Kapitalisme Sosialisme - Radikal Front

KAPITALISME.
SOSIALISME
Studiebok fra AKP( m-l)
Redigert av Pål Steigan
FORLAGET OKTOBER A/S
Oslo

©Forlaget Oktober A/S, 1981
Omslag: Trygve Berg
Sats: Damsleth Fotosats
Trykt hos A/S Duplo trykk, Oslo 1981
ISBN 82-7094-303-7
l

FORORD
Uten revolusjonær teori kan det ikke
finnes en revolusjonær bevegelse.
Lenin
I dagens verden skjer det store forandringer. Ting som virka enkle for
noen år sia er blitt ganske innfløkte. Fra tidligere tider veit vi at under
sånne forhold blir det også stor teoretisk forvirring. Det har da også
skjedd denne gangen. Dette gjør teoretisk avklaring ti ganger viktigere.
Hvis vi går 12-14 år tilbake i tida, til siste halvdel av sekstiåra, ser vi at
marxismen kom på moten over hele Vesten, etter å ha ført en beskjeden
tilværelse i lange tider. Vietnamkrigen, den kinesiske kulturrevolusjonen,
studentopprøret i -68 er viktige stikkord. For en ungdomsgenerasjon
på leiting etter et alternativ blei marxismen plutselig aktuell. Det
vokste opp marxist-leninistiske partier i de vestlige industrilanda. De tok
mål av seg til å ta opp tråden der de gamle kommunistpartiene hadde gitt
slipp på den og blitt borgerlige Sovjetpartier.
Nettopp fordi vi hadde sett hvordan kapitalismen og imperialismen
kunne forkle seg med røde faner, la vi stor vekt på den politiske kampen,
kampen mot borgerlige ideer, mot utarting i opportunistisk retning.
Dette var vår styrke. Våre motstandere hevda at sosialismen var nødt til
å ende opp som et nytt utbyttersamfunn. Som motargument brukte vi
Maos tenkning og kulturrevolusjonen. Dette var sterke argumenter og
de fikk virkning langt utafor rekkene til de bevisste revolusjonære.
Nå, mange år etterpå veit alle at kulturrevolusjonen ikke løste noe
problem, uansett hva en måtte mene om den forøvrig. Altså er spørsmålet
like uløst, og det er lett å vinne innpass for den gamle påstanden
om at sosialismen må føre til et nytt utbyttersamfunn. Noen reagerer på
dette med å gå over til standpunkter som de sjøl for få år tilbake uten å
nøle ville kalt reaksjonære og borgerlige. Andre blir frustrerte. Men
atter andre gir seg ikke.
Noen vil hevde at vi har fått demonstrert marxismens uholdbarhet
eller utilstrekkelighet eller hva de nå måtte kalle det. Mitt syn er annerledes.
Det vi har fått demonstrert er først og fremst vår egen utilstrekke-
5

lighet i forståelsen av marxismen.
Den nye revolusjonære og kommunistiske bevegelsen i Vesten har
hatt en grunnleggende svakhet, nemlig at den har vært grunn og overflatisk
i studiene av den politiske økonomien. I iveren. etter å gripe
det nye som kom med Maos analyser av klassekampen, gikk vi lett over
det fundamentet som Mao bygde sin teori på.
Noen få av oss leste Kapitalen og noen av de andre økonomiske
skriftene til Marx, de fleste gjorde det ikke, og sjøl de som gjorde det
kunne aldri si at de var godt skolert i politisk økonomi. Politisk økonomi
blei en slags gresk, et lukket område for de spesielt innvidde. Dette kom
til å prege vår oppfatning av kapitalismen og av sosialismen/kommunismen.
Denne svikten hevner seg på oss nå.
For hele den marxistiske teorien hviler på de historiske og økonomiske
teoriene til Marx. Det var etter studiet av de økonomiske lovene i
det kapitalistiske samfunnet at Marx kom til at kapitalismen var dømt til
undergang og at den ville bli avløst av et klasseløst kommunistisk samfunn.
Derfor kaller vi Marx' teori for den vitenskapelige sosialismen. I
motsetning til sosialistene før Marx, som skapte sosialistiske utopier ut
fra et ønske om en bedre verden, bygde Marx sin sosialisme på vitenskaplige
studier av det eksisterende samfunnet.
I Det kommunistiske partis manifest roste Marx og Engels kapitalismen
for å ha skapt større underverker enn noe tidligere samfunn.
Gjennom å revolusjonere produksjonsmåten, hadde kapitalismen gitt
støtet til større samfunnsmessige forandringer enn noe tidligere system
hadde gjort. 130 år seinere kan vi for alvor se rekkevidden av de orda.
Da Manifestet blei skrivi hadde mennesket ennå ikke de mest elementære
kunnskaper om elektrisiteten. I dag er det knapt førstesidestoff når
en ny romsonde passerer Uranus og sender hjem knivskarpe bilder over
en avstand vi knapt kan fatte.
Men samme sted i Manifestet peker Marx på at nettopp disse veldige
produktivkreftene står i den mest skrikende motsetning til det at de er
eid privat. Nettopp dette motsetningsforholdet er det som river og sliter i
kapitalismen og dømmer den til undergang. Samtidig som kapitalismen
har skapt sine underverker har den også skapt større katastrofer og
elendighet enn noe tidligere samfunnssystem.
Moderne medisinsk vitenskap har avskaffa sjukdommer som tidligere
drepte millioner, samtidig bruker supermaktene den samme medisinske
vitenskapen til å skape dødsmikrober som kan ta livet av hundremil-
6

!ioner. Jakta på maksimal profitt, jakta på billige råvarer og verdensherredømme
er drivkrafta i slik forskning.
Kapitalistisk industri har skapt et mangfold av varer som får alle
tidligere samfunn til å bleikne. Men samtidig fører kapitalistisk rovdrift
til at det skapes kunstige ørkner, livet i havet ødelegges, økologiske
katastrofer truer i horisonten.
Den nye datateknologien, som vi ennå så vidt har merka virkningene
av, kunne på kort sikt betydd f.eks. 4 timers arbeidsdag for alle og bort
med det farligste og mest slitsomme arbeidet. Men fordi kapitalismen er
ute etter maksimal profitt, er det mer sannsynlig at den blir brukt til å
halvere antall arbeidsplasser, framfor å halvere arbeidsdagen. I dag har
Vesten 30 millioner arbeidsløse. Skal tallet være 60 millioner ved utgangen
av dette tiåret? Hva slags framtid er det kapitalismen byr ungdommen?
Alle disse problemene kan bare løses i samfunnsmessig målestokk.
De kan ikke løses privat. For en enkelt skipsreder lønner det seg å dumpe
olje i rom sjø, framfor å kaste bort dyrebar tid i havn. Men for verdenssamfunnet
er dette bokstavelig talt el dødslinje. Kapitalismen har skapt
produktivkrefter den ikke lenger kan rå med.
For meg har altså ikke det siste tiåret betydd en svekka tiltru til
marxismen og leninismen. Tvert om. Derimot har jeg innsett at vi må gå
grundigere til verks i studiet av de økonomiske lovene som Marx oppdaga.
Om vi mestrer denne teorien og blir flinkere til å bruke den på
dagens verden og dagens Norge er jeg fast overbevist om at det vil være
en enkel sak å forklare vanlige arbeidsfolk om nødvendigheten av en
sosialistisk revolusjon.
Men da må vi begynne et sted.
Denne studieboka er tenkt som en slik begynnelse. Den bruker en god
del klassiske marxistiske tekster, og det kan være ei innvending at den er
for vanskelig. Jeg kan ikke dømme om det før den er prøvd i praksis.
Men den framgangsmåten som er brukt i denne studieboka er i det
minste ikke noe skrivebordsprodukt. Jeg har brukt den sjøl i flere år og
har gode erfaringer med å bygge opp resonnementet fra den politiske
økonomien, for deretter å gå over til imperialismen, den historiske
materialismen osv. Hvis en først skjønner den politiske økonomien til
Marx er det mye av det andre som blir ganske sjølsagt. Derfor vil jeg
råde alle som skal bruke dette opplegget om å ta seg god tid på nettopp
den første delen. Jeg har lagt opp til at det brukes tre møter på politisk
7

økonomi. Det er ikke for mye.
Ideelt skulle jeg ønska meg ei studie bok som var fullstendig gjennomarbeida
og nyskrivi. Det er ei større oppgave enn jeg har kunnet aksle ved
sida av alt annet. Derfor har jeg vært nødt til å bygge på det andre har
skri vi. Møtene om politisk økonomi følger teksten fra en studiesirkel om
politisk økonomi som ml-bevegelsen ga ut i begynnelsen av syttiåra. Jeg
har bare korta den inn og gjort noen få endringer.
De tre siste møtene har jeg bygd på AKP (m-l)s prinsipprogram.
Reint praktisk er dette ei nødløsning. Det hadde vært bra å ha en mer
levende tekst med flere konkrete eksempler osv., beregna på ei slik
studie bok. Men politisk liker jeg løsninga ganske godt. Prinsipprogrammet
er partiets uten sammenlikning mest gjennomarbeida dokument.
Det er et resultat av langvarige kollektive diskusjoner og mye teoretisk
arbeid. Ingen enkeltperson i Norge i dag har lagd noe bedre eller mer
allsidig om disse emnene. Dessuten er det også på tide at flere lærer seg å
kjenne partiprogrammet. Det er godt og vi kan stå inne for det.
Alt nå ser jeg svakheter ved denne boka, ting jeg ville gjort annerledes
dersom tida hadde tillatt det. Jeg ville sette pris på om de som bruker
boka også ville skrive noen ord om hva de synes er positivt og hva de
synes er negativt. Med slik hjelp fra brukerne skal vi bli i stand til å lage
ei bedre studiebok neste gang.
Oslo, oktober 81
Pål Steigan
8

Møte 6: Sosialisme og kommunisme I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112
Kapitalismen skaper forutsetningene for sitt eget fall . . . . . . . . 113
Kapitalismen - i strid med seg sjøl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128
Møte 6: Studieopplegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132
Møte 7: Sosialisme og kommunisme Il . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133
Hva er sosialisme? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133
AKP( m-l) om sosialisme og kommunisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142
Møte 7: Studieopplegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157
Møte 8: Klasser og klassekamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158
Møte 8: Studieopplegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165
Møte 9: Staten og revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166
Møte 9: Studieopplegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174
Møte 10: Partiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175
Møte 10: Studieopplegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184
10

ger og for å organisere arbeiderklassen. De tre første møtene i denne
boka gir bare ei viss innføring i den marxistiske politiske økonomien.
Det er utgivernes håp at innføringa vil friste leserne til å oppsøke de
egentlige kildene, og særlig Marx' økonomiske verk, der Kapitalen er
sjølve hovedverket.
12

MØTE l
KAPITTEL l. VAREPRODUKSJONEN
1.1. VI BEGYNNER MED VAREN
Vi begynner denne framstillinga med varen, fordi Marx sjøl gjorde det i
Kapitalen. Varebytte og varer er eldre enn kapitalismen, ja varebytte
fant jo til og med sted i oldtida. Men først med kapitalismen trengte
vareøkonomien for alvor gjennom og blei karakteristisk for all økonomisk
virksomhet. Ved å studere varen studerer vi kapitalismen i sin
enkleste og vanligste form. Det er akkurat som om vi studerer et molekyl
gjennom mikroskop. Vareforholdet kjennetegner alle forhold under
kapitalismen og varen er den kapitalistiske økonomiens molekyl. Alle
motsigelser og kjennetegn ved den kapitalistiske økonomien kan utledes
fra varen.
Vi vil også se at når vi skal drøfte sosialismens muligheter og problemer,
så vil vi vende tilbake til varen. Som et samfunn sprunget ut av
kapitalismens sammenbrudd, vil sosialismen fortsatt drive vareproduksjon
i en viss utstrekning. Men om sosialismen skal kunne utvikles
framover mot kommunismen må vareproduksjonen begrenses og til
slutt oppheves. Vareproduksjonen under sosialismen er en kime til
kapitalisme, og hvordan en skal stille seg til vareproduksjonen er et av
de store teoretiske stridsspørsmåla i sosialistisk teori. Et lurt råd er
derfor å sette seg grundig inn i det som nå skal sies om varen og
verdiloven, for disse begrepene vil komme til nytte når vi seinere skal
diskutere sosialismen.
Hva er en vare?
En vare er sjølsagt et produkt av menneskelig arbeid. Men dette er ikke
tilstrekkelig. Om du snekrer deg et bord til hjemmebruk, så er det et
produkt, men ingen vare. Om du derimot lager bordet for å selge det på
markedet, så er det en vare.
13

1.2 VARENS VERDI
a. Bruksverdi og bytteverdi
Vi kan nå stille oss spørsmålet: Hvilke krav må være oppfylt for at et
varebytte skal finne sted? La oss studere et eksempel fra den enkle
vareproduksjonen. Snekkeren vil bytte sin stol med en dress som er lagd
av en skredder, men byttet kan bare finne sted under forutsetning av at
skredderen har bruk for stolen. Dette kaller vi at varen har en bruksverdi.
Den må ha en eller flere egenskaper som gjør at andre mennesker har
bruk for den og sjøl er villige til å gi noe i bytte.
Men om en nå kan bytte en dress med en stol, så må det finnes noe
felles. Er det slik at produkter byttes fordi de har samme bruksverdi?
Nei. Bruksverdien til en stol består i at en kan sitte på den. Bruksverdien
til en dress består i at en kan kle seg med den. De tilfredsstiller ulike
behov. Dressen 'og stolen byttes ikke fordi de har samme bruksverdi
(man bytterf.eks. ikke en dress med en helt lik dress),men fordi de har
l
forskjellig bruksverdi. Bruksverdien er dessuten en kvalitativ egenskap
og det er umulig å svare på spørsmålet om en stol eller en dress har størst
bruksverdi. Bruksverdier er ikke sammenliknbare.
Men om to varer skal byttes med hverandre, må de jo ha noe felles som
gjør det mulig å sammenlikne de ulike bruksverdiene med hverandre.
Dette kaller vi at varen har samme bytteverdi.
Vi vet dessuten at varer ikke byttes med hverandre helt tilfeldig, men
at de byttes i bestemte forhold. Om snekkeren lager et bord for å bytte
dette med bakerens brød, så får han ikke hvilken som helst mengde
brød, men la oss si nøyaktig 40 kg. Vårt neste skritt blir altså å
undersøke:
b. Hva bestemmer varens bytteverdi?
Vi har sett at en vare kan byttes med en bestemt mengde av en annen
vare. Det må altså finnes en felles egenskap hos varene som gjør det
mulig for oss å vurdere dem i forhold til hverandre. Hvilken egenskap er
dette? La oss se hva som er felles for alle varer: For det første må de ha
en bruksverdi, og for det andre er de produkter av menneskelig arbeid.
Når det gjelder den første egenskapen, husker vi at varene ikke byttes
med hverandre fordi de har samme, men fordi de har forskjellige bruksverdier.
Denne egenskapen kan altså ikke ligge til grunn for sammenlik-
14

d. Hvordan måler vi bytteverdien? Samfunnsmessig nødvendig arbeids­
tid.
Som vi har sett i eksemplet over, måles bytteverdien etter den arbeidstida
som er nedlagt i varene. A og B i vårt tilfelle bytter varer fordi
varene inneholder samme mengden arbeid, dvs. like mange arbeidstimer.
Men, vil mange innvende, dette skulle bety at en vare blir mer verdifull
jo langsommere den arbeider som framstiller den. Om B og C baker
40 kg brød hver, B på 5 timer og C på 10 timer, så skulle altså C få
dobbelt så mye for sitt brød som B for sitt.
Vi vet alle at dette ikke er tilfelle. Arbeidstida vurderes på markedet
- ikke individuelt, men samfunnsmessig, dvs. etter den arbeidstida som
gjennomsnittlig trengs under de rådende samfunnsforholda og under
normale produksjonsvilkår og med den gjennomsnittlige graden av
yrkesdyktighet og arbeidsintensitet. Hvis 5 timer er den samfunnsmessig
nødvendige arbeidstida for å framstille 40 kg brød, og hvis C bruker 10
timer til å bake samme mengden brød, så har han forbrukt mer arbeidstid
enn det som er samfunnsmessig nødvendig. Da den samfunnsmessig
nødvendige arbeidstida for å framstille 40 kg brød er 5 timer, får han i
bytte med sitt brød bare den mengden varer som tilsvarer 5 timers
arbeid.
e. Hva skjer med en vares verdi når den samfunnsmessig nødvendige
arbeidstida for dens framstilling blir mindre?
Vi husker bordet som blei bytta med 40 kg brød. Både bordet og den gitte
mengden brød inneholder et samfunnsmessig nødvendig arbeid på 5
arbeidstimer. La oss nå anta at en snekker gjennom ei rasjonalisering
halverer den nødvendige arbeidstida. Han skulle da få 80 kg brød ( = 10
timer) for samme arbeidstid som tidligere ( 5 timer) fordi han nå framstiller
to bord på 5 timer. Han kunne til og med forlange bare 70 kg brød for
to bord og likevel tjene på handelen. Men om nå også andre snekkere tar
etter vår snekkers rasjonalisering, blir den gjennomsnittlig anvendte
samfunnsmessige arbeidstida for å framstille et bord 2,5 timer, noe som
også blir tvunget gjennom pga. konkurransen mellom snekkerne. Hvis
vi forutsetter at det ikke har skjedd noen rasjonalisering ved framstilling
av andre produkter, så vil snekkerne nå få en mindre mengde varer i
bytte for sine bord. Et bord (samfunnsmessig arbeid 2,5 timer) vil bli
bytta med 20 kg brød som inneholder samme mengden samfunnsmessig
16

2 kg salt = l bord
=l m tøy
= 40 kg brød
= 3 g gull
Vi må her huske at den allmenne ekvivalenten ennå ikke er knytta til en
bestemt vare. På noen steder vil det være salt, andre steder tøy, huder
osv. alt etter som etterspørselen etter de ulike varene varierer fra sted til
sted. Men for at varebyttet skal kunne fortsette å utvikle seg, kan ikke en
hvilken som helst vare tjene som ekvivalent. Det må stilles visse krav til
den:
l. Den skal ta liten plass i forhold til sin verdi slik at den lett kan
konsentreres.
2. Den må kunne deles i små deler slik at den også kan brukes som
ekvivalent for varer med små verdier.
3. Den må være holdbar, så den ikke mister sin verdi under varebyttets
forløp.
Som vi lett forstår oppfyller de edle metallene - gull og sølv - lett disse
krava, og de kommer derfor til å utvikle seg til den allmenne ekvivalenten.
Vi kan illustrere varebyttet slik:
3 g gull = 2 kg salg
=l bord
=l m tøy
= 40 kg brød
Vi ser her hvordan pengene nødvendigvis oppstår på et bestemt stadium i
varebyttets utvikling.
Hvordan blir de edle metallenes verdi bestemt?
Gull og sølv gis ofte de mest magiske egenskaper. Men naturligvis må
også disse være underkasta verdi/oven, dvs. deres verdier blir bestemt av
den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida som trengs til å frambringe
og foredle dem. La oss se på et tilfelle hvor en baker produserer brød
mens en gruvearbeider bryter og foredler gull. I en og samme tidsperiode
framstiller bakeren 40 000 kg brød, mens arbeideren bryter ut 3000
g gull. Brødet og gullet kan da byttes med hverandre i det forhold som er
angitt over - 3 g gull med 40 kg brød. Men hvis gruvearbeideren
19

oppdaget en gullåre som ligger nærmere og som har rikere forekomster,
så kunne han fordoble sin produksjon, dvs. på like lang tid produsere
6000 g gull. Nå ville sjølsagt bytteforholdet bli 6 g gull mot 40 kg brød,
dvs. gullets verdi i forhold til andre varer ville ha blitt mindre.
•1 • • : ...
b. Mynter og sedler.
I og med at varebyttet utvikles, blir det nå gullets oppgave å være
verdimål for andre varer og dermed også fungere som sirkulasjonsmiddel.
I stedet for at et gullstykke veies ved hver byttehandel, faller det nå på
staten å prege dets vekt, dvs. slå mynt.
Men også gull og sølv slites ned i åras løp. De mister stadig mer av sin
vekt uten å miste sin verdi. Et nedslitt pengestykke som bare inneholder
halvparten av sin opprinnelige gullmengde, byttes med et helt nytt
pengestykke. Grunnen til dette er åpenbar - pengenes bruksverdi er
bare å tjene som verdimål, og dette kunne de gjøre sjøl om de mista en
del av sitt gull. I stedet for å bruke mynten som sirkulasjonsmiddel
kunne en like gjerne bruke den innprega vekta - symbolet på verdien.
Legg merke til at pund både er en vektenhet og en myntenhet.
Myntenheten forkortes med f. som står for libra - latin for vekt. Myntenheten
lire kommer også fra dette ordet. Dette viser hvordan mynten
skulle være symbolet på en viss vektmengde gull eller sølv.
Sedlene. Utviklinga av pengesirkulasjonen gjorde det nødvendig at
pengene blei uberørte av metalltapet. Dermed blei myntens preg stadig
mer skilt fra dens verdi og blei etter hvert et symbol for verdien.
Regjeringene kunne etter hvert erstatte gullet i mynten med mindre
verdifulle metaller. I dag foregår varesirkulasjonen først og fremst ved
hjelp av sedler. Hvordan kan det ha seg at vi bytter verdifulle varer med
verdiiØse papirer med et stempel på? Har regjeringene klart å forvandle
gull til papir?
Innføringa av sedlene er fortsettelsen av den prosessen hvor myntens
preg mer og mer skilles fra dens verdi. Det ubetydelige skillet som i
begynnelsen blei utvikla mellom myntens pålydende verdi og dens virkelige
metallverdi, har nå utvikla seg til et fullstendig skille. På det nærmest
verdiløse papir er nå bare stemplet (preget) igjen. Men akkurat som
den nedslitte mynten godtas som betaling bare i den grad den kan
erstatte den fullverdige mynten, er også seddelen bare et tegn på verdi i
den grad den står i stedet for gullet i sirkulasjonsprosessen. For å gjøre
20

dette lettere å forstå tar vi et eksempel:
Til varesirkulasjonen i et land trengs en gullmengde på 20 milliarder
pund. Til denne sirkulasjonen trykker staten l milliard sedler - hver
seddel påtrykt 20 pund. La oss tenke oss at regjeringa så trykker opp
ytterligere l milliard 20-pundssedler. Nå er det 2 milliarder sedler med
en pålydende verdi på 40 milliarder pund i omløp, men denne mengden
tilsvarer bare en gullmengde på 20 milliarder - dvs. hver «20-pundseddel»
tilsvarer bare 10 pund gull. Dette innebærer at en vare som
tidligere kosta 10 pund, nå kommer til å koste 20 pund uttrykt i det
gjeldende verditegnet (20-pundssedler). Uttrykt i gull er varenes verdi
uendra. Prisene har stigi, ikke som følge av at verdimålets - gullets -
vekt har blitt mindre, men som følge av at mengden av verditekn (sedler)
har økt.
Når verditeknets totalsum blei fordobla, minka den mengden gull som
hver enkelt seddel representerte med halvparten av den opprinnelige.
Dermed blei varens nominelle pris fordobla.
Denne muligheten til å framkalle prisstigninger gjennom å trykke nye
sedler (inflasjon), blir brukt av statsapparatet til å legge stadig større
byrder på det arbeidende folket. Inflasjonen framkaller store prisstigninger,
mens det arbeidende folkets lønninger fryses fast.
Dette at inflasjonen kan føres tilbake til økning av seddelmengden blir
feilaktig satt på linje med monetarismen og den konservative økonomen
Milton Friedman. Men feilen med Friedman er ikke at han peker på
denne sammenhengen, men dels at han utroper dette til sjølve problemet
i dagens kapitalistiske økonomi, og dels at han går inn for en voldsom
nedskjæring av de offentlige budsjettene for å komme problemet til livs.
Det er heller ikke slik at all prisstigning er inflasjon. En vare kan f.eks.
stige i pris fordi arbeidsmengden som skal til for å framstille den blir
større (verdien øker). Dette kan skje ved at f.eks. et råstoff som går inn i
produksjonen blir vanskeligere tilgjengelig. Prisstigninga på olje i 70-åra
henger også sammen med andre forhold enn seddelmengden. En annen
sak er at regjeringene har forsøkt å betale de økte oljeregningene ved å
sette ekstra fart på seddelpressene, og på den måten skapt inflasjon.
1.4. VAREOMSETNINGA.
Vi har tidligere sett at forutsetninga for at to varer skal byttes med
hverandre er at de har samme verdi, dvs. inneholder samme mengde
21

samfunnsmessig arbeidstid. De borgerlige profesjonelle «Marx-gjendriverne»
sier at det ikke er arbeidet, men loven om tilbud og etterspørsel
og konkurransen som avgjør varenes priser. Denne påstanden « bevises»
ved at en og samme vare som inneholder like mye arbeid, ved
forskjellige anledninger har forskjellige priser, nettopp fordi etterspørselen
eller tilbudet har forandra seg.
Men vi vet godt at en bil ikke blir solgt for 100 kroner sjøl om vi har
den rikeligste tilgang og den hardeste konkurranse. Mangelen på strømper
kan heller ikke bli så stor at de kan selges for 10 000 kroner paret.
I stedet blir bytteverdiens nivå bestemt av det arbeidet som er nedlagt
i produktet. En bil koster mer enn et par strømper fordi det trengs mer
samfunnsmessig arbeidskraft til å framstille den enn til et par strømper.
Derimot kan loven om tilbud og etterspørsel forklare hvorfor en bil
koster 15 500 kr. en gang og 14 500 kr. en annen. Forandringene i
tilbud-etterspørsel fører til at varenes pris pendler omkring varenes
verdi, noen ganger er den større, andre ganger mindre. Den planløsheten
eller konkurransen som hersker under kapitalismen, fører til at
enten den ene eller den andre varen framstilles i større mengder enn det
som tilsvarer det samfunnsmessige behovet. I et slikt tilfelle kan ikke alle
varene selges og prisen synker under varens verdi. Når det hersker
balanse, tilsvarer prisen verdien, og ved varemangel stiger prisen over
verdien. Men i gjennomsnitt og på lang sikt, selges varene til sine
virkelige verdier. At varene ikke alltid og under alle omstendigheter
selges til sine verdier, er ikke et tegn på at Marx' verdilov ikke gjelder.
Prisenes svingninger omkring verdien har blitt påvist av Marx, og de
kommer av den kapitalistiske økonomiens iboende anarki. At de borgerlige
økonomene forsøker å forvrenge eller «gjendrive» den marxistiske
verdiloven, kommer av at de har tatt borgerskapets klassestandpunkt
og at de har som sin oppgave å skjule den sannheten som er så
farlig for borgerskapet, nemlig at det er arbeidet som skaper verdiene.
Kan det ikke være slik at varene i gjennomsnitt ikke selges til sine
virkelige verdier på markedet, men at konsumentene betaler overpriser
for produktene i forhold til deres virkelige verdier? En kan godt tenke
seg at en produsent ved et bytte ikke får så mye arbeid tilbake i de varene
som han bytter til seg, som det arbeidet han har lagt ned i sin egen
produksjon. Dette kan skje ikke bare en, men mange ganger. Men det
kan ikke skje hvis vi betrakter summen av alle bytteprosessene. Hvis en
vare betales over sin rette verdi, så tilsvarer dette at en annen vare
22

24
Før byttet:
= 8 timer = 8 timer = 8 timer
Etter byttet:
= 9 timer
(+ l)
De åtte varenes sammenlagte verdi= 32 timer
= 8 timer
( O)
= 7 timer
e-l)
= 8 timer
= 8 timer
( O)
De åtte varenes sammenlagte verdi er fremdeles 32 timer.
0 =vare som inneholder 5 timers arbeidstid
8 = vare som inneholder 4 timers arbeidstid
0 = vare som inneholder 3 timers arbeidstid
t
vareeier

småbedrifter, handverkere, bønder osv. Monopolet stiller seg mer eller
mindre permanent i den stillinga som kapitalist A har i vår lille plansje.
KAPDTEL 2. MERVERDIEN.
2.1. NØDVENDIG ARBEIDSTID OG MERARBEIDSTID.
For å beskrive hvordan merverdien oppstår, kan vi ta utgangspunkt i
følgende eksempel: '
En arbeider jobber for en kapitalist og skal framstille maskindeler.
For en dags arbeid får arbeideren 250 kr. i lønn. Råvarer, nedsliting av
maskinen, brensel, lokalleie osv. som blir brukt til denne maskindelen,
blir beregna til å koste 750 kr.
På markedet selger kapitalisten denne maskindelen, som det har tatt
a'rbeideren en dag å lage, for 1750 kr.
Kapitalisten har altså betalt 750 + 250 = 1000 kr. for å få maskindelen,
men dens verdi er tydeligvis 1750 kr. Hvordan kan dette stemme? Hvor
kommer de resterende 750 kr. fra?
Vi skal nå undersøke forskjellige alternativer:
l. Har de kommet fra maskinen og råvarene? Den verdien som disse har
lagt til varen har vi allerede overført i form av 750 kr.
2. Har de oppstått i forbindelse med salget? Tydeligvis ikke! Dette ville
innebære at kapitalistene kunne skape verdi ved bare å selge varer.
Hvis en kapitalist har betalt en pris som ligger over verdien, så har en
annen betalt en pris som ligger under. Som helhet kan ikke kapitalistklassen
lure seg sjøl.
Nå gjenstår det bare et alternativ: varens verdi har blitt større gjennom
arbeidsprosessen. Årsaken til økt verdi er altså arbeidernes arbeid.
Men arbeideren får ikke betalt for den mengden av arbeid som han har
økt varens verdi med. Hvis vi trekker fra den del av verdien som i
arbeidsprosessen blir overført fra maskiner, råvarer osv., så har
arbeideren ved sitt arbeid økt varens verdi med 1000 kr. (1750 kr. - 750
kr. = 1000 kr.) Men som vederlag for dette får han bare 250 kr.
Varen arbeidskraft har altså den egenskapen som er så vidunderlig for
kapitalisten, at den skaper større verdi enn hva den trenger til sin egen
reproduksjon! (Om reproduksjon se neste avsnitt.)
La oss si at arbeideren har 8-timers arbeidsdag og at han på denne tida
25

