Innledning - Lunde Forlag

Innledning
Krigens røykskyer begynte gradvis å løse seg opp og vårsolen brøt
igjennom. De varme solstrålene rørte ømt ved ruinene der titusener
av mennesker lå begravd, sollyset flommet innover de ødelagte gatene,
og glitret på vannet i den brede elven som sakte var i ferd med
å fylles til randen for å vaske bort minnene om frykt og død.
På en høyde over et merket Warszawa sto Stolowitzky-familiens
gamle, storslåtte herskapshus. På mirakuløst vis hadde det overlevd
krigen og var fremdeles intakt. Fire etasjer med uthugget stein, utskårne
ytterkanter, taklister med statuer av gamle krigshelter, imponerende
flotte mosaikkvinduer og malte tretak i alle rom.
Bare to av husets opprinnelige beboere var fremdeles i live, en
gutt og barnepiken hans, og de var på vei til et annet land som lå
langt borte. Her i det nye hjemmet deres – der veggene var i ferd med
å skalle av, rustflekkene i badekaret stadig ble flere og møbleringen
var simpel – virket herskapshuset med all dets glans og prakt som
en dagdrøm, et resultat av en overaktiv fantasi.
Gutten og barnepiken som adopterte ham som sin egen sønn,
bodde i en liten leiegårdsleilighet i en av Jaffas bakgater. Alt de
kunne se fra vinduet var triste bygninger, barn som lekte på et forlatt
område, og kvinner som kom tilbake fra markedet med tunge
handlenett. Mesteparten av dagen var leiligheten fylt av søppellukt
og støy fra passerende biler. Om vinteren fyltes rommene av en gjennomtrengende
mugglukt, og om sommeren stengte veggene inne
varm og kvelende luft.
5

I herskapshuset på høyden var selvfølgelig alt helt annerledes.
Den store bygningen med de rommelige fløyene og hagene var passelig
oppvarmet om vinteren, og passelig nedkjølt om sommeren.
En sval bris fra elven blåste inn gjennom vinduene, og tjenerne gikk
på tå for ikke å lage unødige lyder. Skapene var proppende fulle av
dyre klær. Overdådige måltider ble servert i dyrt og utsøkt porselensservice.
Det gamle og tunge bestikket var av gull, og vinen ble servert
i de fineste krystallglass.
Michael og adoptivmoren hans, Gertruda, hadde begge overlevd
krigen og kjempet nå for å overleve i nytt land. Han gikk på skolen.
Hun var ikke ung lenger. Hver morgen gikk hun for å arbeide som
vaskekone i nordenden av byen, og hver kveld kom hun hjem med
verkende kropp og triste øyne. Hver kveld tok Michael imot henne
med et kyss, knyttet av henne skoene, laget et magert måltid til henne
og gjorde klar sengen for kvelden. Han visste at hun jobbet hardt for
at han skulle få mulighet til å gå på skole, og for at han skulle ha det
han trengte. Han lovet seg selv dyrt og hellig at han en dag skulle gi
henne tilbake i overflod for alt hun hadde gjort for ham, for at han
ikke manglet noe.
Mangel og fattigdom var ikke ukjent for Michael Stolowitzky. Han
hadde opplevd begge deler i kampen for å overleve andre verdenskrig.
Men han så lys i enden av tunnelen, en slutt på fattigdommen,
en slutt på den daglige kampen for livets opphold. Han hadde troen
på at en dag, om ikke altfor lenge, ville alt forandre seg og ting bli slik
de var da de var rike og nøt velstandens bekvemmeligheter – dager
fjernt fra lidelse og plager.
Den rosenrøde fremtiden var innen rekkevidde. Kun en fire timers
flyreise fra Israel fantes en skatt han ikke hadde tilgang til ennå
– millioner av dollar og gullbarrer som var satt inn i sveitsiske banker
av faren hans, Jacob, som nå var død – jøden som ble kalt «Polens
Rockefeller». Michael var eneste arving.
Arven, et lite plaster på såret etter krigens lidelser og tap, fylte
6

