Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

10 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 11
ETIENNE BALIBAR
Professor emeritus ved Université de Paris X Nanterre.
Palestinernes sak er universell
Hvorfor støtter vi palestinernes sak – en sak
man i våre øyne kan måle politiske utsagns
verdighet og ansvarlighet ut fra? Jeg vil svare
på dette spørsmålet i mitt eget navn, men
meningsfellene er mange, og innbefatter flere
enn de som engasjerer seg for en «rettferdig
fred» i Midtøsten. Mitt utgangspunkt er at
denne saken er universell. Den er likevel ikke
opplagt, og det er ikke bare fordi man aldri
har sett noe lignende verken i historien eller i
politikken. For hver dag som går kan vi bare
konstatere at vi er altfor involvert i konflikten
til å kunne forholde oss nøytrale, og altfor
langt unna til å få fullstendig oversikt over alle
sakens sider. Vi må i alle fall ta inn over oss
at vanskelighetene med å innta en «objektiv»
holdning i forhold til den palestinsk-israelske
tragedien også er en del av det som gjør det
så vanskelig å finne en løsning.
I juridiske og rettslige termer er det ingen
absolutt skillelinje i denne konflikten – det
dreier seg ikke om en krig mellom de «gode»
og de «onde» – men konflikten har en klar
ubalanse som er blitt stadig sterkere. Israel,
en av verdens militære stormakter, disponerer
hele spekteret av moderne våpen og har
nære bånd til hypermakten USA. De hevder
at deres aksjoner kun gjennomføres for å
beskytte den israelske sivilbefolkningen.
Israelerne har historiske grunner til å føle seg
kollektivt truet, men i dag er det palestinerne
som kjemper for å overleve som folk.
Den israelske befolkning stammer fra overlevende
etter den moderne historiens største
folkemord. Det internasjonale samfunn ga
dem rett til å etablere en stat i det området
de gamle hebreerne omtalte som «det lovede
land». Jøder fra arabiske land og andre deler
av verden emigrerte til denne staten frivillig
eller under tvang. Israelerne kom i konflikt
med fiendtlige omgivelser som nektet dem
eksistensrett – de snudde opp ned på situasjonen,
og gikk fra forsvar til erobring.
Krigen i 1948 1 ble igangsatt av de arabiske
statene, men Israel brukte den til å sette i gang
omfattende etnisk rensing. Etter denne krigen
og de påfølgende konfliktene ble Israel en av
verdens dominerende nasjoner. I 1967 okkuperte
og koloniserte israelerne de 22 prosent
som var igjen av det historiske Palestina, og
gjennomførte dermed en folkerettsstridig
handling som blir mer og mer ugjenkallelig.
Konfliktens logiske utgang, som noen sier seg
enig i og andre fornekter, er enten at palestinerne
gjøres til undersåtter i en stor «jødisk
stat», eller en ny massiv fordrivelse av palestinerne.
Eventuelt en kombinasjon av de to.
En tredjedel av palestinerne lever allerede i
eksil, de fleste som flyktninger, ofte under
elendige forhold. Den israelske staten nekter
dem enhver rett til å vende tilbake, og
araberstatene har ingen intensjoner om å
integrere dem og gi dem borgerrettigheter.
Det er et «overflødig» folk hvis kollektive
katastrofe er blitt en del av den nasjonale
bevisstheten. Palestinerne venter fortsatt på
at det internasjonale samfunn skal holde
sitt løfte om å gi dem selvstendighet i en
levedyktig stat. I stedet har de blitt avspist
med en stagnerende selvstyremyndighet, og
holdes kollektivt ansvarlig for angrepene på
sine naboer i Israel.
Før den andre intifadaen 2 hadde observatører
merket seg det palestinske sivilsamfunnets
forbløffende motstandsevne under okkupasjonen.
Palestinerne hadde dyrket jorden,
utviklet et helse- og skolevesen, gitt liv til
kunstnere og forfattere, opparbeidet solidaritet
mellom familier og i organisasjonsliv.