2.2. VAREN ARBEIDSKRAFT.
Hva bestemmer arbeidskraftas verdi?
Det kapitalistiske produksjonssystemet kjenneteknes ved at kapitalistene
eier produksjonsmidlene og dermed kan tilegne seg den merverdien
som arbeiderne skaper i arbeidsprosessen. Arbeiderne på si side må
selge den eneste varen de har - sin egen arbeidskraft - til kapitalistene
som derved midlertidig disponerer over den.
Hvilke faktorer bestemmer da arbeidskraftas verdi?
a. På samme måten som for alle andre varer blir arbeidskraftas verdi
bestemt av den nødvendige arbeidstida som kreves for å framstille
den. En arbeiders arbeidskraft finnes i hans muskelstyrke, erfaring,
kunnskap og yrkesdyktighet. For at arbeideren skal holde seg i live,
trenger han først og fremst mat, klær og husrom. Men arbeideren blir
nedslitt til slutt og dersom kapitalisten skal få tilførsel av arbeidskraft
også i framtida, må de betale arbeiderne så stor lønn at de kan
produsere nye arbeidere. Dvs. at de kan ha en familie, ektefelle og
barn, betale utdanninga til den nye arbeidskrafta osv. I de samfunnsmessig
nødvendige utgiftene til arbeidskraftas reproduksjon, må vi
altså rekne med alle disse utgiftene. Hvis kapitalistene kan få kvinnene
og barna til sjøl å reprodusere sine behov, da kan de senke
arbeidernes lønn (absolutt eller relativt).
b. Arbeidskraftas verdi blir bestemt av verdien av de nødvendighetsartikler
som trengs for å opprettholde og fornye arbeidskrafta. Men
arbeidskraftas verdi skiller seg fra de øvrige varers verdi på bestemte
punkter. Dens størrelse bestemmes først og fremst av to faktorer:
For det første av den reint fysiske grensa og for det andre av den
tradisjonelle levestandarden.
Den fysiske grensa blir bestemt av verdien av de absolutt mest
uunnværlige nødvendighetsartiklene for at arbeiderklassen skal kunne
leve og fornyes. Hvis lønna synker under denne grensa, vil dette
vise seg i form av kortere levetid for arbeiderne, for tidlig utsliting,
lavt barnetall i arbeiderfamilier, økt antall yrkessjukdommer og ulykker
på arbeidsplassen.
Den tradisjonelle levestandarden i landet bestemmer også arbeidskraftas
verdi. Når lønnsvilkårene i ulike land sammenliknes, må vi ta
hensyn til en rad historiske og sosiale forhold som f.eks. klimaforhold,
omkostningene til arbeidskraftas utdanning, forskjellig større!-
28

se på utgiftene til arbeidskraftas reproduksjon som kommer av de
ulike nivåene i arbeidsproduktivitet og arbeidsintensitet i de forskjellige
land, forskjellige utgifter til forbruksvarer, forskjellig levesett
osv.
Når vi i Norge diskuterer arbeidskraftas verdi må vi ta hensyn til slike
faktorer som den harde arbeidsintensiteten, de høye krava til arbeidskraftas
utdanning, arbeidskraftas evne til å arbeide langt fra bostedet
osv.
Jo lenger kapitalismen utvikler seg, desto hardere blir arbeidsintensiteten
og krava til arbeidskraftas dyktighet. Dermed forbruker arbeiderne
mer arbeidskraft på kortere tid, noe som naturligvis fører til at også
utgiftene til arbeidskraftas reproduksjon hele tida øker. Hvis arbeidskrafta
ikke skal slites ned altfor tidlig, eller fordi arbeideren ikke bare
skal orke å jobbe i det harde arbeidstempoet noen uker av gangen,
trengs det at han får muligheten til å hvile i fritida (da denne muligheten
ikke finnes i arbeidstida). Arbeideren trenger altså sommerhytte, noen
ukers ferie på landet, adgang til radio og TV for å kunne «kople av»
skikkelig. Den økte nedslitinga av arbeidskrafta stiller også høyere krav
til sjukehjelp, fritidssysler osv.
Kjøleskap, vaskemaskiner osv. er heller ikke et tegn på at arbeideren
har det spesielt bra. Disse hjelpemidlene er i dag helt nødvendige for at
kvinnene skal kunne gå ut i arbeidslivet for å utbyttes av kapitalistene.
Stadig færre arbeiderfamilier klarer seg med bare mannens lønn, noe
som gjør det helt nødvendig for kvinnene også å søke ut i arbeidslivet.
Dette kunne de ikke ha gjort hvis ikke husarbeidet var rasjonalisert i den
grad som det er i dag.
Blir det ikke også mer og mer nødvendig for en arbeider å ha bil for å
kunne komme på jobben? Hvordan ville f.eks. en bygningsarbeider
klare seg uten bil?
b. Hva bestemmer arbeidskraftas pris (lønna)?
Lønna bestemmes allikevel ikke bare av arbeidskraftas verdi sjøl om
lønna i gjennomsnitt pendler om denne. De faktorer som bestemmer
lønna er: l) arbeidskraftas verdi, 2) kampen mellom arbeidere og kapitalister,
3) tilbud på og etterspørsel etter arbeidskraft. I sin higen etter
maksimalfortjenester forsøker kapitalistene å presse arbeidskraftas
lønn under utgiftene til arbeidskraftas reproduksjon slik at bare den
29

Også variasjonene i spørsmålet tilbud og etterspørsel på arbeidskraft
har betydning for lønna.
Når det er høykonjunktur, vokser etterspørselen etter arbeidskraft
hurtig, og arbeideren kan få en pris for arbeidskrafta si som ligger over
dens verdi.
På grunn av dette lønner det seg for kapitalistene å erstatte arbeidskrafta
med maskiner (rasjonaliseringer), som f.eks. har vært tilfelle på
60- og 70-tallet.
Ved dette øker igjen tilbudet på arbeidskraft og lønna synker i forhold
til prisene.
31

MØTE 1: STUDIEOPPLEGG
l. Til å begynne med bør studiegruppa bruke tid på å bli kjent med
begrepene i den marxistiske økonomien. De enkelte deltakerne bør
få i oppgave å forklare et begrep og deretter bør hele studiegruppa
diskutere denne forklaringa. På denne måten bør en i det minste få
avklart hva som menes med følgende: forskjellen på bruksverdi og
bytteverdi, hva er en vares verdi, samfunnsmessig nødvendig arbeidstid,
merarbeid, merverdi. Bruk god tid på å få klarhet i disse begrepene,
og eventuelle andre begreper som deltakerne ønsker utdypa.
Erfaring viser at grundighet på dette trinnet betaler seg seinere i form
av større sikkerhet og færre misforståelser.
2. Diskuter tesen om at inflasjonen kommer av økning av pengemengden.
Ta opp innvendinger mot denne tesen og drøft dem.
3. Diskuter begrepet arbeidskraftas verdi, slik det er forklart i kapittel
2.2.a.
32

MØ1E2
KAPmEL 3. KAPITALEN.
3.1. KAPITALEN OG DENS SAMMENSETNING.
Hva er egentlig kapital? De borgerlige økonomene hevder at de enkleste
produksjonsredskapene er kapital. Du eier alltid et eller annet produksjonsredskap
- altså er du også en kapitalist. Og følgelig har det alltid
vært kapitalisme, fordi til og med steinaldermannen hadde enkle pro­
duks jonsredskaper.
t Dette
syn kan ikke være riktig. Feilen er at man sammenblander
produksjonsredskaper og kapital. Produksjonsredskaper har det vært
bestandig, men kapital har kommet til relativt seint. For at produksjonsmidlene
skal bli til kapital, dvs . en kilde til profitt, kreves det visse
betingelser. Først og fremst må produksjonsmidlene eies eller kontrolleres
av et lite mindretall og som følge av dette må størstedelen av det
arbeidende folket være eiendomsløse, lønnsarbeidere.
Kapital er i bunn og grunn et samfunnsmessig forhold, nærmere
bestemt mellom det nåværende samfunnets hovedklasser, arbeiderklassen
og kapitalistklassen.
Kapital er en verdisum som gjennom utbytting av arbeiderklassen
innbringer merverdi.
Men alle deler av kapitalen spiller ikke samme rolle i utbyttinga. En
del av kapitalen brukes til å bygge fabrikker, skaffe maskiner, gjøre
installasjoner, kjøpe råvarer, brensel, energi, vann og annen hjelpeutrustning.
Vi har tidligere (kapittel 2.1.) sett hvorledes de verdiene som er
opphopa i disse hjelpemidlene blir overført til det nye produktet gjennom
arbeidsprosessen.
Denne delen av kapitalen forandrer ikke sin størrelse i løpet av
produksjonsprosessen, og vi kaller den derfor konstant kapital (forkortes
k).
Den andre delen av kapitalen blir anvendt av kapitalisten til å ansette
3. - Studiebok
33

KAPITTEL 5. PROFITTEN.
I eksemplene hittil har vi sett hvordan merverdien skapes i den enkelte
industribedriften. Vi har sett på en arbeider som får 250 kr. i arbeidslønn
og som skaper en merverdi på 750 kr. Men betyr dette at denne merverdien
havner helt og fullt hos vedkommende industrikapitalist? Nei.
Kapitalisten er nødt til å dele profitten med andre kapitalister. Grunnen
som fabrikken står på er kanskje leid. Det betyr at det må betales
grunnrente til grunneieren. Bedriften har tatt opp lån i bank. Bankrenta
må betales av merverdien. Produktene skal selges på markedet og
kanskje gå gjennom både grossist og detaljist. Hvis varen i gjennomsnitt
skal selges til sin verdi kan ikke salgsleddene plusse på prisen utover det
som tilsvarer verdien. (I regnskapene ser det slik ut, for der plusses det
på prosenter i hvert ledd. Men dette er bare en regnskapsmessig måte å
gjøre det på.) Det som skjer er at produsenten avstår en del av profitten
til henholdsvis grossist og detaljist. Videre kommer sjølsagt den kapitalistiske
staten inn og krever sin del av merverdien i form av skatter og
avgifter.
Dette betyr videre at bedriftens overskudd eller underskudd ikke er
noe direkte uttrykk for merverdien. Det er fullt mulig at bedriften går
med et regnskapsmessig underskudd samtidig som merverdien er stor.
Det betyr bare at den er kanalisert til andre deler av borgerskapet, evt.
til andre deler av et konsern. Finanskapitalen tilegner seg en økende del
av merverdien, og det finnes eksempler på bedrifter som har større
utgifter til bankrenter enn til kjøp av arbeidskraft.
For å få et innblikk i hvordan merverdien fordeles skal vi nå studere
kapitalens sirkulasjon.
5.1. KAPITALENS SIRKULASJON.
Kapitalen befinner seg i stadig bevegelse. Vi får lønningene i lønningsposen,
med disse kjøper vi matvarer i butikken, butikkeieren kjøper
varer av grossisten osv. I dette virvaret av bevegelse kan vi skille ut tre
bestemte stadier.
Livsvilkåret for den kapitalistiske produksjonsmåten er en utviklet
varesirkulasjon, dvs. varebytte ved hjelp av penger. Den kapitalistiske
produksjonen er uatskillelig forbundet med sirkulasjonen.
Hver enkelt kapital begynner sin livsvei i form av en bestemt penge-
39

Den skatt som industri-, bank- og handelskapitalistene betaler til staten,
er også en del av merverdien, på samme måte som «lønn» til
kapitalister, bedriftledelse og de tjenestemennene som ikke utfører
produktivt arbeid.
5.3. HVA ER PROFITI?
Varens verdi består som vi tidligere har sett av de tre delene k, vog m.
Men kapitalisten ser ikke varens verdi på denne måten. Han synes at de
kostnadene han har hatt for å framstille varen, representerer varens
virkelige verdi, nemlig k + v. I og med at han sjelden selger varen til dens
virkelige verdi (for ham virkelig), synes det for ham å bli et overskudd i
forhold til de virkelige produksjonsutgiftene. Kapitalisten anser altså
ikke at overskuddet stammer fra arbeidet, men at det er et produkt av
hele kapitalen, både den konstante og den variable.
Kapitalistens inntekt av utbyttinga kalles profitten.
Profitten er altså ikke noe som er skilt fra merverdien, men bare en
forvandla form av den.
Hvis vi tar eksemplet vårt med maskindelen hvis verdi blir bestemt av
k = 750, v = 250 og m = 750, så har vi tidligere slått fast at merverdiraten
som viser hvorledes de nyproduserte verdiene fordeler seg mellom
arbeid og kapital =
m
V
5.4. PROFITIRATEN
750 kr.
--- = 3 og i prosent lik: 300%.
250 kr.
Men kapitalisten er som sagt ikke interessert i om hans profitt stammer
fra den variable eller den konstante kapitalen. Han har investert 750 kr.
+ 250 kr. = 1000 kr. for å framstille denne maskinen. Han er nå
interessert i overskuddet i forhold til denne kapitalen.
Dette forholdet kaller vi profittraten. I vårt eksempel blir denne:
m 750 kr. 750 kr.
k+v (250 + 750) kr.
Profittraten er altså mindre enn merverdiraten.
44
--- = 0,75 eller 75%
1000 kr.
--
l
l

Hvilke faktorer bestemmer profittraten!: størrelse?
a. Merverdiraten. Profittratens kilde er som vi tidligere har konstatert
merverdien. Derfor vil naturligvis merverdiraten ha en kraftig innflytelse
på profittr1tens størrelse. Jo større merverdiraten er, desto større blir
også profittraten. La oss anta at den konstante kapitalen er 750 kr., den
variable kapitalen 250 kr. og merverdiraten 100%. Merverdien blir da,
250 kr. og profittraten:
m
250 kr.
. 100% =
k+v (750 + 250) kr.
. 100% =
250 kr.
1000 kr.
. 100%
=25%.
Hva skjer hvis merverdiraten fordobles til 200 %? Merverdien blir da
dobbelt så stor som lønna, dvs. 500 kr. Profittraten blir da:
500 k!..:__ . 100 % = 50 %.
1000 kr.
Jo større merverdiraten er, desto større blir profittraten.
b. Kapitalens organiske sammensetning.
Vi antar at vi har to forskjellige sammensetninger av kapital, men at
merverdiraten er konstant 100 %.
Den totale kapitalen er like stor i begge tilfellene.
I.
Il.
k
6000
8000
V
4000
2000
m
4000
2000
I det første tilfellet er kapitalens organiske sammensetning:
k
V
6000 kr. = 1,5 dvs. 1,5 til1
4000 kr.
Hvis merverdiraten er 100%, blir merverdien ( = profittmengden) også
4000 kr.
I det andre tilfellet er kapitalens organiske sammensetning:
45

k v m
Kapitalist I trenger for å produsere varen: 300 90 90
Kapitalist Il trenger for å produsere varen: 300 110 110
Den individuelle verdien til varen er 480 kr. for den første kapitalisten,
520 kr. for den andre, men på markedet selges begge til den samfunnsmessige
verdi av 500 kr. Kapitalist I får altså: 500 kr. - 390 kr. =
110 kr., mens kapitalist Il får: 500 kr.- 410 kr.= 90 kr. Nr. Il får altså
ikke hele den merverdien som er blitt skapt i hans egen bedrift, fordi den
resterende delen blir tatt av den mer effektive kapitalisten.
Hvis alle kapitalistene klarer å følge I's rasjonaliseringer, vil den nye
samfunnsmessige verdien bli 480 kr. Ekstra profitten kan bare tilegnes av
I så lenge han er mer effektiv enn de andre kapitalistene.
Konkurranse mellom bedrifter i ulike bransjer.
Når vi skal undersøke hvordan konkurransen mellom ulike bransjer
fungerer, kommer vi snart til det resultat at totalkapitalen i ulike bransjer
har ulik sammensetning på grunn av en rekke tekniske og historiske
omstendigheter.
For å lette framstillinga forutsetter vi at den samfunnsmessige produksjonen
er fordelt på tre bransjer som har forskjellig sammensetning av
totalkapitalen. De tre bransjene er: bransje (III) med høy organisk
sammensetning, en bransje med gjennomsnittlig organisk sammensetning
(Il) og en bransje med lav organisk sammensetning (I). Vi vil også
anta at totalkapitalen og merverdiraten er like store i de forskjellige
bransjene.
Forholdet kan illustreres på følgende måte:
kap. sammen- merverdi- mer- profitt- varens
Bransje setning rate verdi rate verdi
I. 70k + 30v 100% 30 30% 130
Il. 80 k + 20v 100% 20 20% 120
Ill. 90 k +lOv 100% lO 10% 110
= 240k + 60v gj. 100% 60 gj. 20% 360
Vi ser at den totale kapitalen er 300 og den samlede merverdien 60. Den
gjennomsnittlige profittraten for hele den samfunnsmessige kapitalen er
altså:
48

60
300
. 100% = 20% (gj . står for i gjennomsnitt) .
Ifølge tabellen får kapitalistene i branse I en profittrate på 30%, mens
kapitalisten i bransje Ill bare får en profittrate på 10% enda de har like
stor totalkapital og under forutsetning av at alle varene i gjennomsnitt
selges til sine virkelige verdier.
Et slikt forhold er umulig i lengden. Det er likegyldig for en kapitalist ·
hva han produserer. Det viktigste er at han får normal profitt på kapitalen
sin. De kapitalistene som anser at de får for lite (dvs. kapitalistene i
bransje Ill), vil lete etter et annet investeringsområde for kapitalen.
Naturligvis vil de da flytte deler av sin kapital fra bransje Ill til bransje I.
Men hva betyr dette for varens salgspris?
Ettersom kapitalen forsvinner fra bransje Ill, blir produksjonen der
mindre. Tilbudet av varer blir altså mindre, men etterspørselen er den
samme. Resultatet er at prisene i bransje Ill vil stige. Produksjonen av
varer i bransje I vil stige mens etterspørselen er konstant. Dette medfører
at prisene på varer i bransje I vil synke i forhold til verdiene.
Hvorledes kommer prisene til å synke og kapitalen til å bli overflyttet?
Så lenge profittraten er større i noen bransjer enn i andre, vil kapitalistene
streve etter å flytte kapitalen til den mest lønnsomme bransjen.
Men når kapitalen blir flyttet vekk fra en bransje, vil prisene i denne
bransjen stige og dette fører til at også profitten stiger.
Profittraten i den bransjen kapitalisten søker seg til kommer til å
synke pga. de fallende prisene som oppstår der.
Kapitaloverføringa pågår helt til profittratene i de forskjellige bransjene
har blitt like.
Kapitalen vil bli overført inntil profittraten i de tre bransjene blir
20 %, som er gjennomsnittet.
Prisen på en vare i bransje I vil synke fra 130 kr. til120 kr., prisen på en
vare i bransje Il vil være konstant, mens prisen på en vare i bransje Ill vil
stige fra 110 kr. til120 kr. Forholdet kan illustreres slik:
Bransje varens varens profitt- prisens forskjell
verdi pris raten fra verdien
I. 130 kr. 120 kr. 20 % + 10 kr.
Il. 120 kr. 120 kr. 20 % o kr.
Ill. 110 kr. 120 kr. 20% + 10 kr.
Sum: 360kr. 360 kr. O kr.
4. - Studiebok
49

Vi ser at ved overføringa av kapitalen vil prisene på varene i bransje I
(med lav organisk sammensetning) synke under sine verdier. Kapitalistene
i denne bransjen kan altså ikke tilegne seg hele den merverdien de har
suget ut av arbeiderne.
Denne merverdien tilegnes i stedet av kapitalistene i bransje Ill. I denne
bransjen (med høy organisk sammensetning av kapitalen) har prisene
steget over verdiene.
Vi bør her legge merke til to ting:
For det første har den totale merverdien som har blitt suget ut av
arbeiderne ikke forandra seg. Det overskuddet som kapitalistene i
bransje Ill tilegner seg utenom merverdien, har ikke kommet fra himmelen.
Den har blitt skapt av arbeiderne i en annen produksjonsgren
(bransje I), sjøl om kapitalistene i denne bransjen ikke har kunnet
tilegne seg den.
For det andre betyr dette ikke at merverdiloven er opphevd. Som vi
ser i eksemplet over, så tilsvarer fortsatt varenes totale verdi deres samlede
priser.
Produksjonspris: Vi ser at varene selges til en pris som tilsvarer
kostnaden (k + v) + gjennomsnittsprofitten av den innsatte kapitalen.
Denne prisen kaller vi produksjonsprisen.
Loven om produksjonspriser og merverdiens fordeling får en viktig
konsekvens for klassekampen.
Ved at merverdien blir fordelt på hele kapitalistklassen, så har en
kapitalist ikke bare interesse av å utbytte sine egne arbeidere. Jo større
den totale merverdien som blir pressa ut av arbeiderne er, desto større
profitter blir det å fordele mellom kapitalistene.
Kapitalistene har derfor interesse av å øke utbyttinga av hele arbeiderklassen,
noe som jo fører til en økning av den gjennomsnittlige
profitten.
Det faktum at profittraten blir større desto lavere kapitalens organiske
sammensetning er, fører til at kapitalen forflyttes fra bransjer med
høy organisk sammensetning til bransjer med lav organisk
sammensetning.
Ofte overfører kapitalistene på grunn av dette kapitalen til utlandet.
Denne loven motvirkes av andre krefter. For å tilegne seg en ekstraprofitt,
lønner det seg for kapitalisten å innføre mer konstant kapital,
hvis dette øker arbeidsproduktiviteten forholdsvis mer enn økinga av
den konstante kapitalen. Under monopolkapitalismen kan de største
50

MØ1E3
KAPITIEL 6; KAPITALISMENS ØKONOMISKE KRISER.
6.1. DE KAPITALISTISKE KRISENE.
a. Krisenes karakter av overproduksjonskriser.
I mellomkrigstida var den offisielle arbeidsløshetsprosenten i sagbruksindustrien
mellom 20 og 50 %. På sagbruksplassene hadde familiene
ofte ikke engang ved å brenne. Var dette pga. at det var for lite
trevirke i landet?
Nei!
Det var for mye- dvs. mer enn hva kapitalistene ville produsere til de
gjeldende profittrater.
Boligsituasjonen i Norge i dag viser samme mønsteret. Bygningsarbeiderne
går arbeidsløse mens boligkøene er enorme. Mange nye
leiligheter står tomme fordi vanlige folk ikke har råd til å flytte inn i dem
pga. de skamløse husleiene og de høye innskuddene.
De kapitalistiske krisene er overproduksjonskriser. Men overproduksjon
betyr ikke at det er absolutt overproduksjon. Behovet for produktene
er ofte enormt blant massene, men folk har ikke råd til å kjøpe
varene.
b. Grunnlaget for de kapitalistiske krisene. Motsigelsen mellom det
kapitalistiske produksjonssystemets samfunnsmessige karakter og
den private tilegnelsen.
Et kort tilbakeblikk på kapitalismens historie viser at de økonomiske
krisene er innebygd i det kapitalistiske systemet. Ei krise følger etter et
oppsving like sikkert som natt følger dag. Hva er da den grunnleggende
motsigelsen som ligger bak krisene? Svaret er: Den grunnleggende motsigelsen
i det kapitalistiske produksjonssystemet er motsigelsen mellom
produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen.
Hva menes med det?
Det kapitalistiske produksjonssystemet er basert 'på ep utbredt ar-
53
. (

eidsdeling (spesialisering). I en bestemt fabrikk er avdelingene veldig
spesialiserte. Også mellom de forskjellige bedriftene og produksjonssektorene
er spesialiseringa stor. Ved dette blir de forskjellige avdelingene
i en fabrikk, fabrikkene og produksjonssektorene sterkt avhengige
av hverandre. Produksjonen blir stadig mer samfunnsmessig i sin
karakter.
Men i motsetning til produksjonens samfunnsmessige karakter står
den private tilegnelsen av produksjonsresultatene. Den private tilegnelsens
grunnleggende betingelse er den private eiendomsretten til produksjonsmidlene.
Kapitalen konsentrerer seg stadig på færre hender. Kapitalistenes lov
er å streve etter maksimal profitt. Samtidig som produksjonen blir stadig
mer samfunnsmessig av karakter, blir dens retning bestemt av den
enkelte kapitalisten, som også tilegner seg de produserte varene i kraft
av sin eiendomsrett til produksjonsmidlene.
Fordi den private tilegnelsen av produksjonsresultatet stadig gir seg
sterkere uttrykk ved kapitalakkumulasjon og kapitalkonsentrasjon
(konkurransedød, nedlegging, oppkjøp, produksjonsutvidelse osv.),
skjerpes motsigelsen mellom produksjonsformen og tilegnelsen.
Pengehusholdningen medfører at denne motsigelsen stadig kommer
til uttrykk. Pga. den grunnleggende sirkulasjonsformen i kapitalismen
(P-V-P, penger - vare - penger) faller varesirkulasjonen i to faser:
kjøp og salg. Pengene virker derfor ikke bare sammenbindende, men
også atskillende på varesirkulasjonen.
Men ved dette oppstår det lett en forstyrrelse i bytteprosessen. Hvis A
kjøper en varefra B, så går en viss sum penger fra A til B, men hvis nå B
ikke bruker pengene sine til å kjøpe en vare fra C, så blir varebyttet brutt
i dette punktet. Hvis C ikke får solgt, kan han heller ikke kjøpe avD osv.
Muligheten for kriser er såleis gitt allerede ved pengehusholdninga.
Men for at denne muligheten skal kunne virke, kreves det at den
grunnleggende motsigelsen mellom produktiv kreftenes stadig mer samfunnsmessige
karakter og den private tilegnelsen kommer til uttrykk.
Vi skal her bare ta opp et par av de motsigelsene som kan utledes av
hovedmotsigelsen, og som har direkte betydning for diskusjonen av
krisene, nemlig:
l. Motsigelsen mellom produksjon og konsum.
2. Motsigelsen ved utviklinga av de forskjellige produksjonssektorene.
54
l

_ ,.. \
/.) . l ,
... _ .
l . Motsigelsen mellom produksjon og konsum.
Hver enkelt kapitalists målsetting er å oppnå maksimal profitt. For å få
størst mulig profitt ønsker han å akkumulere merverdien. For å kunne
akkumulere merverdien må kapitalisten både holde lønna til sine ansatte
så lav som mulig og få avsetning for produktene sine. Forutsetninga
for det siste er naturligvis at den store massen har råd til å kjøpe varene
hans. Dette kan de ikke gjøre hvis arbeidslønna hele tida holdes nede.
Den ideelle tilstanden for den enkelte kapiralisten er derfor at han sjøl
skal betale så lite som mulig i lønn til sine ansatte, mens alle de andre
kapitalistene betaler så høy lønn at kjøpekrafta blir god. Dette er
naturligvis umulig.
Kapitalistene kan aldri samtidig øke profittene og massens kjøpekraft ...
Det som for folket er kjøpekraft, lønna, og som derfor bør holdes oppe -
er samtidig utgift for kapitalisten og bør derfor holdes nede.
2. Motsigelsene ved utviklinga av de ulike produksjonssektorene.
I kapitalismen blir de forskjellige varenes produksjonsmengde ikke
bestemt av de menneskelige behovene. Kapitalistene forsøker hele tida
å øke produksjonen sin uten å ta hensyn til om.,massene trenger varene i
det antallet som blir Jaget.
Kun kapitalistenes egen kapitaltilgang begrenser produksjonen.
Dette fører uvilkårlig med seg at størrelsesforholdene mellom de ulike
produksjonssektorene blir forrykka, samtidig som produksjonens stadig
mer samfunnsmessige karakter krever balanse for at systemet ikke skal
bryte sammen.
En av uttrykksformene for motsigelsene ved utviklinga av de forskjellige
produksjonssektorene, er den minkende overensstemmelsen mellom
produksjonsmiddel- og konsumvareindustrien.
Den kapitalistiske produksjonen kan stort sett deles inn i to deler.
Produksjonsmiddelindustrien tilvirker råvarer, maskiner, bygger fabrikker
osv. Konsumvareindustrien tilvirker matvarer, tekstiler og andre
konsumvarer.
Produksjonen som helhet må være i balanse når det gjelder disse
sektorene. Produksjonsmiddelindustrien skal både fornye sin egen konstante
kapital og utruste konsumvareindustrien med dens konstante
kapital. Konsumvareindustrien skal utruste såvel arbeidere som kapitalister
i begge bransjer med konsumvarer. Marx har påvist at betingelsen
for balanse mellom de to sektorene er at summen av all variabel kapital
55

iler. På bilfabrikkene sto hundretusener av usolgte biler. Bilfabrikkene
måtte innskrenke virksomheten og sette arbeidere på porten.
Hva er årsaken til overproduksjonskrisene?
Eksemplet fra bilindustrien i midten av 70-åra viser hvorfor de økonomiske
krisene bryter ut under kapitalismen. Kapitalistene driver produksjonen
for å tjene mest mulig. Jakta på profitten driver dem til å
utvide produksjonen mest mulig. De øker overskuddet om salget øker.
Samtidig går profitten ned om arbeiderne øker lønningene sine. Derfor
motarbeider kapitalistene alle lønnskrav, og det er bare motvillig, og
som regel under tvang at de innfrir noen lønnsforbedringer.
Ei stund går det bra. Det er «gode konjunkturer». Produksjonen øker
og salget øker. Slik var situasjonen stort sett i de vestlige kapitalistiske
landa fra slutten av 60-åra til1973.
For den enkelte kapitalisten er det lønnsomt å holde lønningene nede.
Men for det kapitalistiske systemet blir resultatet et annet. Når lønningene
blir holdt tilbake, øker kjøpekrafta mindre enn økninga av produksjonen.
Fabrikkene spyr produktene ut på markedet, men lønningene til
folk flest blir sammenlagt for små til å kjøpe alle produktene. Lagrene
hoper seg opp. Bedriftene kan ikke fortsette å produsere i samme
tempo. Det har oppstått ei overproduksjonskrise, og permitteringer,
oppsigelser og bedriftsnedleggelser følger i kjølvannet.
Krisa brer seg
Etter at en bransje er ramma av overproduksjonskrisa, vil den lett spre
seg til andre bransjer. Er det overproduksjon av biler og skip blir det
mindre behov for stål. Derfor blir stålindustrien ramma av overproduksjonskrisa.
Når hundretusener, kanskje millioner, blir arbeidsløse, har
de mindre å kjøpe for. Derfor går salget av forbruksvarer ned, og krisa
slår inn i disse bransjene.
Krisa ved verftene
Fram til1977 var det gode tider for de norske verftene. De bygde skip og
boreplattformer. Folk jobba på spreng. Eierne håva inn svære
overskudd.
I dag har mange av verftene vansker. Tusener blir permittert eller sagt
opp. Dyktige fagarbeidere står plutselig uten arbeid - det er takken for
sprengjobbinga i åra før.
58

Hvorfor har krisa ramma verftene? I begynnelsen av 70-åra blei
mange skip satt inn i sjø transporten, og mange nye skip blei sjøsatt. Men
som en følge av den økonomiske krisa stagnerte verdenshandelen etter
1973.
Rederne fikk flere skip enn de greide å skaffe frakter til. Mange
rederier har gått konkurs, og hundrevis av skip er i opplag.
Derfor har bestillingene på skip i verden gått kraftig ned. I 1974 var
det bestilt 130 millioner bruttotonn, i midten av 1978 bare 45 millioner
bruttotonn. Men kapasiteten ved verftene i verden er langt større enn
dette.
Derfor får ikke verftene nye oppdrag. Den grunnleggende årsaken er
overproduksjonen av skip.
6.3. SAMMENFATNING
Så lenge det kapitalistiske produksjonssystemet har eksistert, har det
også vært ramma av økonomiske kriser.
Disse krisene er overproduksjonskriser. Det arbeidende folket har
ikke råd til å kjøpe de varene som er produsert. Den grunnleggende
motsigelsen i det kapitalistiske produksjonssystemet er motsigelsen mellom
produksjonens samfunnsmessig! karakter og den private
tilegnelsen.
Dette gir seg uttrykk i bl.a. motsigelsen mellom produksjon og konsum
og motsigelsen ved de ulike sektorenes utvikling.
De statlige inngrepene har som mål å gjøre produksjonen lønnsom for
kapitalistene. De statlige utgiftene blir bekosta ved at massenes kjøpekraft
ytterligere blir beskåret, noe som fører til ei skjerping av motsigelsen
mellom produksjon og konsum.
Kapitalistene overvinner på denne måten ingen kriser, de bare skyver
dem foran seg. For at de statlige injeksjonene skal ha noen virkning, må
de hele tida økes, noe som igjen fører til at staten suger opp massenes
kjøpekraft ved stadig høyere skatter.
Stimulering av investeringer fører heller ikke til noen løsning, fordi
investeringer fører til økt produksjonskapasitet.
Motsigelsen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og
den private tilegnelsen har ikke forsvunnet, men tvert om blitt skjerpa til
det ytterste under den statsmcinopolistiske kapitalismen. De statlige
«krisebekjempende» tiltaka blir satt inn mot krisenes symptom, men
59

ikke mot deres forutsetninger. For at de økonomiske krisene skal forsvinne,
må det kapitalistiske produksjonssystemet rykkes opp med
røttene.
De uproduktive sektorenes stadig større rolle viser klart kapitalismens
parasittiske karakter.
Når krig, opprustninger og uproduktiv reklame blir forsvart av de
borgerlige økonomene, er dette ikke annet enn et bevis på at kapitalismen
har overlevd seg sjøl, og at de rådende produksjonsforholdene
har blitt et hinder for produktiv kreftenes videre utvikling.
Når denne grunnleggende motsigelsen i kapitalismen blir skjerpa,
betyr dette at alle motsigelsene i kapitalismen blir skjerpa. Dette vil føre
til at de kommende økonomiske krisene vil bli enda mer ødeleggende
enn de tidligere.
Den andre verdenskrigens stimulerende virkning på etterspørselen av
produksjonsmidler og konsumvarer blir stadig svakere. Dette kan vi se
av konjunktursyklenes stadig kortere lengde. Nye kriger er nødvendige
for å stimulere etterspørselen.
Kapitalistenes muligheter til å holde unna for produksjonsøkningene
ved krig, opprustning og utbygging av de uproduktive sektorene, har
likevel meget bestemte grenser.
Ikke engang et kapitalistisk land kan som helhet, eller hovedsakelig,
forsørge seg ved å krige og ved å kaste rikdommene i sjøen.
Derfor vil det med sikkerhet komme nye økonomiske kriser om ikke
så altfor lang tid, som vil ryste det kapitalistiske systemet i dets
grunnvoller.
Et eksempel på dette er den stadige krisa i imperialismens valutasystem.
Når kapitalistene ikke kan forhindre de økonomiske krisene på
annen måte, forsøker de å «løse» dem ved å påtvinge verdens folk nye
kriger.
Vi må derfor nøye forsøke å trekke konsekvensene av den sammenfatninga
av verdenssituasjonen som Mao Tsetung gir, når han sier:
«De neste 50 til 100 år fra nå av, vil bli en stor æra med en radikal
endring av samfunnssystemet over hele verden, en æra som vil ryste
jorda som aldri før i noen tidligere historisk periode. Vi som lever i en
slik æra må være forberedt på å ta del i store kamper som vil ha mange
trekk som er annerledes enn fortidas kamper.»
60

