeid med mikrofinans og utvikling 

som min livs-visjon. Denne visjonen deler jeg med millioner av 

mennesker som gjennom mikrofinans har skapt seg et bedre liv 

gjennom egen skaperkraft og ved å ta ansvaret i eget liv. Sterke 

møter med mennesker, spesielt kvinner i alle deler av verden som 

har vist at det nytter å forandre verden – ett steg av gangen. Hva 

skulle bli mitt steg? 

Feltarbeid på landsbygda i Bangladesh ble det neste steget. Der 

lærte jeg mikrofinans i praksis både fra KFUK og KFUM og senere 

fra Grameen Bank. I 1996 startet jeg mitt arbeid med mikrofinans 

i Norge. Jeg grunnla en mikrofinansordning for innvandrere som 

fikk navnet «Nettverkskreditt». Nettverkskreditt er navnet på den 

norske formen for mikrofinans. Jeg har de 13 siste årene ledet arbeidet 

som har gjort blant annet innvandrere og en del kvinner i 

Norge til arbeidskapere, i stedet for arbeidsledige eller trygdemottakere. 

Selvsagt er det mange av dem som har kommet som har 

vanlig jobb også, men i veldig mange tilfeller er det jobber de er 

134

Unni Beate Sekkesæter Mikrofinans som får ting til å gro 

overkvalifisert for. Mange har veldig høy utdanning og/eller god 

realkompetanse som de ikke får brukt i Norge grunnet diskriminering 

eller vanskelighet med godkjenning av deres kompetanse. Mer 

enn 1000 mennesker har benyttet tjenester fra nettverket, og hundrevis 

har kommet i gang med egen næringsdrift. Noen har fremdeles 

en deltidsjobb i tillegg, mens andre har skapt sitt eget levebrød. 

Noen har til og med flere ansatte. Gjennom små lån, sparing og 

opplæring og veiledning, har mange fått gjort drømmene sine til 

virkelighet. Frisører, importører, eksportører, transportører, håndverkere, 

designere, kunstnere, naturterapeuter, skreddere, bakere 

og mange andre typer virksomheter har blitt til. Et eksempel kommer 

her; 

Skinnmakeren fra Kabul 

Et helt liv har Ali Said arbeidet som skomaker og skinnmaker. Han 

startet faktisk å lære skomakeryrket som 6-åring med sin onkel som 

læremester. Det var i Afghanistan før Sovjetunionen okkuperte, og 

det fremdeles var trygt og godt å leve der. I 1980 ankom Ali til Bergen 

by hvor han trivdes veldig godt. Han kjøpte opp skinnbiter som 

han forvandlet til de flotteste produkter, og snart fant man ham på 

fisketorget hvor han solgte lommebøker, bilder og andre selvproduserte 

ting. Etter kort tid åpnet han sitt første skinnverksted i Bergen, 

og siden ble det i tillegg en motebutikk hvor han importerte 

franske moteklær. Det var alltid mye reising, og i tillegg til import 

av klær, ble det også import av sølvsmykker fra Thailand, Nepal og 

India som preget den neste perioden. Smykkene ble solgt i skinnverkstedet 

i Bergen. På 90-tallet var det produksjon av egen kleskolleksjon 

i Tyskland og Tyrkia som tok hele Ali’s oppmerksomhet. I 

1995 ankom han så Oslo, og i 1998 ble skinnverkstedet i Thorvald. 

Meyers gt. åpnet med finansiering fra slekt og venner. Han søkte 

om å låne kr. 10.000 som kreditt fra en bank, men fikk avslag grun- 

135


net manglende sikkerhet, og siden har han klart seg uten lån fra 

bank. 

Fra oktober 2001 kom Ali Said i kontakt med ordningen Nettverkskreditt, 

og nettverksgruppen «4H» ble dannet med to andre 

venner. Etter noen måneder mottok Ali sitt første lån på kr. 50.000 

for å utvide virksomheten med nye maskiner og materialer. I 2004 

var det nok en gang Nettverkskredittordningen løsningen da han mistet 

lokalet sitt, fordi kontrakten hans utløp. Da sto nemlig veien 

åpen til å leie et lokale på Olaf Ryes Plass 6. Med en refinansiering 

av lånet, var alt klart til å gjenåpne virksomheten fra september 

2004. «Om jeg ikke hadde fått denne hjelpen, hadde jeg ikke kommet 

i gang igjen», sier en fornøyd Ali Said som trives med å være 

sin egen sjef, og med arbeidet i de nye lokalene hvor stadig nye 

kunder kommer til. Faryabi Skinnverksted er navnet på virksomheten 

til skinnmakeren og designeren fra Kabul. Hos Ali kan du få 

reparert dine sko, han kan sy om skinnklær eller designe og sy akkurat 

det skinnplagget du alltid har drømt om. Ali reparerer alt i skinn 

og tekstiler, for eksempel skifter han glidelåser på bagasje og skinnklær. 

De siste årene har også Ali videreutdannet seg til salmaker, og 

kan for eksempel trekke om møbler, reparere bilseter og motorsykkelseter. 

Skinnmakeren ser lyst på fremtiden og mener det er viktig 

å ha muligheten til å drive egen virksomhet. «Jeg er glad jeg kan 

være til nytte for samfunnet. Drømmen min var egentlig å bli lege, 

men krigen satte en stopper for den drømmen. Men nå er jeg fornøyd 

med at jeg kan hjelpe folk med ting de ønsker å få gjort. Jeg 

kan et yrke de fleste andre har glemt». Alt i alt er altså skinnmakeren 

fra Kabul fornøyd, og ønsker mange nye kunder velkommen i sitt 

trivelige verksted på Olaf Ryes plass 6 på Grünerløkka. 

Historisk bakgrunn 

I forbindelse med Nobels fredspris har sikkert de fleste hørt om 

136


Grameen Bank, landsbybanken i Bangladesh som fra 1976 ga lån til 

blant annet kvinner i Bangladesh, slik at de kunne skape sitt eget 

levebrød. Banken har til i dag gitt over 7,9 millioner lån, og over 90 

% av låntakerne er kvinner. Til sammen er det på verdensbasis mer 

enn 110 millioner mennesker, de fleste kvinner, som er involvert i 

Mikrofinansordninger. Men det startet slett ikke i Bangladesh, men 

ca. 200 år tidligere med de irske lånefondene som ble startet av en 

ekte sosial entreprenør; Jonathan Swift (1667-1745)! 

Bankvesen hadde man ikke i Irland på den tiden. Derfor organiserte 

Swift et fond som lånte ut til næringsvirksomhet basert på 

tillit og sosial kapital (Lemire et al. 2002). For å få lån måtte man 

minst ha to naboer som var villige til å skrive under på at låntakeren 

var en rettskaffen person, som de hadde tillit til. Overraskende nok 

var det en fjerdedel kvinner blant de som lånte fra disse fondene i 

perioden fra 1780-1900. Faktisk tok 13 % av alle enslige kvinner i 

Irland i perioden lån fra disse fondene. Parallellen til ordningen 

Grameen Bank bygget i Bangladesh fra1970-tallet og nettverkskredittordningen 

som ble til i Norge på 90-tallet, er slående. Selvsagt 

har kvinneandelen økt til over 90 %, men eksempelet fra Irland er 

allikevel relevant. Gruppelån blir brukt som metode i noen av 

mikro finansprogrammene, og på den måten bygges også sosial kapital 

i tillegg til tilgang på finansiell kapital. Muhammad Yunus beskriver 

«peer lending» altså gruppelån på denne måten: 

The important thing about peer lending is that you are building a community, 

you are building a future. It is not just individual steps, it is a 

total community together. Then you start looking at their children, the 

future, what technology there would be, what the problems are. So I see 

that between the individual loans and the community you have the peer 

lending. Peer lending is so much more powerful than just bringing the 

money, money is powerful, but peer lending makes it more powerful (kilde: 

eget intervju med Yunus, Oxford, april 06). 

I tillegg legger han vekt på viktigheten av at mennesker tar ansvar 

137


i eget liv når de blir gitt tillit gjennom å få tilgang på lån. Det som 

da skjer er at mennesker bygger opp sin kapasitet til å løse egne 

problemer og stå på egne ben også økonomisk, etter hvert som virksomheter 

bygges opp. Muhammad Yunus fortsetter: 

Instead of the person being dependent on other people’s tax money, the 

person now can be a tax payer herself or himself. So society has accomplished 

a big thing, and all you did was to give the person a scope to accept 

a loan. It did not cost you any money! We proposed 36 amendments to the 

welfare law which are against microcredit programmes in the United States. 

This is very important as the people do feel comfortable with it. If they feel 

threatened they will stay where they are because they feel very safe – «the 

government is taking care of me». So they have to feel comfortable making 

the change. (kilde: eget intervju med Yunus, Oxford, april 06). 

Også i Norge er denne problemstillingen aktuell. Velferdsordninger 

vi tar som en selvfølge er en god ting, men de kan samtidig 

føre til passivitet og kommuniserer til en del at «vi trenger deg ikke». 

En holdning hvor ren pengestøtte til livsopphold uten mulighet til 

å benytte egne ressurser, er både dyrt for samfunnet og sløsing med 

viktige menneskelige ressurser. Gitt muligheten kan mennesker 

vokse, ideer kan bli virkeliggjort, og samfunnet kan spare økonomiske 

ressurser. Tilbake til bonsai- treet vi begynte med: Det å holdes 

nede når det finnes potensial til å vokse seg stor og kraftfull, gitt 

at man får god jord, vann og gjødning betyr en hel del! Så hva skal 

da til? Økonomisk trygghet i oppstartperioden, gode tilgjengelige 

finansieringsordninger som ikke er avhengig av hvor du bor, hvilken 

bransje du starter innenfor etc., kan blant annet gjøre en stor forskjell. 

Men tilgang på veiledning og opplæring i hele landet som 

også er tilpasset spesielle behov hos de som er nye i landet, som 

ungdom, kvinner etc. er også svært viktig. I Irland har man for 

eksempel en ordning som kalles «Back to Work Enterprise Allowance». 

Den fungerer i korthet slik at man kan beholde hele sin 

trygd/sosialhjelp første år i en etableringsprosess, for så å trappe 

138


ned gradvis det neste året. Man kan i tillegg beholde evt. næringsinntekt, 

bostøtte og evt. andre former for offentlig støtte. Ordningen 

er åpen for de som i en 12 måneders periode har mottatt en eller 

annen form for offentlig støtte til livsopphold, og den inkluderer 

det som i Norge tilsvarer kursstønad, introduksjonsstønad, praksisplass, 

AMO- kurs i tillegg til arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp, attføring, 

og uføretrygd. 

Nettverkskredittordningen i Norge, gir mulighet til å få nettverk, 

opplæring og småskala finansiering. Nettverkskreditt er en alternativ 

låne- og nettverksordning rettet mot bl.a. kvinnelige bedriftsetablerere 

og innvandrere med behov for små lån fra 10.000-200 000, 

nettverk og opplæring. Ordningen bygger bl.a. på Grameen Banks 

filosofi om å fylle hullene som skapes i et markedsorientert banksystem, 

der du må ha penger for å få låne penger. Mange opplever 

å bli ekskludert fra det ordinære lånemarkedet grunnet strenge krav 

i forhold til fast inntekt/sikkerhet. I en slik situasjon har Nettverkskreditt 

BA i nært samarbeid med Cultura Garantifond og i nært 

samarbeid med Cultura bank, tatt mål av seg til å være en alternativ 

låneordning i Norge. Sammen gir vi muligheter for å innvilge lån 

til næringsetablering basert på tillit og nettverk. I nettverkskreditt 

er det deltakelse og tillit som fører til kredittverdighet, og sosial 

kapital bygges gradvis gjennom nettverket. Folk som ellers ikke 

hadde hatt muligheter til å skaffe finansiering til oppstart eller forbedret 

drift av småskala næringsvirksomhet får gjennom ordningen 

en mulighet til å bruke egne ressurser og skape seg sin egen arbeidsplass. 

For mange betyr dette også forbedret kontroll med egen situasjon, 

bedre livskvalitet og minsket avhengighet av det lokale arbeidsmarkedet 

eller av ulike trygdeordninger. 

Nettverkskreditt er basert på arbeid med nettverksgrupper (solidaritetsgrupper) 

med 4 -7 deltakere. Gruppen planlegger sine etableringsideer, 

lager forretningsplaner, og sparer til et gruppefond 

som fungerer som sikkerhet for senere lån (må ha spart minst 10 % 

139


av utestående lånebeløp for hele gruppen). Gruppemedlemmene 

er i fellesskap ansvarlig for å innvilge og kreve tilbakebetalt lånene, 

men hver enkelt er ansvarlig for tilbakebetaling av eget lån. Gruppen 

kan derimot risikere at sparepengene må brukes til nedbetaling 

av lån om noe går galt. Derfor passer gruppen ekstra godt på å ikke 

ta for stor risiko og kvalitetssikrer dermed prosjekter på en god 

måte. Små gruppelån innledningsvis, kan gi tilgang på større individuelle 

lån. Gjennom Nettverkskreditt BA sitt samarbeid med Cultura 

garantifond og Cultura Bank, gis det lån fra kr 10.000- 

kr.200.000. Et trappetrinnssystem for størrelsen på lånene, sikrer at 

beløpet stiger etter hvert som virksomheten vokser. Ordningen er 

også med å skape kredittverdighet, og mange av kundene går etter 

hvert over til å ta vanlige banklån. 

Nettverkskreditt er sosialt entreprenørskap i praksis hvor etablereren 

kan teste ut sin forretningsidé i nettverksgruppen, utvikle 

strategier/planer, markedsføre seg sammen og få tilgang på lån til 

oppstart eller forbedring av driften. Opplæring og veiledning fra et 

nettverk av ressurspersoner og gruppeveiledere, er også en del av 

ordningen. Nettverkskreditt bidrar til personlig utvikling, sysselsetting, 

utvikling i lokalsamfunn, og inkludering av etablerere med 

blant annet minoritetsbakgrunn i samfunn og næringsliv. 

Drømmer som omsettes til verdier. 

Vi lever fremdeles i et samfunn preget av en ansatt -kultur og hvor 

verdiskaping knyttes tett opp til det etablerte næringsliv med eksportvirksomhet, 

høyteknologi og store bedrifter innen olje, finans, 

telekommunikasjon og lignende. De fleste virkemidler innen 

næringslivet reflekterer dette bildet, og ca. 80 % av satsing på innovasjon 

og nyskaping går til 20 % av bedriftene. Ofte faller de minste 

bedriftene utenom disse ordningene på grunn av valg av bransje, 

mangel på sikkerhet/mulighet til å ta risiko, vilje til å ta pant i eget 

140


hjem for å skaffe finansiering, men også fordi mange starter veldig 

forsiktig og dermed ikke klarer å skaffe seg investorer eller bankfinansiering. 

Men verdiskaping handler om så uendelig mye mer – det 

å virkeliggjøre drømmer gjennom bruk av egne ressurser og evner, 

det å løse sosiale- og omsorgs oppgaver og forskjellige former for 

tjenesteyting, handler også om verdiskaping. 

Et eksempel er Sheila Venvik i Trondheim. Hun er opprinnelig 

fra Uganda og har gått etablererkurs som arrangeres i samarbeid 

mellom Senter for Voksenopplæring i Trondheim (SEVO) og Nettverkskreditt 

BA. Ideen hennes er klesplagg for ammende kvinner 

av en mer praktisk type enn det som allerede finnes på markedet. 

Plagget skal gjøre det mulig å amme uten å vise kroppen. En prototyp 

er laget på Røros, og snart skal større produksjon i gang. Både 

Uganda og Skandinavia skal være marked for produktet. Amme- 

opplysning blant kvinner i Uganda er også en del av konseptet til 

Sheila. 

Veien videre 

Tilbake til visjonen vi startet med. Jeg ser klart at visjonene til Muhammad 

Yunus har gitt verden en kraftfull modell som allerede har 

hjulpet over 110 mill mennesker å forbedre sine liv. Han ser tilgang 

til kreditt som en menneskerett. Også hans nye konsept Social Business 

Enterprises vil ha stor innflytelse framover. Det representerer 

en tankegang hvor spørsmålet blir hvor mye godt som kan gjøres 

for pengene vi tjener? Han ser til og med finanskrisen som en mulighet 

til å skape dyptpløyende endringer der vi får et finanssystem 

som inkluderer alle, og som er preget av dypere verdi enn bare 

profitt. Et eksempel er den gruppen av firmaer som er knyttet til 

Grameen familien i Bangladesh. Disse firmaene produserer Yoghurt, 

energi, rent vann, tekstiler, driver øyeklinikker – listen er 

lang. 

141


Felles for dem er at avkastningen reinvesteres i bedriften, og samtidig 

bidrar virksomhetene til å løse sosiale, miljømessige eller helsemessige 

formål. Også i Norge er mikrofinans et eksempel på en 

virksomhet med både sosial og økonomisk effekt. Det er behov for 

mikrofinans også i verdens rikeste land. Men det har kostet utrolig 

mange timer med frivillig arbeid uten lønn å drive det fram til der 

det er nå. Vi vet at ordningen virker, men det er utfordrende hele 

tiden å skaffe nok penger til en fast drift av tiltaket. 

Langsiktig tenkning og satsing fra myndighetenes side må til for 

at dette virkemidlet kan få vokse og gro slik det fortjener. Rapporteringskrav 

og generelt byråkrati har nesten tatt knekken på hele 

ordningen. Slik kan det ikke fortsette. Om det skal få vokse og gro 

framover er et spørsmål om engasjement fra både sosiale investorer, 

målgruppen selv, og tilgang på offentlige rammebevilgninger over 

for eksempel tre år av gangen. En ekspansjon av tilbudet må til. Jeg 

håper at det skal få vokse fram en stor skog av små firmaer som 

skaper verdier for seg selv og andre. Her kan sosiale investorer 

spille en viktig rolle. Deres penger kan både fungere som garantimidler, 

og de kan lånes ut en rekke ganger fordi de kan investeres i 

sirkulerende lånefond hvor samme penger brukes mange ganger. 

De kan investere i både god verdiskaping, og samtidig skape sosial 

og økonomisk endring for de som trenger det mest i Norge. Noen 

som tar utfordringen? 

Referanser: Lemire, B., Pearson, R., and Campbell, G. (eds.) Women and 

Credit: Researching the Past, Refiguring the Future. Berg, Oxford, 2002. 

Personlig Intervju med Muhammad Yunus under Skoll World Forum 

on Social Entrepreneurship, Oxford, April 2006. 

142

Jon Bøhmer, 

Kyoto Energy 

«En viktig del av sosialt entreprenørskap 

er sosial innovasjon. Dette er 

selskaper som fokuseres på forskning 

og utvikling av nye metoder og 

teknologier for sosial 

forbedring.»

Mer enn profitt. 

Sosialt entreprenørskap i 

afrikansk perspektiv 

Markedets makt 

Kapitalismen har i praksis overvunnet alle alternative samfunnssystemer 

i vår tid. Mange mener at kapitalismen er styggedommen 

selv, og man kan med enkle grep sannsynliggjøre at mange av de 

store verdensproblemene har oppstått på grunn av kapitalistisk virksomhet. 

Men kapitalisme er som all menneskelig aktivitet. Den har 

både gode og dårlige sider. Denne boka handler om hvordan kapitalisme 

kan skape profitt, samtidig som den kan løse sosiale problemer 

i stedet for å skape dem. Det handler om Trippel Bunnline – 

«People, Planet, Profit». Dette kapittelet vil fokusere på sosialt entreprenørskap 

i utviklingsland, og hvordan dette kan bidra til skalèrbare 

løsninger på mange av de store problemene vi står overfor. 

Kapitalismen er fra Afrika 

Homo Sapiens må ha utviklet forretningssans før vi i det hele tatt 

forlot Afrika. I stedet for å klubbe hverandre i hodet for å få tak i det 

144

Jon Bøhmer Mer enn profitt. Sosialt entreprenørskap i afrikansk perspektiv 

de andre hadde, fant man tidlig ut at det var bedre å bytte det med 

noe annet som man hadde selv. Dermed kunne man gjøre det samme 

om igjen, i stedet for at det ble med den ene transaksjonen. 

Etter at man hadde funnet ut dette, ble det interessant å flytte 

på seg. For å finne nye folk å handle med, opplevde vi utvandingen 

fra Afrika. Når noen utvandret, ble andre igjen. Disse har fortsatt 

med forretninger til dags dato, og de har blitt svært dyktige på sitt 

område. 

I de senere år har velmenende europeere forsøkt å introdusere 

alternative samfunnsmodeller som non-profit organisasjoner og demokrati. 

Dette har ikke fungert særlig bra av flere grunner, men først 

og fremst fordi modellen er fullstendig fremmed for afrikanere. 

Det å drive egen virksomhet, er ryggradsrefleksen i Afrika. Når 

man hører at 80% av befolkningen er arbeidsløse og at det ikke finnes 

trygdesystem, begynner man fort å lure på hvordan folk overlever. 

Men disse 80% er altså de som opererer i den uformelle økonomien, 

og alle sammen er de entreprenører. 

Noen av de dyktigste forretningsmenn og kvinner jeg har sett, 

er blant de aller fattigste i Afrika. Det høres kanskje rart ut siden de 

derfor burde være rikere, men bare det å klare å klare seg fra dag 

til dag med tuskhandel, mens man holder en hel familie i live, er en 

rimelig god prestasjon. Jo fattigere man er, jo mer innovativ må man 

være. 

Sosialt Entreprenørskap i utviklingsland 

I en slik sammenheng er konseptet sosialt entreprenørskap svært 

viktig. Sosialt entreprenørskap er et ganske vidt begrep, hvor hovedpoenget 

er å løse sosiale problemer gjennom økonomisk virksomhet. 

Sannsynligvis er svært mange av entreprenørene i Afrika 

(og andre utviklingsland) også sosiale entreprenører. De løser fat- 

145


tigdomsproblemer, og virksomheten støttes av hele det lokale samfunnet. 

Slik har det vært i tusenvis av år. 

Ikke-sosialt entreprenørskap 

Det er grunn til å anta at entreprenørskap som ikke har sosialt perspektiv, 

er en relativt ny oppfinnelse. Dette er altså bedrifter som 

ikke er nyttige for samfunnet rundt dem. De eksisterer kun for 

profitt, og ikke for folk eller planeten. Mange mangler ikke bare 

sosial nytteverdi, men de skaper også store skadevirkninger basert 

på sin drift ved rovdrift på mennesker og miljøet. Argumentet som 

så beregnende påpeker at all økonomisk vekst er god økonomisk 

vekst, er fullstendig utdatert. Det som trengs nå, er GOD økonomisk 

vekst. 

Sosiale bedrifter er bærekraftige bedrifter 

Vi begynner sakte, men sikkert å få forståelse for at verdensøkonomien 

ikke er bærekraftig, slik den er i dag. Mennesket er blitt så 

mektig gjennom sin virksomhet, sitt antall og sin teknologi, at det 

faktisk er i stand til å gjøre alvorlig skade på planeten her vi lever. 

Samtidig øker folkebestanden, og ressursene er ferd med å ta 

slutt. Bedrifter som er basert på knapphetsressurser vil lide av stadig 

høyere råvarepriser, noe som vi føre til at konsumenter vil velge 

alternativer som er basert på bærekraftige ressurser – de vil bli konkurransedyktige, 

og andre vil forsvinne hvis de ikke endrer sin virksomhet. 

Samfunnet tar kostnadene 

Mange av dagens tradisjonelle bedrifter baserer seg i dag på å dytte 

eksterne kostnader over på samfunnet. Dette er nå i ferd med å 

146


endres. Det er også historiske eksempler der slike eksterne kostnader 

har blitt gjort interne. Selv om slaveri i sin tid var svært lønnsomt 

for eierne, ble det i lengden ikke mulig å kombinere denne 

form for uakseptabel praksis med moderne samfunnsverdier – noe 

som etter hvert førte til at slaveriet ble avviklet. 