De siste årene har Israels regjering og hær
klart å ødelegge disse ressursene gjennom
systematisk ødeleggelse av infrastruktur og
MIDTØSTEN: Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de
«gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere.
eksistensgrunnlag. De har drevet en morderisk
statsterrorisme som ikke skiller mellom
stridende og vanlige innbyggere. De har lammet
palestinernes administrasjon, lagt beslag
på deres jord og stykket opp landområder.
Israelske myndigheter hevder de kun søker
en «akseptabel samtalepartner», men har i
virkeligheten systematisk nørt opp under
ideologiske motsetninger og kamper mellom
klaner i det palestinske samfunnet – vel å
merke uten å være den grunnleggende årsaken
til disse motsetningene. Vi nærmer oss en
tid da den doble uavhengigheten forespeilet
av internasjonale avtaler ikke lenger er mulig
å gjennomføre – med dramatiske konsekvenser,
også for Israel.
Kan fornektelsen av selve eksistensen til det
palestinske folket (fra Naqba 3 til muren som
nå bygges) rettferdiggjøre alle former for
motstand – inkludert terroren fra forskjellige
organisasjoner (muslimske eller
ikke) mot Israels sivilbefolkning?
Spørsmålet må stilles. Ikke bare
for å «svare» på Israel og Israelforsvarernes
argumenter, men av
mer grunnleggende årsaker. Og
ikke bare i moralske, men også i
politiske ordelag.
Terrorismen kan forklares ut
fra håpløshet og avmakt, ut fra
ideologi eller som et svar på statlig
terrorisme. Uansett er terrorismen
katastrofal for palestinernes
kamp. For det første passer den som hånd i
hanske med Israels strategi for å ødelegge det
palestinske samfunnet, og den gir stadig nye
anledninger for Israel til å øke voldsbruken,
selv om dette koster dyrt, både i form av
ressurser og menneskeliv. Derfor er det ikke
overraskende at den israelske regjeringen
vedlikeholder terrorens vekstvilkår, og regelmessig
fremprovoserer nye aksjoner med sine
egne angrep.
For det andre lammer terrorismen flertallet
av de kreftene i det israelske samfunnet
som kunne engasjere seg for å få slutt på erobringspolitikken.
Dermed reduseres mulighetene
for avtaler om forsoning mellom de to
folkene, og det åpner for nihilisme på begge
sider. Terrorismen medfører også en oppfatning
av heroisme som en hellig offergjerning,
særlig blant unge palestinere, og et syn på
menneskelivets verdi utelukkende i et vennfiende-perspektiv.
Alle historiske erfaringer
sier oss at dette over lang tid fører til at menneskenes
evne til å leve sammen blir ødelagt.
At deler av det palestinske samfunnet tyr
til terrorisme som svar på kolonimaktens
vold forandrer likevel ikke på noen måte
situasjonens asymmetri, sett fra et rettslig og
juridisk standpunkt. Det gir ikke Israel rett til
å tilintetgjøre sin motstander under påskudd
av å forsvare seg. Det risikerer imidlertid å
utsette på uviss tid muligheten for en seier
over okkupanten, eller viske denne muligheten
helt ut. Terrorismen er derfor ytterst
selvdestruktiv, og det er palestinerne selv
som må løse dette problemet. Det betyr ikke
at det internasjonale samfunn passivt skal
vente på at styrkeforholdene endres slik at
«de svakes våpen» ikke lenger fremstår som
eneste mulighet.
Disse problemene har imidlertid fullstendig
skiftet karakter etter 11. september 2001
og krigene mot Afghanistan og Irak. Den
israelske koloniseringen og den palestinske
motstanden illustrerer at i dagens verdenssituasjon
er det «loven om at det verste alltid
skjer» som gjelder. Den palestinsk-israelske
konflikten er fanget i en verdensomspennende
voldstendens som overalt fremmer
en ensidig logikk: kampen mellom «gode»
og «onde» krefter. Dette visker samtidig ut
den politiske betydningen som kjennetegner
denne konflikten spesielt.
Palestinerne
forvandles
til symboler
for «hellige
kriger» som
ikke er deres.
Slik oppstår en ny, grunnleggende asymmetri,
hvor hver av partene paradoksalt nok blir den
andres speil. Israel har alltid ansett palestinernes
væpnede kamp som en forlengelse av
«internasjonal terrorisme», en forgjenger til
«globaliseringen av terror» som både USA og
islamske fundamentalister driver frem i dag.