MØTE 3: STUDIEOPPLEGG
På dette møtet trekker vi sammen noen av trådene fra de to foregående
møtene. Vi har studert utbyttinga i samband med merverditeorien og vi
har studert fordelinga av merverdien. Kort sagt, vi har sett hvordan
kapitalismen betyr at et lite mindretall av eiere av produksjonsmidler
kan utbytte det store flertallet som ikke eier produksjonsmidler. Fra et
arbeiderstandpunkt finnes det sjølsagt all mulig grunn til å bli moralsk
opprørt og forbanna over et sånt system. Men moralsk forbannelse
hjelper lite hvis det kapitalistiske systemet var i stand til å fortsette å
utvikle seg og fornye seg uten avgjørende problemer. Det var nettopp
det Marx viste at det ikke kunne. Han førte teoriene om merverdien
videre og viste på grunnlag av dem at kapitalismen hadde innebygde
motsigelser som blei skarpere jo mer kapitalismen utvikla seg.
På dette møtet skal vi diskutere hvorfor de økonomiske lovene i
kapitalismen er av en slik art at de skaper økonomiske kriser, og om
kapitalismen er i stand til å overleve disse krisene på lang sikt.
I «Teorier om merverdien» pekte Marx på at muligheten for krise
ligger i skillet mellom produksjon og marked. Med forbedring av produktivkreftene
skjer·det ei økning av produksjonen. For å ta imot den
økte produksjonen må markedet vokse like raskt. I motsatt fall blir det
overproduksjon. Men enhver produsent veit at det ikke er noen automatisk
forbindelse mellom produksjon og marked. Det er to uavhengige
olnråder, og det viser seg at markedet møter langt større hindringer for
sin ekspansjon enn hva produksjonen gjør. I begynnelsen av 1980-åra
synker f.eks. kjøpekrafta til befolkninga, dvs. markedet for forbruksvarer
stagnerer og krymper. Samtidig skjer det ei rask utvikling av de
nye, datastyrte produksjonssystemene. Her ligger kilden til overproduksjon.
Og overproduksjonen får preg av krise, fordi kapitalen ikke
kan få virkeliggjort merverdien uten å få solgt varene.
Motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private
eiendommen til produksjonsmidla fører direkte til overproduksjonskriser.
Den enkelte kapitalist produserer for å oppnå profitt, ikke
for å dekke et bestemt behov. Sjøl om produksjonen på den enkelte
61

MØ1E4:
IMPERIALISMEN
Til nå har vi i all hovedsak drøfta kapitalismen som om den skulle ha vært
en frikonkurransekapitalisme, altså et system der enkeltstående kapitalister
konkurrerer på et fritt marked. Alt på Marx' tid var dette bildet i
ferd med å endre seg. Men først etter hans død skjøt denne utviklinga
virkelig fart og nådde et nytt trinn, nemlig monopolkapitalisme og
imperialisme. Av naturlige grunner kunne ikke Marx sjøl analysere
denne utviklinga, det blei det Lenin som kom til å gjøre i sitt epokegjørende
verk «Imperialismen- kapitalismens høyeste stadium». Med
utviklinga av kapitalismen til imperialisme oppsto en del viktige endringer.
Dette betyr imidlertid ikke at Marx' analyse blei avlegs, slik en
del folk vil ha det til. Imperialismen utvikla seg tvert om på grunnlag av
nettopp de lovmessighetene i kapitalismen som Marx hadde avslørt.
Marx hadde vist hvordan kampen om å oppnå i det minste gjennomsnittsprofitten,
førte til at de svakeste bukka under i konkurransen,
mens de sterkeste økte sin kapital ytterligere. Marx hadde også vist,
allerede i «Det kommunistiske partis manifest» (1848) at kapitalismen
hadde skapt et verdensmarked og at den kapitalistiske vareproduksjonen
spredte seg til hele verden med uimotståelig kraft.
Men på Marx' tid hadde konsentrasjonen av kapitalen ennå ikke nådd
et monopolistisk stadium og det fantes fortsatt områder der kapitalen
kunne fortsette sin ekspansjon. Begge deler endra seg dramatisk etter
Marx' død. Det var på grunn av disse to endringene kapitalismen utvikla
seg til sitt nye stadium.
MONOPOLKAPITAL
Lenin gir talende eksempler på hvordan monopolkapitalen hadde utvikla
seg rundt århundreskiftet,
Om vi tar det som i Tyskland blir kalt industri i vid forstand, det vil si
medrekna handel, transport, osv., får vi følgende bilde: 30 588 store
63

foretak av alt i alt 3 265 623, det vil si 0,9 prosent. Disse foretaka
sysselssetter 5 700 000 arbeidere av

Lenin siterer en tysk økonom som ga følgende oversikt over hvilke
«siviliserte» midler monopolene gjør bruk av i kampen om profitten:
l) De stopper tilførselen av råstoff ( ... «en av de viktigste metodene
for å tvinge fram lydighet overfor kartellet»). 2) De stopper tilførselen
av arbeid gjennom «allianser» (dvs. gjennom avtaler mellom
kapitalistene og fagforeningene, der de sistnevnte bare tillater medlemmene
sine å arbeide i kartellforetak). 3) De stopper forsyninger.
4) De stenger handelsmarkeder. 5) De oppretter avtaler med kjøperne,
der disse forplikter seg til bare å handle med kartellene. 6) De
setter systematisk ned prisene (for å ruinere firmaer som står «utafor»,
dvs. de som nekter å underkaste seg monopolistene. Det blir
brukt millioner for å selge varer under kostpris over et visst tidsrom.
Det var tilfeller da prisen på bensin på denne måten blei satt ned fra
40 til 22 mark, dvs . nesten med halvparten!). De stopper kreditter.
8) De går til boikott. (s. 65-66).
Her har en ikke en gang gått inn på hva slags metoder som brukes «under
bordet», men som vi av og til får et lite innblikk i gjennom de regelmessige
skandalene i finansverdenen. Det er klart at dette ikke lenger har
noe med frikonkurransekapitalisme å gjøre. Monopolkapitalismen har
oppstått.
Norge er et høyt utvikla monopolkapitalistisk samfunn. Dette viser
også tabellen nedafor. Den er henta fra «Økonomisk Rapport» sommeren
1981 og viser at noen bedrifter har fullstendig eller nesten fullstendig
monopolstilling på bestemte områder i økonomien. Et firma
som har en slik monopolstilling som de som er nevnt her, vil være i stand
til å bestemme prisnivået i bransjen.
(Et vanlig kapitalistisk argument mot sosialismen er at uten konkurranse
vil det ikke være mulig å utvikle produksjonen særlig raskt. Men ,)
disse monopolene har heller ikke nevneverdig konkurranse. Det eneste f ,
som skiller de fleste av dem fra et sosialistisk statsmonopol er at de er eid ;!
av ei lita gruppe kapitalister, som også får overskuddet av produk- \
sjonen. Mens under sosialismen ville dette overskuddet tilfalle samfunnet.
Men den forskjellen taler ikke akkurat til monopolkapitalismens
fordel.)
66

BEDRIFTER MED MONOPOLSTILLING
(Utdrag av tabellen i Økonomisk Rapport, sommeren 1981)
Bedriftens navn Produkt Markedsandel i %
Norsk Hydro gjødsel 100
Nitedals
Tændstikfabrikk fyrstikker 100
Mustad Industrier fiskekroker 100
Norstift skipsspiker 100
Norgas luft gasser 100
Norcem sement 98
Dyno sprengstoff 90
Nora Industrier herm. erter 80-90
To ro supper 80-90
Swix Sport skismøring 85
Saba sanitetsbind 80-83
Stabburet leverpostei 81
Jøtul ovner, peiser 70
Jotun-gruppen maling gjennom
fargehandlere 70
Nestle Findus appelsin-juice
(konsentrert) 70
Jordan tannbørster, tanntråd 70
Tiedemanns
Tobaksfabrik tobakk 70
Jon as Øglænd sykler 68
Hell y-Hansen regntøy 60-80
Electrolux komfyrer 65
Stabburet middagshermetikk
(kjøtt) 50
De-No-Fa Lilleborg oppvaskmidler 50
Freia sjokolade 50
67

BANKENES NYE ROLLE
Lang tid har gått siden det var forbudt for en god kristen å ta renter på
utlånte penger. Italienske kjøpmenn løste den gangen problemet med å
bruke jøder som pengeutlånere. Men heldigvis(:) for moderne kapitalisme
løste reformasjonen dette problemet. Utlån til rente var ikke
lenger en synd. Men fortsatt var pengeutlånerne, og seinere bankene,
bare mellommenn i kapitalsirkulasjonen. På slutten av forrige århundre
og i begynnelsen av dette, skjedde det imidlertid ei endring med denne
«næringslivets ydmyke tjener»: Tjeneren blei herre.
Etter som bankvirksomheten utvikler seg og blir konsentrert i et lite
antall institusjoner, vokser bankene fra å være beskjedne mellommenn
til å bli mektige monopoler, som hersker over nesten hele
pengekapitalen til alle kapitalistene og de små forretningsfolka og
også over størstedelen av produksjonsmidlene og råstoffkildene i
landet det gjelder og i ei rekke land. Denne omdanninga av tallrike
beskjedne mellommenn til en handfull monopolister, er en av de
grunnleggende prosessene i utviklinga av kapitalismen til kapitalistisk
imperialisme. (s. 70.)
Med andre ord så er den gamle kapitalismen, frikonkurransekapitalismen
med den uunnværlige regulatoren sin, børsen, i ferd med å dø.
En ny kapitalisme er kommet for å ta plassen dens, en kapitalisme
som har trekk som tydelig viser at den er en overgangsforeteelse, ei
blanding av fri konkurranse og monopol. Det spørsmålet som naturlig
reise seg er: Hva er denne nye kapitalismen «i ferd med å utvikle
seg til»? Men de borgerlige lærde menn er redde for å reise dette
spørsmålet.
«For tretti år siden utførte forretningsfolk som konkurrerte fritt
med hverandre, ni tideler av det ikke-manuelle arbeidet i samband
med forretningsdrifta si . Nå for tida blir ni tideler av dette 'hjernearbeidet'
utført av funksjonærer. Bankvirksomhet står i spissen for
denne utviklinga. » 2 Denne innrømmelsen ·fra Schulze-Gaevernitz
fører oss enda en gang til spørsmålet: Hva er det denne nye kapitalismen,
kapitalismen i dens imperialistiske stadium, er i ferd med å
2. Schulze-Gaevernitz, «Den tyske kredittbanken», i Grunnriss av sosialøkonomien,
Tiibingen 1915, s. 151.
68

kapitalisten blir mer og mer avhengig av banken.
Samtidig blir det oppretta en personalunion, så å si, mellom bankene
og de største industri- og handelsforetaka. De smelter sammen
gjennom oppkjøp av aksjer, gjennom utnevning av bankdirektører til
styret (eller direksjonen) i industri- og handelsforetak, og omvendt.
Den tyske økonomen Jeidels har samla svært detaljerte data om
denne formen for konsentrasjon av kapital og foretak. Seks av de
største Berlinbankene var representert ved direktørene sine i 344
industriselskaper og av styremedlemmene sine i 407 andre, til sammen
i 751 bedrifter. I 289 av disse selskapene hadde de enten to av
representantene sine i hvert av styrene, eller så hadde de styreformannsstillinga.
Disse industri- og handelsselskapene finner vi i de
forskjelligste industrigreiner: forsikring, transport, restaurantvirksomhet,
teaterbransjen, kunstindustrien, osv. På den andre sida satt
(i 1910) femtien av de største industriherrene i styrene for disse seks
bankene, innbefatta Krupp-direktøren, direktøren for det mektige
«Hapag» (Hamburg-Amerika-linja), osv., osv. Fra 1895 til 1920
deltok hver av disse seks bankene i utstedelsene av aksjer og obligasjoner
i flere hundre industriselskaper (tallet varierer fra 281 til 419). 6
«Personalunionen» mellom bankene og industrien blir utfylt av
«personalunionen» mellom dem og regjeringa. «Styreverv», skriver
J eidels, «blir fritt tilbudt folk med titler, også til tidligere statstjenestemenn,
som kan gjøre mye for å lette (!)forbindelsene med myndighetene.»
. . . «Vanligvis fins det et parlamentsmedlem eller et
medlem av bystyret i Berlin i styret til en stor bank.» (s. 80-83.)
Lenin oppsummerer denne utviklinga av kapitalismen slik:
Følgelig markerer det tjuende århundret vendepunktet fra den gamle
til den nye kapitalismen, fra herredømmet til kapitalen i alminnelighet
til herredømmet til finanskapitalen. (s. 87.)
6. Jeidels: Forholdet mellom de tyske storbankene og industrien, særlig når det gjelder
jernindustrien (Das Verhaltnis der deutschen Grossbanken zur Industrie mit besonderer
Beriicksichtigung zur Eisenindustrie), Leipzig 1905 , s. 271. Ri esser, samme bok.
70

FINANSKAPITALENS FÅMANNSVELDE
Det at bankkapitalen tar ledelsen over industrikapitalen og blir finanskapital
har vi sett i alle moderne industriland. Det er f.eks. svært
interessant å se hvordan Den norske Creditbanks styremedlemmer og
representantskapsmedlemmer dukker opp i styrer og representantskap i
de største monopolbedriftene her i landet. Den gruppa som bestemmer
over de virkelig store penga i Norge, som i andre industriland, er en liten
håndfull finansmagnater.
Denne oversikten illustrerer makta til noen få finansfyrster i Norge. Vi
har bare tatt med noen få av forbindelseslinjene. I virkeligheten er
innflytelsen deres mye større. En helhetlig oversikt over de største
finansfyrstene måtte også inkludert de viktigste byråkratkapitalistene,
dvs. DNA-folk som Finn Lied, Arve Johnsen og Jens Chr. Hauge.
Lenin gir eksempler på hvilke enorme profitter denne moderne
finanskapitalen er i stand til å håve inn:
Finanskapitalen, som er konsentrert på noen få hender og som utøver
et virkelig monopol, presser ut enorme profitter som stadig blir større
ved å opprette selskaper, å utstede aksjer, statslån, osv. Den styrker
herredømmet til finansoligarkiet og krever inn bidrag fra hele samfunnet
til beste for monopolistene. Her er et eksempel blant en
mengde andre på «forretnings»-metodene til de amerikanske trustene
som Hilferding gjengir. I 1887 oppretta Havemeyer Sukkertrusten
ved å slå sammen femten mindre firma, som hadde en samla
kapital på 6 500 000 dollar. Passe «utvanna», som amerikanerne sier,
blei kapitalen til trusten erklært å være 50 millioner dollar. Denne
«Overkapitaliseringa» rekner med den framtidige monopolprofitten,
på samme vis som United States Steel Corporation rekner med sin
framtidige monopolprofitt ved å kjøpe opp så mange jernmalmfelt
som mulig. Og Sukkertrusten innførte virkelig monopolpriser, som
sikra den slik profitt at den kunne betale ut 10 prosent dividende på
en kapital som var «utvanna» sjudobbelt, eller om lag 70 prosent av
den kapitalen som faktisk blei investert da trusten blei danna! I 1909
var kapitalen til Sukkertrusten på 90 millioner dollar. På tjueto år har
den økt kapitalen sin med mer enn det tidoble. (s. 94-95.)
71

Det er karakteristisk for kapitalismen i alminnelighet at eiendomsretten
til kapital er skilt fra det å bruke kapital i produksjonen, at
pengekapital er skilt fra industri- eller produktiv kapital og at rentenisten
som bare lever av inntekt fra pengekapital, er skilt fra entreprenøren
og fra alle som er direkte involvert i å administrere kapital.
Imperialismen, eller herredømmet til finanskapitalen, er det høyeste
stadiet i kapitalismen, og her får dette skillet et enormt omfang. At
finanskapitalen er alle andre former for kapital overlegen, betyr at
rentenisten og finansoligarkiet har makta. Det betyr at et lite antall
økonomisk «mektige» stater skiller seg ut fra resten. (s. 99-100)
KAPITALEKSPORT
Eksport av varer var typisk for den gamle kapitalismen, da fri konkurranse
herska uinnskrenka. Det som er typisk for det siste stadiet av
kapitalismen, når monopolene hersker, er eksporten av kapital.
Kapitalismen er vareproduksjon på sitt høyeste utviklingsnivå, der
også arbeidskraft blir en vare. Veksten i byttet innenlands, og særlig i
internasjonalt bytte, er et karakteristisk trekk ved kapitalismen. Den
ujamne og sprangvise utviklinga av de enkelte foretaka, de enkelte
industrigreinene og de enkelte landa er uunngåttlig under det kapitalistiske
systemet. England blei et kapitalistisk land før alle andre, og
på midten av det nittende århundret - etter å ha innført frihandel -
gjorde det krav på rolla som «verkstedet i verden». Det skulle forsyne
alle land med ferdigvarer, og de skulle til gjengjeld holde det
med råstoff. Men i den siste fjerdedelen av det nittende århundret var
dette monopolet allerede undergravd, for andre land beskytta seg
med «verne»toll og utvida seg til sjølstendige kapitalistiske stater. På
terskelen til det tjuende århundret ser vi at det blir danna en ny type
monopoler: For det første monopolistiske sammenslutninger av kapitalister
i alle land med utvikla kapitalisme, for det andre får noen
svært rike land ei monopolstilling - nemlig de landa der akkumuleringa
av kapital har nådd kjempemessige dimensjoner. I de framskredne
landa har det oppstått et enormt «kapitaloverskudd».
Så lenge kapital.ismen forblir det den er, kommer ikke overskuddskapitalen
til å bli nytta til å heve levestandarden for massene i et
bestemt land, for det ville bety ei senking av profitten for kapitaliste-
73

ne. Men den kommer til å bli utnytta til å øke profitten ved å
eksportere kapital til utlandet, til tilbakeliggende land. (s. 103-140.)
(En skulle tru dette var en karakteristikk av norsk oljeøkonomi. Mens
staten og monopolene gjør profitter uten sidestykke, blir arbeidsfolks
levestandard senka. Den oppsamla kapitalen skal da også ganske riktig
gå til kapitaleksport. Banksjef Tor Moursund skrøyt i New York av at
Norge i løpet av en tiårsperiode ville eksportere kapital i en størrelsesorden
av 600 milliarder kroner, 600 000 000 000 kr. Denne kapitalen
kunne sjølsagt gjort enormt god nytte i norsk helsevesen , transport
(Nordlandsbanen), boligbygging osv., men profitten er høyere andre
steder. Vi fortsetter å sitere Lenin):
I disse tilbakeliggende landa er profitten vanligvis høy, for det er lite
kapital, prisen på jord er forholdsvis lav, lønningene er lave, råstoff
er billig. Kapitaleksporten er gjort mulig ved at ei rekke tilbakeliggende
land alt er blitt trukket inn i det kapitalistiske verdenssamkvemmet.
Viktige jernbaner er enten blitt eller blir bygd i disse landa,
det er skapt grunnlagsvilkår for industriell utvikling, osv. Behovet for
å eksportere kapital oppstår fordi kapitalismen er blitt «overmoden»
i noen få land, og (på grunn av at jordbruket er så tilbakeliggende og
massene så fattige) kan ikke kapitalen finne noe område for «lønnsom»
investering. (s. 104.)
OPPDELINGA A V VERDEN, MELLOM MONOPOLER ...
Det er i dag vanlig å snakke om multinasjonale selskaper, dvs . monopolkapitalistiske
selskaper som driver en betydelig virksomhet i mange
land. Eksempler på slike er General Motors, et av verdens største
selskaper, med en betydelig del av bilmarkedet i mange land, ITT, med
sin norske datterbedrift Standard Telefon- og Kabelfabrikk osv. Disse
monopolene har for en stor del delt opp verden mellom seg. Men på
grunn av den ujamne utviklinga av kapitalismen endrer styrkeforholdet
mellom dem seg over tid, og vi får en beinhard kamp om omfordeling av
markedene. Et typisk eksempel på denne kampen er kampen mellom
japanske bilprodusenter på den ene sida og amerikanske/europeiske på
den andre. Denne kampen mellom monopolene blir ført over på det
74

erstatte spørsmålet om innholdet i kampen og overenskomstene mellom
kapitalistsammenslutningene med spørsmålet om kamp- og avtaleformen
(i dag fredelig, i morgen krig, neste dag krig igjen), er å
synke ned til å drive med flisespikkeri. (s. 114-115.)
... OG MELLOM STATER
Som vi var inne på tidligere fantes det på Marx' tid ennå «jomfruelig
mark» der kapitalismen kunne ekspandere uten at det skjedde på bekostning
av andre kapitalistiske makter. Det er nok å minne om at på
denne tida var det indre av Afrika en hvit flekk pi'! kartet for europeerne.
Men jordkloden har sin begrensning og det varte ikke lenge før kapitalistmaktene
kom i direkte konflikt med hverandre.
Den første av de store konfliktene var mellom Frankrike og England.
England ekspanderte i Afrika langs ei linje fra Egypt i nord til spissen av
sør-Afrika i sør, mens franskmennene ekspanderte etter ei linje fra
Fransk Vest-Afrika til Afrikas Horn (Djibouti og Fransk Somalia). Som
alle veit krysser disse linjene hverandre, og konflikten blei satt på
spissen da en fransk ekspedisjon nådde Fashoda i Sudan. Konflikten
førte til spenning mellom de to statene og kunne i prinsippet utløst en
første imperialistisk stormaktskrig. Men Fashoda-konflikten endte med
at Frankrike bøyde unna. Det fantes enni'l andre områder å ekspandere
til. Men rundt århundreskiftet var verden oppdelt. Ingen steder kunne
kapitalistlanda finne områder som ikke alt var oppdelt. Skulle ei makt
øke sine kolonier måtte det heretter skje på bekostning av ei annen
kapitalistmakt. Dette blei demonstrert gjennom den spansk-amerikanske
krigen i 1898 og Englands krig mot de nederlandskætta boerne i
det sørlige Afrika i 1899-1902.
Lenin skriver om rivaliseringa mellom imperialistmaktene:
76
Hovedtrekket ved det siste stadiet i kapitalismen er at det blir dominert
av monopolsammenslutninger av store arbeidskjøpere. Disse
monopolgrupperingene er tryggest forankra ni'lr alle råstoffkildene er
erobra av ei gruppe. Vi har sett hvor ivrige internasjonale kapitalistsammenslutninger
er i strevet for å gjøre det uri'ld for rivalene sine 1'1
konkurrere med seg. De kjøper for eksempel opp jernmalmfelt,
oljefelt osv. Det er bare kolonieiendommer som gir monopolene
fullstendig trygghet mot alle tenkelige utfall i kampen mot konkur-

territoriet sitt helt allment. Trustene kapitaliserer eiendommen sin til
to og tre ganger verdien den har, når de tar med i betraktninga den
«potensielle» (og ikke nåværende) profitten den kan gi og de seinere
resultatene av monopol. På samme vis strever finanskapitalen allment
for å ta så store landområder som mulig av alle slag, overalt og
med alle midler. De tar potensielle råstoffkilder med i vurderinga, og
de er redde for å bli etter i den voldsomme kampen om de siste
restene av ufordelte områder, eller i nyoppdelinga av de områdene
som alt er blitt oppdelt. (s. 123-125.)
Spørsmålet er: Hvilke andre midler enn krig kan en bruke under
kapitalismen for å overvinne misforholdet mellom utviklinga av produktiv
kreftene og akkumuleringa av kapital på den ene sida, og
«innflytelsessfærene» til finanskapitalen på den andre? (s. 140.)
Det eneste tenkelige grunnlaget under kapitalismen for å dele opp
innflytelses-sfærer, interesser, kolonier osv. , er et overslag over sty rken
til deltakerne. Det står om den allmenne økonomiske, finansielle
og militære styrken. Og styrken til dem som deltar i delinga, endrer
seg ikke i samme tempo. Det er umulig å få ei jamn utvikling for ulike
foretak, truster, industrigreiner eller land under kapitalismen. For et
halvt århundre siden var Tyskland et elendig, ubetydelig land, om en
jamfører den kapitalistiske styrken landet hadde med den styrken
England hadde samtidig. Slik var det med Japan sammenlikna med
Russland også. Er det «tenkelig» at det innbyrdes styrkeforholdet
mellom imperialistmaktene kommer til å stå uendra om ti eller tjue
års tid? Det er helt utenkelig. (s. 161.)
IMPERIALISMEN I DAG
AKP (m-I) har gjort et omfattende arbeid over mange år med å analysere
verdenssituasjonen og utvikle ei politisk linje for kampen mot de
to supermaktene. Dette arbeidet er enestående i Norge og ikke noe
annet parti kan vise til en så konsekvent anti-imperialistisk politikk. Et
parti som SV, f.eks., som regner seg som anti-imperialistisk, nekter
konsekvent å prioritere kampen mot Sovjets imperialisme. Sjøl når
partiet fordømmer Sovjets invasjon i Afghanistan, nekter det for at
invasjonen er et uttrykk for at Sovjet er aggressivt. Sovjets aggresjon blir
78

forsøkt bortforklart, bagatellisert og usynliggjort. Det er med andre ord
bare hos AKP (m-l) en kan finne en politikk som retter seg mot begge de to
supermaktene. Denne politikken er sammenfatta i partiets prinsippprogram
og vi synes det derfor er naturlig å legge nettopp prinsippprogrammet
til grunn for diskusjonen på dette studiemøtet. Her følger
den delen av programmet som handler om imperialismen i dag og
kampen mot den.
PRINSIPPROGRAM FOR AKP(m-1)(1980)
Kapittel 2
Situasjonen i verda i dag
a) Dei grunnleggande motseiingane i verda
Lenin og seinare Stalin analyserte motsetnadene i verda etter Oktoberrevolusjonen
i 1917. Analysane deira syner at desse fire motseiingane
er grunnleggande:
- motseiinga mellom imperialistmaktene på den eine sida og dei
undertrykte landa og nasjonane på den andre,
- motseiinga mellom borgarskapet og arbeidarklassen i dei kapitalistiske
landa,
- motseiinga mellom dei imperialistiske landa innbyrdes,
- motseiinga mellom sosialistiske land og imperialistiske land.
Ingen av desse motseiingane kan løysast for godt så lenge det
imperialistiske verdssystemet finst. Det vil ikkje seie at dei heile tida
er like skarpe eller spelar like stor rolle. For ei tid kan ei eller fleire av
dei bli mindre skarpe og spele ei mindre viktig rolle, medan andre
kjem i forgrunnen. Men vi kan ikkje forstå utviklinga i verda i vår tid
utan å ta omsyn til alle fire.
I den første tida etter den 2. verdskrigen stabiliserte det imperialistiske
verdssystemet seg mellombels. Frigjeringskampane til kolonilanda
har retta harde slag mot det imperialistiske verdssystemet.
Nesten alle viktige kapitalistiske land har gått gjennom harde økonomiske
kriser, og dette har også forsterka utbyttinga og elendet i
mange land i den tredje verda. Rivaliseringa og dei lokale krigane
skjerpar motseiingane enda meir. Samstundes er kapitalismen på veg
inn i ein ny teknologisk revolusjon som utviklar produksjonsmidla
kraftig og som må føre til svære jordskjelv på den kapitalistiske
79

80
verdsmarknaden, skarpare rivalisering mellom kapitalistiske land og
grupper og skarpare klassekamp. I løpet av dei siste tiåra har imperialismen
igjen utvikla seg i retning av skarpare indre motseiingar og
større krise.
Utviklinga no fører verda inn i ei tid da dei fleste grunnleggande
motseiingane vert skjerpa.
b) Tredelinga av landa i verda
Mao Zedong analyserte verdsutviklinga etter den andre verdskrigen
og kontrarevolusjonen i Sovjet. Han fann at i 70-;ha var det rett å dele
landa i verda i tre hovudgrupper etter stillinga deira i høve til det
imperialistiske verdssystemet. Denne inndelinga er kjend som teorien
om dei tre verdene.
Den første verda er de i sterkaste imperialistiske maktene, Sovjet og
USA. Berre desse statane er supermakter, for berre dei to er sterke
nok til å kjempe om verdsherredømet. Desse supermaktene er
hovudstøttene til reaksjonen over heile verda.
Den andre verda er dei andre utvikla kapitalistiske landa i Vest- og
Aust-Europa, Japan, Canada, Australia og New Zealand. På den
eine sida er monopola i .desse landa med på å hauste imperialistisk
profitt i den tredje verda. På den andre sida er alle desse landa sjølve
truga og pressa av supermaktene.
Den tredje verda er den gruppa av land som står skarpast i motsetnad
til imperialistmaktene. Det er tidlegare koloniland som er fattige
fordi dei er haldne nede i kunstig underutvikling og fordi rikdomane
deira vert plyndra av imperialismen og framleis er truga av supermaktene.
Det er i den tredje verda den hardaste kampen mot imperialismen
blir ført, og her er dei revolusjonære rørslene sterkast no.
Teorien om dei tre verdene er ein viktig reiskap for å analysere den
internasjonale situasjonen no og rettleie kampen mot imperialismen.
Han erstattar ikkje analysen av dei indre motseiingane i dei ulike
statane og landa i verda. Han erstattar heller ikkje analysen av de i fire
grunnleggande motseiingane i verda i den epoken vi er i no. Han
forklarer tilhøvet mellom dei ulike landa i verda på eit særskilt
historisk tidspunkt.
Denne inndelinga av verda er gyldig i dag (1980), og kjem sikkert
til å prege utviklinga i mange år framover.