Forurensning har så langt vært gratis, men verden innser nå 

gradvis at dette ikke vil fungere. Ødelegging av osonlaget var gratis 

inntil Montreal Protokollen ble etablert i 1987, hvilken allerede har 

vært en suksess. Metoder for å sette en pris på andre former for 

forurensning er i ferd med å komme på plass, slik som Kyoto Protokollen 

for karbonkreditter, dumping avgifter etc. 

Bedrifter som ikke forurenser, får dermed en kontinuerlig og 

økende konkurransefordel fremfor de som forurenser. Vi kan derav 

konkludere med at bedrifter som forgifter eller dumper avfall ikke 

vil være økonomisk bærekraftige, sett i et langsiktig perspektiv. I 

dette århundret vil et slikt utslagsgivende prinsipp lede til en massiv 

transformering av industri og jordbruk. Vi vil kunne avvikle konseptet 

avfall, siden avfallet fra en prosess alltid vil være råmateriale 

fra en annen. De som skaper integrerte og komplette næringskjeder 

– gjerne i samarbeid med andre bedrifter, vil ha varige konkurransefordeler. 

Disse vil kunne kalle seg for sosiale bedrifter. 

Den Bærekraftige Alderen 

Gjennom tidene har det vært sentrale materialer og verktøy som 

har definert menneskets fremgang. Fra steinalderen via bronse og 

jern, til den industrielle alder, atomalderen og informasjonsalderen 

som vi nettopp nå har opplevd. Mye tyder på at vi allerede er ferdig 

med denne, og allerede er på vei inn i en ny: «Den Bærekraftige 

Alderen» – («The Sustainable Age»). 

I denne alderen må all aktivitet bli bærekraftig for å være konkurransedyktig. 

Bærekraftig økonomisk aktivitet er det samme som 

147


sosialt entreprenørskap, da det også vil være nyttig for samfunnet 

og ikke kun for eierne. 

De store problemene 

Listen over de største problemene i verden er skummel lesning. 

Heldigvis kan dette også leses som et kjempemarked for sosialt 

entreprenørskap. Det finnes ikke et problem der det ikke finnes 

entreprenører som bare higer etter å løse dem. Noen eksempler 

som higer etter sosialt entreprenørskap er: 

• Klimaendringer, avfallsproblemer 

• Fattigdom 

• Helse og utdanning 

• Korrupsjon og byråkrati 

Det offentlige 

Bare anarkistene er i mot myndigheter og lover. Men i mange tilfeller, 

spesielt i utviklingsland, har myndighetsmodellen vist seg å være 

svært ineffektiv og korrumperbar. Veier, skoler og sykehus kan ofte 

bygges og drives mer effektivt av lokale sosiale entreprenører. 

Disse startes ofte rett og slett fordi det offentlige systemet ikke 

fungerer, og modellen skapes ofte med direkte betaling fra brukerne. 

Dette prinsippet kalles også «private myndigheter», og er en relativt 

ny idé som har mange tilhengere i land der myndighetene 

sliter med høy korrupsjon og lav kvalitet på offentlige tjenester. 

Demokratiet ivaretas til manges overraskelse svært effektivt i en slik 

privat modell, siden brukerne stemmer hver gang de velger en leverandør 

til de tjenestene de trenger. Pengeseddelen blir stemmeseddelen. 

Et godt eksempel er en ung mann fra en slum i Nairobi som tok 

148


opp et lån for å kjøpe en kjerre for å hente søppel fra husholdningene. 

De betalte ham for å bli kvitt søpla, og så sorterte han det og 

solgte det tilbake til fabrikkene. I dag har han flere lastebiler og 

mange ansatte, og fornøyde kunder på begge sider. Det offentlige 

vil fremdeles ha en rolle, men vil således kunne konsentrere seg om 

å lage og håndheve lover. 

Profitt distribusjon 

Sosiale entreprenører finnes i hele det økonomiske spekteret. Noen 

er kooperativer der brukerne er eierne, slik som Grameen. 

Noen er non-profits, og andre drives med profitt som et hovedmål. 

Det er altså ikke profitt eller ikke som avgjør hvorvidt en organisasjon 

er en sosial entreprise, men hvorvidt samfunnet også 

tjener på deres aktivitet. 

Hvorfor fungerer sosiale entrepriser? 

Siden det å drive forretninger er et urgammelt og veletablert prinsipp, 

er metodikken og systemet for sosiale entrepriser svært godt 

kjent over hele verden. Der offentlige systemer og organisasjoner 

har store problemer med å motivere til felles innsats, er det svært 

enkelt å etablere og monitorere selskapsvirksomhet. 

Utro medarbeidere er raskere å identifisere i selskaper enn i andre 

organisasjons-strukturer. Stemmer ikke kvitteringene med bankkontoen, 

vil man raskt finne ut hvor problemet ligger. Ønsker man 

ekstra motivasjon av de ansatte, er det lett å lage premiering av 

produktivitet eller betaling per enhet som blir laget eller solgt i 

stedet for per time. I det offentlige og i organisasjoner derimot, er 

det svært vanskelig å måle effektivitet, samt det å motivere de ansatte 

til å jobbe for samme sak. 

149


Skalering 

Jorden står overfor flere enorme utfordringer, og vi er helt i begynnelsen 

av å finne ut hvordan disse skal løses. Mange tror at sosial 

entreprise kun fungerer i liten skala, men det er ingenting som tilsier 

at slike selskaper bør være noe mindre enn tradisjonelle selskaper. 

Det som vil være helt sikkert, er at sosialt entreprenørskap 

kommer til å spille en helt sentral rolle i det å lokalisere og effektuere 

løsninger på våre største problemer. Når løsningene er definert 

og identifisert, må de skaleres til et nivå som gjør at vanskelighetene 

kan løses så raskt som mulig. Heldigvis finnes det mange 

eksempler på globale virksomheter som har vist rask vekst, og sosiale 

entreprenører kan benytte seg av de samme effektive moderne 

forretningsmetodene. 

Eksempler er franchise, multi-level marketing, internet viral 

marketing, fab-less produksjon, outsourcing, fokus grupper, medlemsklubber, 

branding, mikrofinans, karbon kreditter etc. Kort 

fortalt, det er uendelige kreative muligheter for sosialt entreprenørskap, 

ikke minst i stor skala. 

Leapfrogging 

En annen årsak til at det er håp for at sosiale løsninger vil eskalere 

raskt, er at mange utviklingsland har en dårlig fungerende eller ikke 

eksisterende infrastruktur. Dermed kan man implementere de mest 

kostnadseffektive løsninger «fra scratch», i stedet for å måtte gjøre 

alle de samme tabbene som vi har gjort i vesten. 

Det kanskje beste og mest opplagte eksemplet på denne form 

for «leapfrogging», er mobiltelefoni. Det er ingen grunn til å bygge 

og vedlikeholde ledningsnett for kommunikasjon i utviklingsland 

når man kan gå direkte til 3G GSM, som også har langt høyere 

funksjonalitet enn tradisjonell telefoni. 

Tilsvarende kan utviklingslandene hoppe bukk over fossil ener- 

150


gi, da de således vil kunne erfare mulighetene som tillater dem å 

benytte seg av distribuert fornybar energi. Landbruket kan med 

andre ord gå direkte fra tradisjonelle metoder til de mest moderne 

organiske totalintegrerte prosedyrer, uten å være nødt til å gå via 

ekstern avhengighet av fossilt gjødsel. Ren industri kan bygges med 

integrert avfallshåndtering og ergonomiske arbeidsplasser. 

Sosial Innovasjon 

En viktig del av sosialt entreprenørskap, er sosial innovasjon. Dette 

er selskaper som fokuserer på forskning og utvikling av nye metoder 

og teknologi for sosial forbedring. I dag er det svært lite fokus på 

innovasjon i utviklingsland, og det finnes nesten ikke noen støtteordninger 

for slik virksomhet. 

Dette, til tross for at sosialt entreprenørskap er en relativt nytt 

område, der kun toppen av et isfjell har blitt realisert ut fra det totale 

potensial. Sosial Innovasjon må til for å få større bredde i virksomhet, 

siden det er helt på det rene at dagens metoder ikke er 

tilstrekkelig for å løse alle de samfunnsproblemer vi står overfor. 

Sosialt Entreprenørskap og Norge 

Norge, som både har sterke sosialdemokratiske og kapitalistiske 

røtter, bør være spesielt godt posisjonert til å fasilitere sosialt entreprenørskap 

i utviklingsland. Norge har faktisk en av verdens høyeste 

grad av gründere per innbygger. I dag går utviklingshjelpen til 

to hovedspor. Enten som tilskudd til myndigheter i utviklingsland 

eller til NGOs. 

Det bør snarest etableres et tredje spor, hvor det gis startup- hjelp 

for sosiale entreprenører. Dette bør gjøres lokalt og uten for mye 

byråkrati. Man bør strukturere dette som tilskudd basert på milepælsmål, 

i stedet for å gjøre investeringer. 

151


Siden Norge har tjent enorme mengder penger på klima endrende 

virksomhet – noe som har størst utslag rundt ekvator og blant 

fattige, har vi også et ekstra ansvar for å finansiere hindring og 

adaptasjon av klimaendringer. Gitt den svake effektiviteten som er 

vist gjennom 50 år og 50 billioner dollar i utviklingshjelp, er det 

vanskelig å forestille seg at dette kan gjøres gjennom de to eksisterende 

sporene. Dette bør utføres gjennom sosialt entreprise. 

Om Kyoto Energy: 

Forfatteren av dette kapittelet, er gründer av Kyoto Energy i Nairobi, 

som utvikler distribuerte energiløsninger for folk på bunnen 

av pyramiden. 

Kyoto Energy bruker naturlige metoder for sosialt entreprenørskap. 

Innledningsvis gjennomføres dette ved at man setter seg inn i 

etterspørselssiden for å forstå og lokalisere energibehovene hos de 

aller fattigste. Deretter arbeides det med utviklingen av løsninger 

som vil kunne bidra til en positiv utvikling i form av økonomisk 

vekst, fremtidsmuligheter og derav håp, innenfor denne gruppen. 

Kyoto Energy arbeider med andre ord konstant med produktforbedring, 

noe som igjen leder til rimeligere, mer robuste og fleksible 

produkter, distribusjonsmetoder og finansieringsmetoder. 

Kyoto Energy Ldt. vant Financial Times Climate Change Challenge 

i 2009, for Kyoto Box som er en enkel og rimelig solkoker for 

energi til matlaging i utviklingsland. Det viktigste med dette produktet 

er at de er sammenleggbare, slik at det blir økonomisk mulig 

å frakte store mengder av kokere til land som ligger langt fra 

kystene. 

Fraktkostnadene til Kyoto Box, er 10% av andre løsninger. Kyoto 

Box inngår som en av komponentene i Kyoto Family pakken, som 

også inneholder en sol lommelykt, et kokeapparat som bruker bio- 

152


avfall, en brenner uten røyk, og en pose for å bære og varme vann 

samt å kunne dusje. Denne pakken gjør at familier kan dekke sitt 

energibehov uten å måtte ty til trær eller fossilt brennstoff. 

Det mest interessante med pakken er den kan fullfinansieres 

med karbonkreditter, noe som gjør at Kyoto Family kan deles ut 

gratis til de som er villige til å ta dette i bruk. 

Når de basale behovene er dekket, har Kyoto Energy produkter 

som gjør at landsbyer, fabrikker, gårder og skoler kan dekke sitt 

energibehov med en kombinasjon av solenergi og biomasse. 

Solkonsentratorer, solvann varmere, biogass og bioenergi systemer, 

settes sammen i kombinerte systemer som i tillegg til å produsere 

billig strøm også produserer varme til avsalting og rensing 

av vann, tørking av avlinger, pumping av vann etc. 

Målet er å få ned prisen på distribuerte sol og bioenergisystemer 

til et nivå hvor disse vil være rimeligere enn eksisterende systemer 

som sentralisert generering av fossilt brennstoff. Desentraliserte 

løsninger er også billigere siden man slipper å bygge strømnett, noe 

som utgjør halvparten av energikostnadene, fordi varmeenergi kun 

kan benyttes lokalt. 

De fattigste land i verden er nesten alltid blant de mest solrike. 

Med slike sol- og biosystemer, billig land og arbeidskraft, vil disse 

lokasjonene bli de mest interessante for økonomisk aktivitet. Dette 

står som motsetning til dagens situasjon og vil føre til en utjevning 

av levestandarden. Dette igjen, vil være helt nødvendig for å få ned 

fødselsratene i de fattigste landene og derav bidra til og klare å 

skape bærekraftige samfunn. 

Produktene fra Kyoto Energy er designet for å kunne oppnå 

maksimal skalering. Dette oppnås ved bruk av vanlige materialer 

som plast og aluminium og produksjon i allerede eksisterende 

fabrik ker. Dette kombineres med lavt materialforbruk, samt enkel 

montering, bruk og vedlikehold. 

153

Ingrid Stange, 

Ashoka 

«Når 137 sosiale entreprenører 

som arbeider med det samme 

problemet i ulike land i verden 

møtes, blir det en idéutveksling 

som virkelig bærer frukter.»

Ashokas historie 

Siden 1980 har Ashokas velkjente eiketre spredt sine grener og røtter 

i en verden der miljømessige, sosiale og økonomiske utfordringer 

fordrer kreative og innovative ideer, samt entreprenørens kraft 

og gjennomføringsvilje. 

Mange enkeltpersoner rundt omkring i verden har drevet frem 

aktiviteter og tiltak for å løse et problem i sitt land eller sitt lokalmiljø. 

Mens noen bygger næringsvirksomhet som har til hensikt å 

drive lønnsom drift mens de løser et sosialt problem, har andre fokus 

på å etablere frivillig virksomhet. Utfordringen er den samme. 

En gründervirksomhet møter de samme utfordringer, og krever 

den samme vilje til å lykkes enten det er ren filantropi eller ren forretningsdrift. 

Med profesjonell bakgrunn fra internasjonal virksomhet, som 

McKinsey, og nå innen Formuesforvaltning, ser jeg også at de samme 

krav må stilles enten man stiller sosiale eller finansielle avkastningskrav. 

Drivkraften som bringer frem suksess er også like avgjørende – og 

kanskje den i mange tilfeller må være enda kraftigere når virksomheten 

primært gir sosial avkastning. I de 30 årene som har gått siden 

jeg tok min MBA og startet min yrkeskarriere, har jeg hele tiden vært 

engasjert «på begge sider av bordet». Samtidig som jeg har arbeidet 

155


innen ren forretningsmessig virksomhet, har jeg vært sterkt engasjert 

i etablering av sosiale virksomheter. Jeg har etablert både rene filantropiske 

stiftelser, som Min Dag i Dag og Sunnaasstiftelsen, og stiftelser 

som er selvfinansierende, som motessoriskoler og servicebedrifter 

med psykisk utviklingshemmede som arbeidstakere. 

Da jeg ble kjent med Ashoka, fant jeg en organisasjon som bringer 

samfunnets aktører sammen på en logisk og effektiv måte. Den 

har gitt mange sosiale entreprenører forståelsen av at de er med på 

en spennende reise sammen med veldig mange likesinnede. Reisen 

handler om å være gründer i det godes hensikt, og samtidig stille 

klare forretningsmessige krav til det som gjøres. 

Ideen bak etableringen av Ashoka var Bill Draytons erkjennelse; 

«Ingen kraft er sterkere enn en systemendrende idé i hendene på en 

førsteklasses entreprenør». 

Gjennom sitt arbeid som frivillig i arbeidet mot fattigdomsutfordringer 

i India, hadde Drayton sett hvordan enkeltpersoner med 

sterk vilje og overbevisning identifiserte sosiale utfordringer og utviklet 

innovative metoder for å løse dem. Fra sin akademiske bakgrunn 

som jurist og sin tid som konsulent i McKinsey på 70-tallet, 

hadde han med seg metoder og verktøy for å utvikle effektive strategier 

for å gjøre mest mulig ut av den kraften disse entreprenørene 

hadde. Hans visjon var å hjelpe dem til å lykkes i sine egne mål, 

og å gi dem muligheter for å klare og nå ut med sine prosjekter i et 

bredere omfang. 

Etter å ha drevet arbeidet med å finne frem til og hjelpe sosiale 

entreprenører, erkjente Drayton en ytterligere – og vel så viktig 

sannhet; 

«Det er enda større kraft i et samfunn av ledende sosiale entreprenører 

som jobber sammen.» 

Kraften og viljen til å skape sosial forandring finner vi i alle lag 

av samfunnet. Det finnes enkeltpersoner overalt i verden som drives 

av ønsket om å skape sosial endring. På samme måte som en indus- 

156

ingrid Stange Ashokas historie 

triell entreprenør bruker sin kreativitet til å skape nye produkter, 

nye måter å gjøre forretning på eller nye markeder, bruker disse sin 

kreativitet og ustoppelige arbeidskraft til å gjøre verden til et bedre 

sted å være. På samme måte som de fleste teknologiske og forretningsmessige 

nyvinninger kommer fra enkeltpersoner og ikke 

store konglomerater, vil sosial forandring sjelden komme fra en 

offentlig etat. Det er personen som ser utfordringen og går med liv 

og lyst inn for å forandre den, som ikke gir seg før problemet er løst. 

Det er som regel også denne personen som finner den mest effektive 

løsningen og gir den bærekraft. En sosial entreprenør gir seg 

ikke, fordi i vedkommendes hode vil dette aldri være et alternativ. 

Entreprenørenes rolle i historien 

For å forstå utviklingen i samfunnet, er det ofte nyttig å ta et historisk 

tilbakeblikk. La oss se tilbake et par hundre år. Den økonomiske 

vekst vi har sett i vesten de siste 200 år har kunnet utvikle seg fordi 

vi hadde gründere eller entreprenører, som så et behov og en mulighet. 

Den industrielle revolusjon ble drevet frem av enkeltmennesker 

som hver for seg hadde idéer og kraft, og som i samarbeid med andre 

klarte å bringe dem til live. The Spinning Jenny som vi kjenner som 

oppstarten til industriell automatisering, ble utviklet av en vever. 

Han så en mulighet for å gjøre sin egen jobb enklere og raskere. 

Idéen påvirket flere og ble videreutviklet i stadig nye retninger. 

Norsk Hydro ble ikke etablert av noen næringsminister, ei heller 

av noen næringskomité i Stortinget. Det var Ingeniør Sam Eyde og 

Professor Kristian Birkeland som i fellesskap utnyttet sine respektive 

styrker som besto av internasjonale kontakter, rettigheter til 

fossefall og teknologisk kompetanse for å etablere Norsk Hydro. 

For å få tilstrekkelig pondus trengte de kapital – risikovillig kapital. 

Marcus Wallenberg og Skandinaviska Enskilda Banken og senere 

Bank Paribas i Frankrike, stilte opp. 

157


Hvorfor tok det over hundre år før den industrielle revolusjon 

kom til Norge? Var ikke det fordi vi ikke hadde mulighet for å få 

frem talenter og ikke nok imøtekommende kapital for å støtte 

entreprenørene i deres utvikling? 

En nasjons økonomiske utvikling avhenger ikke bare av naturressurser. 

Det avhenger vel så mye av nasjonens evne og vilje til å 

bringe frem entreprenørene, og i å la dem lykkes. Det er først de 

siste tiår at betegnelsen «gründer» har hatt positiv gjenklang i Norge. 

På 70-tallet ble en gründer sett på som en tvilsom figur. En som ikke 

klarte å innordne seg det bestående, og på død og liv skulle gjøre 

ting annerledes – og kanskje til alt overmål tjene penger på det. 

Nå har samfunnet forstått viktigheten av gründere eller industrielle 

entreprenører, og de gjør stort sett så godt de kan for å fremme 

deres virksomhet. Vi har endog fått et statlig organ – Innovasjon 

Norge, som et bevis på at myndighetene ikke bare tolererer entreprenørene. 

De prøver faktisk også å legge forholdene til rette for 

dem. 

Virksomheten til entreprenørene har skapt konkurranse, effektivitet 

og gode industrielle løsninger. 

Men, hva da med de sosiale gründerne – eller de sosiale entreprenørene? 

Her har situasjonen vært en annen. Sosiale utfordringer 

har i de fleste land vært oppfattet som myndighetenes ansvar. Ingen 

skal tjene penger på andres nød. Dette prinsippet er forståelig og 

kan lett forsvares. Allikevel må man spørre seg – er det så galt at 

noen tjener penger på å løse andres nød? Selv om det ikke har vært 

gitt mulighet for å utvikle innovative løsninger på sosiale utfordringer 

– har ikke denne delen av samfunnsforvaltningen allikevel innehatt 

den samme muligheten underveis for å kunne utarbeide 

effektive løsninger? Det vi derimot har erfart så langt, er en ineffektiv 

sosial sektor med lave lønninger, høye kostnader, og som i 

mange tilfeller kommer opp med for alt for dårlige tilbud. 

Det ser med andre ord ut til at det har vært viktigere å legge 

158


hindringer i veien for at noen skulle kunne bli rike på å løse problemer, 

enn det å legge forholdene til rette for å løse dem. 

Det beste eksemplet på dette i Norge er Olav Selvaag og hans 

innsats for å heve boligstandarden betraktelig for den jevne nordmann 

i etterkrigsårene. Takket være hans innovative byggeprinsipper, 

ble 35.000 leiligheter satt opp til en standard beboerne aldri 

hadde vært i stand til å betale for tidligere. Selvaag ble kraftig kritisert 

av sin egen bransje. Han bygget alt for billig, og dessuten var 

det ikke bra at han selv tjente penger på dette pionerarbeidet. I 

etter tid har samfunnet forstått verdien av hans entreprenørskap. 

Dette kan trygt kalles sosial boligbygging, og hans eksempel etterfølges 

nå i en rekke fattige områder i verden, der boligstandarden 

er under pari og tilbudet mangler for de aller fleste. 

I Norge eksisterer fortsatt en holdning om at det primært må 

være det offentlige som skal løse sosiale problemer. Således hindrer 

vi kanskje en nødvendig utvikling på bakgrunn av våre fordommer. 

Nå er denne holdningen i ferd med å endres. Vi erfarer at sosiale 

entreprenører vokser frem i stadig flere områder. Interessen for sosialt 

entreprenørskap brer om seg, og bare det faktum at begrepet 

finnes, gjør at ildsjeler blir oppmerksomme på verdien av det arbeidet 

de gjør. 

Fremveksten av sosialt entreprenørskap er tydelig og åpenbar. 

De siste tiår har antallet frivillige organisasjoner – eller organisasjoner 

i den tredje sektor, vokst frem i eksponensiell fart over hele 

verden. Dette bildet er spesielt tydelig i tidligere kommunistland, 

der titusenvis av frivillige organisasjoner etableres årlig. 

Selv om dette fenomenet foreløpig ikke helt har peilet seg inn på 

radaren hos media og politikere, er flere observatører klare på at vi 

ser en utvikling som fremtiden vil beskrive som den mest revolusjonerende 

og viktigste trend i historien. Det er fremveksten av sosialt 

entreprenørskap, som kan gjøre det mulig for samfunnet å tilpasse 

seg de sosiale og miljømessige utfordringer vi nå står overfor. 

159


The Johns hopkins Comparative nonprofit Sector Project/2003: 

Indeed, a veritable «global associational revolution» appears to be under 

way, a massive upsurge of organized private, voluntary activity in virtually 

every region of the world – in the developed countries of North 

America, Western Europe, and Asia; throughout Central and Eastern Europe; 

and in much of the developing world. The rise of the civil society 

sector may, in fact, prove to be as significant a development of the late 

twentieth and early twenty-first centuries as the rise of the nation-state 

was of the late nineteenth and early twentieth centuries. 

Hvorfor er den sosiale entreprenøren avgjørende? 

Det som kjennetegner en sosial entreprenør er nettopp at han eller 

hun har en visjon og et indre behov for å gjennomføre en forandring. 