Michaels sinn og hadde en sentral plass i dagdrømmene hans. Da
han ble innkalt til tjeneste i det israelske forsvaret, ventet han utålmo-
dig på at tjenestetiden skulle ta slutt, slik at han kunne konsentrere
seg om å få tak i pengene. Kampenheten hans ble sendt ut i strid, og
han ble skadet i foten av en kule fra en syrisk snikskytter under en
skuddveksling i Kinneret, nord i landet.
Med store smerter ble han transportert til operasjonssalen på sykehuset
i Poriva. Da han våknet av narkosen, så han adoptivmoren
full av tårer. Han rakte en svak hånd mot henne, og hun knuget den
mot brystet.
«Ikke gråt,» sa han. «Alt ordner seg, det lover jeg.»
Da han var ferdig med militærtjenesten, reiste han tilbake til
den lille leiligheten deres, og allerede neste dag var han på leting
etter jobb. Ingen jobb var for liten. Han var postbud på scooter, hele
dagen løp han rundt til kunder i Tel Aviv; han jobbet som servitør
om kveldene; han var vekter ved en tekstilfabrikk om natten. Det
var viktig for ham å spare penger.
To år senere, i juni 1958, tok han alle sparepengene sine og familiepapirene
og kjøpte flybillett til Zürich.
«Hvor lenge blir du der?» spurte Gertruda engstelig.
«To eller tre dager. Jeg tror ikke det blir nødvendig å bli lenger
enn det.»
«Og hvis de ikke vil gi deg pengene?»
Han smilte selvsikkert. «Hvorfor skulle de ikke det? Bare vent
og se. Jeg kommer tilbake med arven min og ingenting vil bli som
før,» lovet han.
Hun ble med til flyplassen og kysset ham farvel.
«Ta godt vare på deg selv,» sa hun. «Og ta godt vare på pengene.
Ikke la noen stjele dem fra deg.»
«Ikke vær redd,» svarte han.
Han gikk om bord i flyet, spent og nervøs. Da han kom til Zürich
leide han et lite rom, men lå natten igjennom uten å få sove. Han
7

hadde bare navnet på en av bankene faren hadde satt kapitalen sin
i, og neste dag gikk han dit. Han så for seg hvordan bankpersonalet
ville bringe ham hauger av penger, og hvordan adoptivmoren ville
ønske en rik og bekymringsfri sønn velkommen tilbake til Israel. Han
visste nøyaktig hva han ville si til henne:
«Nå er vi rike, Gertruda. Vi kan flytte inn i eget hus, vi kan kjøpe
hva vi vil, og viktigst av alt – du skal aldri måtte jobbe igjen.»
Hun ville slå armene rundt ham og si som hun alltid pleide:
«Kjære deg, gutten min, jeg trenger ikke penger. Alt jeg trenger,
er deg.»

Kapittel 1
To bryllup
1.
Marki Stefan Roswadovskij, overdådig kledd i uniform dekorert med
militære medaljer nedarvet fra forfedrene, bet seg rasende i leppen
og tømte nok et glass med konjakk. Han var en mann med kulemage
og rødmussede kinn, som i syttito år ikke hadde visst om annet enn
en uendelig rekke nytelser. Under den brede kjaken hang en fyldig
melbolle av en rosa dobbelthake som gled over i en kropp som svellet
etter fråtsing.
Fra gårdsplassen hørtes lyd av vognhjul som trillet inn gjennom
porten, og en smak av kvalme og uunngåelig katastrofe bredte seg
i munnen til markien. Hva ville han ikke gjort for å unngå dette?
Dystre, blytunge skyer hang over Warszawa og speilet humøret
hans. Et stille regn falt på blomstene i hagen til herskapsboligen i
Ujazdowska-gate 9 da hestevognen stanset og kusken hoppet ned fra
setet og åpnet døren. En mann i førtiårsalderen, smal og høy, kledd i
en elegant ullfrakk, steg ut av vognen. Ansiktet hans var besluttsomt
og skrittene smidige og selvsikre. Kusken holdt en paraply over hodet
hans og fulgte ham til døren.
Fra hjørnet av vinduet der han sto, fulgte markien dem med fortvilelse.
Han visste at om få minutter ville dørene åpnes, og æren
9

