View - TEORA - Høgskolen i Telemark

View - TEORA - Høgskolen i Telemark View - TEORA - Høgskolen i Telemark

26.07.2013 Views

Hovedårsaken til at vi ikke vil arrangere freeride lenger er i respekt for dem som er profesjonelle. De tar ikke de samme riskene som nykommerne og kan ta ansvar for seg selv. Hele stilen rundt freeride har blitt slik at noen er villige til å ta en altfor stor risiko for kortvarig berømmelse. Men konsekvensene kan bli fatale (…) Freeride i Norge er kult, men det har oppstått en ukultur som ikke er positiv. Folk kjører mer og mer over evne. Mange tror frikjøring handler om de store droppene, men slik er det ikke (…) Trenden har endret seg. Ikke minst gjennom forrige sesong, hvor det ble gjennomført mer spektakulære linjer og høyere dropp enn noen gang tidligere. De som har gjort det bra i konkurransene har tjent gode penger, fått sponsorer og ikke minst heltestatus i miljøet. Dette har ført til at folk kjører over evne og tar høy risiko for å etablere et navn. (Ibid:16). Flere frikjørere støttet avgjørelsen som ble tatt i Hemsedal, mens andre synes det var dumt eller tåpelig (Ibid). Litt av problemet i Hemsedal er at traseen ikke er krevende nok for slike konkurranser, slik at en må hoppe ut de store klippene som er der for å markere seg. På den annen side kan dette vise til at konkurranseformen kanskje burde hatt andre kriterier for å vurdere prestasjoner. Årsaken til avlysningen av konkurransen peker imidlertid på et viktig trekk ved frikjøringskulturen, nemlig viljen til ”å dra på”. ”Å dra på”; frikjøringens kulturelle normgiver Frikjøringsaktiviteten kjennetegnes med en kulturell norm som sier ”dra på”. ”Å dra på” er ensbetydende med å ”gi jernet”, ”full satsing”, og er opprinnelig et uttrykk fra motorsporten. Du er ikke frikjører hvis du ikke ”drar på”. Anders Waage Nilsen (2002) mener uttrykket er et slags frikjøringens kulturelle mantra. Det vil si at frikjørerne skal bryte sine egne grenser i forhold til risikotaking, og gjennom ”å dra på” uttrykke seg selv gjennom kjøring i løssnø. ”Dra på-kulturen” fungerer som en link til kommersielle interesser. Media og utstyrsleverandører kan selge uttrykket, som på mange måter passer til dagens ungdomskultur. En kan spørre seg hvorfor dette kan fungere så godt til de kulturelle ideologiene som råder i samfunnet. En årsak er vel at nettopp medias konstruksjon av frikjøringskulturen har bidratt til en slik kulturell norm. 64

Snowboard ble i løpet av 1990- tallet medialt interessant. For eksempel var snowboard en viktig del av NRK 2 og TV 2s satsing på actionsport på slutten av 1990- tallet, uten at dette ble store seersuksesser. Olav Christensen forklarer det med at programmene ble alt for mainstream. En av hans informanter i Hemsedal uttalte følgende: ”Hvis du lager film for mainstream, er det vanskelig eller umulig å selge den til gutta.” (Christensen 2001:167) Snowboard var subkultur, og dyrket sin uavhengighet og opposisjonalitet mot samfunnets mainstreamkultur, slik frikjøringskulturen også gjør i dag. Det å være i stand til ”å dra på” er i opposisjon mot samfunnets trauste, organiserte og sikkerhetsregulerende idealer. Frikjøring er i utgangspunktet en leken kultur, hvor den frie leken er en viktig del av opposisjonen mot blant annet idrettens rigide organisering og regelverk. Frikjøreren gjør hva hun vil. Frikjøreren fremstår som et ”suverent” individ, hvor hennes kroppslige uttrykk viser for omverden hvem hun er. Det er ingen som forteller deg hvordan du må trene for å bli bedre. Dette skjer gjennom eksperimentering og leking med ski eller snowboard på bena. En dyrker friheten, og gjennom friheten utvikler en seg som frikjører så lenge en ikke er underlagt utstyrsleverandører eller filmselskaper. Da har frikjøreren en jobb å gjøre, nemlig å selge et produkt. Seth Morrison uttaler: ”De fleste skjønner ikke hvor mye arbeid og venting det ligger bak det jeg gjør. I fjor hadde jeg 210 reisedager, og i Alaska satt jeg værfast i flere måneder til sammen.” (Fri Flyt 24-2003:42). Deres livssituasjon blir nok likevel idealisert, for det er fett å få sponset utstyr, å være med i filmer og få et navn. De som kjøper de mediale produktene ser ingen ideologiske motsetninger i at heltene i virkeligheten gjør en jobb, og er dermed langt fra så frie som den kulturelle normen tilsier at de er. ”Å dra på” gjennom lek og frihet selger. Det appellerer til en stor gruppe mennesker. Et eksempel på dette er de reklamefilmene som Bergans og Norrøna har hatt gående på norske TV-skjermer høsten 2004. Bergans og Norrøna er kjente og tradisjonelle norske produsenter av friluftslivsutstyr. Deres plagg har lenge, for å sette det på spissen, vært forbundet med røde eller grønne anorakker og sekker til forskjellig friluftslivsbruk. De siste årene har de aktivt jobbet for også å nå ut til ungdomsgruppene. Norrøna har blant annet laget snowboard- og skikjøringsbekledning, Bergans er utstyrsleverandør til ett av TV Norges realitykonsept, ”71° 65