Ingenting vil eller kan stoppe iveren etter å lykkes. Målet er 

ikke nådd før forandringen har skjedd. Historien har fostret mange 

sosiale entreprenører, og vi kan gjenkjenne navn som Maria Montessori, 

Florence Nightinggale, Albert Schweitzer, og Fredrikke 

Qvam. Disse har alle hver på sin måte, skapt varige forandringer i 

sitt samfunn. Mange har fått betydelig oppmerksomhet og atskillige 

utmerkelser. Veldig mange har jobbet i det stille, og muligheten 

for å bidra til en varig forandring har blitt begrenset til disse ildsjelenes 

lokale forankring. 

Det nye i utviklingen er omfanget, profesjonaliseringen og globaliseringen. 

Sosiale entreprenører har tradisjonelt jobbet ufortrødent 

med sitt prosjekt uten å vite at de var nettopp det – sosiale 

entreprenører, og uten å vite at det rundt omkring i verden fantes 

tusenvis av ildsjeler lik som dem. Kanskje arbeidet mange med nettopp 

samme problemstillinger som de selv gjorde. 

Den revolusjonen det snakkes om i John Hopkins- studien, har 

i seg både en eksepsjonell økning i antall og størrelse av grupperin- 

160


ger som arbeider for sosial forandring ved hjelp av profesjonalitet, 

kompetanse og konkurransekraft. I tillegg opplever vi en positiv 

utvikling i retning av stadig økende samarbeid mellom aktørene, 

selv om de også konkurrerer. Unge velutdannede og ambisiøse forretningsmennesker 

og akademikere velger å gjøre sin karriere innen 

den tredje sektor. Enten fordi de selv er sosiale entreprenører, eller 

fordi de arbeider i en entreprenørs team. De deler en inspirasjon, 

begeistring og en nyskapende ånd som man sannsynligvis må reise 

hundre år tilbake i tid for å finne. Pressen og politikerne ser ikke ut 

til helt å ha fått med seg dette fenomenet. 

Ashoka har spilt og spiller en viktig rolle i utviklingen. Helt siden 

Bill Drayton startet sin gjerning, har han og hans kolleger i Ashoka 

arbeidet systematisk for å fremme og globalisere de sosiale entreprenørers 

betydning i samfunnet. 

Ashoka arbeider for å gjøre oss alle til 

forandringsagenter. 

Over hele verden arbeider Ashoka for å finne frem til ledende sosiale 

entreprenører som har identifisert et problem, og utviklet en 

bærekraftig løsning på det aktuelle problemet. Med ledende menes 

at entreprenøren skal ha en systemendrende idé, inneha egenskapen 

til å arbeide utrettelig for å løse et hvert problem, og samtidig være 

i besittelse av ukrenkelig integritet og moral. Eller, som vi sier her 

i Norge – entreprenøren skal være «hel ved». 

Prinsippet bak Ashoka er streng utvelgelse av Ashoka Fellows, 

med konsise kriteria, en rigid utvelgelsesprosess og signifi kant faglig 

og økonomisk støtte til de som velges ut. En Ashoka Fellow får 

stipend for normalt tre år, slik at han eller hun kan arbeide full tid 

med å bygge opp organisasjonen og å spre sine ideer. De vil også få 

tilgang til et globalt nettverk av andre Fellows. I dag finnes det ca 

2000 Ashoka Fellows i verden. Videre tilbyr flere store internasjo- 

161


nale profesjonelle firmaer gratis rådgivningstjenester til medlemmene. 

Når man først har blitt valgt ut, er man Ashoka Fellow for 

livet og er en svært respektert del av et stort globalt nettverk. Ashoka 

er foreløpig relativt ukjent i Skandinavia, men i de land der Ashoka 

er godt kjent, innebærer tittelen betydelig prestisje. 

På samme måte som en global bedrift samler sine spesialister i 

team for å skape maksimal kompetanseutvikling, har Ashoka etablert 

møteplasser for de Ashoka Fellows som arbeider innenfor 

samme sosiale problem. Disse møtes for å utveksle erfaringer og vil 

i fellesskap utvikle ny kunnskap og nye metoder. En tyrker som 

arbeider med et prosjekt for integrasjon av innvandrerungdom i 

Tyskland, vil ha mye å lære en afghaner eller nordmann som jobber 

med den samme utfordringen i Norge og omvendt. Når 137 sosiale 

entreprenører som arbeider med det samme problemet i ulike land 

i verden møtes, blir det en idéutveksling som virkelig bærer frukter. 

Selv om utfordringene ikke alltid er helt identiske i de forskjellige 

landene, er det åpenbart at mange problemstillinger er sammenlignbare 

og gode løsninger kan videreføres fra land til land. 

I tillegg til et eget nettverk av fellows og profesjonell bistand, får 

den sosiale entreprenøren assistanse fra Ashoka Support Network 

som fungerer som et støttenettverk. Medlemmene av dette nettverket 

er entreprenører, forretningsfolk, journalister, akademikere 

og selvstendig næringsdrivende som bidrar med et årlig økonomisk 

bidrag i tillegg til faglig støtte til entreprenørene. Et helt korps av 

håndplukkede enkeltpersoner, arbeider i et stort globalt nettverk 

for å skape mest mulig sosial forandring på bakgrunn av den enkelte 

sosiale entreprenørs kreativitet og dyktighet. På denne måten 

skaper Ashoka en bro der det tradisjonelt har vært lite samarbeid; 

mellom tredje sektor, næringsliv og akademia. 

162

Ashokas historie 


De første Ashoka Fellows ble utvalgt i India i 1981. Navnet er hentet 

fra en indisk leder som samlet India i det tredje århundre f Kr, 

og som dedikerte sitt liv til sosial velferd og økonomisk utvikling. 

Ashoka er kjent som det første kjente eksempel på en sosial innovatør. 

I de første årene arbeidet Ashoka utelukkende med å identifisere 

og hjelpe ledende sosiale entreprenører i Latin Amerika, Afrika, 

Asia og Sentral Europa. Etter hvert som den tredje sektor begynte 

å vokse globalt, svarte Ashoka med et omfattende globalt program 

for og bidra til å understøtte denne utviklingen. Ashoka har hatt 

kraftig vekst i flere perioder og har nå etablert virksomhet i Nord 

Amerika, Øst Asia og store deler av Europa. De er også i ferd med 

å etablere seg i Skandinavia. Det er et mål å ha identifisert 3 Ashoka 

Fellows fra Norge i løpet av de neste 3 år og samtidig importere 

prosjektene fra 15 Ashoka Fellows i andre land. Disse vil sannsynligvis 

ha sitt virke innenfor områder som integrasjon av innvandrerungdom, 

ungdomskriminalitet, eldreomsorg og miljøvern. 

Hva har vært Ashokas effekt til nå? 

For å undersøke effekten av sin virksomhet, har Ashoka analysert 

ulike indikatorer; 

– Hvor mange av de sosiale entreprenørene har fortsatt med 

sitt prosjekt 

– Hvor mange av idéene har blitt kopiert i andre land 

– Hvor mange sosiale entreprenører har skapt politiske 

endringer i sitt land 

– Hvor mange Ashoka Fellows har blitt ledende innen sitt felt 

– Hvor viktig har Ashoka vært for entreprenørens og 

programmets suksess? 

163


Resultatet er slående: 

94 % av Ashoka Fellows har arbeidet på den opprinnelige ideen 

etter 5 år, og 83 % etter ti år. Dette bygger opp under Ashokas målsetting 

om at sosiale entreprenører som velges ut skal ha et livslangt 

engasjement for å videreutvikle sine ideer. 

93 % av prosjektene til Ashoka Fellows er kopiert i andre land 

etter 5 år. Dette beviser at den sosiale entreprenøren har beveget 

seg videre fra direkte effekt, til også å inspirere andre i deres problemløsning. 

Etter 5 år har over halvparten av Ashoka Fellows klart å skape 

endringer i nasjonal politikk på grunn av sitt prosjekt. Etter 10 år 

har 2/3 av prosjektene hatt samme effekt. 

Etter 5 år har over halvparten av Ashoka Fellows utviklet seg til 

å bli ledende på sitt felt. Etter ti år har 2/3 av dem oppnådd samme 

status. Dette betyr at de ikke bare har klart å spre sine ideer, de har 

også etablert reell innflytelse på egen bransje. 

Over 80 prosent av Ashoka Fellows, svarer at det å få stipend fra 

Ashoka de første årene var avgjørende for deres suksess. Moralsk 

støtte gjennom utvelgelsesprosessen, samt generell støtte, har også 

vært viktig for suksessen, både i de første 5 årene og i de påfølgende 

år. 

Eksempler på Ashoka Fellows 

Det finnes i dag over 2000 Ashoka Fellows fra 60 land. De som velges 

har vært gjennom flere utvelgelsesprosesser. Dette skaper en 

garanti for at de som er valgt ut virkelig innehar de kvaliteter som 

skal til for å lykkes i å skape konkret sosial endring, og at denne 

forandringen besitter et potensiale for å kunne gjennomføres i andre 

land. Fordi dette stemplet er så kraftfullt, vil en Ashoka Fellow 

inneha stor gjennomslagskraft i alle miljøer der Ashoka er kjent. 

164


Når vi nå skriver september 2009, er 24 nye fellows valgt. Disse 

spenner over mange oppgaver og land. Det kan for eksempel handle 

om bondekvinnelag i arabiske land, som arbeider for å utvikle 

metodene som skal hjelpe traumatiserte barn. Et eksempel fra Jordan 

vil kunne være den unge damen som klarte å organisere kvinnene 

der, for å bedre deres posisjon i samfunnet, slik at de sikret seg 

rettigheter og kontroll over sine og barnas liv. 

Et eksempel 

Zeinab AlMomani vokste opp i en liten landsby i Jordan. 19 år gammel 

ble hun giftet bort og fikk barn. Hennes drøm om å gå på universitet ble 

knust av andres valg. Hun startet en liten barnehage for å få frihet til å 

studere og oppdaget at behovet for arbeidsplasser for kvinner var stort. 

Barnehagen ble til skole, og Zeinab skapte en rekke arbeidsplasser for kvinner. 

Hun så at dette kunne bidra til å skape større frihet for kvinnene. 

Dette førte til at hun etablerte det første kooperativ for kvinner i jordbruket 

og den første bondekvinneorganisasjon i den arabiske verden. 

Hennes strategi hadde 3 elementer for å bekjempe fattigdom: Sosial, 

økonomisk og institusjonell bistand. I kvinnekooperativet organiserer gruppen 

små prosjekter basert på enkel virksomhet, som tørking av grønnsaker, 

salg av kornprodukter, meieriproduksjon og søm. Kooperativet har utviklet 

mulighet til å gi kvinnene lån, slik at de kunne etablere sine egne inntektsbringende 

prosjekter. Kvinnene får hjelp til å starte sin lille forretningsvirksomhet. 

Dette bidrar til å løfte dem over det tradisjonelle hinderet kvinner 

i muslimsk verden møter, fordi det er vanskelig for dem å skaffe lønnet 

arbeid. Fordi også mennene kan få små lån fra dette kooperativet, blir 

deres motstand mot tiltaket redusert. De ser at de har direkte fordel av at 

det finnes. Dette bidrar til å øke kvinnenes sosiale posisjon, og de får større 

kontroll over sitt eget liv. Samtidig har Zeinab etablert et støtteapparat 

for kvinner som utsettes for vold og diskriminering, slik at de kan få en 

rettferdig behandling og ha trygghet til å reise seg mot undertrykking. 

165


Kvinner har også, takket være Zeinab, fått rett til å leie land, slik at de kan 

drive jordbruk på egen hånd. 

Kvinnene bevisstgjøres på sine rettigheter og styrkes i sin rolle i samfunnet. 

Zeinab har mottatt flere æresbevisninger og har blant annet fått stor 

moralsk støtte fra dronning Raina. Zeinabs plan er å videreføre arbeidet 

til kvinner i andre arabiske land. 

Zeinabs arbeid begynte i det små og hadde basis i et behov hun hadde 

selv. Det utviklet seg til å bli et tilbud som hundrevis av kvinner i hennes 

nære geografiske område fikk glede av. Nå er tilbudet landsomfattende, og 

med Ashokas hjelp kan kvinner i andre arabiske land kopiere idéen og 

utvikle bondeorganisasjoner for kvinner. En indre revolusjon som sammen 

med andre tiltak vil fremme kvinners rettigheter. 

Zeinabs eksempel kan på mange måter sammenlignes med Fredrikke 

Qvam, som stiftet Norske Kvinners sanitetsforening for over 

hundre år siden. Kraftfulle kvinner som vil skape et bedre samfunn. 

Gjennom sitt mot og sin standhaftighet skapte Fredrikke Qvam en 

bevegelse som lever i beste velgående fremdeles, og har gitt 4 generasjoner 

kvinner mulighet for å bidra aktivt til et bedre samfunn. 

De fleste av oss erkjenner hvor mye Sanitetskvinnene har gjort for 

vår velstand i Norge. Etableringen av helsestasjoner, utdannelse av 

sykepleiere og utvikling av revmatismesykehus er bare en del av 

historien. I dag representerer foreningen den største finansieringskilde 

for forskning i kvinnerelaterte sykdommer. De arbeider også 

aktivt for å hjelpe innvandrerkvinner inn i samfunnet, og de har 

programmet for å styrke unge kvinners selvtillit. I tillegg har sanitetskvinnene 

betydelige oppgaver i forhold til myndighetene, både 

i form av beredskapsarbeid, eldreomsorg og helsetilbud. Over 50 000 

kvinner i Norge er fortsatt engasjert i frivillig arbeid for å bringe 

videre det arbeidet Fredrikke Qvam startet. 

Hennes og andres innsats har vært avgjørende for å bygge det 

velferdssamfunnet vi har i Norge i dag. Selv i et velferdssamfunn 

166


som vårt har vi store utfordringer som krever nye og kreative løsninger. 

Ashoka arbeider for at alle verdens Fredrikke Qvam-er skal 

kunne lykkes i sin misjon, og at de ved å samarbeide seg i mellom 

og med hjelp fra profesjonelle miljøer, skal kunne videreføre sine 

gode prosjekter til alle land der det trenges. 

167

Elisabeth Rønnevig, 

Høgskolen i Hedmark 

«I vår del av verden som flyter 

over av ting som produseres,- 

diverse dubbe-ditter vi greit kan 

klare oss uten, og ikke minst når vi 

ser hvordan søppelbergene 

vokser, trenger vi å endre fokus til 

andre type verdier.»


– på timeplanen? 

Satsing på entreprenørskap i utdanningen 

Denne høsten har regjeringen gitt ut en handlingsplan for entreprenørskap 

i utdanningen (2009-2014), som bygger på innholdet i strategiplanen 

«Se mulighetene og gjør noe med dem» utgitt i 2004. 

Definisjonen på entreprenørskap i utdanningen som blir brukt, 

er utviklet av og er felles for mange EU-land: Entreprenørskap er en 

dynamisk og sosial prosess, der individer, alene eller i samarbeid, identifiserer 

muligheter og gjør noe med dem ved å omforme ideer til praktisk og 

målrettet aktivitet, det være seg i sosial, kulturell eller økonomisk sammenheng. 

Det er verd å merke seg at satsingen ikke kun dreier seg om 

entreprenørskap i en økonomisk sammenheng der det fokuseres på 

gründervirksomhet og nyetablering, men også entreprenørskap i 

en sosial og kulturell sammenheng. 

Tre departementer står bak planen: Nærings- og handelsdepartementet 

(NHD), Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) og 

Kunnskapsdepartementet (KD). Disse tre departementene har forskjellige 

grunner til å engasjere seg i skolens entreprenørskapsutdanning. 

NHD ønsker at unge mennesker ser det å etablere egen 

169


virksomhet, som mulig karrierevei. Norge trenger gründere – innovative, 

nytenkende og modige mennesker. Når oljen i Nordsjøen 

tar slutt eller skal tappes i et lavere tempo enn i dag, må Norge 

konkurrere med andre land ved hjelp av spesielle fortrinn og smale 

nisjer. Det næringspolitiske motiv innebærer utvikling av eksisterende 

arbeidsplasser, og etablering av nye næringer og bedrifter. 

KRD har et distriktspolitisk motiv: Dersom vi skal beholde spredt 

bosetting og levende bygder, må barn og unge lære å se mulighetene 

og å verdsette og utvikle de ressursene som finnes i sitt lokalsamfunn. 

Skolens bidrag blir da å utvikle aktive samfunnsborgere 

som tar ansvar lokal. Et attraktivt bosted innholder ikke kun 

arbeidssted, men også det sosiale nettverket som foreningsvirksomhet, 

kultur, idrettslag og politisk engasjement utgjør. Her er entreprenørskapskompetanse 

viktig. 

For KD som har elevenes læring og utvikling som hovedmål, er 

det allmennpedagogiske motivet at entreprenørielle holdninger og 

kunnskaper er grunnleggende for mestring. I en omskiftelig verden 

med krevende omstillinger, er det å ha en veletablert identitet og 

en god plattform viktig for å kunne mestre tilværelsen. Dette er 

kompetanse for å takle livet på en rik måte, ved å bruke seg selv i 

flest mulig sammenhenger, ha mulighet for overblikk, være delaktig, 

og utvikle det positive potensialet som ligger i hver enkelt. 

Satsingen på entreprenørskap i utdanningen i Norge går tilbake 

til begynnelsen av 90-tallet. Nå avdøde utdanningsminister Jon Lilletun, 

var en entusiastisk tilhenger av dette kompetanseområdet. 

Han snakket gjerne om at skolen måtte utdanne «gangs» mennesker 

som hadde «vågemot og tru på seg sjølv». Fram til i dag har det 

etablert seg ulik forståelse for hva entreprenørskap i grunnopplæringen 

innebærer. Mange har en smal oppfatning, der det handler 

om å fremme ferdigheter og kunnskaper hos elevene knyttet til 

bedriftsetablering. Det primære målet er her å få flere til å etablere 

egne foretak etter endt skolegang. 

170

Elisabeth Rønnevig Sosialt entreprenørskap – på timeplanen? 

I en bredere forståelse vil elevaktive arbeidsmåter, bruk av eksterne 

læringsarenaer, tverrfaglighet og kreativitet inngå. Målet er en skole 

som bidrar til personlig utvikling, og fokuserer på entreprenørskapsholdninger 

som en viktig livskvalitet for alle. Forståelsen av 

entreprenørskap som en nøkkelkompetanse eller basiskompetanse 

og pedagogisk grunnholdning, vil medføre at entreprenørskap influerer 

på opplæring i alle fag og fokuserer på konsekvenser for alle 

skolens anliggender som rammefaktorer, organisering, didaktikk, 

lærerrollen etc. 

Forskjellene i forståelsen av entreprenørskap i skolen, har utgangspunkt 

i hva hovedfokuset er i ulike fagmiljøer knyttet til; økonomiske, 

sosiale, pedagogiske og/eller kulturelle perspektiv. Foreningen 

Ungt Entreprenørskap 1 har hatt stor innflytelse på forståelse 

og definering av begrepet, der bedriftsetableringskonseptet 

opprinnelig hadde en framtredende plass. Regjeringens strategiplan 

for entreprenørskap; «Se mulighetene og gjør noe med dem» (2004 – 

2008) 2 gir en bredere forståelse av temaområdet. Her er entreprenørskap 

i utdanningen beskrevet både som et opplæringsmål og en 

læringsstrategi. Det handler om oppnådd kompetanse – målet for 

opplæringen, men også at man skal bruke entreprenørielle metoder 

i undervisningen som læringsstrategi. 

I Entreprenörskapets väsen 3 sier professor Bengt Johannisson blant 

annet noe om utdanning til entreprenørskap, der han omtaler et 

syn på entreprenørskap som en eksistens som løfter fram det genuint 

menneskelige. Dette skaper en bred tilnærming til entreprenørskapsbegrepet; 

«Knytningen til människans naturliga företagsamhet är avgörande för 

sättet att oppfatta och begripliggöra entreprenörskapet. () Utmaningen 

för ett samhälle som vil se mer företagsamhet på marknaden blir då inte 

1 www.ue.no 

2 Kunnskapsdepartementet «Se mulighetene og gjør noe med dem» (2004) 

3 Johannisson, Bengt; Entreprenörsakpets väsen, Studentlitteratur 2005 

171

Vilje til endring – Sosialt entreprenørskap på norskzz 

att genom skolning göra barn, ungdom och vuxna mer entreprenöriella. 

Istället handlar det om att undvika att innrättningar som skola och högskola 

utarmar elevers och studenters spontana interesse för skapande verksamhet 

och naturliga formåga til initiativ och kreativt agerande. () Alla människor 

bär företagsamhet innom sig men är fostrade till att bara bruka den 

i särskilde situasjoner och inte i vara sig det normala (arbets)livet eller i 

vardagen (2005, s 36)». 

Entreprenørskap i utdanningen skal, slik det er forklart i handlingsplanen 

for entreprenørskap 2009-2014 4 , bidra til å utvikle et 

sett av personlige holdninger og egenskaper, skal bidra til elevfokuserte 

læringsstrategier (i alle fag) og gi kunnskap om forretningsutvikling 

og nyskapingsprosesser. Denne modellen blir brukt for å 

forklare illustrerer satsingen: 

4 Handlingsplanen Entreprenørskap i utdanningen– fra grunnskole til høyere utdanning 2009–2014, KD. 

Utvikle personlige 

egenskaper 

og holdninger 

Evne og vilje til å ta 

initiativ 

Nytenking og kreativitet 

Risikovilje 

Selvtillit 

Samarbeidsevne og 

sosiale ferdigheter 

4 Handlingsplanen Entreprenørskap i utdanningen – fra grunnskole til høyere utdanning 2009–2014, KD. 

172 

Entreprenørskap i utdanningen 

Lære fag og 

grunnleggende 

ferdigheter 

ved bruk av 

entreprenørielle 

arbeidsformer 

Lære kunnskap 

og ferdigheter om 

forretningsutvikling 

og 

nyskapingsprosesser


Summen av disse faktorene, utgjør den handlingskompetanse man 

trenger for å sette i gang suksessfylte, originale og innovative virksomheter, 

enten det dreier seg om sosiale entreprenørskapstiltak 

eller tiltak som skal bidra til egen arbeidsinntekt. 

Ønsket om å skape og respondere på en mulighet er gjerne felles 

enten man er en sosial entreprenør, eller skaper av ny profittbasert 

virksomhet. Begge er villige til å satse mye tid og ressurser og 

til å forsake tilsvarende på det personlige og private plan for å lykkes 

med det nye tiltaket. Der den «tradisjonelle» entreprenøren henvender 

seg til et marked som betaler for det nye produktet eller tjenesten, 

vil den sosiale entreprenørens målgruppe ofte ha lav betalingsevne, 

og ha behov som er neglisjert og nedprioritert også i forhold 

til offentlige tjenester. Investorer hos den vanlige entreprenøren kan 

forvente å få utbytte «i tidens fylde», mens bidragsytere til sosiale 

entreprenører forventer bedring av utsatte personer eller gruppers 

situasjon og levekår. 

På Universitetet i Oslo i Senteret for entreprenørskap, finner vi 

denne definisjonen av sosialt entreprenørskap: 

Det å starte virksomhet som i tillegg til mål om inntjening har som mål 

å skape positive, etiske og/eller miljømessige ringvirkninger, eller bruk 

av metodikk fra forretningsdrift for å optimere utbyttet til mottakere i 

et hjelpeprosjekt eller en ideell organisasjon. 

Hvordan kan skolen bidra til å utdanne sosiale 

entreprenører? 

Dersom vi holder oss til den brede definisjonen av pedagogisk entreprenørskap, 

er det mye å hente; Kompetanse til å takle livet på 

en rik måte, engasjere seg i foreningsliv, politikk, kultur, og det at 

entreprenørskapsholdninger blir en viktig livskvalitet. 

Entreprenørskap som en nøkkelkompetanse hos alle elever for 

å kunne mestre eget liv best mulig til glede for seg selv og for sam- 

173


funnet. Flere elever som blir brukt som eksempler nedenfor, nevner 

at de ser at veldedighet er en trend. Da er nedslående at sosialt entreprenørskap 

ikke er nevnt i den nye handlingsplanen som skal 

gjelde fram til 2014. For sosialt entreprenørskap settes i disse dager 

grundig på kartet. 