Palestinerne på sin side er som alltid solidariske
med den arabiske verden, til tross for at
denne ikke har holdt seg for god til å forråde
dem. Iblant har palestinerne vært fristet til å
glorifisere sine fienders argeste motstandere:
I går var det Saddam Hussein, i morgen kanskje
Osama bin Laden, eller den som eventuelt
måtte avløse ham. Oppfatningen av at det
foregår en global kamp mellom to fiendtlige
verdener, Østen og Vesten, får fotfeste. I et
slikt verdensbilde vil den palestinsk-israelske
konflikten bare være et ledd i den større
kampen, og bare kunne løses indirekte gjennom
den ene eller den andre leirens absolutte
«seier». Dramaets aktører mister
derfor evnen til å ta initiativ,
unntatt når det gjelder å fyre opp
under spiralen av gjensidig «motterror».
Mange palestinere kjemper av all
kraft mot denne tendensen, som
er katastrofal for palestinerne. De
forvandles til symboler for «hellige
kriger» som ikke er deres,
og blir de fremste ofrene den
dagen regionen settes i brann.
Utviklingen er også svært bekymringsverdig
for Israel, med mindre man innbiller seg at
landet kan bygge seg opp som en festning
under permanent unntakstilstand i hjertet av
den arabiske verden. Igjen, mange israelere
har en forutanelse av dette, uten foreløpig å
trekke de ytterste konsekvensene av det.
Voldstendensen er en fare for hele verden,
som kan oppleve at «sivilisasjonenes
sammenstøt» brer seg, og absorberer og
forvansker alle problemer i forbindelse med
landområder, selvstyre og samfunnsånd,
kolonisering og avkolonisering, rikdom og
fattigdom, religiøse konflikter og kulturell
avstand. Den palestinsk-israelske konflikten
er alt dette i konsentrert form. Derfor er det i
alles interesse, særlig de land som hører til i
samme geopolitiske område, å forsøke – hvis
det ikke er for sent – å få i stand løsninger
basert på folkenes eksistensrett, rett til sikkerhet
og oppreisning for påført lidelse.
Det sies ofte at støtte til palestinernes sak
innebærer å trekke i tvil staten Israels legitimitet.
Men like lite som enkelte gruppers
bruk av terrorisme opphever det rettmessige
ved palestinernes sak, opphever Israels
urettmessige politikk landets eksistensrett
som «suveren» politisk enhet. Dette legger i
seg selv ingen føringer verken for suverenitetens
utstrekning eller for hvilke lokale eller
regionale rammer israelerne kan gå med på
å avgrense sin suverenitet til for å sikre sin
demokratiske eksistens i fremtiden.
To kjensgjerninger, som for øvrig henger
sammen, gjør denne legitimiteten sårbar – de
kan til og med trekke hele denne legitimiteten
i tvil hos store deler av verdens befolkning.
Den ene har å gjøre med definisjonen av
Israel som «jødisk stat». Ikke bare fortsetter
denne staten å ekspandere på bekostning
av palestinerne, men også innenfor Israels
grenser gjøres de palestinske innbyggerne til
annenrangs borgere. De er frarøvet sentrale
rettigheter, og står ikke på like fot med «ekte»
israelere når det gjelder tilhørighet til felles
jord. For det andre kan staten Israels legitimitet
verken moralsk eller juridisk begrunnes
i en hellig opprinnelsesmyte eller i en forvandling
av masseutryddelsen deres forfedre
var offer for til en «suveren rett» som setter
israelerne over internasjonale bestemmelser.
Ei heller gir dette grunnlag for å trium-
fere gjennom bruk av makt. Israels legitimitet
avhenger av nabofolkenes anerkjennelse, og
fremfor alt anerkjennelse fra det folket som
ble «omplassert» i denne svært spesielle
koloniseringsprosessen.
Derfor er det nødvendig for israelerne at
palestinerne oppnår selvstyre i like stor grad
som israelerne selv, kanskje til og med at de
inngår et forbund med hverandre. I begynnelsen
aksepterte ikke den arabiske verden
Israels legitimitet, og enkelte gjør det fortsatt
ikke, deriblant mange palestinere. Men dersom
Israel lykkes i å ødelegge Palestina og
dets folk, vil en slik anerkjennelse bli umulig,
og Israel vil følgelig aldri bli en stat på lik
linje med andre stater.