c) Kampen i den tredje verda
Dei fleste landa i den tredje verda har no vunne formelt sjølvstende,
men mange av de i er framleis halvkoloniar, og de i fleste av de i lir i
større eller mindre grad under imperialistisk utbytting. Somme av
landa har store restar av føydalisme, mellom anna fordi imperialismen
har halde føydalismen oppe for å lette utbygginga si.
Mao Zedong slo fast at kampen den tredje verda fører mot imperialismen,
i dag er hovuddrivkrafta for framsteg i verdshistoria.
Det var kampane i den tredje verda som knuste koloniveldet og
gjorde dei fleste gamle kolonimaktene til annanrangs imperialistar.
Det var revolusjonar og frigjeringskampar i slike land som stagga
frammarsjen for USA-imperialismen og ga støyten til at han no går
attende. No får den sovjetiske supermakta hardast motstand i land i
den tredje verda. Det er i dessa landa dei store frigjeringsrørslene mot
imperialismen og folkeopprøra mot føydalisme og fascisme har vakse
fram dei siste tiåra.
Rørslene mot imperialisme og for frigjering, nasjonalt sjølvstende
og demokrati i den tredje verda er svært breie politisk. Dei femnar
om arbeidarar, bønder og andre arbeidsfolk, men omfattar også
mange nasjonale borgarar og tilmed føydalistar og statsbyråkratar.
Ikkje berre frigjeringsrørsler og revolusjonære organisasjoner, men
jamvel regjeringar og statar som undertrykker folkemassane innanlands,
vert tvungne til å gå mot imperialismen.
d) USA - supermakt i tilbakegang
Etter 2. verdskrigen var USA den sterkaste imperialistmakta. USA
gjorde seg til herre over koloniane til mange andre imperialistiske
land og vart leiaren for den imperialistiske blokka. USA-imperialismen
vart den største fienden for folka i verda.
Men i dag er USA på tilbakegang. Mange land har frigjort seg frå
USA-imperialismen. Andre imperialistiske land utviklar økonomien
sin raskare enn USA og går imot USA-ip1perialismen i fleire politiske
spørsmål enn tidlegare. Dei økonomiske krisene har også ramma
USA hardt. Alt dette har skjerpa klassekampen i USA og har ført til
skarpe motsetnader innan monopolborgarskapet i USA.
I dei siste åra har Sovjet gått forbi USA militært. USA er ikkje
lenger den sterkaste og farlegaste av dei to supermaktene.
Samstundes er USA framleis det rikaste landet i verda med større
6. - Studiebok
81

82
produksjonskapasitet enn noko anna land. Det er og på mange
område meir langtkome enn Sovjet teknologisk. USA har framleis
større økonomiske interesser i andre land enn noka anna imperialistmakt.
USA har ein enorm hær og politiske, økonomiske og militære
støttepunkt i alle verdsdelar. USA har framleis krefter til å ta del i
kampen om hegemoni på heile jordkloten.
e) Sovjet i dag - den farlegaste supermakta
I 50-åra tok borgarskapet i Sovjet makta gjennom ein kontrarevolusjon.
Sjølv om Sovjet-økonomien har sine særeigne kjenneteikn samanlikna
med kapitalismen i Vesten i dag, er kjernen den same, fordi
begge er kapitalistiske utbyttingssystem. Det nye borgarskapet har
tatt makta over produksjonsmidla og i staten, og utgjer ein herskande
klasse som utbyttar og undertrykker arbeidarklassen og folket.
Kapitalen i Sovjet er sterkare konsentrert enn i noko anna imperialistisk
land og er direkte kontrollert av den gruppa som herskar
over regjeringa og militærapparatet. Statsmakta har mange felles
drag med Hitler-diktaturet. Dette gjer det lettare for Sovjet enn for
alle andre imperialistiske land å ruste kraftig opp og starte krigseventyr
utan å møte my kje open motstand innanlands.
Mesteparten av den tidlegare sosialistiske leiren er blitt eit system
av nykoloniar under Sov jet-imperialismen. Seinare har Sovjet klart å
nytte revolusjonære rørsler som til dømes i Vietnam, på Cuba og i
Afrika til å kame inn bakvegen og gjere land som frigjorde seg frå
USA-imperialismen til nykoloniar for seg. Sosialimperialismen har
klart å gjere mange tidlegare kommunistiske parti og frigjeringsrørsler
til reiskaper for seg. Mange av dei som slåst mot USAimperialismen
og annan vestleg imperialisme har fram til 1980 enno
ikkje gjennomskoda sosialimperialismen og «anti-imperialistar» som
i røynda er agentar for den. Desse kreftene kan sosialimperialismen
nytte til å skaffe seg makta i land ved hjelp av politisk infiltrasjon og
statskupp.
I dag er sosialimperialismen ei supermakt i framgang. Han har den
sterkaste imperialistiske hæren i verda. Dei sista åra har han erobra
nye koloniar og nykoloniar. Han er den viktigaste eksportøren av
fascisme og kontrarevolusjonære krigar. Sosialimperialismen har tatt
plassen som den største fienden av folka i heile verda.
Også økonomisk har Sovjets potensiale auka. Den sovjetiske øko-

nomien har vakse raskare enn USAs, sett over ein periode på 25 år.
Voksteren har vare sær leg sterk for produkt som er strategisk viktige,
som stål og sement, der Sovjet no går forbi USA.
Sosialimperialismen er likevel veik innanlands. Han strir med ein
tilbakeliggande økonomi som er arva frå tsartida og som ikkje vart
overvunne gjennom tiår med sosialisme. Særleg alvorleg er den låge
produktiviteten i industri og landbruk. Sovjet manglar mykje viktig
teknologi som USA og andre imperialistland har, og er plaga av
stadige jordbrukskriser.
Sovjet har ein krigsøkonomi. My kje av produksjonen er omstilt for
militære føremål. Militærindustrien veks seg stadig større og skaper
ubalanse og kriser i økonomien som heilskap.
Militærøkonomien fører til svært hard undertrykking og utbytting
av arbeidarane og bøndene. Dei politiske og økonomiske vilkåra
deira er mykje dårlegare enn i dei fleste høgt utvikla kapitalistiske
landa.
Sovjet er ein fleirnasjonal stat der herskarane freistar å utnytte
storrussisk sjåvinisme til å stø opp om makta si og der andre nasjonar
vert behandla som koloniar og undertrykte. Sovjet er igjen blitt eit
«fengsel for nasjonane» som Tsar-Russland var.
For å halde på makta si har monopolborgarskapet oppretta eit
hardt fascistisk diktatur med eit enormt hemmeleg politi og eit nett av
fengsel og konsentrasjonsleirar. Det tidlegare kommunistpartiet er
gjort om til eit statsberande fascistisk parti.
Dei sosialimperialistiske leiarane fryktar indre opposisjon, opprør
og borgarkrigar. Dei freistar å bruke ekspansjon og spente situasjonar
utanlands til å hal de seg ved makta innanlands. De i indre vanskane
er med på å prege utanrikspolitikken og gi han ei særleg fkrleg og
aggresiv form.
f) Rivaliseringa mellom supermaktene
Sovjet er ei ny supermakt på veg oppover. Ut frå den samla styrken
Sovjet har, økonomisk, politisk og militært, er Sovjet den einaste
verkelege imperialistiske rivalen USA står overfor i verda i dag. Den
aukande styrken til Sovjet saman med tilbakegangen til USA gjer
situasjonen magen for ei nyoppdeling av verd.a.
Lenin peikte på: «Kapitalistane deler ikkje opp verda fordi dei er
l
særskilt vondskapsfulle, men fordi den konsentrasjonsgraden som er
83

Dei kapitalistiske og imperialistiske landa i Vest-Europa har for
det meste vore allierte med og underordna USA etter den andre
verdskrigen. Somme av landa, som Storbritannia og Frankrike, er
tidlegare imperialistiske stormakter. Men i dag er dei ikkje i stand til
å konkurrere om koloniane på line med supermaktene. Statane i
Vest-Europa fryktar Sovjet, men har og motseiingar til USA og til
kvarandre. Arbeidarklassen i dei fleste landa i Vest-Europa er ikkje
godt mobiliserte mot sosialimperialismen (1980), og i somme land er
store delar under innverknad frå politikarar som stør han. Kvar for
seg er statane i Vest-Europa underlegne den sovjetiske militærmakta.
Sovjet kan ha framgang overfor desse statane både ved å drive
infiltrasjon og diplomatisk press.
Sovjet freistar å skaffe seg posisjonar i Asia og Afrika særleg for å
ringe inn Europa. Dette gjer motsetnadene spesielt skarpe i Midt­
Austen. I tillegg til å vere inngangsporten til Europa har dette området
dei rikaste oljekjeldene i verda. Klarer Sovjet å vinne kontroll
over Midt-Austen, har det funne ein strategisk nøkkelposisjon overfor
USA, Vest-Europa og andre land i den andre verda som er
avhengig av oljeleveransane frå området.
h) Verda er svanger med krig
Ved inngangen til 70-åra peika Mao på utviklinga i retning av ein ny
verdskrig. Han sa: «Anten vil krigen føre til revolusjon, eller så vil
revolusjonen hindre krigen.» 10
I 70-åra har det vore mange framgangsrike nasjonale frigjeringskrigar
og mange revolusjonære rørsler for demokrati og framsteg i den
tredje verda. Men motsetnadene mellom dei to supermaktene har
skjerpa seg raskare. I 1980 er det ikkje utviklinga i retning av revolusjon
som først og fremst pregar verdssituasjonen, men utviklinga mot
ein ny verdskrig.
I dag har den sovjetiske frarrirykkinga kome til område der ho raskt
kan truge de i økonomiske livsinteressene til USA. Ei frede leg løysing
på motsetnadene mell9m supermaktene er lite truleg. Det er no mest
sannsynleg at rivaliseringa mellom dei vil føre til ein tredje verdskrig
som blir utløyst av den sovjetiske ekspansjonismen.
10. Sitert i leiarartikkel i Folkets Dagblad, Raude Flagg og Frigjeringshærens Dagblad
1. januar 1970, her etter Leninisme eller sosialimperialisme, Oktober 1975, s. 25.
85

86
i) Noreg i verda i dag
Den fredelege utviklinga i No reg si dan 1945 har skapt illusjonar om at
Noreg kan halde fram med å vere eit fredeleg hjørne i ei krigersk
verd. Men det kapitalistiske Noreg kan ikkje unngå å bli ramma av
store internasjonale kriser og krigar.
Rivaliseringa i Europa har ført til at Sovjet har lagt stadig hardare
press på Noreg. Sovjet samlar stadig større troppestyrkar ved grensa i
nord. For Sovjet er Noreg ein del av inngangsporten til Nord-Atlanteren
både frå Kola-halvøya og frå Leningrad. Derfor freistar Sovjet i
fredstid å skaffe seg så sterk posisjon som mogleg på Svalbard og i dei
norske havområda i nord. Samstundes legg Sovjet press på den
norske regjeringa for å få henne frå å ta tiltak som sikrar norske
interesser mot Sovjet.
Om det bryt ut krig i Europa, er det sannsynleg at Sovjet vil freiste
å ta Noreg gjennom eit militært lynåtak. Dette trugsmålet er den
største faren for det norske folket no.
NATO på si side planlegg å møte eit sovjetisk angrep i Noreg. Men
mellom anna av di NATO og den norske hæren er underlegne Sovjet i
militær styrke, er det mogleg at USA vil møte eit sovjetisk åtak her
ved å bruke atomvåpen i Noreg. Det er også mogleg at NATO og
USA lar Sovjet ta Noreg for å konsentrere styrkane sine på andre
fron tar.
Alt i alt er verdssituasjonen no svært alvor leg for den norske staten
og folket i Noreg.
Kapittel3
Kampen mot imperialismen og krigen
a) Kreftene må samlast mot Sovjets krigspolitikk
S:wjets imperialistiske ekspansjon trugar alle land med åtak. Dersom
han ikke vert stogga, vil han utløyse ein tredje verdskrig som vil føre
til forferdelege ulykker for menneska.
I 1980 er det den mest brennende oppgåva for folka i verda å skape
ein brei internasjonal front mot Sovjets ekspansjons- og krigspolitikk.
Det har sær leg mykje å seie at det blir utvikla omfattande internasjonal
støtte til dei folka og landa som fører kamp for å forsvare seg

mot sosialimperialismen. Den væpna kampen dei fører tappar Sovjets
militære og økonomiske styrke. Støtte til slik kamp er derfor også
forsvar for andre land.
Fronten mot Sovjet må samle folka i den tredje verda, i dei utvikla
kapitalistiske landa og i supermaktene, frigjeringsrørsler og nasjonale
parti i den tredje verda, arbeidarorganisasjonar i dei utvikla
kapitalistiske landa og opposisjonsgruppene i Aust-Europa og andre
land som sosialimperialismen herskar over.
Det er og eit mål at det store fleirtalet av sta tar og regjeringar i den
tredje verda og den andre verda tar stilling mot Sovjets krigspolitikk,
same kva politikk dei fører i andre saker.
b) Kampen mot anna imperialistisk undertrykking
At kreftene må samlast mot Sovjet, vil ikkje seie at kampen mot
annan imperialisme kan ta slutt.
I 1980 finst det framleis mange land som er nykoloniar under USA
eller truga av USA på anna vis . Kolonistatane Israel og Sør-Afrika
stør seg i hovudsak på imperialistmakter i vest. Reaksjonære halvføydale
regime og brutale fascistiske diktatur vert haldne oppe av USA
og andre vestlege imperialistar.
Frigjeringskamp, opprør mot fascisme og revolusjonar i slike land
treng brei internasjonal støtte.
Kampen mot sosialimperialismen krev ikkje at arbeidarklassen i
imperialistiske og kapitalistiske land skal slutte å føre kamp mot sitt
eige borgarskap.
Dei mest medvitne anti-imperialistane må delta aktivt i og stø
kampen mot all imperialisme og undertrykking. Det tener til å frigjere
større krefter som i sin tur kan styrke kampen mot sosialimperialismen,
og gjer det og vanskelegare for Sovjet å infiltrere frigjeringsrørslene
og arbeidarrørsla.
Det er bra for folka i verda når USA-imperialismen ikkje klarer å
kame til avtalar med Sovjet om kven av supermaktene som skal
undertrykke tredjeland, og går mot somme av framstøytane frå Sovjet.
Motsetnadene mellom supermaktene må utnyttast mot den overhengande
faren. Men det er og ein fare for at USA vil nytte Sovjets
aggresjon som påskot til å styrke si eiga makt over andre land.
Om ein reaksjonær statsminister går mot sovjetisk aggresjon, er
det bra. Om folket gjer opprør og set inn ein revolusjonær statsminis-
87

88
ter som går mot Sovjet, er det betre. Der det er imperialisme,
fascisme og klasseundertrykking, vil også motstandsevna mot ytre
åtak vere mindre. Den aller sterkaste krafta mot imperialistisk aggresjon
er det arbeidande folket som har reist seg.
c) Kamp mot ABC-våpen og folkemord
Historia viser at jo meir aggressiv og desperat ei imperialistmakt er, jo
større er sjansen for at regjeringa skal ta i bruk masseøydeleggingsvåpen
og gjennomføre folkemord mot sivile.
I dag har supermaktene store lager av ABC-våpen (atomvåpen,
biologiske våpen og kjemiske våpen).
Det er ei viktig sak for folka i verda å krevje at supermaktene
stoggar produksjonen av ABC-våpen og øydelegg lagra som alt
finst. Kamp som gjer det vanskelegare å bruke slike våpen forsvarer
massane i krigar som blir førte no og i ein storkrig i framtida. Det er
og naudsynt å reise kamp mot at heile nasjonar og folkegrupper vert
gjort til inkjes gjennom massemord og utsvelting.
Kampen mot ABC-våpen og folkemord må rettast mot begge
supermaktene, og særleg mot Sovjet, som har flest slike våpen,
brukar dei i krigar i dag og er drivkrafta bak dei største folkemorda og
flyktningeproblema i 1980.
d) Kva kan hindre eller utsette krigen?
AKP(m-1) stør kampen for å freiste å hindre krigen, og går mot
krigsførebuingane til begge supermaktene.
Men skal fredsrørsla verkeleg kunne vinne fram, må ho særleg rette
seg mot den farlegaste kjelda til krig, Sovjetunionen. Ho må avsløre
og fordøme Sovjets planar om krig, og stø dei folka og landa som
forsvarer seg mot aggresjon frå Sovjet i dag.
Sovjet dekker ekspansjons- og krigspolitikken sin med snakk om
«fred» og «avspenning» og freistar å skape falske «fredsrørsler» i
mange land. Formålet er å skaffe støtte til sovjetisk aggresjon over
heile verda og hindre land i den andre og tredje verda frå å bu seg på å
møte sovjetisk aggresjon.
Den verkelege fredsrørsla må avsløre desse tiltaka frå sosialimperialismen,
og kjempe mot ein politikk som går ut på å svare på

sovjetisk ekspansjonisme med å gi etter. Å møte sovjetisk aggresjon
med å gi etter er Munchen-politikk som berre kan ende med ein
tredje verdskrig. 11
ll.Prinsipprogram for AKP( m-l), vedtatt p!\ det 3. landsmøtet desember 1980, Forlaget
Oktober 1981, s. 13-28.
89

MØTE 4: STUDIEOPPLEGG
Det beste ville sjølsagt ha vært om alle deltakerne hadde lest Lenins verk
om imperialisme. Det vi har gjort er å gi ei innføring i hovedpunktene i
Lenins analyse og den historiske utviklinga fra frikonkurransekapitalisme
til imperialisme. Vår framstilling kan bare bli en bleik gjengiing av
Lenins teorier, men vi trur likevel at det skulle være mulig for deltakerne
å få en oversikt og en viss innledende forståelse for imperialismeteorien
på denne måten. Vi vil anbefale at sirkelen bruker tid på å klargjøre
begreper og den historiske utviklinga fram til imperialismen, før en går
inn på en bruk av denne analysemetoden på dagens verdenssituasjon.
Det beste er om hver deltaker får i oppgave å forklare, evt. stille
spørsmålstegn ved de ulike punktene i imperialismeanalysen. F.eks. kan
en prøve å forklare framveksten av produksjonsmonopoler, en kan
forklare bankenes nye rolle osv.
På denne bakgrunnen foreslår vi to hovedspørsmål til diskusjon:
l. Gjør greie for utviklinga av kapitalismen fra frikonkurransekapitalisme
til imperialisme. Er denne utviklinga en logisk fortsettelse av de
lovmessighetene for kapitalismen som Marx fant, og som vi har
studert på de tre første møtene?
2. Er Sovjet på offensiven i forhold til USA i dag, og driver denne
rivaliseringa verden i retning en ny krig?
Om en har tid kan det være nyttig å føre diskusjonen videre ved å ta
opp til drøfting mulighetene for å forhindre/utsette krigen under de
nåværende forholda.
90

MØTES:
DEN HISTORISKE
MATERIALISMEN
Hvorfor har kapitalismen oppstått? Hvilke drivkrefter i samfunnet er
det som driver fram nye samfunnsformer? Den herskende klassen i
Norge, borgerskapet, og denne klassens ideologier, ønsker sjølsagt å
framstille sin samfunnsform som det beste og endelige samfunn. Historia
framstilles som et resultat av at ideene om menneskeverd, frihet og
demokrati har vunnet stadig større innpass. Sjølve toppen på kransekaka
i denne utviklinga er da sjølsagt, i følge disse ideologene, det
kapitalistiske samfunnet av i dag.
Forestillinga om at det er ideene som styrer historia kan vi kalle
historisk idealisme. Mot dette stilte Marx en helt annen analysemodell,
den historiske materialismen.
Marx tok utgangspunkt i det enkle faktum at før menneskene i det
hele tatt kan dyrke ideologi, politikk, vitenskap, kunst, religion osv. må
de først av alt sikre sin egen eksistens, mat, drikke, bolig, klær osv. Kort
sagt: produksjonen for å sikre de umiddelbare materielle tinga som en
trenger for å leve danner grunnlaget som statsinstitusjonene, rettsoppfatninga,
ideologien osv. utvikler seg fra. Ideene må derfor forklares
utfra de materielle vilkåra og ikke omvendt.
Borgerlig historie ser på utviklinga av samfunnet som et resultat av
ideenes utvikling. Etter deres syn brøyt ideen om frihet, likhet og
brorskap fram omkring den franske revolusjon og betydde opptakten til
den moderne kapitalistiske velferdsstaten.
Et borgerlig sosialismesyn går ut på at sosialismen vil bryte gjennom
når ideen om en sosialistisk organisering av samfunnet vinner oppslutning.
Ei slik historieoppfatning står i motsetning til marxismen. Marx så
samfunnsutviklinga som et resultat av utviklinga av produksjonsredskapene.
Han viste at utviklinga av nye produksjonsm1'1ter tvang fram
nye former for organisering av samfunnet. Det var ikke ideen om likhet
91

som reiv grunnen under det føydale samfunnet, men de nye produksjonsmidlene
som blei skapt på syttenhundretallet. Dampmaskinen
gjorde det mulig å produsere varer langt billigere og i en helt ukjent
målestokk. Maskiner, som tidligere hadde vært avhengige av vannkraft,
kunne plutselig plasseres hvor som helst. Dermed var grunnen skapt for
moderne fabrikker. Det var disse nye produksjonsmidlene som praktisk
talt sprengte grunnmuren vekk fra føydalismen. Føydalismens rammer
blei for trange, og de nye fabrikkene pøste ut billige varer som gjorde
den føydale naturalhusholdninga umulig. Millioner av landbrukere blei
utarma og strømte inn i byene.
På noen få tiår gjorde dampmaskinen mer vei i vellinga enn hele rekka
av opplysningsfilosofer eller samfunnskritikere hadde gjort i alle de
foregående århundrene. Det stillestående føydalsamfunnet måtte gi
plass for det dynamiske og hektiske kapitalistiske samfunnet. Men for
kapitalismen var det nødvendig å fjerne de føydale stavnsbanda som
holdt menneskene lenka til jorda. Kapitalen trengte frie arbeidere som
kunne flyttes hit og dit. Det var også nødvendig å fjerne hindringene for
handelen - handelsprivilegiene - som var så vanlige i middelalderen og
seinere. Derfor trengte kapitalen parolen om frihet og likhet. Ideen fikk
styrke fra dampmaskinen og spinnemaskinen, ikke omvendt. At dette
var borgerlig frihet og en borgerlig likhet er en annen sak. Den kapitalistiske
vareøkonomien reiv med seg hele samfunnet. Som Marx sier: kapitalismen
har redusert alle menneskelige forhold til et vare-pengeforhold.
All personlig verdighet får sin bytteverdi. De mest tilbakeliggende
områder blir dratt med i dragsuget. Den billige vareproduksjonen
er det tunge artilleri som river ned alle stengsler og skaper et kapitalistisk
verdensmarked.
På denne måten har borgerskapet spilt en høyst revolusjonær rolle i
. verdenshistoria. Det er nå 192 år siden den franske revolusjon begynte.
Det er litt over to hundre år siden James Watt lagde sin dampmaskin.
Tenk bare på den enorme forandringa som har skjedd i verden siden da,
så ser dere hvilken kjempestor betydning utviklinga av produksjonsmidlene
har for utviklinga av samfunnet. Og denne utviklinga lar seg ikke
stoppe.
I motsetning til de tidligere herskerklassene kan ikke borgerskapet
eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsmidlene. Den kapitalisten
som ligger litegrann foran sine konkurrenter i utviklinga av ny
teknikk vil få en ekstraprofitt, mens den som henger etter vil bli slått ut i
l
'
92

ved den praktiske omveltning av de reelle samfunnsmessige forhold
som disse idealistiske floskler er utgått fra, - at ikke kritikken, men
revolusjonen er historiens drivende kraft, også når det gjelder religionens,
filosofiens og annen teoris historie. Det viser at historie ·
ikke ender med å oppløse seg i «egenbevisstheten» som «ånd av
ånd», men at det på hvert trinn i den finnes et materielt resultat, en
sum av produktiv krefter, et historisk oppstått forhold til naturen og
innbyrdes mellom individene, som hver generasjon får overlevert fra
den forrige, en mengde av produktivkrefter, kapitaler og omstendigheter
som på den ene siden blir modifisert av den nye generasjon,
men som på den annen side også bestemmer dens egne livsvilkår og
gir den en bestemt utvikling, en bestemt karakter,- at altså omstendighetene
like meget skaper menneskene som menneskene skaper
omstendighetene. Denne sum av produktivkrefter, kapitaler og
sosiale samkvemsformer, som hvert individ og hver generasjon overtar
som noe gitt, er det reelle grunnlag for det filosofene har forestilt
seg, apoteosert og bekjempet som «substans» og «menneskets vesen»,
et reelt grunnlag som ikke det minste forstyrres i sine virkninger
og innflytelser på menneskenes utvikling ved at disse filosofene gjør
opprør mot det som «egenbevissthet» og «de eneste». Disse gitte
livsvilkår som de forskjellige generasjoner overtar, avgjør også hvorvidt
den periodisk i historien tilbakevendende revolusjonære rystelse
kommer til å bli sterk nok eller ikke til å kunne omstyrte basisen for
alt bestående, og hvis disse materielle elementene for en total omveltning,
nemlig på den ene siden de eksisterende produktiv krefter, på
den andre siden dannelsen av en revolusjonær masse, som jør revolusjon
ikke bare mot enke te vilkår innen det gamle samfunn, men
mot selve den gamle, «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten»
den bygger på, hvis disse materielle elementene ikke er til stede, så er
det totalt likegyldig for den praktiske utvikling om ideen om denne
omveltning har vært uttalt hundre ganger, - noe som kommunismens
historie beviser.
All historieoppfatning hittil har enten helt latt være å ta hensyn til
denne virkelige basis for historien eller betraktet den som en bisak
som ikke har noen som helst sammenheng med det historiske
forløp. 12
12. Marx: Den tyske ideologi. Verker i utvalg, bind 2 (Pax) , s. 78-81.
95

en forklaring på grunnlaget for den historiske materialismen, som det er
vel verdt å studere. Vi nøyer oss med et lite utdrag, for at du skal få ei
innføring i begrepene. Sta lins brosjyre er blitt kritisert for å være for lite
dialektisk, for å undervurdere klassekampens og politikkens rolle. Uansett
hva en måtte mene om den kritikken, er den i hvert fall ikke på sin
plass i forhold til det utdraget vi siterer, eller hva mener du?
98
3) Den historiske materialismen
Det gjenstår nå å klargjøre følgende spørsmål: Hva, ut fra den
historiske materialismens synspunkt, menes med «vilkåra for samfunnets
materielle liv» som i siste instans bestemmer samfunnets
fysiognomi, dets ideer, synsmåter, politiske institusjoner osv.?
Hva er egentlig disse «vilkåra for samfunnets materielle liv», hva er
kjenneteikna deres?
Det er ingen tvil om at begrepet «vilkåra for samfunnets materielle
liv» først og fremst omfatter den natur som omgir samfunnet, det
geografiske miljø, som er et av de nødvendige og konstante vilkåra
for samfunnets materielle liv og som sjølsagt innvirker på samfunnets
utvikling. Hvilken rolle spiller det geografiske miljø for samfunnets
utvikling? Er det geografiske miljø hovedkrafta som bestemmer samfunnets
fysiognomi, karakteren av menneskenes samfunnssystem,
overgangen fra et system til et annet?
Den historiske materialismen svarer nektende på dette spørsmålet.
Det geografiske miljø er uten tvil et av de konstante og nødvendige
vilkåra for samfunnets utvikling og innvirker sjølsagt på samfunnets
utvikling, påskynder eller sinker den. Men dets innvirkning er ikke
den bestemmende innvirkninga, da endringene og utviklinga av samfunnet
foregår uten sammenlikning mye fortere enn endringene
og utviklinga av det geografiske miljø. I et tidsrom av tre tusen år er
tre forskjellige samfunnssystem blitt avskaffa i Europa: det primitive
fellesskapssystemet, slavesystemet og føydalsystemet. I den østre
delen av Europa, i Sovjetunionen, er til og med fire samfunnssystem
blitt avskaffa. Men i løpet av den samme perioden har de geografiske
vilkåra i Europa enten ikke endra seg i det hele tatt, eller de har endra
seg så lite at geografien ikke bryr seg om å nevne dem. Og dette er
helt naturlig. Endringer av noen betydning i det geografiske miljø
trenger millioner av år, mens noen få hundre eller et par tusen år er nok

skapet spilte en høyst revolusjonær rolle i historia. De skriver om
hvordan den borgerlige produksjonsmåten slo gjennom i land etter land
og skapte et verdensmarked. Men de skriver også om hvordan nettopp
denne revolusjoneringa av produktivkreftene skapte borgerskapets
motsetning - proletariatet, og om hvordan den private kapitalistiske
eiendommen stadig vil stå i skarpere og skarpere motsetning til den
samfunnsmessige produksjonen som springer ut av disse
produktiv kreftene:
Historia om alle samfunn som har bestått til nå 15 er historia om
klassekamper.
Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger16
og svenn; kort sagt undertrykker og undertrykt har stått i
stadig motsetning til hverandre, ført en uavbrutt, snart skjult, snart
åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær
omdanning av hele samfunnet eller med en felles undergang for de
kjempende klassene.
I historias tidligere epoker finner vi nesten overalt en fullstendig
inndeling av samfunnet i ulike stender, ei mangfoldig oppdeling av de
samfunnsmessige stillinger. I det gamle Rom har vi patrisiere, ridder,
plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere,
svenner, livegne og dessuten igjen særskilte inndelinger innafor
nesten alle disse klassene.
Det moderne borgerlige samfunn, som har gått fram av føydalsamfunnets
undergang, har ikke oppheva klassemotsetningene. Det har
bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykking, nye former for
kamper i stedet for de gamle.
15 . Det vil si all skreven historie. I 1847 var samfunnets forhistorie, den samfunnsmessige
organisasjon som eksisterte forut for den nedskrevne historia, nærmest ukjent. Siden
da har Haxthausen oppdaga felleseie av jord i Russland, Maurer har vist at det var
samfunnsmessige grunnlag som alle teutoniske stammer historisk har utgi\tt fra, og litt
etter litt har man funnet at landsbykommuner har vært den primitive formen for
samfunn overalt fra India til Irland. Den indre organisasjon til dette primitive, kommunistiske
samfunn blei blottlagt i sin typiske form av Morgans store oppdagelse av
ættens virkelige natur og dens forhold til stammen. Med oppløsninga av dette opprinnelige
fellesskapet pegynner samfunnet 11 bli delt i særskilte og til slutt antagonistiske
klasser. Jeg har forsøkt 11 følge denne oppløsningsprosessen i «Familiens, privateiendommens
og statens opprinnelse», 2. utgave, Stuttgart, 1886. (Note av Engels til den
engelske utgaven av 1888.)
16. Laugsborger, det vil si fullt medlem av et gilde, en mester, og ikke formann , innafor
gildet. (Note av Engels fil den engelske utgava av 1888.)
103