Hvordan kan skolen stimulere egenskaper og holdninger som 

får elever til å tenke og handle ikke bare entreprenørielt, men sosialt 

entreprenørielt, slik vi definerer det i denne boken. Det dreier 

seg da om å tenke kreativt og selvstendig, vise handlingskompetanse 

og gå utradisjonelle veier. Målet er ikke profitt, men å bedre 

tilværelsen for andre mennesker ved hjelp av forretningsverdens 

metoder. For at slike altruistiske holdninger skal etableres, dreier 

det seg om dannelsesprosesser der mange elementer spiller inn; 

gode modeller, et miljø som vektlegger empati og innlevelse, og få 

ansvar og å få oppleve gleden ved å vise omsorg i naturlige sammenhenger. 

Noen eksempler: 

På Trysil videregående skole tok noen lærere videreutdanning i entreprenørskap 

der de hadde et prosjekt med følgende visjon: «Vi 

skal skape entreprenørielle framtidsrettede elever som gjerne tar et 

tak for å glede andre, blant annet ved å styrke deres helse og livskvalitet». 

Dette resulterte i to aktivitetsdager; en for 15 eldre fra 

aldershjem og sjukehjem. Elevene sto for planlegginga og skrev 

invitasjoner som de sendte til sjukehjemmet og aldershjemmet. 

«Maten bestilte de hos kokkefagklassa på skolen mens de ordnet 

borddekkinga sjøl», forteller lærerne til lokalavisen. I det samme 

prosjektet arrangerte en annen elevgruppe aktivitetsdag for sjuende- 

klassinger fra seks grendeskoler, og tok dem med til den nye 

svømmehallen i Innbygda. 

174


– Tilbakemeldingene har vært udelt positive. Det er nyttig for 

elevene våre å måtte ta ansvar og ta fram det som bor i dem. Poenget 

med opplegget er at elevene kunne prøve seg som ledere, ta 

ansvar og gjennomføre en oppgave de sjøl har bestemt, sier lærerne. 

I målsetningene for prosjektet skriver de at elevene skal: 

– planlegge, gjennomføre og evaluere aktivitetsdager 

– utvikle sin evne til samhandling og kommunikasjon med 

mennesker de ikke kjenner så godt 

– bli mer kreative og se muligheter 

– få kjennskap til og erfaring i entreprenørielle metoder. 

På Storhamar videregående skole i Hamar, får elevene i oppdrag å 

lage en opplevelsesdag på skolen for barnehagebarn. De utformet 

et morsomt program og tok ansvar og omsorg for barna som kom 

på besøk. – De kreative og flotte elevene våre har selv stått for ideen 

til hva de skulle gjøre og hvem de skulle invitere, sier læreren 

deres. 

I Kviteseid i Telemark fikk elevene i grunnskolen i oppdrag å 

utvikle et «bli kjent – program» for innvandrere som kom til bygda. 

Elevene ble på den måten oppmuntret til å finne attraktive aktiviteter 

og fritidstilbud i nærmiljøet og å prøve å sette seg inn i hva den 

nye gutten eller jenta kunne ha glede av som ny i bygda. Gjennom 

teaterinnslag og formingsoppgaver viste de stor kreativitet og idérikdom. 

De leverte skriftlige arbeider som overgikk det de produserer 

til vanlig. Ved hjelp av bl.a. dokketeater laget de «miniforestillinger» 

om hvordan de kan ta imot nye elever. Her viste de empati 

og inkluderingsevne. Målsetningene for prosjektet var: 

– Styrke elevenes selvfølelse og tro på seg selv. 

– Styrke elevenes evne til samarbeid på tvers av klasser og 

skoler i kommunen. 

– Få elevene til å gi uttrykk for at de er stolte av hjemstedet 

sitt. 

175


176 

– Elevene skal sette seg inn i hvordan det er å komme til et 

land der de verken kan språket eller kjenner regler og 

rutiner i samfunnet. 

– Skape en positiv holdning til innflyttere. 

– Oppøve elevenes skaperevne og kreativitet. 5 

Et annet sted i denne boken beskriver Arve Solhaug hvordan ulike 

elevgrupper fra forskjellige skoleslag bidrar til innsamling av midler 

til prosjektene til EduSport i Zambia. 

HÅP UB fra videregående skole på Otta tjener penger ved å 

selge grønne silikonarmbånd med bedriftens symbol, ankeret. 

Inntekt ene fra bedriften går til skolegang for fattige barn i Den 

dominikanske republikk. «Vi har det vi trenger, så vi vil heller hjelpe 

dem som trenger det», sier elevene. HÅP UB arrangerer konsert 

med lokale band, og selger klær på loppemarked til inntekt for det 

gode formålet. «Vi er nesten bare jenter og har alt for mye klær i 

skapet». 

På Hamar Katedralskole hadde en gruppe elever våren 2009 en 

ungdomsbedrift som de kalte Studentenes klimainitiativ UB som 

selger klimakvoter. «Kjøp en klimakvote av oss, så kan du ha god 

samvittighet for din bilkjøring», lyder budskapet fra UB-bedriften. 

– Prosjektet vi støtter er et vindmølleprosjekt i India. Det blir 

opprettet to vindmøller, et i Satara og et i Supa. Dette prosjektet 

erstatter andre forurensende energikilder som f eks kullkraftverk, 

sier elevene. 6 Denne høsten videreutvikler de prosjektet sitt ved å 

lage et undervisningsopplegg for andre elever om klimaproblematikk. 

Med den satsingen beveger de seg øverst på læringspyramiden 

der det å undervise andre, ansees å skape øverste nivå av læring. 

Noen lærere sier at ungdomsbedrift er bortkastet tid fordi det 

stjeler timer fra fagene. 

5 Prosjektrapporter fra videreutdanning i entreprenørskap for lærere 

6 http://.ue.no


Det er viktig at ungdomsbedrift- konseptet tar opp i seg sosialt entreprenørskap. 

I vår del av verden hvor vi flyter over av ting som 

produseres, diverse dubbe- ditter som vi greit kan klare oss uten, 

og ikke minst når vi ser hvordan søppelbergene vokser, trenger vi 

å endre fokus til andre type verdier. Dette blir interessant drøftet 

andre steder i denne boken. Da er det også nødvendig for Ungt 

Entreprenørskap å dempe konkurransefokuset og tenke verdiskapning 

i bredest mulig mening. Entreprenørskap i skolen må bidra til 

å redusere konsumrollen hos de unge og øke rollen som ansvarlig 

verdensborgere. 

Hva er viktige suksesskriterier? 

Eksemplene over har noen viktige kriterier til felles: 

– Elevene blir tatt på alvor, de er aktive og tar ansvar i 

prosjektene 

– De gis mulighet til mestringsopplevelser 

– I prosjektene, samarbeider man med organisasjoner og 

arbeidsliv utenfor skolen som gir eksterne læringsarenaer 

– Prosjektene er tverrfaglige, de stimulerer og utvikler 

kreativitet og gir mening og verdi 

– Elev-lærerrollen endres og blir mer likeverdig – her er ingen 

ekspert. 

Elevaktivitetene bidrar til oppfyllelse av læringsmål både i generell 

del og læreplan for fag. Læringsplakaten lister opp 11 grunnleggende 

prinsipper for opplæringen i norsk skole. Av disse blir minst 

7 av prinsippene oppfylt gjennom entreprenørskap i skolen: 

– Gi alle elever og lærlinger/lærekandidater like muligheter til å 

utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre 

– stimulere lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet 

– stimulere til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk 

tenkning 

– stimulere i deres personlige utvikling og identitet i det å utvikle 

177


178 

etisk, sosial og kulturell kompetanse, og evne til demokratiforståelse 

og demokratisk deltakelse 

– foreta bevisste verdivalg og valg av utdanning og av utdanning og 

fremtidig arbeid 

– fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter 

– legge til rette for at lokalsamfunnet blir involvert i opplæringen på 

en meningsfull måte. 

Mange er bekymret over ego-fi kseringen i dagens samfunn. Det 

overflatiske fokus på utseende, jakten på bekreftelse og hvordan 

mange unge har utviklet en form for lært hjelpeløshet. For å motvirke 

denne trenden må eleven få erfare å være betydningsfull og 

en reell ressurs for andre. De gode mestringsopplevelsene der eleven 

opplever å bli tatt på alvor, får vise og bruke sine ressurser og får 

vise omsorg og respekt for andre, er avgjørende for å utvikle et sterk 

og god selvfølelse. Dette gir elevene anledning til å bli kjent med 

seg selv og oppdage andre sider ved seg selv. For at en elev skal 

frigjøre sine personlige ressurser og mobilisere den energi som kreves 

for å medvirke i selvstendig og nyskapende arbeid, er nettopp 

selvinnsikt av stor betydning. Erfaringer som blir gjort i en autentisk 

sammenheng, og ikke i en fi ktiv læringssituasjon, gjør langt større 

inntrykk. 

Barn og unge liker godt å oppleve at de kan være betydningsfulle, 

bidra, og gjøre en forskjell for andre uten at det gir uttelling 

i penger eller karakterer. Skolen og samfunnet må gi dem anledning. 

Elever lærer mest av det som engasjerer dem. «Når eleven 

lærer å forstå sine egne grenser, skille mellom selvfølelse og selvtillit, 

behov og lyst, mellom det å bygge sunne relasjoner og det å 

jakte etter oppmerksomhet og bekreftelse, da frigjøres mye energi, 

trygghet og innsikt» (Peterson og Westlund 2007)». 7 

7 Slik tennes ildsjeler 2007 Peterson M. og Westlund C.


Med store endringer i samfunnet på alle områder, med det norske 

folk som stort sett er mette på alle materielle goder, men mange 

fornemmer et kaldere samfunn med større avstand mellom mennesker. 

Etablerte verdier og normer tas opp til ny vurdering. Skolen 

kan velge å være reaktiv, møte den nye tid med motstand og et håp 

om at elevene igjen skal bli som «før i tiden», eller skolen kan være 

proaktiv, lede an, sette dagsorden i samfunnsdebatten og møte elevene 

der de er og lede dem slik at de i framtiden blir i stand til å 

skape et bedre samfunn. 

179

Johan H. Andresen 

Ferd 

«Ferds egen avkastning av 

investeringene i sosiale 

entreprenører er at vi ser og 

føler at vi er til nytte.»

Ferds Sosiale Entreprenører 

Investeringer i tusenvis av nye fremtider 

Alle liv er like mye verdt og alle mennesker har et potensial til å 

endre sin egen fremtid. 

Sosiale entreprenører finner måter å gi flere mennesker et bedre 

liv på. Når alle liv er like mye verdt, så er det bedre å hjelpe to mennesker 

enn ett, bedre å hjelpe 100 enn 10 og så videre. Hvis målet 

kun er å hjelpe flest mulig til å hjelpe seg selv, så burde alt sosialt 

entreprenørskap rette seg mot de land som har de største utfordringene. 

Men det er ikke nødvendigvis riktig. For å skape endringer 

trengs en sosial entreprenør, og hun eller han har størst forutsetninger 

for å lykkes i sitt eget nærmiljø eller på godt kjente områder. Å 

drive sosialt entreprenørskap i andre land styrt fra Norge er utfordrende. 

Vi ser det som langt mer treffsikkert å investere i allerede 

etablerte sosiale entreprenører internasjonalt enn å overføre kunnskap 

fra Norge for å sette opp et lokalt prosjekt, selv om det finnes 

suksesser også her. 

Norge som marked 

Dessuten trenger vi merkelig nok også sosiale entreprenører som 

driver i Norge. I dag er det nærmere 700 000 nordmenn som er på 

181


en eller annen offentlig støtteordning. Én av tre gutter fullfører ikke 

videregående utdannelse. Det er ingen stor premie til den som gjetter 

at ungdom uten fullført utdannelse er overrepresentert blant de 

som mottar støtte. I både menneskelig og økonomisk forstand er 

dette grotesk sløsing. Velferdsstatens evne til å løse slike problemer 

har ikke økt i samme grad som nasjonens velstand. Dette gir sosiale 

entreprenører store muligheter. For akkurat som en liten bedrift 

både kan utfordre og inspirere en stor bedrift, så kan en sosial entreprenør 

finne løsninger på sosiale problemer der hverken offentlige 

eller private aktører har lykkes. 

Det personlige initiativ 

Jeg vil i dette kapittelet fremheve en del enkeltpersoner. Det skal 

man visstnok ikke gjøre i Norge. Helst skal det roses uten å identifisere 

noen spesielt. Men fenomenet sosialt entreprenørskap bygger 

på det personlige initiativ. Selv om organisasjoner kan stå bak, så er 

det alltid enkeltmennesker som setter det hele i gang. 

Ferds strategi 

Ferd utøver samfunnsansvar gjennom den forretningsmessige virksomheten. 

De bedrifter vi eier, har over 50 prosent, direkte eller 

indirekte, en omsetning på ca. 24 milliarder kroner, og de sysselsetter 

rundt 19 800 personer. Ved å skape verdier gjennom arbeidsplasser, 

nye eier- og forvaltningsmiljøer, skatteinntekter og menneskelig 

utvikling, og ved gjøre dette basert på Ferds sett med verdier, så 

ivaretar vi vårt ansvar i det samfunnet vi er en del av. 

Når vi har utvidet vårt virkefelt til å inkludere investeringer gjennom 

Ferds Sosiale Entreprenører og rekruttert Katinka Greve Leiner 

til å lede dette arbeidet, så er også dette basert på Ferds visjon: «Vi 

skal skape varige verdier og sette tydelige spor». Derfor er denne 

182

Johan h. Andresen Ferds Sosiale Entreprenører 

satsingen en naturlig videreutvikling av Ferd, selv om målet ikke er 

å oppnå økonomisk avkastning for oss selv. Dessuten, Ferd er et 

privateid selskap, og jeg håper satsingen på sosiale entreprenører vil 

bidra til at mine etterfølgere ser nye muligheter med sitt eierskap. 

I Ferd ønsker vi at denne satsingen skal gjøre en forskjell. Vi 

bidrar med penger, men det er innsatsen fra våre menneskelige 

ressurser som skaper den mest varige forskjellen. Dette fordi mange 

av ufordringene for sosiale entreprenører er de samme som for 

andre entreprenører. De er godt utstyrt med idealisme, pågangsmot 

og kreativitet, men når det gjelder forretningsutvikling, finans og 

nettverk, kan Ferd bidra med utfyllende kompetanse. Det er derfor 

et kjernepunkt at hver enkelt sosial entreprenør følges opp av et 

forretningsområde eller en bedrift i Ferd. Disse vil bidra med innsikt 

i blant annet rekruttering, strategivalg, finansiering, markedsføring 

og resultatmåling. 

For en sosial entreprenør, gir partnerskap med en næringslivsaktør 

flere klare fordeler. Blant annet i form av kompetanse som 

bidrags ytere, som ikke driver forretningsutvikling, vanskelig kan 

gi. En bedrift kan dessuten gi forutsigbarhet gjennom forpliktende 

engasjement i prosjekter som går over lang tid. Ferd ønsker for 

eksempel å inngå partnerskap som varer i minst tre år, eller til vi 

har sett prosjektet i god gjenge. En slik medvirkning kan være vanskelig 

for stiftelser, som i de fleste tilfeller bare kan dele ut en andel 

av en kjent avkastning hvert år. Men stiftelser og legater har likevel 

en viktig rolle. Et eksempel er Scheiblers Legat, som har vært en 

pionér i Norge når det gjelder å identifisere og støtte sosiale entreprenører 

siden 1996. Et godt eksempel er støtten til Dag Halgard 

og Gudmund Johnsen, de to ansatte ved daværende Oslo politikammers 

Forebyggende tjeneste som tok initiativet til Natteravnene. 

183


Investeringskriterier 

Selv om Ferd i de aller fleste tilfeller gir bort pengene, så behandler 

vi likevel engasjementet i en sosial entreprenør som en investering. 

En gave er uten forventninger og forbehold, mens vi møter de 

sosiale entreprenørene med krav og kriterier, slik vi gjør ved andre 

investeringer. Forretningsideen skal ha potensial for å endre mange 

enkeltmenneskers liv. For å oppnå dette må virksomheten kunne 

spres uavhengig av person og geografi, mens kostnadene for å nå 

hver ny person synker. Dette forutsetter at noen er villig til å betale 

for produktet eller tjenesten. En ny idé eller metode må også 

være mer kostnadseffektiv enn dagens løsning. Slike krav betyr rapportering 

og måling av resultater. 

Men aller viktigst – vi investerer først og fremst i mennesker. Vår 

tiltro til at ledelsen i virksomheten kan gjennomføre sine planer, er 

helt avgjørende. 

Kapital og «avkastning» 

Ferd har som mål å finne så mange gode prosjekter at vi kan investere 

20 millioner kroner i året. Dette tilsvarer beløpet et fond på 400 

millioner kroner med fem prosent årlig avkastning ville kunne dele 

ut. I tillegg har vi investert 85 millioner i mikrofinans. 

Ulike undersøkelser viser at ved å investere 100 000 kroner i å 

bringe én person fra å være netto mottager av støtte fra samfunnet 

til og bli netto bidragsyter, får man pengene tilbake mellom 13 og 

25 ganger. Dét kaller jeg avkastning som gir ståpels. Til sammenligning: 

Ferds beste venture- investering ga oss tilbake 15 ganger 

investert kapital. 

Ferds egen avkastning av investeringene i sosiale entreprenører, 

er at vi ser og føler at vi er til nytte. Vårt engasjement gir oss også 

muligheten til å skape felles opplevelser internt som viser oss selv 

og andre hva vi står for. De opplevelser som mine medarbeidere og 

184


jeg har sammen med Ferds Sosiale Entreprenører, og menneskene 

de forsøker å hjelpe, forsterker verdien av å jobbe nettopp i Ferd. 

Målgruppe og metoder 

Ferd har valgt å konsentrere seg om sosiale entreprenører som 

bidrar til at unge mennesker kan utvikle seg og sitt potensial og 

arbeide mot egne mål. Dette er satsinger som skaper en ny fremtid, 

i stedet for å reparere fortid. Virkemidlene vi har valgt, er utdannelse 

og muliggjøring gjennom entreprenørskap og arbeid. Målet 

er å gjøre unge mennesker i stand til å få tro på seg selv, se sine egne 

evner og utvikle sine egne ferdigheter til å skape en fremtid. 

Mange av dem vi når gjennom prosjektene vi støtter, har ingen 

spesielle problemer. Målet er at de heller ikke skal få det. Det å bidra 

til at unge mennesker ikke kommer galt av sted er mindre smertefullt, 

og langt mer kostnadseffektivt enn å hanke dem inn når skaden 

er skjedd. 

Noen av Ferds Sosiale Entreprenører: Forskerfabrikken, 

Hanne S. Finstad 

En 13 åring sa: «Først sa mor og far at jeg skulle dra. Deretter gikk 

jeg av egen fri vilje fordi det var gøy å gjøre eksperimenter». 

Gode ledere vet at mye av den innovasjonen de trenger finner 

sted utenfor bedriften, ofte i små gründermiljøer. Det samme gjelder 

nytenkende ledere i Skoleetaten i Oslo kommune. De vet at de 

har lærere som trenger påfyll, og elever som ikke er motivert av 

formler, grunnstoffer og bananfluer. I dagens skolelaboratorier er 

det for lite som fenger barn – både de flinke og de som sliter. Derfor 

kjøper Skoleetaten inn kurs fra Forskerfabrikken. 

Hanne har ved hjelp av eksperter fra ulike fagfelt, satt sammen 

kurs hvor lærere får innføring i enkle og fascinerende laboratorie- 

185


forsøk som setter dem i stand til å gjøre både skoletrette elever og 

nobelprisspirer nysgjerrige på fysikk, kjemi, matematikk og andre 

realfag. Forskerfabrikken har også egne og enormt populære fritidskurs 

for barna. «Rekk opp hånden de som vil lage slim, sminke, 

kartonger, eller som vil forsøke seg som CSI- etterforsker og finne 

sine egne DNA tråder!» 

Ved uløpet av 2009, vil 2000 lærere og 10 000 barn ha deltatt i 

kursene. Mange gjennom vitensentrene landet rundt. Ole Petter 

Trovaag, Chief Technical Officer i Elopak, har sporty nok tatt på 

seg vervet som styreleder i Forskerfabrikken 

Ungt Entreprenørskap, NHO, LO med flere. 

En gutt var en urokråke i timen, og spesielt matte hadde han helt 

aversjon mot. Han ble loset inn i en ungdomsbedrift og fikk ansvar 

for å lage budsjettet. Mens han sitter der for seg selv med et gigantisk 

regneark på PC’en snur han seg til læreren som følger opp ungdomsbedriften 

og sier: «Tenk, nå har de andre matte»! 

Norge er i dag foregangslandet i verden når det gjelder entreprenørskapsundervisning 

i grunnskole og videregående, og dette 

er egentlig merkelig i et land hvor verdiskapning er lite aktet. I 1997 

gikk imidlertid en unik gruppe ledet av NHO, og med LO, HSH, 

SND, Sparebankforeningen, NHD og KRD som deltakere, sammen 

om å organisere Ungt Entreprenørskap (UE). Strategen var Edgar 

J. Johannesen fra Ferd, som hadde vært styreleder i «Ungdomsbedrifter» 

fra starten i 1991. Terje Beck og Ola Risnes var drivkreftene 

i NHO. 

Dette utgangspunktet var viktig, men mye av årsaken til suksessen 

ligger i at entreprenørskap i skolen faktisk virker. Undersøkelser 

viser at ungdom som har gått gjennom bedriftsprogrammet har 

dobbelt så stor etableringsrate som de som ikke har gjort det, og at 

jenter og elever med innvandrerbakgrunn deltar i mye større grad 

186


enn i næringslivet ellers. Det er også sannsynliggjort at deltakelse 

kan redusere frafallet i videregående skole. Derfor er det veldig 

usosialdemokratisk at ikke alle får denne muligheten. 

Annar Bøhn fra Ferd Venture sitter i styret i UE Oslo, og selv er 

jeg i styret i UE Norge og i den europeiske paraplyorganisasjonen 

Junior Achievement – Young Enterprise Europe. 

ER-Bedrift, Lise Aasmundstad 

Sammen med sin søster Wenche Werner, tok Lise initiativ til ERbedrift 

etter å ha gått på entreprenørskapskurs som LAR-deltager 

(legemiddelassistert rehabilitering). De ønsket at også andre som 

får metadon eller subutex skal få arbeids- og entreprenørskapskompetanse. 

Deltakerne går igjennom et lignende bedriftsprogram som 

i Ungt Entprenørskap. De får forventninger satt, må sette seg egne 

mål og må planlegge sin fremtid. I tillegg får de veiledning til hvordan 

skrive sin CV, bli intervjuet, og gi presentasjoner som gjør dem 

bedre rustet til å ta utdannelse eller arbeide. Noen fremsynte personer 

i NAV har også sett potensialet, og NAV bidrar derfor med 

penger per deltager i kurset. Dette er et godt eksempel på at en 

offentlig etat finner en sosial entreprenør som kompletterer egne 

tilbud. 

I mai 2009 holdt jeg et foredrag på Stord. En kar kom bort til 

meg i pausen. Han sa lavmælt: «Det er fantastisk det dere gjør». Han 

var far til en jente som hadde deltatt i prosjektet, og som nå drev 

egen butikk. Den kommentaren var verdt hele investeringen, tenkte 

jeg da. Kanskje noe irrasjonelt, men dette handler jo også om å 

forandre ett liv av gangen. Dette illustrerer også et annet poeng, 

nemlig at problemer som rusavhengighet rammer langt flere enn 

ett menneske, og en bedre løsning vil derfor hjelpe flere. 

En utvidelse av programmet kan være å gi et lignende tilbud for 

innsatte i fengsler. 

187


Forhåpentligvis vil Justisdepartementet selv finansiere et slikt fengselsprosjekt. 

Hvis ikke, vel så har jo offentlig-privat samarbeid fungert 

bra tidligere. 

