View - TEORA - Høgskolen i Telemark

osv. Alle disse elementene vil selvsagt sette grenser for vår virksomhet i verden, og i følge
Østerberg (1998) er faktisiteten våre egne grenser. Så lenge mennesket er transcendens, er
disse grensene flyttbare. De fleste mennesker søker utfordringer på ett eller flere plan i livet,
og gjennom disse utfordringene overskrider vi vår faktisitet. Vi søker nye høyder, for å bruke
en moderne floskel.
En kan derimot spørre seg i hvilken grad det moderne mennesket søker utfordringer som kan
bekrefte hans eller hennes frihet. Er det av egen fri vilje vi gjør som vi gjør? Er det en
objektiv mangel? Eller er atferden vår preget av å tilfredsstille andre enn oss selv?
Sartre beskriver denne sosialt skapte virkelighet som det trege handlingsfelt 63 . Et sosialt rom
hvor individene møtes og inngår i samhandlinger (Østerberg 1993a, Nygaard 1995). Dette
rommet er preget av fiendtlighet, et fremmedgjøringsfelt fordi en lever i en verden bestemt av
sosiale strukturer som begrenser vår frihet. I Sartres verden oppstår det trege handlingsfeltet
på grunn av en materiell knapphet, men det kan ikke i samme grad tilfalles dagens samfunn.
For den gjengse nordmann er vel ikke den materielle knappheten påtrengende, med unntak av
tid 64 , men vi lever i et samfunn som er gjennomregulert av lover, direktiver og spesialisering.
Vi er avhengig av at spesialister kan ordne det som ikke fungerer hundre prosent. Vi kan ikke
skifte olje på en ny bil engang. Dette kan også bidra til at vi opplever en verden av trege
handlingsfelt. Østerberg (1993a) skriver at å leve i det trege handlingsfelt er å leve i en verden
bestemt av andre, vi er fremmedgjort. Det er klart at det var annerledes å leve i en verden hvor
mennesket var selvhjulpne på alle mulige måter.
Frikjøringens faktisitet
En måte å slippe unna dette trege handlingsfeltet er å drive med friluftsliv, hvor vi kan
oppsøke fri natur som ikke er tilrettelagt, og dermed unngå å være i en verden bestemt av
andre. Vi kan unngå den merkede sti, og finne vår egen vei, hvor vi selv definerer våre
prosjekter og der forholdene ligger til rette for å overskride vår faktisitet. Slik at vi kan
63
Dette er et begrep fra Sartres andre hovedverk, ”Kritikk av den dialektiske fornuft” (Sartre 1972). Mennesket
lever i et sosiomaterielt handlingsfelt som begrenser vår frihet. En må forsøke å overvinne mekanismene i dette
trege handlingsfeltet, for bare på den måten kan en finne tilbake til sitt grunnprosjekt, å være fri i verden. Vi kan
kanskje si at Sartre går fra å være eksistensialist; hva mennesket er, til å bli essensialist; hva mennesket bør
være?
64
Jeg tenker da på den mye omtalte og konstruerte tidsklemma, som det ”super-moderne” mennesket visst skal
lide av.
85