104
Vår epoke, borgerskapets epoke, kjenneteknes imidlertid gjennom
at den har forenkla klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter
seg mer og mer i to store, fiendtlige leire, i to store klasser som står
direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.
Av middelalderens livegne utgikk by-småborgerne i de første
byene, av dette småborgerskapet utvikla de første elementene til
borgerskapet seg.
Oppdaginga av Amerika, sjøvegen rundt Afrika skapte nye jaktmarker
for det oppkommende borgerskap. Det øst-indiske og kinesiske
marked, kolonialiseringa av Amerika, handelen med koloniene,
økinga av byttemidler og varer overhodet, ga handelen, skipsfarten,
industrien et hittil ukjent oppsving og dermed det revolusjonære
element i det oppsmuldrende føydale samfunn en rask utvikling.
Den føydale eller laugsmessige driftsmåte innafor industrien
strakk ikke lengre til for de voksende behov som kom med de nye
markedene. Manufakturen trådte i dens sted. Laugsmestrene blei
fortrengt av den industrielle middelstand, arbeidsdelinga mellom de
ulike korporasjonene måtte vike for arbeidsdelinga innafor det enkelte
verksted sjøl.
Men stadig vokste markedene, stadig økte behovet. Heller ikke
manufakturen strakk til lenger. Da revolusjonerte dampen og maskineriet
den industrielle produksjon. I stedet for manufakturen kom
den moderne storindustri, i stedet for den industrielle middelstand
trådte de industrielle millionærene, sjefene for hele industrielle armeer,
de moderne borgere.
Storindustrien har oppretta det verdensmarked som oppdaginga av
Amerika bana veg for. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten,
samferdselen tillands ei umåtelig utvikling. Dette har i sin tur
virka tilbake på utbredelsen av industrien, og i samme monn som
industri, handel, skipsfart, jernbaner utbredte seg, utvikla også borgerskapet
seg, økte sine kapitaler, trengte alle klasser som stamma
fra middelalderen i bakgrunnen.
Vi ser altså hvordan det moderne borgerskap sjøl er et produkt av
en lang utviklingsgang, ei rekke omveltninger i produksjons- og
samkvemsmåten.
Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn blei fulgt av et tilsvarende
politisk framsteg for det. Mens det var en undertrykt stand

under føydalherrenes herredømme, blei det en bevæpna og sjølstyrt
sammenslutning i kommunen 17 , noen steder uavhengige byrepublikker
(som i Italia og Tyskland), andre steder «tredje skattepliktige
stand>> i monarkiet (som i Frankrike). På manufakturens tid utgjorde
det så motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte
monarkiet, og hjørnestein i de store monarkier overhodet, og endelig,
etter reisinga av storindustrien og verdensmarkedet, tilkjempa
det seg det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten.
Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele
borgerskapets samla virksomhet.
Borgerskapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle.
Borgerskapet har, der det har kommet til makta, gjort slutt på alle
føydale, patriarkalske, idylliske tilhøve. Det har ubarmhjertig revet
over de brokete føydalband som knytta mennesket til dets «naturlige
foresatte>>, og ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene
enn den nakne interesse, den kjensleløse «kontante betaling>>. Det
har druknet det fromme svermeris, den ridderlige begeistrings, det
spissborgerliges vemods hellige gys i den egoistiske bereknings iskalde
vann. Det har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi, og i
stedet for de utallige knesatte og hevdvunne friheter satt den ene
samvittighetsløse handelsfrihet. Det har kort sagt i stedet for ei
utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne,
skamløse, direkte, nakne utbytting.
Borgerskapet har avkledt all ærverdig virksomhet, som inntil nå
har vært ansett med ærefrykt, dens helgenglorie. Det har forvandla
legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sin betalte
lønnsarbeider.
Borgerskapet har revet vekk det rørende sentimentale sløret fra
familieforholdet og redusert det til et reint pengeforhold.
Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelsen som
reaksjonen beundrer så høgt ved middelalderen, var passende utfylt
17. De oppkommende byene i Frankrike blei kalt «kommunen> til og med før de hadde
tilkjempa seg lokalt sjølstyre og politiske rettigheter som «tredjestand» fra sine
føydalherrer. I allmennhet er England her tatt som et typisk land for borgerskapets
økonomiske utvikling; for dets politiske utvikling- Frankrike. (Nore av Engels ril den
engelske utgava av 1888.)
Dette var det navn som byborgerne i Italia og Frankrike ga sine by-fellesskap, etter
at de hadde kjøpt eller tiltvunget seg de første rettigheter til sjølstyre fra sine føydalherrer.
(Note av Engels til den tyske wgava av 1890.)
105

106
av det dorskeste dagdriveri. Først borgerskapet har vist hva menneskelig
virksomhet kan få til. Det har fullført helt andre underverker
enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.
Det har gjennomført hele andre tog enn folkevandringer og
korstog.
Borgerskapet kan ikke eksistere uten å stadig revolusjonere produksjonsinstrumentene,
følgelig produksjonsforholda og såleis samtlige
samfunnsmessige forhold. Det fremste eksistensvilkåret for alle
tidligere industrielle klasser var derimot uendra bevaring av den
gamle produksjonsmåten. Den stadige revolusjoneringa av produksjonen,
den uavbrutte rystinga av alle samfunnsmessige tilstander,
den evige usikkerheten og bevegelsen sær kjenner borgerskapets epoke
framfor alle tidligere. Alle faste, rotfesta forhold med sitt tilheng
av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter går i oppløsning, alle
nydanna forhold er forelda før de kan rotfeste seg. Alt standsprega og
stillestående damper bort, alt hellig vanhelliges, og mennesket tvinges
endelig til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser med
nøkterne øyne.
Behovet for ei stadig økende avsetning for sine produkter jager
borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det slå seg ned,
overalt sette seg fast, overalt knytte forbindelser.
Borgerskapet har gitt produksjonen og konsumpsjonen i alle land
en kosmopolitisk karakter gjennom si utbytting av verdensmarkedet.
Det har til de reaksjonæres store sorg revet det nasjonale fotfestet
vekk under industrien. De urgamle nasjonale industrier har blitt
ødelagt og ødelegges daglig. De fortrenges av nye industrier som det
blir et livsspørsmål for alle siviliserte nasjoner å innføre: industrier
som ikke lenger bearbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer
som tilhører de fjerneste strøk. Disse industriers produkter forbrukes
ikke bare i landet sjøl, men i alle verdensdeler. I stedet for de gamle
behov, som blei dekka ved landets egen produksjon framtrer nye som
krever produkter fra de fjerneste land og klima for å tilfredsstilles. I
stedet for den gamle, lokale og nasjonale, karrige sjølforsyning og
avsondring kommer et allsidig samkvem, en allsidig innbyrdes avhengighet
mellom nasjonene. Og som i den materielle, slik også i den
åndelige produksjonen. De enkelte nasjoners intellektuelle frarnbringelser
blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensing blir
mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer

l
108
serte og fordelte under, den føydale organisering av jordbruk og
manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforhold, til de produktivkrefter
som allerede var utvikla. De hemma produksjonen i stedet for
å fremme den. De måtte sprenges, de blei sprengt.
I deres sted trådte frikonkurransen med den samfunnsmessige og
politiske konstitusjon tilpassa den, med borgerklassens økonomiske
og politiske herredømme.
For våre øyne foregår det en liknende bevegelse. De borgerlige
produksjons- og samferdselsforhold, de borgerlige eiendomsforhold,
det moderne borgerlige samfunn, som har trylla fram disse veldige
produksjons- og samferdselsmidler, likner trollmannen som ikke
lenger kan beherske de underjordiske maktene han har besverga
fram. Alt i årtier har industriens og handelens historie bare vært
historia om de moderne produktivkrefters opprør mot de moderne
produksjonsforholda, mot de eiendomsforholda som utgjør livsvilkåra
for borgerskapet og dets herredømme. Det er nok å nevne
handelskrisene, som ved sin periodiske tilbakevending stadig mer
truende setter spørsmålstegn ved hele det borgerlige samfunnets eksistens.
Ved handelskrisene ødelegges regelmessig en stor del ikke bare
av de frembrakte produkter, men også av de produktivkrefter som
tidligere er skapt. Ved krisene bryter det ut en samfunnsmessig
epidemi som ville ha sett ut som en meningsløshet for alle tidligere
epoker - overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig
satt tilbake i en tilstand av momentant barbari. En hungersnød, en
allmenn ødeleggingskrig, synes å ha avskåret det fra alle livsmidler.
Industrien, handelen ser ut til å være tilintetgjort, og hvorfor? Fordi
det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for
mye handel. De produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener
ikke lenger til å utvikle de borgerlige eiendomsforholda, tvert om har
de blitt for mektige for disse forholda, de hemmes av dem. Så snart de
overvinner denne hindringa, bringer de hele det borgerlige samfunnet
i uorden, truer den borgerlige eiendommens eksistens. Borgersamfunnets
forhold har blitt for trange til å romme den rikdommen de
sjøl har skapt. Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene
sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktiv krefter,
på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere
utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder
enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å

forebygge krisene.
De våpen som borgerskapet har slått føydalismen til jorda med,
retter seg nå mot borgerskapet sjøl.
Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det
sjøl døden, det har også frembrakt de menn som skal nytte disse
våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene. 18
Her slutter vi utdraget fra Manifestet. Vi avbryter resonnementet til
Marx og Engels, der de i den videre teksten viser at kapitalismen
kommer i motsetning til de produktivkreftene den
sjøl utvikler. Denne argumentasjonen skal vi komme tilbake til på neste
møte, der vi vil drøfte spørsmålet om sosialismen nødvendigvis vil følge
etter kapitalismen.
18. Marx/Engels: Det Kommunistiske partis manifest (Oktober), s. 22-27.
109

MØTE 5: STUDIEOPPLEGG
110
Vi har valgt å legge særlig vekt på den historiske materialismen, fordi
den er lite forstått også blant folk som regner seg som kommunister
og revolusjonære. Vi slutter oss til Stalins utsagn om hvor viktig det er
å forstå de historiske utviklingslovene: «Følgelig må en ikke søke
nøkkelen til studiet av lovene for samfunnets historie i menneskenes
tanker, i samfunnets synsmåter og ideer, men i produksjonsmåten
som praktiseres av samfunnet i enhver gitt historisk periode. Den må
søkes i samfunnets økonomiske liv.»
En revolusjonær politikk uten dette fundamentet, blir et byggverk i
lause lufta. Drømmen om sosialisme og revolusjon forblir ikke noe
annet enn drøm og tankespinn, dersom en ikke forstår de materielle
vilkåra som ligger til grunn for sosialismen.
Likevel må vi understreke at denne framstillinga ikke gir dere
helheten i den marxistiske filosofien , fordi dersom en skal framstille
den helhetlig må en også forklare den marxistiske dialektikken, loven
om motsetningenes enhet.
Mao gir en nøkkel til å forstå dialektikken i den historiske materialismen
når han sammenlikner et gitt tidspunkt i historia med en
teaterscene. Scenen er de objektive materielle vilkåra en ikke kan
bryte med eller heve seg over. Men på denne scenen kan menneskene
framføre ulike stykker, alt etter hvordan de utnytter de mulighetene
som er til stede.
l. Først av alt bør dere klargjøre en del av de sentrale begrepene i
denne framstillinga: produktiv krefter, produksjonsforhold, materialisme,
idealisme, føydalisme, og evt. andre begreper som deltakerne
ønsker definert.
2. Marx sier at det ikke er menneskenes tenkning som skaper deres
tilværelse, men omvendt, deres tilværelse som skaper deres tenkning.
Diskuter denne uttalelsen og still den opp mot andre oppfatninger
av forholdet mellom tenkning og tilværelse. Prøv å trekke
de nødvendige logiske slutningene av denne tesen til Marx. Kunne

marxismen ha oppstått i middelalderen? Er moralske begreper og
rettsoppfatninger allmenne historiske lover, eller er de produkter
av forholdet mellom menneskene i produksjonen?
3. Marx framstiller borgerskapets revolusjonære rolle i en bestemt
periode av historia. Har vi noen holdepunkter for å si at produktivkreftene
for det første vil utvikle seg videre, og for det andre at
de vil komme i stadig større motsetning til den borgerlige produksjonsmåten?
111

MØTE6:
SOSIALISME OG
KOMMUNISME I
HVORFOR ER IKKE KAPITALISMEN LIV LAGA?
HVORFOR MÅ DEN FØRE TIL SOSIALISME?
Mange av sosialismens tilhengere oppfatter sosialismen som en genial
plan for å skape et bedre og rettferdigere samfunn. De oppfatter sosialismen
som virkeliggjøringa av ideene om rettferdighet og andre utmerkede
prinsipper. Sosialismen betyr ganske visst et bedre og mer rettferdig
samfunn for flertallet. Men sosialismen og kommunismen er ikke utvikla
fra slike «evige» verdier. Marx skapte ikke sin teori utfra ønsker og
drømmer om hvordan et framtidig samfunn skulle se ut. Tvert imot
skrev han sammen med Engels i Det Kommunistiske Manifest at:
«Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg på ingen måte på
ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen
verdensforbedrer. De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i en
eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for våre
øyne.» Hva mente Marx og Engels med dette?
Jo, det betyr at Marx studerte hvordan menneskesamfunnet har utvikla
seg og han studerte kapitalismen på sin tid. På dette grunnlaget kunne
han trekke noen svært viktige slutninger.
For det første kunne han vise hvordan samfunnet hadde utvikla seg på
grunnlag av utviklinga av teknologien og produksjonen. Når Romerriket
bygde på en slaveøkonomi og England i 1850 var kapitalistisk, så
kom ikke forskjellen av at ideen om kapitalisme hadde erstatta ideen om
slaveøkonomi. Slaveøkonomien svarte til ei viss utvikling av produksjonen
og teknologien. Kapitalismen på sin side kunne ikke oppstå uten
utviklinga av maskiner og nye energikilder. Først med dampmaskinen
blei moderne storindustri mulig. Disse veldige nye produktivkreftene
sprengte rammene for det gamle jordbrukssamfunnet, og det skapte
dermed også nye retts begreper og en ny organisering av hele samfunnet.
112

Den borgerlige revolusjonens ideer om «frihet, likhet og brorskap»
brøyt fram på grunn av de nye økonomiske forholda og ikke omvendt.
Føydalismens stavnsbånd kunne ikke forenes med en storindustri. Føydalismens
naturalhusholdning der hver familie produserte det meste av
det de brukte på gården, kunne ikke overleve stilt overfor et varemarked
med billige industriprodukter. Kapitalismen trengte frie lønnsarbeidere,
dvs. arbeidere som var frie til å flytte hvor de ville og frie til å selge
arbeidskrafta si på markedet. Kapitalismen trengte en klasse som ikke
hadde annen eiendom enn arbeidskrafta si, og den skapte denne klassen
gjennom å ruinere de store massene på landsbygda. Slik skapte den nye
teknologien ikke bare forutsetningene for et nytt samfunn, nye eiendomsformer,
nye retts begreper og nye politiske forhold. Den ødela også
grunnlaget for føydalismen. Riktignok pågikk kampen mellom kapitalismen
og føydalismen i et par århundrer, og riktignok fikk den borgerlige
revolusjonen et voldsomt tilbakeslag etter Napoleonskrigene, da den
H ellige Alliansen slo fast sitt «evige» herredømme i 1815. Men historisk
sett var føydalismen allerede dødsdømt av storindustrien, og i vårt
århundre eksisterer føydalismen bare som etterlevninger etter tidligere
tider. Den føydale økonomien, rettsfilosofien, moralen og statsbygninga
er for alltid kasta på skraphaugen. Slik henviste føydalismen i sin
tid slavesamfunnet til samme sted.
Kapitalismens ideologer vil ha oss til å tru at historia stopper med
dette. I kapitalismen har menneskeheten kommet til sin naturlige endeholdeplass
- virkeliggjøringa av de evige prinsipper som har svevd over
vannene fra tidenes morgen. Men uansett hva de måtte hevde, og
uansett hva de måtte få folk til å tru, så stopper ikke den teknologiske
utviklinga opp. Det ligger faktisk i kapitalismens vesen at den må utvikle
ny teknologi. Den kapitalisten som er i stand til å ligge et hestehue foran
konkurrenten i den teknologiske utviklinga vil gjøre en ekstra profitt og
overleve på konkurrentenes bekostning. Men nettopp gjennom utviklinga
av teknologi og produksjon skaper kapitalismen forutsetningene
for sitt eget fall.
For å forklare dette nøyere overlater vi ordet til Engels.
KAPITALISMEN SKAPER FORUTSETNINGENE
FOR SITT EGET FALL
Den nåværende samfunnsordningen - det er nokså allment erkjent
8. - Studiebok
113

se ringen av produksjonen i den enkelte fabrikk og anarkiet i produksjonen
i samfunnet som helhet.
Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i disse to formene
for motsetning som på gn:nn av produksjonsmåtens opprinnelse
er uløselig forbundet med den, og den har ikke noen vei ut av denne
«onde sirkel», som allerede Fourier oppdaget. Men det som Fourier
ikke i sin tid kunne se, er at kretsløpet blir stadig snevrere, at
bevegelsen mer er som en spiral og i likhet med planetene en gang må
ta slutt ved et sammenstøt med sentret. Det er det samfunnsmessige
anarkiet i produksjonen som er den drivende kraften, som mer og
mer gjør flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen
proletarrnassene som en gang kommer til å gjøre slutt på anarkiet i
produksjonen. Det samfunnsmessige produksjonsanarkiet er den
drivkraften som forvandler storindustriens ubegrensede muligheter
til stadig å forbedre maskineriet til et maktbud, som tvinger hver
enkelt industrikapitalist til å gjøre maskinene sine mer og mer fullkomneforikkeågå
under. (s. 75-76.)
Vi har sett hvordan de ubegrensete muligheter til å forbedre det
moderne maskineriet, på grunn av anarkiet i den samfunnsmessige
produksjonen ble til et maktbud for den enkelte industrikapitalisten
til stadig å forbedre maskinene sine og øke deres produksjonsevne.
Bare den faktiske muligheten til å utvide produksjonsområdet sitt
blir for ham nettopp en slik tvangslov. Storindustriens enorme utvidelseskraft
som gjør gassartenes utvidelseskraft til den rene barneleken,
trer nå fram som en kvalitativ og kvantitativ utvidelsesnødvendighet,
som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket skapes av konsumpsjonen,
avsetningen, markedene for storindustriens produkter.
Men markedenes utvidelsesevne, både utad og innad er avhengig av
helt andre lover, som virker med langt mindre kraft. Markedenes
utvidelse kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet
er ikke til å unngå, og da det ikke kan fremkalle noen
løsning så lenge det ikke sprenger selve den kapitalistiske produksjonsmåten,
kommer det igjen periodisk. Den kapitalistiske produksjonen
framkaller en ny «ond sirkel».
Og faktisk er hele den industrielle og kommersielle verden, produksjonen
og varebyttet mellom alle siviliserte folk og deres mer eller
mindre barbariske haleheng kommet i ulage omtrent hvert tiende år
117

,.•
118
helt siden 1825, da den første alminnelige krisen brøt ut. Varebyttet
stopper opp, markedene er overfylte, produktene ligger i store mengder
uten å kunne avsettes, kontantene forsvinner fra sirkulasjonen,
kreditten opphører, fabrikkene står, de arbeidende massene er uten
mat fordi de har produsert for mange levnetsmidler, den ene konkursen
følger den andre, den ene tvangsauksjonen den andre. Stansen
varer i årevis, produkter og produktiv krefter sløses bort og ødelegges
i massevis, inntil de opphopete varemengdene endelig strømmer ut
med større eller mindre prisfall og produksjonen og varebyttet etter
hvert kommer i gang igjen. Litt etter litt blir tempoet hurtigere, slår
over i trav, det industrielle travet går opp til galopp, denne øker igjen
til den ville farten i et fullstendig industrielt, kommersielt, kredittmessig
og spekulativt hinderløp, for endelig etter de mest halsbrekkende
hopp igjen å havne - i krisens grav. Og dette gjentar seg stadig
påny. Vi har nå opplevd det hele fem ganger siden 1825 og opplever
det i dette øyeblikket for sjette gang (1877). Og disse krisenes karakter
er så sterkt utpreget at Fourier traff spikeren på hodet da han kalte
den første av dem for: crise plethorique, overflodskrise.
I krisene får motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og
kapitalistisk tilegnelse et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir for
øyeblikket lamslått; sirkulasjonsmidlet, pengene, blir en hindring for
sirkulasjonen. Alle lovene for vareproduksjon og varesirkulasjon blir
snudd opp ned. Det økonomiske sammenstøtet har nådd sitt høydepunkt:
produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten.
Den kjensgjerningen at den samfunnsmessige organiseringen av
produksjonen på fabrikkene har nådd det punktet hvor den blir
uforenlig med det rådende produksjonsanarkiet i samfunnet, som
eksisterer side om side med den og dominerer den, denne kjensgjerningen
blir håndgripelig for kapitalistene gjennom den voldsomme
konsentrasjonen av kapitalen som pågår under krisene gjennom
mange store og ennå flere små kapitalisters ruin. Hele mekanismen i
den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de
produktivkreftene den selv har skapt. Den er ikke lenger i stand til å
forvandle denne mengden av produksjonsmidler til kapital. De ligger
brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearmeen
ligge brakk. Produksjonsmidler, levnetsmidler, disponible arbeidere,
alle produksjonens og den allmenne rikdommens elementer fins
i overflod. Men «overfloden blir en kilde til nød og savn» (Fourier),

mektigste hevarm for produksjonen.
De kreftene som gjør seg gjeldende i samfunnet, virker akkurat
som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke
forstår dem og regner med dem. Men når vi først har lært dem å
kjenne, forstått deres virkemåte, retning og virkninger, så står det
bare til oss å tvinge dem mer og mer under vår vilje og å bruke dem til
å oppnå det vi ønsker. Særlig gjelder dette for vår tids veldige produktivkrefter.
Så lenge vi hårdnakket nekter å forstå deres natur og
karakter - og en slik forståelse går imot den kapitalistiske produksjonsmåten
og dens forsvarere - så lenge virker disse kreftene mot
oss og trass i oss, så lenge hersker de over oss slik som vi har gjort
utførlig rede for her.
Men har vi engang lært å forstå deres virkelige natur, så kan de i
hendene på de forente produsentene forvandles fra demoniske herskere
til villige tjenere. Det er samme skilnaden mellom elektrisitetens
ødeleggende kraft i lynet under tordenvær og den temmede
elektrisiteten i telegrafen og lysbuen. Det er samme skilnaden som
mellom ildebrann og ilden i menneskets tjeneste. Ut fra denne sluttlige
erkjennelsen av de moderne produktivkrefters virkelige natur, vil
' anarkiet i en samfunnsmessige produksjonen vike for samfunnsmessig
planmessig regulering av produksjonen etter behovene i hele
samfunnet og hos den enkelte. Dermed blir den kapitalistiske tilegnelsesmåten,
hvor produktet først undertrykker produsenten og
dernest også kapitalisten, erstattet av en tilegnelsesmåte som springer
fram av selve de moderne produksjonsmidlenes natur: på den ene
siden en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde
og utvide produksjonen, på den andre siden en direkte individuell
tilegnelse i form av levnets- og nytelsesmidler.
Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer fullstendig
forvandler det store flertallet av befolkningen til proletarer, skaper
den samtidig den makten som er nødt til å fullbyrde denne omveltningen
for ikke selv å gå under. Idet produksjonsmåten mer og mer
tvinger fram at de store samfunnsmessige produksjonsmidlene blir
statseiendom, viser den selv veien til å gjennomføre denne omveltningen.
Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene
til statseiendom.
Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all
klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også
122

disse lenkene er den eneste forutsetningen for en uavbrutt, stadig
raskere framskridende utvikling av produktiv kreftene og dermed for
en praktisk talt ubegrenset økning av selve produksjonen. Men ikke
nok med det. Den samfunnsmessige tilegnelsen av produksjonsmidlene
fjerner ikke bare de kunstige skrankene som n1'i hemmer produksjonen,
men ogs1'i det faktiske sløseriet og ødeleggingen av produktivkrefter
og produkter, som for tiden hører uunng1'ielig meq til
produksjonen og n1'ir sitt høydepunkt i krisene. Den frigjør videre en
mengde produksjonsmidler og produkter for samfunnet ved 1\. gjøre
ende p1'i det vanvittige luksusforbruket hos de herskende klassene og -41\J
deres politiske representanter. Den muligheten at en ved hjelp av den J g l f
samfunnsmessige produksjon kan sikre alle samfunnsmedlemmene
et utkomme som ikke bare er materielt helt tilstrekkelig og som blir
rikere fra dag til dag, men som ogs1'i garanterer dem en fullstendig fri
utvikling og utfoldelse av deres legemlige og 1\.ndelige anlegg, denne..J'
muligheten fins nå for første gang, men den fins.
I og med at samfunnet overtar produksjonsmidlene, er det slutt
med vareproduksjonen og dermed med produktets herredømme
over produsentene. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen
blir erstattet med planmessig og bevisst organisasjon. Det er slutt
l
med den enkeltes kamp for tilværet. Først da forlater mennesket, i en
l
viss forstand, definitivt dyreriket, det g1'ir fra dyriske livsvilk1'ir over til
virkelige menneskelige. 1Alle de livsvilk1'ir som hittil har omgitt menneskene
og som har h' rsket over dem, blir da lagt inn under menneskenes
herredømm,6 og kontroll. De blir for første gang virkelig
bevisste herrer over naturen i og med at de blir herrer over sin egen
samfunnsmessige virksomhet, som hittil møtte dem som fremmede
naturlover som hersket over dem, blir n1'i brukt av menneskene med
full sakkunnskap, og dermed behersket. Menneskenes egen samfunnsorganisasjon
som hittil møtte dem som om de var blitt p1'itvunget
dem av naturen og historien, blir n1'i resultatet av deres frie
handlinger. De objektive, fremmede maktene som hittil har behersket
historien, kommer n1'i under menneskenes egen kontroll. Først p1'i
dette tidspunkt vil menneskene fullt bevisst skape sin egen historie,
først n1'i f1'ir de samfunnsmessige 1\.rsakene, som de har satt i bevegelse,
overveiende og i stadig større utstrekning den tilsiktede virkning.
Det er menneskenes sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens
rike.
125

126
La oss til slutt kort sammenfatte den historiske utviklingens gang:
I. Mellomalderens samfunn: Individuell småproduksjon. Produksjonsmidler
passende for den enkeltes bruk, derfor primitive, tungdrevne
og lite effektive. Produksjon for umiddelbart forbruk, enten
for produsenten selv, eller for føydalherren. Bare i de tilfelle hvor det
foreligger et produksjonsoverskudd ut over dette forbruket falbys
dette overskuddet til salg og brukes som byttemiddel: Vareproduksjonen
er derfor bare i sin første begynnelse. Men allerede nå ligger
skjult i den spiren til anarkiet i hele den samfunnsmessige produksjonen.
Il. Den kapitalistiske revolusjonen: Industrien undergår en forandring,
først ved hjelp av enkel kooperasjon og manufakturen. De hittil
spredte produksjonsmidlene konsentreres i store verksteder, og dermed
forvandles de fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige,
en forvandling som stort sett ikke har noen innflytelse på
bytteformen. De gamle tilegnelsesformene beholder sin gyldighet.
Kapitalisten trer fram: i egenskap av eier av produksjonsmidlene
tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen
er blitt en samfunnsmessig handling, varebyttet og tilegnelsen forblir
individuelle handlinger utført av enkelte: Privatkapitalisten tilegner
seg det samfunnsmessige produkt. Dette er den grunnleggende motsetningen
som er opphavet til alle de motsetninger nåtidens samfunn
beveger seg i og som storindustrien tydelig viser.
A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeideren blir
dømt til livsvarig lønnsarbeid. Antagonisme mellom proletariat og
borgerskap.
B. De lovene som behersker vareproduksjonen, trer tydeligere fram
og virker med stadig større kraft. Hemningsløs konkurranse.
Motsetning mellom den samfunnsmessige organisasjon i den enkelte
fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen
som helhet.

større enn etterspørselen, altså overproduksjon. Markedene blir
overfylte, kriser hvert tiende år, den onde sirkel: her overflod av
produksjonsmidler og produkter- der ove1jlod av arbeidere uten
beskjeftigelse og eksistensmidler. Men disse to hevstengene for
produksjon og samfunnsmessig velstand kan ikke samarbeide, f
fordi den kapitalistiske produksjonsformen forbyr produktiv kreftene
å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først 1
er blitt forvandlet til kapital. Og det er nettopp overfloden på ,1
produkter som hindrer det. Motsetningen er blitt så stor at den er J
blitt en meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytte- .
formen. Beviset er levert for at borgerskapet ikke lenger evner å :!
lede sine egne samfunnsmessige produktiv krefter.
D. Produktiv kreftenes samfunnsmessige karakter blir delvis aner- ·
kjent, selv kapitalistene blir nødt til det. De store produksjons- og
kommunikasjonsorganisasjonene overtas, først av aksjeselskaper,
seinere av truster og endelig av staten. Borgerskapet viser
seg å være en overflødig klasse; alle dets samfunnsmessige funksjoner
utføres nå av lønnete funksjonærer.
Ill. Den proletariske revolusjonen, motsetningene løses: Proletariatet
erobrer samfunnsmakten og forvandler ved hjelp av denne de
samfunnsmessige produksjonsmidlene som glir ut av borgerskapets
hender, til offentlig eiendom. Med denne handling befrir det produksjonsmidlene
fra sin kapitalegenskap og gir deres samfunnsmessige
karakter til full frihet til å gjøre seg gjeldende. En samfunnsmessig
produksjon etter forut fastsatte planer blir nå mulig. Utviklingen av
produksjonen gjør den fortsatte eksistensen av forskjellige samfunnsklasser
til en anakronisme. I samme forhold som anarkiet i den
samfunnsmessige produksjonen forsvinner, dør også statens politiske
autoritet bort. Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine
egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen,
de blir herrer over seg selv, - de blir frie.
Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd er det moderne
proletariats historiske vilkår. Å utforske til bunns denne oppgaves
historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold
og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er
kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og
innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk:
127

den vitenskapelige sosialismen. 22
KAPITALISMEN - I STRID MED SEG SJØL
Motsetninga mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private
tilegnelsen av profitten blir stadig skarpere. For kapitalisten er det ikke
produktet sjøl som er interessant, men profitten. Om han produserer
kjoler eller napalm er knekkende likegyldig for han. Det avgjørende er
om han oppnår profitt, og ikke bare en hvilken som som helst profitt,
men minimum gjennomsnittsprofitten.
Et eksempel: Akergruppa vurderer å legge ned en del verft og andre
bedrifter. De går ikke underskudd og det er behov for produktene deres.
Men for Akergruppa er ikke det nok. Hvis bedriftene ikke minst oppnår
gjennomsnittsprofitten, kan Akergruppa like gjerne selge dem og sette
kapitalen i banken. Og for et monopol som Aker er ikke engang gjennomsnittsprofitten
nok. Det er maksimalprofitten en er ute etter. I
oljeutvinninga ligger profitten langt over gjennomsnittet. Derfor blir
andre virksomheter slått over ende for å frigjøre kapital til oljesektoren.
Dette skaper store samfunnsmessige kriser med underproduksjon på en
kant og overproduksjon på en annen. Underproduksjon av skoler,
daghjem, boliger, men overproduksjon av utstyr til oljesektoren.
Dette fører også til en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Det
lønner seg for kapitalen at en del av den arbeidsføre befolkninga er uten
arbeid, for da er det mulig å holde lønningene nede og øke profitten i de
virksomhetene som er i gang. Fra en samfunnsmessig synsvinkel ville det
derimot lønne seg at alle som kunne, hadde et arbeid, fordi det ville øke
samfunnets totale goder.
Når 30 millioner er arbeidsløse i OECD-området så svarer det til
Storbritannias arbeidsføre befolkning. Vi kan altså si at en hel stor
industrinasjon går ledig. Fra en samfunnsmessig synsvinkel er dette
sjølsagt en vanvittig sløsing med ressurser.
På samme måte fører kapitalismen til rovdrift på naturen. Fordi den
kapitalistiske produksjonen tar sikte på profitt driver kapitalistene en
beinhard kontroll med alt i produksjonen som koster penger. Dersom en
kan senke materialforbruket så vil profitten kunne øke. Men frisk luft,
reint vann og vakker natur har ingen pris. Derfor er det ingen grunn fra
kapitalens synspunkt til å spare på slike ressurser. Dette har ført til
22. Samme sted, s. 77-90.
128

enorme miljøkatastrofer og det ligger flere på lur. F.eks. drives det i dag
en kapitalistisk rovdrift på skogene i Brasil. På kort sikt gir det noen
store selskaper en rikelig profitt. Men nettopp denne skogen produserer
l/4 av oksygenet i atmosfæren. Om den virkelig skulle bli ødelagt ville
det bety enorme katastrofer for livet på jorda. Slik driver kapitalismen
med liv og lyst og sager av den greina den sitter på. Kapitalismen, som en
gang var en forutsetning for samfunnsmessig framgang, er blitt et hinder
for en slik framgang.
Eller ta sultkatastrofene i Afrika. Millioner dør av sult, andre er på
kanten av stupet. I landa sør for Sahara vokser ørkenen for hvert år.
Hvorfor vokser ørkenen? Ørkenen vokser fordi skogen blir brukt opp til
brensel. Skogen blir brukt til brensel fordi de fattige jordbrukssamfunnene
ikke har andre energikilder. Moderne storindustri kunne gitt dem
solovner og solenergisystemer som kunne erstatta trevirke og mer enn
det. Men disse landa har ikke råd, enda så billig det er å produsere.
Ørkenen vokser også fordi jorda tørker og blåses bort. Om de kunne
bore hundre meter ned ville de ha rikelig med vann, men de mangler
teknologien. Industrilanda har teknologien, men gir den bare fra seg til
dem som kan betale, og det kan ikke de afrikanske statene. Sultkatastrofene
kunne vært unngått med enkle midler som masseproduseres i
Vesten.· Men jakten på maksimal profitt gjør disse midlene utilgjengelige
for Afrika. Derfor sulter millioner i hjel. Disse landa er holdt nede i
kunstig underutvikling, for å sikre profitt til et fåtall rike industrinasjoner,
deriblant Norge.
Eksempel: Norge har som skipsfartsnasjon vært et av de mest reak- ,'
sjonære landa i verden når det gjelder å hindre u-landa i å bygge opp en )
egen handelsflåte. Dersom u-landa hadde egen flåte kunne de ekspor- i/
tere varene sine billigere, og beholdt fraktinntektene sjøl. Ved å holde il
på monopolet til noen få sjøfartsnasjoner er Norge med på å presse en '
ekstra profitt ut av disse landa som allerede er på knærne i fattigdom.
Slik kan jeg nevne hundrevis og tusenvis av eksempler på hvordan den
moderne kapitalismen er en fiende av framskrittet, hvordan den fører til
store ødeleggelser, kriger og elendighet for flertallet av verdens folk.
Et slikt system er overmodent. Det må avskaffes og det er bare et
sosialistisk samfunn som kan avløse det.
Marx' fortjeneste ligger ikke i at han har vist at sosialismen er ønskelig.
Det nye han gjorde var å vise at kapitalismen er i strid med seg sjøl og
at den med historisk nødvendighet må bli avløst av sosialismen. Dette er
9 . - Studiebok
129

kjerna i den historiske materialismen.
Til dette vil noen innvende at kapitalismen har vist seg svært levedyktig
og at Marx sine spådommer om en snarlig revolusjon i de utvikla
industrilanda har slått feil. Målt med vår vanlige menneskelige målestokk
har kapitalismen sjølsagt vært seigliva. Men økonomiske systemer
kan ikke måles i år eller tiår. De må settes i historisk sammenheng. I
forhold til middelalderens stillstand har kapitalismen hatt en kort og
hektisk blomstring. Historisk sett er kapitalismen i ferd med å nå sine
yttergrenser.
De moderne produktiv kreftene støter gang på gang voldsomt mot den
private eiendomsformen. Dette har fått det ene kapitalistiske landet
etter det andre til å forsøke å kompensere dette ved hjelp av statskapitalisme.
Kapitalkrevende sektorer som oljeutvinning og romforskning
krever statlig investering i økende grad. Faktisk er vi inne i ei ganske
dramatisk utvikling av statskapitalismen, noe denne lille tabellen gir et
inntrykk av:
Statens utgifter i
prosent av bruttonasjonalproduktet
1962 1978 økning
USA 28,4 32,2 + 3,8
Australia 19,3 24,5 + 5,2
Brasil 12,0 35,0 + 23,0
Storbritannia 40,5 43,9 + 3,4
Kana da 34,4 46,0 + 11,6
Frankrike 36,3 43,0 + 6,7
Italia 32,4 47,3 + 14,9
Japan 12,3 16,5 + 4,2
Sverige 36,0 61,6 + 25,6
Vest-Tyskland 35,6 46,5 + 10,9
Kilde.' Time, april BO
Den norske statens rolle i oljeøkonomien er en klar parallell til ei
generell internasjonal utvikling. Denne tendensen er en innrømmelse av
at de nye produktiv kreftene tvinger fram samfunnsmessig styring. Det er
bare det at statsstyrking under kapitalismen ikke løser problemet, fordi
fortsatt er det profittinteressene til borgerskapet som er drivkrafta.
Dette betyr blant annet en skjerpa konkurranse på det internasjonale
130

