View - TEORA - Høgskolen i Telemark

og ta ansvar for seg selv. Spørsmålet i denne forbindelse er i hvilken grad frikjøreren gjennom
å være frikjører kan realisere disse aspekter ved sin eksistens?
For å kunne svare på dette, må en drøfte hva det er som er spesielt med frikjøring når det
gjelder å bekrefte sin frihet i og gjennom situerte prosjekter. Det er for Sartre en slik
situasjonell forståelse av mennesket i verden, som kan gi forklaringen på hvorfor mennesket
handler slik hun gjør. 70 Dette er et perspektiv ved frikjøring som jeg ennå ikke har løftet
tydelig frem, men et mulig svar på denne tematikken er at frikjøring rendyrker og tydeliggjør
sider ved menneskelig eksistens: Å virkelig leve er å realisere seg gjennom frikjøringens
handlinger, hvor vi tar ansvar for oss selv.
Men samtidig skal vi i følge Sartre realisere dette i alle livets situasjoner! Er frikjøreren derfor
en desertør fra livet, som oppsøker sin (del)frihet i en separat krok av tilværelsen, og bare der
”leker” med friheten og livet? Skulle Sartre akseptere frikjøreren som det autentisk
eksisterende mennesket, eller som et ikke autentisk eksisterende menneske levende i
selvbedrag og vond tro?
Dette er spørsmål som krever en videre reise i frikjøringens fenomenologiske verden. For å
kunne gi svar på disse aspektene, må jeg se nærmere på frikjøringens situasjonsbestemte
prosjekter. Frikjøringens situasjoner er som allerede nevnt mangfoldige, og gjennom å ta
utgangspunkt i denne situerte mangfoldigheten er intensjonen at en kan få en større forståelse
for hvorfor noen mennesker velger å kjøre bratt på ski og snowboard.
I den videre forklaringen av frikjøringssituasjonene og frikjøringsprosjektene vil leseren møte
andre fenomenologiske teorier, som er ment å skulle utfylle Sartres begreper. Det innebærer
ikke at Sartres bidrag i denne forbindelse er avsluttet, men at andre perspektiver ved
menneskets møte med livsverden i tillegg til Sartre kan gi en fyldigere forklaring av
frikjørerens handlinger og meningsdimensjoner.
70 Nygaard (1995:176ff) framhever Sartres situasjonisme som en metode for vår postmoderne tid, en tid preget
av relativisering på flere samfunnsområder. Denne metodologiske situasjonismen er for Nygaard en videreføring
av tradisjonell sosiologisk handlingsteori, og som fremmer en alternativ måte å belyse aspektene ved det sosiale
liv på. I stedet for å ta utgangspunkt i aktør eller struktur som primære grunnelementer i motiverte handlinger,
blir disse underordnet den kunnskap som etableres om situasjonen.
88