Asfalt, Kirkens Bymisjon Rogaland 

Gateavisen Asfalt i Rogaland er et godt eksempel på at det ikke er 

nødvendig å finne opp hjulet på ny, men at også etablerte organisasjoner 

kan være grobunn for sosialt entreprenørskap. Maggi Hatløy, 

leder for Bymisjonssenteret i Stavanger, så at andre har lykkes med 

konseptet gateavis. En gateavis produseres profesjonelt. Den kjøpes 

for 25 kroner av mennesker som har falt utenfor samfunnet på 

grunn av rus, kriminalitet eller andre forhold. Disse selger så avisen 

på gaten til deg og meg for 50 kroner. Avansen på 25 kroner går rett 

i deres lomme. Og dette gjør de i stedet for å gjøre et brekk, tømme 

bilen din eller selge dop. 

Ferd og det stavangerbaserte oljeserviceselskapet Aibel der Ferd 

direkte og indirekte er hovedeier, har bidratt til å få prosjektet 

realisert. Kjetil Sævareid fra Aibel sitter i styret som medlem fra 

næringslivet. 

NMI – Norwegian Microfinance Initiative, Ferd og 

Norfund med flere 

Skal du hjelpe virkelig mange, så må du få med deg andre. Min idé 

om et stort norskbasert mikrofinansfond, ble positivt mottatt av 

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og Kjell Roland i Norfund, 

statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. 

Det var også en stor tillitserklæring å få med livselskapene i 

Storebrand, Vital og KLP, alle med positiv vilje i kombinasjon med 

profesjonelle forventninger om risikojustert avkastning. Med 600 

millioner kroner i kapital, vil NMI kunne gjøre en forskjell for én 

188


million mennesker i fattige land. 

I etableringsfasen gjorde Arthur Sletteberg i Ferd en formidabel 

jobb som leder for styringsgruppen, og Anette Juel Knudtzons en 

ikke mindre formidabel innsats i arbeidsgruppen. 

En mulighet for alle 

Jeg er kanskje ikke en sosial entreprenør selv, men med sterk eierfølelse 

for mange av dem, tar jeg meg den frihet å melde at de ikke 

er til å stoppe, de kommer ikke til å forsvinne, de kommer til å bli 

flere, og dere kommer til å merke at de utfordrer også dere. Men 

de er ikke farlige, de tenker bare nytt og vågalt. Når du møter dem, 

så still med et åpent sinn. Kanskje får du høre om en ny løsning som 

virker og som akkurat du kan bidra til å realisere. Du kommer til å 

takke deg selv for at du gjorde det. Sammen med alle de som nyter 

godt av løsningen. Og kanskje er det for å skape nettopp slike løsninger 

vi er her. 

© Johan H. Andresen 

«Etter at jeg begynte å selge Asfalt, har jeg ikke tatt én karamell» 

Asfalt- selger og heroinavhengig. 

189

Trond Arne Undheim, 

PhD, forfatter 

«For samfunnsentreprenører 

handler dette om å se i riktig 

retning.»

Lederskap Nedenfra 

Du kan utøve innflytelse uten å sette deg selv i sentrum. Du kan 

lede uten nødvendigvis å være den formelle lederen. Lederskap er 

en holdning, ikke en posisjon. Ja, sånn kan det lyde om man er 

optimist. 

Men det er ikke slik at all endring kommer nedenfra. Hadde det 

vært slik, ville verden sett annerledes ut. Selv jeg, som har skrevet 

en bok om «Leadership From Below» (2008), innser dette. Lederskap 

nedenfra handler imidlertid ikke nødvendigvis om at enhver 

kan redde verden på tross et håpløst utgangspunkt. Derimot handler 

det om å innse hvor man selv befinner seg og å handle deretter. 

For toppledere handler dette om å gjøre noe mer enn å se ned. For 

samfunnsentreprenører handler dette om å se i riktig retning. 

Under arbeidet med å forstå lederskap nedenfra har jeg vært i 

Silicon Valley Skandinavia og Asia, og intervjuet ledere, kunnskapsarbeidere 

og vanlige folk. Mitt inntrykk, er at lederskap nedenfra 

er et perspektiv som framstormende ledere i alle aldre og posisjoner 

bør ta med seg for å lykkes. Men som alt annet krever det litt trening. 

Jeg skal gi tre eksempler: regional-, krise- og teknologiledelse. 

191


Hvem leder Midt-Norge? 

En samfunnsentreprenør er ikke opptatt av hvem som leder fordi 

han eller hun ønsker å ta fra lederne sin makt. I stedet for handler 

det om å lede prosesser som bidrar til positiv endring for flere enn 

personen selv. 

Hvem leder Midt-Norge? Hvis vi ser det med lederskap nedenfra- 

briller er det kanskje alle de frivillige som driver kultursektoren, 

bøndene, Rosenborgspillerne, akademikerne ved NTNU, kjøpmannseliten, 

gründerne, eller kanskje til og med studentene i 

Trondheim? Eller er det maleraktivistene Håkon Bleken og Håkon 

Gullvåg, UFFA-miljøet, Svartlamoen – eller rett og slett en enkeltperson 

som ingen medier har identifisert ennå? 

I intervjustudien «Trøndelag 2030» fra 1997 beskrev Ketil Thorvik 

og jeg hvordan denne regionen kunne løftes tilbake i det internasjonale 

bildet, dersom hver og enkelt som satt i posisjon begynte 

å se utover sin egen sektor. Vi var vel blant de første i Norge som 

brukte ordet samfunnsentreprenør for å beskrive de holdninger som 

vi opplevde at måtte til for å skape endring i vår region. 

Samfunnsentreprenøren er prototypen på lederskap nedenfra. 

Hun eller han ser utover sitt eget virke og både innehar og skaper 

et brennende engasjement med sin utholdenhet og sitt pågangsmot. 

Vedkommende blir et bindeledd mellom offentlig og privat sektor 

og er innstilt på å gjøre en ekstraordinær innsats i samfunnet. Men 

å ha god innstilling er ikke nok. Man må være nettverksbyggende, 

kontaktskapende og sosialt intelligent. For å få til noe, må man 

aktivisere sine personlige nettverk. Da hjelper det å være en «likandes 

kar». Du må ofte kunne se ting fra flere vinkler. Samfunnsentreprenøren 

hever seg suverent ut over både særinteresser og egeninteresser, 

er opptatt av det som er kollektivt nyttig og bringer kunnskap 

videre. 8 

8 For et lokalt eksempel, se denne analysen av Osterøy i Nordland: http://www.osteroyindustrilag.no/ 

indkons/nyskaping/rapport_nordlf.pdf 

192

Trond Arne Undheim Lederskap Nedenfra 

Samfunnsentreprenøren sprer såkalt «taus» kunnskap gjennom nitidige 

kaffe og kaker, vin og øltreff. Han eller hun er ofte spesielt god 

«ansikt-til-ansikt». For lederskap nedenfra skjer gjennom fysisk nærhet. 

Kanskje fordi forskjeller utviskes når du ser et annet menneske 

i hvitøyet og har en god samtale. I hvert fall teller andre ting. 

I fremtiden vil mye skje utenfor statens kontroll og initiativ. 

Dette har lenge vært tilfelle i USA som har en sterkt utviklet frivillig 

sektor, men blir gradvis mer toneangivende andre steder også. 

Norge har lenge hørt til de land hvor vi har stolt på Statens rolle 

som tilrettelegger av velferdssamfunnet. Vi har derfor outsourcet 

sosialt entreprenørskap fra det individuelle til det offentlige. En kan 

spørre seg om dette går i lengden. Selv om det har brakt velstand 

kollektivt sett, har det kanskje pulverisert det ansvar hvert enkelt 

menneske har? 

Lederskap nedenfra kan ha større eller mindre betydning ettersom 

mulighetene presenterer seg. Under ISFiT-festivalen er for 

eksempel byen Trondheim full av unge mennesker fra 100 land. 

Deltakerne er med i et stort prosjekt som handler om å endre verden 

ved å møtes, diskutere, og bli kjent med hverandre på tvers av 

typiske skillelinjer som avstand, nasjonalitet og konflikter. Under 

UKA er det Trondheimsstudentene som setter tonen. Det handler 

ikke alltid om hvem som har ansvaret, men hvem som setter premissene. 

I min doktorgrad fra 2002, som dere skal slippe å lese, skrev jeg 

om stedets rolle i nyskaping og bruk av informasjonsteknologi i 

arbeidslivet. 9 Det er ikke slik, fant jeg ut, at man umiddelbart kan 

arbeide hjemmefra, fra stranda eller fra en øde øy, dersom man 

ønsker å ha innflytelse på sin arbeidsplass, i samfunnet eller i diskusjoner. 

Du må være til stede om du vil vinne frem. 

9 For en kortversjon, se artikkelen, The role of place in theories of globalization: http://www.hf.ntnu. 

no/itk/ikon/tekster/globalization.php 

193


Finnes nettgenerasjonen? 

Blant trendforskere og hobbysosiologer er det vanlig å spå atferd 

gjennom å gi alderskohorter fancy navn. En ganske vanlig versjon 

er å snakke om Generasjon Z (født i 2001), Generasjon Y (1977- 

2000), Generasjon X (1960-1976), Baby boomers (1946-1959), og The 

Silent Generation (1925-1945). Men selv om alder er en meget relevant 

menneskelig variabel, er den ikke umiddelbart anvendbart 

på Internett eller på samfunnsutviklingen som sådan. Hvor store 

er generasjonsforskjellene? Handler nettgenerasjonen om alder? 

Uansett, med langt større sikkerhet kan vi si at dersom vi kun 

ser på Generasjon Y som et aldersfenomen, så kommer de nå for 

fullt inn i arbeidslivet. En NASA-studie (2008) hevder de allerede 

utgjorde 25 prosent av arbeidsstokken i 2008, at de vil utgjøre 38 

prosent i 2012 og 47 prosent i 2014. Det kan så være. Videre hevder 

den bestselgende kanadiske forfatteren Don Tapscott i sin bok 

Grown Up Digital (2008) at disse ungdommene «Skaffer seg yrkesmessig 

frihet, gjør teknologi til sin egen, tar ikke overlevert kunnskap 

for gitt, lever med integritet og toleranse, er samarbeidsvillige, 

underholdnings- og innovasjonsfokuserte?». Kanskje. 

Hva har Generasjon Y opplevd? Vel, de har opplevd internett, e-post, 

mobil, Skype, YouTube, Facebook og Twitter. De er oppvokst med 

en multipolar politisk økonomi: Brasil, Russland, India, Kina (BRIC), 

kriger, klima- og finanskrise, nye trusselbilder og terrorisme. De har 

kanskje innsett at tjenester teller mer enn produkter. I Norge har 

det vært en utdanningseksplosjon: Erasmusprogrammet har ført til 

utveksling med europeiske land, masseuniversitetet har gjort alle i 

stand til å stave ordet philosophicum. De fleste har solide reiseinntrykk 

fra steder som USA, EU, Sør-Amerika, Asia, og til og med 

Midtøsten. 

Men hva med resten, og da mener jeg alle som ikke tilhører 

Generasjon Y? Først og fremst utgjorde de, igjen i følge NASA 

194


(2008), 75 prosent av arbeidsstokken i 2008. I 2012 vil de fortsatt 

utgjøre solide 62 prosent og i 2014 vil de fortsatt ha 53 prosent, 

altså mer enn halvparten. La oss derfor se på hva alle unntatt 

Generasjon Y har opplevd. Disse har også opplevd mye rart: verdenskriger, 

Vietnamkrig, romfart, opprustning, nedrustning, Berlinmuren 

(og dens fall), nye massemedia (radio, TV), Apartheid og 

annen hierarkisk elendighet. De har også opplevd alt det Gen Y har 

opplevd, dog senere i livet. 

Når alt dette er sagt, lever vi nok likevel i en tid da internettgenerasjonen 

er toneangivende. Enten de er oppvokst med internett 

eller adopterer teknologi, nettverk og ikke minst de holdninger som 

er framvokst fra nettet i voksen alder, blir det stadig flere av dem. 

Det er utvilsomt riktig at dersom du vil la internettlogikken gjennomsyre 

din atferd, må du skifte holdning til det aller meste. Vi 

trenger de som virkelig er villig til å gjøre noe slikt, men de er sjelden 

vare. 

Internett er verken nødvendig eller tilstrekkelig for å lede nedenfra, 

men det hjelper. Først og fremst, vil internett være resultatet 

av drøye en generasjons innovasjon innenfor informasjonsteknologi. 

Men teknologien setter bare opp rammene. Som Seth Godin 

skriver i boka «Tribes» (2008), handler ledelse om å skape seg en 

tilhørerskare. En stamme. Det kan være nok med tusen mennesker 

som digger deg. Da kan du selge, spre budskapene dine, påvirke og 

leve lykkelig selv på nisjeprodukter. Lederskap nedenfra er imidlertid 

noe mer og dypere enn det å ha spenstige og unike meldinger 

til sin stamme. 

Makt ligger i å være på rett plass i forhold til energistrømmer 

som spenner seg mellom mennesker. De som vet å utnytte sin posisjon 

kan få andre ut av likevekt, akkurat slik en kampsport vinnes. 

Å gjøre bruk av asiatiske ideer rundt energistrømmer kan gi deg 

mer karisma og både åndelig og fysisk balanse. Heldigvis for nordmenn, 

kan skandinaviske likhetsideer også gi uttelling. Siden likhet 

195


også slår inn i næringslivet kan ikke ledere påberope seg all makt, 

men de må til enhver tid må prøve å få folk med seg. Det viser seg 

dessuten at de som respekterer andre får mer makt. De som balanser 

arbeidstid, fritid og familietid får gjort mer når de jobber, har 

mindre sykefravær og blir mer harmoniske mennesker og ledere. 

Nettgenerasjonens ledere er ikke ledere i vanlig forstand, tvert 

imot. De muliggjør lederskap fra andre. Dette er noe de deler med 

samfunnsentreprenørene. 

Overbevisningsarbeid? 

Ledelse nedenfra skjer ved å overtale andre uten at de mister ansikt. 

Bygg stein på stein. Del opp dine prosjekter i små biter. Få folk med 

deg. Møt mange folk i ulike organisasjoner og miljø. Bygg allianser, 

skap såkalt «buy-in». Spre budskapet, skap det enda mer amerikanske 

«buzz». Ikke ta nei for et svar. Bruk et hierarki mot et annet. 

Finn nye argumenter. Foreslå alternative strategier. 

Lag dypere nettverk 

Nettstedet Linkedin som knytter jobbkontakter sammen gjennom 

internett, har opplevd en eventyrlig vekst gjennom finanskrisen. 

Men det er ikke antallet kontakter som teller. Derimot teller kvaliteten 

på dine venner og kontakter. Hvor godt kjenner du dem? Hva 

gjør du for dem? Hva er de villige til å gjøre for deg? – Sende en 

mail, gi deg en ide, gi deg et møte, investere i firmaet ditt eller gi 

deg en jobb? Hvor god match er de til de utfordringer du møter? 

Man må derfor dyrke dype relasjoner med de riktige menneskene. 

Dette krever strategi, men også omtanke, noe som handler mer om 

en livsstil enn om karriere. 

196

Glem hvem du er 


Pilot Chesley Sullenberger landet US Airways Flight 1549 midt i 

Hudson river i New York 15. januar 2009. Ikke fordi han var sjefen 

over alle sjefer, men fordi han forsto akkurat hva som måtte gjøres. 

Når du er leder betyr ikke det nødvendigvis at du har all makt. 

Faktisk kan det hende du har forsvinnende lite makt, og ofte føler 

deg maktesløs. Kontrasten mellom hva andre forventer at du skal 

gjøre, og det du faktisk har muligheter for å utrette, kan være 

enorm. Bare se på finansministrenes skjebne i Øst-Europa i de siste 

seks månedene. Det samme kan gjelde nye ledere, ledere med lavt 

budsjett, ledere i frivillig sektor, ledere i nedgangstider eller samfunnsentreprenører 

som løper rundt på tvers av alt. Men trenger 

ledere alltid makt? Jeg tror ikke det. 

Gi, ikke ta 

Det er fullstendig mulig å lede gjennom å gi, i stedet for å lede 

gjennom å ta. Kjennskapen til dette fenomenet har bibelske proporsjoner. 

Jesus prediket til Galileere av alle slag, det å lede gjennom 

andre. Enda mer ekstremt – la andre lede. Når den frivillige organisasjonen 

Ashoka gir utvalgte samfunnsentreprenører et stipend 

på to årslønner for å endre verden, er dette et uttrykk for ekstrem 

delegering. Bill Drayton kunne ha valgt å endre verden selv eller 

ansette folk til å gjøre det, men innså at det ville være mindre effektivt. 

Han satte heller andre i stand til å lede og coachet dem via 

sine partnere, blant andre konsulentene McKinsey, PR-makerne Hill 

& Knowlton og advokatene Clifford Chance. Dessuten ga han dem 

tilgang til et internasjonalt nettverk av likesinnede. Det er kun med 

denne form for styring, at Ashoka har klart å oppnå slike imponerende 

resultater. 

Siden 1981 har Ashoka valgt ut mer enn 2,000 ledende samfunnsentreprenører 

som såkalte «Ashoka Fellows». Ashokas visjon, 

197


er at alle mennesker skal være i stand til å begynne å se seg selv som 

endringspiloter (såkalte «changemakers»). Kanskje viktigst av alt, 

er det at kriteriene for å bli valgt ut handler om i hvor stor grad 

ideen kan inspirere andre til handling eller til og med kopieres. De 

fleste som får hjelp av Ashoka klarer å skape endringsstrømninger 

på tvers av samfunnet. 

Rodrigo Baggio fikk støtte fra Ashoka i 1996 for å lære bort 

datakunnskap til fattige favelasboere. Han leder nå en blomstrende 

bevegelse etter en modell som nå kopieres i 15 land og gir tusenvis 

av mennesker jobbmuligheter de ellers aldri ville hatt, og providerer 

dem en ny sjanse i det moderne samfunnet. 

Forankre makt i mennesker 

Lederskap i krisetider handler altså om å forankre sin autoritet i 

mennesker, ideer og holdninger, ikke gjennom posisjoner, symboler 

eller typiske lederavgjørelser. Formell makt er fint, men ikke 

nok. I boka Followership (2008) skriver Harvard professoren Barbara 

Kellerman, at tilhengerne til dagens ledere ofte endrer lederne 

selv. Grunnen til dette, er at man blir en representant i kraft av sitt 

lederskap. Du har altså ingen makt uten fellesskapets støtte, det 

være seg velgere, aksjonærer eller tilhørere. Selv om du kan komme 

til makten på mange måter, kan du aldri beholde den alene. Makt 

må fordeles. 

Lederskap nedenfra, handler tilsvarende om hvordan man kan 

lære seg å være mer ydmyk. En god regel er å behandle alle som 

om de var deg selv. Da blir det som Thaler og Sunstein anfører i 

boka Nudge (2008), at det er viktigere å dytte folk forsiktig i det du 

mener vil være riktig retning, enn å tvinge dem med makt. 

198

Glem Macchiavelli 


Den kjente maktspilleren Macchiavelli skrev for mange hundre år 

siden at det er bedre for en leder å være fryktet enn å være elsket. 

Grunnen han oppga, var at selv om alle ledere kan bli lurt eller 

forsøkt utmanøvrert, så er enhver som utfordrer en de frykter en 

dåre. Han vil derav bli betraktet som ufarlig. 

Problemet med denne holdningen som har kjennetegnet såpass 

toneangivende ledere som Hitler, Thatcher og Berlusconi, er at den 

blir svært upredikerbar i det moderne samfunnet. Så lenge du kan 

isolere elitenes fremferd, er frykt et effektivt våpen. Så snart det 

finnes en offentlighet som kan diskutere og der folk har alternativer, 

er det mer risikabelt. Glem Macchiavelli. Fremover er det tryggere 

å være elsket enn å være fryktet. 

Hvordan bruke lederskap nedenfra? 

Samfunnsentreprenøren bør alltid først forsøke å utøve innflytelse 

i det stille. Det skader ikke å inspirere andre, men man trenger ikke 

være i avisa. Det skader ikke å ha egne meninger, men du trenger 

ikke å ytre dem hele tiden. Led når det trengs, men unngå å bli sett 

på som Lederen. Unngå for all del å tekkes ledere, eller å la ledere 

miste ansikt. 

Samtidig er det slik at nettverkets støtte teller mer enn sjefens 

støtte. Nettgenerasjonen ser for eksempel alle som kolleger samme 

hvor de jobber, hvor gamle de er eller hvilken erfaringsbakgrunn 

de har. Får du mange med deg, kan du paradoksalt nok utøve innflytelse 

uten å sette seg selv i sentrum. 

Det er fem taktiske prinsipper som burde utruste en ny generasjon 

av kommende samfunnsentreprenører. Vær standhaftig. Bygg 

ubrytbare relasjoner. Gjør din måte til den eneste naturlige. Hold 

på ditt, men ta deretter neste kamp. Til sist – se deg selv som like 

mye verdt som andre. 

199


Med slike innstillinger kan du gå utfordringer noe tryggere i møte 

ansikt til ansikt med presidenter, generaler, toppledere, politikere 

egoister og terrorister. 

Bare husk å ikke se ned på folk selv om du selv kommer nedenfra. 

200

Ann Therese Lotherington, 

PhD, forsker 

«I et likemannsbasert produksjonsfellesskap 

gir ikke medlemmene 

avkall på noe som er verdifullt for 

dem for å gi til fellesskapet, men 

gjennom samarbeidet produseres 

noe som er av verdi for alle.»

Verdiskapende 

delingskultur 

Den endelige tiltalen mot de svenske Pirate Bay entreprenørene 

Gottfrid Svartholm, Fredrik Neij, Peter Sunde og Carl Lundström 

lød på medvirkning til distribusjon. I følge svensk rett hadde de «gjort 

ett upphovsrättsligt skyddat fonogram tillgängligt för allmänheten» 

(Om the Pirate Bay, 2009). Det er straff bart etter gjeldende rett. De 

ble dømt til ett års fengsel, og til å betale SEK 30 mill. i erstatning. 

Både the Pirate Bay og rettsaken mot dem satte – og setter sinnene 

i kok. Noen roper «forby, forby»! – og applauderer hendelsen i Stockholms 

tingsrett. Andre lovpriser de svenske entreprenørenes bidrag 

til spredning av kultur til allmennheten. 

Fildeling heter stridens kjerne: Er det bra eller ikke, er det er 

lovlig eller ikke og bør det være lovlig eller ikke? Hvem er det i tilfellet 

bra eller dårlig for? Og hva handler det hele om? Penger, kultur, 

overvåkning? Fremme av fellesgoder? En ny produksjonsmåte? Uansett 

synes det å være bred enighet om at rettighetshaverne, kunstnerne, 

må få betalt for sine produkter og tjenester. De må ha noe å 

leve av for å kunne levere. Dessuten er de verdt det. 

Det finnes modeller for å håndtere dette. Et eksempel er forslaget 

fra Storbritannias kulturminister Andy Burnham om å ta en viss 

202

Ann Therese lotherington Verdiskapende delingskultur 

bredbåndsavgift som kan brukes til å kompensere rettighetshaverne, 

men det har ikke platebransjen sansen for. Den vil heller gå for 

Frankrikes modell som innebærer forbud og utestengning fra internett 

ved gjentatte lovbrudd. Også de politiske partiene i Norge engasjerer 

seg i debatten for og mot fildeling, for og mot de ulike 

modellene. De er bekymret for at ungdom blir lovbrytere uten å 

vite det, at det kan bety kriminalisering av en hel generasjon, at det 

ikke er mulig å stanse fildeling, at industrien må tjene sine penger, 

at fildeling er filstjeling, og at nettleverandørene må ha kontroll og 

kunne stenge nettet for misbrukere. Men hva med all annen informasjon 

folk med stengt nettilgang mister? Vi lever tross alt i et samfunn 

der mye viktig offentlig informasjon spres over nettet. Og vil 

vi at nettleverandørene skal ha en slik politifunksjon? Vil de det selv? 