MØTE 6: STUDIEOPPLEGG
Hensikten med dette møtet er å søke tilbake til den vitenskapelige
sosialismen, fremme forståelsen av at sosialismen er et produkt av ei
historisk utvikling. Det foregår ei gigantisk utvikling av produktivkreftene
rett foran øynene våre, samtidig som en anarkistisk bruk av disse
produktivkreftene skaper katastrofale problemer. Samtidig begynner
noen å «vakle i trua» på sosialismen. Er det sosialismen det er noe i veien
med, eller er det blant annet på grunn av en uriktig oppfatning av hva
sosialismen er for noe at folk vakler? Det lar seg lett vise at den norske
venstresida, som den gjerne kalles, har svært liten innsikt i kapitalismens
økonomiske lover, og i liten grad har studert Marx' argumenter for at
nettopp disse lovene driver kapitalismen mot dens undergang som '
system.
På dette møtet skal vi studere disse lovene og se på situasjonen i
verden i dag for å finne ut om det er slik at disse lovene fortsatt gjelder.
l. Bruk tid på å skissere opp Marx' og Engels' argumenter for at kapitalismen
skaper forutsetningene for sitt eget fall.
2. Bruk kunnskapene deres om verden og om Norge til å undersøke om
det er slik at produksjonsmåten kommer i stadig større konflikt med
byttemåten. Eksempler som kan trekkes inn: Nordsjøen, miljøspørsmåla,
datarevolusjonen osv.
3. Kapitalismen forsøker, f.eks. gjennom statskapitalismen å overvinne
anarkiet i produksjonen. (Eks. «planleggingssekretariatet» til Kleppe
eller Statoil). Kan slike virkemidler løse problemet slik at kapitalismen
kan fortsette? Altså: er sosialismen uunngåelig?
132

MØ1E 7:
SOSIALISME OG
KOMMUNISME Il
HV A ER SOSIALISME?
Gro Harlem Brundtland sa på DNAs landsmøte i 1981 at «sosialisme er
at en gjør så godt en kan». En mer tanketom og innholdsfattig definisjon
skal det godt gjøres å få til. Men bortsett fra det, hva er egentlig sosialisme?
Det er vanlig å oppfatte sosialismen som et ferdig avslutta økonomisk
system, slik kapitalismen er det. Det er ei slik oppfatning av
sosialismen som føres fram f.eks. i SVs program, og vi kan vel ikke se
bort fra at også ml-bevegelsen har vært uklar på dette punktet. Men ei
slik oppfatning har ingen rot i marxismen. Sosialismen er ikke i følge
Marx et eget samfunnsøkonomisk system, slik kapitalismen er det. Marx
kalte sosialismen for første stadium . i kommunismen, og de særegne
problemene i sosialismen kan bare forstås i et slikt perspektiv. Gjennom
den sosialistiske revolusjonen har arbeiderklassen tatt makta, men som
Marx viser i «Kritikk av Gotha-programmet» så vil det sosialistiske
samfunnet inneholde omfattende «fødselsmerker» fra det kapitalistiske
samfunnet. Sosialismen vil altså trekkes mellom kapitalismen på den
ene sida og kommunismen på den andre og det vil foregå en stor
klassekamp om hvilken retning samfunnet skal utvikle seg i. Det er
nettopp dette forholdet som inneholder faren for en gjenoppretting av
kapitalismen i lang tid etter den sosialistiske revolusjonen. På den andre
sida er det ikke mulig å innføre kommunismen «over natta». Som vi var
inne på i møtet om den historiske materialismen, så er det ikke mulig å
gjennomføre politiske endringer som det ikke finnes et objektivt materielt
grunnlag for. En kommunistisk samfunnsordning forutsetter at de
objektive vilkåra for kommunismen skapes. Sosialismens historiske misjon
er å skape disse forutsetningene. l denne betydninga er sosialismen
en overgang. I denne «første tasen av kommunismen» skal vilkåra for
den egentlige kommunismen skapes, blant annet gjennom en kraftig
133

økning av den samfunnsmessige produktiviteten, gjennom il legge forholda
til rette for il oppheve motsigelsen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid
osv. Det sosialistiske samfunnet er derfor ingen rolig og harmonisk
periode, uten problemer. Sosialismen vil være full av motsigelser,
og det er nettopp disse motsigelsene som driver samfunnsutviklinga
framover. Nilr det gjelder kommunismen, sil er det ogsil uriktig il oppfatte
den som menneskehetens endestasjon. Det er riktigere il se den som
en begynnelse. Det er ikke mulig i dag il si hvordan et slikt samfunn vil
arte seg i større detalj. Det vi kan se er at datarevolusjonen og de andre
store vitenskaplige og teknologiske revolusjonene legger grunnlag for et
samfunn der det faktisk vil bli praktisk mulig il avskaffe arbeidsdelinga i
den forma vi har kjent den til nil, et samfunn der det ville vært mulig for
Marx å være gjeter om morgenen og kritiker etter middag, slik han
skriver om i «Den tyske ideologi», uten il bli verken gjeter eller kritiker.
Men dette betyr ikke at alle motsigelser er slutt. Det vil fortsatt finnes
motsigelser, f.eks. mellom det nye og det gamle, mellom det som er
kjent av vitenskapen og det som ikke er kjent. Det vil sikkert også finnes
'\l motsigelser mellom mennesker med mer autoritet og andre. Men vilkilra
for klasser vil ikke være til stede, dermed vil ogsil vilkilret for statsmakt,
slik vi kjenner den, og kriger også forsvinne.
Vår oppgave er ikke å konstruere utopiske modeller om hvordan et
slikt framtidssamfunn vil se ut, være organisert, hvilke samlivsformer
som vil eksistere osv. Vår oppgave er il undersøke de økonomiske og
historiske lovene som virker inn pil samfunnsutviklinga, og nettopp
dette er det Marx tar for seg i «Kritikk av Gotha-programmet».
Marx skreiv denne kritikken i 1875 som en kritikk av programutkastet
til «Det forente tyske arbeiderparti». I kritikken tar han et oppgjør med
Lassalles misforstiltte og forvrengte oppfatninger av sosialisme, statsmakt,
rett, politisk økonomi osv. Denne kritikken er svært viktig for
revolusjonære i Norge, fordi lassalleanismen kom til il fil stor innflytelse
overfor norsk arbeiderbevegelse helt fra starten. Den «marxismen» som
blei importert til Det Norske Arbeiderparti i 1880- og 90-ilra, var i svært
stor grad Iassalleanisme i tysk drakt. Derfor kom misforstilelsene og
forvrengingene til Lassalle til å prege ogsil de beste lederne i arbeiderbevegelsen
langt inn i dette århundret, og noe egentlig oppgjør med denne
tendensen har aldri kommet, fordi de jo sto til venstre for den mer og
mer opportunistiske høyresosial-demokratiske retning. Vi går inn i
programkritikken der Marx kritiserer de Iassalleanske begrepene om
134

«arbeidsutbytte» og «rettferdig fordeling». Kritikken kunne vært skrivi
mot SV-ideologen Rune Slagstad eller andre av Lassalles moderne
arvtakere:
3. «Frigjøringa av arbeidet krever at arbeidsmidla blir opphøyd
til felleseie for samfunnet og at det blir ei kooperativ regulering
av totalarbeidet med rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet. »
At «arbeidsmidla» blir opphøyd til å bli felleseie» skal vel bety at de
«blir forvandla til felleseie». Men dette bare som ei side bemerkning.
Hva er «arbeidsutbyttet»? Arbeidsproduktet eller verdien av det?
Og i det siste tilfellet: Er det den totale verdien av produktet eller
bare den delen av verdien som arbeidet har tilført i tillegg til verdien
av de oppbrukte produksjonsmidla?
«Arbeidsutbytte» er ei løs fOFestilling som Lassalle har satt inn
istedenfor bestemte økonomiske begrep.
Hva er «rettferdig fordeling»?
Hevder ikke borgerne at den nåværende fordelinga er «rettferdig»?
Og er den faktisk også den eneste «rettferdige» fordelinga på
grunnlag av den nåværende produksjonsmåten? Blir de økonomiske
forholda regulert av rettsbegrep, eller er det ikke omvendt slik at
rettsforholda springer ut av de økonomiske forholda? Har ikke også
de sosialistiske sekteristene helt forskjellige forestillinger om «rettferdig»
fordeling?
For å forstå hva en skal forestille seg med uttrykket «rettferdig
fordeling» i dette tilfellet, må vi sammenholde den første paragrafen
med denne. Denne siste forutsetter et samfunn der «arbeidsmidla er
felleseie og totalarbeidet er kooperativt regulert» . Av den første
paragrafen ser vi at «arbeidsutbyttet uavkorta og med lik rett tilhører
alle samfunnsmedlemmer».
«Alle samfunnsmedlemmer»? Også de som ikke arbeider? Hvor
blir det da av det «uavkorta arbeidsutbyttet»? Bare hos de samfunnsmedlemmene
som arbeider? Hvor blir det da av «likeretten» for alle
samfunnsmedlemmer?
Men: «alle samfunnsmedlemmer» og «likeretten» er åpenbart bare
fraser. Kjerna er den at i dette kommunistiske samfunnet må hver
arbeider få et «uavkorta» lassallsk «arbeidsutbytte».
La oss først ta ordet «arbeidsutbytte» i betydninga arbeids produkt.
135

egenskap av samfunnsmedlem.
Slik som frasen om det «uavkorta arbeidsutbyttet» er forsvunnet, _
forsvinner nå frasen om «arbeidsutbytte» i det hele tatt.
Innafor det kooperative samfunnet, som er bygd på felleseie av
produksjonsmidla, bytter ikke produsentene produkta sine. Like lite
framtrer her det arbeidet som er lagt ned i produkta som disse
produktas verdi, eller som en objektiv egenskap de har. For her, i
motsetning til i det kapitalistiske samfunnet, eksisterer de individuelle
arbeidene ikke lenger på en indirekte måte, men direkte som
deler av totalarbeidet. Ordet «arbeidsutbytte», som også i dag er
forkastelig på grunn av tvetydigheten i det, mister altså all mening.
Det vi har å gjøre med her, er et kommunistisk samfunn - ikke slik
dette har utvikla seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det
nettopp springer ut av det kapitalistiske samfunnet. I alle sammenhenger,
økonomisk, moralsk, intellektuelt, er dette kommunistiske
samfunnet ennå fullt av føflekker fra det gamle samfunnet som har
født det. I samsvar med dette får den enkelte produsenten - etter
fradraga - tilbake akkurat like mye fra samfunnet som han gir til det.
Det som han har gitt samfunnet, er sitt individuelle arbeidskvantum.
For eksempel består den samfunnsmessige arbeidsdagen av summen
av de individuelle arbeidstimene. Den enkelte produsentens individuelle
arbeidstid er den delen av den samfunnsmessige arbeidsdagen
som han leverer, hans andel i den. Av samfunnet får han ei kvittering
på at han har ytt så og så mye arbeid (etter at den delen av arbeidet
hans som går til fellesfonda er trukket fra), og med denne kvitteringa
trekker han ut av det samfunnsmessige forrådet av forbruksmidler så
mye som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid som han
har gitt samfunnet i ei form, får han tilbake i ei anna.
Her rår åpenbart det samme prinsippet som det som regulerer
varebyttet, når dette er bytte av like verdier. Innhold og form er
forandra ettersom ingen kan gi noe annet enn arbeidet sitt under de
endra forholda, og ettersom på den andre sida ikke noe annet enn
individuelle forbruksmidler kan gå over i den enkeltes eiendom. Men
når det gjelder fordelinga av disse midla blant de enkelte produsentene,
rår samme prinsipp som ved bytte av vareekvivalenter - like
mye arbeid i ei form blir bytta mot like mye arbeid i ei anna form.
Den like retten her er derfor stadig - i prinsipp - den borgerlige
retten, sjøl om prinsipp og praksis ikke lenger strir mot hverandre,
137
7

'
men. Men han blei også nødt til å forklare hva slags stat som må til for å
organisere dette overgangssamfunnet. Ikke minst var dette nødvendig
for å rydde opp i Lassalles nokså tvilsomme sjonglering med begreper
som

En har ikke mot til - klokelig nok, for forholda krever forsiktighet
- å kreve den demokratiske republikken, slik de franske arbeiderprogramma
gjorde det under Ludvig Filipp og under Ludvig
Napoleon. Men da burde en heller ikke ha søkt tilflukt til det verken
«ærlige» eller verdige knepet å kreve ting som bare har mening i en
demokratisk republikk, av en stat som ikke er noe annet enn et
byråkratisk opptømra politibeskytta militærdespoti, fiffa opp med
parlamentariske former, blanda opp med føydale tilsetninger, men
allerede påvirka av borgerskapet. Og så forsikrer en attpåtil denne
staten at en trur en kan prakke på den slike ting med «lovlige
middel»!
Til og med vulgærdemokratiet, som ser tusenårsriket i den demo­
! kratiske republikken og ikke har noen anelse om at det er nettopp i
' denne siste statsforma i det borgerlige samfunnet at klassekampen
blir endegyldig utkjempa - til og med det står himmelhøyt over slik
·demokratisme innafor grensene for det som politiet tillater, men
logikken ikke tillater.
Med ordet «stat» mener en i virkeligheten regjeringsmaskineriet,
eller staten i den grad den utgjør en egen organisme som er skilt fra
samfunnet gjennom arbeidsdelinga. Dette viser allerede orda: «Det
tyske arbeiderpartiet krever som økonomisk grunnlag for staten: en
eneste progressiv inntektsskatt osv. » Skattene er det økonomiske
grunnlaget for regjeringsmaskineriet og ikke for noe annet. I den
framtidsstaten som eksisterer i Sveits er dette kravet på det nærmeste
oppfylt. Inntektsskatt forutsetter altså det kapitalistiske samfunnet.
Det er altså ikke noe merkverdig i at finansreform-tilhengerne i
Liverpool - borgere med Gladstones bror i spissen - stiller samme
krav som programmet. 27
AKP(m-1) OM SOSIALISME OG KOMMUNISME
Vi vil avslutte med å vise hva AKP(m-1) sier i sitt prinsipprogram om
disse og andre brennende spørsmål knytta til sosialisme og
kommunisme. \
27. Samme sted, s. 25-27.
142
l

144
slike-ia.vest@-r-iHgar-ikk-je-eF-p.r.ofitabie-etter lmpitalis-tisk-målestekk-:
Under sosialismen blir det mogleg å vinne varige framgangar i
kampen mot øydelegging av natur og menneskeleg miljø. Planøkonomien
kan ta omsyn til dei totale samfunnsmessige kostnadene og
den menneskelege velferda, og ikkje berre til overskotet i den einskilde
verksemda.
Sosialismen legg til rette det objektive grunnlaget for full frigjering
av kvinnene. Han må trekke kvinnene fullt ut inn i den samfunnsmessige
produksjonen, frigjere dei frå ansvaret for arbeidet i heimen ved
sosialisering av husarbeidet og ved at samfunnet tar ansvaret for
borna, steg for steg oppheve familien som økonomisk grunneining i
samfunnet, og skipe ei samfunnsordning som bygger på verkeleg
likeverd mellom kjønna. Slik avskaffar sosialismen dei to grunnsteinane
som det borgarlege ekteskapet bygger på: at kvinnene er avhengige
av mannen og at bo rna er avhengige av foreldra. Dette er mogleg
fordi sosialismen frigjer produktivkreftene, og det er naudsynt for å
utvikle den sosialistiske økonomien. Men det krev at kampen for full
kvinnefrigjering mot borgarlege familieroller og det rotne kvinnesynet
til det gamle utbyttarsamfunnet held fram under sosialismen.
Sosialismen gjer det mogleg å overføre større midlar enn i dag til
sektorar som ikkje er beinveges produktive, slik som helsestell, skolestell,
vitskap og kunst, idrett, eldreomsorg osb.
Fordi sosialismen frigjer produktivkreftene, vert det mogleg å
avskaffe fattigdomen og nauda i verda, og på lenger sikt legge grunnlaget
for å avskaffe alle klasseskilje. Med utviklinga av produksjonen
meiner vi slik produksjon som tener verkelege menneskelege
behov, og ikkje produksjon som berre gir profitt til de i få, kastar bort
ressursar og øydelegg natur og menneskeleg miljø.
At den sosialistiske planøkonomien har middel til å løyse økonomiske
problem som er overlegne dei som finst under kapitalismen,
fører ikkje til at økonomien går bra av seg sjølv. I den første tida etter
revolusjonen kan eit land vere kraftig øydelagt. Da vil sosialismen
trenge ei tid med konsolidering og gjenoppbygging før han får høve til
å vise at han er økonomisk overlegen. Men sjølv da er ikkje alle
problem løyste.
Sosialismen må ta omsyn til økonomiske lover og sjå til at produksjonen
som heilskap går med overskot. Sosialismen må løyse motseiingar
mellom ulike sektorar og i distribusjonen. I motsett fall vert

det økonomiske skadeverknader. Den sosialistiske statsplanen må ta
rett omsyn til behova i heile landet, behova til ulike sektorar og lokale
behov. Om planen er feil eller om det ikkje finst spelerom for lokalt
initiativ, rom for å møte endringar som ikkje er føresette osb. kan det
føre til kriser.
Restar frå kapitalismen vil finnast lenge i økonomien i sosialistiske
land. Utanom sosialistisk statseigedom vil det finnast ulike slag privateigedom
og gruppeeigedom. Vareproduksjon og pengar vil og
vere naudsynte lenge. Samstundes kan dette føre til utvikling av
kapitalisme. Tilhøva til den kapitalistiske verdsmarknaden vil og
verke inn på den sosialistiske økonomien.
Organiseringa av produksjonen vil frå starten av vere prega av
arven frå kapitalismen, restar av borgarleg byråkrati og store skilje
mellom administrative leiarar og produktive arbeidarar. Borgarlege
folk i leiinga for produksjonen og staten kan ta over statseigedom og
gjere han til sin eigen.
Dersom problema blir løyste feil, kan det oppstå økonomiske
kriser under sosialismen. Det er ikkje mogleg å opprette balanse
mellom alle delane i ein sosialistisk økonomi ein gong for alle. Balanse
vil bli avløyst av ubalanse og skjerpa motsetnader, og ny balanse
må skapast gjennom kamp. Utviklinga av den sosialistiske økonomien
kan bli skadd anten ho vert pressa for snøgt fram eller ho får gå for
sakte. Feil kan tilmed føre til så sterke kriser at sosialismen kan bryte
saman. '
Så lenge det finst eit borgarskap, ei kapitalistisk omverd og produksjonen
ikkje er så høgt utvikla at det er mogleg å gjere slutt på
vareproduksjonen, så lenge er gjenreising av kapitalismen mogleg.
Rett utvikling av den sosialistiske økonomien krev at arbeidsfolk
blir med i demokratiske drøftingar, vedtak og gjennomføring av
planane. Samtidig er ein utvikla sosialistisk økonomi også ein føresetnad
for eit høgt utvikla sosialistisk demokrati der det blir mogleg for
mange arbeidarar og andre arbeidsfolk å ta direkte del i leiinga av
økonomien og staten. Arbeidarklassen må lære å kjenne dei økonomiske
lovene som gjeld for sosialismen, slik at han kan drive klassekamp
mot freistnader på å gjenopprette kapitalistisk økonomi.
c) Proletariatets diktatur og proletarisk demokrati
Statsforma under sosialismen er proletariatets diktatur. Dette er
1 O. - Studiebok
145
l
l

ikkje lenger ein stat i den opphavlege tydinga av ordet. Statar før i
historia er reiskapar ein klasse bruker for å undertrykke ein annan og
sikre utbyttinga, mens proletariatets stat har som si oppgåve å trygge ,
ei samfunnsutvikling som skal avskaffe klassane. Den sosialistiske
staten er ikkje ein maskin som den vesle utbyttarklassen nyttar til å
undertrykke det overveldande fleirtalet av folket. Proletariatets diktatur
er ein maskin som arbeidarklassen nyttar for å undertrykke eit
lite fåtal av utbyttarar, med an det er demokrati for det overveldande -
fleirtalet av folket .
Den viktigaste oppgåva for staten til proletariatet er å fremje
produksjonen til beste for det arbeidande folket, trygge demokratiet
for fleirtalet, underkue utbyttarar og dei som vil gjenopprette kapitalismen
og forsvare landet mot åtak frå fram ande imperialistmakter.
Statsmakta må vere leidd av folkevalde organ som arbeider etter
dei retningslinjene Marx og Lenin utvikla: «Vegen ut av parlamenta­
rismen går sjølsagt ikkje gjennom å avskaffe dei representative orga-
!
na og valprinsippet, han går gjennom å gjere de i representative
organa om frå prateklubbar til "arbeidande organ"» (Lenin) 28 , og
Marx: «Kommunen skal vere eit arbeidande organ, ikkje parlamentarisk
organ, utøvande og lovgjevande til same tid. » 29
Arbeidarklassen kan ikkje bruke den gamle kapitalistiske statsmaskinen
til å arbeide for seg. Den er knytta til borgarskapet og imperialistiske
makter med tusen band, og vil sabotere ordrar frå ei sosialistisk
regjering med støtte frå fleirtalet av folket. Derfor må arbeidarklassen
og folket knuse den gamle borgarlege staten, avvæpne og oppløyse
den borgarlege hæren og det gamle statsbyråkratiet. Arbeidarklassen
må organisere eit nytt statsapparat med tenestemenn som er
lojale mot det arbeidande fleirtalet og ikkje mot borgarskapet. Forfatninga
må slå fast at dette er staten til arbeidarklassen og det
arbeidande folket og at han skal tene deira interesser.
Kjernen i denne statsmakta - som i alle andre statsmakter - er
våpenmakta. Men hæren under sosialismen ski! seg frå tidlegare
hærar ved at han er bygd på folkevæpning. Kommunistpartiet må
spele den leiande rolla i hæren. Under sosialismen er våpenmakt
28. Lenin:

erre retta mot framand imperialisme, reaksjonære opprørarar og
kriminelle valdsmenn.
Proletariatets diktatur kan berre vere ei sterk statsmakt som kan stå ,
imot indre reaksjon og åtak frå imperialistar, dersom det bygger på
verkeleg demokrati for det arbeidande folket. Det er eit mål at så 1
mange som mogleg skal bli med på å drøfte og avgjere statssaker. Det
er ønskeleg at meir og meir at statstenesta etterkvart vert utført på
arbeidarløn og utan særskilde føremoner framfor anna arbeid, og at
tenestemenn også tar del i produksjonen noko av tida.
Under proletariatets diktatur må fagrørsla og andre masseorganisasjonar
utvikle brei demokratisk diskusjon og kame med framlegg,
kontrollere og diskutere staten og regjeringa, og sjølve aktivt ta del i
arbeidet for å endre samfunnet. Verkeleg demokrati for arbeidarklassen
og det arbeidande folket er berre mogleg når borgarskapet
blir undertrykt. Om tidlegare kapitalistar, agentar for imperialismen
eller andre reaksjonære grip til våpen mot sosialismen, må dei underkuast
med våpenmakt. Men så lenge reaksjonen ikkje vågar å gripe til
våpen, er det politiske massearbeidet det viktigaste våpenet for arbeidarklassen
i kampen for å undertrykke borgarleg politikk.
Proletariatets diktatur kan ikkje tryggast utan omfattande demokrati
for dei arbeidande massane. Det krev personleg rettstryggleik,
verkeleg ytringsfridom og fridom til debatt og kritikk, på møte, i
pressa osb. Dette må og omfatte retten til kritikk av regjeringa og
kommunistpartiet.
d) Rolla til kommunistpartiet
Sosialismen og proletariatets diktatur kan ikkje stå ved lag utan eit
ekte marxistisk-leninistisk kommunistparti i leiinga.
Sjølv lenge etter at borgarskapet er styrta, kan det vere stor fare for
at det tar makta igjen. Det har kan hende framleis ein del rikdom og
produksjonsmiddel, og det har innverknad over folk, er røynd i
politikk, økonomi og militærkunst, og har sterke samband innanlands
og utanlands.
Sosialismen kan berre stå ved lag om arbeidarklassen på si side har
ein prinsippfast, røynd og sterk organisert kjerne som kan leie revolusjonen
vidare.
Kommunistpartiet må leie proletariatet og det arbeidande folket
politisk ved å utvikle riktige linjer for å bygge opp den sosialistiske
147
l

økonomien, vidareutvikle den proletariske statsmakta og det sosialistiske
demokratiet og trygge det nasjonale sjølvstendet. Partiet må
leie ved å utvikle rett politikk ved hjelp av masselinja og drive politisk
kamp for å vinne oppslutning frå massana om linja si, og vinne den
politiske leiinga i fagrørsla og andre masseorganisasjonar slik at dei
stør partiet si linje for å utvikle sosialismen.
Partiet må spele den leiande rolla i staten. Samstundes er det
avgjerande viktig at kommunistpartiet under sosialismen held fram
med å vere eit ekte, revolusjonært arbeidarparti. Organisasjonen til
kommunistpartiet må ikkje bli eit vedheng til statsapparatet. Kommunistpartiet
må vere dominert av arbeidarar og andre arbeidsfolk
som ikkje sit i administrative stillingar, men deltar i produksjon og
. anna vanleg arbeid. Partifunksjonærar bør jamnleg delta i produksjonen.
Partimedlemer i viktige statsstillingar bør ikkje ha økonomiske
føremoner som gjer at dei i levesett ski! seg frå den klassen dei
skal tene.
Partiet må vere den framskridne avdelinga til dei arbeidande massane
og halde sine nære band til heile det arbeidande folket ved lag,
det må ikkje vere eit apparat av funksjonærar.
Det er også avgjerande viktig at partiet held fast på den revolusjonære,
marxist-leninistiske linja si. Det krev at partiet har ei vitskapleg
holdning, studerer både teorien og røynslene grundig, og nyttar
kritikk og sjølvkritikk. Partiet må kjempe mot borgarleg politikk og
ideologi i og utanfor rekkene sine. Det må utvikle linjekampen
gjennom levande demokratisk diskusjon og krevje streng disiplin når
linja skal settast ut i livet.
c) Klassekampen under sosialismen
«Det sosialistiske samfunnet dekker ein ganske lang historisk epoke.
I den historiske epoken for sosialismen finst det framleis klassar,
klassemotseiingar og klassekampar, det går for seg ein strid mellom
den sosialistiske vegen og den kapitalistiske vegen, og faren for kapitalistisk
gjenoppretting er framleis til stades. » (Mao Zedong) 30
30. Mao på Sentralkomiteens arbeidskonferanse i Peitaiho, august 1962, og på den 8.
Sentralkomiteens 10. plenumsmøte, september samme år. Sitert med kjeldetilvising
m.a. i

slag og mistak.
Så lenge det finst klassekamp, trengst det eit kommunistisk parti
som kan vere leiinga til arbeidarklassen. Partiet må leie proletariatet i
kampen for å bryte ned restane av kapitalismen, bygge sosialismen og
utvikle han vidare fram til det kommunistiske samfunnet. Partiet ml't
slåst for å halde på leiinga i arbeidarklassen ved 1\. bruke politisk
diskusjon og overtyding og halde fast pl't einskapsfronten med alle
som strir for framsteg, ikkje med byråkratiske kampmetodar. Ein
iktig del av klassekampen under sosialismen vert kampen mellom
·marxisme og revisjonisme innanfor kommunistpartiet sjølv, for at
\' artiet skal halde fram som arbeidarklassens revolusjom;ere parti og
· ikkje bli eit borgarleg reaksjonært parti.
150
Kapittel 30
D ei første oppgåvene for sosialismen i Noreg
Kva dei første oppgl'tvene etter ein revolusjon i Noreg vil vere, kan
ein ikkje avgjere i detalj. Det vil vere avhengig av tilhøva i landet
etter revolusjonen. Til dømes vil oppbygginga av sosialismen i eit land
som er rasert etter ein krig ml'ttte prioritere andre oppgl'tver enn om
sosialismen overtar heile produksjonsapparatet intakt. Punkta programmet
nemner her ml't bli sett i ein slik konkret historisk samanheng.
a) Skipe ei proletarisk statsmakt og eit proletarisk demokrati
Føresetnaden for at arbeidarklassen kan bygge sosialismen er at han
opprettar proletariatets diktatur.
Etter sigeren i revolusjonen ml't arbeidarklassen sjå til at den gamle
utbyttarklassen er avvæpna, og han må byrje organiseringa av si eiga
statsmakt under vern av en folkehær.
Sentrale statsorgan må bli sette ned og kontrollerte av folkevalde
forsamlingar. Røysteretten må bli utvida til å gjelde ikkje berre val av
delegatar, men også retten til å kalle dei attende og byte dei ut med
andre når som helst. På same vis må domstolane, leiinga av industrien,
jordbruket, handelen osb. vere under verkeleg folkevald
kontroll. Det arbeidande folket må få innsyn i statssaker og høve til å
ta meir beinveges del i styret av landet. Det må bli innført arbeidarkontroll
både i staten og i verksemdene.
Demokratiske masseorganisasjonar, særskilt fagrørsla, må spele ei

viktig rolle i det sosialistiske demokratiet. Dei må diskutere stats- Ir/
saker, kome med framlegg og kritikk og også få høve til å ve re med på Ji
det praktiske arbeidet med å bygge det sosialistiske samfunnet.
Fagforeiningar og andre masseorganisasjonar må vere uavhengige
av statsorgana. Fagforeiningane må ha retten til å slåst for interessene
til dei fagorganiserte, streikeretten irekna.
Staten må arbeide for å bryte ned byråkrati og privileg og oppmode
til kamp mot leiarar i staten og økonomien dersom dei undertrykker
arbeidsfolk. Systemet med at leiarar tar del i produktivt arbeid ein del
av året må bli tillempa.
Staten må trygge talefridom, prentefridom og organisasjonsfridom
for folket. Diskriminering på grunn av rase, nasjonalitet, religion,
livssyn, kjønn eller seksuell orientering må vere forbode. Kyrkja må
haldast skild frå staten. Staten må trygge rettstryggleik for folket og
slå ned på kriminalitet. Han må undertrykke kontrarevolusjonære
som vil gjere opprør mot sosialismen. Tilhøvet mellom den sosialistiske
staten Noreg og den samiske nasjonen må vere ordna på grunnlag
av prinsippet om nasjonal sjølvråderett og etter den frie viljen til
samane. (Sjå Samepolitisk program for AKP( m-l).
b) Trygge Noregs sjølvstende og kjempe mot imperialismen
Sigeren for proletariatet i Noreg kan ikkje tryggast før sosialismen
har vunne i verdsomfang. Den sosialistiske staten må derfor føre ein
utanrikspolitikk som vernar Noregs nasjonale sjølvstende og gjer
Noreg i stand til å møte aggresjon frå framande imperialistmakter.
Han må hevde Noregs integritet og suverenitet over alt retteleg norsk
territorium medrekna Svalbard, Jan Mayen, territorialfarvatna og
kontinentalsokkelen.
Regjeringa må seie opp alle avtalar som legg Noreg under sterkare
imperialistiske land. Han må kaste ut alle militæranlegg imperialistmaktene
har i Noreg og undertrykke imperialistiske spionorganisasjonar
i Noreg.
Noreg må slutte seg saman med dei som kjempar mot undertrykking,
stø frigjeringsrørslene mot imperialismen og samarbeide med
statar som kjempar mot hegemoni. Tilhøva til statar med andre
samfunnssystem må ordnast ut frå dei fem prinsippa for fredeleg
151