som hadde vært vist dem i generasjoner – nedarvet fra far til sønn,
familieæren og hans egen ære – ville bli trampet på og krenket av
en uanstendig fot.
En tjener i sort livré med uttrykksløst ansikt viste gjesten inn og
tok frakken hans.
«Vil herren vennligst vente til jeg har meldt hans ankomst,» sa
han underdanig.
Tjeneren gikk stille inn på kontoret til Roswadovskij og bukket
dypt.
«Marki,» sa han. «Herr Stolowitzky er ankommet.»
Markien nølte. «Det vil ikke skade å la jøden vente litt,» gryntet
han. Han trengte mer tid til å forberede seg på dette møtet.
Med et dypt sukk sank markien lengre ned i lenestolen. Forfedrene
kikket ned på ham fra de fløyelskledde veggene; militæroffiserer
behengt med sverd og skinnende medaljer, bredbente aristokratiske
rasehester med glinsende pels. Ved siden av dem, i rammer av
gull, hang portrettene av de skjønne og fyldige hustruene deres i
storslagne kjoler, utsmykket med gull og diamanter. Persiske tepper
vevet av erfarne og hardtarbeidende kunstnere i kjellere i Isfahan
og Shiraz dekket veggene, og vakre møbler som kunne smykke
ethvert kongelig palass var plassert i de forskjellige hjørnene av det
rommelige kontoret.
Den aldrende markien vred seg urolig i stolen, trakk nervøst i den
velpleide mustasjen og strevde hardt for å skjule sin sterke motvilje
mot det kommende møtet med mannen som ventet i rommet ved siden
av. Det hadde aldri falt ham inn at han av alle mennesker – sønn
i en polsk adelsfamilie, enehersker over skjebnen til hundrevis av
forpaktere, eier av landområder og verdifull kunst – skulle ende opp
i denne pinlige og motbydelige situasjonen som ødela sinnsroen og
skapte melankolske tanker om en verdensorden som var fullstendig
snudd på hodet.
10

I familien til marki Roswadovskij var ære og posisjon overord-
nede verdier, selve kjernen i livet. Roswadovskij var ikke i tvil om
hva forfedrene hans ville ha gjort, hadde en jøde våget å sette sin
fot i deres hus. Ingen av dem ville ha nølt med å kaste ham ut, ja,
det var ikke usannsynlig at de ville ha dengt løs på mannen som var
frekk nok til å konfrontere dem og utnytte deres vanskelige situasjon.
Ingen medlemmer av Roswadovskij-familien hadde tidligere møtt
jøder som mannen som nå ventet i hallen. I denne delen av det østlige
Polen, Baranowicz, eide familien mange eiendommer, og jødene
fyltes av ærefrykt hver gang markiens hestevogn passerte. De knelte
ned alle sammen og våget ikke se ham i øynene. Hvor var de dagene
blitt av? Hvorfor hadde autoriteten hans bleknet? Skulle gulvet i dette
storslagne huset hans i Warszawa, en av mange familieeiendommer
spredt rundt i Polen, bli tilskitnet av skoene til en av byens jøder som
ikke kom for å bønnfalle ham om en tjeneste, men som kom fordi
markien selv hadde bedt ham om å skynde seg å hjelpe ham ut av
vanskeligheter.
Moshe Stolowitzky var en type jøde marki Roswadovskij aldri
hadde hatt befatning med. Han var svært velstående, mektig og innflytelsesrik;
det var ikke mange menn i Polen som kunne skryte av
en tilsvarende formue. Han hadde arvet det meste etter faren, en
ressurssterk forretningsmann som hadde tjent brorparten av pengene
sine før første verdenskrig – produsert og solgt sovevogner for
jernbanelinjene, slipt kvernsteiner til melmøllene, drevet taverna i
Baranowicz hvor han bodde, og gjorde det stort på eiendomsmarkedet.
Da Baranowicz ble tatt av russerne i første verdenskrig, flyktet
mange av byens innbyggere til Warszawa. Moshe Stolowitzky klarte
å redde unna det meste av formuen sin. Marki Roswadovskij var
ikke like heldig. I nattens mulm og mørke rømte han fra byen og
en stor del av formuen, og søkte tilflukt i sitt storslåtte hus i Warszawa.
Men pengene tok raskt slutt, gjelden økte, og han var nødt
til å nedbetale omgående. Den eneste måten han kunne blidgjøre
11