Vi ser nye politiske koalisjoner, for spørsmålet kan ikke enkelt sorteres 

etter en tradisjonell høyre-venstre akse i politikken. Det hele 

er uoversiktlig, og verken den ene eller den andre løsningen synes 

å være tilfredsstillende. Kanskje det rett og slett ikke finnes gode 

svar innefor repertoaret av muligheter vi vanligvis forholder oss til? 

Kanskje står vi overfor et fenomen som krever helt nye svar? Med 

jussprofessor Yochai Benkler ved Yale Law School (Benkler 2005) 

som inspirasjonskilde, skal jeg i det følgende dvele over disse spørsmålene. 

Ulike former for produksjon 

Til daglig tenker vi lite over de formene for produksjon som foregår 

rundt oss. De færreste stiller spørsmål ved markedsbasert produksjon 

av biler eller vaskemaskiner eller andre konsumvarer. Vi tar 

det for gitt, og forholder oss til de reglene som gjelder for denne 

typen produksjon. Samtidig er det nokså åpenbart når reglene brytes, 

med regler for hvordan regelbrudd skal håndteres. Det offentliges 

produksjon av tjenester er gjenstand for politisk debatt, men 

203


er likevel omfattet av klare regler for hva som er riktig og galt. 

Mindre eksplisitt, men en vel så viktig del av vår kulturelle arv og 

vårt sosiale liv er produksjon av sosiale tjenester, som venners hjelp 

med flytting eller barnevakt. Disse formene for produksjon, gjerne 

karakterisert som marked, hierarki og nettverk, eksisterer side om 

side i en gitt tid definert innenfor en spesifikk teknologisk kontekst. 

De representerer sin tids problemløsninger og verdiskaping. De er 

der – solid forankret. 

Så snart de kjente produksjonsmåtene utfordres, vekkes imidlertid 

debatten. Når ny teknologi eller nye måter å ta teknologien i bruk 

på muliggjør nye produksjonsmåter, står vi i en situasjon der det 

eksisterende repertoaret av løsninger ikke lenger passer. Fordi standarden 

for politikk og lovgiving på et felt er utviklet på bakgrunn av 

tidligere problemer og teknologier, samtidig som produksjonsmåtene 

er tilpasset kravene fra denne lovgivingen og politikken, intervenerer 

de nye produksjonsmåtene i vår logikk og forståelse av 

hvordan ting er og skal være. Det skaper uorden. For å gjenskape 

orden blir det nye forsøkt presset inn i eksisterende systemer og 

vant logikk. Som i the Pirate Bay tilfellet, står valget mellom å forby 

eller legalisere. Det er ikke andre muligheter, og noe må gjøres. 

Men mens de tidligere virkemidlene var de mest effektive for det 

daværende produksjonssystemets verdiskaping, kan det samme 

systemet virke mot sin hensikt, når det dras med over i andre sammenhenger. 

Det kan undergrave samfunnets evne og mulighet til 

å produsere og yte nettopp de goder, ressurser og tjenester som er 

satt under debatt, og dermed forhindre eller begrense en potensielt 

verdiskapende virksomhet. 

Hvis det er slik at vi lever i en tid der det gjeldende handlingsfeltet 

er under betydelig teknologisk endring, må vi stille spørsmål 

ved hva denne endringen innebærer og hvordan de vante produksjonsmåtene 

utfordres. Hvis det er slik at nye produksjonsmåter er 

i emning, må vi forstå hva dette går ut på for å kunne utvikle det 

204


repertoaret av virkemidler vi trenger for regulering av den nye produksjonsmåten. 

I dag mangler vi gode virkemidler for aktiviteter 

som preges av deling, som for eksempel the Pirate Bay, eller mer 

generelt for regulering av trådløs kommunikasjon, for regulering av 

produksjon og distribusjon på informasjons- kunnskaps- og kulturfeltene, 

og ikke minst for regulering av utviklingen av IT-arkitektur/ 

programvare utenfor den etablerte selskaps- og bedriftsstrukturen. 

Det er snakk om nye felt der produksjonen kjennetegnes ved deling. 

Dette fanges ikke opp av de gjeldende reguleringsmekanismene. 

Sannsynligheten for at forbudslinjen mislykkes er derfor stor. Men 

hva skal vi gjøre? Ingenting? Eller forsøke å forstå hva deling som 

produksjonsmåte betyr? Jeg velger det siste, for hvis det er slik at 

dagens og morgendagens teknologi muliggjør deling som en produksjonsmåte, 

blir anerkjennelsen av at deling er en produksjonsmåte 

og forståelsen av hvordan den fungerer, helt avgjørende. 

Deling som produksjonsmåte 

Deling som produksjonsmåte er ikke et nytt fenomen. I antropologien 

kalles det ofte gaveøkonomi. Slik produksjon skjer i lokalsamfunn, 

i sosiale nettverk, blant familie og venner. Men noe er nytt. 

Det ene er at denne produksjonsmåten trer ut av det marginale, det 

perifere og entrer sentrum av økonomien i høykapitalistiske samfunn. 

Det andre er at hjertet av markedsøkonomien utfordres. Gjennom 

prosessen endrer også deling som produksjonsmåte karakter, 

og blir gjennomgående en alternativ økonomisk modell for produksjon 

av varer og tjenester som verdsettes i samfunnet. Vi får en 

produksjonsmåte som av og til supplerer markedsøkonomien, og 

av og til inngår i skarp konkurranse med den. Utviklingen av Internet 

og WorldWideWeb har gjort denne utviklingen mulig. 

Det mest fremtredende eksempelet på en slik modell. har vi 

innenfor programvareproduksjon, kjennetegnet som «fri program- 

205


vare» og «åpen kildekode». WorldWideWeb bygger for øvrig på 

åpen kildekode. Poenget er at utviklingen ikke skjer innenfor et 

lukket selskap som for eksempel Microsoft, men i et løst nettverk 

av utviklere verden over. Slik likemannsproduksjon eller peer-produksjon 

er avhengig av at mange bidrar til fellesprosjektet uten at 

noen instans eller enkeltperson har rett til å ekskludere noe eller 

noen. Lisensieringen av produktet sikrer dette, og sørger for at produktet 

kan utvikles videre basert på det som allerede foreligger[1]. 

Åpen kildekode er i bruk på alle nivå av informasjons- og kommunikasjonssystemet. 

Vi finner det brukt som grunnleggende 

generelle applikasjoner, for eksempel operativsystem som Linux; 

generelle verktøy og desktoppapplikasjoner, som Open Office, og 

som såkalte vertikale applikasjoner som er spesifikke for sine områder 

for eksempel innenfor helsesektoren. En del slik programvare 

er gratis, men gratis er ingen forutsetning for å kalle den «fri». 

Prisen er ikke det sentrale, men friheten til å videreutvikle produktet 

og dele sine kunnskaper, tid og kreativitet med andre. Utviklerne 

blir del av en delingskultur eller «open source community», der 

alle er kreative bidragsytere og konsumenter samtidig. Det skarpe 

skillet mellom produsent og konsument viskes ut. I steder blir vi 

«prosumenter» som noen velger å kalle det. Også sluttbrukeren kan 

bli en viktig bidragsyter til den kontinuerlige utviklingen av produktet 

hvis han eller hun ønsker det. Deling dreier seg om mye mer 

enn det IT-spesialisten kan tilby. Delingskulturen er inkluderende. 

Sosialt entreprenørskap og delingskultur 

Sosiale entreprenører skaper sosial endring og forbedrer enkeltmenneskers 

og gruppers livsvilkår. Motivasjonen ved forretningsdriften 

er sosial, ikke finansiell. Produktet, sosial endring og deling 

av goder står i fokus, mens produksjonsprosessen ikke nødvendigvis 

206


må være delingsorientert. Suksessen måles i de positive virkningene 

aktiviteten har på folk og samfunn. For deling som produksjonsmåte, 

forholder det seg motsatt. Her er det produksjonsprosessen 

som står i fokus. Selv om deling/bruk av produktet er viktig, er 

det delingskulturen i selve produksjonsprosessen som kjennetegner 

denne produksjonsmåten. Suksessen måles i friheten og kreativiteten 

som utløses i prosessen. Som en bivirkning gjøres produktet 

tilgjenglig for mange som ellers ikke ville fått tilgang til godet. Slik 

utøver likemenn – peers – sosiale handlinger, medmenneskelighet 

og sjenerøsitet gjennom nettopp å gjøre det som driver dem – utvikle 

og forbedre produktet, det være seg programvare eller leksikale 

artikler i digitale oppslagsverk som Wikipedia. Deres sosiale 

entreprenørskap er ikke (nødvendigvis) drevet av et ønske om sosial 

forandring, men av å bidra til et udefinert fellesskap. I et likemannsbasert 

produksjonsfellesskap gir ikke medlemmene avkall på noe 

som er verdifullt for dem for å gi til fellesskapet, men gjennom 

samarbeidet produseres noe som er av verdi for alle. Peer-produksjon 

innebærer å bygge på hverandres arbeid, bidra med egen tid, 

energi og ekspertise for å fremme et felles gode. Å skape verdier for 

seg selv og sine like, innebærer dermed både egenutvikling og utvikling 

av fellesskapet omtrent som tradisjonelt dugnadsarbeid 

(Benkler & Nissenbaum 2006:409). Verdikjeden i den delings baserte 

nettøkonomien ser annerledes ut enn innenfor de kjente produksjonsmåtene. 

Ser vi for eksempel på Tim Berners-Lees utvikling av World- 

WideWeb, er det ingen tvil om at det dreide – og dreier seg om 

verdiskaping der delingskultur og sosialt entreprenørskap går hånd 

i hånd. Den opprinnelige ideen, var å etablere et rom for samarbeid 

og informasjonsdeling mellom forskere for å kunne bearbeide felles 

materiale og minimere misforståelser. Han utviklet ideen og satte 

den ut i livet uten patenter og uten økonomisk kompensasjon av 

noe slag. Produktet, WWW, ble etter hvert regulert med en lisens 

207


som tilsier at standarden må være fritt tilgjengelig og gratis, slik at 

den enkelt kan benyttes av hvem som helst (Om Tim Berners-Lee, 

2009). Slik er det fortsatt, og verdensvevens betydning for sosial 

endring og verdiskaping kan ikke overvurderes. WWW har blitt 

allemannseie og brukes til alt fra sosiale nettverk, til informasjonsspredning, 

forretningsvirksomhet og – fildeling. 

Alt har sin tid 

The Pirate Bays aktivitet er utvilsomt en delingsbasert entreprenørvirksomhet 

i nettøkonomien, men kan den karakteriseres som 

sosial? I følge Wikipedia er the Pirate Bay blant de 110 største nettstedene 

i verden og besøkes av 25 millioner unike brukere hver 

måned. Selv etter siktelse og dom er nettstedet i drift, men ikke 

lenger i Sverige. De fant raskt måter å fortsette virksomheten på. 

Til glede for millioner av brukere, til frustrasjon for konkurrenter 

og lovgivere. 

Tjenesten som tilbys er hjelp til fildeling, det vil si koordinering 

av datautveksling mellom brukere som har filer og brukere som 

ønsker dem (Om the Pirate Baty, 2009). Motivasjonen er å gjøre 

kulturelle uttrykk tilgjengelige for flest mulig, så billig som mulig, 

og helst gratis. Drivkraften er spredning av kulturelle uttrykk gjennom 

utvikling av en ny distribusjonskanal. Mens privatpersoner 

kan bruke tjenesten gratis, må organisasjoner og bedrifter være 

åpenbart velmenende for å få tilgang. Det vil si at formålet med 

bruken må være spredning av kultur til sluttbrukerne, ikke kommersiell 

egeninteresse. Slik sett er virksomheten sosial, og vi kan 

snakke om sosialt entreprenørskap. 

Men det er likevel ikke så enkelt, for deler av virksomheten er 

ulovlig etter gjeldende rett. Samtidig iler EU til og vedtar nye direktiver 

som International Property Rights EU Directive, som skal 

stoppe framtidig virksomhet av denne typen. Platebransjen, med 

208


Universal, EMI, Sony og Warner i spissen, ønsker mye høyere straffenivå 

for å stoppe virksomheten, blant annet dagbøter, sperring av 

nettilgang, og at de tiltalte ikke skal få talerett i saken. Så mye står 

på spill at de lar menneskerettighetene fare. 

Saken mot the Pirate Bay har provosert fram en erkjennelse av 

at gigantenes tid som enerådende produsenter og distributører av 

kultur på verdensmarkedet er forbi, og at tiden for utvikling av nye, 

lovlige modeller er overmoden. Mens de etablerte produksjonsmåtene 

har sine lover og regler (bl.a. copyright), og peer-produksjon 

er i ferd med å utvikle sine egne lisenser som regulerer bruk og 

tilgang (bl.a. copyleft), er regulering av virksomhet a la the Pirate 

Bay i beste fall underutviklet. Fildeling er en aktivitet i vekst som 

krever noe mer enn copyright og copyleft. For ikke å undergrave de 

verdiskapende potensialene som ligger i fildeling og tilsvarende 

virksomhet, må det utvikles nye reguleringsregimer som innlemmer 

opphavspersonene, som ivaretar personvernet og menneskerettighetene 

og som verdsetter nettets grunnleggende åpne og inkluderende 

karakter. Slik kan the Pirate Bays status endres fra ulovlig 

virksomhet til en betydelig sosial entreprenør i verden. Det vil bety 

endring for gigantene i kulturbransjen, men alt har sin tid. 

Konkurranse vs. deling i forskning 

I forskningsverdenen som jeg tilhører, er deling en kjerneverdi. Vi 

bygger på hverandres arbeid, bidrar med egen tid, energi og ekspertise 

for å fremme et felles gode, nemlig solid kunnskap som andre 

igjen kan bygge videre på. Kunnskapen sitter ikke (bare) i den enkelte 

forskers hode, men oppstår i samspillet mellom forskeren og 

feltet og forskere seg imellom. Sjenerøsitet i forhold til hverandre, 

som kritisk lesning av uferdige tekster og deltakelse i faglige diskusjoner 

som en ikke nødvendigvis får direkte igjen for, er derfor viktig 

for å fremme kvaliteten i forskningen. Åpenhet er en del av 

209


dette. Andre forskere skal kunne kikke meg i kortene og følge min 

forskningsprosess fra premiss til konklusjon og derved bli i stand til 

å foreta kritiske vurderinger av arbeidet. Dette er satt i system gjennom 

fagfellevurderinger (peer-review), et system som settes i sving 

før artikler og bøker publiseres. Delingen synliggjøres først og 

fremst gjennom systematisk referanse til tidligere forskning på feltet. 

Slik viser vi til hva vi henter fra andre (når vi er «konsumenter»), 

og hva vårt unike bidrag til feltet er (når vi er kreative bidragsytere). 

På samme måte som for peer-produksjon, skaper forskeren verdier 

for seg selv samtidig som fellesskapet og det felles kunnskapsgrunnlaget 

utvikles. Åpenhet, samarbeid og sjenerøsitet, er betingelser 

for god forskning. Dette er drivkraften for meg i min forskergjerning. 

Mens deling og åpenhet representerer den indre logikken i forskningsverdenens 

verdiskaping, foregår forskningsaktiviteten innenfor 

institusjoner som drives etter helt andre prinsipper, nemlig markedsbasert 

konkurranse. Her blir suksess i konkurransen om knappe 

forskningsmidler det som premieres, det være seg innhenting av 

forskningsprosjekter eller via publisering. Det viktige blir å få inn 

penger til institusjonen, og jo mindre samarbeid, desto mer penger 

til egen institusjon. Dermed blir det om å gjøre å holde kortene tett 

til brystet og ikke dele, ikke bidra til forskerfellesskapet, i hvert fall 

ikke før vi er sikre på at ingen kan stjele vår idé eller bruke vår kunnskap 

i konkurransen. Verdiskapingen er allerede redusert. Et system 

som skulle sikre forskningskvalitet, nemlig markedsmekanismen 

og konkurransen, begrenser i stedet den verdiskapende virksomheten 

som ligger i deling, åpenhet og sjenerøsitet. Systemet virker 

mot sin hensikt, og undergraver kjerneverdiene i forskningen. Det 

er svært alvorlig, ikke bare for meg og forskningens indre liv, men 

for framtidens kunnskapsutvikling og samfunnets verdiskaping. 

Min frykt er at den gode forskningens tid er forbi, at det halvgode 

får forrang for virkelig kvalitet, at forskningens «Pirate Bay» aktivi- 

210


tet reguleres i hjel med et styringsregime som er utviklet for å regulere 

en annen type produksjon, der andre prinsipper gjelder. La 

oss håpe jeg tar feil! 

Referanser 

Benkler, Yochai (2005): «Sharing Nicely: On Sharable Goods and the Emergence 

of Sharing as a Modality of Economic Production: «The Yale Law 

Journal». Vol. 114: 273 

Benkler, Yochai and Helen Nissenbaum (2006):«Commons-based Peer 

Production and Virtue.» The Journal of Political Philosophy. Vol. 14:4, 394- 

419 

Henriksen, Eva og Eva Skipenes (2008): Informasjonssikkerhet og risiko ved 

bruk av fri programvare eller åpen kildekode i IKTløsninger for helsesektoren. 

Tromsø: NST 

Om Tim Berners-Lee (2009): http://no.wikipedia.org/wiki/Tim_Berners-Lee. 

Lastet ned 15.09.09 

Om the Pirate Bay (2009): http://no.wikipedia.org/wiki/The_Pirate_ 

Bay. Lastet ned 15.09.09 

Denne teksten er tilgjengelig under en Creative Commons Navngivelse 

– Del på samme vilkår 3.0 Lisens: http://creativecommons.org/licenses/ 

by-sa/3.0/no/, eller for enkel hets skyld etter vanlige normer for god forskningspraksis. 

211

Per Espen Stoknes, 

Førstelektor BI – Senter for klimastrategi 

«Det handler om goder som 

fellesskap, hjelpsomhet, tillit, 

toleranse og trygghet med 

ringvirkninger som bedre helse 

etc.»


og sosialkapital 

Et problem for sosiale entreprenører, er at verdien av det arbeidet 

de utfører blir usynlig for den finansielle økonomien som styrer 

etter kroner og øre. Innsats for lokallag, idrettslag og eldretreff, er 

avgjørende viktig for de som deltar der. Det vet alle som har drevet 

med sånt. Men for økonomisk statistikk – og for ildsjelene som jobber 

for dette, så forblir innsatsen ofte «usynlig», ettersom den ikke 

registreres og dermed heller ikke verdsettes av det større samfunnet 

rundt en. 

Sosialkapital er et uttrykk for kvaliteten på forbindelsen mellom 

mennesker i et lokalsamfunn. Går dette på tillit og samarbeid, eller 

handler det om fragmentering og mistillit? 

Mens humankapital viser til egenskaper ved individene som gjør 

dem produktive som i utdanning og helse, så viser sosialkapital til 

nettverket av relasjoner mellom mennesker. Kvaliteten på disse relasjonene 

er avgjørende for et velfungerende samfunn, og det er slett 

ikke umulig å måle endringer i slike relasjoner over tid. Mistillit og 

svake sosiale nettverk gir økte nivåer av isolasjon, depresjon, vold, 

rusmisbruk og rop på sikkerhet og kontroll. Dette er finansielt dyrt, 

og det gjør våre liv vanskeligere og mer angstfylte. Nøyaktig hvor 

213


mye, vet vi ennå for lite om. Men det er bred enighet om at et samfunn 

med mye gjensidighet mellom mennesker også er et bedre 

samfunn, ifølge statsvitere som Robert Putnam og sosiologer som 

Pierre Bourdieu. 1 Gjensidig tillit, smører sosial samhandling så vel 

som finansiell utvikling. 2 

Antikapitalister vil helst temme eller stagge markedene. Her går 

vi helt andre veier ved å se om vi kan la markedenes magi arbeide 

– ikke bare for finans, men også for vårt felles beste. Hovedforskjellen 

fra konvensjonell økonomi, består i at vi anvender ulike typer 

penger for hver type kapital. I det fremtidsscenario som beskrives 

nedenfor, innfører vi en egen valutatype for sosialkapital. I fremtiden 

heter kanskje denne pengetypen sosialkroner. 

Trengs det en egen pengesort for sosialkapital? 

Den sosiale kapitalen består av nettverk mellom mennesker som opprettholdes 

gjennom kontinuerlig innsats, ofte i regi av mennesker 

som bryr seg, eller også ideelle organisasjoner. I likhet med vanlig 

produsert kapital kan også sosialkapital levere en årlig «avkastning». 

Denne kapitalen genererer en strøm av goder, i form av bedre 

sosiale relasjoner for de som oppholder seg i et geografisk område. 

Det handler om goder som fellesskap, hjelpsomhet, tillit, toleranse 

og trygghet, med ringvirkninger som bedre helse etc. 3 

Hvordan får vi i gang et marked for dette? Hvordan måle sosialkapital? 

Hvor skal sosialkronene kommer fra? Hvem utsteder, 

bruker og inndrar dem? Mange spørsmål melder seg i et scenario 

med en pengesort for sosial kapital. Men vi står ikke på bar bakke. 

Det er mulig å komme på sporet av erfaringer og svar. 

Et eksempel fra skolens verden kan være utgangspunkt: Edgar Cahn 

er amerikansk jussprofessor, og grunnlegger av en form for pengesort 

han valgte å kalle TimeDollars. Han var opprørt over de enorme 

sosiale forskjellene som gjorde at mange talenter gikk til grun- 

214

Per Espen Stoknes Sosialt entreprenørskap og sosialkapital 

ne fordi de var født på steder med mye fattigdom og urban vold. 

Dermed gikk han til noen av de mest belastede skolene i Chicago, 

og tilbød et hjelpeprogram. Dette ble lagt frem for alle de eldste 

elevene og innebar at de skulle hjelpe yngre elever med å lære. De 

skulle dermed være fadder eller coach for de yngre. Cahn iverksatte 

et opplegg hvor fadderne ble godskrevet med timedollar. Én 

times hjelp ble kreditert med én timedollar. Når noen hadde oppnådd 

100 timedollar, kunne de bytte dem i en resirkulert PC som 

ble deres til odel og eie. 4 

Cahn innførte altså en form for sosial valuta, basert på frivillig 

innsats for andre. Hva ble resultatet? De eldre elevene, som hittil 

hadde vært passive mottakere av undervisning, fikk plutselig en 

meningsfull oppgave på skolen; 100 timer med innsats for en yngre 

elev, ga dem en ny følelse av betydning. Det var noen som trengte 

dem, og de ble oppfattet som viktige ressurser av de voksne i Cahns 

team. Selvrespekten økte, og med den kom også bedre resultater i 

deres egen læring. I tillegg begynte de spontant å passe på fadderelevene 

sine, slik at disse ikke ble banket opp eller ranet på vei til 

eller fra skolen. Ikke minst var det et håndfast bevis på anerkjennelse 

å motta en egen PC. Innsatsen for en annen person, forsterket 

også deres egne sosiale relasjoner. De ble kjent med fadderelevens 

familie, og med andre i faddergruppen. Med dette nettverket vokste 

den faktiske sosiale kapitalen antakelig langt utover de 100 utstedte 

timedollarene. Her ser vi hvordan en ny pengetype synliggjør 

skjulte kilder til en annen type rikdom. Nye verdier oppstår, når det 

fins måter å verdsette innsatsen på. 5 

Timedollarene, eller poengene elevene får som fadder, kan vi 

forstå som et incentivsystem som belønner bestemte typer handling. 

PC-en de kunne bytte timedollarene i, har også en verdi i vanlige 

penger. Hva er forskjellen, kunne vi spørre, på å dele ut penger 

og dele ut poenger? Kunne de ikke like gjerne dele ut vanlige penger 

til fadderne, for eksempel fem dollar timen? 