\
samlivnad. 31
Regjeringa må gjere kjend at ho gir avkall på avtalar som gir Noreg
rett til imperialistisk utbytting i utlandet og gir avkall på norsk imperialistisk
eigedom i utlandet.
c) Gjere monopola til sosialistisk statseigedom, skape planøkonomi
Den sosialistiske staten må straks gjere ein del av den kapitalistiske
eigedomen til sosialistisk statseigedom:
- Dei store kapitalistiske statsmonopola som finst før revolusjonen.
- Bankar, finansinstitusjonar og forsikringsselskap.
- Dei store private monopola (irekna utanlandsk imperialistisk
eigedom)
- Selskap som driv med produksjon som er militært viktig.
- Industri, gruvedrift og transport som kan vere særleg farleg for
natur og menneskeleg miljø.
- Opprette statsmonopol for utanrikshandelen.
Med dette eig den sosialistiske staten dei dominerande selskapa i
industri, gruvedrift, bygge- og anleggsverksemd, dei store jord- og
skogeigedomane som før høyrde til godseigarar, dei største verksemdene
i transport, dei store reiarlaga, varehuskjedene og heile
bank- og forsikringssektoren.
Med dette vert den norske økonomien grunnleggande sosialistisk,
sjølv om det framleis vil finnast ein kapitalistisk sektor ei tid. Staten
må bruke ulik taktikk overfor ulike kapitalistgrupper frå konfiskasjon
til oppkjøp og ekspropriasjon med vederlag. Privatkapitalistisk
verksemd som får halde fram ei tid må bli kontrollert av staten og gi
tilskot til utviklinga av den sosialistiske økonomien.
Det er eit mål at den småborgarlege eigedomen skal bli omlaga til
sosialistisk gruppeeigedom, mellom anna i jordbruk og fiske. Men
det må skje frivillig og over lang tid. I den første tida av sosialismen
vert det naudsynt for staten å stø småprodusentane aktivt for å fri dei
31. Dei fem prinsippa for fredeleg samlivnad, utforma pl\. Bandungkonferansen i 1955:
- Begge partar ml\. vise vørdnad for suverenitet og territoriell integritet.
- Partane nyttar ikkje aggresjon mot kvarandre.
- Ikkje-innblanding i indre tilhøve.
- Likestilling og føremon for begge partar.
- Fredeleg samlivnad.
152

frå den gamle utbyttinga frå monopola og kapitalinteressene i jordbruk
og fiske.
Bygginga av den svære sosialistiske statssektoren gjerdet mogleg å
gjennomføre sosialistisk planøkonomi. Produksjonen må styrast ut
frå ein statsplan. Staten må mobilisere massane til å utvikle statsplanen
og sette han ut i livet ved å legge han ut til demokratisk debatt
før han vert vedtatt av sentrale statsorgan.
Planøkonomien må bygge på ein høg grad av relativ sjølvforsyning
av de i produkta !andet treng. Dette vil føre med seg stor etterspurnad
etter arbeidskraft. Det gjer også at landet står sterkare budd overfor
internasjonale økonomiske kriser, boikott-tiltak frå imperialistmaktar,
krig og liknande.
d) Arbeide for å oppfylle de i viktigaste behova for folk
Gjennomføringa av sosialistisk planøkonomi gjerdet mogleg å utvikle
produksjonen og etterkvart oppfylle fleire og fleire av behova folk
har. Med behov meiner vi både nødvendig personleg konsum, kollektivt
konsum som helsevesen, skolar, offentleg kulturverksemd osb"
forsvar, tiltak for å verne natur og menneskeleg miljø.
Sosialismen må i første rekke syte for levekåra til dei fattigaste
del ane av folket, sikre arbeid til alle som kan arbeide, trygge levekåra
for uføre og pensjonistar, auke løna til de i lågast lønte og sikre bustad
til alle.
Staten må og nytte delar av dei frigjorte produktivkreftene til ei
rask utbygging av helsestell og utdanningsvesen.
d) Arbeide for å oppfylle dei viktigaste behova for folk
Gjennomføringa av sosialistisk planøkonomi gjer det mogleg å utvikle
produksjonen og etterkvart oppfylle fleire og fleire av behova
folk har. Med behov meiner vi både nødvendig personleg konsum,
kollektivt konsum som helsevesen, skolar, offentleg kulturverksemd
osb., forsvar, tiltak for å verne natur og menneskeleg miljø.
Sosialismen må i første rekke syte for levekåra til Dei fattigaste
delane av folket, sikre arbeid til alle som kan arbeide, trygge levekåra
for uføre og pensjonistar, auke løna til dei lågast lønte og sikre bustad
til alle.
153

Staten må og nytte delar av dei frigjorte produktivkreftene til ei
rask utbygging av helsestell og utdanningsvesen.
Dei økonomiske og politiske tilhøva må leggast til rette for at
kvinna skal få spele si rolle i samfunnet på lik linje med mannen.
Staten må stø kvinna sin kamp for verkeleg likestilling.
Sosialismen må legge tilhøva til rette for vitskap og kunst og fremje
politikken med å «la hundre blomar bløme og hundre tankeretningar
kappast». 32
Sosialismen må bøte på dei store skadane på natur og miljø som
kapitalismen har gjort seg skuld i, og gjere den sosialistiske industrien
til eit føredøme i omsynet til natur og miljø.
Filleproletarer, kriminelle, prostituerte osb. må få oppseding og
hjelp, slik at dei kan vende ryggen til fortida, arbeide og bli medlemer
av samfunnet med same rettar og plikter som andre.
Kor raskt det er mogleg å løyse dei ulike oppgåvene, heng saman
med korleis stoda er i landet etter revolusjonen, om landet er herja av
krig, om den gamle herskarklassen lukkast med sabotasje osb. Men i
alle høve vert sosialismen eit samfunn der arbeidsfolk får nytte evnene
sine og skaparkrafta si på ein måte som kapitalismen ikkje tillet.
Derfor vil sosialismen føre til oppbløming av produksjon og kultur
som ikkje noka tidlegare samfunnsform kan vise maken til.
Kapittel31
Utviklinga av sosialismen til kommunismen
Det endeleg målet for AKP(m-1) er ikkje eit sosialistisk samfunn,
men eit klasselaust, kommunistisk samfunn.
Under sosialismen blir proletariatet og folket herrar over statsleiinga
og produktivkreftene. Dette gjer det mogleg for fleirtalet av
arbeidande menneske å avgjere utviklinga av menneskesamfunnet.
«Først frå den stunda vil menneska skape si eiga historie på fullt
medvite vis, først da vil dei samfunnsmessige årsakene som menneska
set i rørsle i hovudsak og i stadig veksande mon også få dei verknadene
menneska sjølv siktar inn mot.» (Engels). 33
32. Mao: «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket" (1957), i Verker i utvalg,
b. 5, Oktober 1977, s. 420.
33. Engels: «Anti Di.ihring" (1877/78), i Marx/Engels Werke, b. 20, Berlin 1975, s. 264.
154

Derfor er sosialismen «den første fasen i kommunismen»
3 4 (Lenin).
Men sosialismen er enno ikkje fullt utvikla kommunisme. Framleis
finst det enno mange restar frå kapitalismen. Det finst klassar og eit
statsapparat. Fordi produksjonen enno er avgrensa, blir det naudsynt
å fordele produktet etter prinsippet «frå ein kvar etter evne - til ein
kvar etter arbeid». Det vil enno lenge finnast privateigedom og
gruppeeigedom, ein marknad og ei kapitalistisk omverd. Det vil
finnast restar av borgarleg byråkrati og vere motsetnader mellom dei
som styrer og det store fleirtalet i stat og produksjon. Det vil finnast
restar av kvinneundertrykking. Det vil vere motsetnader mellom
åndsarbeid og kroppsarbeid og mellom by og land. Det vil vere
motsetnader mellom nasjonar og statar. Restar av borgarleg ideologi
vil halde fram i kulturen, i vanane og i tenkinga.
Først når alt dette er overvunne, har menneskesamfunnet ni'tdd det
utviklingsnivi'tet som gjer det rett 1'1 kalle det fullt utvikla kommunisme.
Sosialismen er overgangssamfunnet mellom kapitalismen og
den fullt utvikla kommunismen, «perioden da det eine samfunnet blir
endra revolusjonært til det andre» (Marx). 35
Denne overgangstida vil ta fleire generasjonar. Det kjem av at
utviklinga av eit fullt ut kommunistisk samfunn krev føresetnader
som ikkje finst pi't jorda i dag, og som ikkje vil oppstå pi't lang tid enno.
Det krev at arbeidarklassen fi'tr makta i alle land i verda, gjer slutt
på all imperialisme og all nasjonal underkuing.
Vidare krev det ei svær utvikling av den samfunnsmessige produksjonen,
som gjerdet mogleg 1'1 endre menneska sitt forhold til arbeidet,
den samfunnsmessige arbeidsdelinga og fordelinga, slik at det
blir annleis enn bi'tde kapitalismen og sosialismen:
«< ein høgare fase av det kommunistiske samfunnet, når den kuande
underordninga av individa under arbeidsdelinga er blitt borte, og
dermed også motsetnaden mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, etter
at arbeidet ikkje berre er eit middel tili't halde livet oppe, men sjølv er
blitt det viktigaste livsbehovet, og etter at ogsi't produktiv kreftene har
vakse side om side med at individa har utvikla seg allsidig og alle
kjeldane til den felles rikdomen flyt meir rikeleg - først da kan den
34. Lenin: > (1917), i Utvalgre verker i 12 bind, b. 8, Oktober 1976,
s. 113.
35. Marx: «Kritikken av Gotha-programmet >> (1875), Oktober 1977, s. 26.
155

trange horisonten til den borgarlege retten overskridast heilt, først da
kan samfunnet skrive på fanene sine: "Frå ein kvar etter evner, til ein
kvar etter behov!''» (Marx). 36
Vidare krev det at det store fleirtalet i samfunnet sjølv evnar å
organisere og leie produksjonen og kontrollere det vesle mindretalet
av utbyttarar og reaksjonære. «Di meir demokratisk den staten vert
som er sett saman av dei væpna arbeidarane, og som "ikkje lenger er
ein stat i rette tydinga av ordet", di snøggare tek kvar form for stat til å
visne bort. - For når alle har lært å administrere, og verkeleg administrerer
produksjonen i samfunnet sjølvstendig, fører sjølvstendig
ettersyn og kontroll over snyltarane, rikmannssønene, svindlarane og
andre "vaktarar av dei kapitalistiske tradisjonane", da er det nøydd
til å verte så utruleg vanskeleg å kame seg unna slikt folkeleg ettersyn
og kontroll ... at det naudsynte i å halde seg til enkle, grunnleggande
reglar i fellesskapen temmeleg snart vil verte ein vane. - Da vil dei
dørene verte opna på vidt gap som fører over frå den første fasen i det
kommunistiske samfunnet til den høgare, og med det til at staten
visnar fullstendig bort.» (Lenin) 37
Proletariatet kan berre skape desse føresetnadene gjennom mange
år med klassekamp. Derfor sa Lenin om tida under sosialismen at ho
er «ein hardnakka strid, ein blodig og ublodig, valdeleg og fredeleg,
militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ strid mot kreftene
og tradisjonane frå det gamle samfunnet. » 38
Utviklinga av menneskesamfunnet kjem ikkje til å ta slutt med det.
Det kjem framleis til å finnast motsetnader mellom menneska, rett vil
kjempe mot urett og gamalt mot nytt. Men menneska vil leve og
arbeide saman utan å undertrykke kvarandre, fordeling vil skje etter
kva folk treng og ikkje ved hjelp av pengar og ein marknad, arbeid vil
bli ei kjelde til lykke og utvikling og ikkje noko som trælbind eit
fleirtal på jorda.
Det siste og største målet til AKP(m-1) er å føre denne tida
nærmare. 39
36. Marx: Same verk, s. 19.
37. Lenin: «Staten og revolusjonen» (1917) , i Utvalgte verker i 12 bind, b. 8, Oktober 1978,
s. 124.
38. Lenin: (1920) , i Utvalgte verker i 12
bind, b. 11 , Oktober 1976, s. 123.
39. Prinsipprogram for AKP(m-1) (1980), s. 95 -113.
156

L
MØTE 7: STUDIEOPPLEGG
På dette møtet er det meninga at en skal få en djupere innsikt i hva
sosialismen er og hva den ikke er, og hva som er de viktigste problemene
i sosialismen.
Det første som bør gjøres, her i likhet med de foregående møtene, er å
sette seg inn i definisjonene og sjølve teorien. Deretter ligger det an til å
ta opp tråder fra sosialismedebatten, både slik den har vært ført i og
omkring AKP(m-1) og slik den har vært diskutert i og omkring SV.
l. Hva er de viktigste motsigelsene den sosialistiske revolusjonen tar
sikte på å løse umiddelbart?
2. Hvilke problemer vil sosialismen arve fra kapitalismen?
3. Etter at de har vært sosialistiske i noen tid har en god del land opplevd
gjenopprettelse av kapitalismen. Hva er de viktigste vilkåra for at det
har skjedd?
4. H vilke positive og negative muligheter ser dere fo r et sosialistisk
Norge?
NB. Dette er for mange spørsmål til å behandles grundig på ett møte.
Velg derfor de spørsmåla dere sjøl ønsker å legge vekt på.
157

MØ1E 8:
KLASSER OG
KLASSEKAMP
Den norske ml-bevegelsen oppsto på sekstitallet i kamp mot blant annet
ideologier som hevda at klasseskillene er i ferd med å forsvinne i det
norske samfunnet. Det blei hevda at velferdssamfunnet og utdanningseksplosjonen
var i ferd med å fjerne grunnlaget for de gamle klasseskillene
og dermed også avskaffe behovet for å føre klassekamp. I sekstiåra
var det også få streiker og reallønna økte for de fleste. Derfor kunne det
på overflaten se ut som om teorien om utviskinga av klasseskillene var
riktig. På sytti tallet og i begynnelsen av åttitallet har vi imidlertid sett ei
klar skjerping av klassekampen og i det siste også senking av både
reallønn og levestandard for de fleste vanlige lønnsmottakere.
På dette møtet studerer vi hva AKP(m-l)s prinsipprogram sier om
klasser og klassekamp i Norge.
158
PRINSIPPROGRAM FOR AKP(m-1) (1980)
Kapittel S
Klassar og klassemotsetnader i det norske samfunnet
a) Hovudmotseiinga
I det høgt utvikla kapitalistiske Noreg går den grunnleggande motseiinga
mellom samfunnskarakteren til produksjonen og den private
karakteren til eigedomen.
Når det gjeld klassetilhøva, så kj em denne motseiinga fram i
motseiinga mellom borgarskapet og proletariatet. I 1980 er dette
hovudmotseiinga som styrer og påverkar utviklinga av alle andre
motseiingar i det norske samfunnet.
b) Klassane i Noreg
Klassar er store grupper menneske som ski l seg frå kvarandre ved den

plassen dei har i eit historisk bestemt sosialt produksjonssystem. Dei
skil seg etter:
- eigedomstilhøva til produksjonsmidla,
- rolla i den sosiale organiseringa av arbeidet,
- delen dei får av den sosiale rikdomen og m1hen dei får han på.
Utviklinga av kapitalismen forenklar klassemotseiingane. I Noreg
er borgarskapet og proletariatet dei to viktigaste klassane som står
mot kvarandre.
Mellom desse to klassane står småborgarskapet, som ikkje er nokon
einsarta klasse, men deler seg i mange ulike grupper. Det er uråd
for småborgarskapet å ta makta i Noreg og skipe eit småborgarleg
samfunn med ein småborgarleg økonomi. Derfor må småborgarskapet
knytte seg til borgarskapet eller proletariatet i klassekampen.
I klassesamfunnet vil det alltid finnast grupper og lag som står i
overgangen frå den eine til den andre klassen. Den veldige utviklinga
av høgare utdanning i dei siste tiåra og den nye industrielle revolusjonen
som er i gang no, fører også til endringar i klassetilhøva. Det
oppstår nye yrke, arbeidsdelinga vert endra. Såkalla «nye mellomlag»
får meir å seie i samfunnet.
Men dette endrar ikkje på dei grunnleggande klassetilhøva. Det
store fleirtalet av samfunnsmedlemene vil framleis høyre til ein av
desse tre klassane. Nye yrke og «nye mellomlag» vil for det meste
høyre til småborgarskapet, proletariatet eller overgangen mellom
de i.
Slik er klassetilhøva i store trekk. Men ein heilskapleg og detaljert
marxistisk klasseanalyse av endringane i klassetilhøva slik dei er i ferd
med å utvikla seg no, er enno ikkje gjort. Det er ei viktig oppgåve for
AKP( m-l) å studere dette i åra som kjem.
Borgarskapet
Borgarskapet er den klassen som bygger på kapitalistisk utbytting av
lønsarbeid. Borgarskapet eig og kontrollerer dei viktigaste produksjonsmidla.
Herredømet over produksjonsmidla kan ta form av privat
eigedom eller av at staten eig verksemder.
Til borgarskapet høyrer både små kapitalistar, leiarane av dei
største imperialistiske monopola og leiarane i dei statskapitalistiske
verksemdene. Det gjeld an ten kapitaleigedomen tar form av industri,
transport, stor kapitalistisk gardsdrift osb., eller eigedom til pengar
159

160
som blir brukt til spekulasjon. Til borgarskapet høyrer og dei øvre
sjikta i leiinga av statsadministrasjonen og hæren, dei kapitalistiske
verksemdene og dei store organisasjonane, og dei rike spissane blant
dei intellektuelle.
Heile borgarskapet har felles interesse av å forsvare kapitalismen
og er derfor fiendsleg til den sosialistiske revolusjonen.
Men innanfor borgarskapet er det monopolborgarskapet som har
makta. Borgarskapets diktatur i Noreg tar form av eit monopolkapitalistisk
diktatur.
Monopolkapitalistane i Noreg er dei som herskar over dei største
private monopola og toppane i statsbyråkratiet, især dei som styrer
over den raskt veksande kapitalistiske eigedomen til den norske
staten. Toppbyråkratane i DNA og LO og dei som forvaltar den
byråkratkapitalistiske eigedomen til DNA og LO må og reknast til
monopolborgarskapet.
Borgarskapet er fulle av indre motseiingar. Det monopolistiske
borgarskapet nyttar makta si til å hauste superprofittar, dei ikkjemonopolistiske
kapitalistane blir ofte pressa og utkonkurrerte. Det
finst motseiingar mellom ulike monopolgrupper, mellom privat og
statleg kapital, mellom . kapitalistar som står i kontakt med ulike
utanlandske imperialistiske monopol, mellom ulike byråkratiske
klikkar osb. Men som heilskap er desse motseiingane i regelen underordna
motseiinga til proletariatet.
I borgerskapet vil det finnast einskilde progressive individ som
vender ryggen til klasseinteressene sine og stør arbeidarklassen.
Proletariatet
Proletariatet, den moderne arbeidarklassen, er den klassen som får
levebrødet sitt berre av å selje arbeidskrafta si. Proletariatet er eit
produkt av storindustrien. Der er det blitt organisert, trena, herda og
disiplinert. Proletariatet er den første klassen av arbeidarar i verdshistoria
som er i stand til å ta makta sjølv etter å ha gjennomført ein
revolusjon, og ikkje la makta gå over til nye utbyttarar. Berre proletariatet
er ein heilt gjennom revolusjonær klasse i Noreg, for berre
denne klassen har alt å vinne og ingenting å tape på å styrte kapitalismen.
Proletariatet er den største klassen i Noreg i dag, og omfattar
fleirtalet av innbyggarane i landet.

Til proletariatet høyrer arbeidarane i industri, gruver, anlegg,
transport, arbeidarar i jordbruk og fiske og dei lågaste delane av
funksjonærar i kontor, handel, samferdsle og tenestenæringar. Innanfor
proletariatet er det arbeidarane i storindustrien og dei største
arbeidsplassane som høyrer til kjernen.
I Noreg i 1980 har proletariatet fleire forbruksvarer og kortare
arbeidstid enn for til dømes femti år sidan, og det har rett til å
organisere seg og ytre seg. Men dei grunnleggande klassetilhøva og
makttilhøva dei lever under er ikkje endra.
Den historiske oppgåva til proletariatet i Noreg er å gjere sosialistisk
revolusjon, opprette proletariatets diktatur og førebu utviklinga
fram til kommunismen. Dette er ei sak for heile det arbeidande folket
i Noreg, medrekna fleirtalet i jordbruk og fiske og blant dei intellektuelle.
Men proletariatet må gå i leiinga og ta dei tyngste løfta i
kampen for sosialismen.
Småborgarskapet
Småborgarskapet femnar både om grupper som eig produksjonsmiddel
eller verksemder i jordbruk, varehandel, småindustri i liten målestokk
osb., og intellektuelle og funksjonærar som har ei forholdsvis
sjølvstendig stilling og særlege kvalifikasjon ar, an ten de i er fastlønte
eller har sjølvstendig yrke.
Somme småborgarar har store voner og sjansar til å arbeide seg
opp og bli velståande. Andre vert ruinerte i konkurransen. Svært
mange av dei har ei stilling som er nær den proletariatet står i. Fordi
småborgarskapet står i ei mellomstilling og er knytta til så ulike
former for verksemd, er det lite einskapleg. Somme grupper vil stø
proletriatet, andre stør borgarskapet, medan andre igjen vaklar hit
og dit. Men storparten av småborgarskapet er menneske som lever av
sitt eige arbeid og har objektive interesser av sosialistisk revolusjon i
Noreg.
Frå synsstaden til proletariatet er det sær leg to delar av småborgarskapet
som det er viktig å vinne over.
Småbrukarane i jordbruket og fiska rane som står i same stilling som
dei er proletariatet sine viktigaste allierte på landsbygda. Her må vi
og rekne med halvproletariatet på landsbygda. Dette er småprodusentar
som lever delvis av lønsarbeid. Dei står med det eine beinet i
proletariatet og er i ferd med å bli proletarar. I jordbruket er småbru-
11. - Studiebok
.-
161

162
karane og halvproletarane til saman det store fleirtalet. Om proletariatet
skal sigre, treng det ein klasseallianse med arbeidsfolket på
landsbygda.
Dei breie laga av dei arbeidande intellektuelle lever eit liv som i
materiell standard ikkje ski! seg mykje frå livet til proletariatet. Det
er og ein naudsynt alliert om proletariatet skal kunne sigre.
Blant dei mest privilegerte gruppene i småborgarskapet og i dei
politisk mest tilbakeliggande delane vil den borgarlege reaksjonen
finne reservar og faste allierte. Proletariatet må freiste å vinne så
store delar av småborgarskapet som råd er over til seg, og i det minste
freiste å nøytralisere dei som ikkje kan vinnast over, slik at dei ikkje
vert fast allierte med borgarskapet.
Arbeida rari:stokratiet
Så lenge det har vore kapitalisme, har det funnest små privilegerte
borgarleggjorte mindretal i arbeidarklassen, særleg i dei rikaste og
mest utvikla kapitalistiske statane. Dette arbeidararistokratiet som
Marx og Engels kalte det, har alltid utgjort et viktig grunnlag for
borgarleg politikk i arbeidarrørsla. Imperialismen gjorde det mogleg
for borgarskapet i alle imperialistiske land å kjøpe opp eit lag av
arbeidarklassen ved hjelp av superprofitten.
I Noreg i dag kjem arbeidararistokratiet frå dei betrestilte, øvste
laga i arbeidarklassen og ved at arbeidarar som vert tillitsmenn eller
får politiske verv får særskilte privileg. Stillinga deira er prega av at
nokre av dei har sjansar til å avansere ut or arbeidarklassen og bli
småborgarar og borgarar. Nokre arbeidararistokratar vert rekrutterte
til monopolborgarskapet. Dei går frå byråkratiet kring dei parlamentariske
organa, i politiske parti og i fagrørsla til toppstillingar i
DNA- og LO-apparatet, i statsbyråkratiet eller til stillingar i leiinga
for statsverksemder og private verksemder.
Arbeidararistokratiet spelar ei viktig rolle for borgarskapet. Dei
utgjer ein forholdsvis stor grobotn for borgarlege ide ar i arbeidarklassen,
og er grunnlaget for ei stor gruppe borgarlege arbeidarleiarar
som kjempar for å halde utbyttinga ved lag og borgarskapet ved
makta.
Arbeidararistokratiet utgjer også eit utgangspunkt for at støtte til
sjåvinisme og imperialisme kan spreie seg i delar av arbeidarklassen.
Så lenge USA var i framgang, arbeidde toppsjiktet i arbeidararisto-

kratiet i Noreg for å styrke USA-imperialismen sine posisjonar i
Noreg. I dag er det ein veksande tendens til støtte for Sovjetimperialismen
i delar av dette sjiktet.
For arbeidarklassen er det viktig å slåst mot at arbeidarleiarar og
tillitsmenn utviklar seg til byråkratar som ski! seg frå arbeidarklassen.
Det er viktig å utnytte dei motseiingane som finst mellom dei øvre og
nedre sjikta i arbeidararistokratiet og mellom grupper som er knytta
til ulike delar av borgarskapet, og skilje det store fleirtalet i heile laget
frå borgarskapet i flest mogleg saker. Arbeidarklassen må lausrive
seg frå inn verknaden frå dei mest forherda representantane for kapitalistklassen
i arbeidararistokratiet.
Filleproletariatet
Filleproletariatet er ingen klasse, men eit rotnande sjikt på botnen av
samfunnet. Det er hardt undertrykt og lever i sosial naud som borgarskapet
freistar å løyne. Det kjem frå fleire klassar. Det femnar
mellom anna om yrkeskriminelle, prostituerte, alkoholikarar som
ikkje lenger klarer å arbeide osb. Fleire faktorar gjer at filleproletariatet
aukar, mellom anna det at mange arbeidarar blir kasta ut av
produksjonen på grunn av verdskrisa og den nye industrielle revolusjonen,
mangelen på arbeidsplassar og skoletilbod til ungdomen, og
spreiinga av narkotika til ungdomen. Filleproletariatet dann ar grunnlag
for brotsverk og kriminalitet som i stor grad rammar arbeidsfolk.
Filleproletariatet er offer for motseiingane under kapitalismen.
Men fordi 'iet er så demoralisert at det som oftast ikkje gjer motstand,
kan det for det meste ikkje bli nokon alliert for arbeidarklassen.
Unntaka er dei delane av filleproletariatet som ligg nærmast
arbeidarklassen og har meir eller mindre faste jobbar. Filleproletariatet
rekrutterer reiskapar for kapitalistiske storspeku!antar i narkotikasal,
prostitusjon og gangsterverksemd. I filleproletariatet finst
det og folk som kan nyttast av reaksjonen til åtak mot arbeidarklassen.
Proletariatet må freiste å gjere det mogleg for filleproletariatet å
kame ut av stillinga si. Det må kjempe mot årsakene til at folk vert
filleproletarar og mot kriminaliteten og narkomanien som spreier seg
når filleproletariatet veks. Proletariatet må og kjempe mot urettvis
undertrykking av filleproletariatet, til dømes politivald. Den einaste
varige løysinga på problema til filleproletariatet er å avskaffe dei
163
-

kapitalistiske samfunnstilhøva, som vil øydelegge menneske og gjere
de i til filleproletarar så lenge kapitalismen finst. 40
40. Prinsipprogram for AKP(m-l) (1980), s. 31-37.
164

MØTE 8: STUDIEOPPLEGG
Les det AKP(m-l)s prinsipprogram sier om klasser og klassekamp.
Diskuter:
l. Partiprogrammet bygger på en definisjon som sier at klassene skiller
seg fra hverandre utfra:
«- eigedomstilhøva til produksjonsmidla,
- rolla i den sosiale organiseringa av arbeidet,
- delen de i får av den sosiale rikdomen og måten de i får han på.»
Gå gjennom denne definisjonen punkt for punkt for å sikre at alle
deltakerne ser hva som menes med dette. Er dette en riktig og
hensiktsmessig definisjon, eller er det helt andre ting en burde legge
vekt på for å bestemme klassene?
2. Bruk denne definisjonen for å diskutere: Hvem tilhører proletariatet?
Hvem tilhører borgerskapet?
3. Er det noen ting som tyder på at klasseskillene er i ferd med å bli
utviska?
165