kreditorene på, var tøff og smertefull – han måtte selge eiendommer
og landområder. Kjøpere kom og gikk. Noen ønsket å utnytte
markiens vanskelige situasjon og tilbød urimelig lave priser. Andre
tilbød mer, men langt fra nok. Helt til Moshe Stolowitzky endelig
kom med et anstendig tilbud.
Tjeneren kom tilbake til markien noen minutter senere.
«Herr Stolowitzky har det travelt,» sa han. «Han hevder han ikke
kan vente lenger.»
Markien knurret høyt. «Hvordan våger han, den jøden,» snerret
han.
Tjeneren sto stille og ventet på instruksjoner.
«Greit, vis ham inn.» Markien bet den sterke motviljen i seg.
Noen få minutter senere sto Moshe Stolowitzky i døråpningen
og så markien inn i øynene. Han kom for å gjøre forhandlinger
med gode kort på hånden. Han hadde ikke tid til snikksnakk eller
høflighetsfraser.
Motvillig gikk markien inn i forretningsforhandlinger med gjesten,
som spilte hardt og kompromissløst. Innen den neste timen
hadde Roswadovskij solgt bygninger og mange landområder i Baranowicz
til Moshe Stolowitzky, og også overført huset i Warszawa til
ham. Som alltid når han var i desperat behov for kontanter, var penger
viktigere enn ære, posisjon og alt annet. Med tungt hjerte svelget
den polske markien i seg forargelsen og undertegnet salgskontrakten.
Det var svært vanskelig for ham å skilles fra eiendommene, særlig
det nydelige huset i Warszawa. Det var et stort herskapshus, prangende
møblert med glans og herlighet, fylt med sjelden kunst, hans
stolthet og glede. Roswadovskij hadde ansatt en hær av tjenere, spiskammeret
var fylt til randen med delikatesser, og kjelleren var full av
den fineste vin. Ved offisielle middagsanledninger underholdt han
den polske elite og velstående forretningsmenn. Det smertet ham å
måtte oppgi alt dette for å forhindre en skandaløs konkurs.
12

Den unge elskerinnen hans – datter av en av forpakterne, en svart-
håret skjønnhet som bodde i herskapshuset i Warszawa og gjorde
besøkene der enda mer fornøyelige – gråt bitre tårer da hun måtte
pakke sakene sine og reise hjem igjen. Markien sto hjelpeløs ved
hennes side.
«Hva vil skje med meg nå? Hva vil skje med oss?» hulket hun.
Markien strøk henne over håret, en tåre glinset i øyekroken hans.
Han hadde ikke noe svar å gi.
Moshe Stolowitzky forlot markiens hus med en god følelse. Han
hadde gjort en utmerket avtale. Han var kjent som en erfaren forretningsmann.
Hans listige tenkeevne og dristighet banet vei inn til
kontorene til overordnede statsansatte, og innen kort tid hadde han
blitt hovedleverandør av jernbaneskinner. De hundrevis av ansatte
han leide inn, la skinner gjennom hele Polen, og strakk også linjer i
Russland. Antisemittiske ytringer brydde han seg ikke om, for jødehatere
våget ikke å røre ved ham. Han var en velkommen gjest hos
statsoverhoder, og de satte pris på å bli underholdt i hjemmet hans.
Markien ba om å få en uke på seg til å flytte ut av huset i Warzawa.
Etter at det siste flyttelasset hadde forlatt stedet for godt, inntok
Moshe Stolowitzky huset med sin kone og parets lille sønn, Jacob.
2.
Moshe Stolowitzky var ikke bare en rik mann, han var også stolt over
å være jøde. Han leste regelmessig den jødiske avisen Das Yidishe
Tageblat, han gikk ofte med sin kone i det jødiske teateret Wikt, som
var etablert av skuespilleren Zigmund Turkow, han investerte i den
jødiske filmen Yiddl mitn fiddl, som ble en storfavoritt blant jøder
over hele verden, han ga bidrag til jødiske skoler og støttet jødiske
forfattere og poeter. Hver fredag ble det på hans vegne sendt rundt
sabbatskurver med mat til de fattige i byen, og satt ut en boks mynter
13