Hva kan utenforstående gjøre for å øve innflytelse
på denne konflikten, som får globale
proporsjoner og dermed truer deres egen sikkerhet?
Det er visselig kun de tilstedeværende
motstanderne som kan komme frem til en
løsning, og den vil aldri se dagens lys med
mindre den har et rettferdig grunnlag. Med et
slikt grunnlag står alle fremtidsperspektiver
åpne, og det er ikke opp til oss – utenforstående
«vitner» eller «venner» – å erklære
hva som kan rettes opp og hva som ikke kan
det, etter en århundrelang kamp mellom de
to nasjonale prosjektene til to folkeslag på
samme jord. Konfrontasjonen mellom dem
har likevel aldri vært så offentlig som den er
nå. Palestinere og israelere er til stede i verden
utenfor, representert av sine allierte, sine
interesser, ideologiske strømninger, familie,
kultur og religion. Mange land griper også
inn i hverdagslivet til de to respektive samfunnene
gjennom humanitære eller militære
programmer, investeringer og vitenskapelig
samarbeid, befolkningstilskudd, diplomati,
og så videre.
Ingen tror en løsning kan påtvinges utenfra,
men det er heller ingen som mener en løsning
er mulig uten internasjonal mekling. I tillegg
til FN, hvis historiske troverdighet står på
spill, avhenger mye av USA, Europa og den
arabiske verden. De bærer alle et tungt ansvar
i denne konflikten. I påvente av endringer i
den amerikanske holdningen, som er prisgitt
dramatiske hendelser eller tilfeldige innenrikspolitiske
skiftninger, har Europa en nøkkelposisjon.
Ikke bare kan europeerne gjøre
sitt synspunkt gjeldende, men de kan også få
arabiske land til å delta i meklingsprosessen.
Intet «veikart» klarer seg uten en demokratisk
gjenopprettelse av balansen – noe palestinernes
tillit avhenger av – med deltakelse fra
hele regionen, slik at «sivilisasjonenes sammenstøt»
kan nøytraliseres.
Det er derfor viktig at den offentlige
opinionen engasjerer seg i denne retning,
og at det gjøres på prinsipielt grunnlag. Det
krever respekt både for historiske hendelser
og dagens kriser, og for at en løsning må
bygges på rettferdighet. Dette er ikke en
selvfølge. Enda mindre selvfølgelig er det
at verdensopinionen vil være i stand til
å forvandle tilknytning til folkegrupper
og symbolsk identifikasjon til evne til å
resonnere og ta initiativer. Man kan ikke med
ærligheten i behold hevde at det er likevekt
mellom to svært ulike parter, men i det
øyeblikk opinionen samlet hever stemmen
for å be verden komme det undertrykte
Palestina til hjelp, må denne saken opp på et
universelt plan. Er det for sent å få dette til?
Ja, det er sent, men det finnes ikke noe annet
alternativ.
1 Den 15. mai, en dag etter proklamasjonen av staten Israel,
angrep styrker fra Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon
den nye staten. O.a.
2 Brøt ut høsten 2000. O.a.
3 Naqba betyr katastrofe. Naqba-dagen (14. mai) markerer
dagen palestinerne ble drevet ut, og staten Israel proklamert
i 1948. O.a.
CHRISTINE DELPHY
Forfatter av blant annet Pour sortir du libéralisme (For å gå ut av
liberalismen) med Yves Salesse, og L’Ennemi principal. Penser
le genre (Den viktigste fienden. Å tenke kjønn), Paris, henholdsvis
2002 og 2001.
Det snakkes ofte om alt den feministiske
bevegelsen har oppnådd. Men ingen sosiale
fremskritt, selv når de er kommet inn i lovverket,
er skrevet i stein. Nyere historie viser
dette til fulle. Kvinners rettigheter er spesielt
sårbare, og støter på flere typer hindringer:
«maskulinistiske» angrep, ideologisk «backlash»
1 og politisk uvilje – og fremfor alt,
hamringen av myten om at «vi har oppnådd
likestilling».