MØTE9:
STATEN OG
REVOLUSJONEN
Hva er staten? I samfunnslærebøkene på skolen hevdes det at staten er
«OSs alle sammen», eller at staten er en nøytral tjener som skal sikre hele
folkets vel.
Mot dette står den marxistiske oppfatninga som sier at staten eksisterer
fordi det eksisterer fiendtlige klasser og at den er et apparat for å
holde den ene klassen ved makta og holde andre klasser nede.
Historia gir mange eksempler på hvordan staten griper inn for å sikre
kapitalistklassens interesser, om nødvendig med vold. Menstadslaget i
1931 og politiaksjonene mot Alta-demonstrantene er slike eksempler.
Men staten viser daglig sin klassekarakter, også når det ikke er en akutt
situasjon. Dette viser seg gjennom den borgerlige indoktrineringa i
skolen, gjennom statens tvangsinngrep mot fagforeningene, gjennom
statens milliardoverføringer til de private kapitalistene osv. (Husk Reksten,
som fikk et beløp som langt på vei ville løst krisa i helsevesenet.)
Sjøl om en er enig så langt, vil en kanskje hevde at staten kan
reformeres til å tjene arbeiderklassen og folket. Dette hevder bl.a. SV
og radikale sosialdemokrater. De vil vise til lovbestemte rettigheter som
arbeidsfolk har oppnådd i Norge i dag som bevis på at denne veien er
mulig. Til dette vil AKP(m-1) innvende: Rokker disse rettighetene ved
kapitalistklassens makt? og; Hvor mye verdt er disse rettighetene dersom
kapitalistklassens makt virkelig sto i fare?
AKP(m-l)s prinsipprogram har dette å si om staten og om
revolusjonen:
166

det norske samfunnet.
Dette legg grunnlaget for at staten vert framstilt som ei sjølvstendig
kraft «Utanfor klassekampen» og ein «nøytral» domar som representerer
«samfunnet» sine interesser. I røynda har ikkje statens klassekarakter
endra seg noko. Det som skjer er anten at han står for
interessene til nokre monopolgrupper mot andre, eller at han står
fram som ein representant for fellesinteressene til kapitalistklassen
mot særinteressene til einskilde kapitalister.
b) Parlamentarismen og det borgarlege demokratiet
Det borgarleg-demokratiske systemet i Noreg fungerer som ein kamuflasje
for monopolkapitalens politiske diktatur. Storparten av
arbeidarklassen og arbeidsfolk eiies trur det er mogleg for folket å
avgjere politikken gjennom vaia.
l forma er det politiske systemet i Noreg eit parlamentarisk demo-
• krati. Lovverket er slik at det vernar om eigedomsretten til kapitalistane
og forsvarer den kapitalistiske utbyttinga. Samstundes inneheld
det mange demokratiske rettar som folket har kjempa seg til.
Dette er eit bra system for borgarskapet fordi det fangar opp og
tilsynelatande løyser mange av klassemotseiingane og dei andre motseiingane
i form av politiske motseiingar ved val og i parlamentariske
organ. Når desse organa så gjer vedtak om t.d. å sette Iønene ned,
eller selje dei nasjonale interessene, blir denne politikken utlagt og
forsvart som «folkeviljen».
Men dette krev at borgarskapet må la desse organa ha ein viss grad
av verkeleg, sjølvstendig makt. Visse spørsmål, som til dømes skattespørsmål,
forsvarsløyvingar, lokalisering av ein del industri, retten til
abort osb., kan avgjerast her. Men inga avgjerd som verkeleg trugar
kapitalismen kan bli tatt i dei parlamentariske organa.
Dette er med på å gi den kapitalistiske samfunnsordninga og det
borgarlege diktaturet i Noreg stor stabilitet. Det er skapt eit rotfesta
inntrykk av at den politiske makta ligg hos folket eller i det minste er
fordelt mellom klassane.
Proletariatet må fri seg frå illusjonane om den borgarlege parlamentarismen.
Det må utvikle forståinga for at inga avgjerd i det
borgarlege parlamentet kan rokke det kapitalistiske systemet. Berre
gjennom ei revolusjonær omvelting som styrtar borgarskapet, kan
arbeidsfolk få makt til å avgjere politikken.
168

Samstundes har proletariatet interesse av å forsvare den borgarlege
parlamentarismen mot freistnader på å byte han ut med fascisme,
slik som i Hitler-Tyskland eller i det kapitalistiske Sovjet no. Det
er til føremon for arbeidarklassen at borgarskapet sitt diktatur ikkje
tar form av eit ope, fascistisk terrorstyre. Det gjer det lettare for
arbeidarklassen å forsvare kåra sine under kapitalismen og organisere
seg for å kjempe for sosialismen. 41
KAPITIEL28
Den sosialistiske revolusjonen
a) Berre sosialistisk revolusjon er mogleg i Noreg
I Noreg i 1980 er det kapitalistiske samfunnssystemet utvikla så langt
som historisk mogleg. Framleis kan produksjonen auke, monopola
kan bli større og arbeidarklassen kan vinne nokre reformer gjennom
kamp.
Men det norske samfunnet kan berre utvikle seg til eit nytt og
høgare historisk nivå ved at kapitalismen vert avskaffa gjennom ein
sosialistisk revolusjon. Fordi den norske økonomien er høgt utvikla,
og samfunnsmessig produksjon og store monopol dominerer, er det
umogleg med noko mellomstadium mellom kapitalisme og sosialisme
i Noreg.
Berre proletariatet kan ve re leiaren og hovuddrivkrafta i ein sosialistisk
revolusjon. Samstundes er proletariatet ikkje i stand til å sigre
over borgarskapet aleine. Derfor kan revolusjonen berre sigre på
grunnlag av eit klasseforbund mellom proletariatet og dei andre
delane av folket som har motsetnader til kapitalismen.
b) Revolusjonen kan berre sigre med støtte av våpenmakt
Borgarskapet i Noreg vil aldri gi frå seg statsmakta og monopoleigedomen
sin frivillig, sjølv om eit stort fleirtal av folket i Noreg krev
sosialismen.
AKP(m-1) hadde sjølvsagt helst sett at revolusjonen kunne gjennomførast
med fredelege middel. Men historia har synt at dette ikkje
er mogleg. Borgarskapet vil møte opprøret med vald. Det er og truleg
41. Prinsipprogram for AKP(m-1) (1980), s. 47-49.
169

170
at framande imperialistmakter vil intervenere for å freiste å hindre at
det oppstår eit sjølvstendig sosialistisk Noreg. Desto dårlegare budde
arbeidsfolk er på dette, desto verre vil blodbadet bli. Jo betre førebudd
arbeidarklassen er på væpna opprør, jo betre sjanse har revolusjonen
til å sigre snøgt med minst mogleg offer.
Ingen sosialistisk revolusjon har sigra u tan at arbeidsfolk har knust
den reaksjonære valdsmakta med væpna opprør. Den sosialistiske
revolusjonen i Noreg kan berre sigre når det arbeidande folket er
førebudd på å gjennomføre han med våpenmakt.
c) Kva er ein revolusjonær situasjon?
Skal den sosialistiske revolusjonen kunne ta til, må det vere ein
revolusjonær situasjon i Noreg.
Ein revolusjonær situasjon er ei svær, landsomfattande krise der
dei undertrykte massane innser at dei ikkje lenger kan leve på den
gamle måten og krev endringar, der borgarskapet og er hardt kriseramma
slik at det vert uråd for dei å herske på den gamle måten, og
der det er ei raskt veksande masserørsle som dreg tilmed mange av
dei mest passive massane med i den politiske kampen. Lenin slo fast
at det først da er mogleg for proletariatet å starte den sosialistiske
revolusjonen.
Revolusjonære situasjonar vil oppstå i Noreg fordi det finst motseiingar
i samfunnet som ikkje kan løysast under kapitalismen. Så
lenge det er kapitalisme må det oppstå slike kriser igjen og igjen.
Dette er ei lov som gjeld, sjølv om det kan gå fleire tiår mellom kvar
gang det er ein revolusjonær situasjon.
Klassekampen vil bølgje att og fram mellom kvar revolusjonær
situasjon. Å freiste å gå til storm for å styrte kapitalismen i periodar
da det ikkje er ein slik situasjon i landet, er eventyrpolitikk som berre
kan føre til nederlag. I slike periodar er det avgjerande viktig at
kommunistpartiet går i spissen for å utvikle klassekampen på det
teoretiske, politiske og økonomiske området, for å samle krefter og
røynsle til kamp når sosialismen verkeleg vert mogleg.
d) Dei tre våpna som er naudsynte for at revolusjonen skal sigre
Ein revolusjonær situasjon fører ikkje av seg sjølv til at kapitalismen
fell og arbeidarklassen får makta. Om arbeidarklassen slåst utan
leiing, samling og plan, kan borgarskapet etter ei tid slå ned den

evolusjonære rørsla og ta att makta si. Ein revolusjonær situasjon vil
berre seie at det vert mogleg med sosialisme, men sigeren for sosialismen
er langt frå trygga.
Mao Zedong sa at det trengst tre viktige våpen om arbeidarklassen
skal kunne gripe makta:
- Eit revolusjonært kommunistparti. Det må halde fast på
marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenking, bruke den på grunnlag
av god kjennskap til røyndomen i Noreg, og vere svært nært
knytta til resten av proletariatet og folket. Partiet må vere førebudd
på revolusjon, krig og fascistisk terror både ved å ha forklart mediemene
og arbeidsfolk elles kva som kan og vil skje, og ved å ba skapt
ein organisasjon som kan kjempe under krig og illegalitet. AKP( m-l)
er oppretta for å vere dette partiet.
- Ein folkehær. Ein slik hær må vere sett saman av arbeidarar og
andre utbytta og vere under leiing av partiet. Hæren må forsvare
interessene til arbeidsfolk flest i Noreg, vere nært knytta til dei
arbeidande massane og vere i stand til å føre ein langvarig folkekrig.
Berre ein slik hær kan slå kontrarevolusjonen på slagmarka.
- Ein einskapsfront. Einskapsfronten må sameine partiet og alle
andre som kan kjempe for revolusjonen, sameine arbeidarklassen
med bøndene, fiskarane, dei intellektuelle og andre progressive klassar
og lag, sameine masserørsler, alle politiske parti, grupper og
einskildpersonar som kan vinnast for revolusjonen. I Noreg er det
klassar og grupper innanfor folket med ulike interesser, og arbeidsfolk
stør mange ulike politiske oppfatningar. Slik vil det også vere i
ein revolusjonær situasjon. Berre ein einskapsfront som gjer det
mogleg for flest mogleg av desse ulike kreftene i folket å delta, kan
mobilisere slike kjempekrefter at revolusjonen kan vinne over dei
svære kreftene til reaksjonen.
e) Sovjetiske statskupp, invasjonar og massemord er det motsette av
sosialistisk revolusjon
Verkeleg sosialistisk revolusjon kan berre gjennomførast av arbeidsfolk
sjølve. Arbeidsfolk må sjølve vinne fridom for seg og landet sitt,
gjere seg til herre over lagnaden sin, organisere produksjonen og
dagleglivet osb.
I 1980 vert Sovjets imperialistiske framstøytar for å underkue
andre land forfalska og framstilte som sosialisme. Statskupp frå klikk-
171
l

172
ar av pro-sovjetiske offiserar og invasjonar frå Sovjet, Cuba og Vietnam
vert kalla sosialistisk revolusjon. Pro-sovjetiske fascistiske styre
vert kalla sosialisme, krig mot fridomskjemparar og terror og massemord
mot arbeidsfolk vert kalla kamp for å forsvare sosialismen.
Men dette har ikkje noko med verkeleg sosialisme å gjere. Det går
rakt mot det mest grunnleggande i verkelege sosialistiske revolusjonar:
at det arbeidande folket sjølv må sette seg i rørsle og gripe inn i
historia. Inga lita gruppe og inga framand makt kan erstatte den
revolusjonære rørsla i folket sjølv. Snakket om «sosialisme» innført
av kuppmakarar og imperialistiske okkupantar u tan massane, uttrykker
vanvørdnad for arbeidsfolk og dyrking av eliten som dei som skal
avgjere. Dette er tankar som er reindyrka i nazismen og den sovjetiske
revisjonismen, og kan ikkje semjast med verkeleg sosialisme.
f) Kritikk av range idear om kampen for sosialisme i No reg

slike revolusjonar gfi vidare til fl bygge sosialismen. Men Noreg er eit
høgt utvikla kapitalistisk land der alle viktige restar av føydalisme og
kolonialisme er utrydda for lengst. Derfor er det ikkje mogleg med
nydemokratisk revolusjon her.
Statsovertaking under kapitalismen kan ikkje føre til sosialisme.
Den norske staten er sjølv dels ein reiskap for dei største monopola,
dels monopolkapitalist sjølv. Føresetnaden for at statsovertaking
fører til sosialisme, er at det er arbeidarklassens eigen, verkeleg
demokratisk oppbygde stat som tar over eigedomen og nytt ar han til fl
tene folket sine behov. Under kapitalismen vil statsdrift berre seie at
direktørane flyttar inn pfi statskontora og utbyttinga vert organisert
pfi ein annan mfite.
«Anti-monopolistisk revolusjon» skal ifølgje somme revisjonistar
føæ til sosialismen. Dei vil at revisjonistparti skal gfi saman med
borgarlege parti og nokre kapitalistar, kanskje nokre monopolgrupper,
og danne ei «anti-monopolistisk» regjering. Ho skal sfl seinare
starte ei utvikling i retning av «sosialismen». I røynda er dette berre
ein politikk for at revisjonistparti skal kome inn i borgarlege regjeringar
med støtte av delar av monopolkapitalen, og bli byrflkratkapitalistar
sjølve ved fl gjere fleire verksemder om til kapitalistisk statseigedom.
Slik kan revisjonistane skape eit kapitalistisk system som
liknar pfi det i Aust-Europa, og ogsfi sleppe sosialimperialismen inn
4 2
bakvegen.
42 . Prinsipprogram for AKP(m-1) (1980) , s. 88-93.
173

MØTE 9: STUDIEOPPLEGG
Les det AKP(m-l)s program sier om staten og revolusjonen i kapittel lO
og kapittel28.
Diskuter:
l. Er staten en klassestat?
2. Er det mulig å oppnå sosialisme uten revolusjon? Hva sier historiske
erfaringer om dette?
174

MØTE 10:
PARTIET
Kan sosialismen oppnås gjennom en folkefront aleine, gjennom en
kampvillig fagbevegelse aleine? Eller er det nødvendig med et revolusjonært
parti til å lede kampen for sosialismen? Er partiets oppgave
utelukkende å samordne klassekampen, eller skal partiet også sjøl spille
en aktiv ledende rolle?
Hvis det revolusjonære partiet skal være en ledelse, hvilke krav stiller
dette til partiet?
AKP(m-1) mener at det ikke er mulig å oppnå sosialismen uten et
revolusjonært kommunistisk parti. AKP(m-1) har stilt seg som mål å
gjøre den jobben.
De siste tre kapitlene i AKP(m-l)s prinsipprogram gjør nøyere rede for
vårt syn på det kommunistiske partiet.
PRINSIPPROGRA M FOR AKP(m-1) (1980)
Kapittel 32
Kva er A KP(m-1)?
a) AKP(m-1) villeie kampen for revolusjonen
Arbeidarklassen kan ikkje nøye seg med å vente passivt pi'! at kapitalismen
skal ramle saman. For at sosialismen skal bli oppretta, mi'!
arbeidarklassen sjølv handle medvete og med sterk vilje, for 1'1 ta
makta og byrje å omdanne samfunnet.
Dette krev at arbeidarklassen har sin eigen politiske organisasjon
som kan leie kampen for revolusjonen. AKP(m-1) er skipa for å fylle
denne oppgåva. AKP( m-l) vil ta opp i seg dei mest medvetne revolusjonære
frå arbeidarklassen og andre klassar, dei som klårast ser dei
langsiktige måla til proletariatet, og som vil bruke livet sitt til 1'1
kjempe for kommunismen. Desse mest målmedvetne vil arbeide for 1'1
samle heile arbeidarklassen og heile det arbeidande folket til ei felles
kraft som kan ta makta frå borgarskapet i Noreg.
175

176
AKP(m-1) er beraren av den revolusjonære teorien til arbeidarklassen.
AKP(m-1) knyttar marxismen-leninismen-Mao Zedongs
tenking saman med eigne analysar for å rettleie kampen for sosialisme
i Noreg.
AKP(m-1) bygger på den proletariske internasjonalismen. Om
arbeidsfolk i heile verda skal frigjere seg, må folka i alle land stø
kvarandre. Partiet kjempar mot sjåvinisme og rasisme i Noreg.
AKP(m-1) stør arbeidarar i kamp, frigjeringsrørsler, undertrykte
land, revolusjonar og revolusjonære statar i heile verda.
AKP( m-l) er ein del av den kommunistiske verdsrørsla. Vi lærer av
Paris-kommunen, Oktober-revolusjonen i Russland, den kinesiske
revolusjonen og andre viktige røynsler frå den kommunistiske verdsrørsla.
AKP(m-1) søker kontakt med dei mest målmedvetne av dei
revolusjonære i verda, dei verkelege marxist-leninistiske partia og
organisasjonane. AKP(m-1) stør dei og lærer av dei.
AKP( m-l) er eit sjølvstendig proletarisk parti i Noreg. Berre kommunistane
og arbeidsfolk i Noreg kan utvikle ei linje som er rett for
sosialismen her. AKP( m-l) kor kje kan eller vil lage nokon kopi av det
som er gjort i andre land. Dei russiske sosialimperialistane har gjort
mange tidlegare kommunistparti til femtekolonnar for seg. Dette er ei
svært alvorleg røynsle. Det syner at ingen andre enn partiet sjølv må
avgjere politikken til AKP( m-l). I den kommunistiske verdsrørsla må
alle verkelege marxist-leninistiske parti stå på like fot. AKP( m-l) må
aldri underordne seg noka utanlandsk makt, men må alltid vere ein
reiskap for arbeidsfolk i Noreg.
AKP(m-1) vart stifta i 1973 som eit lite og urøynt parti. A utvikle
det til eit røynt parti som har støtte frå store delar av arbeidarklassen
og folket går ikkje av seg sjølv. Det krev lang og hard kamp. AKP
(m-l) må arbeide i mange år for å knytte band til massane av arbeidsfolk
for å lære og vinne støtte. Berre det kan gjere AKP(m-1) til ein
sterk reiskap for arbeidarklassen i Noreg.
b) Kommunistpartiet trengst så lenge det finst klassekamp
Leiinga som kommunistpartiet og den kommunistiske teorien gir,
trengst i klassekampen under kapitalismen, i den sosialistiske revolusjonen
og under kampen for å utvikle det sosialistiske samfunnet
fram til kommunismen.
For det første trengst kommunistpartiet under kapitalismen, fordi

kampen. For fl leie mfl AKP(m-1) evne å overtyde arbeidsfolk om at
partiet kjem med fornuftige framlegg som tener interessene deira i
l
praksis. AKP( m-l) mfl ha svært nære band til heile arbeidarklassen og
det arbeidande folket. Revolusjonære arbeidarar mfl vere ryggraden i
partiorganisasjonen, og kommunistar frfl alle viktige klassar og lag i
det arbeidande folket mfl vere medlemer.
Partiet må og stille krav til dei einskilde medlemene. Medlemene
har ulike evner og krefter. Men dei må jobbe etter beste evne og lære
av feila sine. Dei må sette interessene til arbeidarklassen fremst og
arbeide hardt for å bli dyktige kommunistiske politikarar. Medlemene
må vere villige til å gi personlege offer. Partiet mfl aldri bli ein stad
der folk går inn for fl vinne rikdom, prestisje, fordelar eller makt.
Medlemene må vere revolusjonære klassekjemparar. Det er dette vi
meiner med å seie at AKP( m-l) mfl vere eit parti av leiarar.
AKP( m-l) må leie ved at partiet sjølv går i brodden. Det mfl vere
l
tidleg ute med fl stille riktige parolar og sjølv vise gjennom hardt
arbeid kva som er rette vegen fl gfl. Arbeidsfolk mfl sjfl at AKP( m-l)
tar dei tyngste børene og er der striden er hardast.
AKP( m-l) har berre ein liten del av arbeidarklassen og arbeidsfolk
som medlemer. AKP(m-1) aleine kan ikkje vinne store kampar mot
borgarskapet. AKP(m-1) må kjempe for fl bli den leiande politiske
krafta i arbeidarklassen. Det mfl kjempe for at politikken til AKP( m-l)
vert politikken til arbeidsfolk.
178
c) Teoretisk arbeid og politisk diskusjon
Ei rett politisk linje for sosialismen i Noreg kan ikkje bli utvikla berre
av eit fåtalleiarar. Det krev at partiet organiserer vitskapleg arbeid,
stuc.Iieverksemd og diskusjon. AKP(m-1) mfl søke sanninga frfl fakta.
Partiet mfl organisere medlemene til fl studere marxismen-leninismen-Mao
Zedongs tenking, verdshistoria, Noregs-historia og det
norske samfunnet i dag. Denne studieverksemda mfl knyttast saman
med praksis i klassekampen, for fl sjfl kva for teoriar som syner seg fl
halde i praksis. Partiet mfl sjølv utvikle den marxist-leninistiske teorien
på grunnlag av dei røynslene det gjer i klassekampen i Noreg.
AKP(m-1) mfl oppmode til kritisk tenking og debatt i og utanfor
partiet. Spørsmfll mfl ikkje avgjerast før fakta er skafta fram, analyserte
og diskuterte. Det er gale fl uttale seg skrflsikkert om saker
partiet ikkje har røynsler om. Partiet mfl vedgfl nflr det har tatt feil, og

l
skifte linje når undersøkingar gir grunnlag for det.
AKP(m-1) må konsentrere undersøkingane sine på område som
har mykje å seie for linjene for klassekampen. Partiet må utvikle seg
til ein intellektuell autoritet i kraft av kunnskapen som finst samla
der. Men det er ikkje noka oppgåve for AKP(m-1) å gjere seg til øvste
autoritet i alle spørsmål til dømes når det gjeld vitskap og kunst.
AKP( m-l) må bli ein bra arbeidsplass for vitskapleg og intellektuelt
arbeid. Det krev at partiet lærer av og nyttar kunnskapane til arbeidsfolk
og intellektuelle i og u tan for partiet. Partiet kan også lære av folk
som ikkje er samde med oss.
d) Masselinja
For å utvikle ei rett politisk linje og vinne støtte for ho blant arbeidsfolk,
arbeider AKP( m-l) etter masselinja. Teorien for den er i første
rekke utvikla av Mao.
Masselinja bygger på at «folket og berre folket er drivkrafta i
verdshistoria» (Mao). 43 Partiet utviklar politikken sin ved å bruke
metoden frå massane til massane.
AKP( m-l) treng å lære av arbeidsfolk utanfor partiet, ta greie på dei
røynslene, ønskja og behova dei har. Partiet må samanfatte desse
kunnskapane og bruke dei til å lage politiske linjer som partiet går
tilbake til massane av arbeidsfolk med. Dette må gjerast oppatt og
opp att i ein uendeleg spiral. Dette er å arbeide etter den marxistiske
erkjenningsteorien. Rette tankar oppstår ikkje i hovudet på folk
atskilt frå røyndomen, dei vert til og vert prøvde i praksis.
For å følgje masselinja må AKP(m-1) ha djupe røter i massane.
AKP(m-1) må leve med i arbeidsfolks liv, lære av dei og ha vørdnad f
for dei. Sjølvsagt kan massane og ta feil. Men AKP(m-1) må undersøke
årsakene til det og gå mot slike feil på ein måte som bygger på
vørdnad for dei ærlege menneska som har dei. AKP( m-l) må sameine
seg med og utvikle alle gode straumdrag i masserørsla, og nytte dei til
å drive attende range idear. Sosialdemokratiske og revisjonistiske
leiarar som ser partitoppane som hel tar og van lege folk som uvitande
brikker og «røystekveg», må brukast som negative føredøme for
AKP( m-l). Medlemene og leiarane i AKP(m-1) må leve som arbeidsfolk
og aldri skilje seg frå dei arbeidande massane.
43. Mao: «Om koalisjonsregjeringa» (1945), i Verker i utvalg, b. 3, Oktober 1979, s. 198.
179

180
AKP(m-l) tar avstand frå ein negativ tradisjon i den kommunistiske
verdsrørsla som går ut på ukritisk å framheve spesielle einskildpersonar
i partileiinga. AKP(m-1) vil arbeide for ein nøktern, folkeleg
og smålåten stil i partiet.
e) AKP(m-l) og masseorganisasjonane
For å frigjere seg må det arbeidande folket organisere seg. Så lenge
arbeidarane står mot klassefienden som einskildpersonar eller smågrupper,
står de i veikt. De i kan berre sigre ved å slutte seg saman i
organisas jonar.
AKP(m-1) er ein organisasjon av dei mest målmedvetne og kampvillige,
og kan derfor berre femne om ein liten del av det arbeidande
folket. Men dette er ikkje nok i seg sjølv. Arbeidsfolk treng masseorganisasjonar
som kan samle det store fleirtalet. AKP( m-l) må arbeide
for at folket skaper så store masseorganisasjonar som mogleg. Dei
viktigaste av desse masseorganisasjonane no er fagforeiningane, men
det er og naudsynt med mange organisasjonar for mange andre
grupper og med andre formål.
I Noreg er leiarskapet i mange store masseorganisasjonar i hendene
på borgarskapet, som vil bruke dei til klassesamarbeid.
AKP( m-l) slåst for at masseorganisasjonane skal tene interessene til
medlemene. Dette kan berre skje når det er verkeleg demokrati der
medlemene i organisasjonen har makta.
AKP(m-1) arbeider for å vinne oppslutning om politikken sin på
grunnlag av demokratiet i masseorganisasjonane, og tar avstand frå
intriger og kuppmetodar. AKP(m-1) vil ikkje gjere masseorganisasjonane
til noko vedheng til seg, men arbeide for at folk med ulikt
politisk syn skal arbeide saman i masseorganisasjonar for felles
interesser.
AKP(m-1) arbeider i masseorganisasjonane for at ulike delar av
arbeidsfolk og ulike organisasjonar skal stø einannan. Kommunistane
går inn for solidaritet mellom ulike fagforbund, mellom organisasjonar
av arbeidarar, bønder, fiskarar, intellektuelle, kvinner, ungdom,
mellom arbeidsfolk av ulike nasjonalitetar og over landegrensene.
AKP( m-l) vil vere den krafta i masseorganisasjonane som held
fast på det felles langsiktige målet for arbeidsfolk, og går inn for å
utvikle den daglege klassekampen slik at han tener dei felles måla. Det

er dette vi meiner når vi seier at AKP( m-l) er den høgaste forma for
klasseorganisasjon for arbeidarane i Noreg. '
Kapitte134
Organiseringa av partiet
a) Demokratisk sentralisme
AKP( m-l) bygger på den demokratiske sentralismen. Teorien for det
er skapt av Lenin og utvikla vidare av Mao. Vedtektene inneheld dei
konkrete retningslinjene for korleis AKP( m-l) er organisert og arbeider
etter den demokratiske sentralismen.
Den demokratiske sentralismen er organisasjonsforma til arbeidarklassen.
Arbeidarane kan aldri sigre om dei slåst som einskilde
individ. Den demokratiske sentralismen er metoden for å sameine og
konsentrere kreftene deira mest mogleg.
Demokratiet er metoden arbeid ar klassen brukar for å frigjere skapar
krafta si. Demokratiet sikrar at partilinja er i samsvar med mediemene
sin vilje. På grunnlag av demokratiet vert det mogleg å samle
røynsler og ide ar, diskutere seg fram til ei politisk linje og velje leiing.
Partiet kan berre vekse og leve dersom demokratiet er utvikla.
Sentralismen er metoden for å gjere slaget mot klassefienden så
hardt som mogleg. Sentralismen vil seie at arbeidarane underordnar
seg ein medveten, frivillig og jernhard disiplin når politikken skal
settast ut i livet. U tan sentralisme kan det ikkje finnast noko verke leg
demokrati.
Den demokratiske sentralismen sameiner desse to motseiingane.
Rett nytta kan han skape slike tilhøve i partiet at det «rår både
sentralisme og demokrati, både disiplin og fridom, både einskapleg
vilje og personleg frimot og initiativ» (Mao). 44
"
b) Kritikk og sjølv kritikk
Kritikk og sjølvkritikk er ein naudsynt del av den demokratiske
sentralismen. Det gjer det mogleg å sette eit skarpt lys på feil og
byråkratiske tendensar slik at partiet kan slåst mot dei.
44. Mao: «Situasjonen sommeren 1957" (1957) , i Verker i Utvalg, b. 5, Oktober 1977,
s. 486 .
181

Det er også ein naudsynt del av masselinja, fordi massane berre vil
få tiltru til AKP(m-1) om dei ser at partiet ærleg gjer opp med eigne
feil.
Kritikk og sjølvkritikk er naudsynt for at AKP(m-1) skal evne å
utvikle ei rett politisk linje. Kommunistane må ikkje vere redde for
kritikken og sjølvkritikken, men heller oppsøke det, for berre sanninga
tener saken til arbeidarklassen.
c) Kampen mellom linjer i partiet
Så lenge det finst eit borgarskap og borgarlege idear står sterkt, vil det
og finnast borgarlege idear innanfor dei revolusjonære partia til
proletariatet.
Det er ein galen ide at det er mogleg å reinske ut alle borgarlege
idear og all borgarleg tenking frå medlemene i partiet. Det vi må
kjempe for, er at marxistiske ide ar og proletarisk politikk held makta
i partiet. ,
Vi seier at det alltid vil finnast proletariske og borgarlege linjer
innanfor kommunistpartiet, og det er ei oppgåve for partiet å utvikle
kampen mellom desse linjene slik at den proletariske linja stadig
si gr ar.
Borgarlege tendensar kjem ofte fram hos ærlege kommunistar.
Det må partiet kjempe mot ved å bruke demokratisk diskusjon og
følgje metoden med einskap - kritikk - einskap.
Men det vil skje oppatt og oppatt at det dukkar opp borgarlege
politikarar og karrieristar innanfor partiet som prøver å endre
AKP(m-1) til eit borgarleg arbeidarparti, eit revisjonistisk parti. Om
slike folk ikkje kan overtydast gjennom demokratisk diskusjon, må
dei ut or partiet.
AKP( m-l) kan ikkje ha medlemer som stør borgarskapet og imperialismen.
«Om ein har reformistar og mensjevikar i rekkene, er det
uråd å sigre i den proletariske revolusjonen» (Lenin). 45 «Å kjempe
mot imperialismen når ein har slike "våpenfelagar" i ryggen, vil seie å
kome i ein situasjon der ein vert skoten på frå to sider, framanfrå og
bakanfrå» (Stalin). 46 Om slike medlemer vert borte frå AKP(m-1),
45 . Lenin: (1920) , i Col/ected Works, b. 31 ,
Moskva 1977, s. 383.
46. Stalin: > (1924) , i Spørsmål i leninismen, Oktober 1976,
s. 76.
182

«så svekkar det ikkje, det styrkar både partiet, arbeidarrørsla og
revolusjonen» (Lenin). 47 I slike tilfelle seier vi at partiet styrkar seg
ved å reinske seg.
d) Ope og hemme/eg arbeid
Under kapitalismen må kommunistane alltid vere budde på valdeleg
undertrykking og krig. AKP(m-1) har plikt til å vere førebudd, slik at
det ikkje kan bli knust av forfølging og terror, men kan kjempe vidare
same korleis tilhøva er.
Derfor er det eit prinsipp at dei viktigaste delane av partiorganisasjonen
skal vere løynde for klassefienden. Sjølv i tider da borgarskapet
lar AKP( m-l) vere legalt, må organisasjonsforma vere slik at partiet
er førebudd ,på å gå i illegalitet. Partiet må binde saman ope og
hemmeleg arbeid.
Samstundes må AKP(m-1) bruke så mange måtar som råd for å
spreie revolusjonær politikk blant massane. Politikken til AKP( m-l)
kan ikkje vere hemmeleg, tvert om må han vere så offentleg og
vidkjend som mogleg. os
e) Økonomisk sjølvberging
Eit revolusjonært parti som vil styrte kapitalismen i Noreg kan berre
bygge økonomien sin på dei som står mot borgarskapet og imperialismen.
Derfor bygger AKP(m-1) på prinsippet om økonomisk sjølvberging.
Partiet finansierer seg ved kontingent, inntekter frå eige arbeid
og støtte frå dei arbeidande massane i Noreg. AKP( m-l) snyltar ikkje
på fagforeiningar eller masseorganisasjonar for å få tak i pengane
deira. AKP(m-1) tar ikkje mot økonomisk stønad frå utanlandske
makter.
AKP( m-l) må praktisere sparsemd, kjempe mot sløsing og ikkje gi
grobotn for byråkratiske yrkespolitikarar med høge løner. 48
47. Lenin: nemnde verk, s. 385.
48. Prinsipprogram for AKP(m-1) (1980) , s. 114-124.
183