View - TEORA - Høgskolen i Telemark

innebærer at en fokuserer på den spontane opplevelsen av tilværelsen, det vil si den
erfaringsstrøm som konstituerer vår bevissthet, før vi reflekterer over denne (Tordsson 2003).
I tillegg til begrepet om den naturlige innstillingen er også Husserls epôché-begrep viktig. I
epôchén skal mennesket gjøre seg av med alle antagelser og forutinntattheter om hvordan
verden er, for å kunne søke seg frem til den ureflekterte og førvitenskaplige erfaringen (Ibid).
Det innebærer at den fenomenologiske forsker setter alle oppfatninger og forestillinger om
hvordan verden ”egentlig” er i klammer, i parentes, for bare på den måten kan fenomenene
åpenbare seg for ham, slik at de nye ”verdener” kan oppdages (Næss 1980).
Begrepet ”livsverden” fokuserer altså på hvordan tilværelsen i konkret og spesifikk form ter
seg for den enkelte i det konkrete møtet med verden. Det vi erfarer er da ikke verden ”i seg
selv”, men en verden av fenomener, det som viser seg for den enkelte. For å nå frem til en slik
erkjennelse må vi gjøre oss av med alle oppfatninger om hvordan verden egentlig er, og da
særlig forståelsen av at det finnes noe bak eller under fenomenene, som er verden i seg selv.
Dette kaller Husserl (i Langseth 2003) for en fenomenologisk reduksjon; å gå ”til tingene
selv”.
Sartres utsagn fra innledningen til ”Væren og intet” uttrykker hvordan fenomenene kan vise
seg for mennesket. ”Moderne tenkning har gjort et betraktelig fremskritt ved å redusere det
eksisterende til serien av dets manifestasjoner.” (Sartre i Vestre 1976:15). I følge Vestre
(Ibid) tenker Sartre med dette på kontinental tenkning, og da særlig Husserl. Sartre mener at
denne reduksjonen opphever skillet mellom en tings ytre og dens indre, mellom dens
egenskaper og dens substans. Hvis det ikke lenger finnes noe indre, kan det heller ikke finnes
noe ytre. Disse ordene har ikke mening uavhengig av hverandre, de har bare mening som del
av en relasjon. Det som blir tilbake når en tenker slik, er det som synes eller viser seg, altså
fenomenene (Ibid). Verden består av disse fenomenene, og vår oppfatning av verden består av
det som lar seg fornemme.
Det nærliggende spørsmålet blir nå hva det er fenomenene viser seg for, og svaret er
bevisstheten. Men bevisstheten er på samme måte som fenomenene en abstraksjon.
Bevisstheten er ikke noe i retning av en beholder for fornemmelsene, men bevisstheten er en
bevissthet om noe, der dette ”noe” er fenomenene som viser seg for bevisstheten (Ibid). Dette
71