Den patriarkalske motoffensiven viser seg
i alle land. Overalt skyves særlig kvinner frem
for å fortelle at feminisme ikke er veien å gå
og heller ikke har vært det, videre at den ikke
har noen funksjon, i alle fall ikke nå lenger,
eller at den alltid har vært skadelig eller er
blitt det. Blant disse kvinnene finnes tidligere
feminister eller sympatisører, og deres
ord nytes med en glupskhet som før i tiden
var forbeholdt «bekjennelsene» til gamle
stalinister.
Temaene, som ofte er lånt fra USA, er de
samme overalt: Feministene overdriver fordi
undertrykking av kvinner er et tilbakelagt
stadium, seksuell trakassering eksisterer ikke,
ei heller voldtekt i parforhold. 2 I Frankrike
blandes det hele sammen til en sjåvinistisk
saus. Når det gjelder verdier og moral, skal
det visstnok også eksistere et «fransk unntak»
3: Relasjonene mellom kjønnene påstås å
være idylliske, og den ubehøvlete utenlandske
sexismen vil vike plassen for den utsøkte galliske
forførelsen. Man kan spørre seg hvordan
ellers intelligente mennesker kan få seg til å
tro – til tross for undersøkelser, statistikk og
hendelser som viser hvor slående likhetene er
mellom landene – at kvinneundertrykkingen
stopper opp ved Annemasse eller Port-Bou,
som skyene fra Tsjernobyl i sin tid.
Når internasjonale konvensjoner og EUdirektiver
ikke settes ut i livet, når nasjonal
lovgivning som forbyr kjønnsdiskriminering
anvendes like lite som lovene mot rasisme, er
det på sin plass å snakke om en overenskomst
som ikke er uttalt, men likevel reell, mellom
alle aktørene: arbeidsgivere, fagforeninger,
rettsvesenet, staten, mediene. I Frankrike har
loven fra 1983 om likestilling i arbeidslivet
aldri blitt praktisert. Loven ble
for øvrig skapt for ikke å brukes,
om man kan si det slik, fordi den
ikke inneholder noen straffereaksjoner
overhodet. Den såkalte
«Génisson»-loven fra 2001 innførte
visse sanksjonsmuligheter,
og i forkant av regionalvalget i
Frankrike i mars 2004 annonserte
president Chirac at han ville sørge
for at denne loven ble tatt i bruk. 4
Et løfte som kan betraktes som
en innrømmelse, siden det kreves
inngripen fra presidenten for at en lov skal
betraktes som noe annet enn et stykke papir.
Abortloven brytes morgen, middag og kveld
av sykehusene, vakthavende leger, sosialtjenestene
og staten, som ikke etablerer sentre
for selvbestemt abort slik den er pålagt å
gjøre. Det viser seg at kontinuerlig kamp er
nødvendig for å hindre at abortloven rett og
slett forsvinner mellom «funksjonsfeilene» og
undergravingsvirksomheten til motstandere
av kvinners rett til å velge.
Dette er desto viktigere i og med at de
«maskulinistiske» lobbyene er godt organisert
og svært pengesterke, både i Frankrike
og internasjonalt. Dag etter dag, år etter år,
får departementer og parlamentsmedlemmer
inn lovendringsforslag omkring saker som
selvbestemt abort, seksuell trakassering og
skilsmisse fra disse pressgruppene. De driver
også med åpne aksjoner, like spektakulære
som anti-abortgruppenes fremgangsmåter,
men slike åpne aksjoner hører likevel med til
unntakene. Som oftest opererer disse pressgruppene
i det skjulte: utdanner «eksperter»
som vitner i rettssaker, skriver «psykologiske»
bøker hvor advokatene til voldelige ekte-
Feminismens utfordringer
KVINNEKAMP: En av de viktigste utfordringene for feminismen i dag er å gi kvinner anledning til å definere sin egen frigjøring
gjennom utveksling av felles erfaringer av undertrykking. Vår farligste fiende er myten om at kampen er vunnet.
Mange
kvinner har
et distansert
forhold til
sin egen
undertrykking.
menn eller incestuøse
fedre, samt «backlash»-forfattere,
får
muligheten til å spre
sine argumenter. 5 I
tillegg til å angripe
retten til selvbestemt
abort, retter de skytset
mot straffelovgivning
knyttet til menns
vold mot kvinner og
barn.