215


Forskjellen ligger først og fremst i reglene rundt timedollarene: 

Poengene kan brukes først når du får full score – på denne bestemte 

skolen, og til dette bestemte formålet. De har en annen 

ramme rundt seg. 6 Denne type penger er bundet til et bestemt formål 

og forblir innenfor lokalsamfunnet, mens vanlige penger kan 

brukes over alt og til ethvert formål, inkludert cola, narkotika og 

pistoler. Ulike typer penger for ulike typer formål. 

I dag er det mange systemer for TimeDollars i sving rundt om 

i verden. Og timedollar systemet er bare ett av mange hundre typer 

lokale initiativ rundt om i verden for å verdsette sosiale tjenester. 7 

Et tilbud av ubrukte hender kobles med udekkede behov innenfor 

samme lokale område. Hvorfor finnes det ubrukte hender, og hvorfor 

dekkes ikke disse behovene allerede av vanlige penger? Jo, fordi 

det ofte er for få egnede arbeidsplasser, samtidig som det er for lite 

tradisjonelle penger. I tillegg kommer uklarhet rundt ulik timelønn. 

Timedollar ordner opp i dette ved at 1 klokketime = 1 timedollar. 

Dermed blir det en likeverdighet, tillit og gjensidighet som oppleves 

attraktivt for mange. 

London har for eksempel en egen «TimeBank», som har over 

tretti avdelinger i ulike bydeler. Tusener har vært involvert over en 

årrekke. Mennesker samles til lunsjer sammen. Det utveksles e- 

mail, og fremmede mennesker hjelper hverandre. Nye vennskap 

oppstår rundt utvekslingene. Hver gang noen mottar hjelp, registreres 

dette i den lokale avdelingens timebankregister. De som bygger 

seg opp givertimer, kan selv få timer tilbake av andre i nettverket. 

De som ønsker å treffe andre mennesker, og selv har en time 

til overs, er de som bruker systemet mest. «Det er en ting vanlige 

penger ikke kan kjøpe», sier en deltaker, «og det er et vennlig ansikt. 

Det finner jeg alltid her». 8 

LETS. er et fellesnavn på sosiale valutatyper hvor LETS står for 

Local Exchange Trading Schemes. I Norge har systemet vært kalt 

bytteringer. Hittil har slike lokale pengesystemer vært drevet på 

216


ideelt grunnlag, og dermed vært sårbare for brudd i kontinuitet, for 

liten kritisk masse, og frafall av ildsjeler. Institusjonene rundt pengene 

har ikke vært solide nok. Dette har så langt vært vesentlige 

hindringer for deres vekst. 9 Det kan derfor være grunn til å spørre 

om hvorfor innføring av nye pengesorter skal være avhengig av 

privat initiativ? Hvorfor skal idealister og ildsjeler måtte brenne seg 

ut på å få oppmerksomhet, systemer, revisjon, tillit og kontinuitet 

på plass? Hvorfor kan ikke staten, som jo har blant sine kjerneoppgaver 

å regulere markedene, selv utstede flere pengetyper for ulike 

verdidimensjoner? 

I scenarioet for 2030 vil det være en offentlig oppgave å innføre 

og regulere tilgangen på sosialkapitalkroner, eller SOK. Det offentlige 

kan godkjenne utstedere av sosiale kroner til de som frembringer 

sosiale tjenester for fellesskapet. I utgangspunktet må dette gjelde 

alle organisasjoner eller stiftelser med ideelt formål. Det kan være 

skoler, omsorgsgivere, ideelle foreninger, idrettslag, foreldrebarnehager 

eller andre sosiale institusjoner. Alle disse kan søke om rett 

til å motta sosialkroner hvor 1 SOK = 1 times dokumentert innsats 

for andre mennesker. De som allerede mottar lønn i ordinære penger, 

fortsetter selvsagt med det. SOK kommer i tillegg til NOK, og 

øker tiltrekningen til og mulighetene for den type innsats som i dag 

kan sies å være underbetalt og underdekket. Det kan være innsats 

for barnehagen, skolekorpset, møtested for uføre og arbeidsløse, 

eldrebesøk, sirkusundervisning for 12-åringer eller påskeinnsats for 

Røde Kors, for ikke å snakke om hundre andre muligheter som 

lokalsamfunnet vil prioritere. 

Ikke alle typer sosiale nettverk bidrar til økt sosialkapital. Noen 

organisasjoner har strenge regler for medlemskap, og noen kretser 

støtter bare hverandre internt. De virker ekskluderende og kan 

fremme konflikter med andre grupper. Dette blir av og til kalt «Hells 

Angels-problemet» innenfor forskning på sosialkapital. Retten til 

å utstede sosialkroner bør derfor reserveres for organisasjoner som 

217


driver velferd og brobygging gjennom å arbeide for inkluderende 

relasjoner mellom mennesker i lokalsamfunnet. 10 

Hver enkelt sosial tjeneste som blir utført av godkjent utsteder, 

vil nå få sosialkroner som synliggjøring av deres bidrag til fellesskapet. 

I dag gis de lite og ingen offentlig anerkjennelse. Men det 

er nettopp slik frivillig innsats som både skaper og opprettholder 

lokale fellesskap. Det har de alltid gjort. Men ettersom det finansielle 

pengesystemet har invadert sosialsfæren, har færre og færre 

hatt tid (for tid er penger, og det får man som kjent ikke av å gi 

tjenester til de som ikke kan betale i cash). Med et slikt nytt system 

kan den trenden bremses og kanskje snus. 

Da utfører du ikke lenger sosiale tjenester bare for finansielle 

kroners skyld, men også for noe større enn deg selv, nemlig for det 

lokale fellesskapet. Fellesskapet gir anerkjennelse tilbake i form av 

et tegn, en liten medalje, en verdifull bekreftelse på innsatsen; en 

SOK. På den måten husker fellesskapet hvem som har bidratt, og 

den sosiale pengeenheten fungerer som en form for offentlig hukommelse. 

11 Ut av dette vokser gradvis en økt gjensidig tillit i 

l okalsamfunnet. Og tillit til både kjente og ukjente andre er nettopp 

kjernen i sosialkapital. 12 Kanskje vi kan få konkurranse mellom 

kommuner og fylker. Hvem har de mest inkluderende sosiale nettverk 

og størst sosialkapital, Ørsta eller Volda? 

Men innsatsen må kunne dokumenteres, bokføres og revideres 

for at den skal kunne inngå i den sosiale kapitalen. Dermed får vi 

bruk for noen nye yrker: Sosialregnskapsfører, og sosialrevisor. De 

må ha ansvaret for å påse at SOK- tilgangen følger de prioriteringer 

lokalsamfunnet har valgt. Det vil også trenges smidige internettløsninger 

for å registrere innsatsen; både mottaker og tjenestegiver må 

kunne kvittere slik at det blir åpent og reviderbart. Kanskje kunne 

vi registrere en MMS (Multimedia Message Service på mobiltelefon) 

med bilder av smilende ansikter som bilag til registreringen? Det 

kan gi hver sosialkrone et bilde; et ansikt. 

218


Dette blir da tilgangssiden for den nye pengesorten. Vi har sett hvordan 

SOK kommer i omløp. Hva da med etterspørselssiden? Hva 

underbygger og opprettholder verdien av SOK? Hva forhindrer inflasjon, 

i verste fall en syndflod av SOK, som gjør samtlige verdiløse? 

Etterspørselen kan oppstå på tre nivåer: privat, organisatorisk 

og offentlig. 

Privat bruker folk SOK til å kjøpe tjenester til private formål. I 

de eksisterende LETS- systemer er følgende tjenester populære: 

Barnepass, dyrepass, måltider, hårstell, rådgivning, trening, yoga, 

undervisning, underholdning, datahjelp, spill, vedlikehold av bil, 

snekkertjenester, hagestell, maling, kjøring, ærender, bok- og DVDlån, 

dans, hjelp med fester og markeringer og så videre. På denne 

måten kommer SOK i privat sirkulasjon og bidrar til å styrke sosiale 

nettverk, og dermed sosialkapitalen. 

Organisatorisk etterspørsel oppstår ved at bedrifter kan få reduksjon 

i finansiell skatt dersom de kan vise til et bokført positivt sosialt 

resultat, som skissert ovenfor. Selskaper kan skaffe seg SOK 

enten ved at ansatte bruker noe av sin tid på sosial innsats, at de 

aksepterer betaling for sine produkter i SOK fra folk, eller at de rett 

og slett kjøper SOK og betaler med NOK. Bokført overskudd av 

SOK ved årets slutt, betyr at i alle fall én av de tre bunnlinjene er 

tilfredsstilt. 

Hvilken virkning vil det ha for selskaper at de må sikre en inntjening 

i SOK for å få lavere skatt? Sett at en bedrift ønsker å bedre 

resultatet i SOK før årsskiftet. De vet at det finnes kunder der ute 

med kjøpekraft i SOK. Bedriften kan da legge strategier for å øke 

sitt sosiale resultat. Oppfinnsomhet og markedets magi, vil sørge 

for at det leveres tjenester til noen som trenger det på et område 

hvor nettopp denne bedriften har kompetanse til å levere. Et ITselskap 

hjelper kanskje en barneskole med datautstyr mot oppgjør 

i SOK. Et advokatkontor gir juridisk rådgivning til en ideell stiftelse, 

219


og sender deler av fakturaen i SOK. Ansatte tar noen dager borte 

fra jobb for å gjøre en ideell innsats for noe de brenner for. Eller 

bedriften kan muligens, som nevnt, kjøpe lokale SOK fra samme 

region som de driver i. 

Offentlig etterspørsel kan anta flere former. Det kan være verdt 

å tenke gjennom hvorvidt arbeidsgiveravgift skal (kunne) betales 

med SOK. Arbeidsgiveravgift gjør det finansielt dyrere å ansette 

folk, og bidrar dermed isolert sett til arbeidsledighet. Å endre en 

avgift gjør arbeidskraft dyrere, og arbeidsledighet til en ordning 

som stimulerer til sosiale tjenester i lokalsamfunnet, noe som kan 

se ut som en vinn-vinn situasjon. 

En annen idé er å innkreve en markedsføringsavgift i sosial valuta, 

SOK. I dag behandles de offentlige rom i våre byer og tettsteder som 

en fri ressurs. Det betyr at reklamen ofte fortrenger kulturelle, 

kunstneriske eller naturlige uttrykk i det offentlige rom. Denne 

ideen innebærer å anse dette rommet hvor vi alle møtes og beveger 

oss, som arnesteder for sosialkapital. Selskaper som ønsker tilgang 

til det offentlige rom for sine produkter kan dermed pålegges å 

betale en avgift i sosialpenger, før reklamen får slippe til i vår felles 

oppmerksomhet. 

Andre løsninger for offentlig etterspørsel kan skapes ved at deler 

av privat skatt kan innbetales i SOK, eventuelt at egenandeler ved 

helse og lignende kan betales i SOK. Ettersom sosial kapital er noe 

som stadig må fornyes, er det ikke sikkert at SOK skal kunne akkumuleres 

over lang tid. Det kan overveies i hvilken grad sosialkroner 

bør ha en utløpsdato slik flyselskapenes bonuspoeng har i dag, 

at SOK er gyldige for eksempel i to år etter utstedelse. Dette vil 

stimulere til sirkulasjon og forhindre opphopning av SOK i omløpet. 

Sosialkroner bør antagelig være rentefrie. Skal de kunne uttrykke 

innsats for fellesskapet innenfor et geografisk område, bør SOK også 

være grensebundet til en bestemt landsregion, et fylke eller en kommune. 

Slike spørsmål må testes og utredes før reglene fastsettes. 

220


Uansett hvilken praktisk løsning selskapene velger innenfor de offentlige 

rammene for dette markedet, vil etterspørselen føre til styrking 

av de sosiale nettverkene og den sosiale kapitalen. Dette er 

ikke bare en hyggelig ting av typen «kjekt å ha». Forskning peker 

entydig i retning av at bedre sosial integrasjon og støtte fra sosiale 

nettverk, har relativt større effekt på helse og velvære enn det for 

eksempel redusert røyking, overvekt, blodtrykk og fysisk passivitet 

har. 

Virkningen er tydeligvis positiv også på forsikringskostnader og 

økonomisk utvikling. 13 Danske forskere mener at når de nordiske 

velferdsstatene fungerer så bra økonomisk som de faktisk gjør, kan 

mye av dette forklares med en relativt solid sosialkapital. Folk har 

mer tillit både til andre og til det offentlige, enn i mange andre av 

verdens land. Denne sosialkapitalen gjør det også mulig med mer 

effektiv forretningsdrift. Mindre ressurser behøver anvendes på kontroll 

og overvåkning ved at folk etterlever reglene. De stoler mer på 

hverandre og på staten. 14 

Hvordan investere i sosialkapital? 

Sosiologer har dokumentert at elev- og studentaktiviteter som musikk, 

sport, speiderliv, kor, deltakelse i Røde Kors og så videre, er 

viktige for fremveksten av evne og vilje til senere engasjement i 

samfunnet. Investering i yngres aktiviteter kan gi mangedobbelt 

tilbake i senere sosialkapital, påpeker Robert Putnam. 15 . Likevel ble 

budsjetter og tilskudd til slike områder skåret ned i løpet av de 

foregående tiår. Årsaken er antagelig enkel; det lønner seg ikke. I 

tider med kostnadskutt står slike poster lagelig til for hugg og er 

mye enklere å kutte i enn oppsigelser eller nedskjæringer i drift. I 

beslutningsøyeblikket er de langsiktige kostnadene ved å skjære ned 

på investeringer i sosialkapital usynlige. Å snu denne meningsløse 

utviklingen, er antakelig avhengig av bedre dokumentasjon på ver- 

221


dien i sosiale aktiviteter. Bokføring av SOK kan gjøre akkurat det. 

Softwareselskapet Salesforce.com, som den californiske IT-gründeren 

Marc Benioff er direktør for, er et eksempel på et selskap som 

allerede investerer i sosialkapital. Denne bedriften skaper online 

webverktøy for blant annet salg og kundeoppfølging. Benioff ønsket 

at sosial innsats skulle bli en integrert del av driften. Dermed får 

ideelle organisasjoner bruke programvaren deres gratis. Videre har 

de gitt bort én prosent av aksjene til en ideell stiftelse hvor ansatte 

sitter i styret. Én prosent av overskuddet går også direkte til stiftelsen. 

Endelig har Benioff lagt til rette for at ansatte skal bruke minst 

én prosent av den totale arbeidstid til å hjelpe lokalsamfunnet der 

de bor. Dette kaller han 1-1-1-løsningen. 

– Sist, men ikke minst, sier Marc Benioff, har tiltakene effekt på 

ansattes motivasjon og selvrespekt. De arbeider ikke i et høytrykks 

softwareselskap bare for å skaffe mer penger til aksjonærene. De 

ansatte opplever at de også arbeider for andre verdier, og at de får 

brukt andre evner enn den ene spesialiserte kunnskapen de er ansatt 

for. Dette blir kilde til glede, og tilfredsstillelse for både ansatte og 

ledere. 

Jammen godt at ikke konservative økonomer som Peter Drucker 

eller Milton Friedman dominerte dette styret; da ville Benioff 

mistet jobben, fordi han snøt aksjonærene for deres rettmessige finansielle 

avkastning. 

Innfører vi et nytt marked for sosialkapital, kan dette som salesforce.com 

og enkelte andre allerede har gjort i noen år, bli langt 

vanligere. Det innebærer at bedriftene må sikre sitt sosiale resultat 

for å få lavere finansiell skatt. Det som nå er unntakene – med selskaper 

som Oso Hotwater i Norge eller Interface og Salesforce.com 

i USA vil bli regelen, fordi samfunnet endrer rammene for hva det 

vil si å drive lønnsomt. Et selskap som følger Salesforce.com sitt 

eksempel, vil hvert år kunne bokføre sitt bidrag til oppbygging av 

sosialkapital. Det vil si at det mottar SOK i samme mengde som 

222


institusjoner og stiftelser i lokalsamfunnet mener bidraget er verdt, 

pluss at dette kan bidra til redusert finansiell skatt. 

Nivået på utstedelsen av SOK i et område, vil synliggjøre hva 

innbyggerne gjør for hverandre utover den nære krets av familie, 

vennskap og parforhold. Det fins mange dimensjoner i det sosiale 

landskapet som kan trenge synliggjøring gjennom SOK slik vi har 

skissert det. Blant dem finner vi utdanning, forebyggende helse, 

åpne kulturarrangementer, sosial fordeling, kulturell heterogenitet 

og toleranse, arbeidsreisetid, familiestabilitet og -svikt, volds- og 

konfliktnivåer, rusnivåer, krimforebygging, deltagelse i foreninger 

og populasjonskontroll. Disse er med på å bestemme hvor godt det 

er å leve i samfunnet over tid; de påvirker i hvilken grad mennesker 

kjenner seg tilfreds. Slik sett utgjør de dimensjoner av sosial kapital. 

Investering av SOK (eller NOK) i prosjekter eller foreninger for å 

synliggjøre disse dimensjonene, bør derfor stimuleres. Det betyr 

også at det må arbeides med å finne egnede indikatorer for hele 

spekteret av sosialkapitalen. 16 

Lokalpolitikere kan sette opp prioriteringer som således kan 

brukes til å veilede og vekte investering i og utstedelse av sosialkroner. 

Ut fra dette, kan selskaper eller filantropisk virksomhet bidra i 

regionen. Investering i andre lands sosialkapital kan også vurderes 

godkjent. 

Den tradisjonelle modellen for å bedre sosiale forhold er at staten 

krever inn finansiell skatt, og deretter lønner folk for å fullføre 

oppgaver som rydding og vedlikehold av offentlige steder, samt tilsyn 

med eldre eller tilbud til ungdom. Hva er fordelen med dette 

nye forslaget fremfor den tradisjonelle modellen? Jo – at vi utløser 

markedenes evne til nyskaping, og kombinerer det med motivasjonskraften 

fra nye pengesorter (incentivsystemet). Sosial innsats 

synliggjøres gjennom utvidede målemetoder og indikatorer. Vi får 

et nytt informasjons- og incentivsystem. Dette er en type penger 

man virkelig kan være stolt av å ha på egen konto. Penger blir ikke 

223


lenger bare et instrument som i beste fall kan styrke sjels- og følelsesliv 

gjennom å betale for kunsttilbud, eldreomsorg eller bygningers 

skjønnhet. SOK avspeiler menneskelige relasjoner mer direkte. 

Dermed er penger og sjel blitt integrert. Sosialkroner synliggjør og 

motiverer til bredere nettverk av menneskelige relasjoner. Sosiale 

entreprenører kan nå enkelt dokumentere verdien av sin innsats. 

Det er ikke lenger idealisme og høy moral versus verdslig finansiell 

profitt, som i motsetningen mellom Gud versus Keiser. Det legges 

til rette for moral og marked i samme mynt. 

1 Robert Putnam, 2000, Bowling Alone, side 21. Betegnelsen ’sosial kapital’ 

har mange retninger og definisjoner. Putnam påpeker at ’sosial kapital’ ser 

ut til å være blitt oppdaget og formulert minst seks ganger av ulike tenkere 

i løpet av det 20. århundret. Blant de viktigste er urbanisten Jane Jacobs, 

1961, The Death and Life of Great American Cities, og den franske filosofen 

Pierre Bourdieu, 1986, ‘The Forms of Capital’ in John G. Richardson (red) 

Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education, New York: 

Greenwood Press. 

2 Luigi Guiso et al, 2004, «The Role of Social Capital in Financial 

Development». American Economic Review, Vol. 94, No. 5, Des. 2004. 

3 Robert D. Putnam, 2000, Bowling Alone, side 19 ff., Svendsen og Svendsen, 

2006, Social Kapital. 

4 Edgar Cahn, 2000, No More Throw-away People: The Co-production 

Imperative. 

5 Edgar Cahn, 2002, «Unleashing our Hidden Wealth», Yes! Magazine, 

http://www.yesmagazine.org/article.asp?id=524 

6 Rammen kan ses både psykologisk og institusjonelt. Institusjonell 

økonomi er en del av sosiologien som samarbeider med økonomi om 

forståelse av de sosiale institusjonene rundt pengene. Se Victor Nee, 2005, 

«The New Institutionalisms in Economics and Sociology.» i kap. 3 til Smelser 

og Swedberg, 2005, Handbook of Economic Sociology. 

7 For oversikt over timedollar-systemer se http://www.timebanks.org/ 

En oversikt over andre typer lokale pengesystemer fins i databasen til 

stiftelsen Complementary Currency Resource Center http://www. 

complementarycurrency.org/. Bevegelsen for lokale, komplementære 

224


pengetyper har også egen journal: International Journal of Community 

Currency Research, se http://www.uea.ac.uk/env/ijccr/index.html . 

8 Sjekk London Time Bank: http://www.londontimebank.org.uk/ eller 

http://www.timebanks.co.uk/ for mer informasjon om fenomenet 

TimeBanks. 

9 Stephen DeMeulenaere, 2007 «Annual Report of the Worldwide 

Database of Complementary Currency Systems», International Journal of 

Community Currency Research. Vol 11, 23-35. 

10 Det skilles derfor ofte mellom «bridging»- og «bonding»-typer av sosial 

kapital. Se Robert Putnam, 2000, Bowling Alone. 

11 Keith Hart, 2000, drøfter pengenes opprinnelse som en form for 

hukommelse i Money in an Unequal World, side 15, 234 og 318. 

12 Svendsen og Svendsen, 2006, Social Kapital. 

13 House et al. 1988, «Social Relationships and Health», Science. Sitert i Robert 

D. Putnam, 2000, Bowling Alone, side 326. Se forøvrig hele Section IV. 

14 Svendsen og Svendsen, 2006, Social Kapital. 

15 Robert Putnam, 2000, Bowling Alone, side 405. 

16 Det er mulig å ta utgangspunkt i oversikten over vellykkede cases fra 

Sirgy, Rahtz og Lee, 2006, Community QualityOfLife Indicators (Social 

Indicators Research Series). 

225

Eline Synneva Lorentzen Ingstad, 

PhD stipendiat ved Senter for 

entreprenørskap, 

Universitetet i Oslo 

«Mens man tidligere har 

vært vant til et tydeligere 

skille mellom sosialt og 

kommersielt arbeid, 

blandes dette ofte i sosialt 

entreprenørskap.»

Sosialt entreprenørskap – 

en klargjøring av begrepet 

Sosialt entreprenørskap har det siste tiåret fått mye oppmerksomhet 

internasjonalt. Dette skyldes i stor grad en økende frustrasjon over 

at sosiale problemer ikke løses av de institusjonene og mekanismene 

som er satt til å skulle løse dem. Flere tiår med bistand og utviklingsarbeid 

har ikke løst det globale fattigdomsproblemet. En moderne 

velferdsstat som vår egen, har ikke klart å løse de problemene vi finner 

her. Verden står fortsatt overfor store komplekse utfordringer på 

områder som miljø, klima, fattigdom, helse og utdanning. Vårt eget 

samfunn byr på utfordringer med integrering, rusmisbruk, arbeidsledighet, 

eldreomsorg og barn og unge som faller utenfor. Mange 

mener sosialt entreprenørskap tenner et nytt håp om at man kan 

klare å løse slike problemer ved å angripe dem som sosiale entreprenører. 

Mange spør også hva sosialt entreprenørskap er. 

Formålet med dette kapitlet, er å beskrive hva som kjennetegner 

sosialt entreprenørskap. Den store oppmerksomheten tiltrekker seg 

mange som ønsker å bruke begrepet. En utvanning av begrepet 

tjener ingen parter, for det skaper bare forvirring. Selv om det ikke 

bidrar konstruktivt å være firkantet i forhold til begrepene, er det 

like fullt nyttig å ha noen holdepunkter for å øke forståelsen. 

227


Hva er sosialt entreprenørskap? 

Det er gjort mange forsøk på å definere og forklare sosialt entreprenørskap. 