Snowboard ble i løpet av 1990- tallet medialt interessant. For eksempel var snowboard en<br />

viktig del av NRK 2 og TV 2s satsing på actionsport på slutten av 1990- tallet, uten at dette<br />

ble store seersuksesser. Olav Christensen forklarer det med at programmene ble alt for<br />

mainstream. En av hans informanter i Hemsedal uttalte følgende: ”Hvis du lager film for<br />

mainstream, er det vanskelig eller umulig å selge den til gutta.” (Christensen 2001:167)<br />

Snowboard var subkultur, og dyrket sin uavhengighet og opposisjonalitet mot samfunnets<br />

mainstreamkultur, slik frikjøringskulturen også gjør i dag. Det å være i stand til ”å dra på” er i<br />

opposisjon mot samfunnets trauste, organiserte og sikkerhetsregulerende idealer. Frikjøring er<br />

i utgangspunktet en leken kultur, hvor den frie leken er en viktig del av opposisjonen mot<br />

blant annet idrettens rigide organisering og regelverk. Frikjøreren gjør hva hun vil.<br />

Frikjøreren fremstår som et ”suverent” individ, hvor hennes kroppslige uttrykk viser for<br />

omverden hvem hun er.<br />

Det er ingen som forteller deg hvordan du må trene for å bli bedre. Dette skjer gjennom<br />

eksperimentering og leking med ski eller snowboard på bena. En dyrker friheten, og gjennom<br />

friheten utvikler en seg som frikjører så lenge en ikke er underlagt utstyrsleverandører eller<br />

filmselskaper. Da har frikjøreren en jobb å gjøre, nemlig å selge et produkt. Seth Morrison<br />

uttaler: ”De fleste skjønner ikke hvor mye arbeid og venting det ligger bak det jeg gjør. I fjor<br />

hadde jeg 210 reisedager, og i Alaska satt jeg værfast i flere måneder til sammen.” (Fri Flyt<br />

24-2003:42). Deres livssituasjon blir nok likevel idealisert, for det er fett å få sponset utstyr, å<br />

være med i filmer og få et navn.<br />

De som kjøper de mediale produktene ser ingen ideologiske motsetninger i at heltene i<br />

virkeligheten gjør en jobb, og er dermed langt fra så frie som den kulturelle normen tilsier at<br />

de er.<br />

”Å dra på” gjennom lek og frihet selger. Det appellerer til en stor gruppe mennesker. Et<br />

eksempel på dette er de reklamefilmene som Bergans og Norrøna har hatt gående på norske<br />

TV-skjermer høsten 2004. Bergans og Norrøna er kjente og tradisjonelle norske produsenter<br />

av friluftslivsutstyr. Deres plagg har lenge, for å sette det på spissen, vært forbundet med røde<br />

eller grønne anorakker og sekker til forskjellig friluftslivsbruk. De siste årene har de aktivt<br />

jobbet for også å nå ut til ungdomsgruppene. Norrøna har blant annet laget snowboard- og<br />

skikjøringsbekledning, Bergans er utstyrsleverandør til ett av TV Norges realitykonsept, ”71°<br />

65

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!