Derfor bruker den
feministiske bevegelsen
store deler av
sine krefter på å få
innført lover og deretter
sørge for at de
blir håndhevet. Dette
kan imidlertid ikke være bevegelsens eneste
mål. Den slående ulikheten mellom kvinner
og menn på arbeidsmarkedet hviler på utbyttingen
av kvinners arbeid i hjemmet. Denne
utbyttingen er en del av samfunnssystemets
beinbygning, i likhet med klassedelingen.
Den er skjult, men likefullt en del av selve
fundamentet for dagens sosiale strukturer, og
kan derfor ikke fjernes gjennom lovgivning.
Hvordan sette søkelyset på denne tildekkede
økonomiske utbyttingen av kvinner, som
tilsynelatende bare handler om forhandlinger
mellom individene i et parforhold, men egentlig
er en del av grunnlaget for den patriarkalske
organiseringen av våre samfunn? Å finne
riktig angrepsvinkel i dette spørsmålet er en
utfordring som den feministiske bevegelsen
ennå ikke har tatt, selv om noen forslag er
blitt lagt frem. 6
I tillegg til alt dette har to eller tre generasjoner
unge kvinner, som burde tatt over
stafettpinnen fra 1970-tallets feminister, holdt
seg på avstand fra denne bevegelsen. Hva
den har stått for og hvilke kamper den har
utkjempet, har vært lite kjent. Mediene har
valgt anti-feminisme, med kampanjer som
gir et negativt bilde av feminister: «stygge og
frustrerte», «anti-menn», «bare lesbiske»…
Men det mest effektive våpenet er hamringen
av ideen om at «alt er vunnet, det er ikke mer
å gjøre…» Det er bare brette opp armene og
vise at man fortjener all denne likestillingen. 7
Og hvis kvinnene ikke lykkes med det, er det
deres egen feil, ikke samfunnets. De legger
skylden på seg selv.
Påstanden om «den eksisterende
likestillingen» er ikke bare
en løgn, den er også en gift som
trenger seg inn i sjela på kvinner
og ødelegger selvfølelsen deres
og deres ofte svake tro på at de
er fullverdige individer – helt
og holdent, ikke halvveis. En av
utfordringene for feminismen i
dag er derfor å forklare denne
situasjonen, å vise at de som hersker
aldri vil oppgi sine privilegier
av seg selv – ikke i noen land eller i noen
sosiale forhold. Det er nødvendig å mane
kvinner til kamp, og for å klare det – og det
er kanskje det aller vanskeligste – overbevise
dem om at de er verdt det.
Overalt er det satt opp ideologiske sperringer
mot enhver handling i retning virkelig likestilling
– og det skjer i selve likestillingens
navn. I Frankrike har politikerne, både fra
venstre og høyre, samt en del av intelligentsiaen,
støttet seg på republikken som konsept
– for å motsette seg krav fra grupper som er
dannet på grunn av en felles opplevd undertrykking:
kvinner, homofile, arbeidere, ofre
for rasisme. All henvisning til kategorier eller
grupper anses for å stride mot republikkens
ånd, og dermed mot likhetstankegangen.
Denne logikken ble satt opp mot forslaget
fra Frankrikes konstitusjonelle råd i 1982
om kvotering (25 prosent) av kvinner på
valglistene.
Det var altså i den republikanske universalismens
navn at kampen mot kjønnskvoteringsloven
ble angrepet. Man kunne saktens
angripe den for å være basert på essensialistiske
argumenter, men ikke for å forsøke å
Franz Widerberg: Stjernebeltet 200x190
2003. Foto©: Thomas Widerberg
rette opp en åpenbar
diskriminering når
det gjaldt adgang
til politiske verv.
På samme måte
blir homofile eller
etterkommere av
innvandrere ofte
mistenkt for å motarbeide
republikkens
prinsipper – selv
om de organiserer
seg sammen som
utstøtte grupper og
bare ber om å få en
plass i denne republikken!
Gjennom å
opprettholde denne
sammenblandingen
av erklært likhet og
reell likhet, ender enkelte opp med å gjøre
republikken til et våpen mot den reelle likheten.