Entreprenørskap i seg selv har ingen universal definisjon 

og blir ikke enklere av å sette sosialt foran. Det blir ofte sagt at 

sosialt entreprenørskap er å bruke forretningsmessige metoder og 

verktøy på sosiale problemer. Innenfor forskningsverdenen har man 

en noe bredere tilnærming. Man søker å definere, forstå og forklare 

begrepet ved å trekke frem noen attributter som skal kjennetegne 

alt sosialt entreprenørskap. Et eksempel på en definisjon 

med en slik «paraplytilnærming» er: «Sosialt entreprenørskap er 

resultatet av en aktivitet foretatt av et individ, en organisasjon eller 

nettverk og som kan karakteriseres ved at det er sosialt, markedsorientert 

og innovativt» (Nicholls, 2006). Innovasjon og markedsorientering 

står sentralt innenfor entreprenørskap generelt, og er 

noe av det som skiller sosialt entreprenørskap fra andre organisasjoner 

eller aktiviteter med et sosialt formål. Joseph Schumpeter var 

den første som knyttet innovasjon til entreprenørskap. I følge ham, 

innebærer innovasjon å skape en ny vare, tjeneste, en ny produksjonsprosess, 

anvendelse eller organisasjonsform. At innovasjon er 

viktig for sosialt entreprenørskap er i tråd med Schumpeters teori, 

at nye modeller, teknikker og arbeidsformer er kritisk for sosial 

endring og utvikling. 

En sosial entreprenør kan være markedsorientert på ulike måter. 

Det kan være å selge tjenester og produkter i et marked, eller ved 

å konkurrere i markedet for å motta offentlig støtte, gaver og donasjoner. 

Det er også andre karakteristika ved entreprenørskap som 

er verdt å nevne. I alt entreprenørskap står verdiskapingsbegrepet 

sentralt. Videre legges det ofte vekt på entreprenørens evne til å 

identifisere en mulighet og handle aktivt for å utnytte muligheten. 

Det handler også om å ville skape noe, og om å sette seg mål og 

mobilisere ressurser for å nå resultater. I mange sammenhenger er 

entreprenørskap knyttet nettopp til det å starte opp noe, til å eta- 

228

Eline S lorentzen ingstad Sosialt entreprenørskap – en klargjøring av begrepet 

blere en bedrift eller organisasjon. 

Så hva med sosialt? Man sier at den sosiale entreprenøren løser 

et sosialt problem og skaper sosial verdi. Med sosialt problem forstås 

urettferdighet, skjevhet og trusler i samfunnet. Sosialt kan også bety 

sammen, i fellesskap. Det er imidlertid i betydningen det som gjelder 

samfunnet og samfunnsforholdene, vi mener med sosialt entreprenørskap, 

ikke nødvendigvis det å skape noe i fellesskap. Å 

skape sosial verdi vil si å skape en endring og utvikling til det bedre 

i samfunnet. Ofte innebærer det økt levestandard for den målgruppen 

den sosiale entreprenøren henvender seg til. I tilknytning til 

dette, dukker ofte begrepet systemendring opp. Systemendring vil 

si at den sosiale verdiskapingen er så omfattende at den resulterer 

i en ny, varig endring i samfunnet. 

Ut fra disse to begrepene; sosialt og entreprenørskap, vil altså 

sosialt entreprenørskap være å identifisere et problem i samfunnet, 

som man søker å løse eller forbedre. Man gjør dette på en ny, innovativ 

måte, og ofte ved å starte en organisasjon eller bedrift. Et tydelig 

kjennetegn på sosiale entreprenører er at hovedmålet er å skape 

sosial verdi. Det er det brennende ønsket om å gjøre verden litt 

bedre, som er drivkraften til den sosiale entreprenøren. Men selv 

om det primære er å skape sosial verdi, er også økonomisk verdi 

viktig innenfor sosialt entreprenørskap. Det vil ofte være et delmål 

å ha en inntjening som skaper økonomisk verdi, men dette kan 

betraktes som et middel for å oppnå uavhengighet, kontinuitet og 

økonomisk bærekraft, og ikke som et hovedmål i seg selv. Man har 

tidligere vært vant til et tydeligere skille mellom sosialt og kommersielt 

arbeid. Dette blandes ofte i sosialt entreprenørskap. Det 

gir utfordringer med å plassere sosialt entreprenørskap innenfor et 

kjent rammeverk. Alt etter hva som tjener hovedmålet, vil man 

finne sosialt entreprenørskap organisert som selskaper, organisasjoner, 

stiftelser, for profitt, nonprofitt og i alle sektorer; privat, 

offentlig og i det frivillige. De eksisterende organisasjonsformene 

229


vi har, passer ofte ikke optimalt for sosiale entreprenører. Derfor 

har flere land begynt å opprette nye organisasjonsformer som skal 

passe bedre for den kombinasjon av sosialt og kommersielt arbeid 

som er vanlig i sosialt entreprenørskap. 

Ulike former for entreprenørskap 

Hva er så forskjellen på det vi kan kalle kommersielt entreprenørskap 

og sosialt entreprenørskap? Først; det er ikke riktig å si at forskjellen 

er at den kommersielle entreprenøren skaper økonomisk 

avkastning mens den sosiale entreprenøren skaper sosial verdi. 

Kommersielt entreprenørskap skaper også sosial verdi, for eksempel 

i form av arbeidsplasser. Begge typer entreprenører er drevet av 

muligheten entreprenøren ser til å løse et problem og til å skape 

noe. Mens den kommersielle entreprenøren henvender seg til markeder 

som kan betale for det produktet eller tjenesten som entreprenøren 

skaper, henvender den sosiale entreprenøren seg til målgrupper 

som svært ofte er marginaliserte, som har problemer med 

å betale for produktet eller tjenesten og som ikke ville hatt mulighet 

til å oppnå dette på egenhånd. Forventningene til avkastning er også 

ulike. En kommersiell entreprenør og hans/hennes investorer, vil 

ha forventninger om en viss økonomisk avkastning på sikt. For en 

sosial entreprenør er forventningene å skape størst mulig sosial 

verdi, eller størst mulig forbedring for flest mulig mennesker i den 

målgruppen man retter seg inn mot. En kommersiell entreprenør 

kan også gi penger til sosiale formål og på denne måten skape sosial 

verdi, men så lenge dette ikke er kjernevirksomheten, faller slike 

aktiviteter under det man kaller utøvelse av samfunnsansvar. 

Sosialt entreprenørskap kan best forklares og forstås ved hjelp 

av eksempler. Det klassiske eksemplet på sosialt entreprenørskap 

er Grameen Bank. Grameen Bank ble startet i 1976 av Muhammad 

Yunus, som en lånegiver til fattige kvinner. Dette var starten på en 

230


ny næring av finansielle institusjoner som tilbyr lån og andre finansielle 

tjenester til fattige mennesker som tidligere ikke ble antatt å 

være kredittverdige. Inntil for få år siden, ble sosialt entreprenørskap 

forbundet med arbeid i utviklingsland. Begrepet sosialt entreprenørskap 

dukket også opp i litteraturen for første gang på 60-tallet og 

da i forbindelse med sosial endring. Bill Drayton tok det i bruk tidlig 

på 80-tallet da han startet Ashoka. Det er mye takket være organisasjoner 

som Ashoka, The Schwab Foundation for Social Entrepreneurship 

og The Skoll Foundation, at sosialt entreprenørskap 

har fått stor oppmerksomhet de siste årene. Disse organisasjonene 

utnevner hvert år sine sosiale entreprenører, og de velges ut etter 

strenge kriterier. Til nå er de fleste kandidatene valgt ut for sitt 

arbeid i utviklingsland, men nå er oppmerksomheten også rettet 

mot den vestlige verden. Ashoka utnevnte sin første sosiale entreprenør 

i Vest-Europa i 2005, bygget på en erkjennelse av at det også 

her finnes store uløste problemer som gjør sosialt entreprenørskap 

høyst relevant. 

Sosialt entreprenørskap i Norge 

Sosialt entreprenørskap som begrep, er i ferd med å bli kjent i Norge. 

Selv om begrepet er nytt her, er fenomenet langt fra nytt. Opp 

gjennom historien har sosiale entreprenører bygget mange av de 

institusjonene vi i dag tar for gitt i vårt velferdssamfunn. Historien 

til Norske Kvinners Sanitetsforening, er et godt eksempel på sosialt 

entreprenørskap i Norge. La oss gå tilbake et drøyt århundre da 

Norges union med Sverige begynte å gå mot oppløsning og landene 

forberedte krig. Fredrikke Marie Qvam var i opprør over forholdene 

til hæren; det manglet både sanitetsutstyr og nødvendig 

helsemateriell. Hun tok initiativ til å starte en uavhengig kvinneforening 

som skulle arbeide for hærens sanitet og stiftet Norske Kvinners 

Sanitetsforening i februar 1896. Som initiativtaker og første 

231


formann av foreningen, stod Fredrikke Marie Qvam i spissen for en 

rask og solid utvikling av organisasjonen. Arbeidsoppgavene deres 

favnet bredt. De startet umiddelbart med førstehjelpskurs, og etter 

to år åpnet Norske Kvinners Sanitetsforening sin første skole for 

sykepleieutdanning. De sto i bresjen for å bekjempe tuberkulose, 

sørget for opplysning og medisinering og bygget tuberkulosehjem. 

I 1914 åpnet den første «kontrollstasjon for mor og barn,» som var 

forløperen til helsestasjonene. Gjennom den første tiden la organisasjonen 

med Fredrikke Marie Qvam som formann, grunnlaget for 

flere av de institusjonene som vi i dag tar for gitt at staten har ansvaret 

for. Da det offentlige overtok ansvaret for sykepleieutdanningen, 

hadde Norske Kvinners Sanitetsforening utdannet over 7000 

sykepleiere. Da det offentlige i 1974 overtok ansvaret for helsestasjonene, 

drev sanitetskvinnene over 650 helsestasjoner. Man kan 

spørre seg hva det er som gjør Fredrikke Marie Qvam til et så godt 

eksempel på sosialt entreprenørskap? For det første adresserer hun 

et tydelig sosialt eller samfunnsmessig problem. Hun handler aktivt, 

og starter og utvikler en organisasjon som søker å løse disse problemene 

på en ny måte. Resultatene er klare, skaper stor sosial 

verdi, og innebærer en systemendring. Sykepleieutdanning og helsestasjoner 

ble varige institusjoner i vårt samfunn og ansett som så 

viktige, at ansvaret nå ligger under det offentlige. 

Vi har flere gode eksempler på sosiale entreprenører som har 

bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi har i dag. Norges første 

sosialminister Johan Castberg er et. Han ville gjøre de sosiale spørsmål 

til hovedsak i norsk politikk, og satte betydelig preg på sosialpolitikken 

på begynnelsen av 1900-tallet. Han opprettet blant annet 

sosialdepartementet og var sentral i utarbeidelsen av arbeidervernlovgivningen 

og familielovene – herunder de Castbergske barnelover, 

som sikret barn født utenfor ekteskap de samme rettigheter som de 

ektefødte. Et annet eksempel er Olav Selvaag, som kastet seg over 

etterkrigstidens store sosiale problem, nemlig boligmangelen. 

232


Med sine innovative byggemetoder som innebar reduksjon av materialforbruk 

og arbeidskraft, seriebygging av standardiserte hustyper, 

rasjonelle konstruksjoner og organisering av arbeidet på byggeplassen, 

klarte han og endre både boligpolitikk, lover og praksis. 

Resultatet var mer enn fordobling av boligbyggingen på få år. 

Med oppbyggingen av den moderne velferdsstaten, kom imidlertid 

også holdningen om at det er det offentlige som har ansvaret 

for å løse sosiale utfordringer og problemer i samfunnet. Selve 

grunntanken i velferdsstaten bygger på at det er staten som skal 

besørge borgernes sosiale velferd, helse, utdanning, sosiale nettverk 

og trygdeordninger. Samtidig har frivillighetsarbeid og dugnadsinnsats 

stått sentralt i vårt samfunn, og gjør det fortsatt. Det er 

kanskje nettopp den sterke tradisjonen for frivillighet og dugnad 

som gjør at det kan være litt utfordrende å plassere sosialt entreprenørskap 

i det norske landskapet. Vi har en lang tradisjon for å bidra 

gratis og frivillig til ideelle formål, og har langt på vei opparbeidet 

en holdning om at det ikke er akseptabelt å tjene penger på sosialt 

arbeid fordi det er statens ansvar. Dette står i motsetning til tradisjonen 

i USA, der omsorg og velferd i langt større grad blir besørget 

av private institusjoner. 

Ildsjel er også et begrep som har dyp rot i Norge. Selv om ildsjel 

brukes mer som en personkarakteristikk enn en objektiv kategori, 

er det mange som vil foreslå ildsjel som den norske betegnelsen på 

en sosial entreprenør. Det er også mange likhetstrekk mellom en 

ildsjel og en sosial entreprenør, men begrepene er ikke overlappende. 

Man kan gjerne være en ildsjel uten å være en sosial entreprenør, 

men man kan neppe være det motsatte. 

Man kan dele opp dagens norske sosiale entreprenører i to 

kategorier. Det er de som jobber for å løse utfordringer i Norge, og 

de som jobber i andre land. Eksempler på områder den første kategorien 

jobber med, er jobbtrening og engasjement for tidligere rusmisbrukere, 

nettverk for ungdom som faller utenfor, eldreomsorg 

233


og integreringsproblematikk. I utviklingsland finner vi norske 

sosiale entreprenører som jobber med sysselsetting for tidligere 

prostituerte, landbruk, helse, rent drikkevann, utdanning, miljø og 

energi, for å nevne noen. 

Å finansiere sosialt entreprenørskap 

Sosialt entreprenørskap er ingen lett karrierevei. Sosiale entreprenører 

har som regel, og i motsetning til kommersielle entreprenører, 

ingen utsikter til at man skal kunne tjene mye penger. Det har vært 

sagt at det å prøve å beskrive hva en sosial entreprenør skal gjøre, 

ville gi verdens mest sinnssyke jobbeskrivelse. Uten tvil er det i alle 

fall at sosiale entreprenører møter en lang rekke utfordringer og 

dilemmaer på sin vei. 

En av de store utfordringene for sosiale entreprenører, er å skaffe 

finansiering til å gjennomføre sine aktiviteter og drift. De er som 

regel nødt til å søke andre kilder enn kommersielle entreprenører. 

Sosiale entreprenører får ofte ikke (foreløpig) tilgang til vanlige støtteordninger, 

som for eksempel etablererstipend og prosjektstøtte 

fra Innovasjon Norge. De er også lite interessante for vanlige investorer, 

ettersom avkastningen måles i sosiale resultater og verdi, og 

det er grunnet organisasjonsmodellen som ofte ikke er mulig å få 

eierandeler eller ta ut utbytte fra. Sosiale entreprenører er i større 

grad ofte avhengig av donasjoner fra for eksempel veldedige stiftelser 

og offentlig støtte. Internasjonalt har man fått øynene opp for 

at sosiale entreprenører trenger nye typer støttespillere og samarbeidspartnere. 

Venture filantropi er et nytt begrep som har vokst 

frem. Det betegner en støtte til sosiale entreprenører, som drives 

etter de samme prinsipper som kommersielle venture investeringer. 

Forskjellen er at filantropen her måler sin avkastning sosialt eller i 

samfunnsmessig betydning, og ikke finansielt. Venture filantropi 

kombinerer finansiell støtte med kompetansetilførsel innenfor stra- 

234


tegi, prosjektstyring, ledelses- og organisasjonsutvikling. Eksempler 

på denne type aktører i Norge er Ferd, Kavlifondet, Stiftelsen «Et 

rikere liv» og Voxtra. De ser på sitt engasjement i de sosiale entreprenørene 

som investeringer, og i tillegg til penger, bidrar de med 

profesjonell hjelp til ledelse og utvikling av organisasjonen. 

Et viktig område sosiale entreprenører må forholde seg til, er i 

hvilken grad de skal ha en selvstendig inntjening eller kun basere 

seg på donasjoner. Fordelene med en selvstendig inntjening, er at 

det gir organisasjonen selvstendighet, kontinuitet og en mulighet 

til å kunne styre selv. Det er også trolig at en slik markedsorientering 

kan gi høyere effektivitet, gjøre organisasjonen mer innovativ, responsiv 

på endringer, og fokusert på organisasjonsutvikling og god 

ledelse. Dessuten er det i mange tilfeller nødvendig på grunn av stor 

konkurranse om donasjoner og offentlig støtte. Ulempene med en 

slik markedsorientering vil kunne være at ressursene må brukes på 

andre områder enn hovedmålet, den sosiale verdiskapingen. Markedsorientering 

og krav fra investorer og partnere, vil også kunne 

medføre at organisasjonene må foreta veivalg som er i konflikt med 

hovedmålet om den sosiale verdiskapingen. Hvorvidt en selvstendig 

inntjening er mulig, avhenger av det sosiale entreprenørskapets 

karakter. I enkelte tilfeller er det ikke mulig å skape en egen inntjening, 

og ulike typer donasjoner er den aktuelle finansieringsform. 

Fordelene med donasjoner er at, gitt en god forvaltning, vil de 

kunne gi en lettere finansieringsflyt, der fokuset og kreftene kan 

brukes på å sikre resultater som skaper sosial verdi, istedetfor på å 

skape inntekter. Det hører imidlertid til unntakene og få til en varig 

og stabil finansiering basert på donasjoner. Mange sosiale entreprenører 

erfarer også at mens det er mulig å få støtte til ulike aktiviteter, 

er det vanskelig å få støtte til drift av organisasjonen. Og skaffe 

finansiering, er noe mange sosiale entreprenører bruker mye tid på 

uansett hvilken ressurskombinasjon de velger. 

235


Å lykkes som sosial entreprenør 

Det er nærliggende å stille spørsmålet hva vil det si å lykkes som 

sosial entreprenør? Mens suksess for kommersielle entreprenører 

måles i økonomisk verdi, må suksess for sosiale entreprenører nødvendigvis 

måles i andre parameter. Hvilke parameter, kan være 

utfordrende å bestemme siden sosial avkastning ofte bygger på subjektive 

kriterier og den sosiale effekten er vanskelig og måle. Internasjonalt 

arbeides det med å utvikle nye systemer for å kunne måle 

og dokumentere graden av suksess til en sosial entreprenør. 

Suksess i sosialt entreprenørskap, blir ofte sett i sammenheng 

med skalering og vekst. En sosial entreprenør, som drives av ønsket 

om å gjøre verden bedre, vil gjerne gjøre dette for flest mulig mennesker. 

De store organisasjonene måler sine sosiale entreprenører 

på hvor mange ganger deres modeller er replikert, hvordan organisasjonen 

har spredt seg lokalt, nasjonalt og globalt, og i hvilken grad 

deres arbeid har resultert i systemendringer. Men det betyr ikke 

nødvendigvis at sosiale entreprenører som ikke har fokus på skalering 

og vekst ikke er suksessfulle. Noen modeller er ikke skapt for 

å vokse, men de er kanskje tilpasset de lokale forholdene eller det 

spesifikke sosiale problemet det skal løse. Sosialt entreprenørskap 

omtales svært ofte kun positivt. Men som med all type entreprenørskap, 

vil det også være mange sosiale entreprenører som ikke lykkes. 

Og det å ikke lykkes som sosiale entreprenør kan få verre konsekvenser, 

fordi målgruppen ofte i utgangspunktet er marginalisert 

og sårbar. 

Planlegging og prosjektstyring, strategiarbeid, risikovurderinger 

og analyser må derfor stå sentralt, også i sosiale entreprenørers 

arbeid. Måling og dokumentasjon av resultater er like viktig for en 

sosial entreprenør som en kommersiell entreprenør. I studier av 

sosiale entreprenører, fremheves nettopp deres evne til å sette mål 

og dokumentere resultater. Uansett hvilken ressurskombinasjon en 

sosial entreprenør velger, er en effektiv og kreativ utnyttelse av res- 

236


sursene et kjennetegn på gode sosiale entreprenører. Det er også 

deres evne til å bygge og bruke nettverk, bygge god organisasjonskultur 

og utvikle kreative organisasjons- og forretningsmodeller. 

Sosiale entreprenører er ofte veldig lydhøre ovenfor målgruppen 

sin. De skaper løsninger som stemmer overens med hva målgruppen 

virkelig har behov for, og prøver ikke å påføre en løsning fra 

utsiden. Det kan hende at noe av deres evne til å skape resultater 

og sosial endring ligger nettopp der. 

Sosialt entreprenørskap er ikke løsningen på alle verdens problemer. 

Man kan gjøre mye bra også uten å være sosial entreprenør, 

og det er heller ingen selvfølge at sosialt entreprenørskap alltid 

resulterer i noe bra og suksessfullt. Like fullt er sosialt entreprenørskap 

en unik måte å løse sosiale problemer på, og resultatene er ofte 

imponerende. Sosialt entreprenørskap i sin ultimale form, vil kunne 

forbedre og utvikle mye. Det er vel fortjent at man nå får løftet 

de sosiale entreprenørene frem i lyset. Ved å sette fokus på deres 

arbeidsmetoder og resultater, kan man lære hva som virker og hva 

som ikke virker. Det er derfor viktig å få mer kunnskap om sosialt 

entreprenørskap. Det er også viktig å holde frem sosiale entreprenører 

som gode rollemodeller, slik at flere blir oppmerksomme på 

at sosialt entreprenørskap er en mulig karrierevei, og dermed lar 

seg inspirere til handling. Det er dessverre nok av problemer å ta 

tak i. Lykke til! 

Kilder: 

Anderson, B,B., og Dees J.G. (2006), Rhetoric, Reality, and Research: 

Building a Solid Foundation for the Practice of Social Entrepreneurship, in 

Nicholls, A. (ed), Social Entrepreneurship: New Models of Sustainable Change, 

Oxford University Press 

Bjørnson, Ø. (2000): Johan Castberg en utdypning. Norsk Biografisk 

leksikon. Tilgjengelig på http://www.snl.no/.nbl_biografi/Olav_ 

Selvaag/utdypning 

Borzaga, C., og Defourny, J. (2001): The emergence of social enterprise. 

Routledge, Taylor and Francis Group 

237


Bornstein, D. (2007): How to Change the World: Social Entrepreneurs and 

the Power of New Ideas. New York: Oxford University Press 

Dees, J.G., (1998a): The meaning of Social Entrepreneurship. Tilgjengelig på 

http://www.caseatduke.org/documents/dees_sedef.pdf 

Dees, J.G., and Battle Anderson, B. (2003): Social Entrepreneurship is about 

Innovation and Impact, Not Income, paper på Social Edge. Tilgjengelig på 

http://www.caseatduke.org/articles/1004/corner.htm 

H.M. Grant and L.R. Crutchfield, (2007): 32-41: Creating HighImpact 

Nonprofits, Stanford Social Innovation Review 5, nr. 3 

Mair, J., og Marti, I., (2006): Social entrepreneurship research: A source of 

explanation, prediction, and delight. Journal of World Business, Vol. 41, 

No 1. 

Mair, J., og Marti, I., (2006): Social entrepreneurship. The contribution of 

individual entrepreneurs to sustainable development. The ICFAI, Journal of 

Entrepreneurship Development. 

Martin, R.,og Osberg, S. (2007): Social Entrepreneurship, the case for 

definition. Stanford Social Innovation Review. 

Nicholls, A. (2006): Social Entrepreneurship. New Models of Sustainable 

Change: 135. New York: Oxford University Press. 

Nicholls, A., Cho, A.H (2006): Social Entrepreneurship: The Structuration 

of a Field, in Nicholls, A. (ed), Social Entrepreneurship: New Models of 

Sustainable Change, Oxford University Press 

Sandal, J.U. (2007): Sosial – Entreprenøren, agent med rett til å endre 

Schumpeter, J.A. (1934/1978): The Theory of Economic Development. 

New York: Oxford University Press 

Young, R. (2006), For What It Is Worth: Social Value and the Future of Social 

Entrepreneurship, in Nicholls, A. (ed), Social Entrepreneurship: New Models 

of Sustainable Change, Oxford University Press 

Internett: 

www.sanitetskvinnene.no 

www.ashoka.org 

http://www.norgeslexi.com/paxlex/alfabetet/c/c01.html 

http://www.evpa.eu.com

Bok Vilje til endring (2802,94 Kb) - Mother Courage

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?