View - TEORA - Høgskolen i Telemark

vår personlige væremåte som vi har opparbeidet oss gjennom vår egen bakgrunn og tidligere
valg.
Mennesket er, som tidligere nevnt, kastet inn i verden, hvor hun eksisterer i bestemte
situasjoner. Situasjonene er bestemt av mine fortidige valg, det som min fortid har gjort meg
til. Min fortid er min faktisitet (Schaanning 2000). Faktisitet peker mot vår forankring i
verden og mot vår grunnleggende endelighet (Østerberg 1993b). De gitte 57 forhold som
mennesket ikke kan unnslippe, for eksempel den verden vi blir satt i, andre mennesker vi
møter, vår egen fortid og vår kropp med dens muligheter og begrensinger (Eiberg og
Nedergaard 1985).
De materielle gjenstander i omgivelsene er også en del av menneskets faktisitet (Nygaard
1995). Disse har ikke noen betydning i seg selv, for det er bare menneskets prosjekter som
kan gi de materielle omgivelsene mening og betydning. Snøen er som den er, men gjennom å
velge å ferdes i den, gir vi snøen mening i forhold til vårt prosjekt.
Vi kan her bruke et av Sartres egne eksempler som forklaring: Et fjellutspring vil for en som
vil klatre opp få mening gjennom klatringen opp klippen; er den mulig å bestige, eller ikke?
For en forbipasserende som ser fjellutspringet vil denne klippens faktisitet være av en annen
dimensjon, for eksempel stygg eller pen (Sartre 1966 i Nygaard 1995). Eksemplet viser også
Sartres fenomenologiske utgangspunkt. Det samme fjellutspringet viser seg forskjellig for
klatreren og den forbipasserende. Vi tillegger fenomener ulik betydning alt etter hvordan de
opptrer for vår bevissthet, eller sagt på en annen måte: Våre prosjekter vil være bestemmende
for vår oppfattelse av fenomenene.
Dette bringer oss over på skillet og forbindelsen mellom fenomenene (tingene) og
bevisstheten (mennesket), som også har betydning for å forstå faktisitetsbegrepet. Vestre
(1976:208) framholder i sitt utvalg av ”Væren og intet” at faktisitet er ”for-seg-værens
nødvendige forbindelse med i-seg-væren, det vil si med sin egen fortid, andre mennesker og
verden.” Begrepsparet væren-i-seg og væren-for-seg henter Sartre fra Hegel (Schaanning
2000) 58 , hvor væren-i-seg betegner tingenes, materialitetens væremåte, mens væren-for-seg er
57
Biemel (1967) bruker begrepet gitthet om faktisiteten.
58
Det er litt forskjellig begrepsbruk i den norske litteraturen. Blant annet Nygaard (1995) bruken væren-i-segselv
og væren-for-seg-selv.
83