Å minne om at likhet er et ideal som
må bygges opp i en virkelighet som er gjennomsyret
av ulikheter, er fortsatt en hovedutfordring
for feminismen.
En bevegelse skal ikke bare bevege seg
fremover, men også stake ut retningen.
Undertrykkingens kartografi og
frigjøringens form er aldri fastlagt
én gang for alle. Internt i den
feministiske bevegelsen er et av
de avgjørende målene å gjenfinne
gløden knyttet til dens spesielle
prinsipper om særegen kvinneorganisering.
Disse prinsippene gjør
den feministiske bevegelsen til en
modell for egen-frigjøring – hvor
de undertrykte ikke bare kjemper
for sin egen frigjøring, men også
definerer den.
De feministiske kampene er mangfoldige
(for selvbestemt abort, lesbiskes rettigheter,
mot vold, og så videre). De representerer stor
variasjon med hensyn til organisasjonsform
(lokale grupper, nasjonale sammenslutninger,
koalisjoner, kommisjoner i ikke-statlige
internasjonale organisasjoner, NGOer). En
stor del av kvinnekampen foregår innenfor
grupper som består av både kvinner og menn.
Noen grupper har bevisst valgt å organisere
begge kjønn. Andre har ikke nødvendigvis
valgt dette bevisst, men består i praksis av
begge kjønn, slik som kvinnekommisjoner i
fagforeninger, NGOer, lokale grupper eller
partier. Denne blandingen er nødvendig for
at kvinnekampen skal spre seg, og sikrer
at den er tilstede i en lang rekke sammenhenger,
både aktivistiske og institusjonelle.
Kvinneforskningen utvikles for eksempel
innenfor forskningssentre og universiteter.
Disse kjønnsblandede forgreiningene er både
et tegn på kvinnekampens evne til å nå et stort
publikum, og en forutsetning for at den skal
lykkes med å få innflytelse.
Dette betyr ikke at særegen kvinneorganisering
er uviktig. Langt i fra. Da denne formen
for organisering ble innført i Frankrike i 1970
av Mouvement de libération des femmes
(MLF – Bevegelsen for kvinnenes frigjøring),
skapte det sterke reaksjoner i samfunnet, også
hos den forrige generasjonens feminister. For
særorganiseringen skjedde på bakgrunn av et
teoretisk brudd med de tidligere analysene
omkring kvinnenes underordning: Det var
ikke lenger snakk om en «kvinnetilstand»
som alle, både kvinner og menn, ble like
hardt rammet av, men om undertrykking av
kvinner.
MLF var ikke først og fremst opptatt av å
forbedre lovgivningen. Deres mål var annerledes
ambisiøst og annerledes utopisk. Lovene
som ble innført var et velkomment biprodukt
av et arbeid som ikke hadde noen umiddelbar
konkret målsetning, i likhet med grunnforskningen
på universitetene. Og i den grad
dette biproduktet så dagens lys, var det også
nettopp fordi det ikke var det endelige målet,
nettopp fordi lista var lagt høyere. Denne
«irrealistiske» ambisjonen – som tillot bevegelsen
å sette parentes rundt de umiddelbare
resultatene – ga en glød som gjorde at sakene
også ble vunnet der og da.
Empati kan
aldri erstatte
erfaring.
Medlidenhet
er ikke det
samme som
lidelse.
Datidens kampanje for kriminalisering av
voldtekt sprang ut av tenkningen innenfor
såkalte «bevissthetsskapende grupper».
Gjennom å få frem og dele felles erfaringer,
oppdaget kvinnene i disse gruppene at deres
problemer ikke var spesielle, og ikke kunne
løses individuelt. På samme måte gjorde
diskusjonene om seksualitet det mulig å
sette i gang kampanjer for retten til abort, for
kriminalisering av voldtekt, mot menns vold i
parforhold. Vitenskapelige teorier og vulgariseringer
omkring seksualitet ble kraftig utfordret,
og erklært både verdiløse og ugyldige,
i likhet med rasjonaliseringer av mannlig
dominans. I dag er denne kritikken nærmest
uhørlig i møte med en hevnlysten strøm av
patriarkalsk erotisme, med ufarliggjøring av
prostitusjon, pornografi og sadomasochisme
som felles grunnlag.
