View - TEORA - Høgskolen i Telemark

Frikjøringens situerte egenart
Frikjøring er en kompleks aktivitet som kan innebære stor fart, høye hopp, bratte
nedkjøringer, varierende snøforhold, forskjellig terrengformer osv. Hver nedkjøring, hvert
hopp eller hver tur opp på en topp har sine egne situasjoner og sine egne situasjonelle
føringer, hvor frikjørerens situasjon, prosjekt og faktisitet smelter sammen og danner hennes
væren-i-verden.
Den levde og situerte kroppen
Maurice Merleau-Ponty 71 beskriver kroppens forhold til verden som et eksistensielt forhold,
og frikjøring er en kroppslig aktivitet, hvor en må mestre samhandlingen mellom egen kropp
og omgivelsenes faktisitet. For eksempel vil snøen, terrenget og skiene innvirke på hvordan
en bruker kroppen for å bevege seg nedover eller oppover, mens kroppens bevegelser virker
inn på hvordan skiene beveger seg i forhold til snø og terreng. Det er din egen kropp som
regulerer graden av kanting på skiene, og denne graden av kanting virker direkte tilbake på
kroppen din.
Frikjøringssansene
Mennesket sanser omverden gjennom kroppen med berøring, lukt, smak, syn og hørsel
(Merleau-Ponty 1994). I denne forbindelse er også bevegelsen sentral. I all fysisk aktivitet er
det de kroppslige bevegelsene som er den grunnleggende forutsetning for et godt resultat eller
muligheten for mestring. Frikjørerens bevegelser er en kontinuerlig sansing av omverden,
hvor kroppens ferd i terrenget er et samspill mellom den egne kroppen og de omgivelsene
71 Merleau-Ponty (1908-1961) var fransk fenomenolog og eksistensialist, og var (er) fremfor noen kroppens
filosof. Han kan vel sies å være den av fenomenologene som i størst grad klarer å oppheve den filosofiske
dualismen mellom subjekt/objekt, kropp/sjel osv, gjennom sin vektlegging av det forhold at vi oppfatter verden
gjennom våre kropper. Vi er våre kropper, kroppen er eksistensiell (Merleau-Ponty 1994). Merleau-Ponty og
Sartre var lenge nære venner, de hadde samme filosofiske utgangspunkt i fenomenologien og eksistensialismen,
og fra 1945 startet de tidsskriftet ”Les Temps Modernes” sammen. Men da Merleau-Ponty i 1955, som selv var
forsvarer for en humanistisk marxisme de første årene etter krigen, kritiserte marxismens totalitære
historiefilosofi og Sartres frihetbegrep, var vennskapet over (Bengtsson 1993, Hangaard Rasmussen 1996). Min
overskrift: Den levde og situerte kroppen er en fornorsking av Merleau-Pontys uttrykk ”corps propre” fra hans
mest kjente arbeid ”Persepsjonens fenomenologi” fra 1945. I den engelske utgaven fra 1962 er dette omsatt med
”the lived body,” og i skandinavisk litteratur (bl a Bengtsson 1993, Duesund 1995, Hangaard Rasmussen 1996)
brukes ”den levde kroppen.” Den situerte kroppen er altså ikke et uttrykk jeg har hentet direkte fra Merleau-
Ponty, men, som jeg kommer tilbake til i teksten, er hentet fra Sartres livsledsager, Simone de Beauvoir, som
omtaler kroppen som situasjon, og da med henvisning til Heidegger, Merleau-Ponty og Sartre (Beauvoir
2000:77-78).
89