tiltenkt tiggerne som daglig banket på døren, slik skikken var blant
store jødiske filantroper.
Hans eneste sønn, Jacob, var forutbestemt til å følge i farens
fotspor. Moshe ansatte lærere som underviste sønnen i hebraisk og
realfag, abonnerte på den jødiske barneavisen Olam Katan (Liten
Verden) for ham, og var glad når gutten leste fortellinger om hasider
– fromme jøder – og de hellige stedene i Israels land.
En stormfull vinterkveld satt Moshe Stolowitzky på første rad i Novoschi-auditoriet
hvor tre tusen jøder hadde samlet seg for å høre
Ze’ev Jabotinskij tale. Den kortvokste, bebrillede sionistlederen med
det alvorlige ansiktsuttrykket oppfordret dem til å reise til Israels
land før Europa kastet dem på dør. Moshe Stolowitzky beundret
Jabotinskij og leste det han skrev med entusiasme, men han mente
Jabotinskij overdrev når han snakket om faren som var i ferd med å
snike seg inn på Europas jøder. I likhet med de fleste av sine venner,
anså Stolowitzky og familien hans Polen som sitt hjemland og var
takknemlige for rikdommen de hadde samlet seg der. De levde et
godt og komfortabelt liv, og det falt dem naturligvis ikke inn at det var
vanskelige tider i vente slik Jabotinskijs dystre profetier varslet om.
Det tok ikke lang tid før virkeligheten viste Moshe Stolowitzky
hvilken lykkelig uvitende dåre han var. En fredag ettermiddag satt
den jødiske millionæren avslappet i sin fløyelstrukne lenestol i Tlomackie-synagogen
– Warszawas største og eldste – med ansiktet
vendt mot arken. En lang stund lyttet han til den berømte kantoren
Moshe Koussevitzkijs sang, og da sangen var ferdig forlot han synagogen
sammen med en gruppe andre tilbedere. Hestevognen hans
sto like i nærheten, og hjemme ventet familien og et tradisjonsrikt
sabbatsmåltid. Stolowitzky kom ikke langt. En gruppe antisemittisk
ungdom omringet synagogegjengerne, kastet stein og ropte hatske
ord mot dem. Jødene bråstoppet, helt lamslåtte. De fleste hadde
vært vitne til antisemittisk forfølgelse før, men aldri så brutal. Først
14

Stolowitzky-familiens herskapshus i Warsawa.
da angriperne prøvde å ta fra dem veskene de bar bønnesjalene i,
vant ofrene tilbake fatningen og gikk til motangrep. Det utviklet
seg til et formidabelt slagsmål som varte helt til politiet kom for å
gjenopprette ro og orden.
Moshe Stolowitzky returnerte hjem i sin private hestevogn, forslått
og med sundrevne klær. Selve hendelsen bekymret ham ikke
videre. Han foretrakk å tro at enkeltstående antisemittiske hendelser
ikke indikerte noen farlig trend. Han var mer opptatt av ikke å
skremme sin kone, så han fortalte henne bare at han hadde snublet
og skadet seg på vei ut av synagogen. Hun ringte etter lege som
bandasjerte sårene og beordret ham til å holde sengen i to dager.
15