I dag, 33 år etter, lever den feministiske
bevegelsen fortsatt på at perspektivene ble
snudd på hodet de første årene, takket
være særorganiseringen. Denne formen for
organisering er nødvendig, ikke bare fordi
menn ikke har samme interesse som kvinner
– verken objektivt eller subjektivt – av å
slåss for kvinnefrigjøring. Først og fremst er
denne formen for organisering viktig fordi de
undertrykte selv bør definere sin opplevelse
av undertrykking og dermed sin
egen frigjøring, hvis ikke gjør
andre det for dem. 8 Det er umulig
å gjøre dette i en gruppe som
inkluderer personer som tilhører
den objektivt undertrykkende
gruppen, personer som ikke vet, og
heller ikke kan vite (bortsett fra i
helt spesielle tilfeller) hvordan det
er å bli behandlet som en kvinne
– eller som svart, homse, araber,
lesbisk – hver bidige dag av sitt liv.
Empati kan aldri erstatte erfaring.
Medlidenhet er ikke det samme som lidelse.
Selvsagt har menn en rolle å spille i den
feministiske bevegelsen, men de kan ikke
spille den samme rollen som kvinner. Likevel
blir særorganisering sett ned på, og noen ganger
også oppfattet som et tilbakelagt stadium
for bevegelsen. Selv grupper som likevel
bare består av kvinner, er ikke nødvendigvis
opptatt av å dra fordel av dette – respekten
for dagsorden går foran utveksling av felles
erfaringer. Resultatet er at mange kvinner har
et distansert forhold til sin egen undertrykking.
Men dersom den politiske kampen ikke
får næring fra en levende, nærmest kroppslig
bevissthet om undertrykkingens eksistens,
blir den et filantropisk prosjekt. Når kvinner
blir filantroper overfor seg selv, når de ikke
lenger husker eller vil glemme at de selv er
de ydmykede og trakasserte kvinnene de
snakker om, mister de sin kraft. Å beholde,
finne tilbake til denne kraften er også en av
utfordringene for den feministiske bevegelsen
i det nye århundret. Og for alle de undertryktes
bevegelser.
1 Tilbakeslaget for kvinnene utforskes av Susan Faludi
i hennes berømte bok Backlash: The undeclared war
against women, som kom ut i 1991 i USA. Norsk utgave:
Det store tilbakeslaget, Aschehoug, 1993.
2 Intervju med Elisabeth Badinter i L’Express, 24. april
2003 og Marcella Iacub og Hervé Le Bras i Les Temps
modernes, Paris, 1. kvartal 2003. Motsvar til disse finnes i
Gisèle Halimis artikkel «Le ’complot’ féministe», franske
Le Monde diplomatique, august 2003.
3 Tema «Kvinner: noe spesifikt fransk», i Le Débat, nr. 87,
november-desember 1995.
4 «Chirac se penche sur l’inégalité homme-femme au travail»
(Chirac tar fatt på ulikhetene mellom kvinner og
menn i arbeidslivet), Le Monde, 27. februar 2004.
5 De fremsetter villig vekk påstander om «falske anklager»
fra barn, og snakker om «falske minner-syndromet».
Slike uttrykk og mange flere er blitt spredt i det franske
rettsapparatet og i den juridiske utdanningen av «eksperter»
som Hubert Van Gijseghem og Paul Bensoussan, i
særedeleshet.
6 Se «A contresens de l’égalité» og spesielt «Par où attaquer
le partage inégal du travail ménager?» (Hvorfra angripe
den ulike fordelingen av husarbeidet?), Nouvelles questions
féministes, Vol. 22, nr. 3, 2003.
7 Marianne Bellens, «Deuxième sexe et féminisme… et
la génération montante?» i C. Delpy og S. Chaperon:
Cinquantenaire du Deuxième sexe (Femtiårsjubileum for
Det annet kjønn), Paris, Syllepse, 2002.
8 «Nos amis et nous: fondements cachés de quelques discours
pseudo-féministes», i L’ennemi principal, bind 1,
Economie politique du patriarcat, Paris, Syllepse, 1998.